Rødgrønt forsprang vokser

Juni-tallene indikerer 99 rødgrønne mandater. 

Mesteparten av juni er lagt bak oss. I skrivende stund er det publisert åtte nasjonale målinger denne måneden. Det gir et godt grunnlag til å si noe om tendensen i denne første sommermåneden.

Høyre virker å ha toppet ut på rundt 27 prosent i mai og er nå tilbake på sitt valgresultat fra 2017 på 25 prosent, fremdeles som landets største parti. Ap forsetter å slite, men ser nå i alle fall 24-tallet etter en tur helt nede i 23 tidligere i måneden.

Sp, Rødt, MDG og Frp henter seg inn
Sp dippet ned ifm. Korona, men kan ha bunnet ut rundt 14. Frp sank til under tosifret i forrige måned, men er i bedre slag nå og nærmer seg 12-tallet. SV var en tur nede på 6-tallet for noen uker siden, men er tilbake til over 7 nå.

Både MDG og Rødt er på frammarsj. Begge ligger nå rundt 5, godt over sperregrensen. Vi ser altså at de partiene som sank mest i den første «Korona-krisefasen»; MDG, Rødt, Sp og Frp, nå er i ferd med å hente seg inn når politikken normaliseres noe.

Regjeringspartiene KrF og V fortsetter sin ferd under sperren, men førstnevnte har kun fire tideler opp, mens det er et helt prosentpoeng opp for V. I tabellen under har jeg sammenlignet snittallene for juni med de ni stortingspartienes valgresultat fra 2017.

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2
Juni 2020	4,6	7,2	24,2	14,1	5,2	3,6	3,0	25,0	11,6
Differanse	+2,2	+1,2	-3,3	+3,8	+2,0	-0,6	-1,4	0	-3,6

Alle rødgrønne opposisjonspartier, med unntak av Ap, har en pen fremgang inne på dagens tall. Alle borgerlige partier, med unntak av Høyre, ligger an til tilbakegang.

Slike endringer på valgdagen neste år, vil naturligvis gi seg utslag i mandatfordelingen. I tabellen nedenfor har jeg beregnet antatt mandatfordeling, forutsatt at juni-nivået 2020 blir valgresultatet og sammenlignet med den faktiske mandatfordelingen etter valget i 2017.

  

	Rødt	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
2017	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Juni 2020	8	13	43	26	9	3	2	44	21
Differanse	+7	+2	-6	+7	+8	-5	-6	-1	-6

En eventuell Rødt- og MDG-opptur over sperregrensen vil altså gi store utslag. De kan komme til å gå fra enmannsgrupper til å få 8-9 representanter. I så fall snakker vi om et stort, nasjonalt gjennombrudd for begge to. Også Sp ligger an til å plusse stort, mens SVs mandatframgang er av det noe mer beskjedne slaget. Ap, V og Frp ligger an til å tape seks mandater hver, men også KrF kan gå på et stort mandattap. Høyre ligger stabilt.

99-70 rødgrønt
Regner vi på blokksituasjonen, så finner vi at de fire partiene som alle har vært en del av Solberg-regjeringen gjennom den stortingsperioden vi er mot slutten av (H, Frp, V, KrF), nå har 70 mandater inne. Det betyr at de mangler 15 mandater på de 85 som vil gjenskape et borgerlig flertall. Regnes MDG og Rødt inn på rødgrønn side, så har den rødgrønne blokken totalt 99 mandater. Altså et betydelig forsprang. Forspranget har økt med to mandater sammenlignet med mai-nivået. Tas MDG og Rødt bort, så er det imidlertid ikke flertall av Ap+Sp+SV, disse tre partiene har 82 mandater inne.

Både MDG og Rødt har den svakhet at de ofte måles høyere enn det resultatet de oppnår på selve valgdagen. Hvis vi legger inn en hypotese om at begge faller tilbake og ramler rett under sperren, mens KrF og Venstre har en motsatt utvikling og klarer karre seg over sperregrensen på fire prosent, hva skjer da? Etter mine beregninger vil det gi en forskyvning på 11 mandater fra rødgrønn til borgerlig blokk slik at det blir 88 rødgrønne og 81 borgerlige mandater. Med andre ord vesentlig jevnere. Men likevel ikke nok til å beholde flertallet. Problemet, sett med borgerlige øyne, vil da være Frp. Hvis Frp i tillegg jekkes opp mot sitt 2017-nivå på i overkant av 15 prosent, kan det vippe over til borgerlig. Mye dersom hvis og så fremt i fall, men regneøvelsene viser at et jevnt 2021-valg ikke trenger være et helt urealistisk scenario. Likevel er det rødgrønne favorittstempelet klart.

Det er i øyeblikket klart mer sannsynlig at Jonas Gahr Støre holder nyttårstalen 2021/22 enn at Erna Solberg gjør det.   

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 13/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en vurdering av situasjonen i Nord-Norge.  

Sp erobrer Trøndelag

Senterpartiet har stabilisert oppslutningen på et høyt nivå. Partiet kan doble sin mandatstyrke i Trøndelag neste år. 

Senterpartiets opinionsnedtur under Stoltenberg-regjeringen 2005-13 kom i skyggen av SVs større fall. Men valgresultatet på kun 5,5 prosent i 2013 var det svakeste i partiets historie og et kraftfullt uttrykk for at velgerne ikke likte det de så. Valgnederlaget avfødte en intern granskning som konkluderte med at partiet slet med indre strid, manglende saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene.

Nå er det godt indre samhold, partiet har saker med sterk velgerappell og får solid gjennomslag i mediene. Sp hadde godt av å komme seg ut av regjering, ha intern debatt om både politikk og lederposisjon og samle seg om en kurs med Vedum i front. Ved lokalvalget i 2015 viste partiet fine tendenser. De ble forsterket ytterligere ved valgene i 2017 og 2019.

Sps fremgang er et resultat av gode politiske og strategiske valg, fin kommunikasjonsevne, mange år med blå regjering og internasjonale velgerkonjunkturer. Partiet fyller sitt rom på senter-periferi-dimensjonen på en utmerket måte. Godt hjulpet av Solberg-regjeringens strukturreformer (kommune, fylke, politi, utdanning) er det økende velgerbehov for en markant motstemme som står opp mot «elite» og sentralisering og som taler makta midt i mot.

Legges snittallet på drøyt 14 prosent i juni til grunn som valgresultat, så vil det trolig gi Sp 26 mandater. I så fall pluss sju fra 2017-valget hvor de fikk 19. To av påplusningene ligger an til å komme i Trøndelag.

Ola Borten Moe inntar førsteplassen i Sør-Trøndelag
Sp kan komme til å doble sin mandatbeholdning i Sør-Trøndelag, på bekostning av Aps fjerdemandat. Fordelingen Ap 3, Sp 2, H 2, Frp 1 og SV 1 virker pt mest trolig.

     

Heidi Greni ønsker gjenvalg. Sps nestleder, Ola Borten Moe (Sp), vil tilbake på Stortinget. Det spørs om Greni vil ta opp kampen om førsteplassen, mest trolig henvises hun uansett til andreplass. 

Størst i Nord-Trøndelag
Sp kan skrive politisk historie neste år ved for aller første gang blir største parti i kretsen. 40 prosent er ikke noe utenkelig scenario. Ap kan måtte nøye seg med bli nest størst og kjempe innbitt med Høyre om sistemandatet i kretsen. Marit Arnstad går for fire nye år og er selvskreven på topp for Sp. Overhalla-ordfører Per Olav Tyldum kan bli nr. 2 bak henne.

Suksessen fortsetter – en stund?  
Sps framvekst de senere årene er et utmerket «case» for alle som ønsker å lære om hvordan man kan snu politisk motgang til medgang. Det meste ligger nå til rette for et glitrende 2021-valg der partiet kan komme til å skrive politisk historie i Trøndelag og flere andre regioner.

Den store bøygen vil komme den dagen Sp på nytt kommer i regjering, og det skal leveres på store forventninger som er skapt gjennom mange år med kraftfull opposisjonspolitikk.

  
Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 12/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder en dypere vurdering av Sps framvekst, samt analyserer av de øvrige partienes mandatsjanser i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. 

Hva er galt med Ap?

Paradegrenene helse og sysselsetting er øverst på agendaen, men Ap sliter i skyggen av andre. Ett fattig mandat kan bli eneste beholdning på Nord-Vestlandet.

Arbeiderpartiet har en stolt tradisjon i norsk politikk. «Ørnen blant partiene» (sitat Jens Arup Seip) har vært størst ved alle Stortingsvalg fra 1927 og fram til nå. Men partiet er en vanlig fugl for øyeblikket. Juni 2020 ble innledet med fire strake målinger på det labre 23-tallet.

Stabilt dårlig i tre år
Trekker vi linjen tilbake til Stortingsvalget 2017, så ser vi at Ap har ligget oppsiktsvekkende stabilt midt på 20-tallet lenge. Stabilt dårlig til partiet å være. Vi skal dog ikke gå lenger tilbake enn 2015 for å finne helt andre tall. Da hadde Ap et snitt på 38 prosent. Februar 2015 var man sågar helt oppi 42 prosent. Noen funderte endog på om det faktisk var mulig for Ap, selv i våre dager, å få rent flertall (partiet hadde rent flertall i perioden 1945-61). Dette viser hvor stort potensial Ap kan ha, men også hvor fort det kan snu til det verre.

Bakgrunnstallene fra målingene indikerer at nedgangen handler om svekket lojalitet og lekkasjer til andre partier. Aps lojalitet er nå langt nede på 60-tallet. Ap på sitt beste ligger langt oppe på 70-tallet. For å snu trenden, så er jobb nr. 1 å mobilisere egne, usikre velgere.
Sp har de siste årene vært den klart mest brysomme velgerkonkurrenten, Ap har hatt en stygg netto lekkasje dit. Men også SV, Rødt og MDG har vokst seg større på Aps bekostning. På toppen av det hele har Ap slitt med å få tak i velgere fra H og Frp. Ved 2017-valget mistet Ap det som lå an til å bli pen tilvekst av «lillavelgere» fra H og endte i stedet opp med netto tap.         

Tegning: Egil Nyhus

Økt partikonkurranse er således en del av årsaken til Aps problemer. Jobb nr. 2 ligger dermed i å få tettet lekkasjene. Men når man lekker i mange ender samtidig, så er det vrient å vite hvor en skal starte tettingen. Hadde Ap kun lekket i retning SV og Rødt, så ville det innlysende strategiske svaret vært å legge retorikk og politikk til venstre. Men når det lekkes også til Sp og MDG og dels H, så kan strategien skape økt rom for at disse partiene kan spise mer. Og motsatt, legger man seg mot sentrum for å demme opp for H og Sp, så kan det gi mer rom for Rødt og SV. Ap løser heller ikke noe av «Sp-problemet» ved sentrumsorientering fordi Sp henter velgere på senter-periferi-aksen. Her er Sp ikke noe senterparti, men radikalt.

Ap i skvis
Her er vi ved en kjerne av Aps problem. For i den opposisjonstilværelsen Ap har vært i sju år på riksplan, har partiet påfallende ofte havnet i skvis mellom andre partier med tydeligere politikk og standpunkt. Ap ønsker å være litt i opposisjon på strukturreformene, men er også noe for dem, slik at Sp ender opp som den klare motstemmen og distriktets talerør og Ap framstår famlende. Ap ønsker å være et miljøparti, men alliansen med H, Frp og Sp om Iskanten og oljeskatten den siste uken, illustrerer at man er langt unna både MDG, SV og V sin grønne profil. Ap vil gjerne være i front hva gjelder kritikk av at Solberg-regjeringen tar landet i usosial retning i form av økende ulikhet, lavere skatt til rikinger etc. Men både Rødt og SV går vesentlig lenger på dette punkt. Ap vil være restriktive i innvandringsspørsmål, men både Sp og Høyre er minst like restriktive, og Frp går alltid lenger enn det Ap kan. Ap vil vise at det er den sosialdemokratiske motkonjunkturpolitikken som virkelig funker i kriser. Men regjeringen fører omtrent samme motkonjunkturpolitikk som Ap ville gjort. I sak etter sak kommer derfor Ap i skyggen av de andre, til tross for at de er største opposisjonsparti.

Høyre fører an på Aps gamle hjemmebane
Er de første juni-målingene representative, så vil Ap gå ut av denne første sommermåneden på et lavere nivå enn de gikk inn i Korona-mars. Fordi det primært er Høyre som har tatt ut «kriseeffekten». Med en voldsom oppmerksomhet rundt helsespørsmål, og dernest sysselsetting, så burde Ap vokse – dette bør være Aps vinnersaker. Men det er Høyre som leder regjering, det er Høyre som har statsministeren, helseministeren, justisministeren og finansministeren som alle har opptrådt tillitsvekkende og handlekraftig. Ap er ikke lenger klare saksvinnere på helse og sysselsetting som de en gang var. Høyre har økt troverdighet klart på begge felt og gjør Ap rangen stridig.      

Er politikken god nok?
Ap har hatt en politikk som mange har vendt ryggen til. I så måte blir det meget avgjørende hvilket program som vedtas til i april neste år. Partiet hadde sin glansperiode ifm. gjenoppbygningen etter krigen. Det ble satt i gang store velferdsreformer. Rødgrønn valgseier neste år vil gi Ap mulighet til å være i førersetet for en ny gjenoppbygging. Da gjelder det å ha et prosjekt som velgerne kan feste lit til. Da gjelder det «å forstå den tida vi lever i og gi svar folk tror på» for å låne et Trygve Bratteli-sitat. Og da gjelder det å ha ryddet opp i egen organisasjon, og trenge hemmende maktstrukturer vi så utspille seg ifm. #metoo til side, slik at mennesker og ideer kan blomstre.

Klarer Ap å utvikle politikk som er god nok til å vinne valget? Har Ap ryddet opp? Jeg er usikker på begge punkt.

Svaret kommer neste år.    


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 11/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en vurdering av Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal valgkrets.
                   

Nye blokker?

Norsk politikk opererer innenfor en rekke dimensjoner. Høyre-venstre-aksen er viktig. Men også senter-periferi, kultur, miljø og innvandring er sentrale dimensjoner i norsk politikk. Her plasserer partiene seg annerledes enn på H-V-aksen. Det er viktig å ha med oss denne flerdimensjonaliteten. De politiske fargene glir noen ganger over i hverandre.

Det politiske landskapet er derfor ikke statisk, men dynamisk. Sp «byttet side» på 90-tallet. Og det var nok ikke så mange som etter Solberg-regjeringens gjenvalg i 2017 så for seg at daværende H+Frp først skulle bli til H+Frp+V, så H+Frp+V+KrF og dernest H+V+KrF. Men slik gikk det fordi beslutninger og veivalg i både V, KrF og Frp skapte dynamikk. Heller ikke i de kommende månedene og årene vil forholdene være statiske. Frps frigjøring medfører trolig at de vil blankpusse sin profil ytterligere, søke flere allianser i enkeltsaker utenom regjeringen og dermed påføre Solberg-regjeringen flere nederlag som kan gjøre valgkampen 2021 vrien for det sittende styret.


Uklart alternativ
Vi har også en uavklart situasjon på opposisjonssiden der man ikke vet hva som egentlig er alternativet til dagens styre. Derfor bør vi, inn mot valget, i tillegg til den rene partioppslutningen og grove todelingen, ha med oss alternative blokkscenarier. Nedenfor har jeg lekt meg litt med fire konstellasjoner. At et alternativ til borgerlig regjering vil bestå av Ap+Sp er høyst trolig. Men disse to partiene er et stykke unna flertall sammen, de har 67 mandater på mine beregninger nå og mangler således 18 mandater. Ap+Sp+SV ala Stoltenberg 2005-13 er et mer realistisk flertallsscenario, men det ligger og vipper. Tidligere i år hadde de flertallet inne, men juni-tallene indikerer «bare» 80 mandater. Det betyr i så fall at enten MDG eller Rødt må inkluderes for å ha et flertallsgrunnlag.

MDG inn i Solberg-regjeringen?
Dagens H+KrF+V-regjering har kun 50 mandater inne. En utvidelse i retning Frp virker ikke trolig, men hva med utvidelse i retning Sp eller MDG? De kommer klart nærmest flertall med Sp, men mangler ni mandater på 85. Hvis KrF og V klarer sperren, så er flertall mulig. Men Sp har både retorisk og politisk bygd seg opp som motkraft til det de kaller regjeringens sentraliseringspolitikk, så det virker mest som en teoretisk øvelse. Riktignok så vi at Sp, etter fjorårets lokalvalg, noen steder valgte borgerlig. Men Sp+Ap er hovedmønsteret lokalt, og de lokale forholdene er også mer pragmatiske. Kanskje er MDG en mer sannsynlig partner. Men de fire partiene er langt unna flertall. Og MDG+H virker vrient, dog ikke helt utenkelig.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 10/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en vurdering av Rogaland og Hordaland valgkrets.