Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?
- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.
Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!
Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.
Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.
På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.
Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.
Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.
Problemet er å få velgerne til å forstå at det ikke bare er "en" venstreside, og "en" borgerlig side - slik mange har interesse av å fremstille det. Det er nyanser her.
SvarSlettHvorfor skal det være verre eller mer vanskelig å akseptere at et parti som Venstre kan samarbeide både til høyre (Høyre) og venstre (AP) for seg - enn at Høyre kan samarbeide både med FrP eller med sentrum?
Dernest er det jo sånn at styrkeforholdene innad i konstellasjonene kan ha betydning. Når det så ut som at FrP skulle bli det klart dominerende partier på "borgerlig side" - så er det selvsagt mer problematisk for et parti som Venstre enn om Høyre hadde vært det klart dominerende.
Politikk er ikke matematikk som du sier. Det demokratiske er ikke at det største partiet bestemmer - men at alle de representativt valgte kandidatene søker de løsningene som gir en politikk nærmest det de har gått til valg på. Det gjør det vanskeligere for et fløyparti å oppnå makt enn et sentrumsparti. Jeg har vanskelig for å se at det er udemokratisk.