tirsdag 30. november 2010

søndag 28. november 2010

Mye skrik, lite ull

Forrige ukes finansdebatt satte tonen for de neste årenes valgkamp. De rødgrønne regjeringspartiene ønsker å lime godtgående Høyre så tett inntil Frp som overhode mulig. Slik at de kan tegne skremmebilder. Skremmebilder som alle er malt over varianten ”de blåblå vil rasere den flotte velferdsstaten som vi har bygd opp”. Slik håper regjeringen å få fart på motmobiliseringen av velgerne. Velgerne skal skremmes tilbake ”på plass” i den rødgrønne folden.



Reelle politiske forskjeller og klare meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. De alternative statsbudsjettene, som viser partienes politiske prioriteringer, viste (nok en gang) denne høsten at det ikke er så mye til reelle alternativer den borgerlige opposisjonen kan vaske fram. På samme måte som de rødgrønne ikke kunne framvise all verdens politiske forskjeller i sine alternative budsjetter da de borgerlige satt med makten. Det handler mest om ørsmå nyanser. Nyanser som kan være viktige nok. Men som ikke er i nærheten av å rime med den avgrunnen det synes å være når vi lytter til de politiske debattene – enten de nå foregår på Stortinget, på folkemøter, på TV, i radio og aviser eller på sosiale medier.


I så måte kan vi, med et ganske så bra innslag av substans, hevde at den politiske retorikken ikke har all verdens med innhold i seg. Det blir mest, ja, nettopp, retorikk. For Høyre og Frp kommer ikke til å rasere ”den norske modellen”. Like lite som den rødgrønne regjeringen representerte noen ”rød fare” for vårt kapitalistiske system, slik politikere på høyresiden tidligere har forsøkt å skremme med. Lederen for det som skal være et sosialistisk venstreparti, Kristin Halvorsen, sin oppskrift for å komme oss ut av finanskrisen var som kjent bl.a. å shoppe mer..


Ergo er det, når det kommer til stykket, nesten et fett hvem som styrer. Dessverre.


Oppdatert: Kristin Halvorsen har replisert følgende på twitter:
@kristinhalvorsen: Det var vg og ikke jeg som anbef shopping i finanskrisa, det har vg sjøl vedgått.Så den trenger du ikke å gjenta.

Jeg har søkt litt, og bl.a. funnet denne korrespondansen i Adresseavisen. Og har svart følgende:


@stmarthinsen: Du sa folk bør oppføre seg normalt. Folk oppførte seg unormalt, dvs shoppet mindre. Shoppe mer er vel da ok tolkn?
@stmarthinsen: Jeg trodde miljøorienterte sosialister jublet over utsikter til mindre shopping og forbruk. Men tok visst feil..





søndag 21. november 2010

Fylkestingsprognose og stillingen i enkeltfylkene

Vi skal ikke bare velge inn våre representanter til kommunestyrene neste år. Vi skal faktisk også velge inn folk som skal sitte i fylkestingene. Fylkestingsvalgene blir som regel ikke tildelt allverdens med oppmerksomhet. Forståelig nok all den tid fylkeskommunenes makt er meget begrenset. Men valg er valg, og jeg har i alle fall tenkt å gjøre mitt til å skape en viss blest også om dette valget.

Tradisjonelt sett gjør både Rødt, Sp og Høyre det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Mens SV, Ap, Frp og KrF som oftest gjør det svakere. For Venstre har jeg ikke funnet noe entydig mønster. Også fylkestingsvalg er lokalvalg, men her er det en viss "rikseffekt" som innebærer at de svake lokalvalgspartiene kommer hakket bedre ut her enn ved kommunevalg, mens effekten er omvendt for de andre.

Når jeg nå skal presentere noen tall som jeg mener gir et bra bilde på dagens fylkesvalgspreferanser, så må jeg dermed legge disse nevnte effekter til grunn. Med utgangspunkt i gjennomsnittet av de (til nå) åtte publiserte nasjonale meningsmålingene i november og omreget til fylkestall - ser min  prognose slik ut (endring fra fylkestingsvalget i 2007 i parantes):

Rødt 2,0 (-0,1)
SV 5,2 (-1,3)
Ap 25,8 (-5,0)
Sp 5,9 (-1,9)
KrF 3,9 (-2,8)
V 4,4 (-1,2)
H 28,2 (+8,4)
Frp 22,6 (+4,1)
Andre 2,0 (-1,2)


Mine tall avviker noe (men ikke så mye) fra de fylkestallene som Poll of polls opererer med. Bl.a. ligger de høyere på Ap og lavere på "andre". Her bør det nevnes at deres beregninger bygger på lokale målinger, mens jeg bygger på nasjonale. Så kan vi spørre oss hvem av målingene som treffer best.
Situasjonen synes nå, uansett metode, å være at bare Høyre og til dels Frp kan si seg godt fornøyd med det nivået de har inne. Alle de andre sliter og har en stor mobiliseringsoppgave foran seg fram mot valgdagen 12. september neste år.

Nå er vel kanskje ikke landsresultatet det mest spennende ved lokalvalg. For det er jo fylkesting i de respektive fylkene som skal velges. Når jeg bryter ned tallene på enkeltfylker, kommer jeg ut med følgende vurderinger (husk at nedbrytingen er basert på at valgvinden blåser noenlunde likt i alle fylker):

Oslo: Har bare kommunevalg (i tillegg til bydelsvalg). Her er forøvrig situasjonen at de rødgrønne er et godt stykke unna nivåene som trengs for å få en slutt på deres lange og ørkesløse opposisjonelle ørkenvandring. Høyre og Frp har dog ikke rent flertall på mine beregninger og er fortsatt avhengig av Venstres velsignelse.

Akershus: Lite nytt å tilføye fra min siste prognose her. Blått flertall.

Østfold: Høyre og Frp mangler på mine beregninger nå et fattig mandat på rent flertall. De må da i så fall forsøke å lokke KrF (som i dag samarbeider med Ap) over på sin side. Venstre kunne også forberedt seg på friere.

Hedmark: Mine tall viser at de rødgrønne nå holder flertallet med meget knapp margin. Kan Venstre, KrF, H og Frp samle seg om et alternativ i denne Ap-bastionen, så ser det pr i dag faktisk ut til å kunne bli spenning om valgutfallet i denne parlamentarisk og normalt røde styrte fylkeskommunen.

Oppland: KrF valgte samarbeid med Ap og SV etter valget i 2007 og sikret dem dermed mandatflertall med minste mulig margin. Dette flertallet ser ut til å ryke med glans. Dermed må nok Ap prøve å lokke Sp over på sin side for å beholde makten i Oppland. Ap+SV+Sp holder et tynt flertall på min prognose.
Buskerud: Rent blått flertall med bra margin. I så fall blir det maktskifte i fylket. Ap har i dag fylkesordføreren, bl.a. støttet av Venstre.

Vestfold: Massivt blått flertall. Høyre ligger dermed godt an til å beholde fylkesordføreren.

Telemark: Sp tilhører her den borgerlige alliansen som gir Høyre fylkesordfører. Selv om Sp skulle bytte side etter valget, så ser de rødgrønne ikke ut til å få flertall. Ei heller H og Frp har flertallet inne. Dermed vil sentrums veivalg avgjøre fargen på den politiske styringen 2011-2015.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler det siste lille for å ha rent flertall på min prognose. KrF valgte Ap ved forrige korsvei og kan komme på vippen igjen. Men Venstre kan også sørge for å vippe Aps nåværende ordførermakt av pinnen.

Vest-Agder: Omtrent det samme som i nabofylket i øst. Høyre og Frp er i nærheten, men mangler et par prosentpoeng på rent flertall. KrF og Ap inngikk samarbeid sist - og KrF fikk lederposisjonen. KrF og/eller Venstre ser ut til å kunne komme på vippen igjen. Hva velger de?

Rogaland: Blått flertall. KrF valgte Ap og sørget for fylkesordfører fra Ap etter valget i 2007. Men KrF brøt budsjettsamarbeidet i 2009. Aps lille håp om å få beholde sin posisjon ligger i at KrF kommer tilbake, parallelt med at Høyre+Frp ikke får flertall. Begge deler ser vanskelig ut.  

Hordaland: Blått flertall. KrF har i dag fylkesordføreren - tror det skal godt gjøres for partiet å beholde det vervet. Mitt tips går i retning Høyre.

Sogn og Fjordane: Fortsatt rødgrønt flertall. Men ikke med allverdens margin. Klarer Høyre, Frp, KrF og Venstre å samle seg, så er det en viss reell mulighet for maktskifte.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig flertall. Høyre og Frp ser ikke ut til å ha styrke nok til å erobre rent flertall. KrF valgte Høyre sist. Velger de høyresiden igjen, så ser det uhyre tungt ut for de rødgrønne å snu dette.

Sør-Trøndelag: De rødgrønne mister flertallet på mine nedbrutte tall. Ryker Aps lederposisjon? Det fordrer, som i noen andre fylker, eventuelt at Høyre, Frp, KrF og Venstre kommer overens. Jeg tror H og Frp har for langt opp til rent flertall i fylket.

Nord-Trøndelag:  Ap, KrF, H og Venstre sitter i dag i en slags regnbuekoalisjon i parlamentarisk styrte Nord-Trøndelag. Ap har fylkesrådslederen og ligger an til å beholde den. Bytter Ap ut sine nåværende partnere med de kanskje mer naturlige partnerne Sp og SV, så ser det rødgrønne flertallet greit ut.

Nordland:  Ap har fylkesrådslederen i fylket som var først ute med å innføre parlamentarisme. De har med seg både SV, KrF og Venstre på styringslasset. Ingen ting tyder på disse fire partiene skal beholde det knappe flertallet de fikk i 2007. Høyre og Frp er et stykke unna flertall. De samme er de rødgrønne. Dermed spår jeg at KrF og Venstre også her kan avgjøre maktkampen.

Troms: SV trakk seg nylig ut av fylkesregjeringen i Troms. Høyre erstattet SV og utgjør nå, sammen med KrF og Ap, makteliten i fylket. Ap utgjør den politiske ledelsen i samarbeidet. Skulle de samme tre partiene ønske å holde sammen også i neste periode, så har de pr i dag flertallet såvidt inne på mine beregninger. Vil  Høyre og KrF bryte ut og i stedet danne allianse med Venstre og Frp, så er det akkurat nå flertall for dem. Troms ser dermed ut til å kunne bli et eldorado for politiske spillere...

Finnmark: Jeg besøkte nylig Finnmark fylkesting og fikk et realtivt klart inntrykk av at Ap styrer og steller mye i fylket. Naturlig nok med tanke på den høye oppslutning de fikk her sist (40,4 prosent). Ap og SV utgjør flertallsposisjonen. Dette bildet ser ut til å snu noe ved valget neste år. På mine mandatbergninger for fylket har de to nå 16 mandater og mangler dermed to mandater for flertall. Det kan åpne opp for at både Sp, KrF og Venstre kan bli maktpolitisk interessante i fylket.   

Oppdatert: Jeg la ut en råanalyse - uten å faktasjekke dagens maktpolitiske situasjonen i alle fylker. Før jeg fikk sjekket alle selv, så har Rune Meier, Anonym 1 og 2 vært så vennlige å oppdatere meg på situasjonen i hhv. Oppland, Rogaland og Telemark. Takk for det! Dette er nå bakt inn i analysen.
Flere unøyaktigheter? Spill gjerne inn i kommentarfeltet.  

lørdag 20. november 2010

Carl I. Hagen undergraver Siv Jensen

Carl I. Hagen tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2009. Han overlot sitt imponerende livserk, Frp, til Siv Jensen og var klar for å nyte pensjonisttilværelsen med mange late dager i Spania. Trodde vi. Eller gjorde vi? Vel, for å være ærlig så kommer det ikke som noen bombe at lukten av sagmugg ble for sterk. Hagen er et politisk dyr som neppe trives noe særlig utenfor politikken. Derfor grep han muligheten til å bli Frps ordførerkandidat i Oslo begjærlig. Dermed har han nå fått en base som gjør at han gis gode muligheter til å prege det politiske mediebildet framover.

- Det er som å signere toppscoreren i eliteserien, uttalte Christian Tybring "Disneyland" Gjedde da Hagens ja var i boks. Trolig lykkelig uvitende om at toppscoreren på det tidspunktet het Moa Abdellaoue (og etter serieslutt het Baye Djiby Fall).

For Siv Jensen innebærer Hagens comeback derimot at hennes autoritet undergraves. Fordi mange velgere nok ser på Hagen som partiets egentlige leder. Men også fordi Hagen tar seg friheter til å fronte egne meninger som ikke nødvendigvis er på linje med Frps politikk (en frihet som han forsåvidt også tidvis tok da han var partiformann).

Det er politisk umulig for Siv Jensen å være uenig med Carl I Hagen utad. Derfor vil Hagens utsagn alltid stå uimotsagt. Dermed kommer hun oppi en meget delikat skvis. En skvis mellom å utvise lederskap for et stort parti på den ene side, og være tro og lojal mot han som ga henne muligheten til å nå toppen på den annen. Det er en spagat som jeg ikke tror Siv Jensen er myk nok til å klare å stå i over lang tid.  

Etter det jeg har grunn til å tro, er ikke Carl I Hagen særlig fornøyd med Siv Jensens ledelse. Han mener hun er for pusete i media og for lite "på". For lite populist om du vil. Jeg tror at dette også har spilt en rolle for Hagens comeback. Mens Siv Jensen på sin side er skuffet over at Carl I. Hagen heller sjelden berømmer henne utad.

Frp har ligget relativt stabilt rundt valgresultatet fra i fjor på målingene. I en tid der rødgrønne velgere har flyktet all mass, har partiet i overraskende liten grad greid å tiltrekke seg disse, men i stedet måttet se at Høyre har forsynt seg grovt og vokst seg jevnstore og endog større enn Frp. Men Frp har opplevd et visst løft i den måneden vi nå er inne i. Jeg ser ikke bort i fra at Hagen har bidratt til å gi Frp dette løftet, i kombinasjon med TV2s avsløringer om uverdige forhold i eldreomsorgen (eldreomsorg er god velgersak for Frp).

Fløykamp er alt annet enn noe nytt i Frp. Populister har stått mot liberalister så lenge jeg kan huske, dog i varierende intensitet. Hvis det vi nå ser, vil utvikle seg i retning av en Jensen-fløy vs. en Hagen-fløy, så kan vi få en strid som vil aksellere i styrke.

Jeg er ikke overbevist om at Siv Jensen kommer vinnende ut av noe slikt.

tirsdag 16. november 2010

Julie Voldberg

Jeg besvarte noen spørsmål fra en journalist i Nettavisen i går om Høyres Julie Voldberg. Det resulterte i denne artikkelen i dag.

Hva er ditt inntrykk av henne?

torsdag 11. november 2010

Fylkestingsanalyse av Akershus

På oppdrag fra Romerikes Blad har jeg beregnet en prognose for fylkestingsvalget som i dag står på trykk i papiravisen. Prognosen er foretatt med utgangspunkt i partienes snittnivåer på nasjonale målinger i oktober. Tallene er omregnet til Akershus-forhold ved hjelp av fylkesfaktorer der historisk valgstatistikk er lagt til grunn.

Prognosen ser slik ut (endring fra valget i 07 i parantes).

Rødt 1,6 (+0,2)
SV 4,3 (-1,9)
Ap 24,3 (-3,8)
Sp 2,9 (-1,1)
KrF 2,2 (-1,7)
V 4,8 (-1,9)
H 38,0 (+10,7)
Frp 20,3 (+0,4)
Andre 1,7 (-1,1)

For alle andre partier enn Høyre (og til dels Rødt) er disse tallene skremmende lesning. Ved inngangen til valgåret 2011 er det derfor åpenbart at en rekke partier må mobilisere kraftfullt fram mot valgdagen hvis ikke dette valget skal bli helt elendig.

Når jeg regner om prosenttallene i mandater, kommer jeg ut med følgende fordeling av Akershus fylkesting 2011-2015:
SV 2 (-1)
Ap 11 (-1)
Sp 1 (-1)
KrF 1 (-1)
V 2 (-1)
H 17 (+5)
Frp 9

Venstre og KrF brøt samarbeidet med Ap etter valget i 2007 og inngikk i stedet samarbeid med H og Frp. Samlet sett har disse fire posisjonspartiene 29 mandater inne på denne beregningnen. 22 er nok for å beholde flertallet. Det borgerlige forspranget er således nå massivt i Akershus. Høyre og Frp ville også fått flertall alene (26 mandater). Et interessant spørsmål i en slik situasjon vil være hvorvidt Høyre og Frp fordeler toppvervene seg i mellom og gir litt blaffen i KrF og Venstre, eller om firepartikoalisjonen holder sammen selv om sentrumspartiene blir "overtallige".

Vippepunktet for ett mandat i Akershus fylkesting ligger rundt 1,6-1,7 prosent. Rødt ligger på min prognose hårfint utenfor. Høyre holder sistemandatet på denne beregningen. KrF mister ett av sine to mandater og vil bli stående igjen med kun Lars Salvesen som representant. Marginen ned til at partiet skal falle helt ut av tinget er ikke mer enn et halvt prosentpoeng. Jeg tror ikke at partiet kommer ned dit. Både KrF og Sp må opp på rundt 3,5 prosent for å berge begge sine to mandater. Mitt tips pr i dag er at ingen av dem vil klare det.

SV og Venstre har begge tre mandater i dagens fylkesting. Treffer mine tall noenlunde blink, så innebærer det at begge partiene får redusert sin fylkestingsgruppe til to. Vippepunktet for tre mandater ligger omtrent rundt 5,7-5,8 prosent. I øyeblikket synes jeg det ser for tungt ut for begge å heise seg opp til det nivået. For SVs del tror jeg det kommer til å handle vel så mye om å forsøke å holde 3-tallet fra livet slik at man ikke nærmer seg grensen for at også det andre mandatet kan ryke.

Ap må nok dra seg noe over 26 prosent for å beholde sine 12 mandater fra inneværende periode. Det tror jeg kan være innen rekkevidde. Men det ser for langt opp ut å klare de over 29 prosentene som trengs for å plukke 13 mandater.

Frp må opp på et høyt 21-tall for å ta med seg et tosfiret antall mandater. Det kan gå. Detter partiet ned mot 19 prosent, så vil niende mandatet derimot stå i fare. Pr. i dag synes et valgresultat i sjiktet 19-22 som det mest realistiske for Frp sin del.

Høyre stormer fram og har hele 17 mandater inne på denne prognosen. Jeg tror at partiet nå er noe bortimot full mobilisert, og må stålsette seg for et fall inn mot valget. Det 17. mandatet er hårfint inne, og jeg blir derfor overrasket hvis det er i partiets besittelse etter valget. Faller partiet ned mot 35 prosent, så kommer trolig 16. mandatet i spill. Mens partiet nok  må ned på 33-tallet for å miste også 15. mandatet. Ved fall ned i mot 30 blank, så vil Høyre få 13.
   
Hva er det med Høyre og Akershus, spurte avisens politiske redaktør meg for et par dager siden. Mitt svar resulterte i at jeg ble sitert på følgende i dagens avis:

- Akershus som helhet har en velgerstruktur som passer Høyre utmerket. Folk her har høy inntekt og utdanning, bor i tettbygde strøk og mange jobber i privat sektor. Alt dette er variabler som vi fra valgforskningen vet øker sannsynligheten for å stemme Høyre.          

Jeg ble også sitert på følgende:
- Mine beregninger viser at Høyre ligger på ca 50 prosent i Asker og Bærum, mens partiet har rundt 25 prosent på Romerike.
-Mye kan og vil skje før valget. Trolig kommer Høyre i mål i sjiktet 32-35 prosent. Frp bør kunne klare ca 20,og dermed er det helblått flertall. Et maktskifte i Akershus virker usannsynlig.
- Det er nesten umulig å se for seg hvordan de rødgrønne skal klare å bikke flertallet i Akershus. Jeg tror deres eneste reelle mulighet er at de klarer å lokke KrF og Venstre over på sin side. Og selv da blir det vanskelig nok.

Både prognosen og meg er også omtalt i avisens lederartikkel i dag.
  


mandag 8. november 2010

Kampen mot sperregrensen

På lørdag hadde jeg følgende politiske analyse av den traurige situasjonen for sentrumspartiene og SV på trykk i Drammens Tidende:



Både SV, Sp, KrF og Venstre kjemper en dramatisk kamp mot sperregrensen. Vil de overleve?


5,5. 4,6. 4,3. 4,1. Nei, det er ikke de begredelige dommerscorene for presten Einar Gelius sine prestasjoner i ”Skal vi danse”. Men gjennomsnittstallene fra oktober for hhv. SV, Sp, KrF og Venstre. I Buskerud sliter disse fire hardt prøvede partiene enda tyngre. Når jeg regner om de nasjonale snittnivåene til Buskerud-forhold kommer jeg ut med den stusselige tallrekken 4,1, 4,6, 2,4 og 3,2. For å ha håp om et fast mandat i fylket, må et parti komme seg over sju prosent. I øyeblikket er ingen av dem i nærheten av dette. Høyre, Ap og Frp deler så godt som hele fylket mellom seg. Hva er årsaken til at sentrum og SV ligger så dypt nede?


Svaret er sammensatt av flere ulike faktorer. Det finnes likevel noen likhetstrekk. For KrF og Sp sitt vedkommende, så er hovedproblemet at de knapt tiltrekker seg nye velgere. Begge partiene har bra lojalitet blant de som tidligere har stemt på dem, men de makter i forsvinnende liten grad å appellere til velgere som satt hjemme eller stemte på andre partier sist. Utfordringen er dermed å gjøre appellen bredere, parallelt med at man greier å holde på dem man har. Faren ved å løpe etter nye velgergrupper er at man støter kjernevelgere i fra seg. Dermed risikerer en å gjøre vondt verre.


Både SV og Venstre har noe bredere appell, men de sliter tungt med å holde på sine tidligere velgere. Lojaliteten er skremmende lav. Over halvparten av deres velgere fra valgene i 2007 og 2009 sier nå at de ikke kommer til å stemme dem igjen. Det er et symptom på misnøye. Når det gjelder SV, så er dette ganske enkelt å forstå. For partiet er ikke til å kjenne igjen fra da de var i opposisjon. Høyre-leder Erna Solberg omtalte SV en gang i tiden som ”den røde fare”. I regjering har ikke partiet vært særlig rødt eller farlig. Kameler er slukt på løpende bånd. Ikke minst i kjernesaker som miljø (gasskraft), skole (kunnskapsskolen) og utenriks (Afghanistan). SV har gått fra å være et friskt venstrekorrektiv, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Dermed har mange tidligere SV-velgere funnet ut at de like godt kan stemme Ap eller holde seg hjemme.


Venstres store problem har i lengre tid vært å skaffe seg noen vinnersaker som kan gjøre dem til noe mer enn et parti som inntar moderate sentrumsstandpunkter i alle saker. Man hadde sitt livs sjanse til å gjøre miljø til en slik vinnersak i valgkampen i fjor. Men daværende partileder Lars Sponheim rotet bort denne muligheten ved å la mye av sin valgkamp handle om å obstruere for Frp og snakke om spill og garantier, i stedet for å konsentrere seg om egen politikk. Dermed skremte han mange velgere rett i fanget på Høyre. Ikke minst i de siste dagene og timene inn mot valget, hoppet mange gamle Venstre-velgere av og partiet ble trykket under sperregrensen og ble kun stående igjen med to stortingsrepresentanter.


Fikk Venstre virkelig to representanter selv om de ramlet under sperregrensen, tenker nok noen. I så fall ikke så rart. For det er en altfor utbredt misforståelse at et parti må over sperregrensen på fire prosent for å ha mulighet til å bli representert på Stortinget. Sannheten er at det kun er de 19 utjevningsmandatene der denne sperregrensen har betydning. For fordelingen av de øvrige 150 mandatene, er det partienes styrke i de enkelte fylkene som er avgjørende. Dette betyr at selv om et parti ikke oppnår fire prosent på landsbasis, så kan man ha lokal styrke nok til å få inn noen representanter og dermed likevel bli en maktfaktor i norsk politikk.


Har de fire partiene en reell mulighet til dette selv om de skulle falle under sperregrensen ved valget i 2013? Jeg har foretatt noen mandatsimuleringer for et slikt scenario og kommet fram til at svaret er ja. SV bør ha et sikkert mandatstikk i Oslo, og har faktisk også en viss sjanse på to der. I tillegg vil Akershus være et håp. Sp kan ikke føle seg for trygg noen steder, men Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag er deres fremste håp. KrF bør ha ett greit mandat fra Rogaland inne, og kan også klare å beholde representasjon fra Hordaland og Vest-Agder. Venstre vil fortsatt ha Oslo og Akershus som sine livsforsikringer.


Dette betyr at man slett ikke kan felle dødsdommene over noen av disse partiene, selv om de skulle falle under sperregrensen. Men alle kjemper nå sitt livs kamp. Venstre har kjempet slik lenge. For SV, KrF og Sp er dette noe nytt. Det er ikke gitt hvem av dem som evner å takle det best.

onsdag 3. november 2010

Kristin Halvorsen går av?

SV-leder Kristin Halvorsen vurderer i disse dager om hun skal trekke seg. Jeg tror hun kommer til å lande på at hun går av. Først og fremst fordi hun har sittet veldig lenge. Skal hun drive med noe annet enn politikk, så bør hun neppe vente særlig lenger. Men også fordi hun nok er i ferd med å innse at SV må ut av regjering for å gjenreise venstreopposisjonen i dette landet. SV må rett og slett ut av regjering for å finne tilbake til sin identitet og sjel. En sjel de i stor grad har solgt i bytte mot noen få regjeringstaburetter de siste fem årene.

Kristin Halvorsen er velgermessig i ferd med å kjøre SV i grøfta gjennom sitt regjeringsprosjekt. Våren 2005 lå partiet på 15-16 prosent på målingene. Gjennomsnittstallet for oktober 2010 viser traurige 5,5 prosent. To av tre SV-velgere er mao. blitt borte. Med tanke på at partiet som oftest gjør svakere lokalvalg enn stortingsvalg, så indikerer dette et valgresultat helt nede på 4-tallet neste år. Situasjonen er meget dramatisk for partiet. Sperregrensen truer.

Så kan man godt si at det vil være feigt å trekke seg i en slik situasjon. Og det er åpenbart et element som kan trekke i retning av at hun sier ja til gjenvalg. Likevel tror jeg hun vil sette hensynet til partiet foran eget ønske om å reise kjerringa. 

Jeg har vanskelig for å se for meg andre arvtakere enn Audun Lysbakken. Han er nok neppe Halvorsens førstevalg, men er den klart beste SV har og er mannen som bør ha de beste kvalifikasjoner til å drive god opposisjonspolitikk. Bård Vegar Solhjell kan være en utfordrer, men virker litt for lett og står for stort sett det samme som Kristin Halvorsen.

Når Kristin Halvorsen går av og SV går ut av regjeringen - enten det nå skjer før eller etter valget i 2013, så vil det åpne opp for nye konstellasjoner i vårt politiske landskap. Ap vil bli fristilt, og sentrumspartienes preferanser kan bli helt avgjørende for hvorvidt vi får en regjering med blått eller sosialdemokratisk tyngdepunkt fram mot 2017.   


Oppdatert: Kristin Halvorsen har valgt å kommentere dette blogginnlegget på følgende måte på twitter:

@SVKristin: Det er alltid veldig rørende når høyrefolk under dekke av å være valganalytiker og av omsorg for SV mener vi skal ut av regj!
@SVKristin: Husk hvordan Erna sleit for halvannet år siden og alle analytikere og presse dømte Høyre nord og ned! Erna gir meg håp!