Min (litt tidlige) snittanalyse av meningsmålingene i mars er lagt ut på tidsskriftet Minervas nettsider. Analysen viser at Norge nå er inne i en høyrebølge av sterkere og vel så langvarig karakter som den mye omtalte bølgen på 80-tallet.
Jeg fremsetter også noen friske spekulasjoner om Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sin avgang. Så jeg kan ikke forstå annet enn at dette er lesestoff som du definivt bør sjekke ut i dag....:-)
mandag 22. mars 2010
søndag 21. mars 2010
Nei til oljeboring?
Oslo Ap sa i helgen nei til oljeboring i de fiskerike feltene utenfor Lofoten og Vesterålen. Flertallet var knapt; 125 mot 113 stemmer. Like fullt var det noe overraskende. Jeg trodde at høyresiden i Oslo Ap var flere. Nå lar imidlertid oljeboringsspørsmålet seg sånn uten videre ikke putte inn i den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Men vedtaket illustrerer at opprørstrangen i Aps største fylkeslag er høyst til stede. Fortsatt. For behovet for å gi Stoltenberg og co en på tygga i ny og ne er nok en gang synliggjort.
Dermed er det også klart at meningene i Ap er meget delte i dette spørsmålet. Mens SV og Sp er enydige i sin motstand. Noe som i sin tur betyr at skal det bli boring i nord, så må det presses fram ovenfra. Har Stoltenberg og co guts og mot nok til å ta denne betydelige kostnaden - med biodieseltumultene friskt i minne?
Jeg tror nå at det, fornuftig nok, går mot et Nei til oiljeboring i nord og at SV dermed kan innkassere en sårt tiltrengt seier i et rødgrønt regjeringsprosjekt som har vært en sammenhengende velgerkatastrofe for partiet.
Hva tror du?
Dermed er det også klart at meningene i Ap er meget delte i dette spørsmålet. Mens SV og Sp er enydige i sin motstand. Noe som i sin tur betyr at skal det bli boring i nord, så må det presses fram ovenfra. Har Stoltenberg og co guts og mot nok til å ta denne betydelige kostnaden - med biodieseltumultene friskt i minne?
Jeg tror nå at det, fornuftig nok, går mot et Nei til oiljeboring i nord og at SV dermed kan innkassere en sårt tiltrengt seier i et rødgrønt regjeringsprosjekt som har vært en sammenhengende velgerkatastrofe for partiet.
Hva tror du?
lørdag 20. mars 2010
Dagen er bedre uten?
KrFs nestleder vekker trolig en smule oppsikt i dag, kun iført undertøy på førstesiden av Norges foreløpig største avis (hm...eller nei...er det en kjole? nattkjole? noen som vet??). VG har timet dette helt utmerket inn mot partiets sentralstyremøte denne helgen.
Dette sier kanskje også noe om hvorfor VG snart ikke er Norges største avis særlig lenger?
Dette sier kanskje også noe om hvorfor VG snart ikke er Norges største avis særlig lenger?
fredag 19. mars 2010
Rause Frp
Frp er i ferd med å få tilbake ”raushetskortet” sitt. Ap og finansminister Sigbjørn Johnsens forsøk på å dempe forventningene til høstens statsbudsjett, har gitt friske spekulasjoner om hvor de eventuelt skal kutte. Det bidrar til å sende Ap ned.
Forventinger om kutt er mat for Frp som har skapt mye av sitt brede velgergrunnlag på å framstå som rause der andre partier virker gnieraktige. Sterkt økende offentlig pengebruk, ytterligere forsert i kjølvannet av finanskrisen, har de siste par årene fratatt Frp dette gode velgerkortet. Når Siv Jensen og co nå ser sitt snitt til på nytt å manøvrere seg inn i sin favorittposisjon i debatter (”i verdens rikeste land må vi ha råd til”…osv), så burde et viktig grunnmoment for Frp-suksess nå igjen være på plass.
Kall det gjerne petropopulisme.
Forventinger om kutt er mat for Frp som har skapt mye av sitt brede velgergrunnlag på å framstå som rause der andre partier virker gnieraktige. Sterkt økende offentlig pengebruk, ytterligere forsert i kjølvannet av finanskrisen, har de siste par årene fratatt Frp dette gode velgerkortet. Når Siv Jensen og co nå ser sitt snitt til på nytt å manøvrere seg inn i sin favorittposisjon i debatter (”i verdens rikeste land må vi ha råd til”…osv), så burde et viktig grunnmoment for Frp-suksess nå igjen være på plass.
Kall det gjerne petropopulisme.
onsdag 17. mars 2010
Kan Ap ta Vestlandet?
Ap har sett seg grundig lei på at Vestlandet støtt og stadig trekker ned valgresultatet. Selv med over 35 prosent på landsbasis ved valget i fjor, var det såvidt partiet karet seg over 30 i Møre og Romsdal og Hordaland. I Sogn og Fjordane måtte man nøye seg med 29-tallet, og i Rogaland var oppslutningen helt nede i 26.
Befolkningsutviklingen gjør særlig Sørvestlandet strategisk interessant. Både Rogaland og Hordaland vil få flere mandater til fordeling i 2013. På kort sikt handler det imidlertid om å forsøke å frariste de blå, og da særlig Høyre, makten i noen av vestlandsbyene etter lokalvalget neste år. For den blå maktdominansen er nå nærmest total fra helt fra Kristiansand i sør til Ålesund i nord.
Hva er forklaringen på at Ap står så svakt på Vestlandet?
Befolkningsutviklingen gjør særlig Sørvestlandet strategisk interessant. Både Rogaland og Hordaland vil få flere mandater til fordeling i 2013. På kort sikt handler det imidlertid om å forsøke å frariste de blå, og da særlig Høyre, makten i noen av vestlandsbyene etter lokalvalget neste år. For den blå maktdominansen er nå nærmest total fra helt fra Kristiansand i sør til Ålesund i nord.
Hva er forklaringen på at Ap står så svakt på Vestlandet?
søndag 14. mars 2010
KrF-foredrag
På min Aftenposten-blogg har jeg nå lagt ut noen av høydepunktene (?) fra mitt timeslange foredrag om KrF for et 60-talls tilhørere fra Akershus KrF (samt noen fra Oslo). Her skal dere få litt mer utdypende info og "nerde-stoff" fra seansen.
Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.
I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.
Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.
Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.
Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:
1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.
2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.
3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.
4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.
Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.
På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.
I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..
Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.
Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt 34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.
Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.
Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.
Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.
I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.
Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.
Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.
Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:
1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.
2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.
3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.
4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.
Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.
På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.
I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..
Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.
Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt 34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.
Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.
Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.
onsdag 10. mars 2010
Å blogge for menigheten
Onsdag kveld deltok jeg på et blogg- og spaltistmøte hos Aftenposten. For avisen har gitt meg en mulighet til å blogge fra deres plattform. En mulighet som jeg har grepet. Primært av to årsaker. Dels fordi jeg synes Aftenposten holder høy kvalitet på sitt menings- og debattstoff. Avisen er således noe jeg gjerne bidrar i og til. Men også fordi det gir meg en god mulighet til å nå ut til mange flere lesere enn de som vanligvis frekventerer blogspot-bloggen.
Med to blogger, så får man imidlertid noen veivalg å foreta. Skal man satse på å holde koken oppe med eksklusivt stoff på begge bloggene? Eller skal man prioritere opp den bloggen som har mest lesere, og bruke den andre bloggen mer som et supplement? Jeg er i ferd med å velge det første, men samtidig være bevisst på at leserne er noe forskjellige.
Derfor vil jeg nok i tiden framover betone "meninghetsstoffet" (partier, valganalyser osv) noe sterkere her, mens det stoffet som jeg tror har noe bredere appell - legges på Aftenposten-bloggen.
Med to blogger, så får man imidlertid noen veivalg å foreta. Skal man satse på å holde koken oppe med eksklusivt stoff på begge bloggene? Eller skal man prioritere opp den bloggen som har mest lesere, og bruke den andre bloggen mer som et supplement? Jeg er i ferd med å velge det første, men samtidig være bevisst på at leserne er noe forskjellige.
Derfor vil jeg nok i tiden framover betone "meninghetsstoffet" (partier, valganalyser osv) noe sterkere her, mens det stoffet som jeg tror har noe bredere appell - legges på Aftenposten-bloggen.
mandag 8. mars 2010
Pleym Christensen: - Frp har blitt verre
Den tredje bloggfinalisten, Per Aage Pleym Christensen, tar i dette intervjuet et ramsalt oppgjør med sitt gamle parti; Frp.
- Jeg begynte å blogge på Liberaleren. VG-bloggen ble opprettet i oktober 2005, for å få en bredere plattform. Efterhvert ble det en mer personlig politisk blogg. Så la VG om bloggverktøyet, og det ble bare kaos. Efter dette har jeg ikke prioritert å rydde opp på Liberalist? Javisst! I fjor fikk jeg tilbud fra Dagbladet om å blogge i valgkampen (Oppviglerbloggen), og å blogge for NA24. Men det er Liberaleren som er min plattform for blogging. Den dagen jeg ikke er redaktør lenger er det mulig at jeg utvikler en egen blogg.
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger fordi jeg har et brennende samfunnsengasjement, og får utløp for mye av det gjennom bloggingen. Jeg forsøker å formidle ikke bare meninger om daglige hendelser, men også verdier og holdninger. Det er ikke mange på høyresiden som forsvarer sivil ulydighet, eksistensen av skatteparadiser, legalisering av narkotika, retten til å velge så mange ektefeller man vil uansett kjønn, og som er motstandere av verneplikt, monarki etc.
Hvorfor bør folk lese deg?
- Forhåpentligvis har temaer og standpunkter såpass interesse og kvaliteten så holdbar at dette gjør det verdt å lese hva jeg skriver. Det er ikke så mange steder du kan lese standpunkter som står på en konsekvent liberalistisk plattform. Dessverre trekker ikke dagene til for alt jeg kunne tenke meg å skrive om.
Er Liberaleren en blogg?
- Vanskelig spørsmål, men jeg tror svaret må bli ja. Både fordi plattformen vi skriver fra minner mer om en blogg enn om noe annet. Bent Johan Mosfjell, som grunnla Liberaleren, kalte den en nettavis. Men Liberaleren kan ikke sammenlignes med vanlige nettaviser fra medstrømsmedier, men heller ikke med forholdsvis nye medier/plattformer som Nettavisen eller ABCNyheter.
Du konkurrerer med Onar Åm og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg har ikke lest Erstad. Kjente ikke til ham overhodet før jeg så støtten hans nå i semifinalen. Åm leser jeg, og liker hans originalitet. Politisk skiller han seg ut fra hovedstrømningen i norsk politikk, akkurat som Liberalerens skribenter gjør. Åm tilbyr dermed andre vinklinger og meninger om temaer som debatteres mye, og han tar også opp andre temaer enn hva som er vanlig. I den altfor konsensusosienterte norske offentlighet er det veldig bra at slike som Åm og Liberaleren eksisterer.
Nevn tre andre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- Minervas Jan Arild Snoen holder et høyt nivå innholdsmessig, og skriver bra. Her er det lite utenomsnakk, og hans refsende penn rammer eget parti (Høyre) like mye som politikere fra andre partier. Hans vaktsomme blikk treffer også medstrømsmedia der de slurver mest; med fakta. For de av oss som kjenner ham er det som man hører den lett arrogante tonen i formuleringene. Snoen er en fryd å lese.
Fredrik Mellem (Sosialdemokratiet) har bygget opp sin blogg til å bli hva jeg vil tro er et must for sosialdemokrater. Mye faktainformasjon - med lenker, og poengterte kommentarer. Jeg aner også den sosialdemokratiske ”vite best”-holdningen. Men hvorfor ikke? Mener man at man har rett, og har tyngden til å feie andre av banen, så er ikke ydmykhet den mest fremtredende holdningen. Og Ap/LO har tyngden til å feie andre av banen. Når det er sagt; Fredrik er en trivelig fyr, som leverer solid håndverk.
Jeg vet ikke om Paul Chaffey kan defineres som ”bare” en politisk blogger, for han skriver om mange temaer. Bloggen hans er innholdsrik med et vidt spenn av temaer. Han skriver godt, og uten å være så veldig polemisk. Det trenger han rett og slett ikke.
Det er mange blogger som hadde fortjent å nevnes, så det er litt synd å måtte velge bare tre.
Hvis du må nevne kun en politisk sak som du brenner for - hvilken sak er det?
- Personvern.
Hvorfor er denne saken viktig for deg?
- Fordi det dypest sett handler om å sette grenser for statens makt, og grenser for hvor nær noen skal kunne trå inn på dine og mine enemerker. Uansett begrunnelse. Personvern går rett og slett til kjernen i liberalismen; forholdet mellom stat og individ.
Du var tidligere aktiv i Frp. Hvorfor ble det umulig for deg å være med videre i partiet?
- Jeg skrev et utmeldelsesbrev på 14 sider. Det er for øvrig lagt ut på VG-bloggen min. Kort sagt handler det om at partidemokratiet ble satt tilside. Det ble forsøkt tilsidesatt under EØS-striden i 1992, men partiorganisasjonen sa klart ifra. Efter at liberalistene vant noen overraskende seire under programvedtakene på landsmøtet i 1993 ble disse standpunktene først bagatellisert, så tolket bort i forbindelse med resolusjonsstriden i januar/februar 1994. I tillegg opphevet Carl I. Hagen partiets viktigste sak, skattepolitikken, i et radioprogram i valgkampen 1993.
Det var rett og slett ingen vits i å være med i et parti der man ikke kunne vite hvilke standpunkter partiet til hadde før man hadde hørt partiformannen i nyhetene. Hvem orker å legge ned arbeid i interne prosesser, når dette ikke betyr noe? Hvem vil jobbe for at partiet skal bygge opp en forutsigbarhet i standpunkter, opptreden for derved å oppnå troverdighet og tillit, når det er viktigere å holde seg inne med partiformannen?
Hvordan synes du dagens Frp er sammenlignet med det "Hagen-Frp" du meldte deg ut fra?
- Det skjedde en markant dreining i partiets politikk i 1997, og det gjelder synet på statens utgifter. Spesielt innenfor helsesektoren. Man har nærmest adoptert det gamle RV-slagordet ”penga fins”. I tillegg er partiet enda verre når det gjelder det flerkulturelle samfunnet, og har gått i mer verdikonservativ retning – for å si det forsiktig. Før var det i hvert fall noen som kommuniserte ut en viss liberalisme til velgerne. Det finnes jo liberalister i partiet, men de må være i en mental tvangstrøye for å holde ut.
Etter utmeldelsen - hvorfor valgte du Venstre framfor f.eks. Høyre å fortsette å jobbe politisk innenfor?
- Det har jeg også lurt på. Husk at jeg hadde 8 års erfaring fra Akershus fylkesting. FrP var der veldig liberalistiske i politikk og profil. Høyre fremstod som svært langt unna liberalisme. I tillegg var de veldig splittet i mange saker. Jeg hadde ingen tro på Høyre. Dessuten er det ikke opplagt at konservatisme leder til liberalisme. I Unge Venstre fant jeg et ideologisk miljø som var åpne for å diskutere liberalisme i sin ytterste konsekvens. Omtrent slik det hadde vært i FpU.
Det hører med til historien at jeg fikk bryne med en del i Akershus Venstre, både organisatorisk og politisk. Mange hyggelige og oppegående folk, men standpunkter jeg mente burde være opplagte for Venstre ble ikke oppfattet slik av andre. La meg også legge til at selv om Lars Sponheim gjorde en veldig god jobb i å bygge merkevaren Venstre da han satt alene på Stortinget, er det mye annet av det han sto for som jeg er kritisk til. Efterhvert fant jeg ut at det var nok å sloss med vindmøller i FrP, om jeg ikke skulle gjøre det i Venstre også. I dag er jeg ikke partipolitisk aktiv.
På hvilke områder mener du Venstre og Sponheim sviktet mest ift ditt syn?
- Sviktet og sviktet, man må jo ha klart for seg at Venstre aldri har vært et liberalistisk parti - og heller aldri har fremstilt seg slik. Jeg synes partiet ikke går langt nok i den økonomiske politikken. Programmet har gode ansatser, men det kommuniseres ikke ut til velgerne i noen særlig grad. Venstre går ikke langt nok i å ville avskaffe skattefinansierte støtteordninger. Hverken for folk eller næringsliv.
Vi hadde en veldig god prosess i Akershus Venstre for å komme frem til et standpunkt om fritt skolevalg. At Venstre tok sitt eget standpunkt på alvor gjorde at det var mulig å få vedtatt en sak jeg hadde sloss for uten hell gjennom 8 år som folkevalgt på FrPs program.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Jeg tror faktisk det kan lykkes i å oppnå 5 – 10%, og sette dagsorden i mange debatter. Hvis man finner folk som tør stå for standpunkter mange vil oppfatte som fremmede i norsk debatt. Hvis man tør være liberalister ikke bare når det gjelder økonomisk politikk, men også i verdispørsmål. Å argumentere for at mennesket skal få ta egne valg fremfor at naboen skal ta valgene for deg synes jeg måtte være en drømmesituasjon. Men det virker ikke som om så mange er enige. At et så forsiktig liberalt parti som Venstre må slite med å komme over 4 – 5% sier litt om hvor vanskelig folk har for å fatte liberale ideer.
Når folk er blitt vant til at det finnes en skattefinansiert løsning på alle utfordringer, og det er greit å sette seg ned og kreve at staten (dvs. alle andre) skal ordne opp, da er det klart det er slitsomt å skulle argumentere for mer frihet. Når et parti som FrP bruker liberalismebegrepet, og folk forbinder dette med motstand mot homofilt samliv, at grenser mellom stater skal være et effektivt hinder for individets søken efter lykke, og at det går an å bevilge seg ut av alle problemer – da blir liberalismen fremstilt på en pervertert måte. Under slike forhold, at sosialismen ligger i blodet på enhver nordmann, og at partier seiler under falskt frihetsflagg, da ser det mørkt ut for liberalismen.
Man skal også huske på at både støtteordninger til partier og medier, og valgordningen bygger opp under den eksisterende partifloraen.
Hva slags valgordning vil du ha i stedet for dagens system?
- Vanskelig spørsmål, men arealdemokrati er jeg uansett helt imot. At størrelsen på valgkretsen avgjør mer enn antallet mennesker som bor der, er helt hinsides. Det er mye som kunne gjøres. Delingstall, sperregrense etc. Muligens burde hele landet være én valgkrets. Sammensetningen av folkevalgte organer bør i størst mulig grad gjenspeile valgresultatet.
Samtidig skal jo landet styres. For alle som er opptatt av å balansere disse to hensyn står Weimarrepublikken som et mareritt. Som nevnt var jeg representant i Akershus fylkesting i 8 år, og tok der initiativ til en er mer rettferdig valgordning. Jeg tror det er en sammenheng mellom at sentrale strøk som Oslo og Akershus er underrepresentert på Stortinget, og at de statlige overføringsordningene sørger for å plassere disse fylkene (sammen med andre på Østlandet) på bunn når det gjelder bevilgninger til fylker og kommuner. De største pressområdene får de laveste overføringene, i snitt.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for, og hvorfor synes du hun/ham er dyktig?
- Sans og sans. Ut fra et liberalistisk ståsted er det ingen politikere som får godkjent av meg. Enten er de for at folk skal leve på andres bekostning (velferdsstaten), eller så er de konservative i verdispørsmål, eller fiender av liberalismens lykkebegrep (anti-innvandringsholdninger).
Når det er sagt er det de som gjør en god jobb for sine partier, eller for visse holdninger og verdier som jeg synes er viktige å kjempe for. Trine Skei Grande har gjort en imponerende jobb i å synliggjøre et parti som nær ble utradert ved valget i høst. Hun fremmer på en lavmælt og trygg måte viktige liberale holdninger. Håkon Haugli gjør en god jobb for sitt parti, og for å synliggjøre at samfunnet skal ha plass til homofile og lesbiske. Abid Q. Raja går en imponerende balansegang og forsøker å vise at det finnes flerkulturelle med muslimsk tilhørighet som har liberale holdninger. Alle som sloss mot datalagringsdirektivet fortjener naturligvis både omtanke og omtale; Georg Apenes, Lars-Henrik Michelsen, Snorre Valen og mange flere.
Hva er hovedproblemet ved en eventuell innføring av datalagringsdirektivet?
- Hovedproblemet er at grunnprinsippet i rettsstatstankegangen snus på hodet. Forutsetningen for rettsstaten er man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man skal kjenne anklagen, anklagerne, bevisene, og ha mulighet til å forsvare seg i åpen rett. Med direktivet er du konstant mistenkt. Hele folket er konstant mistenkt. Derfor samler og lagrer man masse data om deg. I demokratiet skal folk ha tillit til sine ledere. Men nå innfører lederne et system som viser at de ikke har tillit til folket. Man skulle tro man befant seg i Nord-Korea, Cuba, DDR eller Stalins Sovjet.
Dermed er alle tre finalistene presentert. Stemme kan du gjøre i høyrefeltet, under mine twitteroppdateringer. Emil Andre Erstad leder foreløpig, foran Pleym Christensen og Åm.
- Jeg begynte å blogge på Liberaleren. VG-bloggen ble opprettet i oktober 2005, for å få en bredere plattform. Efterhvert ble det en mer personlig politisk blogg. Så la VG om bloggverktøyet, og det ble bare kaos. Efter dette har jeg ikke prioritert å rydde opp på Liberalist? Javisst! I fjor fikk jeg tilbud fra Dagbladet om å blogge i valgkampen (Oppviglerbloggen), og å blogge for NA24. Men det er Liberaleren som er min plattform for blogging. Den dagen jeg ikke er redaktør lenger er det mulig at jeg utvikler en egen blogg.
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger fordi jeg har et brennende samfunnsengasjement, og får utløp for mye av det gjennom bloggingen. Jeg forsøker å formidle ikke bare meninger om daglige hendelser, men også verdier og holdninger. Det er ikke mange på høyresiden som forsvarer sivil ulydighet, eksistensen av skatteparadiser, legalisering av narkotika, retten til å velge så mange ektefeller man vil uansett kjønn, og som er motstandere av verneplikt, monarki etc.
Hvorfor bør folk lese deg?
- Forhåpentligvis har temaer og standpunkter såpass interesse og kvaliteten så holdbar at dette gjør det verdt å lese hva jeg skriver. Det er ikke så mange steder du kan lese standpunkter som står på en konsekvent liberalistisk plattform. Dessverre trekker ikke dagene til for alt jeg kunne tenke meg å skrive om.
Er Liberaleren en blogg?
- Vanskelig spørsmål, men jeg tror svaret må bli ja. Både fordi plattformen vi skriver fra minner mer om en blogg enn om noe annet. Bent Johan Mosfjell, som grunnla Liberaleren, kalte den en nettavis. Men Liberaleren kan ikke sammenlignes med vanlige nettaviser fra medstrømsmedier, men heller ikke med forholdsvis nye medier/plattformer som Nettavisen eller ABCNyheter.
Du konkurrerer med Onar Åm og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg har ikke lest Erstad. Kjente ikke til ham overhodet før jeg så støtten hans nå i semifinalen. Åm leser jeg, og liker hans originalitet. Politisk skiller han seg ut fra hovedstrømningen i norsk politikk, akkurat som Liberalerens skribenter gjør. Åm tilbyr dermed andre vinklinger og meninger om temaer som debatteres mye, og han tar også opp andre temaer enn hva som er vanlig. I den altfor konsensusosienterte norske offentlighet er det veldig bra at slike som Åm og Liberaleren eksisterer.
Nevn tre andre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- Minervas Jan Arild Snoen holder et høyt nivå innholdsmessig, og skriver bra. Her er det lite utenomsnakk, og hans refsende penn rammer eget parti (Høyre) like mye som politikere fra andre partier. Hans vaktsomme blikk treffer også medstrømsmedia der de slurver mest; med fakta. For de av oss som kjenner ham er det som man hører den lett arrogante tonen i formuleringene. Snoen er en fryd å lese.
Fredrik Mellem (Sosialdemokratiet) har bygget opp sin blogg til å bli hva jeg vil tro er et must for sosialdemokrater. Mye faktainformasjon - med lenker, og poengterte kommentarer. Jeg aner også den sosialdemokratiske ”vite best”-holdningen. Men hvorfor ikke? Mener man at man har rett, og har tyngden til å feie andre av banen, så er ikke ydmykhet den mest fremtredende holdningen. Og Ap/LO har tyngden til å feie andre av banen. Når det er sagt; Fredrik er en trivelig fyr, som leverer solid håndverk.
Jeg vet ikke om Paul Chaffey kan defineres som ”bare” en politisk blogger, for han skriver om mange temaer. Bloggen hans er innholdsrik med et vidt spenn av temaer. Han skriver godt, og uten å være så veldig polemisk. Det trenger han rett og slett ikke.
Det er mange blogger som hadde fortjent å nevnes, så det er litt synd å måtte velge bare tre.
Hvis du må nevne kun en politisk sak som du brenner for - hvilken sak er det?
- Personvern.
Hvorfor er denne saken viktig for deg?
- Fordi det dypest sett handler om å sette grenser for statens makt, og grenser for hvor nær noen skal kunne trå inn på dine og mine enemerker. Uansett begrunnelse. Personvern går rett og slett til kjernen i liberalismen; forholdet mellom stat og individ.
Du var tidligere aktiv i Frp. Hvorfor ble det umulig for deg å være med videre i partiet?
- Jeg skrev et utmeldelsesbrev på 14 sider. Det er for øvrig lagt ut på VG-bloggen min. Kort sagt handler det om at partidemokratiet ble satt tilside. Det ble forsøkt tilsidesatt under EØS-striden i 1992, men partiorganisasjonen sa klart ifra. Efter at liberalistene vant noen overraskende seire under programvedtakene på landsmøtet i 1993 ble disse standpunktene først bagatellisert, så tolket bort i forbindelse med resolusjonsstriden i januar/februar 1994. I tillegg opphevet Carl I. Hagen partiets viktigste sak, skattepolitikken, i et radioprogram i valgkampen 1993.
Det var rett og slett ingen vits i å være med i et parti der man ikke kunne vite hvilke standpunkter partiet til hadde før man hadde hørt partiformannen i nyhetene. Hvem orker å legge ned arbeid i interne prosesser, når dette ikke betyr noe? Hvem vil jobbe for at partiet skal bygge opp en forutsigbarhet i standpunkter, opptreden for derved å oppnå troverdighet og tillit, når det er viktigere å holde seg inne med partiformannen?
Hvordan synes du dagens Frp er sammenlignet med det "Hagen-Frp" du meldte deg ut fra?
- Det skjedde en markant dreining i partiets politikk i 1997, og det gjelder synet på statens utgifter. Spesielt innenfor helsesektoren. Man har nærmest adoptert det gamle RV-slagordet ”penga fins”. I tillegg er partiet enda verre når det gjelder det flerkulturelle samfunnet, og har gått i mer verdikonservativ retning – for å si det forsiktig. Før var det i hvert fall noen som kommuniserte ut en viss liberalisme til velgerne. Det finnes jo liberalister i partiet, men de må være i en mental tvangstrøye for å holde ut.
Etter utmeldelsen - hvorfor valgte du Venstre framfor f.eks. Høyre å fortsette å jobbe politisk innenfor?
- Det har jeg også lurt på. Husk at jeg hadde 8 års erfaring fra Akershus fylkesting. FrP var der veldig liberalistiske i politikk og profil. Høyre fremstod som svært langt unna liberalisme. I tillegg var de veldig splittet i mange saker. Jeg hadde ingen tro på Høyre. Dessuten er det ikke opplagt at konservatisme leder til liberalisme. I Unge Venstre fant jeg et ideologisk miljø som var åpne for å diskutere liberalisme i sin ytterste konsekvens. Omtrent slik det hadde vært i FpU.
Det hører med til historien at jeg fikk bryne med en del i Akershus Venstre, både organisatorisk og politisk. Mange hyggelige og oppegående folk, men standpunkter jeg mente burde være opplagte for Venstre ble ikke oppfattet slik av andre. La meg også legge til at selv om Lars Sponheim gjorde en veldig god jobb i å bygge merkevaren Venstre da han satt alene på Stortinget, er det mye annet av det han sto for som jeg er kritisk til. Efterhvert fant jeg ut at det var nok å sloss med vindmøller i FrP, om jeg ikke skulle gjøre det i Venstre også. I dag er jeg ikke partipolitisk aktiv.
På hvilke områder mener du Venstre og Sponheim sviktet mest ift ditt syn?
- Sviktet og sviktet, man må jo ha klart for seg at Venstre aldri har vært et liberalistisk parti - og heller aldri har fremstilt seg slik. Jeg synes partiet ikke går langt nok i den økonomiske politikken. Programmet har gode ansatser, men det kommuniseres ikke ut til velgerne i noen særlig grad. Venstre går ikke langt nok i å ville avskaffe skattefinansierte støtteordninger. Hverken for folk eller næringsliv.
Vi hadde en veldig god prosess i Akershus Venstre for å komme frem til et standpunkt om fritt skolevalg. At Venstre tok sitt eget standpunkt på alvor gjorde at det var mulig å få vedtatt en sak jeg hadde sloss for uten hell gjennom 8 år som folkevalgt på FrPs program.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Jeg tror faktisk det kan lykkes i å oppnå 5 – 10%, og sette dagsorden i mange debatter. Hvis man finner folk som tør stå for standpunkter mange vil oppfatte som fremmede i norsk debatt. Hvis man tør være liberalister ikke bare når det gjelder økonomisk politikk, men også i verdispørsmål. Å argumentere for at mennesket skal få ta egne valg fremfor at naboen skal ta valgene for deg synes jeg måtte være en drømmesituasjon. Men det virker ikke som om så mange er enige. At et så forsiktig liberalt parti som Venstre må slite med å komme over 4 – 5% sier litt om hvor vanskelig folk har for å fatte liberale ideer.
Når folk er blitt vant til at det finnes en skattefinansiert løsning på alle utfordringer, og det er greit å sette seg ned og kreve at staten (dvs. alle andre) skal ordne opp, da er det klart det er slitsomt å skulle argumentere for mer frihet. Når et parti som FrP bruker liberalismebegrepet, og folk forbinder dette med motstand mot homofilt samliv, at grenser mellom stater skal være et effektivt hinder for individets søken efter lykke, og at det går an å bevilge seg ut av alle problemer – da blir liberalismen fremstilt på en pervertert måte. Under slike forhold, at sosialismen ligger i blodet på enhver nordmann, og at partier seiler under falskt frihetsflagg, da ser det mørkt ut for liberalismen.
Man skal også huske på at både støtteordninger til partier og medier, og valgordningen bygger opp under den eksisterende partifloraen.
Hva slags valgordning vil du ha i stedet for dagens system?
- Vanskelig spørsmål, men arealdemokrati er jeg uansett helt imot. At størrelsen på valgkretsen avgjør mer enn antallet mennesker som bor der, er helt hinsides. Det er mye som kunne gjøres. Delingstall, sperregrense etc. Muligens burde hele landet være én valgkrets. Sammensetningen av folkevalgte organer bør i størst mulig grad gjenspeile valgresultatet.
Samtidig skal jo landet styres. For alle som er opptatt av å balansere disse to hensyn står Weimarrepublikken som et mareritt. Som nevnt var jeg representant i Akershus fylkesting i 8 år, og tok der initiativ til en er mer rettferdig valgordning. Jeg tror det er en sammenheng mellom at sentrale strøk som Oslo og Akershus er underrepresentert på Stortinget, og at de statlige overføringsordningene sørger for å plassere disse fylkene (sammen med andre på Østlandet) på bunn når det gjelder bevilgninger til fylker og kommuner. De største pressområdene får de laveste overføringene, i snitt.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for, og hvorfor synes du hun/ham er dyktig?
- Sans og sans. Ut fra et liberalistisk ståsted er det ingen politikere som får godkjent av meg. Enten er de for at folk skal leve på andres bekostning (velferdsstaten), eller så er de konservative i verdispørsmål, eller fiender av liberalismens lykkebegrep (anti-innvandringsholdninger).
Når det er sagt er det de som gjør en god jobb for sine partier, eller for visse holdninger og verdier som jeg synes er viktige å kjempe for. Trine Skei Grande har gjort en imponerende jobb i å synliggjøre et parti som nær ble utradert ved valget i høst. Hun fremmer på en lavmælt og trygg måte viktige liberale holdninger. Håkon Haugli gjør en god jobb for sitt parti, og for å synliggjøre at samfunnet skal ha plass til homofile og lesbiske. Abid Q. Raja går en imponerende balansegang og forsøker å vise at det finnes flerkulturelle med muslimsk tilhørighet som har liberale holdninger. Alle som sloss mot datalagringsdirektivet fortjener naturligvis både omtanke og omtale; Georg Apenes, Lars-Henrik Michelsen, Snorre Valen og mange flere.
Hva er hovedproblemet ved en eventuell innføring av datalagringsdirektivet?
- Hovedproblemet er at grunnprinsippet i rettsstatstankegangen snus på hodet. Forutsetningen for rettsstaten er man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man skal kjenne anklagen, anklagerne, bevisene, og ha mulighet til å forsvare seg i åpen rett. Med direktivet er du konstant mistenkt. Hele folket er konstant mistenkt. Derfor samler og lagrer man masse data om deg. I demokratiet skal folk ha tillit til sine ledere. Men nå innfører lederne et system som viser at de ikke har tillit til folket. Man skulle tro man befant seg i Nord-Korea, Cuba, DDR eller Stalins Sovjet.
Dermed er alle tre finalistene presentert. Stemme kan du gjøre i høyrefeltet, under mine twitteroppdateringer. Emil Andre Erstad leder foreløpig, foran Pleym Christensen og Åm.
søndag 7. mars 2010
Enda blåere Drammen?
Drammens Tidende publiserte min førvalgsanalyse av Drammen i går:
Neste års kommunevalg kan gi Drammen enda sterkere politisk blåfarge. Men Ap har fortsatt tid igjen til å forsøke å farge byen rød.
Før jul sendte TV2 dokumentaren ”Underet i Drammen”. Den tok for seg hvordan Drammen på få år har gått fra å være harry og en by man dessverre måtte kjøre igjennom på vei til hytta i Vestfold, til å bli en vakker og prisbelønt by med identitet og sjel. Å kalle forvandlingen et under, er å ta i. Men oppsiktsvekkende er det.
De senere årene er det først og fremst Høyre som har høstet velgergevinst av forvandlingen i Drammen. Ved lokalvalget i 2007 kapret partiet hele 35,8 prosent av stemmene. Særlig surt må det være for Ap å se seg klart forbigått som byens største parti all den tid man, til dels med rette, hevder at grunnlaget for Drammen-forvandlingen ble lagt under Sissel Rønbeck på 80-tallet og Lise Christophersen på 90-tallet.
Nå bør det føyes til at det slett ikke bare var i Drammen at de styrende gikk fram ved 07-valget. I en rekke kommuner flokket velgerne seg om de som satt med makten lokalt. Denne ”ordførereffekten” stod i dyp kontrast til ”ordførerslitasjen” i 2003 – et valg som ble preget av at velgerne tvert i mot straffet de styrende. En forklaring på denne trendendringen kan være bedret kommuneøkonomi.
Like fullt var Høyres framgang i Drammen på sju prosentpoeng i 2007 fra det høye 2003-nivået meget sterk, også i et komparativt perspektiv. Kan trenden videreføres inn mot 2011, parallelt med at Frp også styrker sin stilling? Det som taler for ytterligere blå framgang er at mange velgere både i Drammen og andre steder neste år vil kunne bruke stemmeseddelen sin til å protestere mot Stoltenberg-regjeringen. En regjering som reddet gjenvalget i fjor høst bl.a. via finanskrise og sterk offentlig pengebruk. En pengebruk som må strammes inn neste år slik at den kommer mer i pakt med den såkalte handlingsregelen. Dette kan føre med seg noen upopulære kutt – kutt som kan sende protestvelgere rett i fanget på de klareste opposisjonspartiene nasjonalt; Høyre og Frp.
Men Drammen-velgerne kan også bruke stemmeseddelen på en annen måte. For eksempel ved å si at de, tross byfornyelse og priser, begynner å bli litt lei av Opedal Hansen og Høyre og at de vil ha noe nytt. For på et eller annet tidspunkt slår styringstrettheten til både blant velgere og politikere. Også i Drammen. Kommer en slik effekt til syne neste år, så kan Ap ha en viss mulighet til å realisere Martin Kolbergs våte drøm om å farge byen rød. Ap har imidlertid et problem. Og det er at Drammen Høyre har vist evne til sentrumsorientering under sin styringsperiode. Derfor blir det vanskelig for Ap å drive valgkamp gjennom tydelige angrep fra venstre rettet mot Høyre. En løsning for Ap kan være å legge seg enda lenger ut mot venstre, i alle fall retorisk, for dermed bedre å markere avstanden til Høyre. Faren ved en slik strategi er at partiet risikerer å skvise SV ytterligere. SV ble halvert i Drammen i 2007 og tåler ikke nok en smell. For Ap er avhengig av at SV i det minste gjør et anstendig valg, skal maktovertakelsen lykkes. SV+Ap må samlet ha et løft på 13-14 prosentpoeng skal det bli rent rødt flertall. Det virker noe urealistisk.
Dermed tror jeg at Ap er avhengig av å få med seg Venstre og KrF, skal håpet om flertall i Drammen være reelt. Hva som er igjen av disse to sentrumspartiene etter 2011-valget, er imidlertid et åpent spørsmål. KrF måtte nøye seg med to bystyrerepresentanter, mens Venstre klarte kun å få inn en representant i 2007-11. I skrivende stund tyder det på at de to partiene får mer enn nok med å berge disse mandatene. Likevel tror jeg at de som avskriver sentrum, fort kan komme til å forregne seg. KrF og Venstre har (over)levd lenge, og kan komme til å leve mye lenger enn det enkelte kommentatorer i dag tror.
På denne bakgrunn er det uansett grunn til å konkludere med at det er et klart blått favorittstempel i Drammen. Favoritter slår ofte til. Men noen ganger feiler de. Det så vi flere eksempler på under OL. Her ligger Aps håp.
Neste års kommunevalg kan gi Drammen enda sterkere politisk blåfarge. Men Ap har fortsatt tid igjen til å forsøke å farge byen rød.
Før jul sendte TV2 dokumentaren ”Underet i Drammen”. Den tok for seg hvordan Drammen på få år har gått fra å være harry og en by man dessverre måtte kjøre igjennom på vei til hytta i Vestfold, til å bli en vakker og prisbelønt by med identitet og sjel. Å kalle forvandlingen et under, er å ta i. Men oppsiktsvekkende er det.
De senere årene er det først og fremst Høyre som har høstet velgergevinst av forvandlingen i Drammen. Ved lokalvalget i 2007 kapret partiet hele 35,8 prosent av stemmene. Særlig surt må det være for Ap å se seg klart forbigått som byens største parti all den tid man, til dels med rette, hevder at grunnlaget for Drammen-forvandlingen ble lagt under Sissel Rønbeck på 80-tallet og Lise Christophersen på 90-tallet.
Nå bør det føyes til at det slett ikke bare var i Drammen at de styrende gikk fram ved 07-valget. I en rekke kommuner flokket velgerne seg om de som satt med makten lokalt. Denne ”ordførereffekten” stod i dyp kontrast til ”ordførerslitasjen” i 2003 – et valg som ble preget av at velgerne tvert i mot straffet de styrende. En forklaring på denne trendendringen kan være bedret kommuneøkonomi.
Like fullt var Høyres framgang i Drammen på sju prosentpoeng i 2007 fra det høye 2003-nivået meget sterk, også i et komparativt perspektiv. Kan trenden videreføres inn mot 2011, parallelt med at Frp også styrker sin stilling? Det som taler for ytterligere blå framgang er at mange velgere både i Drammen og andre steder neste år vil kunne bruke stemmeseddelen sin til å protestere mot Stoltenberg-regjeringen. En regjering som reddet gjenvalget i fjor høst bl.a. via finanskrise og sterk offentlig pengebruk. En pengebruk som må strammes inn neste år slik at den kommer mer i pakt med den såkalte handlingsregelen. Dette kan føre med seg noen upopulære kutt – kutt som kan sende protestvelgere rett i fanget på de klareste opposisjonspartiene nasjonalt; Høyre og Frp.
Men Drammen-velgerne kan også bruke stemmeseddelen på en annen måte. For eksempel ved å si at de, tross byfornyelse og priser, begynner å bli litt lei av Opedal Hansen og Høyre og at de vil ha noe nytt. For på et eller annet tidspunkt slår styringstrettheten til både blant velgere og politikere. Også i Drammen. Kommer en slik effekt til syne neste år, så kan Ap ha en viss mulighet til å realisere Martin Kolbergs våte drøm om å farge byen rød. Ap har imidlertid et problem. Og det er at Drammen Høyre har vist evne til sentrumsorientering under sin styringsperiode. Derfor blir det vanskelig for Ap å drive valgkamp gjennom tydelige angrep fra venstre rettet mot Høyre. En løsning for Ap kan være å legge seg enda lenger ut mot venstre, i alle fall retorisk, for dermed bedre å markere avstanden til Høyre. Faren ved en slik strategi er at partiet risikerer å skvise SV ytterligere. SV ble halvert i Drammen i 2007 og tåler ikke nok en smell. For Ap er avhengig av at SV i det minste gjør et anstendig valg, skal maktovertakelsen lykkes. SV+Ap må samlet ha et løft på 13-14 prosentpoeng skal det bli rent rødt flertall. Det virker noe urealistisk.
Dermed tror jeg at Ap er avhengig av å få med seg Venstre og KrF, skal håpet om flertall i Drammen være reelt. Hva som er igjen av disse to sentrumspartiene etter 2011-valget, er imidlertid et åpent spørsmål. KrF måtte nøye seg med to bystyrerepresentanter, mens Venstre klarte kun å få inn en representant i 2007-11. I skrivende stund tyder det på at de to partiene får mer enn nok med å berge disse mandatene. Likevel tror jeg at de som avskriver sentrum, fort kan komme til å forregne seg. KrF og Venstre har (over)levd lenge, og kan komme til å leve mye lenger enn det enkelte kommentatorer i dag tror.
På denne bakgrunn er det uansett grunn til å konkludere med at det er et klart blått favorittstempel i Drammen. Favoritter slår ofte til. Men noen ganger feiler de. Det så vi flere eksempler på under OL. Her ligger Aps håp.
lørdag 6. mars 2010
Emil Andre Erstad: - Retten til liv bør inn i Grunnloven!
Finalekandidat nr. to i kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010"; KrFUs Emil Andre Erstad, tar i dette intervjuet bl.a. et oppgjør med verdisynet til sitt gamle parti, Senterpartiet.
- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.
Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.
Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!
Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.
Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.
Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.
Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.
Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.
KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.
Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.
Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.
Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.
Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.
Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.
Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!
- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.
Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.
Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!
Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.
Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.
Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.
Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.
Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.
KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.
Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.
Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.
Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.
Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.
Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.
Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!
torsdag 4. mars 2010
Onar Åm: - Liberalisme er objektivt overlegent
Jeg har satt meg fore å intervjue alle de tre finalistene i den uhøytidlige kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010". Først ut er liberalisten Onar Åm:
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger for å kjempe for min frihet. Jeg vil ha slutt på undertrykkelsen av individualister.
Du konkurrerer med Per Aage Pleym Christensen og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg kjenner bare til Per Aage Pleym Christensen som er en meget dyktig skribent. Soleklart en av Venstres beste politikere.
Nevn tre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- DLF-bloggen skrevet av Vegard Martinsen er utvilsomt den beste og mest omfangsrike politiske bloggen i Norge. Jeg vil også trekke frem Aksel Fridstrøms blogg Frydonomics. Fridstrøm er så kunnskapsrik at hvis hele Høyre hadde vært like dyktig som han ville partiet og landet hatt en god fremtid i møte. Heidi Nordby Lunde, kjent som Vampus, er også en særdeles oppegående og dyktig blogger.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Friborgerskap; retten til å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for eget liv. Jeg har nylig vært med å starte Friborgerforbundet som er en livssynsorganisasjon for individualister. I dag får kristne, muslimer og ateister leve ut sitt livssyn, men individualister undertrykkes på samme måten som kristne ble undertrykket i Sovjetunionen. Kristne fikk ikke bygge kirker, danne menigheter eller misjonere. Individualister får ikke lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv, selv om de ikke skader noen.
I dag er det to livssynsgrupper som regelmessig blir fortalt at de kan reise ut av landet dersom de ikke liker måten ting gjøres på i Norge. Den ene er muslimer, og den andre er individualister. Men muslimer er tross alt så heldige at de får lov til å leve ut sitt livssyn, selv om det har vært en del debatt rundt Hijab i Norge. Friborgerforbundet ble stiftet for å bekjempe undertrykkelsen av individualister. Målet er 500 medlemmer innen 1. april. Vi vil da være Norges tredje største livssynsorganisasjon.
På hvilken måte mener du at individualister ikke får lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv?
- En individualist ønsker å forvalte sine egne penger slik at han kan velge skole for sine barn, velge helsetilbyder, velge å spare til egen ferie, arbeidsledighet, pensjon og livsforsikringer osv. Dette er ulovlig i dag da 70% av inntekten fratas han i skatter og avgifter. Selv om private skoler og private sykehus formelt sett er lovlig er slike tilbud de facto forbudt fordi en person som ønsker å sende barna sine på privatskole og benytte seg av private helsetjenester først er tvunget til å betale for en offentlig skole og et offentlig helsevesen han ikke benytter seg av. 80% av befolkningen har ikke råd til å betale dobbelt opp.
Du er stadig kritisk til sosialister og sosialismen. Hvorfor synes du liberalisme er overlegen sosialisme som ideologi?
- Veldig enkelt: liberalismen er objektivt overlegen som ideologi fordi den er mest tolerant. I et liberalistisk samfunn får sosialister lov til å danne sosialistiske kollektiv og leve som sosialister så mye de bare orker, mens i et sosialistisk land får ikke liberalister lov til å leve som liberalister. Alle skal med, ingen slipper unna.
Det er vel subjektivt å hevde at liberalisme er objektivt overlegen..?
- Vel, jeg ga et enkelt objektivt kriterium for å sammenligne ideologier som alle selv kan sjekke. I liberalismen er det plass til sosialismen, mens i sosialismen er det ikke plass til liberalismen. Liberalismen er inkluderende og tolerant. Sosialismen er intolerant og totalitær. Liberalismen er den eneste ideologien som gir plass til utøvelsen av alle andre ideologier, innenfor fredelige rammer.
Hvorfor har du valgt å jobbe politisk i lille DLF? Hadde det ikke vært bedre å velge et parti der man kan oppnå reell maktpåvirkning, som f.eks. Høyre eller Frp?
- Det finnes mange gode folk i Høyre, Venstre og Frp, men et rendyrket forsvar for individuell fred og frihet slipper sjeldent til orde. Norge trenger noen røster som taler entydig på vegne av individet.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Europa har vært et korporatistisk føydalsamfunn med en stor og sterk adel/politisk elite i nærmere 1000 år. Fascismen sitter svært dypt i kulturen vår, dessverre. Det europeiske folk har blitt gjetet som kveg inn i elitenes verdistrukturer, først som leilendinger og dernest som velferdsborgere.
På hvilken måte vil du si at Norge er totalitært?
- Mussolini definerte fascismen som "alt innenfor staten, ingenting utenfor staten." Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna. Det som altså kjennetegner og definerer fascismen er ikke slike overflatiske trekk som førerprinsippet eller om lederen går i militæruniform, men TVUNGEN ENHET. Det å tvinge alle sammen til å være med på et kollektivt prosjekt og ikke gi noen muligheter for å slippe å være med er grunnleggende fascistisk. Selv om mange sosialister var venstreekstreme fascister som ønsket en planøkonomi på alle områder i samfunnet forstod Mussolini tidlig at fascismen hører hjemme i sentrum for å være stabil. Han kombinerte nasjonalismens (som per definisjon er sentrumsorientert) samlende kraft med sosialismen og skapte nasjonalsosialismen, som han definerte som "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen. Det norske arbeiderpartiet forstod også dette nokså tidlig og konverterte til nasjonalsosialismen på slutten av 20-tallet. I 1933 lånte de det nazistiske slagordet "by og land, hand i hand" for å fremheve at også de stod for nasjonal samling.
Etter 2. verdenskrig nådde fascismen sin gullalder. Hitler og Mussolini hadde med totalitære virkemidler vist at det var mulig å bygge opp en velferdsstat på rekordtid og de inspirerte europeiske partier over hele Norge til å "bygge landet" ved hjelp av krigssosialismen som Mussolini og Hitler hadde demonstrert var mulig å gjennomføre. Vi kan gjerne si at Mussolini og Hitler tapte krigen, men vant freden. Mussolini fikk helt rett da han sa at det 20. århundret ville bli fascismens århundre.
Etter kommunismens fall i 1991 konverterte også de venstreorienterte sosialistene i vesentlig grad til nasjonalsosialismen. SV har i dag et partiprogram som nesten er en blåkopi av NSDAP. Tidligere leder av Vigrid og ny-nazisten Tore Tvedt sier at han har stor sans for Kristin Halvorsen og SV, og han har sammenlignet NSDAP med Arbeiderpartiet punkt for punkt for å vise hvilke deler av sosialdemokratenes program han som ny-nazist kan stå inne for. Dersom Hitler hadde hatt stemmerett i Norge i dag er det svært sannsynlig at han hadde stemt på enten Arbeiderpartiet, SP eller SV for disse ligger nærmest opp til nazismen, minus det eksplisitte jødehatet og konsentrasjonsleirene da, selvfølgelig.
Mussolinis ånd lever videre i beste velgående i Norge i dag i form av en demokratisk variant av fascismen: flertallsfascisme. Flertallet bor i et demokrati, mens mindretallet bor i et fascistisk diktatur. Dette lar seg faktisk gjøre fordi nasjonalsosialismen ligger i sentrum hvor flertallet befinner seg. Mange reagerer dette som polemikk, men til disse spør jeg da: på hvilken måte merker en minoritet forskjell på en lov vedtatt av en Fører eller et flertall? For homofile er forbud mot homofili like seksual-fascistisk, uansett om det er et flertall eller en mann med bart og brun militærdrakt som vedtar loven. Forbudet mot homofili ble heldigvis opphevet i 1972, men ennå gjenstår mange fascistiske lover og ordninger. På samme måte som at det ikke gikk an for ateister å melde seg ut av statskirken frem til 1845 er det i dag ikke mulig for individualister å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for egen liv.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Hvis jeg må begrense meg til stortingspolitikerne tror jeg at jeg må si Jørund Rytman.
Hva er bra med Rytman?
- Han er blant de klareste forsvarerne av individuell frihet og fredelig handel i norsk politikk i dag. Langt fra så rendyrket som jeg skulle ønske, men innenfor rammene av et parti som er nødt til å forholde seg til det politiske sentrum, hvor makten ligger, for å holde på velgerne klarer han å kjøre en nokså bra linje, avrunder Åm.
Er du enig med Åm og synes han har en god blogg? Stem på ham i høyrefeltet under mine tvitringer. Synes du han er på jordet? Stem på en av de andre to kandidatene. Og uansett; sleng gjerne inn en melding i kommentarfeltet.
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger for å kjempe for min frihet. Jeg vil ha slutt på undertrykkelsen av individualister.
Du konkurrerer med Per Aage Pleym Christensen og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg kjenner bare til Per Aage Pleym Christensen som er en meget dyktig skribent. Soleklart en av Venstres beste politikere.
Nevn tre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- DLF-bloggen skrevet av Vegard Martinsen er utvilsomt den beste og mest omfangsrike politiske bloggen i Norge. Jeg vil også trekke frem Aksel Fridstrøms blogg Frydonomics. Fridstrøm er så kunnskapsrik at hvis hele Høyre hadde vært like dyktig som han ville partiet og landet hatt en god fremtid i møte. Heidi Nordby Lunde, kjent som Vampus, er også en særdeles oppegående og dyktig blogger.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Friborgerskap; retten til å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for eget liv. Jeg har nylig vært med å starte Friborgerforbundet som er en livssynsorganisasjon for individualister. I dag får kristne, muslimer og ateister leve ut sitt livssyn, men individualister undertrykkes på samme måten som kristne ble undertrykket i Sovjetunionen. Kristne fikk ikke bygge kirker, danne menigheter eller misjonere. Individualister får ikke lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv, selv om de ikke skader noen.
I dag er det to livssynsgrupper som regelmessig blir fortalt at de kan reise ut av landet dersom de ikke liker måten ting gjøres på i Norge. Den ene er muslimer, og den andre er individualister. Men muslimer er tross alt så heldige at de får lov til å leve ut sitt livssyn, selv om det har vært en del debatt rundt Hijab i Norge. Friborgerforbundet ble stiftet for å bekjempe undertrykkelsen av individualister. Målet er 500 medlemmer innen 1. april. Vi vil da være Norges tredje største livssynsorganisasjon.
På hvilken måte mener du at individualister ikke får lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv?
- En individualist ønsker å forvalte sine egne penger slik at han kan velge skole for sine barn, velge helsetilbyder, velge å spare til egen ferie, arbeidsledighet, pensjon og livsforsikringer osv. Dette er ulovlig i dag da 70% av inntekten fratas han i skatter og avgifter. Selv om private skoler og private sykehus formelt sett er lovlig er slike tilbud de facto forbudt fordi en person som ønsker å sende barna sine på privatskole og benytte seg av private helsetjenester først er tvunget til å betale for en offentlig skole og et offentlig helsevesen han ikke benytter seg av. 80% av befolkningen har ikke råd til å betale dobbelt opp.
Du er stadig kritisk til sosialister og sosialismen. Hvorfor synes du liberalisme er overlegen sosialisme som ideologi?
- Veldig enkelt: liberalismen er objektivt overlegen som ideologi fordi den er mest tolerant. I et liberalistisk samfunn får sosialister lov til å danne sosialistiske kollektiv og leve som sosialister så mye de bare orker, mens i et sosialistisk land får ikke liberalister lov til å leve som liberalister. Alle skal med, ingen slipper unna.
Det er vel subjektivt å hevde at liberalisme er objektivt overlegen..?
- Vel, jeg ga et enkelt objektivt kriterium for å sammenligne ideologier som alle selv kan sjekke. I liberalismen er det plass til sosialismen, mens i sosialismen er det ikke plass til liberalismen. Liberalismen er inkluderende og tolerant. Sosialismen er intolerant og totalitær. Liberalismen er den eneste ideologien som gir plass til utøvelsen av alle andre ideologier, innenfor fredelige rammer.
Hvorfor har du valgt å jobbe politisk i lille DLF? Hadde det ikke vært bedre å velge et parti der man kan oppnå reell maktpåvirkning, som f.eks. Høyre eller Frp?
- Det finnes mange gode folk i Høyre, Venstre og Frp, men et rendyrket forsvar for individuell fred og frihet slipper sjeldent til orde. Norge trenger noen røster som taler entydig på vegne av individet.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Europa har vært et korporatistisk føydalsamfunn med en stor og sterk adel/politisk elite i nærmere 1000 år. Fascismen sitter svært dypt i kulturen vår, dessverre. Det europeiske folk har blitt gjetet som kveg inn i elitenes verdistrukturer, først som leilendinger og dernest som velferdsborgere.
På hvilken måte vil du si at Norge er totalitært?
- Mussolini definerte fascismen som "alt innenfor staten, ingenting utenfor staten." Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna. Det som altså kjennetegner og definerer fascismen er ikke slike overflatiske trekk som førerprinsippet eller om lederen går i militæruniform, men TVUNGEN ENHET. Det å tvinge alle sammen til å være med på et kollektivt prosjekt og ikke gi noen muligheter for å slippe å være med er grunnleggende fascistisk. Selv om mange sosialister var venstreekstreme fascister som ønsket en planøkonomi på alle områder i samfunnet forstod Mussolini tidlig at fascismen hører hjemme i sentrum for å være stabil. Han kombinerte nasjonalismens (som per definisjon er sentrumsorientert) samlende kraft med sosialismen og skapte nasjonalsosialismen, som han definerte som "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen. Det norske arbeiderpartiet forstod også dette nokså tidlig og konverterte til nasjonalsosialismen på slutten av 20-tallet. I 1933 lånte de det nazistiske slagordet "by og land, hand i hand" for å fremheve at også de stod for nasjonal samling.
Etter 2. verdenskrig nådde fascismen sin gullalder. Hitler og Mussolini hadde med totalitære virkemidler vist at det var mulig å bygge opp en velferdsstat på rekordtid og de inspirerte europeiske partier over hele Norge til å "bygge landet" ved hjelp av krigssosialismen som Mussolini og Hitler hadde demonstrert var mulig å gjennomføre. Vi kan gjerne si at Mussolini og Hitler tapte krigen, men vant freden. Mussolini fikk helt rett da han sa at det 20. århundret ville bli fascismens århundre.
Etter kommunismens fall i 1991 konverterte også de venstreorienterte sosialistene i vesentlig grad til nasjonalsosialismen. SV har i dag et partiprogram som nesten er en blåkopi av NSDAP. Tidligere leder av Vigrid og ny-nazisten Tore Tvedt sier at han har stor sans for Kristin Halvorsen og SV, og han har sammenlignet NSDAP med Arbeiderpartiet punkt for punkt for å vise hvilke deler av sosialdemokratenes program han som ny-nazist kan stå inne for. Dersom Hitler hadde hatt stemmerett i Norge i dag er det svært sannsynlig at han hadde stemt på enten Arbeiderpartiet, SP eller SV for disse ligger nærmest opp til nazismen, minus det eksplisitte jødehatet og konsentrasjonsleirene da, selvfølgelig.
Mussolinis ånd lever videre i beste velgående i Norge i dag i form av en demokratisk variant av fascismen: flertallsfascisme. Flertallet bor i et demokrati, mens mindretallet bor i et fascistisk diktatur. Dette lar seg faktisk gjøre fordi nasjonalsosialismen ligger i sentrum hvor flertallet befinner seg. Mange reagerer dette som polemikk, men til disse spør jeg da: på hvilken måte merker en minoritet forskjell på en lov vedtatt av en Fører eller et flertall? For homofile er forbud mot homofili like seksual-fascistisk, uansett om det er et flertall eller en mann med bart og brun militærdrakt som vedtar loven. Forbudet mot homofili ble heldigvis opphevet i 1972, men ennå gjenstår mange fascistiske lover og ordninger. På samme måte som at det ikke gikk an for ateister å melde seg ut av statskirken frem til 1845 er det i dag ikke mulig for individualister å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for egen liv.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Hvis jeg må begrense meg til stortingspolitikerne tror jeg at jeg må si Jørund Rytman.
Hva er bra med Rytman?
- Han er blant de klareste forsvarerne av individuell frihet og fredelig handel i norsk politikk i dag. Langt fra så rendyrket som jeg skulle ønske, men innenfor rammene av et parti som er nødt til å forholde seg til det politiske sentrum, hvor makten ligger, for å holde på velgerne klarer han å kjøre en nokså bra linje, avrunder Åm.
Er du enig med Åm og synes han har en god blogg? Stem på ham i høyrefeltet under mine tvitringer. Synes du han er på jordet? Stem på en av de andre to kandidatene. Og uansett; sleng gjerne inn en melding i kommentarfeltet.
mandag 1. mars 2010
Finale: Norges beste politiske blogg
Nå skal det avgjøres! Tre blogger(e) gjør nå opp om tittelen "Norges beste politiske blogg 2010". Etter en meget langvarig utsilingsprosess, står vi nå igjen med følgende tre:
Onar Åm
Emil Andre Erstad
Per Aage Pleym Christensen (sjekk også Liberaleren)
Åm og Pleym Christensen må begge kunne sies å sortere under merkelappen "liberalist". Mens den merkelappen nok ikke passer fullt så bra på Erstad... I anledning finalen, skal jeg sende alle tre noen spørsmål. Svarene deres vil etterhvert bli publisert her og vil således fungere som et slags valgkampprogram.
I 2. valgomgang klarte disse tre å danke ut gode blogger som Marias Metode, Ivar Johansen, Heidi Nordby Lunde, Merethe Ranum, Sigve Indergard, Paul Chaffey og Sondre Olsen.
Jeg minner om avstemningsreglene: Konkurransen varer ut mars. Den som får flest stemmer, vinner. Du kan stemme i høyrefeltet - under mine twitringer. Det er kun lov å stemme en gang per person. Indikasjoner på og mistanker om valgfusk, vil kunne resultere i at kandidaten fjernes fra konkurransen.
Onar Åm
Emil Andre Erstad
Per Aage Pleym Christensen (sjekk også Liberaleren)
Åm og Pleym Christensen må begge kunne sies å sortere under merkelappen "liberalist". Mens den merkelappen nok ikke passer fullt så bra på Erstad... I anledning finalen, skal jeg sende alle tre noen spørsmål. Svarene deres vil etterhvert bli publisert her og vil således fungere som et slags valgkampprogram.
I 2. valgomgang klarte disse tre å danke ut gode blogger som Marias Metode, Ivar Johansen, Heidi Nordby Lunde, Merethe Ranum, Sigve Indergard, Paul Chaffey og Sondre Olsen.
Jeg minner om avstemningsreglene: Konkurransen varer ut mars. Den som får flest stemmer, vinner. Du kan stemme i høyrefeltet - under mine twitringer. Det er kun lov å stemme en gang per person. Indikasjoner på og mistanker om valgfusk, vil kunne resultere i at kandidaten fjernes fra konkurransen.
tirsdag 23. februar 2010
Flytting
Litt tynt på bloggen min for tiden. Noe som bl.a. skyldes at jeg holder på å flytte fra Ap-land på Stovner til Frp-land på Jessheim. Men hold ut kjære blogglesere - snart har jeg spadd fram pc-en og er klar for nye analyser, kommentarer og betraktninger.
En slik flytteprosess gir grobunn for atskillige refleksjoner knyttet til hvorfor man tar vare på så altfor mange ting. Trenger man egentlig bankutskrifter fra 1999? Kladdebok fra 1. klasse (på barneskolen...)? Seminaroppgaver fra universitetet? Penal og viskelær? Eh...nei.
Men så er det noe med nostalgi også da - noen ting har en bare ikke hjerte til å kaste. Som det første kjærlighetsbrevet...hm...brev? Ja, man skrev forsyne meg faktisk brev før i tiden. Og sendte det i posten (når fikk du et vanlig håndskrevet brev sist?). Nå går det vel mer i e-post. Eller nei..e-post er vel også ut? Facebook da kanskje? Hm, ja, jo eller......facebook er vel også litt ut nå? Nå som mødre, tanter, onkler og besteforeldre har inntatt også den scenen. SMS? Tja...
Nei, jeg får vel pakke ut noen flere pappesker...
En slik flytteprosess gir grobunn for atskillige refleksjoner knyttet til hvorfor man tar vare på så altfor mange ting. Trenger man egentlig bankutskrifter fra 1999? Kladdebok fra 1. klasse (på barneskolen...)? Seminaroppgaver fra universitetet? Penal og viskelær? Eh...nei.
Men så er det noe med nostalgi også da - noen ting har en bare ikke hjerte til å kaste. Som det første kjærlighetsbrevet...hm...brev? Ja, man skrev forsyne meg faktisk brev før i tiden. Og sendte det i posten (når fikk du et vanlig håndskrevet brev sist?). Nå går det vel mer i e-post. Eller nei..e-post er vel også ut? Facebook da kanskje? Hm, ja, jo eller......facebook er vel også litt ut nå? Nå som mødre, tanter, onkler og besteforeldre har inntatt også den scenen. SMS? Tja...
Nei, jeg får vel pakke ut noen flere pappesker...
søndag 21. februar 2010
Frps usynlige hånd
Frp hevdes å være et liberalistisk parti. Et parti som dermed ønsker en stat som blander seg heller lite oppi menneskers valg. Men når Frp snakker om ulike typer innvandringstemaer, så er det ikke noe særlig liberalisme å spore.
For tiden søker partiet å utnytte det sterke fokuset på "radikal islam" i kjølvannet av Dagbladets publisering av Muhammedkarikaturen. I fjor advarte Siv Jensen mot snikislamisering. Nå er snikingen borte og i stedet islamiseringen av Norge som er skummel.
I iveren etter stadig å være det tøffeste innvandringspartiet, så femmes det nå forslag om å forby burka og niqab. Frp ønsker altså at staten skal blande seg opp i hvordan mennesker skal kle seg.
Eller er det kanskje statens usynlige hånd som skal kle av damene?
For tiden søker partiet å utnytte det sterke fokuset på "radikal islam" i kjølvannet av Dagbladets publisering av Muhammedkarikaturen. I fjor advarte Siv Jensen mot snikislamisering. Nå er snikingen borte og i stedet islamiseringen av Norge som er skummel.
I iveren etter stadig å være det tøffeste innvandringspartiet, så femmes det nå forslag om å forby burka og niqab. Frp ønsker altså at staten skal blande seg opp i hvordan mennesker skal kle seg.
Eller er det kanskje statens usynlige hånd som skal kle av damene?
tirsdag 16. februar 2010
Barnslige Northug
Petter Northug var pekt ut som Norges største gullhåp i OL. På åpningsdistansen floppet han fullstendig og kom i mål over to minutter bak vinneren. NRKs reporter Pål Gordon Nilsen ville, på lik linje med de andre nordmennene som mislyktes, naturlig nok ha et intervju med ham. Men Northug forsvant sur og mutt av sted uten å ville snakke med noen.
Northug og andre toppidrettsutøvere lever av media og oss som følger dem i konkurranser. Vi genererer et marked for Northugs sponsorer. Og vi genererer dermed kroner rett i lomma på Northug. Det betyr at han også har en plikt til å gi noe igjen i form av formidling av sin opplevelse av konkurransen. Både når det går bra og når det går dårlig.
Den oppførslen Northug i går viste, minnet mest om min unge på ett år når han ikke får viljen sin. Hadde man ikke visst bedre, så skulle en nesten tro at dette var et barneskirenn....
Skerpings, Northug!
Northug og andre toppidrettsutøvere lever av media og oss som følger dem i konkurranser. Vi genererer et marked for Northugs sponsorer. Og vi genererer dermed kroner rett i lomma på Northug. Det betyr at han også har en plikt til å gi noe igjen i form av formidling av sin opplevelse av konkurransen. Både når det går bra og når det går dårlig.
Den oppførslen Northug i går viste, minnet mest om min unge på ett år når han ikke får viljen sin. Hadde man ikke visst bedre, så skulle en nesten tro at dette var et barneskirenn....
Skerpings, Northug!
mandag 15. februar 2010
KrFs tre dilemmaer og Frps islamkort
En av de nominerte i min kåring av "Norges beste politiske blogg 2010" Emil Andre Erstad (husk å stemme på en av kandidatene i høyrefeltet - nedenfor mine twitringer), inviterte meg til å gjesteblogge med KrF som tema. Jeg takket ja til den invitasjonen, og i dag kan du lese min analyse av partiets dilemmaer som de nå står oppi med begge beina.
I min blogg hos Aftenposten fokuserer jeg i dag på et parti som KrF har lekket mange velgere til de siste årene, nemlig Frp. Bl.a. p.g.a. innvandringsspørsmålet. Et spørsmål som igjen er høyaktuelt i disse karikaturstridtider.
I min blogg hos Aftenposten fokuserer jeg i dag på et parti som KrF har lekket mange velgere til de siste årene, nemlig Frp. Bl.a. p.g.a. innvandringsspørsmålet. Et spørsmål som igjen er høyaktuelt i disse karikaturstridtider.
lørdag 13. februar 2010
Foredrag om velgertrender for Østfold Høyre
I dag har jeg avlagt Moss og stilige Refsnes Gods et besøk for å foredra på Østfold Høyres evalueringskonferanse. Fylkesleder Tage Pettersen la listen noe høyt for meg da han i sin introduksjon bemerket at de tidligere har pleid å bruke valgforskernestor Henry Valen på tilsvarende arrangementer. Men her var det like fullt lite annet å gjøre enn å forsøke å hoppe etter Valen.
Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.
Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83 favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.
Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:
1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.
2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.
3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.
I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.
I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum bidrar til å kaste et lys over dette:
1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.
I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.
2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.
b) Venstre og KrF lekket til H
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).
Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.
Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).
Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.
Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.
Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.
Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite
Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3
Mandatsimulering gir da denne fordelingen:
SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1
Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...
Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:
SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7
Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).
I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.
Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen. Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.
Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:
1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"
2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)
3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?
4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).
5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.
Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.
Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft
Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.
Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".
Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten
Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)
Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.
Velgertrender før, under og etter valget 2009 og fram mot kommunevalget i 2011, var hovedtemaet som jeg ble bedt om å belyse. Jeg innledet med å vise fram noen søyler som summerte opp partienes utvikling fra januar i fjor og fram i mot valget. Bakteppet var finanskriseffekten som slo ut for fullt høsten 2008 hvor Frp ramlet fra nivåer helt opp mot 30 og ned til 22-23 i desmber. Ap steg fra under 30 sommeren 2008 og opp til ca 34, mens Høyre steg fra rundt 13-14 og opp til 17. Deretter slo bl.a. hijabdebatten til med full styrke, noe som bidro til å sende Frp opp igjen til 26-27 senvinteren og våren 2009. Både Høyre og Ap falt noe tilbake.
Så fulgte en lang periode der velgerpreferansene lå overraskende stabile, før valgkampens siste fire uker der velgerbevegelsene igjen tiltok styrke. Høyre og Ap steg, mens både Frp, Venstre og KrF ramlet inn mot det som bel selve valgresultatet. Stemmefordelingen ga en mandatfordeling i 86-83 favør de rødgrønne, til tross for at de fire opposisjonspartiene økte sin stemmeovervekt fra ca 20 000 til 50 000 stemmer. Valgsystemet konstruerte således et rødrønt flertall.
Jeg nøyde meg med å peke på tre hovedtrekk ved selve valget:
1) Regjeringen ble gjenvalgt som første regjering siden 1993.
Aps sluttmobilisering og Venstres fall under sperregrensen bidro i sum til et fortsatt rødrgønt mandatflertall. SV lekket kraftig til Ap. Ap dro også fordeler av at det ble et "trygghetsvalg" der hva velgerne visste hva de hadde, men ikke hva de ville få ved et borgerlig flertall. I tillegg nøt Ap godt av den sterkt økende pengebruken, som et produkt av den motsykliske og finanskriseinitierte finanspolitikken.
2) Sentrum ble sterkt svekket.
Her problematiserte jeg bruken av begrepet sentrum på partiene KrF, Sp og Venstre fordi disse partiene, ikke er sentrumspartier i de sakene som betyr mest for dem (hhv verdi, familie, EU, distrikt og miljø). Men like fullt; "sentrum" oppnådde samlet sett sin laveste stemmeandel noensinne. Både Venstre og KrF tapte på regjeringsspørsmålet og at de ble litt uinteressante mellom blokkene.
3) H + Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent. Her pekte jeg på et par årsaksfaktorer. For det første at det lå en viss grad av protestelement mot den rødgrønne regjeringen som førte til at en del velgere søkte til de to partiene som utgjør den klareste opposisjonen. Dessuten at både Frp og Høyre nøt godt av sentrums problemer.
I tillegg trakk jeg fram at regjeringsspørsmålet ble veldig sentralt, noe som trolig både Ap og Høyre denne gang profiterte på. Av konkrete politiske saker, så viser Synovate-tall at velgerne har lagt mest vekt på skole (bra for "sakseierne" Ap og H) og dernest miljø. Når det gjelder miljø så er det et paradoks at "milljøpartiene" SV og V gikk tilbake til tross for at miljøsaken var viktigere enn på lenge i en valgkamp. Det siste viser imidlertid også at velgere ikke nødvendigvis legger mye vekt på enkeltsaker og temaer, men tar sitt valg ut i fra en mer helthetlig vurdering.
I en Høyre-forsamling fant jeg det mest naturlig å snakke mest om det partiet som opptar dem mest, nemlig Høyre. Hvorfor klarte Høyre denne gang å løfte seg fra 13-tallet og opp på 17 ved valget og dermed bryte en negativ trend ved stortingsvalgkamper? Her vektla jeg tre hovedpunkter som i sum bidrar til å kaste et lys over dette:
1) Høyre var bra + Agendaklaff
Man gikk fra en situasjon med "krise-Høyre" på sommeren til "comeback-Høyre" som et produkt bl.a. av at Høyre på mange måter ble en del borgerlig orienterte velgere beste "regjeringshåp" hva gjaldt å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Høyre framstod konstruktive ("vi har alle dører åpne"), mens de andre, speiselt KrF og Venstre framstod litt som sabotører ("vi nekter Frp"..). Dette, koblet sammen med skole og trygghet, gjorde at Høyre fikk agendaen litt på sin side.
I tilleg gjorde partiets representanter stort en ryddig og bra jobb. På spørsmål fra meg, så var det tydelig at egenevalueringen konkluderte med at Erna Solbergs innsats var det avgjørende. Dette tonet jeg noe ned, det er lite i norsk valgforskning som tyder på at personeffekter har noe særlig å si. Velgere stemmer i overveiende grad på partier, ikke personer. Samtidig som jeg pekte på at Solbergs gode TV-innsats spesielt i startfasen, bidro til å bygge opp bildet fra krise til coemback, noe som selvsagt ikke var noen ulempe.
2) Konkurrentene slet
a) Frp trøbletPartiet ble til dels mediekjørt ganske hardt på en del sammenhenger i politikken sin - et kjør som partiet ikke taklet på beste måte. Frp er klart best i angrep. Finanskrisen og sterkt økende offentlig pengebruk fratok Frp også "raushetskortet" (dvs. mulighten til å framstå som et raust parti som har ekstra med penger til gode formål, mens de andre partiene framstår gnieraktige). Partiet fikk ei heller opp sitt beste politiske kort i velgersammenheng; innvandring i noe særlig grad i valgkampen.
b) Venstre og KrF lekket til H
Statsministerbildet bidro til å forsterke inntrykket av at Høyre var den drivende kraften hva gjaldt å få til et regjeringsskifte. KrF fikk ikke opp sin beste sak; familiepolitikken. En del velgere gikk nok også tilbake til Høyre etter å ha stemt taktisk på Venstre sist (for å dra partiet over sperregrensen).
Etter å ha snakket om nasjonale faktorer, kom jeg etter hvert også inn på noen lokale (Østfold)forhold. Selve valgresultatet i Østfold var, gitt det nasjonale nivået som de ulike partiene til slutt havnet på, omtrent som forventet. Imidlertid er det grunn til å peke på at Frp hadde en viss tilbakegang i fylket (mens de gikk noe fram i omtrent hele resten av landet). Særlig slet partiet med tilbakegang i det viktige Fredrikstad-området, noe som kan tyde på at enkelte spesielle lokale elementer har slått inn.
Hva gjelder Østfold Høyre sin oppslutning, så var den på det jevne (14,8:17,2 = fylkesfaktor 0,86) relativt sett sammenlignet med foregående valg. Det var ørlite bedre enn 05-valget (faktor 0,84), men noe dårligere enn 01-valget (faktor 0,92).
Hva er så årsakene til at Østfold Høyre alltid gjør det dårligere enn landsgjennomsnittet?
Fra salen ble det spilt inn at generelt lavt utdanningsnivå og mange arbeidere er to hovedårsaker - noe jeg var helt enig i. Dessuten føyde jeg til at inntektsnivået blant velgerne i Østfold ligger noe lavere enn i et gjennomsnittsfylke. Dette er sosiale strukturer som nok vil ligge fast i mange år framover, og som fører til at Østfold Høyre også i framtiden vil slite tungt med å komme seg opp på nasjonalt snittnviå.
Hva gjelder mandatfordelingen i Østfold, så ble den 5-4 i borgerlig favør - akkurat som ved valget i 2005. Spenningsmomentet i fylket stod om de to siste faste mandatene, samt utjevningsmandatet. Ap hadde på forhånd tre sikre, Frp to og Høyre ett. Hovedspørsmålene var om Ap kunne klare å kapre ett mandat til, om SV kunne beholde sitt ene, Frp sine tre og KrF sitt utjevningsmandat. Fasiten ble at Ap maktet jobben med å plukke fire, men det gikk på bekostning av SV som mistet ett. KrF beholdt sitt utjevningsmandat, mens Høyre og Tage Pettersen var 0,9 prosentpoeng unna (ca 1200 stemmer) fra å ta et mandat fra Frp.
Så pekte jeg på utviklingen etter valget og fram til i dag. Her dro jeg fram tre hovedpunkter
- Ap har falt
- Høyre har steget
- Sentrum fortsetter å slite
Her kan det nå være grunnlag for å påstå at Norge har gått inn i en fase der et nytt politisk landskap åpner seg. Samtidig er jeg skeptisk til å avskrive sentrum som en viktig faktor også i framtiden. Sentrumspartiene kan komme tilbake.
Hvorfor har Høyre fortsatt å stige? Fem årsaker ble trukket opp fra min side:
a) Valgvinnere får gjerne et ettervalgsløft (bandwagon-effekt)
b) Ap har trolig lekket noen velgere direkte til H (pga mange dårlige saker for regjeringen; Bjarne Håkon Hanssen, biografier, biodiesel, sykelønn)
c) Høyre har fortsatt å være bra - bl.a. fått inn noen nye og dyktige folk i stortingsgruppen (som Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup)
d) Frp har vært tamme - brukt lang tid på å få konstituert stortingsgruppen sin.
e) KrF og Venstre har fortsatt å slite
Basert på snittet av de seks målingene som til nå er publisert i februar, laget jeg denne landsprognosen pr 13.02.:
SV 6,5
Ap 32,6
Sp 5
KrF 4,6
V 3,9
H 22,1
Frp 22,3
Mandatsimulering gir da denne fordelingen:
SV 12 -1
Ap 58 - 6
Sp 9
KrF 8 -2
V 2
H 39 +8
Frp 40 -1
Dette innebærer et borgerlig flertall på 90-79. Men så handler det da om å være best når det gjelder og best når det ikke gjelder...
Med partienes fylkesfaktorer for Østfold lik valgresultatet, så ville Østfold-resulatet sett slik ut:
SV 4,5 + 0,1
Ap 36,2 -3,1
Sp 4,0 - 0,9
KrF 4,9 -0,9
V 2,5
H 19,0 +4,2
Frp 25,4 - 0,7
Min mandatberegning viser at Ap ville beholdt sine fire mandater med meget tynn margin. Partiet er ved rundt 36 prosent nede på vippepunktet mellom tre og fire mandater i fylket. Frp er med sine drøyt 25 prosent akkurat på vippepunktet mellom to og tre mandater - min beregning viser at det akkurat ikke ville holdt til tre. Høyre har med 19 prseont to mandater greit inne, mens SV kunne kommet til å frata KrF sitt utjevningsmandat (her må det føyes til at forhåndsestimering av utjevningsmandat er en meget usikker øvelse).
I sum ville det altså, paradoksalt nok, kunne gitt en mandatforskyvning i rødgrønn retning (5-4) fordi de rødgrønne ville hatt "stang inn". Samtidig illustrerer dette også at Østfold, akkurat pr nå, ligger helt i vannskorpa til å kunne bikke helt over til 6-3 i borgerlig favør (gitt at Frp plukker tre, Høyre to og KrF ett). En forskjell på to mandater mellom blokkene kan avgjøre et jevnt nasjonalt valg.
Under dette punktet pekte jeg også på de mandatmessige fylkesendringene som det ligger an til i 2013 da dette skal justeres i takt med befolkningsutviklingen. Østfold kommer til å ligge på status quo med sine ni mandater.
Avslutningsvis prøvde jeg også å se litt inn i glasskulen fram mot lokalvalget neste år. Her dro jeg opp fem elementer som kan bli avgjørende:
1. Regjeringen må kutte i pengebruken. Det kan føre til
- mer protest blant velgerne som burde gavne største opposisjonspartiene Frp og Høyre
- det kan også gi Frp tilbake "raushetskortet"
2. Høyre har den force at de kan drive den mest konsistente opposisjonspolitikken fra høyre. Fordi Frp tidvis må angripe regjeringen fra venstre (ikke minst hva gjelder velferdspolitikk)
3. Hvor viktig blir det nasjonale aspektet? Vil velgerne bruke stemmeseddelen sin til å straffe regjeringspartiene slik at lokalvalget blir en en form for folkeavstemning over regjeringen?
4. Valgvinden blåser vesentelig mer ulikt ved lokalvalg enn stortingsvalg. Men en trend ved 03-valget var at styrende lokalt ("ordførerpartiene") ble straffet, mens de i 07 snarere ble belønnet av velgerne (ordfører-effekt).
5. Lokale medier spiller, naturlig nok, en mye viktigere rolle. Lokalavisen er den viktigste infokanalen for velgere flest ifm et kommunevalg.
Høyres vinnerscenario vil være at
- velgerkonkurrentene fortsetter å slite
- regjeringen blir mer upoplær
- styring, skatt og skole slir sentralt
- H framstår i valgkampen enten som den styrende drivkraften i mange kommuner eller som det viktigste mulige styringsalternativet på opposisjonssiden.
Går alt dette inn, så er ikke et nivå helt opp i mot 30 prosent umulig.
Taperscenarioet vil være:
- Høyre blir svakere innad
- Frp fram på protest, ny petropop, innvandring og eldreomsorg
- Venstre og KrF revitalieres
- Ny krise e.l. gir regjeringen et nytt løft
Inntreffer alt dette, så mener jeg at Høyres bunnivå i lokalvalgssammenheng er ned mot 15 prosent.
Det mest realisteiske er selvsagt at partiet havner et eller annet sted i mellom disse "ekstremscenarioene".
Hvor går de langsiktige velgerstrukturene? Hva gjelder Høyre, så går noen strukturer pro partiet og andre kontra.
Pro-H er:
- Inntektsveksten blant velgerne
- Urbaniseringen
- Liberaliseringen og sekulariseringen
- Utdanningsveksten
Kontra H går:
- Økningen i andelen ikke-vestlige innvandrere (mange her stemmer rødt)
- Flere ansatte i offentlig sektor
- Flere eldre (H sliter med å få godt grep om eldre velgere)
Jeg rundet av med å trekke fram fire konkluderende poenger:
* Høyre gjorde et OK 09-valg (men slett ikke glitrende)
* Høyre løftet seg pga egen dyktighet, andres problemer og brukbar klaff med agendaen
* Østfold Høyre gjorde, relativt sett, et middels valg. Var nær to mandater, men det holdt ikke helt.
* Gjenvalget av Stoltenberg-regjeringen gir H gode muligheter både i 2011 og 2013.
torsdag 11. februar 2010
Karikaturstridens paradokser
Det blusser nå opp til karikaturstrid her til lands. Noen muslimer føler seg krenket av Dagbladets nylige publisering av karikeringen av Muhammed som en gris. To ganger har taxisjåførene i Oslo demonstrert mot Dagbladet. Natt til lørdag parkerte 1000 muslimske sjåfører bilene sine i protest. Og mandag morgen var det pån igjen med nye protester. En ny aksjon er varslet i morgen (fredag), under ledelse av den ikke helt ukjente Arfan Bhatti.
Det er noe overraskende at ikke Dagbladet kjente til de tumultene som oppstod i 1997 i kjølvannet av publisering av den samme tegningen. Det mest interessante i denne saken er likvel de to paradoksene som spiller seg ut til fulle:
1) Dagbladet skulle illustrere saken "Se - vi har funnet ut at PST har en lenke til Muhammed-karikatur på sin Facebook-side". Og nærmest i et slags moralsk indignasjon over dette, så velger de altså selv å smøre en karikatur ut over sin egen forside.
2) Krenkede muslimer/taxisjåfører føler at sin religion blir latterliggjort. Og religionsfrihet er som kjent et viktig kjennetegn på et demokrati. Samtidig som de tar i bruk et annet demokratisk kjennetegn; streikeretten for å markere avsky mot et tredje demokratisk gode, ytringsfriheten.
Er tiden nå inne for å si at "Vi er alle Dagbladet"? Noen ytringsfrihetsfundamentalister vil sikkert si ja. Jeg hører ikke med blant dem. Dels fordi jeg synes Dagbladet hadde en svært dårlig sak å koble karikaturen til. Og dels fordi det i noen tilfeller går an å bruke hodet og ikke bidra til å piske opp stemninger ved å publisere så kontroversielle ytringer som det en slik karikatur er.
På den annen side tjener det ikke de krenkede muslimenes sak at de lar sinnet og frustrasjonen gå ut over taxikundene sine. Det vil bare slå tilbake på dem selv. Muslimske taxisjåfører demonstrerer sin makt. Men det finnes fortsatt en hel del taxisjåfører i denne byen som ikke føler seg krenket og som man kan kjøre taxi med.
På kort sikt tror jeg både Dagbladet og Frp vil tjene på at dette utarter i morgen og i dagene framover. På lengre sikt tror jeg alle taper.
Hva tror du?
Det er noe overraskende at ikke Dagbladet kjente til de tumultene som oppstod i 1997 i kjølvannet av publisering av den samme tegningen. Det mest interessante i denne saken er likvel de to paradoksene som spiller seg ut til fulle:
1) Dagbladet skulle illustrere saken "Se - vi har funnet ut at PST har en lenke til Muhammed-karikatur på sin Facebook-side". Og nærmest i et slags moralsk indignasjon over dette, så velger de altså selv å smøre en karikatur ut over sin egen forside.
2) Krenkede muslimer/taxisjåfører føler at sin religion blir latterliggjort. Og religionsfrihet er som kjent et viktig kjennetegn på et demokrati. Samtidig som de tar i bruk et annet demokratisk kjennetegn; streikeretten for å markere avsky mot et tredje demokratisk gode, ytringsfriheten.
Er tiden nå inne for å si at "Vi er alle Dagbladet"? Noen ytringsfrihetsfundamentalister vil sikkert si ja. Jeg hører ikke med blant dem. Dels fordi jeg synes Dagbladet hadde en svært dårlig sak å koble karikaturen til. Og dels fordi det i noen tilfeller går an å bruke hodet og ikke bidra til å piske opp stemninger ved å publisere så kontroversielle ytringer som det en slik karikatur er.
På den annen side tjener det ikke de krenkede muslimenes sak at de lar sinnet og frustrasjonen gå ut over taxikundene sine. Det vil bare slå tilbake på dem selv. Muslimske taxisjåfører demonstrerer sin makt. Men det finnes fortsatt en hel del taxisjåfører i denne byen som ikke føler seg krenket og som man kan kjøre taxi med.
På kort sikt tror jeg både Dagbladet og Frp vil tjene på at dette utarter i morgen og i dagene framover. På lengre sikt tror jeg alle taper.
Hva tror du?
tirsdag 9. februar 2010
Stemmerett til 16-åringer?
Ved lokalvalget neste år skal det gjøres forsøk i 20 kommuner med å sette ned stemmerettsalderen til 16 år.
Begrunnelsene som oppgis på regjeringens nettsider for dette forsøket er at det skal være et "tiltak for å styrke politisk deltakelse og engasjement blant ungdom" samt at "det kan være et tiltak for å få flere unge inn i rollen som aktive innbyggere i lokalsamfunnet".
Jeg synes målene om styrket politisk deltakelse blant ungdom og mer aktive lokalborgere, er fine og fromme. Men jeg stiller meg skeptisk til om senking av stemmerettsalderen helt ned til 16 år er veien å gå. For etter mitt skjønn bør stemmerettsalderen henge nært sammen med myndighetsalderen. Skal 16-åringer kunne velge hvem som skal styre, så bør de også kunne gifte seg og kjøre bil.
Senking av myndighetsalderen virker ikke akkurat nært forestående. Derfor bør vi også la senking av stemmerettsalderen bli med forsøkene.
Hva mener du?
Begrunnelsene som oppgis på regjeringens nettsider for dette forsøket er at det skal være et "tiltak for å styrke politisk deltakelse og engasjement blant ungdom" samt at "det kan være et tiltak for å få flere unge inn i rollen som aktive innbyggere i lokalsamfunnet".
Jeg synes målene om styrket politisk deltakelse blant ungdom og mer aktive lokalborgere, er fine og fromme. Men jeg stiller meg skeptisk til om senking av stemmerettsalderen helt ned til 16 år er veien å gå. For etter mitt skjønn bør stemmerettsalderen henge nært sammen med myndighetsalderen. Skal 16-åringer kunne velge hvem som skal styre, så bør de også kunne gifte seg og kjøre bil.
Senking av myndighetsalderen virker ikke akkurat nært forestående. Derfor bør vi også la senking av stemmerettsalderen bli med forsøkene.
Hva mener du?
lørdag 6. februar 2010
KrF har fire ganger så mange velgere under 40 som over 80
KrF har vært i sterkt søkelys denne uka. I sin lørdagskommentar legger Dagsavisens redaktør Arne Strand inn som et premiss at KrF har flere velgere over 80 år enn under 40 år. I følge Statistisk sentralbyrå er det 220 000 innbyggere over 80 år her i landet. Hvor mange av disse som deltar ved valg, har jeg ikke tall på. Men i følge valgundersøkelsen fra 2005, stemte 83 prosent av alle de over 60 år. Trolig er andelen en del lavere blant de aller eldste, p.g.a. demens og andre sykdommer. Jeg legger derfor inn et anslag på 70 prosent. I så fall har +- 155 000 av 80+-velgerne trolig stemt.
Hvor mange av dem stemte KrF? I følge Infact/VGs valgdagsundersøkelse , stemte ca sju prosent av de over 60 år på KrF ved valget i 2009. Er stemmeandelen lik også når 80+-gruppen skilles ut, så har anslagsvis ca 11 000 velgere stemt på KrF i gruppen 80+.
Antallet innbyggere mellom 18 og 40 år er ca 1 343 000. I følge valgundersøkelsen fra 2005 var valgdeltakelsen på ca 70 prosent i denne gruppen. Med samme nivå ved fjorårets valg, så står vi igjen med ca 940 000 velgere. Hvor mange av disse stemte på KrF i fjor? Infacts undersøkelse viser ca 5 prosent. Ergo snakker vi i så fall om om lag 47 000 KrF-velgere under 40 år.
Min raske utregning, som sikkert kan innholde noen små feilkilder, men neppe store - viser dermed at KrF har over fire ganger så mange velgere under 40 år som over 80.
Det feilaktige utsagnet om at KrF har flere velgere over 80 enn under 40, stammer trolig fra KrFs generalsekretær Knut Jahr som hevder at KrF har flere medlemmer som er over 80 år enn under 40 år. Men Arne Strand, det er forskjell på medlemmer og velgere...
Så til det underliggende poenget: Er det et problem at KrF har et langt bedre grep på de eldre enn de yngre? Tja. Det er et problem hvis det er slik at eldre KrF-velgere dør ut, og de som er yngre i dag fortsetter å stemme på noe annet enn KrF når de blir eldre. Men KrF har alltid hatt et vesentlig bedre grep på eldre enn yngre. Historien har vist at det er en tendens til at flere velgere finner KrF attraktive jo eldre man blir. Særlig er KrF-grepet godt på de eldre kvinnene. Når vi vet at kvinner lever en del lengre enn menn og at andelen eldre i velgermassen blir høyere og høyere i de kommende årene, så er det i mine øyne snarere enn fordel enn en ulempe å ha godt tak på eldre velgere.
Oppdatert: Den gale påstanden om at KrF har flere velgere som er over 80 enn under 40 år, gjentas av historiker Hans Olav Lahlum på kronikkplass i Dagsavisen i dag.
Hvor mange av dem stemte KrF? I følge Infact/VGs valgdagsundersøkelse , stemte ca sju prosent av de over 60 år på KrF ved valget i 2009. Er stemmeandelen lik også når 80+-gruppen skilles ut, så har anslagsvis ca 11 000 velgere stemt på KrF i gruppen 80+.
Antallet innbyggere mellom 18 og 40 år er ca 1 343 000. I følge valgundersøkelsen fra 2005 var valgdeltakelsen på ca 70 prosent i denne gruppen. Med samme nivå ved fjorårets valg, så står vi igjen med ca 940 000 velgere. Hvor mange av disse stemte på KrF i fjor? Infacts undersøkelse viser ca 5 prosent. Ergo snakker vi i så fall om om lag 47 000 KrF-velgere under 40 år.
Min raske utregning, som sikkert kan innholde noen små feilkilder, men neppe store - viser dermed at KrF har over fire ganger så mange velgere under 40 år som over 80.
Det feilaktige utsagnet om at KrF har flere velgere over 80 enn under 40, stammer trolig fra KrFs generalsekretær Knut Jahr som hevder at KrF har flere medlemmer som er over 80 år enn under 40 år. Men Arne Strand, det er forskjell på medlemmer og velgere...
Så til det underliggende poenget: Er det et problem at KrF har et langt bedre grep på de eldre enn de yngre? Tja. Det er et problem hvis det er slik at eldre KrF-velgere dør ut, og de som er yngre i dag fortsetter å stemme på noe annet enn KrF når de blir eldre. Men KrF har alltid hatt et vesentlig bedre grep på eldre enn yngre. Historien har vist at det er en tendens til at flere velgere finner KrF attraktive jo eldre man blir. Særlig er KrF-grepet godt på de eldre kvinnene. Når vi vet at kvinner lever en del lengre enn menn og at andelen eldre i velgermassen blir høyere og høyere i de kommende årene, så er det i mine øyne snarere enn fordel enn en ulempe å ha godt tak på eldre velgere.
Oppdatert: Den gale påstanden om at KrF har flere velgere som er over 80 enn under 40 år, gjentas av historiker Hans Olav Lahlum på kronikkplass i Dagsavisen i dag.
torsdag 4. februar 2010
Dårlig PR
De senere dagene har bydd på en betimelig debatt knyttet til polikere, rådgivning og lobbyisme. Bl.a. gikk det et interessant program (Spekter) på NRK2 i går kveld som i sin helhet var viet ulike problemstillinger knyttet til dette temaet. Tidligere Frp-formann Carl i Hagen og tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansens sine kjappe sidebytter fra toppolitiker til lobbyrådgiver har aktualisert debatten.
Men dette gjelder slett ikke bare Hagen og Hansen. Er det f.eks greit at vi ikke aner hvilke kunder statssekretær Lotte Grepp Knutsen hadde i sin nylig avsluttede jobb i JKL og hvilke bindinger det evt. skapte? Er det greit at Høybråten-rådgiver og vararepresentant for KrF, Even Westerveld, er tilknyttet Geelmeyden Kiese?
Politikere kan selvsagt ikke pålegges forbud mot å jobbe i PR-bransjen og for lobbyister. For politikere sitter på viktig kompetanse som lobbyister har behov for. Lobbyvirksomhet er et gode i et demokrati -muligheten for å kunne påvirke også mellom valgene bør være reell. (Selv om lobbying også kan virke demokratisk skjevt - til fordel for de mest ressursterke blant oss). Men det handler om å ha kjøreregler som er ryddige. Og der åpenhet er et hovedstikkord.
Derfor bør det kreves at politikere med fortid i PR-bransjen bør oppgi hvilke kunder de har hatt. Og det bør innføres et obligatorisk register der både Stortingspolitikere og regjeringspolitikere fører inn de møter de har med lobbyister.
For det systemet vi har i dag, er meget dårlig PR for demokratiet vårt.
PS: Er den naiviteten og godtroenheten ("jeg sjekker ikke fakta som lobbyistene kommer med - jeg bare stoler på dem") som Høyre-politiker Elisabeth Nørve la for dagen i Spekter-programmet representativ for politikerstandens møter med lobbyistene, så er det grunn til å være mer enn betenkt.
Men dette gjelder slett ikke bare Hagen og Hansen. Er det f.eks greit at vi ikke aner hvilke kunder statssekretær Lotte Grepp Knutsen hadde i sin nylig avsluttede jobb i JKL og hvilke bindinger det evt. skapte? Er det greit at Høybråten-rådgiver og vararepresentant for KrF, Even Westerveld, er tilknyttet Geelmeyden Kiese?
Politikere kan selvsagt ikke pålegges forbud mot å jobbe i PR-bransjen og for lobbyister. For politikere sitter på viktig kompetanse som lobbyister har behov for. Lobbyvirksomhet er et gode i et demokrati -muligheten for å kunne påvirke også mellom valgene bør være reell. (Selv om lobbying også kan virke demokratisk skjevt - til fordel for de mest ressursterke blant oss). Men det handler om å ha kjøreregler som er ryddige. Og der åpenhet er et hovedstikkord.
Derfor bør det kreves at politikere med fortid i PR-bransjen bør oppgi hvilke kunder de har hatt. Og det bør innføres et obligatorisk register der både Stortingspolitikere og regjeringspolitikere fører inn de møter de har med lobbyister.
For det systemet vi har i dag, er meget dårlig PR for demokratiet vårt.
PS: Er den naiviteten og godtroenheten ("jeg sjekker ikke fakta som lobbyistene kommer med - jeg bare stoler på dem") som Høyre-politiker Elisabeth Nørve la for dagen i Spekter-programmet representativ for politikerstandens møter med lobbyistene, så er det grunn til å være mer enn betenkt.
onsdag 3. februar 2010
Hva er KrF?
I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
tirsdag 2. februar 2010
Det nye politiske landskapet
Min analyse av snittbevegelsene i velgermassen i januar er nå lagt ut hos Minerva. Jeg falt ned på en blanding av mediekritikk, antydninger om at et nytt landskap kan være i ferd med å åpne seg og litt skuing mot neste års kommunevalg.
Takk til Yosh, Synve og Max for tips til vinkler.
Takk til Yosh, Synve og Max for tips til vinkler.
mandag 1. februar 2010
Er e-valg framtiden?
Drammens Tidende har vært så vennlige å stille kronikkspalten sin til min disposisjon i dag, og jeg kvitterte med dette:
Er e-valg framtiden?
Ved kommunevalget neste år kan Drammens velgere avlegge sin stemme hjemme via internett. Elektroniske valg har både gode og utfordrende sider.
Nylig ble det klart at Drammen er en av elleve forsøkskommuner som skal teste ut elektroniske valg ved neste års lokalvalg. Dette forsøket skal deretter evalueres av forskere for å vurdere om stemmegivning på nett kan bli en permanent ordning i hele landet ved alle valg. Det finnes flere gode grunner for å innføre muligheten til å kunne stemme på nett.
Først og fremst er det et godt argument at vi ved å gjøre det enklere å stemme, trolig vil bidra til å snu den negative trenden hva gjelder valgdeltakelsen. For her har pilene pekt i feil retning over lengre tid. Særlig er valgdeltakelsen bekymringsfullt lav ved lokalvalg; bare drøyt halvparten av norske velgere har brukt stemmeretten sin ved de siste valgene. Lav deltakelse bidrar til å undergrave den folkelige legitimiteten som den politiske styringen er tuftet på. Det er således et demokratisk problem. Ikke minst unge velgerne har i for liten grad deltatt. Muligheten for nettstemmegivning vil åpenbart gjøre det lettere å nå denne gruppen.
Ett annet, viktig poeng er at folk som har vanskelig for å ta seg til valglokalene, for eksempel eldre, syke, bevegelseshemmede og utenlandsboende, vil via e-valg ha langt lettere for å kunne ta i bruk sin demokratiske rettighet. Dessuten er det sentralt at stemmegivningen er i pakt med samfunnsutviklingen. Da trengs det av og til fornyelse slik at systemet ikke stivner i formen. Internett er åpenbart en del av denne samfunnsutviklingen. I tillegg ligger det trolig, på sikt, både en miljømessig gevinst (mindre papir) og en effektiviseringsgevinst (lettere å telle stemmer) å hente.
Samtidig åpner e-valg opp for noen mer betenkelige sider. Vil denne nyordningen svekke det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg? Noen mener helt klart ja. Fordi man ikke lenger trenger være alene når stemmen avlegges. Hvilke garantier har vi for eksempel mot at den som stemmer, ikke utsettes for betydelig press, og i verste fall tvang, fra andre for å stemme ”riktig” når stemmen kan avlegges i stua hjemme? Dette er en viktig innvending. Men etter mitt skjønn burde det kunne løses ved en kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme. Ved at man kan stemme på nytt i valglokalet – på vanlig måte. For nettstemmegivning vil, i alle fall i første omgang, kun være et supplement til de tradisjonelle valgurnene.
Et annet faremoment er risikoen for ondsinnet programvare. For e-valg gir åpning for at slike virus kan utvikles i den hensikt å endre stemmen uten at velgeren er klar over det. Ved jevne valg kan dette i verste fall føre til at hele valgresultatet blir endret. Den prosjektgruppen som jobber med E-valget 2011 satser her på å utvikle en løsning der velgeren vil oppdage om et virus har endret stemmen bl.a. ved at velgerne mottar et valgkort med ulike og personlige koder for hvert parti. Når stemmen er avlagt, vil velgeren få en kvitteringskode fra en annen kanal (f.eks. SMS). Dermed kan velgeren sammenligne SMS-koden med koden på valgkortet og få bekreftet at stemmen er korrekt.
Personvernet er generelt under press i samfunnet vårt. I disse dager pågår det for eksempel en viktig diskusjon knyttet til om Norge bør innføre det såkalte datalagringsdirektivet. Et EU-direktiv som vil gi staten muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst. Også av personverngrunner bør vi tenke oss litt om før vi innfører e-valg som en permanent løsning. For stemmegivning på nett kan øke risikoen for ytterligere innskrenkninger her. Derfor er det meget viktig at det kommer på plass løsninger som ivaretar hensynet til dette på en betryggende måte.
Jeg er imidlertid grunnleggende positiv til at e-valg nå testes ut. Stemmegivningssystemet vårt trenger modernisering. Drammens velgere gis neste år en utmerket sjanse til å teste ut dette systemet i praksis og peke på både fordeler og svakheter.
Grip sjansen!
Er e-valg framtiden?
Ved kommunevalget neste år kan Drammens velgere avlegge sin stemme hjemme via internett. Elektroniske valg har både gode og utfordrende sider.
Nylig ble det klart at Drammen er en av elleve forsøkskommuner som skal teste ut elektroniske valg ved neste års lokalvalg. Dette forsøket skal deretter evalueres av forskere for å vurdere om stemmegivning på nett kan bli en permanent ordning i hele landet ved alle valg. Det finnes flere gode grunner for å innføre muligheten til å kunne stemme på nett.
Først og fremst er det et godt argument at vi ved å gjøre det enklere å stemme, trolig vil bidra til å snu den negative trenden hva gjelder valgdeltakelsen. For her har pilene pekt i feil retning over lengre tid. Særlig er valgdeltakelsen bekymringsfullt lav ved lokalvalg; bare drøyt halvparten av norske velgere har brukt stemmeretten sin ved de siste valgene. Lav deltakelse bidrar til å undergrave den folkelige legitimiteten som den politiske styringen er tuftet på. Det er således et demokratisk problem. Ikke minst unge velgerne har i for liten grad deltatt. Muligheten for nettstemmegivning vil åpenbart gjøre det lettere å nå denne gruppen.
Ett annet, viktig poeng er at folk som har vanskelig for å ta seg til valglokalene, for eksempel eldre, syke, bevegelseshemmede og utenlandsboende, vil via e-valg ha langt lettere for å kunne ta i bruk sin demokratiske rettighet. Dessuten er det sentralt at stemmegivningen er i pakt med samfunnsutviklingen. Da trengs det av og til fornyelse slik at systemet ikke stivner i formen. Internett er åpenbart en del av denne samfunnsutviklingen. I tillegg ligger det trolig, på sikt, både en miljømessig gevinst (mindre papir) og en effektiviseringsgevinst (lettere å telle stemmer) å hente.
Samtidig åpner e-valg opp for noen mer betenkelige sider. Vil denne nyordningen svekke det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg? Noen mener helt klart ja. Fordi man ikke lenger trenger være alene når stemmen avlegges. Hvilke garantier har vi for eksempel mot at den som stemmer, ikke utsettes for betydelig press, og i verste fall tvang, fra andre for å stemme ”riktig” når stemmen kan avlegges i stua hjemme? Dette er en viktig innvending. Men etter mitt skjønn burde det kunne løses ved en kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme. Ved at man kan stemme på nytt i valglokalet – på vanlig måte. For nettstemmegivning vil, i alle fall i første omgang, kun være et supplement til de tradisjonelle valgurnene.
Et annet faremoment er risikoen for ondsinnet programvare. For e-valg gir åpning for at slike virus kan utvikles i den hensikt å endre stemmen uten at velgeren er klar over det. Ved jevne valg kan dette i verste fall føre til at hele valgresultatet blir endret. Den prosjektgruppen som jobber med E-valget 2011 satser her på å utvikle en løsning der velgeren vil oppdage om et virus har endret stemmen bl.a. ved at velgerne mottar et valgkort med ulike og personlige koder for hvert parti. Når stemmen er avlagt, vil velgeren få en kvitteringskode fra en annen kanal (f.eks. SMS). Dermed kan velgeren sammenligne SMS-koden med koden på valgkortet og få bekreftet at stemmen er korrekt.
Personvernet er generelt under press i samfunnet vårt. I disse dager pågår det for eksempel en viktig diskusjon knyttet til om Norge bør innføre det såkalte datalagringsdirektivet. Et EU-direktiv som vil gi staten muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst. Også av personverngrunner bør vi tenke oss litt om før vi innfører e-valg som en permanent løsning. For stemmegivning på nett kan øke risikoen for ytterligere innskrenkninger her. Derfor er det meget viktig at det kommer på plass løsninger som ivaretar hensynet til dette på en betryggende måte.
Jeg er imidlertid grunnleggende positiv til at e-valg nå testes ut. Stemmegivningssystemet vårt trenger modernisering. Drammens velgere gis neste år en utmerket sjanse til å teste ut dette systemet i praksis og peke på både fordeler og svakheter.
Grip sjansen!
Norges beste politisk blogg: 2. valgomgang
Januar er over, og det samme er 1. valgomgang i min kåring av "Norges beste politiske blogg 2010". 20 gode blogger ble nominert, og ti skulle ut. Dere lesere har plassert stemmene deres på følgende måte:
1. Heidi Nordby Lunde 55 stemmer
2. Emil Andre Erstad 45
3. Maria 41
4. Ivar Johansen 37
5. Onar Åm 27
6. Merethe Ranum 21
7. Sigve Indregard 20
7. Per Aage Pleym Christensen 20
9. Sondre Olsen 16
10. Paul Chaffey 15
11. Tone Sofie Aglen 12
12. Jan Arild Snoen 11
13. Hanne Blåfjelldal 9
14. Are Slelttan 8
15. Kristin Clemet 7
15. Ida Jackson 7
17. Knut Johannessen 6
17. Bjørn Smedstad 6
19. Anne Viken 3
20. Kjtil Løset 2
De ti øverste er med videre inn i februar. I denne valgomgangen skal sju ut, slik at vi står igjen med tre kandidater som i mars gjør opp om tittelen. Disse tre får også sjansen til å presentere seg selv, sin blogg og det de står for via intervjuer som jeg har tenkt å gjøre.
Husk at alt nå nullstilles. Det er derfor slett ingen automatikk i at de tre som havnet øverst i januar også er de tre fremste i februar. Det må mobiliseres - omtrent som i enhver valgkamp.
Stemme kan du gjøre på høyre side, nedenfor mine twitringer (eller kvitringer...eller hva det nå heter...). Mistanker om valgfusk vil føre til at kandidaten blir tatt ut av konkurransen.
1. Heidi Nordby Lunde 55 stemmer
2. Emil Andre Erstad 45
3. Maria 41
4. Ivar Johansen 37
5. Onar Åm 27
6. Merethe Ranum 21
7. Sigve Indregard 20
7. Per Aage Pleym Christensen 20
9. Sondre Olsen 16
10. Paul Chaffey 15
11. Tone Sofie Aglen 12
12. Jan Arild Snoen 11
13. Hanne Blåfjelldal 9
14. Are Slelttan 8
15. Kristin Clemet 7
15. Ida Jackson 7
17. Knut Johannessen 6
17. Bjørn Smedstad 6
19. Anne Viken 3
20. Kjtil Løset 2
De ti øverste er med videre inn i februar. I denne valgomgangen skal sju ut, slik at vi står igjen med tre kandidater som i mars gjør opp om tittelen. Disse tre får også sjansen til å presentere seg selv, sin blogg og det de står for via intervjuer som jeg har tenkt å gjøre.
Husk at alt nå nullstilles. Det er derfor slett ingen automatikk i at de tre som havnet øverst i januar også er de tre fremste i februar. Det må mobiliseres - omtrent som i enhver valgkamp.
Stemme kan du gjøre på høyre side, nedenfor mine twitringer (eller kvitringer...eller hva det nå heter...). Mistanker om valgfusk vil føre til at kandidaten blir tatt ut av konkurransen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)