Hvis historien gjentar seg...

Det er under tre måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan går det? Jeg har tatt en titt på valgkamphistorikken ved alle fire valg på 2000-tallet og sammenlignet juni-nivåene på målingene i valgåret med valgresultatene for å se hva den nære historien viser. Tall fra pollofpolls, rapporten "Påvirkes velgerne av meningsmålinger" og TV2s snittallbarometer er kildene.


Ap har Norges største og beste valgkampapparat, noe som ofte reflekteres gjennom at partiet klarer å mobilisere godt i sluttfasene. Partiet har løftet seg i forkant av alle disse fire valgene. Det mest beskjedne løftet kom ved partiets svake valg i 2001, da steg man under to prosentpoeng fra juni til valgdagen. Det største løftet kom ved neste valg, i 2005, da partiet økte med 3,5 prosentpoeng. 2009 og 2013 ligger et sted i mellom med hhv. 2,6 og 2,2 prosentpoeng. Partiets juni-nivå i år er snaut 32 prosent. Plusser vi på partiets "gjennomsnittsløft" på 2,5 prosentpoeng, så ligger det i så fall an til et valgresultat på drøyt 34 prosent.

Høyre har opplevd to bratte valgkampfall på 2000-tallet. I 2001 falt man over åtte prosentpoeng og i 2013 ble det en nedgang på over fem pp. I 2005 falt partiet "bare" tre prosentpoeng, men fra et langt lavere nivå. Unntaket kom i 2009 da partiet klarte å vokse nesten fire prosentpoeng fra juni til valget. Høyres juni-nivå er drøyt 23 prosent. Trekkes "snittnedgangen" på tre prosentpoeng i fra, så vil partiets valgresultat i år bli rundt 20 prosent.

Frp: I 2001 og 2013 hadde Frp en flat utvikling gjennom valgkampen og inn mot valget, endringene var kun marignale. I 2009 falt man derimot over tre prosentpoeng, fra skyhøye nivåer. Mens i 2005 derimot maktet Frp å løfte seg et par prosentpoeng. Frps juni-nivå i år er i overkant av 13, noe som  også kan bli noe i nærheten av valgresultatet hvis partiets historikk ses under ett.

Sp har en sterk valgkamphistorikk og har løftet seg rundt ett prosentpoeng i alle de fire siste valgkampene. Skulle Sp klare å gjenta denne bedriften ved årets valg, så er 13-tallet innen rekkevidde og i så fall vil det gi Frp en solid kamp om å bli Norges tredje største parti.

KrF: Ingen klar tendens å spore i KrFs valgkamphistorikk. Ved valgene i 2001 og 2009 gikk man tilbake under valgkampen. Mens i 2005 og 2013 var det derimot en viss framgang. KrF ligger pt. på rundt 4,5 prosent og kan håpe å se 5-tallet med en tilsvarende utvikling som i 2013. Men sperregrensen kan rykke faretruende nær ved en utvikling ala 2009.

SV har gått ned ved de tre siste valgkampene. I 2005 var nedgangen svært bratt, mer moderat i 2009 og 2013. Men 2001 viser at det ikke er noen lovmessighet i at SV gjør svakere valg enn juni-tallene viser, partiet steg meget pent fra under 9 og havnet helt oppe på 12-tallet den gang. Juni-nivået er nå like over 4. Den nære valgkamphistorikken tilsier at partiet fort kan ryke under sperregrensen  den 11. september.    

.
Venstre har økt tre av de fire siste gangene. Særlig markant var økningen i 2005 da man doblet oppslutningen sin fra juni til valget. Men også i 2001 og 2013 kunne man notere pene framganger i sluttfasen. Derimot gikk det kraftig utforbakke i 2009. Disse nære historiske tallene gir likevel et hardt presset Venstre et berettiget håp om å karre seg over sperregrensen fra dagens drøye tre prosent.

MDG: Sparsomt med gode, historiske data for utviklingen for MDG da de først ble et parti av en viss størrelse sist. I 2013 hadde partiet en fin boost fra juni og utover sommeren til august, men falt noe tilbake inn mot valget. Perioden juni til valget, sett under ett, ga likevel en pen framgang. MDG ligger nå like i overkant av valgresultatet sitt fra 2013. Klarer de å øke rundt ett prosentpoeng, ala 2013, så vil de bryte sperren ved årets valg.

Rødt falt en del tilbake både i 2009 og 2013, men hadde bra framgang i 2005, riktignok fra et elendig nivå. Jeg har ikke data fra 2001. Årets juni-nivå er 2,5 for Rødt. Faller man rundt et halvt prosentpoeng som i 2009 og 2013, så blir valgresultatet rundt 2 blank.

95-74 rødgrønt
Summerer vi opp valgkamphistorikken ved de fire siste valgene for disse ni partiene, sammenholder den med dagens snittnivåer og forsøker predikere utfallet på basis av dette, så kommer man ut med valgresultatet
Ap 34
H 20
Frp 13
Sp 13
KrF 4,5
V 4
MDG 4
SV 3,5
Rødt 2.

Dette gir i så fall et rent flertall av Ap (63) + Sp (23) med 86 mandater. Legger man til mandatene til SV (1), Rødt (1) og MDG (7), så blir det rødgrønne flertallet ved årets valg på 95-74. Altså omtrent motsatt av 2013 da det ble 96-73 borgerlig.

Dessverre, eller skal vi snarere si heldigvis, er det neppe så enkelt å predikere valgutfall. Hvert valg og hver valgkamp har sine særegne forutsetninger og lever sine egne liv. Omtrent slik fotballkamper gjør. De borgerlige posisjonspartiene har pt flere gjerdesittere enn de rødgrønne oppoisjonspartiene, noe som bør gi dem reelt håp om en positiv utvikling inn mot valget. Samtidig som det slett ikke er gitt at flertallet av de som bestemmer seg sent, faller ned på borgerlig side.

Favorittstempelet er uansett fortsatt rødgrønt.

Mange valgkamper

Sist onsdag var det høytidsstund for meg. For da lanserte våre fremste valgforskere «Valg og velgere». Boken er en studie av stortingsvalget 2013. Det gikk et forbauset gisp gjennom forsamlingen på om lag hundre «valgnerder» da forskernestor Bernt Aardal viste fram tall som sa at velgerne var generelt like fornøyd med Stoltenberg-regjeringen i 2013 som i 2009. Hæ? Var ikke folket lei av den rødgrønne regjeringen??

De rødgrønne tapte sakseierskap
Samtidig viste tallene (se bildet) at de tre rødgrønne partiene Ap, Sp og SV hadde tapt troverdighet i velgernes øyne på mange konkrete saksområder. Ap hadde mistet litt på de fleste felt, særlig eldreomsorg. SV har over tid fullstendig mistet grepet på skole, sin tidligere vinnersak. Parallelt med at partiet har tapt tillit i miljøsaken. Mens Sp opplevde et klart tillitsfall på samferdsel. I sum ble dette avgjørende for at regjeringsmakten gikk fløyten. For valgvinner Høyre var situasjonen motsatt: Partiet vant troverdighet på de fleste saksfelt. Både på skole, skatt og samferdsel var partiet «sakseier» i 2013, altså det partiet som flest velgere mente hadde den beste politikken.

Sakseierskap er altså slett ingen konstant størrelse. Partier som opparbeider seg høy troverdighet på enkeltsaker ved ett valg, må slåss hver eneste dag for at den posisjonen skal beholdes til neste valg. Særlig vanskelig er det å beholde en slik posisjon når man sitter med regjeringsmakt. Det kan Høyre og Frp komme til å merke ved høstens lokalvalg.

Saksbredde
En annen trend som valgforskere har merket seg de siste årene, er at det ikke lenger er en eller to store saker som dominerer dagsorden, slik det f.eks var i 1993 da EU-saken preget det meste, eller i 2001 da skatt og skole var i egen klasse.

Nå er det en rekke saker som er mer eller mindre ca. like viktige for velgerne. Helse, skole, samferdsel, miljø, skatt, eldreomsorg og innvandring er alle saker som betyr omtrent like mye. Dette innebærer at det blir viktigere for partiene å ha saksbredde. Altså høy troverdighet i mer enn en eller to saker.  



Fragmentering
For partiene og politikerne handler årets lokalvalgkamp bl.a. om å sette dagsorden med de beste sakene sine. Men det er nå flere dagsordener å sette, fordi sakene er mange og kommunikasjonsplattformene flere. Derfor kan vi ikke lenger snakke om en valgkamp. Vi bør snakke om mange.

En valgkamp foregår nasjonalt. I dag sender f. eks NRK en viktig partilederdebatt. En annen valgkamp foregår lokalt. Her kjemper de lokale kandidatene, enten vi snakker om lille Hurdal eller store Skedsmo, om din oppmerksomhet i lokale medier. En tredje foregår i møter ansikt-til-ansikt mellom politiker og velger på stands og husbesøk. En fjerde skjer i sosiale medier, på Facebook, Twitter, Instagram, Youtube, Snapchat osv. Og en femte variant finner vi i samtalene som du har med din familie, jobbkolleger og venner om politikk.    
  
Økte muligheter
Dette gjør det mer krevende å være politiker. Fordi hun helst bør beherske mange saksfelt, og være til stede i flere kanaler samtidig, samt klare å kommunisere med oss velgere på en måte som er relevant. Men også mer givende fordi mulighetene til å være i mer direkte velgerdialog og til å kunne formidle det man tror på til folk, uavhengig av om hun får oppslag i lokalavisa, er langt større i dag enn før.

De politikerne og partiene som griper denne muligheten, vil på sikt ha bedre forutsetninger for å lykkes.  

Denne teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. august 2015      

Hvordan vinne valg?

Tidligere kommunikasjonsstrateg i Ap, Tarjei Skirbekk, har skrevet 300 sider om hvordan man vinner valg. Sider som kan være vel anvendt tidsbruk hvis du er valgnerd og/eller interessert i kommunikasjon.

Boken er delt inn i fire bolker. Første del handler om Planlegging. P=1/2 J skriver han. Det er ingen matematisk formel, men en antydning om at planlegging er halve jobben. Vi lever i en tid der teknologi, sosioøkonomiske endringer og individualisering er sterke drivkrefter og der globalisering og økt migrasjon endrer samfunnet i retning av mer kompleksitet og heterogenitet. Å forstå den tiden og de endringer vi lever i, er avgjørende hvis partier skal klare utvikle politikk og kommunikasjon som er relevant. Å gjøre gode og grundige analyser av hvem velgerne er, hva de er opptatt av, og kunne bruke denne kunnskapen, er essensielt.

Det er ikke alltid at velgerne forlater partiene, det er ofte snarere partiene som forlater velgerne, hevder han, og peker på Ap i 2001 (24 %), Høyre i 2005 (14%) og SV (4%) i 2009 som gode (eller skal vi heller si dårlige) eksempler på akkurat det. Samtidig gir sosiale medier og store data et grunnlag for kunnskapsinnhenting som vi ikke har sett før. En viktig utfordring for partiene er imidlertid å kunne bruke den enorme muligheten til noe hensiktsmessig. Det fordrer at du har mennesker med teknologisk spisskompetanse, en kompetanse de færreste partier i dag besitter internt, og noe som de i så fall må skaffe seg utenfra. Her er manglende ressurser et problem.

Bolk to dreier seg om Posisjonering. Hvordan skal partiet organisere seg, hvordan skal det fremstå, hvilke ord og bilder skal man bruke? Forholdet mellom sakseierskap og saksbredde er viktig. I 2001 kjørte f.eks Høyre bevisst fram skatt og skole som sine to hovedsaker. Strategien bunnet i to årsaker: Dels fordi partiet visste at dette var svært viktige enkeltsaker for velgerne og fordi partiet har høy tillit i disse spørsmålene. På samme måte som Frp har "eiet" innvandring, Ap har eiet eldreomsorg og sysselsetting, SV har eiet miljø osv. Men sakseierskap er aldri en konstante størrelse fordi velgerholdninger endrer seg. Dette betyr at partier med smal saksprofil er svært sårbare for velgersvingninger, mens partier med saksbredde og troverdighet i et bredere spekter av saker, står seg bedre. Både Høyre og Ap har profitert på stor saksbredde de senere årene.    

Er språket virkelig så viktig? Det spørsmålet stiller Skirbekk seg i boka, og han svarer ja, det er veldig viktig. Skal du treffe med politisk retorikk, så må språket appellere til menneskers sunne fornuft. Det mottakeren oppfatter, utgjør mottakerens virkelighet. Partiene bruker mye tid på å finne de rette begrepene når de skal formidle et budskap. Hvilke ord skal brukes de 7-8 sekundene en politiker har til rådighet i et nyhetsinnslag? Mange politikere reiser rundt med talepunkter, påpeker Skirbekk. Talepunkter er et oppsett med 3-7 kulepunkter, i prioritert rekkefølge, som man gjentar, nesten uavhengig av hva det spørres om. Spørsmålet her er om nye medier, der ting legges ut uredigert, er i ferd med å "ødelegge" denne strategien fordi talepunktene blir parodiske. Eksemplet med Siv Jensen nedenfor illustrerer det..



Tredje hovedkapittel handler om Operativ kommunikasjon. Her berøres ny teknologi og det nye medielandskapet. Hvordan håndtere at valgkampene blir mer fragmentert, med stadig flere kommunikasjonsarenaer? Etter Skirbekks oppfatning har de som jobber med medier og mediehåndtering, tre hovedoppgaver:

1) Påvirke mediedekningen slik at den handler om spørsmål partiet vil den skal handle om
2) Maksimere positiv oppmerksomhet for eget parti
3) Minimere negativ omtale.

Partiene har nå både tradisjonelle medier og egne kanaler (nettsider, e-post, sosiale medier) å løse disse oppgavene i. Journalister mister sin monopolmakt på politisk premisslegging. Likevel mener forfatteren at tradisjonelle medier vil være viktige kanaler for politisk kommunikasjon også i årene framover. De som behersker mediesamspillet, vil skaffe seg bedre forutsetninger for å vinne valget. Når det gjelder sosiale medier, så tror Skirbekk at Instagram, Youtube og Snapchat blir viktigere kanaler i årene som kommer.

Den siste biten dreier seg om Handling. Valg avgjøres ikke de siste ukene før valget, men over flere år. Tillit og troverdighet bygges opp over tid. Skal et parti framstå troverdig i den siste fasen, så må grunnlaget være lagt i tiden før. Kampanjer og partier er to kontrastfylte størrelser. Kampanjer er raske, partier er trege. Derfor mener Skirbekk at timing spiller en avgjørende rolle. Man bør spørre hvorfor noe skal gjøres, og om den valgte metoden er den som fungerer best. Dette bør fortløpende følges og måles.

Et poeng som forfatteren også drøfter, er hvorvidt negative kampanjer fungerer. Ved negative kampanjer er målet å svekke omdømme, troverdighet og tillit til et annet parti eller politiker. Ønsket er å demobilisere andre partiers velgere eller tiltrekke seg flytvelgerne. Skirbekk mener alle driver med dette i større eller mindre grad. Fordi det virker. Derfor vil vi også se dette i framtiden.

Han lister opp noen "huskeregler" for å vinne valg som "Tydelige og enkle budskap, emosjonell fortelling, ha en dreiebok, sett opp aktivitetshjul, bygg en åpen organisasjonskultur, si nei til ideer som ikke er relevante, valg handler om framtid og ikke fortid og lytt!" Fire "case" trekkes fram som gode på hvordan partier, gjennom sterk politisk kommunikasjon og strategi, har vunnet valg: Høyres reise fra katastrofe i 2005 til seier i 2013, Aps håndtering av finanskrisen og seier i 2009, Danske Venstre seier i 2001 og svenske Moderaternas seiere i 2006 og 2010.

Innvendinger
Jeg leste boken med stor interesse, dels fordi både valg og kommunikasjon opptar meg stort. Og jeg tror boka kan appellere sterkt til "sånne som meg". Men vi er nok ikke så mange, og jeg tviler på om denne boka har en form og et innhold som gjør at den når noe særlig ut over denne kretsen. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det er glitrende at Skirbekk, som har jobbet i "felt" i mange år, har tatt seg tid til å systematisere sine tanker i bokform.
- Jeg skrev en bok som jeg selv savnet da jeg jobbet med dette, sa han til meg (se video nedenfor) da jeg spurte om drivkraften hans for å skrive.
La oss håpe det kommer flere slike bøker om moderne politisk kommunikasjon i årene som kommer, vi trenger mer kunnskap her.

La meg også formidle noen ankepunkt mot boken (poeng som kanskje andre kan ta tak i og utvikle tanker rundt i senere bøker?). For det første så synes jeg perspektivet som Skirbekk har, er litt for preget av at han har jobbet i Norges største parti (dette perspektivet er dog forståelig). Det er forskjell på om du er et stort parti eller et lite parti (av typen SV, KrF osv) mht. hvordan valgstrategi bør legges. Jeg synes dette skillet kommer for dårlig fram. Et annet element, som er noe underkommunisert i boka, er at vi har et flerpartisystem her i landet. Eksempler og paralleller til USA og Obama og Clinton osv. som Skirbekk trekker opp, er ikke irrelevante, men bør ses i lys av at USA har et helt annet politisk (toparti)system.

Forlag og forfatter hadde stått seg på å skrelle vekk en del selvfølgeligheter av typen "et budskap selger ikke seg selv", "det er velgerne som avgjør valg" og "valg er forskjellige og partier er forskjellige". Jeg hadde også gjerne sett mer praksis og noe mindre teori. Skirbekk sitter på unik praktisk kunnskap som det hadde vært spennende å få et dypere og mer konkret innblikk i. Hvordan Ap klarte å snu en negativ velgerstemning i 2008 til noe positivt den høsten og fram mot valget neste år og sikre gjenvalg, var meget godt gjort - nesten en bragd. Hva gjorde de? Hvordan jobbet de sammen? Hvilke vurderinger ble foretatt? Skirbekk gir oss små glimt her, men dette "caset" er så fascinerende at jeg gjerne ville hatt mer.      

Et lite hjertesukk til slutt: Det blir mye strategi, hva som er smart/ikke smart, image, branding, dreiebok, kampanjer, spinn osv. La oss ikke glemme menneskene, det bankende hjertet og idealismen som ofte er kjernen i hvorfor folk gidder involvere seg i politikk og holde på med dette. Vi skal ha et lokalvalg til høsten der over 10 000 kvinner og menn skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting over det ganske land. For de fleste vil valgkampen og valget ikke handle om hva slags "brand" de har, men hvordan de skal løse kommunens utfordringer til det beste for innbyggerne.    

Disse innvendingene bør imidlertid ikke forhindre deg i å være nysgjerrig på, og kanskje endog lese, boken til Skirbekk. For det er en bra bok.

Aps lille mulighet

Denne skribent debuterer som forfatter i disse dager. Så det aller meste av tiden har gått med til å konsentrere seg om det i det siste (vil du ha boka tilsendt, så send meg en mail på svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no). 

Men jeg gjør forsyne meg en debut til i dag. Nei, ikke seksuelt, men som fast spaltist i min lokalavis Romerikes Blad. Skjønt, det er vel riktigere å kalle den for en regionavis. Under kan du lese de ordene jeg valgte å debutere med.   

Det meste tyder i dag på et regjeringsskifte. Er valgløpet kjørt for Ap og de rødgrønne?

Sola skinner på Høyre og Erna Solberg om dagen. I Høyres beste fylke, Akershus, ville et valg i dag trolig gitt partiet over 40 prosent og halve Akershus-benken, i følge mine beregninger. Høyres frammarsj er så bred og massiv at vi som forsøker å forstå og forklare partiets opptur, må lete etter et bredt spekt av årsaker.

Den største og viktigste grunnen er trolig at mange velgere nå ønsker et skifte. De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i front, har styrt i snart åtte år. Det er lang tid, og suget etter noe annet har økt i velgermassen. Mange velgere ser på Høyre som den klart beste garantisten for å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Dernest har Høyre lyktes til de grader med sin retoriske omlegging i retning av å snakke mer om mennesker og mindre ommilliarder. Kalkulatorpartiet har blitt varmere, det har appell til velgere som vipper mellom Ap og Høyre. I tillegg har Høyre nytt godt av at velgerkonkurrentene på borgerlig side har slitt. KrF har hatt indre problemer, Venstre og Lars Sponheim rotet det til i forrige valgkamp og Frp har trøblet med både skandaler og velgerkonjunkturer som etterspør trygghet framfor systemkritikk.

Bakgrunnstall fra meningsmålingene tyder på at over 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre siden valget i 2009. Det er oppsiktsvekkende mange. Med slike overganger på valgdagen, er Ap og de rødgrønne sjanseløse på å beholde makten. Skal Stoltenberg og co ha nubbesjans, så må de hente tilbake veldig mange av de som har meldt overgang til Høyre. Det er en krevende oppgave. I tillegg må Ap klare to ting til. For det første så må mange av de som i dag svarer «vet ikke» når meningsmålerne spør om partipreferanse, mobiliseres inn mot valget. Høyre har i dag en velgerlojalitet på opp i mot 90 prosent, mens Aps ligger nede på 60-tallet. I tillegg er Ap avhengig av å hente en del frafalne Frp-velgere slik at det netto tapet til Høyre kan kompenseres og blokkbalansen holdes stabil.

Det er de matematiske forutsetningene for at høstens valg skal bli jevnt. Hva skal til politisk? «Vi hadde dårlige målinger også før valget i 2009» har vært trøsten blant de rødgrønne toppene. Men realiteten er at målingene var langt bedre for dem på samme tidspunkt for fire år siden. Den gang lå de rødgrønne på ca. 47 prosent i februar. Nå ligger de på rundt 37. Altså hele ti prosentpoeng bak «09-skjemaet». Det borgerlige forspranget er så stort at en «game-changer» nok er nødvendig. Altså noe som kan virkelig kan snu velgerbildet. Finanskrisen 2008/09 ble en slik ved forrige stortingsvalg. 22. juli-terroren ga Ap en sympatieffekt som raskt avtok, men som like fullt bidro til at partiet gjorde et bedre lokalvalg 2011 enn de ellers ville gjort. En ny krise eller katastrofe kan inntreffe og gi de styrende et «styringstillegg». La oss håpe det ikke skjer.

Da står Ap igjen med to muligheter: Enten at de borgerlige roter det til for seg selv ved at uenigheten mellom de fire opposisjonspartiene blir så synlig fram mot valget at troverdigheten i regjeringsalternativet smuldrer bort. Eller at Ap lykkes med strategien om å ta ned Høyres «varme-retorikk» og redusere partiets nyvunne velfredstillit såpass mye at mange av «flytvelgerne» kommer tilbake.

Det er ikke alltid at de som leder 2-0 til pause vinner fotballkampen. Men de har en stor fordel. Høyre har nå fordelen. Ap har en viss mulighet til å redusere og utligne, men muligheten er liten.                          

Trygghetsvalget 2011 og Romerike-tips

I går jobbet jeg stort sett hele dagen med den siste førvalgsanalysen av opinionsutviklingen for Minerva. Produktet kan du nå lese her. Min vurdering er at det nå bærer mot et trygghetsvalg der vi trolig ender opp i en situasjon hvor de gamle hovedmotstanderne  i norsk politikk, Ap og Høyre, får tilslutning fra om lag hver tredje velger. Så høy oppslutning har ikke disse to partiene, samlet sett, hatt siden 80-
tallet. Det kommer nye målinger både i dag og til helgen, og de aller                                                
                                                    siste vurderingene vil du få her på bloggen min.

Romerikes Blad trykket i går min siste førvalgsspalte. Her legger jeg bl.a. hodet på blokken og klasker til med tips for valgutfall i samtlige Romerikes-kommuner, pluss fylkestingsvalget. Artikkelen er limt inn under, til eventuell glede for lesere som ikke holder RB-blekka:

Høyre og Ap vinner valget?

Høyre og Ap har medvind, Frp og SV sliter, mens sentrumspartiene ser ut til å holde stillingen. Disse opinionstrendene vil trolig slå inn på Romerike ved mandagens valg. 


For velgere som ikke har bestemt seg på forhånd, dreier valgkamp seg om å finne ut hvilket parti man bør stemme på. For partier og politikere handler valgkamp om å holde på de velgerne man har og appellere til nye velgere. Skal man få til det, så må det politiske budskapet treffe både gamle og nye velgere på en gang. Høyre og Ap lykkes nå med dette. De holder på mange av sine gamle velgere, parallelt med at nye velgergrupper flokker seg om partiene – godt illustrert ved stor framgang i skolevalget. Ap har “sakseierskapet” på eldreomsorg, Høyre er “sakseier” på skole. Men i tillegg nyter begge partiene stor velgertillit på en rekke andre saksfelt. Begge framstår dermed som helhetspartier som er trygge valg i utrygge tider.

Både SV og Frp mislykkes derimot med det meste av dette. Særlig er situasjonen alvorlig for SV. Mange av deres gamle velgere forlater partiet, parallelt med at de i liten grad klarer å appellere til nye velgergrupper. Partiet er ugjenkjennelig for mange, man har mistet grepet på skolepolitikken og SV mislykkes retorisk. I tillegg er velgerkonjunkturene i mot, og partiets valgkamp har nå gått inn i en fase hvor man kun forsøker å redde stumpene.

1 av 10 velgere bestemmer seg på selve valgdagen for hva de vil stemme. Og 1 av 3 bestemmer seg i løpet av den siste uken. Så fortsatt er det mange velgere å vinne eller tape for de som hhv. lykkes eller mislykkes med mobiliseringen i den sluttfasen vi nå går inn. Jeg legger likevel allerede nå hodet på blokken og kliner til med noen tips for hvordan mandagens valg vil arte seg. Fylkestinget er jeg sikker på forblir på borgerlige hender, og det er sågar visse muligheter for et helblått flertall av Høyre og Frp. Høyre beholder i så fall fylkesordføreren, og får fylkesrådslederen når Akershus snart bytter styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Også i kommuner som Ullensaker, Nittedal og Enebakk lukter det helblått. I Ullensaker tror jeg Frp beholder ordføreren, mens jeg har mest tro på Høyre-ordfører i Nittedal og Enebakk.

Derimot lukter det rødt og rødgrønt i Rælingen, Nes, Fet, Nannestad og Aurskog-Høland. Alle steder tror jeg Ap beholder ordføreren. Både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog, Sørum, Gjerdrum og Hurdal ser veldig spennende ut. Her vil sentrumspartiene trolig spille en helt avgjørende vipperolle. Mitt tips er at Venstre beholder ordføreren i Hurdal og at Ap holder Sørum. Jeg tror Høyre beholder Gjerdrum, og at de får tilstrekkelig støtte fra sentrum for å få til maktskifter i Eidsvoll og Lørenskog, samt et skifte med historisk sus i Skedsmo.

Det er imidlertid heldigvis ikke analytikere, kommentatorer eller andre forståsegpåere som bestemmer valgutfallet, men du. Regjeringens integreringsutvalg har foreslått å innføre stemmeplikt her i landet. Det synes jeg er en meget dårlig idè. For stemmerett bør ikke være noen plikt, men nettopp en rett. Derimot synes jeg det er en glitrende idè at du bruker retten din på mandag. Sommerens terrorhandlinger har vist at vårt demokrati er en verdi som vi ikke kan ta for gitt og som det derfor er god grunn til å slutte opp om.

Godt valg!     

Annerledes valgkamp?

I går var jeg på BI og holdt et foredrag sammen med Cecilie Staude om årets valgkamp. Jeg har nå lagt ut slidene våre hvis du har lyst til å kikke på hovepunktene. Det var en virkelig inspirerende seanse med mange engasjerte tilhørere. Takk til alle som møtte opp og bidro!

Ett av de viktigste spørsmålene vi tok opp, og som vi også drøftet med tilhørerne, var i hvilken grad denne valgkampen egentlig har blitt så annerledes. Synspunktene var ulike. Noen holdt fram at denne valgkampen var blitt helt annerledes enn tidligere fordi den er blitt mye mer dempet og bærer mer preg av at partiene og politikerne får fram egne saker framfor å rakke ned på andre. Mens andre hevdet at årets valgkamp har blitt tilnærmet normal. I tillegg ble det ytret et interessant mellomsynspunkt om at valgkampen har blitt differensiert ved at den har blitt tonet ned i bl.a. Oslo, men er helt som vanlig i for eksempel Nord-Norge.

Oppfatningene er altså delte og subjektive, og det ene trenger ikke være mer "sant" eller "usant" enn det andre. Selv tilhører jeg den kategorien som hevder at årets valgkamp har blitt tilnærmet normal. Riktignok har den blitt kortere og noe mer hektisk enn vanlig. Og de aller heftigste kranglene har nok uteblitt. Men stort sett har det blitt diskutert viktige politiske saker, som eldreomsorg og skole, på en måte som minner mye om hva vi har sett før.

Etter mitt skjønn satte den første partilederdebatten tonen og ga føringer for resten av valgkampen. Nøkkelsekvensen her var særlig innledningen med Jens Stoltenberg hvor han holdt fram at terroren ligger der som et bakteppe, men at vi nå skal ha politisk debatt. Statsmannen Stoltenberg ble i løpet av debatten til politikeren Stoltenberg, og dermed mye enklere for de andre partilederne å forholde seg til.

Vi har også sett en normaliseringstrend på meningsmålingene etter hvert som valgkampen har utspilt seg. "Sympatieffekten" for Ap har avtatt, Høyre har hentet seg inn og er nå omtrent på det nivået de lå på før 22. juli. Det er likevel grunn til å tro at Ap vil gjøre et bedre valg den 12. september enn partiet ellers ville ha gjort. For de øvrige partiene er det vanskelig å si om tragedien får en reell effekt på stemmegivningen. Kanskje vil Frp gjøre det noe svakere enn ellers, men mye av den opinionsutviklingen vi har sett i løpet av valgkampen, kunne uansett ha inntruffet.

Det mest interessante er likevel framtiden. I alle fall hvis du er skrudd sammen omtrent slik som meg. Får årets valgkamp og årets valg noen endringer av mer varig karakter? Kanskje har sommerens dramatiske begivenheter skapt  en økt politisk bevisstgjøring, ikke minst blant unge, som det norske samfunnet kan komme til å nyte godt av i land tid framover. Kanskje er skolevalgstendensen til at ungdom stemmer mindre radikalt (SV og Frp) og mer "trygghetsorientert" (Ap og H), noe som vil prege stemmegivningen også det neste tiåret? Eller kanskje hverken deltakelse eller endret stemmemønster blir noe mer enn eventuelt et kortvarig blaff? Svarene har vi ikke, men spørsmålene er mange og spennende.

Hva tenker du om dette?


            

Vestfold-analyse og BI-foredrag

På oppdrag for Vestfold Blad har jeg laget en analyse av kommunevalget i Vestfold, med et hovedfokus på de fire største kommunene Larvik, Tønsberg, Sandefjord og Horten (s.8-9). Det er vel noen av dere som kan være interessert i slikt, så ta gjerne en titt.

Ellers er min dag i dag preget av forberedelser til morgendagens debatt-vorspiel på BI hvor jeg er bedt om å holde et foredrag om årets valgkamp. Vorspielet skal etterfølges av NRK-debatten mellom partienes ungdomsledere. Sammen med, etter det jeg forstår er en studentfavorittforeleser, Cecilie Staude, så er vi nå i ferd med å snekre sammen et opplegg. Hun har med seg noen kule bilde-illustrasjoner og jeg kommer trekkende med mine tørre grafer og tall, så til sammen kan dette bli en interessant mix.

Arrangementet er BI-basert, men er åpent for alle, og det er fortsatt plasser igjen, så møt gjerne opp hvis du har lyst.  

Høyre mot valgseier

Det var overskriften jeg valgte på min analyse av august-målingene for nettutgaven av Minerva. Der har jeg forsøkt å sortere empirien slik at vi kan få et inntrykk av valgkamptrenden.

God lesning!

Valgkampen uke 2

Valgkampens andre uke er tilbakelagt, og det er i grunn først nå at valgkampen er kommet skikkelig i gang. Partilederdebatten på tirsdag har satt tonen for en valgkamp som kanskje ikke blir så uvanlig som man skulle tro etter 22/7.

To temaer peker seg ut som hovedsaker: Eldreomsorg og skole. Dette er slett ikke uventet, det er jo disse områdene som kommunene bruker klart mest penger på. Og velgerne oppgir at dette er saker som betyr mye for dem når de blir bedt om å rangere viktighetsgrad. Alle partiene ønsker høy velgertillit på disse feltene, men pr. i dag er det Høyre og Ap som har klart best tak på skole i velgernes øyne, med SV et godt stykke bak og deretter kommer de andre. På eldreomsorg har Ap et klart overtak. Frp, Høyre og KrF følger deretter og så kommer resten.

"Sakseierskap" er imidlertid ingen statisk størrelse, partiene må slåss i hver eneste valgkamp og hver eneste dag for å beholde velgerskansene eller eventuelt øke sin tillit. Det er derfor svært viktig for Ap at de får tilbakevist påstandene fra bl.a KrF, Venstre og Frp om at partiet ikke har innfridd verdighetsgarantien. Og derfor er det viktig for Høyre at påstandene om juks i Oslo-skolen blir tilbakevist.

På målingene er det nå klare tegn til at Aps sympatieffekt er avtagende. Men fremdeles ligger partiet i snitt på nivåer et stykke over valgresultatet fra 2007. Høyre synes å ha stanset fallet og har stabilisert seg rundt midten av 20-tallet, noe som er langt over 07-resultatet. Alle sentrumspartiene Sp, KrF og Venstre har fått et visst løft den siste uken, men alle ligger fortsatt under deres 07-nivå. Frp har stabilisert seg 2-3 prosentpoeng under forrige valg, mens SV sliter bare tyngre og tyngre og er nå langt nede på 4-tallet.

SVs fall er ikke bare bekymringsfullt for partiet, men også for Ap som er avhengig av at SV holder et brukbart nivå oppe for at de i sum kan bli sterke nok til å beholde/ta makten i mange av kommunene. Det er ikke umulig for SV å snu trenden i løpet av de to ukene som gjenstår, men det er veldig vanskelig. Fordi det skapes en dynamikk der Kristin Halvorsen, Bård Vegar Solhjell og co tvinges til å kommentere svake målinger i stedet for å snakke om partiets politikk.

Inntrykket av et "SV i krise" er i ferd med å festne seg i velgernes bevissthet, noe som kan få enda flere velgere til å hoppe av SV-lasset de siste dagene. I så fall kan ei heller 3-tallet utelukkes på selve valgdagen.

Det er dramatisk.      


 

Sosial mediefomling

Romerikes Blad har gitt meg en valgspalte. I dag blir den brukt til å si noe sosiale medier generelt og politikere spesielt. Setter den inn under her. Takk til Cecilie Staude for god hjelp og inspirasjon!

Veien ut av sosial mediefomling

Politikere fomler på Facebook, Twitter og blogg. I likhet med mange av oss. Men etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, vil vi se at de er mer nyttige. 

Sosiale medier er noe nymotens greier. Så nymotens at vi for få år siden ikke hadde hørt om noe av dette. Likevel er det forbløffende hvor fort de har blitt en del av manges hverdag. For de ivrigste, meg selv inkludert, er det i dag nesten umulig å huske hvordan livet var før sosiale medier. Hva brukte vi tiden på?

 Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.  Om lag 300 000 har en blogg og over 200 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter. Tallene øker i takt med stigende erkjennelse av at de nye mediekanalene skaper fine rom for kommunikasjon på nye måter. Men de nye sosiale mediene er både mangfoldige og uoversiktelige, noe som kan gjøre det utfordrende å forholde seg til dem. Jeg har ofte stilt meg spørsmål av typen: Hvor personlig bør man være? Er det greit å legge ut familiebilder som perifere bekjentskaper kan se? Hvor går grensen mellom det offentlige og det private? Bør jeg tillate anonyme kommentarer på bloggen min?

Noe av årsaken til sosiale mediers suksess, ligger i en form for aktiv livsspeiling. For det er nettopp i smørja av personlighet, hverdagstrivialiteter, underholdning og substans at vi møter andre mennesker – enten vi kommuniserer ansikt til ansikt, i telefon eller i nettsamfunn. Den raske informasjonsspredningen i sosiale medier skaper også et enormt mobiliseringspotensial. Et potensial som ble hentet ut til praktfullhet mandag 25. juli da flere arrangementer til støtte for terrorofrene, samlet hundretusener av mennesker etter private initiativ på Facebook. Ondskap ble slått tilbake av roser, tog og musikk. Det ble skapt et samhold og oppslutning om demokratiske grunnverdier på tvers av vanlige skillelinjer mellom partier og mennesker. Det var Norge på sitt beste. 

For bedrifter kan et slikt potensial brukes til å bygge bedre relasjoner til kundene. Sportstøyprodusenten Stormberg er kanskje det fremste norske eksemplet på en suksessbedrift som gjennom åpen innovasjon aktivt bruker sosiale medier til produktutvikling. For politikere gjelder det å møte velgerne der de er. Det innebærer at politikerne i økende grad må se velgerne som aktive og likeverdige samtalepartnere. Den reelle dialogen må trenge noe av den enveisorienterte kommunikasjonen til side. Dette sitter langt inne for mange politikere. KrF-leder og Akershus-representant Knut Arild Hareide (@KAHareide) svarer for eksempel aldri på spørsmål Twitter. Han er slett ikke alene.   


“Heldigvis” for disse er ikke sosiale medier foreløpig så veldig viktig for velgernes stemmegivning. Kun åtte prosent besøkte en politikerblogg eller en Facebook-side før valget i 2009, viser ferske forskningstall fra boken “Det politiske landskap” (Bernt Aardal red.). Men andelen kommer til å øke ved årets valg og i kommende valg.

Derfor, til hjelp for meg selv, og kanskje også for andre, deriblant politikere, tok jeg kontakt med en av Norges fremste eksperter på sosiale medier; høyskolelektor Cecilie Staude ved Handelshøyskolen BI. Over en kaffekopp satte vi opp følgende fem råd til hvordan vi kan komme oss bort fra fomlingen:

1. Inviter til dialog og delta selv.
2. By på deg selv innenfor den grensen du er komfortabel med.
3. Velg kvalitet i relasjonene framfor kvantitet.
4. Vær bevisst og unngå at utenksomhet bestemmer hvordan du oppfattes.
5. Behandle dine følgere høflig og tilfør dem verdi fordi de har valgt å følge deg.               

Hva nå, Frp?

Tidligere i dag holdt jeg et foredrag sammen med Kristin Taraldsrud Hoff på et strategiseminar for Frp. Arrangementet skulle egentlig ha vært et kickoff for valgkampen, men pga. de spesielle omstendighetene ble det omgjort til et strategiseminar.

Etter noen innledende ord av Kristin, så presenterte jeg noen grafer over trendene på målingene fra og med stortingsvalget 2009 og fram til både 22. juli og fram til  i dag. De sistnevnte kurvene med store knekker etter den 22. juli. Knekker som går pro Ap, og i motsatt retning for Høyre og Frp.

I tillegg foretok jeg noen vurderinger av Frps 17 ordførerkommuner, 10 satsingskommuner og de 5 storbyene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø og identifiserte noen fellestrekk og noen hovedutfordringer. Mens Kristin hadde en aldri så liten statsvitenskapelig forelesning om de bakenforliggende årsakene til velgernes stemmegivning, samt tok for seg effektene etter 22. juli og vurderte konsekvenser for Frps posisjoner i valgkampen - med et hovedfokus på vanskelighetene.

Selv pekte jeg på de mulighetene som partiet også har. Muligheter av typen: Kan Ap-sympatieffekten og eventuelle flere forsøk ala Petter Nome og Per Fugelli på å gi Frp et slags syndebukkstempel gi en form for motmobilisering i Frp-retning? Kan innvandringstematikk i mer bredde løftes høyere opp på den politiske agendaen og gi Frp et løft, selv om debatten blir noe annerledes enn hva vi er vant til? Kan Frp utnytte det (tom)rommet som "nye og varme" Høyre kan etterlate seg på skatt/avgift? Kan Frp stå i mot "press" fra Høyre og Ap på eldreomsorg? Og vil et Høyre-fall på målingene skape mer jevnbyrdighet med Frp i oppslutning slik at en del usikre velgere som står mellom de to partiene, like gjerne og vel så gjerne går og stemmer Frp på valgdagen som på Høyre?

Vi rakk også en spørsmålsrunde til slutt. Har var det mange som hadde diverse synspunkter, ønsker om råd og vurderinger av ulike typer aspekter i kjølvannet av tragedien. Det slo meg, mens jeg lyttet til spørsmålene og etter beste evne svarte på dem, at her er det mange politikere som nå er noe rådville. Fordi dette er en situasjon som man aldri har vært borti før.

Så hva nå, Frp? Bør partiet og partiets representanter angre på diverse retoriske og til dels harde utsagn i innvandringsdebatter og andre debatter opp i igjennom årene? Vil det bli et nedtonet og dempet Frp - helt  strippet for det som har gjort partiet til det som det har blitt i det norske politiske landskapet? Eller vil denne situasjonen snarere vise at Frp er lagd av noe substansielt som velgerne vil hegne om og endog gi økt tilslutning til?

Spørsmålene er mange. Svarene er, pr i dag, få. Jeg skal nøye meg med ett, i denne omgang:

Frp har nok kommet for å bli.        

Et styrket Ap

Har laget en analyse av 22/7-effektene og mulige konsekvenser for valgkampen. Analysen inneholder også de første vurderingene av konsekvensene for stillingen i de 20 største kommunene.

Spill gjerne inn dine synspunkter enten hos Minerva eller i kommentarfeltet her.

Politikere på sosiale medier

Klassekampen kjørte et stort oppslag i dag på politikeres bruk av Facebook og Twitter. En sak som NRK fulgte opp. I ettermiddag ble jeg invitert til å kommentere denne tematikken på Østlandssendingen. Fra ca 20 minutter og utover kan du høre mine vurderinger.

Det er mye man ikke får sagt i løpet av noen korte minutter (og det er jo grusomt å høre på seg selv..). Men har en viss følelse av at dette er et område hvor oppmerksomheten bare vil vokse. Så jeg har bestemt meg først som sist at temaet er noe jeg bør erverve mer kunnskap om, for å kunne gi enda bedre analyser av.

Til det trenger jeg din hjelp - ikke noe er så lærerikt som gode blogginnspill!

Kampen om nyansene

Den nært forestående valgkampen - hva handler den egentlig om, sånn egentlig? Jeg mener den i hovedsak er en kamp om nyansene.

Hva mener du?

Valgkampen 2011

Analyserer og oppsummerer mai-målingene for Minervas lesere i dag og skuer fram mot valgkampen.
Hva tror/håper du vil prege årets valgkamp?

Valgdekningen i lokalavisene

Lokal- og regionaviser spiller en viktig rolle i vårt lokaldemokrati. Ikke minst ved lokalvalg. I den forbindelse er det interessant å kikke litt nærmere på hvordan avisene utfører sitt virke og ivaretar sine oppgaver før et valg. Og dette får jeg god anledning til nå siden det er blitt søkt og innvilget penger fra Redaktørforeningens vederlagsfond slik at jeg kan gjennomføre en kvalitativ undersøkelse i et utvalg aviser.

Dette er mitt "mandat":

”Gull og Gråstein-komiteen ønsker å få utarbeidet en kvalitativ analyse av hvordan et utvalg lokale medier dekket kommune- og fylkestingsvalget. Analysen vil omfatte metoder, kanaler og kilder, inkludert bruk av Facebook og Twitter. Arbeidet vil bli utført av statsviter Svein Tore Marthinsen, som i allerede i dag brukes av flere lokalaviser, blant annet Drammens Tidende, til å analysere meningsmålinger foran valget. Fremleggelsen av rapporten vil bli etterfulgt av en debatt, og rapporten vil selvsagt bli gjort allment tilgjengelig. ”

Min rapport skal legges fram på "Gull og Gråstein"-konferansen" 23. oktober. En konferanse med deltakere primært fra medier på Østlandsområdet.

Foreløpig er alt på idèstadiet. Min første tanke er å ta utgangspunkt i hva som er medienes hovedoppgaver, og se to utvalgte mediers valgdekning i lys av dette. Og når det gjelder hovedoppgaver, så er det i mine øyne vanskelig å komme utenom følgende tre:


1. Informasjon. Avisen skal spre informasjon til sine lesere.
2. Debatt. Avisen skal skape levende debatt blant leserne.
3. Kritikk. Avisen skal utøve maktkritikk.

Mine to utvalgte medier kommer trolig til å bli Drammens Tidende og Romerikes Blad - siden jeg allerede følger disse ganske tett. Men jeg utelukker ikke at det kan bli aktuelt også å inkludere andre. Hvordan avisene i en valgkamp bruker sine kanaler og kilder for å ivareta disse oppgavene, og hvilke metoder de tar i bruk, kan være en naturlig inngang for meg.


Jeg ser for meg at jeg går igjennom alle papirutgaver i et gitt tidsrom (feks. de fire siste ukene før valget 12. september), samt nettutgaver, Facebook- og Twitter-bruk og foretar intervjuer med redaktører, journalister og politikere og baserer analysen på dette.

Tips til hvordan jeg kan løse oppgaven og hvilke momenter som jeg bør ta med, er kjærkomment.
Er det for eksempel andre oppgaver som en lokalavis bør ivareta enn de jeg har skissert?


Og mer generelt. Hvordan synes du din lokalavis fungerer på disse punktene i dag?

Nasjonale trender i Drammensregionen?

Hadde denne analysen på trykk i Drammens Tidende i går: 

Alle partiene har nå avholdt sine landsmøter. Foreløpig har det vært heller få opinionseffekter å spore. Hadde det vært valg i dag, så ville Høyre gått klart fram. Ap, Frp og Venstre ville stått på stedet hvil eller gjort det litt dårligere sammenlignet med forrige kommune- og fylkestingsvalg. Mens Sp, KrF og SV ville gått klart tilbake. Dette er hovedtrenden nasjonalt. Overfører vi denne landstrenden til Buskerud-forhold, så skal det heller beskjeden spådomskunst til for å hevde at Høyre ligger an til å styrke sin posisjon som ordførerparti i Drammens-regionen.

Høyres favorittstempel er soleklart i Drammen, Lier, Øvre Eiker og Røyken. I Nedre Eiker er det ikke like klart, men også her har Høyre gode muligheter til å beholde ordføreren. I Hurum kommune og Buskerud fylkesting har Høyre bra sjanser til å vippe Ap av maktpinnen og bli sittende med topposisjonen de kommende fire årene. Begge steder fordrer et maktskifte trolig god evne til alliansebygging inn mot sentrum. I Ap-bastionene Modum og Sande og Sp-bastionen Sigdal ser det derimot vrient ut for Høyre å komme til noe toppverv.

Kan man forutsette at nasjonale trender vil slå til på denne ovennevnte måten? Både ja og nei. Ja fordi nasjonale forhold og trender åpenbart spiller en viktig rolle også ved lokalvalg. For mange velgere legger en rikspolitisk vurdering til grunn når de putter sine stemmesedler i urnen den 12. september. Noen kommer til å uttrykke at de er fornøyd med den rødgrønne regjeringen. Mens andre (og flere?) vil uttrykke misnøye. Rikspolitiske saker og hendelser kan avgjøre valget i mange kommuner. Birkedal-saken og den mildt sagt svake håndteringen av denne fra sentralt Frp-hold, har eksempelvis ført til svekket oppslutning om Frp i de fleste kriker og kroker av vårt ganske land. Det kan sikkert oppleves som urettferdig og urimelig for mange lokale Frp-lag, men trøsten er at saken i stor grad vil være glemt når vi kommer til valget. Det illustrerer likevel hvor nært det riks- og lokalpolitiske er vevd sammen også velgermessig.

Samtidig legger andre velgere primært vekt på de lokale forholdene når de avgjør sin stemmegivning. Fortjener ordfører Tore Opedal Hansen og Høyre honnør for den politiske styringen og utviklingen i Drammen? Eller bør de snarere straffes for den betenkelige fattigdomsutviklingen i byen? Det kan være to eksempler på lokale spørsmål som en Drammen-velger kan stille seg. Skal jeg gidde å stemme på Høyre i Øvre Eiker nå som Anders Werp er borte? Det kan være en annen lokal spørsmålsvariant som en velger der kan stille seg. Ulike lokale saker, lokale profiler og forskjellige velgervurderinger kan bidra til å skape en lokalvalgsvind som blåser ujevnt i forskjellige kommuner. Derfor trenger ikke en nasjonal trend slå inn over hele Buskerud, slik jeg forutsatte innledningsvis. Den kan slå til noen steder, mens andre kommuner kan gå mot strømmen.

Derfor trenger vi representative lokalmålinger som er tatt opp blant innbyggerne i den enkelte kommune hvis vi på forhånd skal kunne vite noe om det finnes slike spesielle lokale trender som vil kunne slå ut og motvirke de nasjonale strømningene. Foreløpig er det sparsomt med slik informasjon i Buskerud. Vi har kun noen få målinger fra Drammen og Buskerud fylkesting å støtte oss på fra det siste året. Disse indikerer heller få særtender. Riktignok er Frp-tallene i Drammen ekstra svake, noe som kan tolkes som et tegn på at velgerne her ønsker å straffe partiet for mye intern uro. Mens Drammen-tallene for Venstres del derimot ser langt bedre ut enn partiets landstrend, noe som kan tyde på at velgerne setter pris på det mer potente lokallaget som partiet etter hvert har fått. Men tallene bør nok også ses i lys av at Venstre underpresterte her sist.

Derfor vil jeg gjerne ha flere lokale tall før det konkluderes om Drammen-regionens velgere er på vei i noen andre og mer særegne retninger enn velgere i andre regioner. Det er disse forbeholdene og de lokale aspektene som gjør lokalvalg mer uforutsigbart enn stortingsvalg. Lokale medier spiller også en viktigere rolle, og velgernes innflytelse og påvirkningskraft på valgutfallet er større. Likevel er valgdeltakelsen langt lavere ved lokalvalg. Fordi velgerne åpenbart oppfatter at slike valg er mindre viktige å være med på. Det er et stort tankekors.

Et tankekors som er av tverrpolitisk karakter.                  

Frp får rom på skatt, men presses på innvandring og eldreomsorg

Frps landsmøte "tjuvstartet" i dag med en lokalpolitisk konferanse der mange ordførere, ordførerkandidater, noen stortingspolitikere, fylkespolitikere og diverse andre lokalpolitikere og rådgivere var til stede. Selv hadde jeg gleden av å bli invitert til å snakke om partiets handlingsrom i den nært forestående valgkampen.

Frps suksess
Først sammenfattet jeg bakgrunnen fra den suksessrike delen av partihistorien i to hovedpoenger:
1. Frp har blitt store fordi mange folk rett og slett har satt pris på den politikken som partiet står for. Spesielt når det gjelder innvandring, skatter og avgifter og eldreomsorg. All valgforskning peker i retning av at dette er partiets desiderte vinnersaker i velgernes øyne.
2. Frp har vært og er et protestparti. Det er det eneste partiet i den norske partifloraen (på Stortinget) som ikke har vært en del av establishment, og det eneste partiet som bedriver grunnleggende systemkritikk. Dessuten er framveksten av Oljefondet, og Frps påpekninger av at det er mulig å bruke mer penger av fondet, gjort at Frp har framstått som rause, mens de andre partiene har sett gnieraktige ut.

Stagnasjonen
Dernest trakk jeg opp tre hovedårsaker til den stagnasjonen som Frp har opplevd de siste par årene.
* Velgerklimaet har ikke vært med partiet i det siste. I kjølvannet av finanskrisen ble trygghet en verdi som flere velgere etterspurte. De søkte til Ap og Høyre for å finne det, ikke Frp. Dernest har ikke Frp framstått som troverdige hva gjelder regjeringsalternativ. Borgerlig orienterte velgere som ønsker regjeringsskifte, har primært satt sin lit til Høyre.
* Høyre har vært bra. Frps fremste velgerkonkurrent fanger regjeringsmisnøyen og plukker velgere fra alle partier, også mange fra Frp. Fordi Høyre framstår som det beste opposisjonspartiet for tiden. Det synes også som om Høyre har lykkes med den retoriske omleggingen i varmere retning ("mennesker, ikke milliarder")
* Frp har vært tamme. Partiet har i stor grad overlatt opposisjonsrommet til Høyre. Også fordi partiet ble fratatt hva jeg kaller det oljefondsrelaterte raushetskortet. Kraftig motkonjunkturpolitikk i kjølvannet av finanskrisen medførte en pengebruk over statsbudsjettene som vi aldri har sett maken til. Dermed ble Frp slett ikke alene om å ha penger til diverse gode formål.

Hovedsaker i valgkampen
I den kommende valgkampen tror jeg særlig to ting vil komme i forgrunnen:
1. Det blir et valg for eller i mot regjeringen. Selv om det er lokalvalg, så vil en del velgere uttrykke misnøye/fornøydhet (trolig mest misnøye) over stemmeseddelen.
2. Velferd blir det mest sentrale saksspørsmålet. Særlig eldreomsorg. Men også helse og skole kan komme opp.

Så er jeg mer usikker på øvrige saker. Jeg tror økonomi kan komme til å spille en rolle. Og da både selve den økonomiske styringen i kommunene, men også skatter (eiendomsskatt) og avgifter (rushtid, bommer etc). Lokale saker vil også prege lokalvalgkampen i de ulike kommunene, samt lokale profiler og kandidater. Her understreket jeg at personer faktisk betyr langt mer ved lokalvalg enn stortingsvalg. Samtidig kan det også dukke opp en X-faktor som kan komme opp ganske så overraskende.

Presses på innvandring
Når det gjelder handlingsrommet på Frps beste saker; innvandring, skatt/avgift og eldreomsorg, så framholdt jeg at Frp presses på innvandring og eldreomsorg, men at det åpnes et rom på skatter og avgifter. Jeg begrunnet det med at flere partier har gått i Frps retning, både retorisk og politisk, ved å stramme til på innvandring (inkl. asyl og integrering).

For å illustrere dette hentet jeg et eksempel fra min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved UiO hvor jeg tegnet opp en strek på tavlen for å visualisere innvandring som en konfliktlinje i det norske, politiske landskapet. Så ba jeg studentene rangere stortingspartiene på denne linjen - med liberal på den ene side (eller: dere vil vel heller kalle den polen for snillistisk snek jeg inn, til lettere humring fra salen)  og restriktiv på den annen side. Omtrent uten unntak rangerte studentene partiene på følgende måte:

Liberal-------------------------------------------------------------------------------------------Restriktiv
              SV    V            KrF            Sp         Ap      H --->                     Frp  

Dette harmonerer også godt med hvordan velgerne vurderer partiene. Men i den senere tid har bl.a. Ap og H flyttet seg nærmere Frp. Det innebærer at Frp ikke i samme grad er så alene på denne banehalvdelen noe som også kan bety at en del velgere som tidligere har stått mellom Ap og Frp eller mellom H og Frp og har vært fristet til å gå til Frp, vil kunne vurdere det slik at Ap og H er nå er såpass "strenge" at Frp ikke er like aktuelt å stemme på lenger.

Presses på eldreomsorg
I eldreomsorgsaken blir Frp også presset av Ap og Høyre. For Aps del så har dette som regel alltid vært en hovedsak ved valg, mens når det gjelder Høyre så er den sterke betoningen av ny dato. Og det er først og fremst som hovedutfordreren på borgerlig side til Aps sakseierskap her, at Frp nå synes å få Høyre som en sterkere konkurrent. På slutten av 90-tallet kjempet KrF og Frp side om side om å ha nest mest troverdighet (etter Ap) og velgertillit på denne saken. Etter KrFs fall har Frp stått fram som et klart nr 2 parti her. Lykkes Høyre med å utfordre og kanskje endog gå forbi Frp, så er dette farlig for Frp hva gjelder oppslutning. Frp er m.a.o. avhengig av å stå i mot.

Åpning på skatt
Derimot kan Høyres omsorgsdreining gi en stor mulighet for Frp når det gjelder skatter og avgifter. Sjekk illustrasjonen under:

Økning-------------------------------------------------------------------------------------------------------Reduksjon
                           SV                     Ap                    V             <---   H               Frp        

Hvis det nå er slik at Høyre "glemmer" skatt og, i alle fall retorisk, legger seg nærmere midten her, så blir det et stort rom for Frp til å profilere seg på i sin klassiske og gamle og gode sak. En sak som opprinnelig var selve grunnlaget for partidannelsen. Høyre og Frp har lenge slåss om "eierskapet" på borgerlig side her.

15-20 prosent
I en valgkamp gjelder det dels å holde på sine gamle velgere (ha en så høy lojalitet som mulig), parallelt med at man søker å appellere til nye velgere. Faren ved at man vil fange nye velgere er at man går for langt i jakten og dermed blir ugjenkjennelige for "fansen". Det gjelder mao. å finne balansen slik at man ikke forskrever seg i jakten på å bli større.

For Frps vedkommende er det viktig å huske på at deres hovedkonkurrent på "velgermarkedet" er Høyre. Men partiet har også mye velgerutveksling med Ap. KrF har også en viss utveksling med Frp. Mens Sp, SV og V har i liten grad velgerutveksling med Frp. Jeg påpekte at Frp i tillegg trolig har mange sympatisører som sitter hjemme på valgdagen. Ikke minst gjelder dette ved lokalvalg.

Lykkes Frp i valgkampen, så mener jeg at 20 prosent er innen rekkevidde. Mislykkes man, så er et resultat på 15 - kanskje også noe under, slett ikke utenkelig. Det er tiden fra i dag og fram til valget som vil avgjøre hvor partiet havner innenfor dette intervallet. Selv holder jeg et resultat omtrent som sist (+-17) som det aller mest sannsynlige.

Hovedutfordringene
Jeg rundet av den første delen av foredraget mitt med å peke på fire hovedutfordringer for partiet i valgkampen.
1. Komme seg ut av skyggen Ap vs. Høyre
2. Finne balansen mellom å fronte primærstandpunkter/blankpusse profilen og vise vilje til samarbeid og ansvar.
3. Bygge gode lokale profiler.
4. Sette agendaen (i positiv forstand..)

Sosiale medier som supplement
Kan sosiale medier (Facebook, blogger, twitter, Youtube osv) være en slik agenda-setter? I en tid der de store TV-debattene er borte fra hovedkanalene TV2 og NRK, en utvikling som jeg tror har vært særlig uheldig for Frp, så kan sosiale medier være et visst alternativ. Men bare et visst. For noen erstatning er det foreløpig ikke. Så jeg startet her med å ta ned de største euforistene med å hevde at dette valget ikke kommer til å bli avgjort på Facebook. Bare 8 prosent av velgerne oppga ved valget i 2009 at de lot informasjonsinnhenting på sosiale medier påvirke sin stemmegivning. Så sosiale medier er, slik jeg vurderer, pr i dag kun et supplement den tradisjonelle måten å drive valgkamp på (TV, aviser, radio, stand, husbesøk osv).

Men sosiale medier er et viktig supplement. Og det kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Derfor kan de partier og politikere som allerede nå blir gode på sosiale medier, skaffe seg et forsprang som det blir verre å hente inn jo større forspranget blir. Bruk av sosiale medier kan gi politikerne gode (eller dårlige) oppslag i tradisjonelle medier og dermed nå ut til langt flere enn de som følger deg eller er venn med deg. Dessuten kan bruk av sosiale medier bidra til å øke den interne entusiasmen. En entusiasme som i sin tur kan smitte over på en valgkamp.

8 råd for bruk av sosiale medier
Jeg avrundet med å peke på noen elementer som jeg tror er noe av det som fungerer for politikere (og andre) på sosiale medier.
1. Finne ut av ting selv. Gjennomtenkte strategier, mål og planer er vel og bra. Men når det kommer til stykket så må man gjøre sine egne erfaringer og selv erverve seg kunnskap i god bruk av sosiale medier.
2. Toveis kommunikasjon. Bruker man sosiale medier som en enveis kanal, så mister man den aller fremste styrken til slike medier.
3. Bidra. "Gratispassasjerer" blir uinteressante å følge i det lange løp. Fyll mediene med innhold, bidra med det du er god på.
4. Jevnlig oppdatering. Medier som ligger brakk i flere måneder blir fort glemt.
5. Behandle dine lesere/venner/følgere respektfullt og høflig. Husk at de alle har tatt et valg om å følge deg og bruke av sin tid på deg.
6. By på deg selv. Hvis en politiker kun er politisk, så tror jeg fort det også kan bli kjedelig. Å la lesere bli kjent med noen personlige sider vil øke interessen. Men man bør ikke dele mer enn man er komfortabel med. Og det er en balanse også her; blir det bare kakeoppskrifter, middagsretter og trivialiteter, så mister mediene den eventuelle politiske effekten man ønsker å få til.
7. Bruk hodet! Politikere er offentlig personer og blir sett på som det 24 timer i døgnet. Særlig jo høyere du er oppe i systemet. En tommelfingerregel er at du ikke deler annet enn det du tåler å lese i avisen neste dag. Eller i en nettavis et kvarter etterpå.
8. Tålmodighet. Det tar tid å bygge opp nettverk. Gode og kvalitative relasjoner skapes ikke over hverken en natt eller en måned. Det kan ta år - opptil flere.

Spørsmål fra Carl I Hagen
Jeg brukte opp det meste av min tilmålte tid, men vi rakk et par spørsmål fra salen. En kvinne (som jeg dessverre ikke husker navnet på), spurte om Frps svake velgerstanding på skole gjelder gjengs over hele skolespekteret (grunnskole, videregående, høyere utdanning). Mitt svar på det var ja.

Til slutt lurte en som jeg absolutt husker navnet på, Carl I Hagen, på om Frp, f.eks. i forbindelse med framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, kan få tilbake "raushetskortet". Jeg repliserte at det kan godt tenkes at vi nå går inn i en "normalisering" der pengebruken igjen begrenses fra regjeringshold, noe som kan åpne for at Frp kan komme tilbake i posisjonen hvor man med bedre hell, kritiserer regjeringen for å gnukke på pengene.

Carl I Hagen henviste forøvrig til min analyse i sitt foredrag senere på dagen om hvordan Frp skal vinne valgkampen. Sjekk Frp nett-TV.
 
Takk til Cecilie Staude, Heidi Nordby Lunde og Sesselja Bigseth for verdifulle bidrag til foredraget.

Frps handlingsrom

En rådgiver i Frp har tatt kontakt med meg og bedt meg holde et innlegg om partiets handlingsrom i forbindelse med deres landsmøte neste helg. Og samtidig ville han at jeg "skulle svinge innom sosiale medier". Hvordan gjør man det på de 45 minuttene jeg har fått tildelt?

Jeg har foreløpig kun fått tenkt noen strøtanker og vil derfor gjerne ha hjelp fra mine lesere til gode innspill. Mine strøtanker pt. er omtrent som følger: Frp har tre gode saker i velgernes øyne. Det er innvandring, skatt/avgift og eldreomsorg. I den rekkefølgen. Partiet har vokst til det som det har blitt på disse sakene. I tillegg er partiet det klart fremste protestpartiet i vårt politiske landskap. Særlig vinner Frp-tanken om økt bruk av Oljefondet betydelig gehør.

Frp har imidlertid vist stagnasjonstegn de siste årene. Valget 2009 så ut til å kunne bli historiens desidert beste, men ble kun marginalt bedre enn 05-valget. Partiet ligger nå på svake 15-16 prosent på kommunemålingene. Høyre har inntatt rollen som storebror på borgerlig side. Bl.a. fordi mye av Frps handslingsrom er skviset. Andre partier har dreiet innvandringspolitikken i mer restriktiv retning. Finanskrisen skapte et velgerklima for trygghet som Ap og Høyre var svaret på for norske velgere, ikke Frp. Parallelt ble statsbudsjettene så ekspansive at selv Frp ble overgått i pengebruk. Ergo framstod ikke Frp lenger som det eneste (penge)rause partiet i en flora av gniere.

Er Frp i ferd med å rakne? Vil partiets handlingsrom bare minke i tiden som kommer? Kan det være slik at det primært er Frp som taper på at de store politiske TV-debattene er tatt bort i primetime på TV2 og NRK? Eller er det vi nå ser bare et høyst temporært tilbakeslag?

Hva ser du for deg?


PS: Og så var det sosiale medier og Frp da. Min oppfatning er at partiet generelt er langt fremme på Facebook, men langt svakere på blogg og twitter. Hva synes du?

Er sosiale medier overvurdert?

Jeg tillater meg å reise det spørsmålet i intervjuet som Nrk.no gjorde med meg i forbindelse med Obamas valgkampanjerådgiver Andrew Bleeker sitt Norges-besøk.

Hva tror du?