Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai 

Slik blir det borgerlig valgseier

Nesten alle partiers landsmøter er nå avviklet, og det meste framover handle om høstens stortingsvalg i norsk rikspolitikk. Valget blir mindre blokkorientert enn sist. SV har frigjort seg fra den rødgrønne alliansen. KrF og Venstre markerer større avstand til Frp på borgerlig side. Dermed blir regjeringsalternativene mer uklare.

Mobilisere egne gjerdesittere
Blokkperspektivet er likevel ikke irrelevant for det virker klart at hvis det borgerlige flertallet ryker, så faller den blå Solberg-regjeringen og erstattes av en rødgrønn Støre-regjering med Ap og Sp som dominerende partier. De 96 mandatene som de borgerlige samarbeidspartiene vant ved 2013-valget er redusert til 78 mandater på mine beregninger nå. Beregningene bygger på snittet av de siste nasjonale målingene. De rødgrønne ligger an til 91 mandater og dermed solid flertall.

Hvordan kan de borgerlige hente inn det rødgrønne forspranget? De må mobilisere velgere som stemte på dem sist, men som har satt seg på gjerdet. Dernest må de vinne tilbake en del av de som har gått til Sp og Ap. Valgkampagendaen blir en nøkkel. En utfordring for de borgerlige er at deres beste velgersaker spriker. Høyre nyter høyest velgertillit på skole og skatt, Frp har innvandring som sin klart beste sak, Venstre har miljø, mens KrF har eierskap i familiepolitikken. Derfor er det ikke en sak som peker seg ut som alle disse fire partiene vil tjene på. Men ser vi på de to blå regjeringspartiene isolert, så er saker som innvandring, samferdsel og skatt bra for begge.

Venstre må over sperren
 Det er vanskelig å se for seg at det borgerlige flertallet kan gjenskapes uten at Venstre kommer over sperregrensen. I øyeblikket liger partiet under, men jekker jeg Venstre opp over 4 prosent og senker SV ned til 3,9, så er det plutselig dødt løp mellom blokkene. For Venstres del, og for de borgerlige som helhet, så kan økt oppmerksomhet om dette valgtaktiske poenget virke gunstig. Ulempen er at taktiske overganger fra Høyre til Venstre kan medføre at Høyre mister noen av sine utsatte sistemandater i flere kretser.

En strategisk utfordring for de blå er hvem man skal utpeke til hovedmotstander. Ap og Støre er det tradisjonelle valget, men man kan også forsøke å sette Ap i skyggen ved å peke på Sp og Vedum. For Høyre er det siste fristende for å tiltrekke seg urbane lillavelgere som kan skremmes av tanken på et stort Sp i regjering. Et ekstra incentiv for en slik strategi er at hvis Ap og Sp blir noenlunde jevnstore, f.eks. 25 og 18 prosent, så vil det gi de rødgrønne lavere mandatuttelling enn et Ap på 35 og Sp på 8 prosent. Fordi valgordningen er konstruert slik at «styringstillegget» for det største partiet øker jo større partiet blir.

Agendadreining og game-changer
 Agendadreining i retning innvandring, samferdsel og skatt, taktisk Venstre-fokus og utjevning av styrkeforholdet Ap-Sp, vil hjelpe de borgerlige et stykke på vei, men de kan også trenge noe mer; en game-changer. F. eks. en krise. Finanskrisen og håndteringen var redningen for Stoltenberg-regjeringen i 2009. Terror-aksjonen sommeren 2011 påvirket valgutfallet i Aps favør påfølgende høst. Håndteringen av flyktningkrisen snudde velgertrenden i blå retning høsten 2015. En krisesituasjon der styringspartiene Høyre og Frp framstår som trygge, kan bli tungen på vektskålen som gir blå valgseier 11. september og dermed et historisk gjenvalg.

Men favorittstempelet er rødgrønt. 


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 8. mai 2017