onsdag 30. november 2011

Partier i sosiale medier: Senterpartiet

Sp gjorde i høst sitt svakeste lokalvalg siden 1951 med sine 6,7 prosent. Mens stortingsvalget i 2009 på 6,2 prosent var det nest dårligste etter krigen - bare "slått" av 2001-valget. I likhet med KrF, og i skyggen av SVs og Frps problemer, sliter altså også vårt agrarparti tungt med velgertilslutningen for tiden.

For et par uker siden hadde jeg en interessant samtale med partiets parlamentariske nestleder, Anne T Wøien. Her pekte jeg bl.a. på at partiets grunnfjell er i forvitring. Hennes svar er at partiet må møte den utfordringen ved å bli bredere. Kan partiet gjøres bredere via sosiale medier?

Til nå har våre analyser pekt i retning av at partiene og partilederne primært bruker sosiale medier til å snakke til sine egne. Altså en form for velger- og medlemspleie framfor velgerverving. Man backer opp egne partifolk og formidler informasjon som treffer deler av grunnplanet, men ikke så mange andre. Så også med Senterpartiet? La oss ta en titt.

 Feil vei på Twitter

SenterpartietAbout @Senterpartiet



Senterpartiet etablerte sin partikonto på Twitter 10. juli 2009. På disse drøye to årene har partiet sendt ut 507 tweets, skaffet seg 3162 følgere og havnet på 128 lister. Sps tweets den senere tid bærer preg av at de nå virker å se på Twitter tilnærmet som en ren kringkastingskanal for egen politikk. "Å sende spørsmål til Sp er ikkje vitsi" skrev @anneviken betegnende nok i en tweet i fjor (se nedenfor).



At Sp faktisk svarte henne, representerer derfor et hederlig unntak. Men hvorfor sender @senterpartiet spørsmålet videre til kommunikasjonssjefen i stedet for å svare direkte selv? De som administrerer partiets twitterkonto bør også ha mandat til å svare direkte. I stedet antyder en slik videresending en gammel organisasjonskultur (vi går "tjenestevei") som ikke helt står seg i møte med nye kanaler og andre forventninger til kommunikasjonsform.

Når jeg går igjennom @senterpartiet sin twitterhistorikk, så stusser jeg over at utviklingen har gått i gal retning. Sp-tweetene i 2009 var hyppigere, mer samtalepregede og mer interessante enn dagens. Hva var det som skjedde? Det kan være strategiske vurderinger som ligger bak den negative utviklingen. Det kan også handle om mindre ressurser. Sannsynligvis begge deler. Twitter synes nå i alle fall å bli prioritert ned av Sp - antagelig fordi det vurderes som at man får for lite igjen for å satse på det. Skal Sp bli mer interessant å følge, så fordres det at partiets twitteradministrator(er) igjen viser mer vilje til å bidra med opplysninger ut over det rent kringkastingsmessige. Gjerne ved å vise fram litt humør, komme med en og annen nyhet kun på Twitter og delta i debatter.

Dette betyr ikke at dagens Sp-konto er helt verdiløs. Tweetene har en bra variasjon mellom henvisninger til nettsaker, partiblogger, utspill og partinformasjon og kan for de mest ihuga interesserte være relevant å ha i sin twitterfeed. Men jeg har vondt for å se at partiet kan nå særlig ut over den aller hardeste kjernen med denne type kommunikasjonsmønster som partiet nå har lagt seg til. I likhet med KrF, så har også Sp noen gode enkeltkvitrere i sin stortingsgruppe. Med nevnte @annetwh som nr 1, og @geirpo som en bra nr 2. Enkeltpersoner faller imidlertid utenfor denne analysens definisjonsområde, og uansett kommer ikke Sp ut som noe særlig godt twitterparti. Sp er likevel slett ikke det svakeste partiet på Twitter, noe jeg kommer grundigere tilbake til.


Sp får på pelsen på Facebook
I likhet med KrF, så har også Sp valgt å ha "Alle nylige" som standardoppsett på sin Facebook-vegg. Det betyr at når man sjekker ut Senterpartiet på Facebook, så får man både partiets oppdateringer og brukernes egne initiativ presentert i skjønn forening. Dette får et pluss i boken fordi man da raskt viser for alle som er innom at dette er en side der ikke bare egen partipropaganda skal komme fram.

Den siste tiden har Sp-veggen vært preget av en rekke meldinger fra mennesker som har sterke synspunkter på dyrehold generelt, og pelsdyrnæringen spesielt, med mange kritiske spørsmål rettet mot partiet og dets politikk på feltet. Flere uttrykker irritasjon over at Sp ikke svarer på spørsmål her, slik det bl.a. framgår av ordskiftet nedenfor.


Les gjerne den samtalen om igjen. For den fanger mye av essensen i de analysene vi holder på med for tiden. For hvorfor bidrar ikke Sp i kommentarfeltene? Da kunne Sp fått fram sine argumenter, de som har engasjert seg på siden ville bli møtt med den respekten de fortjener i form av svar og kanskje aller viktigst; kvaliteten i samtalene ville blitt hevet noen hakk. "Sp-folk gjør annet enn å sitte på Facebook hele dagen", sier Håkon her. Og han har et poeng. For det krever prioritering å være i samtale med de som følger deg.

Men hva ønsker man med en slik side, egentlig? At vi bare passivt skal absorbere og digge og "Like" de statusoppdateringene, den teksten, de lenkene og bildene som Sp deler med oss? Er det ikke nettopp engasjement, argumentasjon, spørsmål og svar som gir en slik side interessant innhold og en god grunn for å følge med og være der? Politikere og partier klager av og til over at de har så få verktøy i verktøykassen sin. Av og til bør kanskje oppmerksomheten rettes mot å å bruke de verktøyene man faktisk har. Sp tar i liten grad i bruk dialogverktøyet i sin Facebook-verktøykasse.  

Rett skal være rett. Sp formulerte etterhvert et svar til de mange med meninger i pelsdyrsaken, som de la ut som en statusoppdatering:



     
Her får partiet fram at det i alle fall leser de innspillene som kommer. Det er bra. Svaret er imidlertid litt "typisk politikersvar" der man runder av med å holde fram at man vil "avvente ytterligere debatt" til landbruksmeldingen kommer. Må det være så ullent? Ja og nei. De politiske prosessene, som ofte munner ut i kompromisser innad i partiene og mellom partiene, er ofte seige greier der det er vanskelig å svare konkret på noe som helst før man har konkludert, rett og slett fordi man ikke vet hva man blir enige om før konklusjonen foreligger. I så måte er det forståelig at Sp velger å svare slik.

På den annen side er åpenhet en dyd som mange av oss setter enda høyere etter 22/7. Og Sp kunne godt gjort vesentlig mer for å være åpnere og spille inn den saksinformasjonen som faktisk finnes. Dessuten innbyr Facebook til en noe ledigere, mer muntlig og direkte kommunikasjonsform - en form som jeg synes Sp hverken her eller i de fleste andre oppdateringer, tar i bruk.

Brorparten av Sps oppdateringer er forøvrig bygd opp rundt lenkinger til saker fra egen nettside. Det betyr at partiet i liten grad tilfører Facebook-siden noe som er unikt kun for denne siden. Oppdateringene generer noen "tomler opp" og enkelte kommentarer, men generelt er engasjementet under disse oppdateringene labert sammenlignet med andre partier. Jeg finner heller få gode samtaler, initiert av Sps egne Fb-folk.

Sp deler også noen bilder med oss. Bl.a. disse:


 
Dette er fra 3-årsdagen for den rødgrønne regjeringen. Regjeringen kalles "sentrumsregjeringa 3 år".  Er begrepsbruken "sentrum" her et forsøk på å vise fram det humøret jeg etterlyste ovenfor? Eller er det en aldri så liten glipp (hverken regjeringskollegene i Ap eller SV er vel særlig glad i å bli kalt sentrumsregjering..)? Jeg er sannelig ikke sikker..  

Oppdatert nettside
En sentral kommunikasjonskanal for partier er deres nettsider. Det gjelder også for Sp. I følge Rune Karlsens gjennomgang av valgundersøkelsen 2009, så besøkte 18 prosent av velgerne en eller flere partiers nettsider før valget. Denne andelen er klart økende. I 2001 var den på kun 8 prosent, mens den var økt til 12 i 2005. Fortsetter veksten, så er det grunn til å tro at minst en firedel av velgerne vil være innom en eller flere partinettsider før valget i 2013. Interessen for nettsidene er klart størst blant de unge. Det er også et hovedtrekk at mange usikre velgere sjekker ut sidene. Av de 18 prosentene som besøkte partinettsider i 2009, så var så mange som en av tre av dem innom Sp sine sider - men under en av ti av disse endte opp med å stemme Sp ved valget.

Dette betyr at det slett ikke er bare er "hardcorefansen" som er innom slike sider, noe som i sin tur også bør ha betydning for hvordan sidene utformes. Selv om det nok er grunn til å tro at det er langt flere "usikre" på besøk i et valgår enn i et mellomår (har dog ikke sett tall på dette).

Hvordan ser Sps nettside ut? Her er et utsnitt: (gå gjerne inn selv og gjør deg opp egen mening).


Det er åpenbart de fire områdene samferdsel, skole, omsorg og miljø som partiet ønsker å formidle er deres hovedsaker. Disse er formulert slik:
- Vi bygger landet raskere
- En skole der alle skal kunne lykkes
- Trygg hjemmeomsorg og pleie når du trenger det
- Vi skaper framtidas grønne arbeidsplasser

Hvor er Sps kjernesak; distrikt, tenker jeg først. Men distrikt ligger forsåvidt implisitt innbakt i alle disse fire temaene. Jeg har ikke så mye sans for den type blinkende headinger som Sp velger å bruke for å understreke hovedtemaene, det tar noe av oppmerksomheten bort.

I nyhetsstrømmen sin har partiet tre hovedsaker. Det er få, men ikke så dumt all den tid dette tydeliggjør hvilket stoff som er prioritert den dagen. I det store og hele er det mye bra å si om Sps nyhetsstrøm. Det oppdateres hyppig og gir et bredt bilde av hva sentrale partifolk holder på med og hva partiet står for. Samtidig er det noe med pressemeldingsformen på sakene som gjør dette litt kjedelig og tungt. Hva om partiets nettredaktør satt seg fore å lage en egen nyhetssak /annenhver dag for å bryte litt av mønsteret?

Hvordan er integrasjonen mellom partiets bloggere og nettsiden? Det er ett av de spørsmål jeg går inn i alle disse nettsideanalysene med. Og på Sps side må jeg lete for å finne blogghenvisninger. Men under "interaktiv" og så "bloggere" finner jeg det jeg leter etter. Hvis partiet ønsker å bygge opp bloggprofiler, så nytter det ikke å gjemme bort bloggerne sine slik partiet delvis gjør i dag.

Letingen fører oss inn på en side der ti "Senterpartibloggere" er listet opp. Fem av de ti (Lundteigen, Wøien, Pollestad, Klinge og Sande) tilhører partiets stortingsgruppe. Seks av ti blogger på partiets foretrukne plattform; Origo. Mens de øvrige fire benytter blogspot. Sp synes ikke å ha noen helhetlig plan for bloggingen, ting virker noe tilfeldig sammensatt og overlatt til den enkelte. Både Klinge, Wøien og Lundteigen har elementer i sin blogging som jeg synes er spennende. Særlig er Lundteigen en positiv overraskelse. I sum er det likevel ingen grunn til å være spesielt imponert over bloggnivået til Sps stortingsgruppe.              

Sp sliter i sosiale medier
Mitt inntrykk, etter å ha studert både partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside, er at Sp er bakpå i de sosiale mediene. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som det ikke satses noe særlig på. Dette underbygges ytterligere gjennom de vurderinger som Cecilie Staude har gjort av partiets leder.

Likevel er det elementer på alle tre plattformer, særlig på nettsiden, som det går an å bygge på og videreutvikle - for i langt større grad kunne bruke de store mulighetene som ligger der i form av bedre velgerkontakt, informasjonsutveksling og samtaler fram mot valget i 2013 og tiden etter.

Forbedringspotensialet er stort. Det tror jeg også at Sp er klar over. På tide å gjøre noe med det?         

søndag 27. november 2011

Partier i sosiale medier: KrF

Etter en sterk periode rundt årtusenskiftet, har KrF slitt tungt med velgertilslutningen. Partiet noterte kun 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2009, og 5,6 prosent ved høstens lokalvalg. Det var hhv. det svakeste riksvalg og lokalvalg etter at partiet ble landsomfattende i 1945.

Kan god bruk av sosiale medier bidra til å snu trenden for KrF? Ikke isolert. Men i samspill med mange andre faktorer kan det være en viss bidragsyter. For et lite opposisjonsparti som KrF, som tidvis sliter med å få gjennomslag og oppmerksomhet for sin politikk og sine synspunkter, er sosiale medier en mulighet for å nå ut og fram til folk, selv i perioder der de tradisjonelle mediekanalene prioriterer andre partier.

Hvordan står det til på den sosiale mediefronten hos KrF? Jeg begynner med Twitter. (Les gjerne også Cecilie Staudes analyse av partileder Knut Arild Hareide).

Laber Twitter-aktivitet

Kristelig FolkepartiAbout @KrFNorge



@KrFNorge opprettet en twitterkonto 26. mars 2009. På de to et halvt årene som deretter har gått, har partiet sendt ut beskjedne 445 tweets, fått 2756 følgere og havnet på 126 lister hos andre kvitrere. Det er færrest tweets og nest lavest antall følgere av alle partiene.

Det kan være grunn til å tro at KrF, med sin overvekt av eldre, kvinnelige velgere og folk med lav/middels utdanning, generelt er noe underrepresentert på et forum med klar overrepresentasjon av menn og folk med høyere utdanning. I et slikt perspektiv er det i noen grad forståelig at Twitter åpenbart ikke er det som prioriteres høyest fra partiet sentralt. Likevel er det med en viss undring jeg registrerer at man velger å ha et så labert aktivitetsnivå på kontoen. Oppdateringene er hyppige i forkant av valgene, men ellers virker de mer eller mindre tilfeldige og det kan gå måneder mellom hver. Denne typen "valgstunt" på Twitter som KrF bedriver, har jeg heller liten tro. Relasjoner i sosiale medier bør bygges over tid for å ha effekt.

@KrFNorge gjør altså ikke så mye på Twitter. Men noe av det lille de gjør, er bra. Eller rettere sagt det som informasjonsrådgiver Hildegunn Bernsen, som etter hva jeg kunne bringe på det rene er den som stort sett oppdaterer Twitter for KrF, foretar seg her er bra (men hvorfor er ikke den Twitter-ansvarlige i partiet på Twitter med egen konto..?). For et samlet inntrykk av tweetene bærer bud om at både muligheten for dialog er forstått og tidvis realisert. Retweet-funksjonen av ytringer man synes er gode, er også tatt i bruk på en bra måte, selv om ytringer fra andre enn KrF-ere gjerne kunne vært brukt flittigere. For KrF, som andre partier, bør huske på at også folk utenfor partiet kan si bra saker og ting.



Jammen, vi har jo @KrFDagrun vil sikkert noen i KrF si. Joda, KrF har noen dyktigere kvitrere bl.a. i sin stortingsgruppe. Men det vil føre for langt å vurdere de mange enkeltpersonene i de ulike partiene - derfor må jeg nøye meg med partikontoene i disse analysene. Uansett er dette ingen god unnskyldning for ikke å ha en velfungerende KrF-konto på Twitter. For husk at selv om sosiale medier er "personlige", så stemmer velgerne primært på parti - ikke på person.
        

Gode tilløp på Facebook
KrF har 2010 "Likere" på Facebook. Det er færrest av stortingspartiene. Partiet har like fullt en side de absolutt kan være bekjent av. Etter at jeg skrev Venstre-analysen i forrige uke, la jeg den ut på partiets Fb-side fordi jeg trodde dette var svært relevant og interessant for mange som er innom der, å lese. Den ble kjapt fjernet, fordi dette åpenbart bryter med partiets policy om at all info på Veggen skal initieres av administratorene. KrF har, i motsetning til Venstre, "alle nylige" innlegg som standard ved første veggvisning. Det er fortjenestefullt i mine øyne fordi det gjør at informasjon og synspunkt som andre enn administratorene framfører på Veggen, blir mer synlig. Dette skaper også et førsteinntrykk av mer dynamikk og mindre forutsigbarhet i kommunikasjonen. Ikke minst når KrF selv deltar i diskusjoner og kommer med saklig informasjon om partiets standpunkt som i eksemplet nedenfor hvor en person er dypt uenig i partiets standpunkt om skjenketider. KrF kunne gjerne deltatt slik enda oftere.
  


Tilfører KrFs Facebook-side de som er innom den, verdi på andre måter? Ja, både muligheten for å dele bilder og stille spørsmål blir brukt, om enn ikke flittig. Og selv om utfallet av spørsmål av typen "Hvem synes du klarte seg best i partilederdebatten" gir seg selv på en KrF-side, så er det positivt at man søker å skape aktivitet som er unikt for denne siden.

Når det gjelder den øvrige informasjonen som partiet deler på Veggen, så handler det mye om å fortelle hva forskjellige KrF-politikere gjør og hva partiets politikk er på ulike felt. Naturlig nok. Partiet er nå inne i en meget spennende fase der man skal legge strategi og meisle ut politikk mot neste stortingsperiode 2013-2017. Sperregrensen er ikke langt unna, og de valgene KrF tar i den perioden som kommer nå, kan bli helt avgjørende for hvilken rolle partiet vil ha i det politiske landskapet i framtiden og for hvilken regjering vi får. Mange folk som er inne på KrFs side har sikkert synspunkter på dette, og jeg undrer meg noe over at ikke partiet bruker Facebook-siden i større grad til å invitere folk til å komme med synspunkter på denne viktige prosessen. Jeg tror at god bruk av sosiale medier generelt handler om at man i større grad ser på sine følgere/venner/lesere som likeverdige samtalepartnere.    

Kjedelige blogger
Gul er KrFs farge, og gult er hva som møter oss når vi kikker innom partiets nettside krf.no. Det første som slår meg er imidlertid at her er det veldig mange ansikter! I hovedstrømmen er bildene av de forskjellige politikerne godt synlige, mens de gule overskriftene under bildene gjør det verre å se hva sakene faktisk handler om ved et første øyekast. Nettsiden, slik den nå er utformet, skaper dermed et inntrykk av at politikertrynene er vel så viktig som selve sakene. Bør det ikke være omvendt?



Sakene i hovedstrømmen har et bra frekvensnivå, og det er et pluss at det går an å kommentere under sakene. Det viser at man ønsker å legge til rette for toveiskommunikasjon med sine lesere. Antallet kommentarer er dog beskjedent og indikerer trolig både at lesertallet ikke er veldig høyt, og at sakene som legges ut ikke klarer å engasjere leserne nok til at de skriver ned sine synspunkt.

Øverst på siden har KrF plassert et bilde av to barn og et annet bilde av to eldre mennesker. Dette skal illustrere at barn og eldre er partiets to hovedsatsingsområder. Under bildene heter det at «Et samfunn som er godt for barna, er godt for alle» og «Det skal være godt å bli gammel i Norge». Adjektivvariasjonen her er ikke veldig..eh..god. Men partiet viser i alle fall fram sine prioriteringer, selv om onde tunger hevder at KrF prioriterer mye til det meste hele tiden.

KrF har et system der hver stortingsrepresentant har fått tildelt sin partiblogg, her illustrert ved Møre og Romsdals Rigmor Andersen Eide.



Det viser at partiet mener at det er et poeng at alle deres fremste politikere ytrer seg på slike plattformer. Honnør for det. Bloggoppsettet virker imidlertid noe gammeldags. Frekvensen på bloggingen er ujevn, men generelt lav. Aktivitetsnivået hos leserne synes også å være beskjedent. Blogginnleggene bærer et visst preg av å være på en relativt kjedelig leserbrevform, selv om det finnes noen fine unntak. Dette tror jeg virker ekskluderende på mange av de som klikker seg inn der. Her er det ingen lenking, ingen illustrasjonsbilder, ingen dialog med leserne, lite personlighet og i grunn lite som spriter opp.

Dette tyder på at det store flertallet av KrFs politikere ikke synes å ha forstått noe særlig av bloggingens egenart. Partiets beste stortingsblogger, Kjell Ingolf Ropstad, er åpenbart ikke komfortabel med dette systemet og bruker konsekvent sin egen blogg til å ytre seg i stedet. Han har mye å lære bort til sine kolleger hva gjelder blogging.


Stort forbedringspotensial
KrF har et stort forbedringspotensial i sosiale medier. Partiet er pr i dag noe bakpå på dette feltet, men situasjonen er ikke håpløs. Både Facebook-siden, nettsiden og twitterkontoen har elementer i seg som tyder på at det finnes bra sosial mediekompetanse internt i partiet. Sett utenfra synes det å være slik at denne kompetansen er veldig ujevnt besatt og at slett ikke alle sentrale KrF-folk er enige om at de nye kanalene bør være et kommunikasjonsmessig satsingsområde for partiet. Her ligger en hovedutfordring.

La meg føye til at slike analyser som jeg for tiden gjennomfører, i samarbeid med Cecilie Staude, slett ikke er noen uttømmende totalvurdering av alt partier og partiledere gjør i sosiale medier. Vi kan bare ta for oss enkelte sider. Likevel tror jeg analysene gir en brukbar pekepinn på hvor partiene i dag står på området.

I så måte bør KrF innse at partiet har en vei å gå for å være bra posisjonert i sosiale medier inn mot valget i 2013.          

onsdag 23. november 2011

Partier i sosiale medier: Venstre

Venstre måtte nøye seg med 3,9 prosent og fattige to mandater ved stortingsvalget i 2009. Bl.a. fordi daværende partileder Lars Sponheim bommet på strategien. Denne høstens lokalvalg ble derimot en opptur for Norges eldste parti; 6,3 prosent var Venstres beste kommunevalgsresultat siden 1971.
Fordi den nye partilederen Trine Skei Grande er den første Venstre-lederen som har forstått sosiale medier og Venstre som parti har utviklet seg kraftig i sosiale medier de siste par årene? Nei, så enkelt er det definitivt ikke. Hovedforklaringene ligger andre steder.

Det er imidlertid ingen ulempe å beherske sosiale medier og betydningen vil øke mot valgene i 2013 og 2015. Kollega Cecilie Staude vurderte Skei Grandes bruk av sosiale medier i går. I dag skal jeg ta partiet hun leder i nærmere sosialt medieøyesyn.


Fin dialog på Twitter


VenstreAbout @Venstre



Venstre opprettet en konto allerede 3. juni 2008 og var med det nest først ute på Twitter av norske partier. I løpet av de drøye tre årene som har gått, har partiet i skrivende stund sendt ut 3413 tweets, fått 8362 følgere og havnet på 303 lister. Antallet følgere trenger ikke si allverdens, og vi bør huske at blant Twitters kvarte million registrerte norske brukere, så kan mikrobloggtjenestens elitistiske form føre med seg at Venstres velgere er noe overrepresentert der. Like fullt er det grunn til å tro at det faktum at lille Venstre er Twitters nest største parti målt i antall følgere, også er et produkt av at partiet tilfører de av oss som velger å følge det, noe.

Venstre, som oppdateres av @kjartana, @havrohansen og @venstrejck, har reell dialog med Twitter-folket. Spør man @venstre, så får man som regel svar. Og ofte også gode svar, samtidig som det framvises respekt for de som spør, tidvis ispedd en dose humor og selvironi. Vissheten om at det faktisk er mulig å få skikkelige svar fra partiet på Twitter, gjør det mer interessant å ha dem i twitterstrømmen. Ønsket om og viljen til å delta i samtaler, gjør at verdien av tilstedeværelsen øker fordi Venstre både tilfører og blir tilført noe på Twitter.
   
Venstre
 Nå har han jo fått seg en jobb, men ja, vi mener fortsatt at han bør klippe seg.

Når det gjelder de "vanlige" tweetene der partiet ikke besvarer henvendelser, så er omtrent halvparten av dem viet Trine Skei Grandes politiske virksomhet. De resterende handler om partiets og andre Venstre-politikers gjøren og laden. Informasjonen handler primært om hva som er partiets politikk på ulike områder, og det lenkes opp til både egne nettsider, til blogger og ulike medieoppslag. Denne type informasjon, spørsmål og diskusjon rundt partiets politikk bør være et kjerneelement i all politisk kommunikasjon. Venstres twitterkonto bidrar til realisering dette.

Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmålstegn ved om såpass mange av de "ordinære" tweetene bør kobles til partilederen. Og Venstre kan også bli langt bedre på å invitere oss andre inn til diskusjon om Venstres politikk ved f.eks. å henge på et "Enig/uenig?" i slutten av noen av tweetene. Å "by litt mer på partiet" i form av en og annen tweet som kan gi oss små glimt inn i de indre prosessene i partiet, ville heller ikke vært av veien.


På det jevne på Facebook

Venstre har 6310 "likere" på Facebook. Det er flest av de fire små partiene på Stortinget (KrF, SV, Sp og V), men langt bak de tre store (Ap, H og Frp). "Vil du kommunisere direkte med Trine Skei Grande? Følg henne på Facebook!" Det var det første som møtte meg på Venstres "Vegg". En oppfordring som i følge Cecilie Staudes vurderinger, er noe misvisende all den tid Trine Skei Grande faktisk har heller liten direkte kommunikasjon med andre på Facebook, men kommuniserer primært ut i form av statusoppdateringer.



Det er flere diskusjoner av substansiell karakter på Venstres vegg. Diskusjonene bærer preg av at det stort sett er Venstre-folk som diskuterer med hverandre. Nå er Venstre riktignok kjent for å være et lite parti med usedvanlig mange ulike meninger under samme tak (Fritt etter Halfdan Hegtuns alter ego Even Brattbakken: "Jeg stemmer Venstre. Det samme gjør naboen. Så politisk sett står vi langt i fra hverandre"), men meningsytringene er like fullt ofte "heiing" på partiet eller representerer små nyanseforskjeller. At Venstre selv av og til deltar i diskusjonene i kommentarfeltene, bidrar til å heve diskusjonskvaliteten. Deltakelsen kunne gjerne vært oftere, og jeg savner at Venstre i enda større grad inviterer sine "likere" til innspill og deltakelse.

I likhet med de fleste FB-sider, så er oppdateringer på "Veggen" hovedaktiviteten. Venstre tar i liten eller ingen grad i bruk andre publiseringsverktøyer som spørreundersøkelser, bilder og videoer. Det gjør at Venstres side framstår noe ensidig i formen. Aktivitetsnivået er ellers noe ujevnt. Med fire sideadministratorer burde det være mulig å få til et jevnere og noe høyere nivå enn det som foreløpig eksisterer.


God digital møteplass. Informativ, men litt kjedelig nettside

Hva står Venstre for? Hvordan kan man delta i, og diskutere med, Venstre? Disse to spørsmåplene hadde jeg i bakhodet da jeg klikket meg inn på partiets nettside venstre.no. Spørsmål som jeg tror mange som søker inn på den siden også ønsker å få svar på. Venstres slagord "Folk først" er det første som møter oss. Og de fire temaene skole, miljø, småbedrifter og velferd er plukket ut som hovedsaker i headingen. Klikker man seg inn der, så får man en kort innføring i partiets synspunkter på disse temaene, samt videre lenker til partiets stortingsvalgprogram 2009-2013 for de som er interessert i ytterligere fordypning. Jeg synes dette er et oppsett som fungerer bra og som gir oss et godt svar på spørsmål en.
    

Deretter er saker under "Aktuelt" det største blikkfanget. Siste sak er fra 16.11 så oppdateringshyppigheten er ikke høy siste måned. Klikker man seg inn på sakene, så er de korte og handler stort sett om utspill som sentrale Venstre-folk kommer med. Disse nettsakene er kjedelige og telegramaktige å lese. De mangler gode vinkler og snert, og jeg tviler på om særlig mange lar seg friste til å lese dem. Når dette elementet utgjør en kjerne på partiets nettside, så synes behovet for oppspriting påtrengende.

"Diskuter på liberal.no" var en fane som fanget min interesse nesten øverst til høyre. Honnør til partiet for å invitere oss til diskusjon, men bør ikke denne invitasjonen utgjøre en mer framtredende plass på nettsiden? Liberal.no er Venstres digitale møteplass, og en rask titt sier meg at det fungerer bra som nettopp det.
 


   

Det vil føre for langt å vurdere bloggkvaliteten fra de ulike bidragsyterne. Men her ligger det åpenbart en god plan i bunn for nettstedet med partilederens blogg på toppen, deretter de mest kommenterte bloggene, så de mest anbefalte og de sist oppdaterte. I så måte belønnes de som skaper mest engasjement med økt synlighet. I følge partiets infosjef Steinar Haugsvær er målet med liberal.no å skape et "møtested for debatt og dialog og trekke inn egne medlemmer i kommunikasjon mot nye velgere"
. Venstre har her lykkes med å skape en slik møteplass, men det synes som om kommunikasjonen primært foregår mellom og inn mot medlemmene/kjernevelgerne, og i liten grad inn/ut til mulige nye velgere. Kanskje egner blogg seg best til nettopp å bygge interne relasjoner, men jeg tror likevel at politikere og partier bør evne å kommunisere også til andre enn "fansen" i alle kanaler - også i bloggene. I så måte har  liberal.no sitt største forbedringspotensial her.


Venstre er langt framme
Noen konkluderende poenger til slutt: Venstre er et lite parti med begrensende ressurser. Likevel ligger partiet langt framme i bruken av sosiale medier. Venstre er Norges beste parti på Twitter, og man har maktet å skape en digital møteplass i liberal.no som fungerer bra. Forbedringspotensialet er, etter min vurdering, størst på Facebook og nettsiden. Nettsiden er litt kjedelig, og aktivitetsnivået på Facebook til tider svakt.

Venstres hovedutfordring hva gjelder velgerne er at det er mange som liker partiet, men få som stemmer på det. Partiet har en liten kjerne, og deres velgere er generelt ikke veldig entusiastiske - de mobiliseres ofte sent ved valg. God bruk av sosiale medier kan være ett av flere midler for partiet til å møte denne hovedutfordringen ved at man bygger mer intern entusiasme og utvider kjernen, parallelt med at man bygger bedre relasjoner til mulige nye medlemmer og velgere. 


Velgermassen blir mer urban, får høyere utdanning og inntekt, og de liberale verdiene har bredere gjennomslag. Velgerstrukturelt er dette gode nyheter for Venstre fordi partiet scorer høyere her enn i andre velgergrupper. I et mer fragmentert medielandskap vil sosiale medier trolig få økt betydning inn mot valget i 2013. Det tror jeg er en fordel for partiet.

Så gjenstår det å se om Venstre klarer å ta vare på og omsette denne gode posisjonen til tellende resultat i form av et parti som legger sperregrensen på fire prosent godt bak seg. Etter mitt skjønn bør et liberalt, borgerlig sentrumsparti ha et potensial på 8-10 prosent. Kanskje mer. 


Det er opptil Venstre og partiets politikere om man klarer å utløse det potensialet.

     

mandag 21. november 2011

Partier og partiledere i sosiale medier

I en Gallup-undersøkelse i forbindelse med stortingsvalget 2009, framkom det at kun åtte prosent av velgerne mente at informasjon i sosiale medier hadde stor betydning for valg av parti.




Det fikk meg bl.a. til å framholde i et NRK-intervju tidligere i år at sosiale medier i enkelte kretser nok er noe overvurdert. Man vinner ikke valg på Facebook. Sosiale medier utgjør pr i dag kun et supplement for velgerne.

Samtidig er jeg overbevist om at andelen vil øke ved stortingsvalget i 2013 og valgene deretter. I en mer fragmentert medieverden betyr i så fall det at de partiene og partilederne som i dag erverver seg kunnskap og utvikler sosial mediekompetanse, kan skaffe seg en fordel og et konkurransefortrinn.

I forbindelse med høstens valgkamp ble jeg spurt om å holde et foredrag for BI-studenter og andre politisk interesserte, sammen med høyskolelektor Cecilie Staude. Det ga såpass mersmak at vi fikk lyst til å gjenta samarbeidet - både i skriftlig og muntlig form. En kronikk er foreløpig forfattet i fellesskap, og vi satser etterhvert på å trekke veksler på hverandres kompetanse i form av felles analyser, foredrag, work shops, arrangementer og hvem vet - kanskje endog en bok - i tiden som kommer.      



Hvordan står det egentlig til med bruken av sosiale medier blant dagens partier og partiledere? Det er et  spørsmål vi har stilt oss, og som stadig også journalister stiller, uten at vi har hatt annet enn egne inntrykk og en dose synsing å komme med. Det har vi lyst til å gjøre noe med ved å gjøre en analyse som går inn på det kvalitative - altså forbi hvor mange venner man har på Facebook eller antallet følgere på Twitter.

I hovedsak to kriterier legges til grunn for vurderingen:

1. Dialog. I hvilken grad inviterer partiene og politikerne til dialog med sine lesere, venner og følgere? Og deltar de i dialogen?

2. Verdi. Hva slags type informasjon legger partiene og politikerne ut i de sosiale mediekanalene, og i hvilken grad tilføres lesere, venner og følgere verdi gjennom denne informasjonen?

Kriteriene er valgt ut i fra en erkjennelse av at politikere og partier må bidra med godt kvalitativt innhold i sosiale medier for å skape verdifull interaksjon med velgerne. Enhver vurdering inneholder subjektive elementer, så også denne. Dialoggraden er lettere å vurdere enn verdigraden. For å begrense analyseomfanget noe, har vi valgt å snevre inn sosiale medier til å gjelde Facebook, Twitter og blogg. Vi nøyer oss også med å vurdere de sju partiene som i dag er representert på Stortinget, samt deres partiledere. Cecilie har hovedansvaret for partilederanalysen, mens jeg tar meg av partiene. Siden partiene ikke opererer med partiblogger, så vil jeg i stedet ta en titt på deres respektive nettsider.


I en serie på åtte bloggdeler vil vi starte med Stortingets minste parti; Venstre og avslutte med det største; Ap. Til slutt peker vi på noen fellestrekk og noen ulikheter, samt setter opp en rangering av hvem vi synes er best.

Enig eller uenig i disse kriteriene? Eller har du nå noen formening om hvilke partier og politikere som er  bra/dårlig og hvorfor? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!