mandag 8. mars 2010

Pleym Christensen: - Frp har blitt verre

Den tredje bloggfinalisten, Per Aage Pleym Christensen, tar i dette intervjuet et ramsalt oppgjør med sitt gamle parti; Frp.


- Jeg begynte å blogge på Liberaleren. VG-bloggen ble opprettet i oktober 2005, for å få en bredere plattform. Efterhvert ble det en mer personlig politisk blogg. Så la VG om bloggverktøyet, og det ble bare kaos. Efter dette har jeg ikke prioritert å rydde opp på Liberalist? Javisst! I fjor fikk jeg tilbud fra Dagbladet om å blogge i valgkampen (Oppviglerbloggen), og å blogge for NA24. Men det er Liberaleren som er min plattform for blogging. Den dagen jeg ikke er redaktør lenger er det mulig at jeg utvikler en egen blogg.

Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger fordi jeg har et brennende samfunnsengasjement, og får utløp for mye av det gjennom bloggingen. Jeg forsøker å formidle ikke bare meninger om daglige hendelser, men også verdier og holdninger. Det er ikke mange på høyresiden som forsvarer sivil ulydighet, eksistensen av skatteparadiser, legalisering av narkotika, retten til å velge så mange ektefeller man vil uansett kjønn, og som er motstandere av verneplikt, monarki etc.

Hvorfor bør folk lese deg?
- Forhåpentligvis har temaer og standpunkter såpass interesse og kvaliteten så holdbar at dette gjør det verdt å lese hva jeg skriver. Det er ikke så mange steder du kan lese standpunkter som står på en konsekvent liberalistisk plattform. Dessverre trekker ikke dagene til for alt jeg kunne tenke meg å skrive om.

Er Liberaleren en blogg?
- Vanskelig spørsmål, men jeg tror svaret må bli ja. Både fordi plattformen vi skriver fra minner mer om en blogg enn om noe annet. Bent Johan Mosfjell, som grunnla Liberaleren, kalte den en nettavis. Men Liberaleren kan ikke sammenlignes med vanlige nettaviser fra medstrømsmedier, men heller ikke med forholdsvis nye medier/plattformer som Nettavisen eller ABCNyheter.

Du konkurrerer med Onar Åm og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg har ikke lest Erstad. Kjente ikke til ham overhodet før jeg så støtten hans nå i semifinalen. Åm leser jeg, og liker hans originalitet. Politisk skiller han seg ut fra hovedstrømningen i norsk politikk, akkurat som Liberalerens skribenter gjør. Åm tilbyr dermed andre vinklinger og meninger om temaer som debatteres mye, og han tar også opp andre temaer enn hva som er vanlig. I den altfor konsensusosienterte norske offentlighet er det veldig bra at slike som Åm og Liberaleren eksisterer.

Nevn tre andre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- Minervas Jan Arild Snoen holder et høyt nivå innholdsmessig, og skriver bra. Her er det lite utenomsnakk, og hans refsende penn rammer eget parti (Høyre) like mye som politikere fra andre partier. Hans vaktsomme blikk treffer også medstrømsmedia der de slurver mest; med fakta. For de av oss som kjenner ham er det som man hører den lett arrogante tonen i formuleringene. Snoen er en fryd å lese.

Fredrik Mellem (Sosialdemokratiet) har bygget opp sin blogg til å bli hva jeg vil tro er et must for sosialdemokrater. Mye faktainformasjon - med lenker, og poengterte kommentarer. Jeg aner også den sosialdemokratiske ”vite best”-holdningen. Men hvorfor ikke? Mener man at man har rett, og har tyngden til å feie andre av banen, så er ikke ydmykhet den mest fremtredende holdningen. Og Ap/LO har tyngden til å feie andre av banen. Når det er sagt; Fredrik er en trivelig fyr, som leverer solid håndverk.

Jeg vet ikke om Paul Chaffey kan defineres som ”bare” en politisk blogger, for han skriver om mange temaer. Bloggen hans er innholdsrik med et vidt spenn av temaer. Han skriver godt, og uten å være så veldig polemisk. Det trenger han rett og slett ikke.
Det er mange blogger som hadde fortjent å nevnes, så det er litt synd å måtte velge bare tre.

Hvis du må nevne kun en politisk sak som du brenner for - hvilken sak er det?
- Personvern.
Hvorfor er denne saken viktig for deg?

- Fordi det dypest sett handler om å sette grenser for statens makt, og grenser for hvor nær noen skal kunne trå inn på dine og mine enemerker. Uansett begrunnelse. Personvern går rett og slett til kjernen i liberalismen; forholdet mellom stat og individ.

Du var tidligere aktiv i Frp. Hvorfor ble det umulig for deg å være med videre i partiet?
- Jeg skrev et utmeldelsesbrev på 14 sider. Det er for øvrig lagt ut på VG-bloggen min. Kort sagt handler det om at partidemokratiet ble satt tilside. Det ble forsøkt tilsidesatt under EØS-striden i 1992, men partiorganisasjonen sa klart ifra. Efter at liberalistene vant noen overraskende seire under programvedtakene på landsmøtet i 1993 ble disse standpunktene først bagatellisert, så tolket bort i forbindelse med resolusjonsstriden i januar/februar 1994. I tillegg opphevet Carl I. Hagen partiets viktigste sak, skattepolitikken, i et radioprogram i valgkampen 1993.

Det var rett og slett ingen vits i å være med i et parti der man ikke kunne vite hvilke standpunkter partiet til hadde før man hadde hørt partiformannen i nyhetene. Hvem orker å legge ned arbeid i interne prosesser, når dette ikke betyr noe? Hvem vil jobbe for at partiet skal bygge opp en forutsigbarhet i standpunkter, opptreden for derved å oppnå troverdighet og tillit, når det er viktigere å holde seg inne med partiformannen?


Hvordan synes du dagens Frp er sammenlignet med det "Hagen-Frp" du meldte deg ut fra?

- Det skjedde en markant dreining i partiets politikk i 1997, og det gjelder synet på statens utgifter. Spesielt innenfor helsesektoren. Man har nærmest adoptert det gamle RV-slagordet ”penga fins”. I tillegg er partiet enda verre når det gjelder det flerkulturelle samfunnet, og har gått i mer verdikonservativ retning – for å si det forsiktig. Før var det i hvert fall noen som kommuniserte ut en viss liberalisme til velgerne. Det finnes jo liberalister i partiet, men de må være i en mental tvangstrøye for å holde ut.

Etter utmeldelsen - hvorfor valgte du Venstre framfor f.eks. Høyre å fortsette å jobbe politisk innenfor?
- Det har jeg også lurt på. Husk at jeg hadde 8 års erfaring fra Akershus fylkesting. FrP var der veldig liberalistiske i politikk og profil. Høyre fremstod som svært langt unna liberalisme. I tillegg var de veldig splittet i mange saker. Jeg hadde ingen tro på Høyre. Dessuten er det ikke opplagt at konservatisme leder til liberalisme. I Unge Venstre fant jeg et ideologisk miljø som var åpne for å diskutere liberalisme i sin ytterste konsekvens. Omtrent slik det hadde vært i FpU.

Det hører med til historien at jeg fikk bryne med en del i Akershus Venstre, både organisatorisk og politisk. Mange hyggelige og oppegående folk, men standpunkter jeg mente burde være opplagte for Venstre ble ikke oppfattet slik av andre. La meg også legge til at selv om Lars Sponheim gjorde en veldig god jobb i å bygge merkevaren Venstre da han satt alene på Stortinget, er det mye annet av det han sto for som jeg er kritisk til. Efterhvert fant jeg ut at det var nok å sloss med vindmøller i FrP, om jeg ikke skulle gjøre det i Venstre også. I dag er jeg ikke partipolitisk aktiv.

På hvilke områder mener du Venstre og Sponheim sviktet mest ift ditt syn?

- Sviktet og sviktet, man må jo ha klart for seg at Venstre aldri har vært et liberalistisk parti - og heller aldri har fremstilt seg slik. Jeg synes partiet ikke går langt nok i den økonomiske politikken. Programmet har gode ansatser, men det kommuniseres ikke ut til velgerne i noen særlig grad. Venstre går ikke langt nok i å ville avskaffe skattefinansierte støtteordninger. Hverken for folk eller næringsliv.

Vi hadde en veldig god prosess i Akershus Venstre for å komme frem til et standpunkt om fritt skolevalg. At Venstre tok sitt eget standpunkt på alvor gjorde at det var mulig å få vedtatt en sak jeg hadde sloss for uten hell gjennom 8 år som folkevalgt på FrPs program.

Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Jeg tror faktisk det kan lykkes i å oppnå 5 – 10%, og sette dagsorden i mange debatter. Hvis man finner folk som tør stå for standpunkter mange vil oppfatte som fremmede i norsk debatt. Hvis man tør være liberalister ikke bare når det gjelder økonomisk politikk, men også i verdispørsmål. Å argumentere for at mennesket skal få ta egne valg fremfor at naboen skal ta valgene for deg synes jeg måtte være en drømmesituasjon. Men det virker ikke som om så mange er enige. At et så forsiktig liberalt parti som Venstre må slite med å komme over 4 – 5% sier litt om hvor vanskelig folk har for å fatte liberale ideer.

Når folk er blitt vant til at det finnes en skattefinansiert løsning på alle utfordringer, og det er greit å sette seg ned og kreve at staten (dvs. alle andre) skal ordne opp, da er det klart det er slitsomt å skulle argumentere for mer frihet. Når et parti som FrP bruker liberalismebegrepet, og folk forbinder dette med motstand mot homofilt samliv, at grenser mellom stater skal være et effektivt hinder for individets søken efter lykke, og at det går an å bevilge seg ut av alle problemer – da blir liberalismen fremstilt på en pervertert måte. Under slike forhold, at sosialismen ligger i blodet på enhver nordmann, og at partier seiler under falskt frihetsflagg, da ser det mørkt ut for liberalismen.

Man skal også huske på at både støtteordninger til partier og medier, og valgordningen bygger opp under den eksisterende partifloraen.

Hva slags valgordning vil du ha i stedet for dagens system?
- Vanskelig spørsmål, men arealdemokrati er jeg uansett helt imot. At størrelsen på valgkretsen avgjør mer enn antallet mennesker som bor der, er helt hinsides. Det er mye som kunne gjøres. Delingstall, sperregrense etc. Muligens burde hele landet være én valgkrets. Sammensetningen av folkevalgte organer bør i størst mulig grad gjenspeile valgresultatet.

Samtidig skal jo landet styres. For alle som er opptatt av å balansere disse to hensyn står Weimarrepublikken som et mareritt. Som nevnt var jeg representant i Akershus fylkesting i 8 år, og tok der initiativ til en er mer rettferdig valgordning. Jeg tror det er en sammenheng mellom at sentrale strøk som Oslo og Akershus er underrepresentert på Stortinget, og at de statlige overføringsordningene sørger for å plassere disse fylkene (sammen med andre på Østlandet) på bunn når det gjelder bevilgninger til fylker og kommuner. De største pressområdene får de laveste overføringene, i snitt.

Hvem av dagens politikere har du mest sans for, og hvorfor synes du hun/ham er dyktig?
- Sans og sans. Ut fra et liberalistisk ståsted er det ingen politikere som får godkjent av meg. Enten er de for at folk skal leve på andres bekostning (velferdsstaten), eller så er de konservative i verdispørsmål, eller fiender av liberalismens lykkebegrep (anti-innvandringsholdninger).

Når det er sagt er det de som gjør en god jobb for sine partier, eller for visse holdninger og verdier som jeg synes er viktige å kjempe for. Trine Skei Grande har gjort en imponerende jobb i å synliggjøre et parti som nær ble utradert ved valget i høst. Hun fremmer på en lavmælt og trygg måte viktige liberale holdninger. Håkon Haugli gjør en god jobb for sitt parti, og for å synliggjøre at samfunnet skal ha plass til homofile og lesbiske. Abid Q. Raja går en imponerende balansegang og forsøker å vise at det finnes flerkulturelle med muslimsk tilhørighet som har liberale holdninger. Alle som sloss mot datalagringsdirektivet fortjener naturligvis både omtanke og omtale; Georg Apenes, Lars-Henrik Michelsen, Snorre Valen og mange flere.

Hva er hovedproblemet ved en eventuell innføring av datalagringsdirektivet?

- Hovedproblemet er at grunnprinsippet i rettsstatstankegangen snus på hodet. Forutsetningen for rettsstaten er man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Man skal kjenne anklagen, anklagerne, bevisene, og ha mulighet til å forsvare seg i åpen rett. Med direktivet er du konstant mistenkt. Hele folket er konstant mistenkt. Derfor samler og lagrer man masse data om deg. I demokratiet skal folk ha tillit til sine ledere. Men nå innfører lederne et system som viser at de ikke har tillit til folket. Man skulle tro man befant seg i Nord-Korea, Cuba, DDR eller Stalins Sovjet.


Dermed er alle tre finalistene presentert. Stemme kan du gjøre i høyrefeltet, under mine twitteroppdateringer. Emil Andre Erstad leder foreløpig, foran Pleym Christensen og Åm.

2 kommentarer:

  1. Hva sa Hagen i det radioprogrammet i 1993?

    SvarSlett
  2. Det var en uke før valgdagen, det var i Dagsnytt 18 (tror jeg det het), og valgkampen gikk ikke akkurat FrPs vei. Arbeidsledigheten var på vei oppover og folk søkte efter trygghet.

    Å markedsføre skattelettelser i en tid der folk søkte skattefinansierte løsninger var ikke akkurat enkelt.

    Carl I. Hagen sa at alle partiene burde legge en kjepphest/fanesak på hyllen, som et ledd i en nasjonal dugnad. FrP kunne bidra med å sette skattepolitikken sin på hold.

    Problemet var at partiprogrammet var vedtatt i mai samme år, uten at noe slikt var drøftet. Da var Hagen mer opptatt av å profilere FrP på kulturelt begrunnet innvandringsmotstand og nasjonalsinnet tilnærming til EU-debatten.

    Et annet problem var at han ikke hadde drøftet utspillet sitt med noen. Bare varslet nestformann Ellen Wibe om at det ville komme et kontroversielt utspill.

    Ingen bør kunne sette seg ut over et partiprogram som er vedtatt efter en omfattende og demokratisk prosess i partiets organer. Men Hagen gjorde det. Uten at det berget partiets oppslutning.

    Efter valget fikk alle valget: Lojalitet til et vedtatt program, eller til partiformannens politiske nese. Vi som mente at programmet stod over alle, også partiformannen, fikk beskjed om å pelle oss ut, og at vi var ekstremister. Isåfall var alle som vedtok programmet i mai 1993 å anse som ekstremister.

    SvarSlett