Mine ferske prognosetall viser nå et H+Frp-flertall i Bergen. Det kan få konsekvenser for byrådsmakten.
I dag skulle jeg vært i Bergen og snakket i en times tid til Bergen Frp. Foredraget er klappet og klart, men hele turen rant dessverre ut i aske. Bl.a. hadde jeg laget en rykende fersk Bergen-prognose. Til glede (?) for alle mine blogglesere, så skal jeg presentere disse tallene her i stedet.
Mine tall er basert på et snitt av aprilmålingene nasjonalt, omregnet til kommunevalgtall. Disse tallene er så omregnet til Bergen-tall ut i fra valgstatistikk og lokale målinger. Jeg kommer da ut med følgende prognose (endringer er fra valget i 2007):
Rødt 4,6 (+0,1)
SV 5,2 (-1,9)
Ap 26,2 (+2,3)
Sp 2,5 (-0,3)
KrF 4,0 (-2,3)
V 4,0 (-1,8)
H 32,5 (+6,2)
Frp 20,0 (-0,2)
Andre 1,0 (-2,2)
Av disse tallene framgår det at det faktisk kan bli et spenningsmoment om SV eller Rødt blir størst i byen. Ap har hatt oppsiktsvekkende svake lokalvalgsresultater i Bergen. Her indikeres en viss bedring, men framgen er ikke i nærheten av å være nok til endre blokksitasjonen. Tvert i mot så ligger det an til en solid forskyning i blå retning. Primært fordi Høyre pt. ser ut til å ha sjanse på å kapre hele en av tre Bergens-velgere. Frp holder stangen på rundt 20 i følge mine tall, mens sentrumspartiene minimeres. Jeg vil føye til at gruppen "andre" trolig her er estimert noe for lavt, noe som henger sammen med at metoden gjør det vrient å fange opp strømninger blant minipartiene.
Hvordan ville dette slått ut på mandatfordelingen i Bergen bystyre? Når jeg legger inn denne prognosen, kommer jeg ut med følgende mandattall:
Rødt 3
SV 3 (-2)
Ap 18 (+2)
Sp 2
KrF 3 (-1)
V 3 (-1)
H 22 (+4)
Frp 13 (-1)
PP 0 (-1)
Frp+H kommer ut med i alt 35 mandater. Det betyr at de to partiene vil ha rent flertall i bystyret (34 mandater er nok). Det kan åpne opp for at Høyre bytter ut KrF med Frp i byrådet. Frp trakk seg som kjent ut av byrådet p.g.a. bompengesaken. Noen vil dog ha det til at Bergen Frp ble styrt ut av byrådet fra sentralt hold, mens andre mener den egentlig årsaken var at man ønsket byråd Øistein Christoffersen ut. Hva som er den mest riktige versjonen, skal jeg la ligge i denne omgang.
Et sentralt spørsmål i en slik situasjon vil bli hva KrF vil foreta seg. Vil man se seg tjent med å fortsette som minipartner i et ekteskap med et totalt dominerende Høyre? Eller vil KrF bruke et slikt svakt valgresultat som en god anledning til å trekke seg ut, dyrke sin egenart i opposisjon for så å komme sterkere tilbake i 2017? Det blir opp til Bergen KrF å svare. En annen løsning er jo at Høyre fortsetter alene i byråd.
Det vi i alle fall med brukbar grad av sikkerhet kan slå fast, er at Ap har fryktelig langt igjen til å farge Bergen rød. For å få til et maktskifte i Bergen, så er nok partiet avhengig av å samle en sentrum-venstre-koalisjon som favner både KrF, Venstre og Rødt.
Det virker å være en krevende oppgave. For å si det mildt...
Oppdatert: Jeg hadde ikke mer enn såvidt fått lagt ut denne analysen, så kommer meldingen om at Frp gjør comeback i byrådet i Bergen. Med Christoffersen som en av byrådene - noe som svekker Christoffersen-hypotesen. Vingleparti er et begrep som rinner en fort i hu her nå...
Viser innlegg med etiketten Akershus KrF. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Akershus KrF. Vis alle innlegg
fredag 16. april 2010
søndag 14. mars 2010
KrF-foredrag
På min Aftenposten-blogg har jeg nå lagt ut noen av høydepunktene (?) fra mitt timeslange foredrag om KrF for et 60-talls tilhørere fra Akershus KrF (samt noen fra Oslo). Her skal dere få litt mer utdypende info og "nerde-stoff" fra seansen.
Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.
I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.
Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.
Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.
Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:
1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.
2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.
3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.
4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.
Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.
På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.
I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..
Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.
Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt 34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.
Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.
Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.
Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.
I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.
Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.
Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.
Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:
1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.
2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.
3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.
4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.
Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.
På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.
I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..
Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.
Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt 34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.
Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.
Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.
lørdag 6. mars 2010
Emil Andre Erstad: - Retten til liv bør inn i Grunnloven!
Finalekandidat nr. to i kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010"; KrFUs Emil Andre Erstad, tar i dette intervjuet bl.a. et oppgjør med verdisynet til sitt gamle parti, Senterpartiet.
- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.
Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.
Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!
Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.
Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.
Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.
Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.
Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.
KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.
Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.
Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.
Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.
Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.
Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.
Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!
- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.
Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.
Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!
Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.
Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.
Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.
Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.
Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.
KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.
Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.
Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.
Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.
Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.
Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.
Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!
onsdag 3. februar 2010
Hva er KrF?
I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
Abonner på:
Innlegg (Atom)