Gamle og nye konfliktlinjer

Sist fredag var jeg innom Stortinget for å holde et foredrag om konfliktlinjer i det norske, politiske systemet. Invitasjonen kom fra KrF-eren Hilde Ekeberg som denne helgen var en slags ledestjerne for seks av de unge og håpefulle i KrFU, deriblant Emil Andre Erstad og Vegard Ask. Som et lite ledd i dette ledertreningskurset ble jeg bedt å si noen velvalgte ord om det ovennevnte tema innenfor en tidsramme på halvannen time.

Jeg åpnet med å si at vi er enige om mye i norsk politikk. Ofte er man enige om mange av målene, men så er det visse uenigheter om virkemidlene. Dernest holdt jeg fram to definisjoner på konfliktlinje:Vid definisjon: Sentral motsetning mellom velgere (og politikere) av varig karakter.

Smal definisjon: Motsetning som har ført til en (eller flere) viktig(e) partidannelse(r).

I konfliktlinjesammenheng er det for en statsviterfyr som meg bortimot dønn umulig å komme uten klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen. På basis av sin brede empiriske forskning, mente de at det norske politiske systemet preges av et motsetningsforhold langs fem-seks sentrale dimensjoner.

1. Geografi: Sentrum vs. periferi. By vs. land. Sentrale Østlandet vs. Sør-Vestlandet og Nord-Norge.
2. Kultur: Målsak. Rurale vs. urbane.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. (Valen mente at Moral burde skilles ut som en egen skillelinje med alkoholsaken som det sentrale stridsspørsmålet).
4. Varemarkedet: Produsenter vs. konsumenter.
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidstakere vs. arbeidsgivere.

I mine øyne koker konfliktlinjemodellen ned til tre hovedakser:
Sentrum vs. periferi, motkultur vs. liberale og høyre vs. venstre. De to første overlapper hverandre i stor grad.

Jeg kunne godt messet i samfulle halvannen time, men fant ut at aktivisering av forsamlingen er en vel så god ting. Derfor hadde jeg på forhånd laget tre gruppeoppgaver som jeg fordelte underveis. Den første lød slik:
Plassèr de sju stortingspartiene KrF, Sp, Frp, H, SV, Ap og V på en høyre-venstre-akse og reflekter samtidig over hvorfor du plasserer partiene akkurat der.

Det var en viss uenighet i forsamlingen, men KrFU-ungdommene var stort sett enige om at partiene burde plasseres slik:

V----------------------------------------S----------------------------------H
              SV             Ap    Sp    KrF     V       H    Frp   

Blant saker som forklarte hvorfor partiene ble plassert slik, var det særlig økonomi som gikk igjen. Men også ideologi og offentlig/privat ble nevnt som beveggrunner. Jeg viste dem deretter hvordan norske velgere i dag blir plassert av Aardal og co (2011) co på en høyre-venstre-akse:

V--------------------------------------S-------------------------------------H
               SV         Sp Ap            V  KrF     Frp   H

Til grunn for denne fordelingen legger forskerne en offentlig vs privat orientering. Altså at velgere som ønsker private løsninger plasseres mot høyre, mens velgere som i større grad ønsker offentlige løsninger plasseres mot venstre. Kanskje litt overraskende for mange ligger Sps velgere hakket til venstre for Ap, og Frps velgere noe lenger til venstre enn Høyres.

Deretter var det tid for (igjen) å understreke at H-V-aksen bare er en blant flere sentrale akser i det politiske landskapet. Norske velgere og politikere opererer altså ikke i endimensjonale, men flerdimensjonale rom.

Husk at modellen baserer seg på empiri før 1970. Hva har skjedd i tiden etterpå? Modellens forklaringskraft er svekket. Motkulturene (legmannsbevegelse, avhold og målsak) er ikke hva de en gang var. De geografiske motsetningene er blitt noe mer avslepne - bl.a. svinger den geografiske oppslutningen om de nye partiene i systemet, SV og Frp, mindre enn for de etablerte. Høyre-venstre-dimensjonen er den som har “klart seg” best. Betyr det at vi bør forkaste modellen? Nei. Men den bør oppdateres, moderniseres og justeres.


Først bør man modernisere de tre bestående hovedaksene.
1. Sentrum vs. periferi: I utvidet forstand kan man kanskje trekke inn elite vs anti-elite - perspektiv. En dimensjon som Frp har klart å utnytte til fulle.

2. Kultur: Her bør verdiperspektivet klarere inn (eks. biotek, ekteskapslov etc). Liberale vs. konservative er en dimensjon som da består. Og kanskje passer elite vs. anti-elite like godt (vel så godt?) inn under den kulturelle dimensjonen

3. Høyre-venstre: I tillegg til økonomi (skatter, avgifter osv). så handler høyre-venstre i noe videre forstand om synet på staten. Hvor stor stat vil vi ha? Offentlig vs. privat er her, som nevnt, en sentral motsetning som hører inn under den vitaliserte høyre-venstre-dimensjonen.

Deretter var det naturlig å la tilhørerne få diskutere om det har kommet inn noen nye motsetninger som er så sterke og av såpass varig karakter at vi kan kalle dem nye konfliktlinjer. Vi ble enige om at følgende to motsetninger bør falle inne under begrepet:

4. Miljø. Vekst vs. vern.

5. Innvandring. Liberale vs. restriktive.

Innvendingene mot disse som nye konfliktlinjer kan imidlertid, ift. den snevrere betydningen av begrepet, være at ingen av dem har ført til viktige partidannelser (miljøpartiet De Grønne er (foreløpig) ikke noe viktig/relevant parti i det politiske systemet, men det fikk et lite gjennombrudd ved høstens valg). Frp ble på sin side på mange måter reddet av innvandringsdimensjonens sprengkraft da partiet slet tungt første del av 80-tallet.


Av de øvrige forslag som ble nevnt, var kanskje global vs. nasjonal det aller beste. Selv er jeg dog litt forsiktig med å inkludere den som en egen konfliktlinje, men det finnes åpenbart gode argumenter for å gjøre det.

Jeg dro så opp fire framtidsscenarier ut i fra denne tematikken. For det første tror jeg at geografiske, kulturelle og økonomiske motsetninger vil bestå i den overskuelige framtiden. Jeg tror også at miljø og innvandring vil bli enda viktigere konfliktlinjer. Jeg tror velferdsstaten kommer til å bli diskutert enda mer. Og jeg ser for meg at globalisering blir viktigere i den forstand at det vil påvirke politikere og beslutningstakere enda mer enn i dag.

Hva betyr konfliktlinjene for partiene og politikerne? Det spørsmålet ble den siste gruppeoppgaven. Noen mente at nye konfliktdimensjoner kan føre til at partiene flytter på seg på de ulike aksene og at det igjen kan føre til nye samarbeidskonstellasjoner. Andre holdt fram konfliktlinjene kan bli så sterke innad i partiene at det kan gi partisplittelser. Mens atter andre pekte på at nye motsetninger skaper modernisering av politikken som alle partier må ta inn i sine programmer.

Selv dro jeg fram at konfliktlinjer har betydning for både politikere og partier i den forstand at gode politikere evner å både lytte og lede på en gang. De må være klar over hva velgerne mener, hvilke strømninger og motstrømninger som finnes og samtidig må de evne å peke ut en kurs og en retning for hvilken vei vi skal gå. Denne politiske kursen tuftes på hovedspørsmålet; hva slags samfunn vil vi ha? De ulike partiene og politikerne skal både få fram forskjellene seg i mellom, de skal representere motsetningene i velgermassen og de skal dempe dem. Dette høres paradoksalt ut, men det er i dette paradoksale rommet at politikerne har sin plass og legitimitet. For partier er levende kompromissorganer med folk med mange ulike oppfatninger, men som skal enes om et felles program og en politikk som alle kan stå inne for og fronte utad. Og partier må i tillegg også inngå kompromisser med andre partier. På den ene siden skulle få fram konfliktlinjene (f.eks. i en valgkamp) og på den annen side skulle dempe dem, er krevende - men noe alle som går inn i politikk, må være forberedt på.


Jeg rundet av med fire konkluderende hovedpunkter:

- Klassiske konfliktlinjer er av geografisk, kulturell og økonomisk karakter

- Nye konfliktlinjer, som miljø og innvandring, har kommet til

- Det norske, politiske landskapet er flerdimensjonalt. Men vi er enige om mye

- Politikere skal både synliggjøre, representere og dempe konfliktene

Konfliktlinjer

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Høyre-venstre-aksen

Her har jeg lagt ut noen hovedpunkter fra mitt foredrag i går om norske konfliktlinjer for talenter i KrFU. Under denne halvannen times seansen, kjørte jeg også noen korte gruppeoppgaver (aktivisering er bra!). En av dem lød:
Plasser partiene (Frp, Ap, SV, Sp, V, H og KrF) på høyre-venstre-aksen. Hvorfor plasserer dere partiene akkurat der? (hvilke saker ligger til grunn).


Gruppene var stort sett enige om at plasseringen burde se om lag slik ut:


V--------------------------------S--------------------------------------H
       SV     Ap        Sp            KrF     V       H        Frp


Av saker som er avgjørende for H-V-plasseringen, var vi innom både skatter og avgifter, synet på statens omfang og offentlig vs privat. Noen mente også at verdipolitikk, skole og velferd også kan sorteres inn som grunnlag for plassering på denne aksen.


Enig eller uenig?

Motsetningene i norsk politikk

Til helgen har jeg blitt invitert til Hønefoss for å holde et foredrag på et ledertreningskurs i KrFU. Her deltar de største politiske talentene i ungdomspartiet. Temaet jeg fikk oppgitt var det noe vide "Politikk i dag". Min tanke er å pense det over på hovedmotsetninger i politikken.

Det er vrient å komme utenom klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen i en slik sammenheng. Deres forskning innebar bred empirisk dokumentasjon som pekte i retning av det fantes fem hovedmotsetninger (eller konfliktlinjer/skillelinjer om du heller vil) blant norske velgere:

1. Geografi: Sentrum vs periferi. By mot land. Sentrale Østlandet (Oslo-regionen) vs. resten av landet (Rokkan opererte dog med to ulike periferier; Sør- og Vestlandet + Nord-Norge).

2. Sosiokultur: Urbane vs bønder. Akademikere vs nasjonalister. Bokmål vs nynorsk.

3. Religion:  Legmannsbevegelse vs. sekulære. Skrifttro vs. tolerante. Aktive vs. passive.
(Valen la her til en egen moralsk skillelinje som primært omhandlet alkoholpolitikken)

4. Varemarkedet:  Konsumenter (forbrukere) vs. produsenter (primært bønder).

5. Arbeidsmarkedet:  Arbeidsgivere vs. arbeidstakere. NHO (tidl NAF) vs. LO.

Denne skillelinjemodellen var ført og fremst basert på empiri fra før 1970. Er modellen fortsatt relevant? Ja. Men forklaringskraften er svekket. Derfor må modellen både modereres, utfylles og suppleres. Selv synes jeg det gir mest mening å koke disse fem konfliktlinjene ned til tre hovedakser:

* Sentrum-periferi. Gjerne noe utvidet også med en by mot by og land mot land-variant f.eks. i lokaliseringsspørsmål.
* Kultur. Gjerne utvidet med et verdiperspektiv hvor en kan trekke inn bioteknologi, ekteskapslov osv. Samt en elite vs. protestdimensjon som Frp har visst å hente utnytte til fulle.
* Venstre-høyre. Økonomi utvidet med privat vs. offentlig og grader av statlig styring.

Har vi fått noen helt nye konfliktlinjer (varige motsetninger) de siste 30-40 årene? Mange mener at miljø (vekst vs. vern) er en slik. Andre peker på innvandring (liberal vs. restriktiv) som en sentral skillelinje. Noen holder fram kjønn. Globalisering (global vs nasjonal) blir også nevnt som en god kandidat.

Hva oppfatter du å være de mest sentrale motsetningene i norsk politikk i dag? Og hva vil bli hovedskillelinjene i framtiden?

Eller er det tvert i mot slik som den erfarne politiske journalisten Gerhard Helskog framholdt i et par twittermeldinger til meg i kveld:
-Kampen står mellom dem som vil ha en veldig stor stat og dem som vil ha en grenseløs stor stat. Derfor er det mest sentrale at vi ikke har sterke motsetninger.

Har han rett?

Emil Andre Erstad: - Retten til liv bør inn i Grunnloven!

Finalekandidat nr. to i kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010"; KrFUs Emil Andre Erstad, tar i dette intervjuet bl.a. et oppgjør med verdisynet til sitt gamle parti, Senterpartiet. 


- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.

Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.

Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!

Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.

Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.

Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.

Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.


Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.

Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.

KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.

Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.

Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.

Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.

Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.

Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.


Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.

Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!

Ropstads dristige strategi og KrFs framtid

Fædrelandsvennen trykker KrF-kronikken min i dag. Den tar utgangspunkt i Kjell Ingolf Ropstads utspill i helgen i forbindelse med KrFUs landsmøte. Mine synspunkter avviker noe fra Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth sine anbefalinger.
Takk for alle innspill!

Ropstads dristige strategi

KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad tonet i helgen flagg i debatten om partiets framtid. Han vil gjøre KrF mer liberalt. Det er dristig.

KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. Dette elendige resultatet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. På KrFUs landsmøte i helgen fikk vi noen signaler om hva ungdommen i partiet ønsker. Enstemmig gjenvalgt KrFU-leder og nyvalgt stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Kjell Ingolf Ropstad, tar til orde for å åpne partiet for nye velgergrupper ved bl.a. å moderere kampen mot den nye ekteskapsloven og slippe homofile til i partiledelsen. Denne orienteringen er i tråd med signaler som andre unge i KrF, som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, tidligere har sendt.

Ropstads ”åpne opp partiet”-strategi ligner mye på den linjen Valgerd Svarstad Haugland valgte – med suksess. For på slutten av 90-tallet maktet Haugland og Bondevik i tospann å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Det virker fjernt nå, men KrF var faktisk en kort periode i 1998-99 ledende på borgerlig side med enkeltmålinger på helt opp i mot 20 prosent. Jaglands velgerultimatum om 36,9 prosent, åpnet opp for at KrF ble ledende i et sentrumsalternativ. En stemme på KrF ble dermed også en stemme på å få Ap ut av regjeringskontorene – det appellerte til mange borgerlige orienterte velgere. I tillegg surfet KrF på en verdibølge blant velgerne. Dessuten hadde KrF to store og lettfattelige vinnersaker; en tusenlapp ekstra til minstepensjonistene og kontantstøtten. Særlig unge kvinnelige velgere strømmet til partiet i en takt som man aldri før hadde vært i nærheten av. Partiet maktet kunststykket å beholde sine kjernevelgere parallelt med at man tiltrakk seg nye velgergrupper.

Men nyorienteringen hadde sin pris – en pris som ble høy ved lokalvalget i 2003. Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større, og Haugland fikk sparken. Dagfinn Høybråten ble satt inn og lovet å gjøre partiet ”tydeligere uten å gjøre det smalere”. Uten særlig hell. For under hans ledelse har partiet levert tre svake valg på rappen, og KrF er nå mindre enn noen gang. KrF står derfor foran et veivalg som får store konsekvenser for hele det norske politiske landskapet. Skal KrF være et parti for ”seksprosentsmenigheten”? Eller skal KrF igjen søke å bli et bredt folkeparti - også i annet enn partinavnet? Bør KrF orientere seg mot Ap, bygge et nytt sentrum eller holde seg til Høyre og kanskje etter hvert også Frp?

Ropstad har gjort sitt valg. Han vil at KrF skal appellere til langt flere enn de kristenkonservative kjernevelgerne. Det er en strategi som kan være lur. Mange vil hevde at KrF ikke har noe særlig valg fordi kristenkonservative er en utdøende rase. Og velgerstrukturene, i form av tiltagende urbanisering, liberalisering og sekularisering, jobber vitterlig i mot KrF. Samtidig er det også slik at KrFs kjerne, i motsetning til Venstres, fortsatt er såpass stor at den holder partiet over sperregrensen. Til forskjell fra Bondevik/Haugland-epoken, så er ikke lenger KrF i nærheten av å lede noe regjeringsalternativ. Og partiet har ingen enkle og gode enkeltsaker som virker bredt appellerende. Det er ei heller noen ny verdibølge blant velgerne å spore. Dette betyr at Ropstad-linjen også er en farlig strategi. Fordi han legger en del av KrFs kjernevelgere, mange av dem befinner seg på Sørlandet, i potten. Konsekvensen kan være at KrFs kjerne blir enda mindre, noe som kan øke risikoen for å sende partiet under sperregrensen. I så fall risikerer partiet, ala Venstre, å bli stående igjen med kun et par stortingsrepresentanter etter valget i 2013. Antagelig fra Vest-Agder og Rogaland.

Ropstads ønskede veivalg kan bidra til å vanne ut KrF. For KrF er et parti som i likhet med den tidligere sentrumskollegaen Senterpartiet, er til for å slåss kraftfullt motstrøms. Det gjenstår dog å se om moderpartiet følger KrFU og Ropstad. For det er klare spor av en generasjonskonflikt ute og går her.

Mange kommentatorer og forståsegpåere er nå i ferd med å avskrive både KrF og sentrum. Det er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjekultur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør være bra med plass til både gule og grønne. Men Ropstads åpenhetslinje kan, paradoksalt nok, gjøre det gule rommet mindre.

Hva bør KrF velge?

Fædrelandsvennens sjefredaktør har bedt meg skrive en kronikk om KrF ifb med KrFUs landsmøte denne helgen og ungdomspartiets sin leder, Kjell Ingolf Ropstad, sitt utspill om å åpne partiet for homofile og tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven (punktet om å fjerne bekjennelsesparagrafen er visst noe misvisende iflg twitter-opplysninger).

Jeg tar gjerne i mot noen innspill her - både fra KrF-ere (vet det er noen slike lesere av denne bloggen..) og folk helt utenfra.

Hva bør KrF nå gjøre? Dyrke sine kristenkonservative kjernevelgere eller åpne opp partiet for nye velgergrupper?