tirsdag 28. desember 2010

Mitt bloggliv. Hvem er du?

Du som er så bra til å skrive - hvorfor har du ikke en blogg? Det spørsmålet fikk jeg fra en bekjent for om lag tre år siden. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg. Blogging hadde på det tidspunktet begynt å bre om seg.

Og jeg opprettet like godt to blogger for å teste ut om dette kunne være noe for meg. En på VGs plattform og en på Dagbladets. Smigrende nok ble opptil flere av de bloggpostene jeg la ut hos Dagbladet brukt som en slags "teaser" på førstesiden, noe som ga meg hundrevis og tusenvis av lesere. Noen av dem la også igjen kommentarer - på det meste fikk jeg rundt 200 kommentarer.

Etterhvert ramlet følgende tanke ned hos meg: Hvorfor skrive gratis for Norges største medier og gi dem innhold? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarere ble det for meg at jeg burde ha min egen plattform i stedet.

Det var bakgrunnen for at jeg for snart to år siden opprettet denne bloggen. Det betydde samtidig at jeg mistet de leserne som særlig Dagbladet hadde gitt meg pga. profileringen. En leserskare måtte derfor bygges opp på nytt. Timingen hva gjelder opprettelsen var imidlertid god all den tid det var i starten av valgåret 2009.

Etter hvert som  jeg la ut diverse analyser av det politiske bildet i Norge, så merket jeg en tiltagende interesse for hva jeg holdt på meg. Lesertallet økte og økte og toppet på et par tusen valgnatten pga denne lille bloggposten. Ut i fra statistikken å bedømme, så var mellom 300 og 500 lesere innom bloggen jevnlig (daglig/ukentlig) mot slutten av 2009. I tillegg til en del tusen mer sporadisk.

I år har jeg dempet bloggfrekvensen her. Årsaken til det er tredelt. For det første at jeg takket ja til tilbudet fra Aftenposten om å blogge fra deres plattform (jeg vet.. det kan virke som et vinglete valg. Men lysten til å nå ut til større leserskarer er der fortsatt). For det andre at 2010 har vært et mellomår hva gjelder norske valg. Og for det tredje at jeg er hjemme med min snart to år gamle sønn på dagtid (og han er ikke så glad i at pappa blogger...).

Det har også resultert i at jeg har mistet noen lesere, så pt. er vi stort sett en kjerne på ca 200 personer som vanker her jevnlig. I tillegg har VG valgt å bruke to av mine siste innlegg på sin front, noe som ga meg ca 3 000 sporadiske lesere. Dessuten er det en god del slengere innom utenom dette.

Det er denne kjernen som jeg i grunn har lyst til å bli enda bedre kjent med. Noen av dere har jeg truffet IRL (som det vel heter fortsatt?). Noen vet jeg, i alle fall sånn virtuelt sett, hvem er. Men de fleste av  dere vet jeg lite om. Derfor tenkte jeg at du som er fast leser av denne bloggen, hvis du har lyst, kan legge inn en aldri så liten presentasjon av deg selv (åpent eller anonymt) i kommentarfeltet der du også skriver noen ord om hvorfor du er innom her (ros...) og hva som skal til for at du, og kanskje flere med deg, stikker innom enda oftere i 2011 (ris...)

Dermed gis mine lesere også en bra sjanse til å bli en smule kjent med hverandre. Du skal jammen se at vi er en bra gjeng! Denne blogger lover i alle fall å komme sterkt igjen i valgåret 2011.

Godt og tidvis substansielt nytt år til dere alle!

mandag 20. desember 2010

Feirer Jesu fødsel

Denne politisk svært interesserte blogger kan ikke leve av politikk alene. Dessuten er det meget sunt å utvide horisonten sin. Bl.a. derfor bidrar jeg også i et internblad i Statoil som heter Laurbærbladet. Bladet er primært for forpleiningspersonell, men leses også av andre.

I siste utgave av bladet, har jeg intervjuet teologiprofessor Notto Thelle (bildet) om julen og vår feiring. Jeg synes han hadde såpass mye bra å komme med, at jeg også ville dele intervjuet med leserne av denne bloggen.

Med dette ønsker jeg deg en trivelig, fredfylt, tidvis munter og tidvis tankefylt jul! 



- Julens budskap er Jesu fødsel. Alt annet er overfladisk staffasje, mener teologiprofessor Notto R. Thelle.

Vi inviterte seniorprofessoren på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo til en samtale om den kristne julefeiringen. Og startet like godt med muligens det noe naive spørsmålet: Er det nå egentlig slik at Jesu fødselsdag er den 25. desember?
- Bibelen viser ingen interesse for når på året Jesus ble født, repliserer han.

Så de som påstår at Jesus ble født i oktober kan godt ha rett?
- Den første Jesusbevegelsen var opptatt av det som var selve saken: Jesu liv og død og hans forkynnelse. På 200-tallet nevnes det at noen kirker feiret hans fødsel, men det var først på siste halvdel av 300-tallet at Jesu fødsel ble datert til 25. desember og julen gjort til en sentral kirkelig høytid.


Solfest
Hva var dagen opprinnelig en markering av?
- Opprinnelig var det en solfest for Sol Invictus, den uovervinnelige solen som var knyttet til keiserdyrkelsen.

Hvorfor la da kirken feiringen til akkurat denne dagen?
- Ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den dagen, markerte kirken, som nå var blitt statsbærende religion, at Kristus var den uovervinnelige solen. Dermed fikk kirkeåret noe av den dynamikken som fremdeles preger julen, sier teologiprofessoren.

Hvilken dynamikk?
- Feiringen av lysets komme midt i mørketiden. ”Julen er kommet med solverv for hjertene bange,” som Grundtvig formulerte det. Her i nord ble symbolikken enda tydeligere med gamle hedenske juletradisjoner og opplevelsen av at solen og lyset vender tilbake.

- Jesus kom fra Gud
I Bibelen står det at jomfru Maria fødte Jesus. Hvordan kan en jomfru føde?
– En jomfru i bibelsk tradisjon er et annet ord for ung kvinne. Matteus og Lukas spiller på et profetisk utsagn om at en ”jomfru” skal føde en sønn og beskriver Jesu fødsel som en overnaturlig skaperhandling. Andre nytestamentlige skrifter ser ikke ut til å være opptatt av slike fortellinger. Det var Jesu liv og gjerning som var det underfulle, hevder Thelle.

Hvem var Jesus?
– Leser man evangeliene, får man ingen fasit, bare mange ulike beretninger som forteller hvem Jesus var. Les selv! Alle er samstemte om at han kom fra Gud. Han kom for å vitne om sannheten, skriver Johannes.

Hvorfor ble Jesus født?
- Han kom for å gjøre Gud nærværende der ingen ventet ham: Hos de foraktede, nedtråkkede og utstøtte. Han proklamerte at Guds kongeherredømme ikke dreide seg om makt og ære.

Hva dreide dette herredømmet seg om da?
- Om en kjærlighet som gir livet for andre og derfor er sterkere enn døden. ”Ære være Gud i det høyeste!” lød englesangen for hyrdene på marken. De kunne like godt ha sunget ”Ære være Gud i det laveste!”


Jesus på godt og ondt
Har oppfatningen av hvem Jesus var, endret seg mye opp igjennom historien?
- Ja, historisk har Jesus forandret seg – på godt og ondt.

Ta gjerne det gode først.
- Hans budskap gikk på tvers av kulturer og landegrenser og berørte mennesker midt i livet. Han måtte tolkes i møte med nye tider og nye folkeslag. Han ble gresk, romersk, tysk, vestlig, afrikansk, asiatisk og latinamerikansk. Det har gitt stadig nye perspektiver.

Og på ondt?
- Det var alltid en fare for at Jesus ble fanget av kulturene. Man tilpasset ham sine behov og fordommer, kuttet kantene, pådyttet ham sine egne idealer. Det gjelder oss alle. Men det er hele tiden noe radikalt ved ham som bryter ut av våre manipuleringer og tvinger oss til å vende tilbake og spørre: Hvem var han egentlig?


Kjærligheten
Synes du det kristne julebudskapet får for liten plass i vår julefeiring i dag?
– Ja, det er både tragisk og meningsløst at Jesus er erstattet av nisser, kommers, glitter og stas. Noen barnehager og skoler er så forsiktige med julen at de heller markerer Halloween og Sankta Lucia. Innvandrerne snakker med stor frimodighet om sin tro og sine fester, mens nordmenn er så forlegne. Kanskje vi skulle lære av dem og vende tilbake til det egentlige, undrer Thelle.

Hvorfor har det blitt slik da?
- Det er tusen grunner til at det har blitt slik. Men dypest nede vet folk at vi klarer oss godt uten kommers og kjøpepress, for det gir liten glede. Et ubeskyttet barn, Jesus, som tegn på guddommelig nærvær minner oss om det umistelige: Kjærligheten.

lørdag 18. desember 2010

Betenkelige partibytter

Hele fem representanter i Drammen bystyre har byttet parti i løpet av inneværende kommunestyreperiode. I tillegg til et par bytter i omegn fikk dette meg til å reflektere rundt partibytter som demokratisk fenomen i Drammens Tidende i går:


Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.


Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?

Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.


Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.


En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.

Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.

Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.

De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.



fredag 17. desember 2010

Helga Pedersens spørrehalvtime

Tidligere denne uken inviterte Aps parlamentariske leder, Helga Pedersen, til spørretime på Facebook. Hun nøyde seg med å sette av en halvtime til dette gode formål. Nysgjerrig som jeg er på politikeres omgang med sosiale medier, så la jeg inn et par spørsmål til henne:

Ap har falt tungt på målingene det siste året. Hva tror du er hovedårsaken til det? Og hvordan skal dere snu trenden inn mot høstens lokalvalg?


Hun valgte å svarfomulere seg slik:
- Vi har nok ikke lyktes godt nok med å skape oppmerksomhet rundt våre egne saker, og det har til tider vært mye fokus på interne konflikter og "utenomsportslige" ting. Men objektivt sett mener jeg vi har mye å vise til det siste året: lav ledighet (mens det stormer i landene rundt oss), en historisk delelinjeavtale, bedre resultater i norsk skole - og vi satser på eldreomsorgen. Vi må bli flinkere til å få fram det, være tydeligere på den planen vi har for det norske samfunnet - og få fram skillelinjene mot høyresida som vil noe helt annet enn oss.


Svaret var omtrent som forventet. Når det går dårlig, så skylder politikere alltid på at det ikke har vært nok oppmerksomhet om politikken deres. For politikken i seg selv er det som kjent aldri noe galt med...

Men Helga Pedersen skal ha for initiativet og at hun faktisk svarte. Andre politikere kan her ha noe å lære.

Hva synes du om Helga Pedersen sitt svar og Facebook-initiativ?

onsdag 15. desember 2010

Skjevt valgsystem gir skjev politikk


"Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point".

Slik er §57 i Grunnloven vår formulert, på sin snirklete og undødvendig gammeldagse måte. Vi har dermed satt diskrimineringen av velgere som bor i små fylker i system.  Og ikke i et hvilket som helst system heller. Vi snakker altså om loven over alle lover. Her står dette snodige kvadratkilometerdemokratiet vårt beskrevet svart på hvitt.

Ved en rekke anledninger har jeg pekt på de skjevhetene som ligger innbakt i det norske valgsystemet. Dette er en debatt som jeg skal bidra til å holde levende, inntil vi har et langt bedre og mer demokratisk system som tar henyn til det utmerkede prinisppet om "en velger, en stemme, en verdi" på plass.

Det skjeve norske valgsystemet fører ikke bare til skjeve valgutfall. Det fører også med seg en politikk som på flere områder favoriserer A-velgerne i arealtunge fylker på bekostning av B-, eller skal vi heller si. C-velgerne i små fylker. Nylig påviste professorene Rune Sørensen og Leif Helland at det bygges veier ikke der det trengs mest, men der veiene gir størst velgergevinst.

I en helt fersk artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning har de samme forskerne, i tillegg til Åge Thokildsen (master i militære studier), sett på bevilgningene til Forsvaret i perioden 1986-2005. Funnene er nedslående, men ikke helt overraskende. Analysen viser at de offentlige bevilgningene systematisk og over tid, vris i favør av de valgdistrikt som er mest overrepresentert. "Vedtaksrepresentativiteten lider altså under den geografiske skjevrepresentasjonen som er innebygget i valgordningen vår", konkluderer forskerne.

Hvort lenge skal vi holde oss med dette skjeve systemet?    

mandag 13. desember 2010

Terroren løfter Frp?

Selvmordsbomberen som sprengte seg selv i luften midt i Stockholm sentrum på lørdag, får mye omtale i norske medier.
-Terrorhandlingene er forferdelige og har nå kommet skremmende nærme Norge. Men det er nesten uforståelig at mennesker som har fått oppleve et fritt demokrati likevel kan utvikle et slikt hat. Vi må hegne om våre frihetsverdier!!!, skriver Frp-leder Siv Jensen på sin Facebookside i dag.

Min første tanke er at dette kan gi Frp et visst opinionsløft på kort sikt. Litt avhengig dog av styrken og langvarigheten i medieoppslagene framover. Det har den siste tiden vært en viss agendadreiing i Frp-retning. Økt oppmerksomhet om eldreomsorg i kjølvannet av en rekke TV2-reportasjer, økte strømpriser og Frp-forslag om hijabforbud i skolen er aktuelle saker som jeg tror bidrar til å sende Frp noe opp.

Det var indikasjoner i november på at Frp hadde noe på gang. Bakgrunnstallene tyder på at de nå øker sin velgerlojalitet, parallelt med at de har begynt å trekke noen flere velgere fra Høyre og Ap. Mitt tips er at disse opinionstegnene forsterkes på de siste målingene i desember og at Frp kommer til å gå forbi Høyre og igjen blir landets nest største parti. Og Ap må se opp slik at ikke de også blir innhentet.

Hva tror du - gir de siste dagenes hendelser et Frp-løft?         

lørdag 11. desember 2010

Sammenligning av fire kommunetall

Fort kort tid siden laget jeg en kommuneprognose for Minerva (se nederst i artikkelen). Poll of polls lager sine beregninger  kontinuerlig etterhvert som nye tall kommer inn. I går publiserte TV2 nye målingstall fra Gallup som baserer seg på velgernes preferanser ved kommunevalg. Honnør til TV2 for det! I tillegg publiserte Landslaget for lokalaviser en kommunemåling i slutten av november. Dermed har vi fire forskjellige og ferske kommunetall å kose oss med.

La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:

Rødt 1,9  1,6  1,3  1,8

SV 5,0  6,0  5,9   7,3

Ap 26,3  27,6  25,4  25,9

Sp 6,0  6,2  6,5  5,5

KrF 4,3  4,8  4,9  5,9

V 4,4  5,2  5,7  5,9

H 27,4  26,2  27,3  25,9

Frp 20,1  17,5  19,4  17,2

Andre 4,6  2,5  3,7  4,4


Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.

Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.

Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.

Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.

Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer  før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.

La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt  1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8

Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".

Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.

Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.
  

fredag 10. desember 2010

Fredsprisen, CNN og Ole Brumm

I fjor på denne tiden var jeg flau over å være norsk. I dag er jeg stolt. Den tomme stolen og reaksjonene fra Kina forteller meg med all mulig tydelighet at årets fredspris er et meget godt valg.

CNN inviterte meg, smigrendene nok, til å blogge fra Oslo rådhus i kveld i forbindelse med det tradisjonsrike Jonathan Mann-intervjuet. Men jeg takket nei. Fordi jeg ville se på Ole Brumm sammen med min sønn i stedet.

For noen ganger kan man ikke si ja takk til begge deler.

torsdag 9. desember 2010

Skit i Molde, leve Kristiansund!

I går ble det kart at helseministeren skyver bygging av nytt sykehus i Molde langt ut i det blå. Samtidig som hun freder det nedleggingstruede sykehuset i Kristiansund. Kristiansund jubler og Molde depper.

Beslutningen er selvsagt ikke tilfeldig. Ta en titt på Aps valgresultatet fra 2007 i hhv. Kristiansund og Molde så finner du fort noe av årsaken.     

tirsdag 7. desember 2010

Kan PISA redde de rødgrønne?

Resultatene fra årets PISA-undersøkelsen ble lagt fram i dag. De viser at norske skolelever gjør det bedre både i lesing, matte og naturfag sammenlignet med den begredelige situasjonen for tre år siden. Pilene peker m.a.o. i riktig retning.

Det er viktig å være kritisk til PISA. Husk at en slik undersøkelse aldri kan gi noe fullgodt bilde av den helhetlige situasjonen i skolen. Fordi det er mange essensielle ting som dette verktøyet slett ikke måler. Likevel er det grunn til å tro at PISA gir et visst grunnlag for å si noe om hva slags kunnskapsnivå norske elever ligger på i tre basisfag.

2000-resultatene var et sjokk for både lærere, elever, foreldre og politikere. Noen hadde vel ant at norsk skole ikke akkurat var verdensledende på kunnskap. Men at det stod såpass dårlig til med basisferdighetene som det gjorde, ble en vekker for mange. Den norske skoledebatten ble også i stor grad dreid bort fra trivsel og læring via lek og over på kunnskap. Høyre fikk debatten over på sin banehalvdel.

SV mistet sitt gode velgergrep om skole. "Sakseierskapet" på venstresiden som partiet hadde rundt årtusenskiftet, ble overtatt av Ap i 2005. Mens Høyre så desidert var skoleparti nr 1 for borgerlig orienterte velgere. Men Høyre opplevde et tillitsfall på skole fra valget i 2001 til valget i 2005. Bl.a. fordi reslutatene ikke ble noe bedre. Tvert i mot. De ble verre.

Kunnskapsløftet trådte i kraft i august 2006, men ble vedtatt etter tverrpolitisk enighet i juni 2004. Trolig er den klare kunnskapssatsingen som dette innebær, deler av forklaringen på at det nå omsider går bedre. Et politisk stridsspørsmål nå blir, som alltid, hvem som bør få skylda for de dårlige tidene og hvem som kan ta æren for de bedre tidene. Høyresiden vil hevde at det var venstresidens "koseskole" som brakte oss opp i den kunnskapsmessige bakevja. Mens venstresiden holder fram at pilene har nå snudd under og pga. deres ledelse.

Før vi vurderer dette, la meg minne om to ting. For det første er 2009-resultatene omtrent på 2000-nivå. Hvis vi var misfornøyd med 2000, så bør vi dermed også være misfornøyd nå. For det andre er fakta at Norge ligger omtrent på OECD-snittet. Således er vi ikke på noe som kan ligne på Stoltenbergs mål om at Norge skal ha verdens beste skole.

Jeg tror likevel at de nye PISA-resultatene kan bli et godt kort for de rødgrønne i valgkampen. Fordi de som styrer der og da, ofte får skylda for mye av det som er galt i samfunnet. Samtidig som de, i alle fall av og til, får noe av æren for det som går bra. Uavhengig av hva slags årsaksforhold som egentlig ligger bak.

Ved de siste valgene har velgerne oppgitt skole som den aller viktigste enkeltsaken. Festner det nå seg et inntrykk, i kjølvannet av PISA, av at norsk skole er i klar framgang, så er det grunn til å tro at det vil kunne gavne de rødgrønne. I så fall en effekt som sikkert kan oppleves urimelig for de borgerlige, med Høyre i spiss.

"Skolekortet" er imidlertid de rødgrønne også helt avhengige av å få hånden sin på. For i øyeblikket ligger regjeringspartiene på elendige nivåer i opinionen. Styrkes skolestandingen så er noe gjort. Men bare noe. For PISA-framgangen er neppe alene den "game changeren" som de rødgrønne trenger for å redde valget. De trenger noe mer.

Jeg tror at det eneste som kan gi de rødgrønne, og da først og fremst Ap, vind i seilene, er en solid finanskriserekyl. Finanskrisen ga Stoltenberg-regjeringen en sjelden fin sjanse til å vise fram handlekraft. En sjanse de utnyttet. Det ga Ap det velgerløftet de trengte for å berge det rødgrønne flertallet. Mange Ap-velgere har senere hoppet opp på gjerdet igjen. Eller over til Høyre.

Kan de hoppe tilbake igjen? Kollapser Hellas, Irland, Spania og andre europeiske land ytterligere, så vil dette kunne spre seg og også ramme Norge med kraft. I en slik utrygg økonomisk situasjon, er nok Ap det aller tryggeste valget for mange velgere. Et slikt scenario vil derfor kunne få en del tvilere ned fra gjerdet.

2011 er lokalvalg og ikke riksvalg. Vi må faktisk helt tilbake til 1995 for å finne sist Ap oppnådde mer enn 30 prosent ved kommunevalget på landsplan. Denne historikken gjør at jeg stiller meg skeptisk til om Ap kan klare å hente ut sitt mobiliseringspotensial. Valgdeltakelsen ved lokalvalg er langt lavere enn ved riksvalg. Det finnes ikke data på dette, men jeg har en tese om at Ap- og Frp-sympatisører er solid overrepresentert blant hjemmesitterne og at det er noe av forklaringen på hvorfor begge disse partiene ikke klarer å gjøre like gode lokalvalg som riksvalg. Og jeg bygger min tese på at de to partienes velgerprofil, med mange med lav utdanning og inntekt, i mindre grad enn andre deltar ved valg. Dette slår særlig ugunstig ut for Ap og Frp ved lokalvalgene der deltakelsen ligger 15-20 prosentpoeng under riksvalgsdeltakelsen. Det setter dermed et tak på mobiliseringspotensialet.

Min konklusjon etter dagen i dag er at hovedbildet ligger fast. 2011 ser ut til å bli tidenes blåvalg. Men PISA gjør at de røgrønne i alle fall kan øyne et lite håp.      

mandag 6. desember 2010

Velferd avgjør

Med jevne og ujevne mellomrom lager jeg prognoser og analyserer for Drammens Tidende. Sist lørdag hadde jeg denne analysen på trykk:

Det brygger opp til velferdskamp neste år. Regjeringspartienes plan for å komme på offensiven er å skremme med at de blå vil true den norske velferdsstaten.



Høyresiden, i betydningen Høyre og Frp, har aldri stått så sterkt som den gjør nå. 50,5 prosent av velgerne sier at de ville stemt på ett av disse partiene hvis det var stortingsvalg i dag. Mine beregninger viser at et slikt valgresultat ville gitt dem hele 87 mandater og rent flertall på Stortinget. Denne sterke vinden nasjonalt, gir gode blå forutsetninger foran lokalvalget neste år.


Jeg har brutt de nasjonale tallene ned på lokalnivå i alle fylker og i våre 20 største kommuner. Drammen lukter fremdeles helblått. Men også i Stavanger, Bærum, Sandnes, Asker, Sandefjord, Ålesund, Larvik og Karmøy ligger det an til rene blå flertall. I Buskerud fylkesting viser prognosen klart blått. I så fall blir det trolig maktskifte. Akershus, Vestfold, Rogaland og Hordaland ser også helblå ut. Regnes KrF og Venstre inn, så er det i tillegg et solid borgerlig forsprang i både Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Endog i tradisjonelt sterke rødgrønne kretser som Telemark, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er det nå en liten borgerlig overvekt. Selv i rødgrønne bastioner som Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane er det kun knappe rødgrønne flertall. Bare i Nord-Trøndelag ser det rødgrønne flertallet greit ut.


Martin Kolbergs plan for 2011 er å farge flere norske storbyer og fylker røde. Foreløpig er malekosten hans knusk tørr. Finansdebatten forrige måned avdekket hvordan de røde har tenkt å få åpnet malingsspannet. Godtgående Høyre skal limes så tett inntil Frp som overhode mulig slik at det kan argumentere langs linjen ”de blå vil rasere velferdsstaten som vi har bygd opp”. Tanken er at det skal bidra til økt velferdsskepsis til de blå, noe som i sin tur kan få fart på den røde motmobiliseringen av velgerne. Håpet er at velgere som det siste året har hoppet opp på gjerdet eller flyktet til Høyre p.g.a. misnøye med regjeringen, skal komme tilbake igjen. Lykkes de med dette, så er potensialet for et stort løft avgjort til stede.


Eldreomsorg er et hovedstikkord når det gjelder velferd. Temaet har preget mye av den politiske agendaen den siste måneden. Ikke minst i kjølvannet av TV2s avsløringer om uverdige forhold. Det tror jeg har bidratt til at Frp har fått et lite løft på målingene. Normalt sett er eldreomsorg Aps paradegren. Valgforskere sier gjerne at Ap ”eier” denne saken. Saken er meget viktig for mange velgere. Partiet må derfor for enhver pris unngå svekket velgertroverdighet her.


”Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldste. Nettopp derfor har regjeringen bevilget en milliard ekstra til kommunene – den såkalte eldremilliarden”, skrev Ap-representantene Torgeir Micaelsen og Tore Hagebakken i et DT-innlegg sist mandag. Sannheten er nok snarere den at Stoltenberg og co bladde opp milliarden for å kjøpe seg ro og forhindre mer velgerflukt. Så gjenstår det å se om milliarden kun blir et engangsbeløp som skaper et forventningspress som kommunene ikke vil være i nærheten av å innfri. Eller om den bidrar til et reelt og varig eldreløft.



Eldreomsorg har vært et svakt punkt hos Høyre i velgerøyne ved de siste valgene. Frp scorer vesentlig bedre. Skal Høyre lykkes med å holde dagens sterke oppslutning, så er partiet avhengig av å få opp standingen sin her. Søsterpartiet i Sverige, Moderatarne, lykkes for tiden stort med å vinne nye velgermarkeder gjennom å framstå som et velferdsparti. Selvransakelsen i norske Høyre etter det elendige valget i 2005, konkluderte med at det kalde ”kalkulator-Høyre” skulle bort og det ”varme og menneskelige” Høyre skulle fram. Holdninger i velferdsspørsmål er selve lakmustesten på om ”nye” Høyre bare er tom retorikk, eller om gamle Ap-velgere trygt kan stemme Høyre i klar forvissing om at partiet snarere vil videreutvikle ”den norske modellen” i stedet for å bryte den ned.


Reelle politiske forskjeller og meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. Derfor tviler jeg på om skremmebilder er måten å vinne moderne velgere på. Høyresiden prøvde å skremme med den ”røde fare” i 2005. Det var skivebom. Venstresiden skremmer nå med den ”blå faren”. Det kan også bli bom.


Hva om alle i stedet snakket mer om egen politikk?

lørdag 4. desember 2010

De beste bloggene

Tordenbloggen har vært i sving siden 2006. Målet er å kåre årets beste blogg. Sonitus-redaksjonen, nærmere bestemt Arne Hjorth Johansen og Berit Myhre,  har valgt å gi en jury bestående av folk som de mener er blant landets beste bloggere, oppgaven med å sette sammen hver sin topp ti bloggliste.Via det klassiske Melodi Grand Prix-poengsystemet med 12 poeng til nr 1, 10 til nr 2 osv, skal denne juryen bestemme hvem som stikker av med seieren i år. I fjor vant Ida Jackson, muligens bedre kjent som Virrvarr (jeg holder forresten på å lese boken hennes om sosiale medier nå. Synes den er rotete i strukturen, men veldig interessant lesning).

Smigrende nok er jeg, i år som i fjor, plukket ut til å være ett av jurymedlemmene. Det er slett ingen enkel oppgave å plukke ut og rangere de ti beste bloggene, det er mange gode å velge mellom (og mange som definitivt ikke skal på min liste..).

Min liste ble i år seende slik ut:

1. Knut Johannessen
2. Jan Arild Snoen
3. Merethe Ranum
4. Paul Chaffey
5. Astrid Meland
6. Ivar Johansen 
7. Thor Bjarne Bore
8. Anne Viken
9. Kjetil Løset
10. Maria Gjerpe

Så gjenstår det å se hvordan de andre stemmer.


Hvem er din(e) bloggfavoritt(er) om dagen?

fredag 3. desember 2010

Partisk NRK avgjorde valget i 2005?

Forskere jobber som regel ikke så veldig fort. Men forhåpentligvis desto grundigere. En professor ved Universitetet i Oslo og to første amanuensiser på BI har gått sammen om en studie som konkluderer med at NRK var snillere med de rødgrønne partiene enn de borgerlige under valgkampen i 2005. TV2 var derimot "slemme" med alle. Forskerne mener at denne forskjellsbehandlingen av partiene kan ha bidratt til å avgjøre valget.


Jeg har ikke lest dette forskningsmaterialet og kan derfor ikke vurdere elementer som f.eks. metodebruk. Generelt vil jeg likevel si at TV er meget viktig når det gjelder hvor velgerne henter sin valginformasjon. Vi kan snakke om både facebook, blogger og twitter til vi blir blå i trynet, men i overskuelig framtid er det den gode, gamle TV-en som er kanal nr 1 for den jevne velger.

Derfor er partienes profilering og politikeres innsats i utspørringer og TV-debatter meget viktig. Først og fremst med tanke på de velgerne som er i tvil. Det er tvilerne som avgjør utfallet. 05-valget var, i likhet med 09-valget, av den jevne sorten. I flere fylker var marginene små, og det skulle ikke store bevegelsene til før begge disse valgene hadde endt med borgerlig seier også i antall mandater (de fire borgerlige partiene fikk som kjent flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene ved begge valg).

Det er således uheldig for NRK, og for demokratiet vårt, at forskere mener å empirsk belegge at statskanalen, gjennom sine utspørrere og programledere, favoriserer noen partier.          

torsdag 2. desember 2010

Desorientert amerikansk ambassadør

Mange politikere er sterkt kritiske til Wikileaks. Det er en av grunnene til at jeg har sans for Assange og co. I dag kommer det fram i Svenska Dagbladet at den amerikanske ambassadøren i Sverige frykter at Norges rødgrønne regjering kan kutte "landets tradisjonelt sterke transatlantiske bånd og fokus på NATO. Dette kan svekke NATOs nordflanke".


Ambassadøren kan ikke ha fulgt så nøye med i timen. For det første er USA-vennlige Ap dominerende i den rødgrønne regjeringen. Ap har neppe til hensikt å svekke båndene til USA og NATO. Dessuten var det før i tiden at SV var NATO-kritiske. Etter at de kom i regjering, har også SV begynt å slikke USA opp etter ryggen.

Omtrent som alle de andre partiene..

onsdag 1. desember 2010

Novemberanalyse

I all beskjedenhet vil jeg anbefale min analyse av velgerbevegelsene i november som brukbar lektyre denne uken. Analysen inneholder også en rykende fersk kommuneprognose. 

tirsdag 30. november 2010

søndag 28. november 2010

Mye skrik, lite ull

Forrige ukes finansdebatt satte tonen for de neste årenes valgkamp. De rødgrønne regjeringspartiene ønsker å lime godtgående Høyre så tett inntil Frp som overhode mulig. Slik at de kan tegne skremmebilder. Skremmebilder som alle er malt over varianten ”de blåblå vil rasere den flotte velferdsstaten som vi har bygd opp”. Slik håper regjeringen å få fart på motmobiliseringen av velgerne. Velgerne skal skremmes tilbake ”på plass” i den rødgrønne folden.



Reelle politiske forskjeller og klare meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. De alternative statsbudsjettene, som viser partienes politiske prioriteringer, viste (nok en gang) denne høsten at det ikke er så mye til reelle alternativer den borgerlige opposisjonen kan vaske fram. På samme måte som de rødgrønne ikke kunne framvise all verdens politiske forskjeller i sine alternative budsjetter da de borgerlige satt med makten. Det handler mest om ørsmå nyanser. Nyanser som kan være viktige nok. Men som ikke er i nærheten av å rime med den avgrunnen det synes å være når vi lytter til de politiske debattene – enten de nå foregår på Stortinget, på folkemøter, på TV, i radio og aviser eller på sosiale medier.


I så måte kan vi, med et ganske så bra innslag av substans, hevde at den politiske retorikken ikke har all verdens med innhold i seg. Det blir mest, ja, nettopp, retorikk. For Høyre og Frp kommer ikke til å rasere ”den norske modellen”. Like lite som den rødgrønne regjeringen representerte noen ”rød fare” for vårt kapitalistiske system, slik politikere på høyresiden tidligere har forsøkt å skremme med. Lederen for det som skal være et sosialistisk venstreparti, Kristin Halvorsen, sin oppskrift for å komme oss ut av finanskrisen var som kjent bl.a. å shoppe mer..


Ergo er det, når det kommer til stykket, nesten et fett hvem som styrer. Dessverre.


Oppdatert: Kristin Halvorsen har replisert følgende på twitter:
@kristinhalvorsen: Det var vg og ikke jeg som anbef shopping i finanskrisa, det har vg sjøl vedgått.Så den trenger du ikke å gjenta.

Jeg har søkt litt, og bl.a. funnet denne korrespondansen i Adresseavisen. Og har svart følgende:


@stmarthinsen: Du sa folk bør oppføre seg normalt. Folk oppførte seg unormalt, dvs shoppet mindre. Shoppe mer er vel da ok tolkn?
@stmarthinsen: Jeg trodde miljøorienterte sosialister jublet over utsikter til mindre shopping og forbruk. Men tok visst feil..





søndag 21. november 2010

Fylkestingsprognose og stillingen i enkeltfylkene

Vi skal ikke bare velge inn våre representanter til kommunestyrene neste år. Vi skal faktisk også velge inn folk som skal sitte i fylkestingene. Fylkestingsvalgene blir som regel ikke tildelt allverdens med oppmerksomhet. Forståelig nok all den tid fylkeskommunenes makt er meget begrenset. Men valg er valg, og jeg har i alle fall tenkt å gjøre mitt til å skape en viss blest også om dette valget.

Tradisjonelt sett gjør både Rødt, Sp og Høyre det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Mens SV, Ap, Frp og KrF som oftest gjør det svakere. For Venstre har jeg ikke funnet noe entydig mønster. Også fylkestingsvalg er lokalvalg, men her er det en viss "rikseffekt" som innebærer at de svake lokalvalgspartiene kommer hakket bedre ut her enn ved kommunevalg, mens effekten er omvendt for de andre.

Når jeg nå skal presentere noen tall som jeg mener gir et bra bilde på dagens fylkesvalgspreferanser, så må jeg dermed legge disse nevnte effekter til grunn. Med utgangspunkt i gjennomsnittet av de (til nå) åtte publiserte nasjonale meningsmålingene i november og omreget til fylkestall - ser min  prognose slik ut (endring fra fylkestingsvalget i 2007 i parantes):

Rødt 2,0 (-0,1)
SV 5,2 (-1,3)
Ap 25,8 (-5,0)
Sp 5,9 (-1,9)
KrF 3,9 (-2,8)
V 4,4 (-1,2)
H 28,2 (+8,4)
Frp 22,6 (+4,1)
Andre 2,0 (-1,2)


Mine tall avviker noe (men ikke så mye) fra de fylkestallene som Poll of polls opererer med. Bl.a. ligger de høyere på Ap og lavere på "andre". Her bør det nevnes at deres beregninger bygger på lokale målinger, mens jeg bygger på nasjonale. Så kan vi spørre oss hvem av målingene som treffer best.
Situasjonen synes nå, uansett metode, å være at bare Høyre og til dels Frp kan si seg godt fornøyd med det nivået de har inne. Alle de andre sliter og har en stor mobiliseringsoppgave foran seg fram mot valgdagen 12. september neste år.

Nå er vel kanskje ikke landsresultatet det mest spennende ved lokalvalg. For det er jo fylkesting i de respektive fylkene som skal velges. Når jeg bryter ned tallene på enkeltfylker, kommer jeg ut med følgende vurderinger (husk at nedbrytingen er basert på at valgvinden blåser noenlunde likt i alle fylker):

Oslo: Har bare kommunevalg (i tillegg til bydelsvalg). Her er forøvrig situasjonen at de rødgrønne er et godt stykke unna nivåene som trengs for å få en slutt på deres lange og ørkesløse opposisjonelle ørkenvandring. Høyre og Frp har dog ikke rent flertall på mine beregninger og er fortsatt avhengig av Venstres velsignelse.

Akershus: Lite nytt å tilføye fra min siste prognose her. Blått flertall.

Østfold: Høyre og Frp mangler på mine beregninger nå et fattig mandat på rent flertall. De må da i så fall forsøke å lokke KrF (som i dag samarbeider med Ap) over på sin side. Venstre kunne også forberedt seg på friere.

Hedmark: Mine tall viser at de rødgrønne nå holder flertallet med meget knapp margin. Kan Venstre, KrF, H og Frp samle seg om et alternativ i denne Ap-bastionen, så ser det pr i dag faktisk ut til å kunne bli spenning om valgutfallet i denne parlamentarisk og normalt røde styrte fylkeskommunen.

Oppland: KrF valgte samarbeid med Ap og SV etter valget i 2007 og sikret dem dermed mandatflertall med minste mulig margin. Dette flertallet ser ut til å ryke med glans. Dermed må nok Ap prøve å lokke Sp over på sin side for å beholde makten i Oppland. Ap+SV+Sp holder et tynt flertall på min prognose.
Buskerud: Rent blått flertall med bra margin. I så fall blir det maktskifte i fylket. Ap har i dag fylkesordføreren, bl.a. støttet av Venstre.

Vestfold: Massivt blått flertall. Høyre ligger dermed godt an til å beholde fylkesordføreren.

Telemark: Sp tilhører her den borgerlige alliansen som gir Høyre fylkesordfører. Selv om Sp skulle bytte side etter valget, så ser de rødgrønne ikke ut til å få flertall. Ei heller H og Frp har flertallet inne. Dermed vil sentrums veivalg avgjøre fargen på den politiske styringen 2011-2015.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler det siste lille for å ha rent flertall på min prognose. KrF valgte Ap ved forrige korsvei og kan komme på vippen igjen. Men Venstre kan også sørge for å vippe Aps nåværende ordførermakt av pinnen.

Vest-Agder: Omtrent det samme som i nabofylket i øst. Høyre og Frp er i nærheten, men mangler et par prosentpoeng på rent flertall. KrF og Ap inngikk samarbeid sist - og KrF fikk lederposisjonen. KrF og/eller Venstre ser ut til å kunne komme på vippen igjen. Hva velger de?

Rogaland: Blått flertall. KrF valgte Ap og sørget for fylkesordfører fra Ap etter valget i 2007. Men KrF brøt budsjettsamarbeidet i 2009. Aps lille håp om å få beholde sin posisjon ligger i at KrF kommer tilbake, parallelt med at Høyre+Frp ikke får flertall. Begge deler ser vanskelig ut.  

Hordaland: Blått flertall. KrF har i dag fylkesordføreren - tror det skal godt gjøres for partiet å beholde det vervet. Mitt tips går i retning Høyre.

Sogn og Fjordane: Fortsatt rødgrønt flertall. Men ikke med allverdens margin. Klarer Høyre, Frp, KrF og Venstre å samle seg, så er det en viss reell mulighet for maktskifte.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig flertall. Høyre og Frp ser ikke ut til å ha styrke nok til å erobre rent flertall. KrF valgte Høyre sist. Velger de høyresiden igjen, så ser det uhyre tungt ut for de rødgrønne å snu dette.

Sør-Trøndelag: De rødgrønne mister flertallet på mine nedbrutte tall. Ryker Aps lederposisjon? Det fordrer, som i noen andre fylker, eventuelt at Høyre, Frp, KrF og Venstre kommer overens. Jeg tror H og Frp har for langt opp til rent flertall i fylket.

Nord-Trøndelag:  Ap, KrF, H og Venstre sitter i dag i en slags regnbuekoalisjon i parlamentarisk styrte Nord-Trøndelag. Ap har fylkesrådslederen og ligger an til å beholde den. Bytter Ap ut sine nåværende partnere med de kanskje mer naturlige partnerne Sp og SV, så ser det rødgrønne flertallet greit ut.

Nordland:  Ap har fylkesrådslederen i fylket som var først ute med å innføre parlamentarisme. De har med seg både SV, KrF og Venstre på styringslasset. Ingen ting tyder på disse fire partiene skal beholde det knappe flertallet de fikk i 2007. Høyre og Frp er et stykke unna flertall. De samme er de rødgrønne. Dermed spår jeg at KrF og Venstre også her kan avgjøre maktkampen.

Troms: SV trakk seg nylig ut av fylkesregjeringen i Troms. Høyre erstattet SV og utgjør nå, sammen med KrF og Ap, makteliten i fylket. Ap utgjør den politiske ledelsen i samarbeidet. Skulle de samme tre partiene ønske å holde sammen også i neste periode, så har de pr i dag flertallet såvidt inne på mine beregninger. Vil  Høyre og KrF bryte ut og i stedet danne allianse med Venstre og Frp, så er det akkurat nå flertall for dem. Troms ser dermed ut til å kunne bli et eldorado for politiske spillere...

Finnmark: Jeg besøkte nylig Finnmark fylkesting og fikk et realtivt klart inntrykk av at Ap styrer og steller mye i fylket. Naturlig nok med tanke på den høye oppslutning de fikk her sist (40,4 prosent). Ap og SV utgjør flertallsposisjonen. Dette bildet ser ut til å snu noe ved valget neste år. På mine mandatbergninger for fylket har de to nå 16 mandater og mangler dermed to mandater for flertall. Det kan åpne opp for at både Sp, KrF og Venstre kan bli maktpolitisk interessante i fylket.   

Oppdatert: Jeg la ut en råanalyse - uten å faktasjekke dagens maktpolitiske situasjonen i alle fylker. Før jeg fikk sjekket alle selv, så har Rune Meier, Anonym 1 og 2 vært så vennlige å oppdatere meg på situasjonen i hhv. Oppland, Rogaland og Telemark. Takk for det! Dette er nå bakt inn i analysen.
Flere unøyaktigheter? Spill gjerne inn i kommentarfeltet.  

lørdag 20. november 2010

Carl I. Hagen undergraver Siv Jensen

Carl I. Hagen tok ikke gjenvalg til Stortinget i 2009. Han overlot sitt imponerende livserk, Frp, til Siv Jensen og var klar for å nyte pensjonisttilværelsen med mange late dager i Spania. Trodde vi. Eller gjorde vi? Vel, for å være ærlig så kommer det ikke som noen bombe at lukten av sagmugg ble for sterk. Hagen er et politisk dyr som neppe trives noe særlig utenfor politikken. Derfor grep han muligheten til å bli Frps ordførerkandidat i Oslo begjærlig. Dermed har han nå fått en base som gjør at han gis gode muligheter til å prege det politiske mediebildet framover.

- Det er som å signere toppscoreren i eliteserien, uttalte Christian Tybring "Disneyland" Gjedde da Hagens ja var i boks. Trolig lykkelig uvitende om at toppscoreren på det tidspunktet het Moa Abdellaoue (og etter serieslutt het Baye Djiby Fall).

For Siv Jensen innebærer Hagens comeback derimot at hennes autoritet undergraves. Fordi mange velgere nok ser på Hagen som partiets egentlige leder. Men også fordi Hagen tar seg friheter til å fronte egne meninger som ikke nødvendigvis er på linje med Frps politikk (en frihet som han forsåvidt også tidvis tok da han var partiformann).

Det er politisk umulig for Siv Jensen å være uenig med Carl I Hagen utad. Derfor vil Hagens utsagn alltid stå uimotsagt. Dermed kommer hun oppi en meget delikat skvis. En skvis mellom å utvise lederskap for et stort parti på den ene side, og være tro og lojal mot han som ga henne muligheten til å nå toppen på den annen. Det er en spagat som jeg ikke tror Siv Jensen er myk nok til å klare å stå i over lang tid.  

Etter det jeg har grunn til å tro, er ikke Carl I Hagen særlig fornøyd med Siv Jensens ledelse. Han mener hun er for pusete i media og for lite "på". For lite populist om du vil. Jeg tror at dette også har spilt en rolle for Hagens comeback. Mens Siv Jensen på sin side er skuffet over at Carl I. Hagen heller sjelden berømmer henne utad.

Frp har ligget relativt stabilt rundt valgresultatet fra i fjor på målingene. I en tid der rødgrønne velgere har flyktet all mass, har partiet i overraskende liten grad greid å tiltrekke seg disse, men i stedet måttet se at Høyre har forsynt seg grovt og vokst seg jevnstore og endog større enn Frp. Men Frp har opplevd et visst løft i den måneden vi nå er inne i. Jeg ser ikke bort i fra at Hagen har bidratt til å gi Frp dette løftet, i kombinasjon med TV2s avsløringer om uverdige forhold i eldreomsorgen (eldreomsorg er god velgersak for Frp).

Fløykamp er alt annet enn noe nytt i Frp. Populister har stått mot liberalister så lenge jeg kan huske, dog i varierende intensitet. Hvis det vi nå ser, vil utvikle seg i retning av en Jensen-fløy vs. en Hagen-fløy, så kan vi få en strid som vil aksellere i styrke.

Jeg er ikke overbevist om at Siv Jensen kommer vinnende ut av noe slikt.

tirsdag 16. november 2010

Julie Voldberg

Jeg besvarte noen spørsmål fra en journalist i Nettavisen i går om Høyres Julie Voldberg. Det resulterte i denne artikkelen i dag.

Hva er ditt inntrykk av henne?

torsdag 11. november 2010

Fylkestingsanalyse av Akershus

På oppdrag fra Romerikes Blad har jeg beregnet en prognose for fylkestingsvalget som i dag står på trykk i papiravisen. Prognosen er foretatt med utgangspunkt i partienes snittnivåer på nasjonale målinger i oktober. Tallene er omregnet til Akershus-forhold ved hjelp av fylkesfaktorer der historisk valgstatistikk er lagt til grunn.

Prognosen ser slik ut (endring fra valget i 07 i parantes).

Rødt 1,6 (+0,2)
SV 4,3 (-1,9)
Ap 24,3 (-3,8)
Sp 2,9 (-1,1)
KrF 2,2 (-1,7)
V 4,8 (-1,9)
H 38,0 (+10,7)
Frp 20,3 (+0,4)
Andre 1,7 (-1,1)

For alle andre partier enn Høyre (og til dels Rødt) er disse tallene skremmende lesning. Ved inngangen til valgåret 2011 er det derfor åpenbart at en rekke partier må mobilisere kraftfullt fram mot valgdagen hvis ikke dette valget skal bli helt elendig.

Når jeg regner om prosenttallene i mandater, kommer jeg ut med følgende fordeling av Akershus fylkesting 2011-2015:
SV 2 (-1)
Ap 11 (-1)
Sp 1 (-1)
KrF 1 (-1)
V 2 (-1)
H 17 (+5)
Frp 9

Venstre og KrF brøt samarbeidet med Ap etter valget i 2007 og inngikk i stedet samarbeid med H og Frp. Samlet sett har disse fire posisjonspartiene 29 mandater inne på denne beregningnen. 22 er nok for å beholde flertallet. Det borgerlige forspranget er således nå massivt i Akershus. Høyre og Frp ville også fått flertall alene (26 mandater). Et interessant spørsmål i en slik situasjon vil være hvorvidt Høyre og Frp fordeler toppvervene seg i mellom og gir litt blaffen i KrF og Venstre, eller om firepartikoalisjonen holder sammen selv om sentrumspartiene blir "overtallige".

Vippepunktet for ett mandat i Akershus fylkesting ligger rundt 1,6-1,7 prosent. Rødt ligger på min prognose hårfint utenfor. Høyre holder sistemandatet på denne beregningen. KrF mister ett av sine to mandater og vil bli stående igjen med kun Lars Salvesen som representant. Marginen ned til at partiet skal falle helt ut av tinget er ikke mer enn et halvt prosentpoeng. Jeg tror ikke at partiet kommer ned dit. Både KrF og Sp må opp på rundt 3,5 prosent for å berge begge sine to mandater. Mitt tips pr i dag er at ingen av dem vil klare det.

SV og Venstre har begge tre mandater i dagens fylkesting. Treffer mine tall noenlunde blink, så innebærer det at begge partiene får redusert sin fylkestingsgruppe til to. Vippepunktet for tre mandater ligger omtrent rundt 5,7-5,8 prosent. I øyeblikket synes jeg det ser for tungt ut for begge å heise seg opp til det nivået. For SVs del tror jeg det kommer til å handle vel så mye om å forsøke å holde 3-tallet fra livet slik at man ikke nærmer seg grensen for at også det andre mandatet kan ryke.

Ap må nok dra seg noe over 26 prosent for å beholde sine 12 mandater fra inneværende periode. Det tror jeg kan være innen rekkevidde. Men det ser for langt opp ut å klare de over 29 prosentene som trengs for å plukke 13 mandater.

Frp må opp på et høyt 21-tall for å ta med seg et tosfiret antall mandater. Det kan gå. Detter partiet ned mot 19 prosent, så vil niende mandatet derimot stå i fare. Pr. i dag synes et valgresultat i sjiktet 19-22 som det mest realistiske for Frp sin del.

Høyre stormer fram og har hele 17 mandater inne på denne prognosen. Jeg tror at partiet nå er noe bortimot full mobilisert, og må stålsette seg for et fall inn mot valget. Det 17. mandatet er hårfint inne, og jeg blir derfor overrasket hvis det er i partiets besittelse etter valget. Faller partiet ned mot 35 prosent, så kommer trolig 16. mandatet i spill. Mens partiet nok  må ned på 33-tallet for å miste også 15. mandatet. Ved fall ned i mot 30 blank, så vil Høyre få 13.
   
Hva er det med Høyre og Akershus, spurte avisens politiske redaktør meg for et par dager siden. Mitt svar resulterte i at jeg ble sitert på følgende i dagens avis:

- Akershus som helhet har en velgerstruktur som passer Høyre utmerket. Folk her har høy inntekt og utdanning, bor i tettbygde strøk og mange jobber i privat sektor. Alt dette er variabler som vi fra valgforskningen vet øker sannsynligheten for å stemme Høyre.          

Jeg ble også sitert på følgende:
- Mine beregninger viser at Høyre ligger på ca 50 prosent i Asker og Bærum, mens partiet har rundt 25 prosent på Romerike.
-Mye kan og vil skje før valget. Trolig kommer Høyre i mål i sjiktet 32-35 prosent. Frp bør kunne klare ca 20,og dermed er det helblått flertall. Et maktskifte i Akershus virker usannsynlig.
- Det er nesten umulig å se for seg hvordan de rødgrønne skal klare å bikke flertallet i Akershus. Jeg tror deres eneste reelle mulighet er at de klarer å lokke KrF og Venstre over på sin side. Og selv da blir det vanskelig nok.

Både prognosen og meg er også omtalt i avisens lederartikkel i dag.
  


mandag 8. november 2010

Kampen mot sperregrensen

På lørdag hadde jeg følgende politiske analyse av den traurige situasjonen for sentrumspartiene og SV på trykk i Drammens Tidende:



Både SV, Sp, KrF og Venstre kjemper en dramatisk kamp mot sperregrensen. Vil de overleve?


5,5. 4,6. 4,3. 4,1. Nei, det er ikke de begredelige dommerscorene for presten Einar Gelius sine prestasjoner i ”Skal vi danse”. Men gjennomsnittstallene fra oktober for hhv. SV, Sp, KrF og Venstre. I Buskerud sliter disse fire hardt prøvede partiene enda tyngre. Når jeg regner om de nasjonale snittnivåene til Buskerud-forhold kommer jeg ut med den stusselige tallrekken 4,1, 4,6, 2,4 og 3,2. For å ha håp om et fast mandat i fylket, må et parti komme seg over sju prosent. I øyeblikket er ingen av dem i nærheten av dette. Høyre, Ap og Frp deler så godt som hele fylket mellom seg. Hva er årsaken til at sentrum og SV ligger så dypt nede?


Svaret er sammensatt av flere ulike faktorer. Det finnes likevel noen likhetstrekk. For KrF og Sp sitt vedkommende, så er hovedproblemet at de knapt tiltrekker seg nye velgere. Begge partiene har bra lojalitet blant de som tidligere har stemt på dem, men de makter i forsvinnende liten grad å appellere til velgere som satt hjemme eller stemte på andre partier sist. Utfordringen er dermed å gjøre appellen bredere, parallelt med at man greier å holde på dem man har. Faren ved å løpe etter nye velgergrupper er at man støter kjernevelgere i fra seg. Dermed risikerer en å gjøre vondt verre.


Både SV og Venstre har noe bredere appell, men de sliter tungt med å holde på sine tidligere velgere. Lojaliteten er skremmende lav. Over halvparten av deres velgere fra valgene i 2007 og 2009 sier nå at de ikke kommer til å stemme dem igjen. Det er et symptom på misnøye. Når det gjelder SV, så er dette ganske enkelt å forstå. For partiet er ikke til å kjenne igjen fra da de var i opposisjon. Høyre-leder Erna Solberg omtalte SV en gang i tiden som ”den røde fare”. I regjering har ikke partiet vært særlig rødt eller farlig. Kameler er slukt på løpende bånd. Ikke minst i kjernesaker som miljø (gasskraft), skole (kunnskapsskolen) og utenriks (Afghanistan). SV har gått fra å være et friskt venstrekorrektiv, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Dermed har mange tidligere SV-velgere funnet ut at de like godt kan stemme Ap eller holde seg hjemme.


Venstres store problem har i lengre tid vært å skaffe seg noen vinnersaker som kan gjøre dem til noe mer enn et parti som inntar moderate sentrumsstandpunkter i alle saker. Man hadde sitt livs sjanse til å gjøre miljø til en slik vinnersak i valgkampen i fjor. Men daværende partileder Lars Sponheim rotet bort denne muligheten ved å la mye av sin valgkamp handle om å obstruere for Frp og snakke om spill og garantier, i stedet for å konsentrere seg om egen politikk. Dermed skremte han mange velgere rett i fanget på Høyre. Ikke minst i de siste dagene og timene inn mot valget, hoppet mange gamle Venstre-velgere av og partiet ble trykket under sperregrensen og ble kun stående igjen med to stortingsrepresentanter.


Fikk Venstre virkelig to representanter selv om de ramlet under sperregrensen, tenker nok noen. I så fall ikke så rart. For det er en altfor utbredt misforståelse at et parti må over sperregrensen på fire prosent for å ha mulighet til å bli representert på Stortinget. Sannheten er at det kun er de 19 utjevningsmandatene der denne sperregrensen har betydning. For fordelingen av de øvrige 150 mandatene, er det partienes styrke i de enkelte fylkene som er avgjørende. Dette betyr at selv om et parti ikke oppnår fire prosent på landsbasis, så kan man ha lokal styrke nok til å få inn noen representanter og dermed likevel bli en maktfaktor i norsk politikk.


Har de fire partiene en reell mulighet til dette selv om de skulle falle under sperregrensen ved valget i 2013? Jeg har foretatt noen mandatsimuleringer for et slikt scenario og kommet fram til at svaret er ja. SV bør ha et sikkert mandatstikk i Oslo, og har faktisk også en viss sjanse på to der. I tillegg vil Akershus være et håp. Sp kan ikke føle seg for trygg noen steder, men Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag er deres fremste håp. KrF bør ha ett greit mandat fra Rogaland inne, og kan også klare å beholde representasjon fra Hordaland og Vest-Agder. Venstre vil fortsatt ha Oslo og Akershus som sine livsforsikringer.


Dette betyr at man slett ikke kan felle dødsdommene over noen av disse partiene, selv om de skulle falle under sperregrensen. Men alle kjemper nå sitt livs kamp. Venstre har kjempet slik lenge. For SV, KrF og Sp er dette noe nytt. Det er ikke gitt hvem av dem som evner å takle det best.

onsdag 3. november 2010

Kristin Halvorsen går av?

SV-leder Kristin Halvorsen vurderer i disse dager om hun skal trekke seg. Jeg tror hun kommer til å lande på at hun går av. Først og fremst fordi hun har sittet veldig lenge. Skal hun drive med noe annet enn politikk, så bør hun neppe vente særlig lenger. Men også fordi hun nok er i ferd med å innse at SV må ut av regjering for å gjenreise venstreopposisjonen i dette landet. SV må rett og slett ut av regjering for å finne tilbake til sin identitet og sjel. En sjel de i stor grad har solgt i bytte mot noen få regjeringstaburetter de siste fem årene.

Kristin Halvorsen er velgermessig i ferd med å kjøre SV i grøfta gjennom sitt regjeringsprosjekt. Våren 2005 lå partiet på 15-16 prosent på målingene. Gjennomsnittstallet for oktober 2010 viser traurige 5,5 prosent. To av tre SV-velgere er mao. blitt borte. Med tanke på at partiet som oftest gjør svakere lokalvalg enn stortingsvalg, så indikerer dette et valgresultat helt nede på 4-tallet neste år. Situasjonen er meget dramatisk for partiet. Sperregrensen truer.

Så kan man godt si at det vil være feigt å trekke seg i en slik situasjon. Og det er åpenbart et element som kan trekke i retning av at hun sier ja til gjenvalg. Likevel tror jeg hun vil sette hensynet til partiet foran eget ønske om å reise kjerringa. 

Jeg har vanskelig for å se for meg andre arvtakere enn Audun Lysbakken. Han er nok neppe Halvorsens førstevalg, men er den klart beste SV har og er mannen som bør ha de beste kvalifikasjoner til å drive god opposisjonspolitikk. Bård Vegar Solhjell kan være en utfordrer, men virker litt for lett og står for stort sett det samme som Kristin Halvorsen.

Når Kristin Halvorsen går av og SV går ut av regjeringen - enten det nå skjer før eller etter valget i 2013, så vil det åpne opp for nye konstellasjoner i vårt politiske landskap. Ap vil bli fristilt, og sentrumspartienes preferanser kan bli helt avgjørende for hvorvidt vi får en regjering med blått eller sosialdemokratisk tyngdepunkt fram mot 2017.   


Oppdatert: Kristin Halvorsen har valgt å kommentere dette blogginnlegget på følgende måte på twitter:

@SVKristin: Det er alltid veldig rørende når høyrefolk under dekke av å være valganalytiker og av omsorg for SV mener vi skal ut av regj!
@SVKristin: Husk hvordan Erna sleit for halvannet år siden og alle analytikere og presse dømte Høyre nord og ned! Erna gir meg håp!



fredag 29. oktober 2010

Dødsstraff

Dagsavisen-journalist Amund Trellevik ringte meg i går og ville ha kommentarer til at sju av Frps ni representanter i Tromsø kommunestyre, inklusive gruppelder Jan Blomseth, gikk i mot støtte til det verdensomfattende nettverket av byer mot dødsstraff (City for Life). Vår samtale resulterte i et sitat i denne artikkelen. Saken brukes som hovedoppslag i avisen.

Dagsavisen er ikke eneste riksmedium som har plukket opp Nordlys-saken og dermed gir Blomseth sine 15 minutters berømmelse (og vel så det). VG har fått Infact til å lage en undersøkelse hvor en av fire svarer at de, under noen gitte betingelser, kan være positive til dødsstraff og smeller dette ut på sin førsteside. Tallet høres (for) høyt ut, noe som kan bero på en noe ledende spørsmålsstilling (jeg har dog ikke fått studert denne). Tilsvarende dødsstraffundersøkelser her til lands tror jeg, fritt etter hukommelsen, har ligget på rundt en av ti for.

Selv synes jeg dødsstraff er uhyrlig, under alle omstendigheter. Hva synes du? 

mandag 25. oktober 2010

Slik kan valgdeltakelsen økes


Tidligere denne måneden hadde jeg denne kronikken på trykk i Stavanger Aftenblad:

Hjemmesitterpartiet dominerer totalt ved lokalvalg. Hva kan vi gjøre med det?

I 2007 fant bare 62 prosent av de stemmeberettigede i Rogaland det bryet verdt å avlegge stemmelokalene et besøk for å si sin mening om hvem som burde styre i kommunene. Og kun 58 prosent avla stemme ved fylkestingsvalget. I fjor høst møtte derimot 77 prosent av de stemmeberettigede rogalendingene opp for å stemme ved stortingsvalget. Riksvalg engasjerer altså i langt større grad enn lokalvalg. På landsbasis har særlig har Ap og Frp en stor utfordring hva gjelder å få mobilisert sine velgere. For de partivise stemmetallene over tid, tyder på at en rekke velgere som stemmer enten på Ap eller Frp ved stortingsvalg, sitter hjemme når det er lokalvalg.


Den svake valgdeltakelsen indikerer at mange velgere oppfatter at lokalvalget ikke er viktig nok. Årsakene til det kan være mange: Partiene og de lokale kandidatene er grå og kjedelige, de lokale sakene er for små, de politiske forskjellene kommer for lite fram, lokale medier gjør en for dårlig jobb og kommunene har for lite makt. Bare for å nevne et lite årsaksutvalg.


Tendensen til svak deltakelse ved lokalvalg er skremmende. Fordi det er et symptom på at noe er galt ved lokaldemokratiet vårt. Frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Lokalvalgene skal gi kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Jo færre velgere som deltar, jo mer svekkes denne legitimiteten. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om.


Derfor bør vi diskutere hvordan vi kan vekke engasjementet til live. I så måte er det vel verdt å se nærmere på følgende:

Felles valgdag

Ordningen med å slå sammen lokal- og riksvalg praktiseres med hell bl.a. i Sverige. Betydningen av valgdagen oppgraderes dermed fordi det blir viktigere å avlegge stemme. Lokalvalgene vil på denne måten få drahjelp fra riksvalgene og gevinsten vil være en markert høyere deltakelse. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene og partiene får færre valgkamper å konsentrere sin innstas om. Faren er at det lokalpolitiske aspektet vil drukne i enda større grad enn i dag. Dessuten kan fire år mellom hvert valg være lang tid å vente for at velgerne skal få sagt sitt. Nedkorting til tre års valgperiode er en mulighet som kan vurderes.


E-valg

Å gi alle velgere en mulighet til å stemme elektronisk, tror jeg er noe som vil tvinge seg fram. For det er viktig å ha et valgsystem som er i pakt med samfunnet rundt. Ikke minst vil en slik stemmekanal kunne trigge unge velgerne – en gruppe som i dag har en lav deltakelse. E-valg vil også gjøre det enklere for alle, ikke minst for syke, funksjonshemmede og utenlandsboere, å ta i bruk stemmeretten sin. Neste år får innbyggerne i ti kommuner anledning til å teste ut hvordan e-valg kan fungere. Deriblant Sandnes. Jeg synes så mange som mulig i disse kommunene bør benytte muligheten til å påvirke hvordan e-framtiden vil se ut her i landet på valgfronten. Ikke minst fordi det er viktig å gjøre denne nyordningen så sikker som mulig slik at det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg ikke svekkes. En kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme, vil kunne møte denne utfordringen.


Økt makt til kommunene

Politikken må i sterkere grad tilbake i kommunen. Det betyr at rikspolitikerne oftere må klare å holde fingrene sine unna. Konkret betyr det bl.a. at rammeoverføringer må trenge flere øremerkede tilskudd til side. Kommunene bør få mer anledning til å bestemme over sine inntekter og utgifter. I dag er både inntekts- og utgiftssiden i for stor grad bundet opp slik at det blir lite å prioritere mellom. For eksempel er skattedebatten så godt som regulert ut av kommunene siden alle kommuner har den samme satsen på inntektsskatt. Den politiske styringen blir således innsnevret, og en del velgere kan, til dels med rette, hevde at det er et fett hvem som styrer.


Klarere forskjeller

Klare alternativer og politiske motsetninger virker mobiliserende på velgerne. Ergo bør de politiske forskjellene komme sterkere fram. Konfliktlinjene må vekkes til live, og tydeligere politiske blokker bør tre fram også lokalt. Bedre samsvar mellom politiske samarbeidskonstellasjoner på riksplan og lokalplan er viktige bidrag i så måte. I dag er det ofte høyst uklart hvilke samarbeidskonstellasjoner en får etter valgene. Hestehandling, gjerne på tvers av blokkene, avgjør (for) mye. En overgang fra formannskapsmodell til parlamentarisme, slik Oslo og Bergen har innført og som Trondheim og Stavanger vurderer å innføre, er en mulig vei å gå for store kommuner. Men uansett styringsmodell, liten eller stor kommune, så bør det være mulig for alle å konkretisere de politiske forskjellene bedre enn i dag.


Bedre lokale medier

Er vi gode nok? Det spørsmålet må Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland og deres konkurrenter stille seg. Svaret må nesten bli nei. I denne forlengelsen dukker således flere spørsmål som bør besvares opp: Klarer vi å formidle de viktige sakene på en god måte? Greier vi å grave dem fram? Slipper vi ulike politiske syn godt nok til? Utvikling generelt handler om å evaluere og bli bedre på det en allerede er god på og bli mindre svak på de dårligste områdene. Medieutvikling er ikke noe unntak. Fra valgforskning vet vi at mange velgere skaffer seg informasjon via media. Derfor er den jobben som media gjør, meget viktig også i et deltakelsesperspektiv.

Det kan hende at også helt andre elementer bør diskuteres. Men det avgjørende er at vi diskuterer dette temaet. For sviktende valgdeltakelse er for alvorlig til å forbigås i stillhet

fredag 22. oktober 2010

Parlamentarisme i Finnmark?

Jeg hadde i går gleden av å holde en times foredrag om parlamentarisme vs. formannskap for fylkestingspolitikere og fylkesbyråkrater i Finnmark. De momentene jeg dro fram, trakk veksler på et tilsvarende foredrag som jeg holdt for Hordaland Frp tidligere i år (Frp kommer der til å avgjøre Hordalands styringsmodell).

Det vil føre for langt å gjengi alt her, så jeg skal nøye meg med å peke på de hovedargumentene jeg trakk fram som de beste og mest brukte for de to respektive ordningene. For å beholde formannskapssystemet vektla jeg fem sentrale momenter:

Samarbeid. Det tverrpolitiske samarbeidet, på tvers av partier og skillelinjer, har best grobunn her.

Stabilitet
. Et formannskap eller fylkesutvalg velges for fire år om gangen og sitter hele tiden. En regjering el. fylkesråd kan i prinsippet kastes hver eneste dag.

Gjenspeilingen av valgresultatet
kommer best til syne i et formannskapssystemet fordi partiene blir representert etter forholdstallsprinsippet.

Tradisjon
. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Hvorfor endre på noe som fungerer bra?

Billigere
. Parlamentarisme er mer kostbart fordi flere politikere må jobbe på hel- eller deltid.


For parlamentarisme anførte jeg følgende fem sentrale punkter:

Tydeliggjøring av det politiske ansvaret. Fylkesrådet sitter med ansvaret og kan ikke løpe fra dette.

Rådmannsveldet elimeres fordi utøvede politikere overtar den daglige styringen av byråkratiet.

Effektivitet
. Styringspartiene kan lettere og kjappere banke igjennom saker.

Finansiell styring. Bedre økonomistyring som et produkt av at færre partier får gjennomslag.

Helhetlig styring. Flere heltidspolitikere og "regjering" gir grunnlag for bedre overodrnet styring av fylket.

Dernest var det et hovedpoeng for meg å understreke at styringspraksisen viser at disse to modellene ofte har en tendens til å nærme seg hverandre i den forstand at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner i formannskap, mens det ofte er snakk om mindretallsparlamentarisme i den alternative styringsformen. Dermed blir de ovennenvte argumentene noe mer uklare når vi holder dem opp mot praksisen. Men når det gjelder fylkene, så har det utelukkende vært flertallsfylkesråd.

I så måte er det god grunn til å framholde at styringsmodellen ikke er avgjørende for om fylket styres godt eller dårlig. Derimot er det den jobben politikere og byråkrater gjør hver dag, og hvordan de utfyller rollene sine, som betyr mest. Sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta enten styringssystemet er sånn eller slik.

Maktforholdene i Finnmark fylke bekrefter i noen grad at konsensusorienteringen og det tverrpolitiske samarbeidet, som i teorien skal være bærebjelker i formannskapssystemet, ikke fungerer helt slik når det kommer til praksis. Fylkestingsrepresentanter fra både Høyre og Frp hevdet under vår slett ikke uinteressante innspillsseanse, at de følte seg ofte overkjørt av Ap. En uttalte at posisjonen (Ap og SV) later som de hører på dem, men reelt slett ikke hører likevel. Men det var også stemmer fra opposisjonshold som mente at de hadde gode påvirkningsmuligheter innenfor dagens system. En Ap-politiker framholdt at de ofte, og reelt sett, tok hensyn til gode forslag fra både Høyre, Frp og andre.

I diskusjonsrunden i kjølvannet av mitt foredrag, ble ulike aspekter tatt opp. En var frustrert over at opposisjonen ofte var fragmentert og i for liten grad klarer å samle seg. Jeg repliserte at dette neppe har noe med styringssystemet å gjøre. En annen talte varmt for parlamentarisme og mente at et skifte ville øke valgdeltakelsen kraftig - kanskje helt opp til 70 prosent (deltakelsen i Finnmark ved fylkestingsvalget i 2007 var kun på 53,8 prosent). Jeg svarte at empirien gir ingen dekning for å tro at et bytte av styringssystem vil ha noen innvirkning på valgdeltakelsen.

Skal Finnmark innføre parlamentarisme i neste periode (2011-2015), så fordres det at saken behandles innen 31. desember i år. I tillegg må et flertall i det nye fylkestinget etter valget i 2011 stemme for. Mitt inntrykk av diskusjonen og samtaler jeg hadde med noen av fylkespolitikerne i pause og korridorer, er at Høyre og Frp i stor grad er for, Samelisten er for, mens de andre er i mot. Dermed kommer Aps preferanser til å bli helt avgjørende (i denne saken som i mange andre saker i Finnmark). Trolig er oppfatningene innad i partiet noe delte. Sammensetningen av det neste fylkestinget vil avgjøre, men mange mener nok at argumentet om at formannskap er et billigere system vil bli tungen på vektskålen.

Jeg rundet av mitt Vadsø-besøk med en fiskepastalunsj ved et trivelig "byråkratbord", før tiden var inne for å komme seg til den vesle flyplassen og ta plass i en av Widerøes til dels sjarmerende, små fly (såpass små at jeg, som kun er 178 cm, klarte å smelle hodet i dørkarmen da jeg skulle stige ombord - hvorpå flyvertinnen repliserte: "Jeg så den komme...").

onsdag 20. oktober 2010

På plass i Vadsø

Da er denne foredragsholder innstallert på det dårligste hotellrommet Rica Vadsø hadde å by på (overbooking..). På den bærbare pc-en har jeg klar en presentasjon med 14 lysark. Det burde holde...
Foredraget om parlamentarisme vs. formannskap kan kanskje følges her fra k.l 9 torsdag (men det er mulig at det kun er "fylkestingsforhandlingene" som sendes - i så fall blir jeg neppe å se).

Referat fra meg kommer trolig fredag.

mandag 18. oktober 2010

Telefonsalg

Ring ring.
Hallo?
Fjern babling uten respons i andre enden (verste jeg vet...typisk signal om at nå er det telefonsalg på gang).
Hallo??
- Ja...det er fra Netcom bedrift. Er det Svein Tore Marthinsen?
Ja.
- Det var godt å høre (godt å høre?? særlig!). Siden du høres ut som du bobler over av entusiasme (din ironiske dust!), så er du vel interessert i å høre om at jeg kan hjelpe deg med å gjøre mobilregningen din billigere?
Nei!
Klikk.  

torsdag 14. oktober 2010

Foredrag

Førstkommende torsdag skal jeg til Vadsø for å holde et foredrag om parlamentarisme på et seminar for folk i Finnmark fylkeskommune. Foredrag er etterhvert blitt en hyggelig bigeskjeft for meg. Trolig er økende etterspørsel på den fronten et produkt av økt synlighet i media.

Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.

Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?

Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.

søndag 10. oktober 2010

Hareide må bytte valgkrets

Dagfinn Høybråten har trukket seg som KrF-leder noe som betyr at partiet skal velge ny leder på landsmøtet til våren. Valget står mellom Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dagrun Eriksen er også nevnt i spekulasjonene, men jeg tror ikke at hun har sjans til å nå opp.

Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av  partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.

Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.

Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.

Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun  fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.

Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.

Jeg tipper hun gjør det siste.


onsdag 6. oktober 2010

Velgertrendene på Romerike

Min fortid som Gansdøling (betegnelse på de som er fra Gansdalen i Fet kommune på Romerike) og mitt nåværende bosted på Jessheim har nok bidratt til at regionens største lokalavis, Romerikes Blad, har fattet interesse for å bruke meg som valgekspert. Jeg lager fra tid til annen også prognoser og analyser for avisen.

Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen

La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid,  utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +-  4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.

Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.

Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.

La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".

Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.

Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.


     

mandag 4. oktober 2010

Blå storeslem?

Min analyse viser at de rødgrønne står i reell fare for å tape alle de 20 største kommunene ved valget neste år. I en slik situasjon skal det veldig store baller til for å legge fram et stramt statsbudsjett i morgen. Baller de rødgrønne ikke har?

søndag 3. oktober 2010

Valgsituasjonen i storkommunene

I morgen publiserer Minerva min analyse av septembermålingene. Analysen vil denne gang også inneholde en oppdatering og vurdering av velgernes lokalpolitiske prefaranser i de ti største kommunene våre, målt i innbyggertall.

Her skal du imidlertid få en aldri så liten teaser i form av vurderinger av Norges storkommuner fra 11. til og med 20. (fortsatt målt i innbyggertall).


Asker: Asker er omtrent like blå som nabokommunen Bærum. Alt annet enn H+Frp-flertall vil være en skrell. Jeg tror dog ikke på et rent H-flertall.

Sarpsborg: Ap har et meget godt grep i arbeiderbyen og manglet et fattig mandat på rent flertall i 2007. Slår dagens nasjonale trend inn her, så kan Sarspborg Ap bare drømme om et slikt flertall neste år. Velger KrF og Venstre å samarbeide med Frp og Høyre, så er det realistiske utsikter til et maktskifte. Men de rdøgrønne har et lite favorittstempel.   

Skien: Knapp borgerlig seier i 2007, men Venstre valgte Ap i bytte mot å få varaordføreren. Venstre kan godt komme i samme posisjon som sist, men jeg tror den borgerlige seieren blir klarere ved neste korsvei slik at Høyre og Frp kanskje kan nøye seg med å gjøre sine hoser grønne hos KrF for å få til et maktskifte i Ap-bastionen.

Skedsmo: Venstre valgte rødt etter 07-valget i kommunen som trolig er mest kjent for Lillestrøm Sportsklubb, til Høyre og Frp sin store ergrelse. Romerikes Blad har publisert tall som peker i retning av at Høyre og Frp ikke nødvendigvis vil trenge Venstres velsignelse neste gang. Men som på nasjonalt plan, så tror jeg de to partiene fort bør belage seg på å få med seg sentrum på lag for å ha reelt håp om å sette en stopper for Aps hundreårige styre.     

Bodø: Rødgrønn seier med ok margin i 2007 (hvis Rødt inkluderes). Følger Nord-Norges nest største by de nasjonale trendene, så skal de få slite med å gjenskape den seieren. I øyeblikket lukter det sentrum på vippen.

Sandefjord: Sterk ordførereffekt og massiv Høyre-framgang i 2007 i byen med Tippeligaens dårligste lag. Alt tyder på at det helblåe flertallet i Sandefjord vil vare i minst fire nye år.

Ålesund: Høyre og Frp fikk samlet 44,2 prosent i Ålesund sist. I øyeblikket har de to partiene rent flertall på min Ålesund-prognose. Men marginen er ikke større enn at jeg tror mest på at KrF kommer til å vippe flertallet også etter 2011.

Larvik: En byliste har levert to sterke valg på rappen i min gamle hjemkommune, men jeg tror ikke de klarer å gjenskape det en tredje gang. I så fall vil det trolig komme såpass med velgere fra denne bylisten, at et rent H+Frp-flertall vil være klart innenfor rekkevidde.  

Arendal: KrF inngikk samarbeid med Ap etter valget i 2007 og sørget dermed for at Toril Rolstad Larsen fikk forlenget sine periode med ordførerkjedet. Nå har Larsen frasagt seg gjenvalg. Jeg synes det ser litt for tungt ut for rent blått flertall her, så trolig kan KrF komme til å spille en nøkkelrolle i kampen om makt igjen. 

Karmøy: KrF fikk over 20 prosent her sist og sitter med ordføreren i Norges 20. største kommune. Jeg tror ikke partiet får noe i nærheten av det neste år, noe som kan åpne for et rent H+Frp-flertall og en ordfører fra ett av disse to partiene i neste fireårsperiode.


Kort oppsummert så tror jeg pr. i dag på rent blått flertall i Asker, Sandefjord, Larvik og Karmøy. Det ligger an til borgerlig flertall (gitt at V og KrF betraktes som borgerlige partier) i Skien, Skedsmo, Bodø, Ålesund og Arendal. Kun i Sarspborg holder jeg de rødgrønne som favoritter, men favorittstempelet er svakt.   

fredag 24. september 2010

Hva forbinder du med Ap?

Rælingen Ap har invitert meg til å snakke om temaet "Ap - sett utenfra" i forbindelse med at kommuneprogrammet for 2011-2015 skal meisles ut. En kjapp brainstorming på Twitter i går ga følgende Ap-assosiasjoner:

@asuls: Arne Treholt?
@rossavik: Alt det gamle, det eneste som forvirrer er at partiet for første gang ikke har en autoritær leder.
@snoorre: For meg er AP blitt et parti styrt av LO, SV, SP og presse. Tør ikke å gjennomføre politikk de har bestemt seg for.
@strogstadIndustriromantisering, oljegrådighet og gammelmodig, bakstreversk maktarroganse..
@trudebradministrasjon og arroganse
@padlofil: Det nye Høyre? I spagat mellom vekst og vern? Hverdag over visjon?
@HogneN@arbeiderpartiet = meritokrati i dag. Les kva Einar Førde tenkte om det i «Stikk i strid»!
@brumlebass: Ap favner alle lag. Og i alle lag finnes folk som misliker skatter eller det skatten brukes på. Disse stemmer noe annet.
@bthansen: Jeg forbinder at det er mange bitre Høyrefolk som liker å klage på partiet på Twitter når man stiller sånne spørsmål.
@beritrekve: Ta med at dei ser ut til å mangla mot til å gå føre for å få folk til å ha meir miljøvenleg åtferd.


Hva forbinder du med Ap anno i dag? Enig/uenig i noe av dette, eller er det helt andre assosiasjoner som dukker opp og som jeg bør ta med i foredraget?