Dagfinn Høybråten har trukket seg som KrF-leder noe som betyr at partiet skal velge ny leder på landsmøtet til våren. Valget står mellom Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dagrun Eriksen er også nevnt i spekulasjonene, men jeg tror ikke at hun har sjans til å nå opp.
Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.
Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.
Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.
Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.
Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.
Jeg tipper hun gjør det siste.
Viser innlegg med etiketten dagrun eriksen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dagrun eriksen. Vis alle innlegg
søndag 10. oktober 2010
onsdag 3. februar 2010
Hva er KrF?
I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
lørdag 7. november 2009
Hva nå, lille KrF?
KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Et meget viktig møte. For situasjonen er nå dramatisk for partiet. Partileder Dagfinn Høybråten skal holde en meget interessant tale om den politiske situasjonen. Og nestleder Dagrun Eriksen skal lede et utvalg som skal meisle ut en strategi for hvordan skal partiet skal reise seg mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
Abonner på:
Innlegg (Atom)