I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".
Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?
Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.
Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.
Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
Viser innlegg med etiketten Dagfinn Høybråten. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dagfinn Høybråten. Vis alle innlegg
onsdag 3. februar 2010
mandag 9. november 2009
"Nye" KrF
Jeg summerer opp mine inntrykk fra helgens landsstyremøte i KrF og partileder Dagfinn Høybårtens tale i et blogginnlegg på Minerva i dag.
lørdag 7. november 2009
Hva nå, lille KrF?
KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Et meget viktig møte. For situasjonen er nå dramatisk for partiet. Partileder Dagfinn Høybråten skal holde en meget interessant tale om den politiske situasjonen. Og nestleder Dagrun Eriksen skal lede et utvalg som skal meisle ut en strategi for hvordan skal partiet skal reise seg mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
torsdag 11. juni 2009
Nye partiledere - noen spekulasjoner
I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:
Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.
SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.
SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.
KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.
Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.
Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.
Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.
Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?
Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.
SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.
SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.
KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.
Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.
Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.
Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.
Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?
fredag 5. juni 2009
KrF24
KrF ligger, antagelig noe overraskende, i front på sosiale medier. I går startet de en live-bloggvariant kalt KrF 24 hvor alle de mest framtredende KrF-erne svarer lesere og interesserte i løpet av 24 timer. I kveld dukket også partileder Dagfinn Høybråten opp - riktignok 20 minutter forsinket pga. tekniske problemer (noe pinlig...).
Jeg spurte ham om følgende:
Da du tiltrådte som partileder, så framholdt du at KrF skulle bli tydeligere uten å bli smalere. Har du og partiet ditt lyktes med dette?
- Vi kan alltid lykkes bedre. Kravene om tydelighet skjuler ofte spesielle agendaer. Jeg er nok blitt mer opptatt av at vi skal gi svar på folks hverdagsproblemer idag, forankret i verdier som er mer tidløse.
KrF ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder ved valget i 2005 og maktet kun å plukke med seg fire distriktsmandater i kjernefylkene Vest.Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Hvorfor tror du/dere at KrF har så elendig appell i øvrige deler av landet og hvordan skal KrF bedre sin stilling andre steder enn på Sør- og Vestlandet?
- Hadde vi hatt svar på alle spørsmålene om KrFs tilslutning, hadde vi jo ikke behøvd å stille dem. Mitt utgangspunkt er de 20 prosentene av befolkningen som de siste 10 årene har valgt KrF ved et av valgene de har deltatt i. Målet er at vi skal gi dem gode grunner til å gjøre det igjen. Vi skal særlig vise det på saksområder der vi har høyere troverdighet.
Hvorfor vil ikke KrF utvide kontantsøttten til også å gjelde 3-, 4- og 5-åringer? Bør ikke valgfrihet gjelde for foreldre med barn også i disse aldersgruppene?
- Vi har ambisjoner om å ha den beste familiepolitikken og prioriterer nå økt kontantstøtte til ett og toåringene og en fleksiperm som utvider dagens foreldrepermisjon med 14 nye uker som mor eller far kan ta ut opp til barnet fyller 10.
Hvorfor kaller KrF-ere seg gjerne ikke-sosialistiske, men ikke borgerlige?
- Ordet borgerlig har historiske overtoner som spiller hen på tidligere tiders klassekamp. KrF ønsker å være et folkeparti som kjemper mot fattigdom og for sosial rettferdighet. Men vi er et kristendemokratisk sentrumsparti - ikke et sosialistisk parti.
Jeg spurte ham om følgende:
Da du tiltrådte som partileder, så framholdt du at KrF skulle bli tydeligere uten å bli smalere. Har du og partiet ditt lyktes med dette?
- Vi kan alltid lykkes bedre. Kravene om tydelighet skjuler ofte spesielle agendaer. Jeg er nok blitt mer opptatt av at vi skal gi svar på folks hverdagsproblemer idag, forankret i verdier som er mer tidløse.
KrF ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder ved valget i 2005 og maktet kun å plukke med seg fire distriktsmandater i kjernefylkene Vest.Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Hvorfor tror du/dere at KrF har så elendig appell i øvrige deler av landet og hvordan skal KrF bedre sin stilling andre steder enn på Sør- og Vestlandet?
- Hadde vi hatt svar på alle spørsmålene om KrFs tilslutning, hadde vi jo ikke behøvd å stille dem. Mitt utgangspunkt er de 20 prosentene av befolkningen som de siste 10 årene har valgt KrF ved et av valgene de har deltatt i. Målet er at vi skal gi dem gode grunner til å gjøre det igjen. Vi skal særlig vise det på saksområder der vi har høyere troverdighet.
Hvorfor vil ikke KrF utvide kontantsøttten til også å gjelde 3-, 4- og 5-åringer? Bør ikke valgfrihet gjelde for foreldre med barn også i disse aldersgruppene?
- Vi har ambisjoner om å ha den beste familiepolitikken og prioriterer nå økt kontantstøtte til ett og toåringene og en fleksiperm som utvider dagens foreldrepermisjon med 14 nye uker som mor eller far kan ta ut opp til barnet fyller 10.
Hvorfor kaller KrF-ere seg gjerne ikke-sosialistiske, men ikke borgerlige?
- Ordet borgerlig har historiske overtoner som spiller hen på tidligere tiders klassekamp. KrF ønsker å være et folkeparti som kjemper mot fattigdom og for sosial rettferdighet. Men vi er et kristendemokratisk sentrumsparti - ikke et sosialistisk parti.
lørdag 2. mai 2009
KrF i bratt motbakke
Jeg analyserer KrFs vekst og fall i Drammens Tidende i dag:
KrF i bratt motbakke
Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.
KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.
KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.
Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.
KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.
KrF i bratt motbakke
Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.
KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.
KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.
Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.
KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.
tirsdag 21. april 2009
Nettets politiske gjennombrudd
Stavanger Aftenblad trykker en kronikk av meg i dag om internetts gjennomslag i norsk politikk. Jeg finner den ikke på nett foreløpig, så jeg legger den ut her, muligens til glede for alle som ikke abonnerer på den gode lokalavisen i Rogaland (det er vel tross alt en hel del..).
Oppdatert: Den ligger nå ute her.
Nettets politiske gjennombrudd
Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.
”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.
Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.
Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).
Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.
Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.
Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.
Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.
TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.
Oppdatert: Den ligger nå ute her.
Nettets politiske gjennombrudd
Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.
”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.
Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.
Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).
Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.
Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.
Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.
Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.
TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.
søndag 19. april 2009
Dette er stillingen for KrF
Gitt at avstemningen her er representativ (hvilket neppe er noen riktig forutsetning), så vil hele 43 prosent av leserne av denne bloggen stemme på KrF (men det er fortsatt en stemmedag igjen...kom igjen da..er det virkelig ikke flere Frp-, Ap- og Sp-folk her...?).
Til ære for alle disse KrF-ere (og alle andre interesserte), har jeg nå gått igjennom situasjonen for partiet slik det ser ut akkurat nå, 19. april.
Gjennomsnittet av de siste ti nasjonale målingene viser 6,2 prosent for KrF. Det er 0,6 prosentpoeng under valgresultatet i 2005. I følge mine beregninger ligger partiet an til å kapre ni mandater, to mindre enn sist.
I følge de estimatene over fylkesvise variasjoner som jeg har utarbeidet, så ser de ulike valgkretsene nå slik ut for KrF:
Oslo: 3,3 prosent. 1 utjevningsmandat. Jeg har Hans Olav Syversen inne på utjevningsmandatet. Han trenger om lag sju tideler til for å ta det sistemandatet som Aps Tajik akkurat nå ligger inne med. Det er mulig, men jeg tror i skrivende stund ikke at det kommer til å gå.
Akershus: 3,4 prosent. 1 utjevning. +1. Har laget tre Akershus-prognoser for Romerikes Blad siden desember i fjor. På alle disse har Knut Arild Hareide ligget inne med utjevningsmandatet. Han ligger fortsatt inne med dette og mangler nå ett prosenpoeng eller ca 3000 stemmer på å plukke det siste, faste mandatet som Frps Tone Iren Liljeroth for øyeblikket ligger inne med. Tror at ujevning går veien (men tøff kamp mot Sps Dagfinn Sundsbø her), men ikke et fast mandat.
Østfold: 6,3 prosent. -1 mandat. Har til nå produsert to prognoser for avisen Smaalenene (skal lage en ny en om to uker). På begge disse har KrF blitt stående uten representasjon. I så fall ryker Line Holten Hjemdal ut av Tinget. Det er fortsatt stillingen. Men det skal ikke så store stemmeforskyvninger til i KrFs retning før hun er inne. Jeg tror at hun nå mangler 0,8 prosentpoeng, eller snaut 1200 stemmer. Skulle det ryke, så har hun gode muligheter på utjevningsmandatet. Men for øyeblikket holder jeg SVs May Hansen som knepen favoritt til å ta dette.
Hedmark: 2,6 prosent. Arne Dagfinn Øynes ser ut til å kjempe en helt håpløs kamp om et mandat i Norges svakeste KrF-fylke.
Oppland: 3,6 prosent. Synes det ser nesten like håpløst ut for Hilde Ekeberg. Kan selvsagt håpe på et utjevningsmandat, men både Venstre og Høyre ligger foreløpig langt foran i denne køen.
Buskerud: 3,7 prosent. Fryktelig tungt også for Eva Høili. Må nesten doble oppslutningen for å ta det siste, faste mandatet. SV eller Sp tar trolig utjevningsmandatet. Følg mine Buskerud-analyser i Drammens Tidende, og/eller heng med videre på denne bloggen.
Vestfold: 5,4 prosent. Da er situasjonen langt lysere for Inger Lise Hansen. Men pr. i dag har hun langt opp til det siste, faste mandatet som Frps Morten Stordalen i følge mine beregninger ligger inne med. Har imidlertid en bra sjanse på utjevning, men må antagelig kjempe med SVs Inga Marte Thorkildsen og Venstres Kåre Pettersen om dette. Akkurat nå ligger Pettersen hårfint inne.
Telemark: 7,2 prosent. Geir Bekkevold har antagelig for langt opp til fast mandat. Men har en OK mulighet på utjevning. Det forutsetter dog at Høyres (og min Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen tar et fast. For akkurat nå blokkerer Isaksen utjevningen for Bekkevold.
Aust-Agder: 12,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Kjell Ingolf Ropstad ligger inne med et relativt trygt utjevningsmandat, i den grad den type mandater kan karakteriseres som trygge. Han har også en bra mulighet på et fast, men tror at han vil trenge rundt 14 prosent for å ta det. Gitt at mitt estimat er korrekt, så mangler han ca 2 prosentpoeng eller snaut 1 100 stemmer på å frata FrPs Åshild Haugland det mandatet som hun nå innehar.
Vest-Agder: 18,7 prosent. 1 mandat. Dagrun Eriksen ligger trygt inne i KrFs beste fylke.
Rogaland: 11,7 prosent. 1 mandat. -1. Dagfinn Høybråten er bankers. Kjell Arvid Svendsen kjemper en utrolig jevn kamp både om et mulig fast mandat og utjevningsmandatet i fylket. Jeg har ham akkurat nå rett utenfor begge disse, men her er det bare ørsmå forskyvninger som skal til før han er inne.
Hordaland: 8,2 prosent. 1 mandat. -1. Laila Dåvøy klart inne. Filip Rygg mangler 1,2 prosentpoeng, eller ca 3000 stemmer, for å plukke det siste, faste mandatet som Frps Torkil Åmland akkurat nå innehar. Rygg har også en sjanse på å forsvare det utjevningsmandatet som partiet tok sist. Men da tror jeg han er avhengig av at Sp plukker et fast mandat i fylket. For akkurat nå blokkerer Kjersti Toppe denne "bakvei-muligheten" for ham.
Sogn og Fjordane: 8,2 prosent. Ser altfor tøft ut for Trude Brosvik, både med tanke på fast mandat og utjevning. SV eller Venstre kommer trolig til å ta utjevningsmandatet i Sogn og Fjordane.
Møre og Romsdal: 10,3 prosent. Rigmor Andersen Eide sikkert inne. To mandater virker for tungt, slik det ser ut nå - i så fall må nok Steinar Reiten belage seg på et liv utenfor Stortinget.
Sør-Trøndelag: 4,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Øyvind Håbrekke virker å ha for langt opp til fast mandat. Men ser ikke helt hvem som skal frata ham utjevningsmandatet.
Nord-Trøndelag: 4,2 prosent. Sorry, men dette tror jeg slett ikke går, Bjørg Tørresdal. Hadde du holdt deg i Rogaland, så hadde du hatt en god sjanse. Har fryktelig langt opp til både fast mandat og ujevning.
Nordland: 3,9 prosent. 1 utjevningsmandat. Ser ut som Jan Sahl må peile seg inn på utjevningsmandatet nok en gang. Det ser forholdsvis lovende ut - igjen. Fast mandat virker pt for tøft.
Troms: 4,7 prosent. Jeg lager prognoser for Harstad Tidende hver måned. Og KrF har foreløpig ikke vært i nærheten av noe som kan lukte av mandat i Troms. Mariam Holter Rapp må nok derfor satse på andre inntekter enn stortingslønn.
Finnmark: 4,2 prosent. Otto Strand er langt unna plass på Finnmark-benken.
Konklusjon: KrF virker, som i 2005, å være trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet. Kun i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal ligger partiet an til å plukke faste mandater. Partiet reddes av utjevningsordningen, som ser ut til å kunne gi partiet fem-seks mandater til slik at KrF-gjengen på Tinget kan komme seg opp i tosifret antall.
Til ære for alle disse KrF-ere (og alle andre interesserte), har jeg nå gått igjennom situasjonen for partiet slik det ser ut akkurat nå, 19. april.
Gjennomsnittet av de siste ti nasjonale målingene viser 6,2 prosent for KrF. Det er 0,6 prosentpoeng under valgresultatet i 2005. I følge mine beregninger ligger partiet an til å kapre ni mandater, to mindre enn sist.
I følge de estimatene over fylkesvise variasjoner som jeg har utarbeidet, så ser de ulike valgkretsene nå slik ut for KrF:
Oslo: 3,3 prosent. 1 utjevningsmandat. Jeg har Hans Olav Syversen inne på utjevningsmandatet. Han trenger om lag sju tideler til for å ta det sistemandatet som Aps Tajik akkurat nå ligger inne med. Det er mulig, men jeg tror i skrivende stund ikke at det kommer til å gå.
Akershus: 3,4 prosent. 1 utjevning. +1. Har laget tre Akershus-prognoser for Romerikes Blad siden desember i fjor. På alle disse har Knut Arild Hareide ligget inne med utjevningsmandatet. Han ligger fortsatt inne med dette og mangler nå ett prosenpoeng eller ca 3000 stemmer på å plukke det siste, faste mandatet som Frps Tone Iren Liljeroth for øyeblikket ligger inne med. Tror at ujevning går veien (men tøff kamp mot Sps Dagfinn Sundsbø her), men ikke et fast mandat.
Østfold: 6,3 prosent. -1 mandat. Har til nå produsert to prognoser for avisen Smaalenene (skal lage en ny en om to uker). På begge disse har KrF blitt stående uten representasjon. I så fall ryker Line Holten Hjemdal ut av Tinget. Det er fortsatt stillingen. Men det skal ikke så store stemmeforskyvninger til i KrFs retning før hun er inne. Jeg tror at hun nå mangler 0,8 prosentpoeng, eller snaut 1200 stemmer. Skulle det ryke, så har hun gode muligheter på utjevningsmandatet. Men for øyeblikket holder jeg SVs May Hansen som knepen favoritt til å ta dette.
Hedmark: 2,6 prosent. Arne Dagfinn Øynes ser ut til å kjempe en helt håpløs kamp om et mandat i Norges svakeste KrF-fylke.
Oppland: 3,6 prosent. Synes det ser nesten like håpløst ut for Hilde Ekeberg. Kan selvsagt håpe på et utjevningsmandat, men både Venstre og Høyre ligger foreløpig langt foran i denne køen.
Buskerud: 3,7 prosent. Fryktelig tungt også for Eva Høili. Må nesten doble oppslutningen for å ta det siste, faste mandatet. SV eller Sp tar trolig utjevningsmandatet. Følg mine Buskerud-analyser i Drammens Tidende, og/eller heng med videre på denne bloggen.
Vestfold: 5,4 prosent. Da er situasjonen langt lysere for Inger Lise Hansen. Men pr. i dag har hun langt opp til det siste, faste mandatet som Frps Morten Stordalen i følge mine beregninger ligger inne med. Har imidlertid en bra sjanse på utjevning, men må antagelig kjempe med SVs Inga Marte Thorkildsen og Venstres Kåre Pettersen om dette. Akkurat nå ligger Pettersen hårfint inne.
Telemark: 7,2 prosent. Geir Bekkevold har antagelig for langt opp til fast mandat. Men har en OK mulighet på utjevning. Det forutsetter dog at Høyres (og min Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen tar et fast. For akkurat nå blokkerer Isaksen utjevningen for Bekkevold.
Aust-Agder: 12,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Kjell Ingolf Ropstad ligger inne med et relativt trygt utjevningsmandat, i den grad den type mandater kan karakteriseres som trygge. Han har også en bra mulighet på et fast, men tror at han vil trenge rundt 14 prosent for å ta det. Gitt at mitt estimat er korrekt, så mangler han ca 2 prosentpoeng eller snaut 1 100 stemmer på å frata FrPs Åshild Haugland det mandatet som hun nå innehar.
Vest-Agder: 18,7 prosent. 1 mandat. Dagrun Eriksen ligger trygt inne i KrFs beste fylke.
Rogaland: 11,7 prosent. 1 mandat. -1. Dagfinn Høybråten er bankers. Kjell Arvid Svendsen kjemper en utrolig jevn kamp både om et mulig fast mandat og utjevningsmandatet i fylket. Jeg har ham akkurat nå rett utenfor begge disse, men her er det bare ørsmå forskyvninger som skal til før han er inne.
Hordaland: 8,2 prosent. 1 mandat. -1. Laila Dåvøy klart inne. Filip Rygg mangler 1,2 prosentpoeng, eller ca 3000 stemmer, for å plukke det siste, faste mandatet som Frps Torkil Åmland akkurat nå innehar. Rygg har også en sjanse på å forsvare det utjevningsmandatet som partiet tok sist. Men da tror jeg han er avhengig av at Sp plukker et fast mandat i fylket. For akkurat nå blokkerer Kjersti Toppe denne "bakvei-muligheten" for ham.
Sogn og Fjordane: 8,2 prosent. Ser altfor tøft ut for Trude Brosvik, både med tanke på fast mandat og utjevning. SV eller Venstre kommer trolig til å ta utjevningsmandatet i Sogn og Fjordane.
Møre og Romsdal: 10,3 prosent. Rigmor Andersen Eide sikkert inne. To mandater virker for tungt, slik det ser ut nå - i så fall må nok Steinar Reiten belage seg på et liv utenfor Stortinget.
Sør-Trøndelag: 4,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Øyvind Håbrekke virker å ha for langt opp til fast mandat. Men ser ikke helt hvem som skal frata ham utjevningsmandatet.
Nord-Trøndelag: 4,2 prosent. Sorry, men dette tror jeg slett ikke går, Bjørg Tørresdal. Hadde du holdt deg i Rogaland, så hadde du hatt en god sjanse. Har fryktelig langt opp til både fast mandat og ujevning.
Nordland: 3,9 prosent. 1 utjevningsmandat. Ser ut som Jan Sahl må peile seg inn på utjevningsmandatet nok en gang. Det ser forholdsvis lovende ut - igjen. Fast mandat virker pt for tøft.
Troms: 4,7 prosent. Jeg lager prognoser for Harstad Tidende hver måned. Og KrF har foreløpig ikke vært i nærheten av noe som kan lukte av mandat i Troms. Mariam Holter Rapp må nok derfor satse på andre inntekter enn stortingslønn.
Finnmark: 4,2 prosent. Otto Strand er langt unna plass på Finnmark-benken.
Konklusjon: KrF virker, som i 2005, å være trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet. Kun i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal ligger partiet an til å plukke faste mandater. Partiet reddes av utjevningsordningen, som ser ut til å kunne gi partiet fem-seks mandater til slik at KrF-gjengen på Tinget kan komme seg opp i tosifret antall.
søndag 1. mars 2009
Trenger vi KrF?
KrFs partileder Dagfinn Høybråten har nylig skrevet bok. En interessant bok. En bok som forteller at vi trenger KrF i vår partiflora. Men hva slags KrF trenger vi?
Jeg har sans for politikere som skriver bøker mens de har sitt politiske virke og ikke bare memoarer etter at den politiske karrieren er over. Derfor var det med en viss forventning jeg åpnet Høybråtens bok. Selv om det skriftelige nivået var noe varierende, ble jeg likevel ikke skuffet. For her var det mye interessant å lese. Et av de mest interessante kapitlene har tittelen ”kristendemokrati på norsk”. Her gir KrFs partileder en god forklaring på hvorfor partiet foretrekker regjeringssamarbeid med Høyre:
”Personlig har jeg alltid stått Ap nær i velferdspolitikken og viktige deler av den økonomiske politikken. Når vi historisk sett har samarbeidet i regjering med sentrumspartiene og Høyre, har det vært fordi vi der har funnet best støtte for viktigste verdisaker”.
Sitatet illustrerer nemlig det som har vært en rød tråd helt siden partiet ble dannet i 1933 – at økonomi i grunn ikke er så viktig for partiet. Derimot er det (de ikke-materielle) verdiene som utgjør partiets sjel. I disse spørsmålene opplever KrF å få det ene knyttneveslaget etter det andre midt i trynet av Ap. Som liberaliseringen av bioteknologiloven, svekkelse av kontantstøtten, opphevelse av det heterofile ekteskapets særstilling, svekkelse av friskolene samt uthulingen av den kristne forankringen i skoler og barnehager.
Enda mer spennende var det imidlertid å lese det røykelovens far skriver om lovens tilblivelse. Ikke minst passasjen hvor han beskriver hvordan han greide å vinne fram med sitt syn i et meget motvillig Høyre. Røykeloven er en deilig befrielse av en lov som illustrerer KrF på sitt beste. Den folkelige støtten til denne loven, som i starten ble utskjelt og latterliggjort, er i dag massiv både blant røykere og ikke-røykere. Flere og flere innser at helseminister Høybråten og Bondevik-regjeringen her gjorde det helt rette, og flere og flere land følger nå etter Norge.
Dette er et KrF jeg vil se mer av. For skal KrF ha en framtid og en eksistensberettigelse i vårt politiske landskap, så må KrF stå opp for det partiet er dannet på; sine kjerneverdier. Stå opp for retten til liv. Stå opp for mer valgfrihet for barnefamiliene. Stå opp for verdens fattigste. Stå opp for kristne grunnverdier og heterofile ekteskap. Stå opp for en mer restriktiv linje i alkoholpolitikken (Og nedkjemp de mest bakstreverske kreftene, ikke minst i Høyre og FrP, som tror at fri alkoflyt gir mer frihet når realiteten er den stikk motsatte).
I et mer og mer sekulært norsk samfunn, trengs etter mitt skjønn KrF mer enn noen gang nettopp for å kjempe motstrøms. For hvis ikke KrF kjemper disse viktige kampene, hvem skal da gjøre det? Spørsmålet er imidlertid om framtidens sentrale KrF-politikere, av typen Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, vil orke å fortsette denne til dels ensomme kampen, eller om de vil pingle ut og begynne å svømme med strømmen. Gjør de det siste, så vil partiet drukne.
Hva mener du? Trengs KrF eller har partiet utspilt sin rolle?
Jeg har sans for politikere som skriver bøker mens de har sitt politiske virke og ikke bare memoarer etter at den politiske karrieren er over. Derfor var det med en viss forventning jeg åpnet Høybråtens bok. Selv om det skriftelige nivået var noe varierende, ble jeg likevel ikke skuffet. For her var det mye interessant å lese. Et av de mest interessante kapitlene har tittelen ”kristendemokrati på norsk”. Her gir KrFs partileder en god forklaring på hvorfor partiet foretrekker regjeringssamarbeid med Høyre:
”Personlig har jeg alltid stått Ap nær i velferdspolitikken og viktige deler av den økonomiske politikken. Når vi historisk sett har samarbeidet i regjering med sentrumspartiene og Høyre, har det vært fordi vi der har funnet best støtte for viktigste verdisaker”.
Sitatet illustrerer nemlig det som har vært en rød tråd helt siden partiet ble dannet i 1933 – at økonomi i grunn ikke er så viktig for partiet. Derimot er det (de ikke-materielle) verdiene som utgjør partiets sjel. I disse spørsmålene opplever KrF å få det ene knyttneveslaget etter det andre midt i trynet av Ap. Som liberaliseringen av bioteknologiloven, svekkelse av kontantstøtten, opphevelse av det heterofile ekteskapets særstilling, svekkelse av friskolene samt uthulingen av den kristne forankringen i skoler og barnehager.
Enda mer spennende var det imidlertid å lese det røykelovens far skriver om lovens tilblivelse. Ikke minst passasjen hvor han beskriver hvordan han greide å vinne fram med sitt syn i et meget motvillig Høyre. Røykeloven er en deilig befrielse av en lov som illustrerer KrF på sitt beste. Den folkelige støtten til denne loven, som i starten ble utskjelt og latterliggjort, er i dag massiv både blant røykere og ikke-røykere. Flere og flere innser at helseminister Høybråten og Bondevik-regjeringen her gjorde det helt rette, og flere og flere land følger nå etter Norge.
Dette er et KrF jeg vil se mer av. For skal KrF ha en framtid og en eksistensberettigelse i vårt politiske landskap, så må KrF stå opp for det partiet er dannet på; sine kjerneverdier. Stå opp for retten til liv. Stå opp for mer valgfrihet for barnefamiliene. Stå opp for verdens fattigste. Stå opp for kristne grunnverdier og heterofile ekteskap. Stå opp for en mer restriktiv linje i alkoholpolitikken (Og nedkjemp de mest bakstreverske kreftene, ikke minst i Høyre og FrP, som tror at fri alkoflyt gir mer frihet når realiteten er den stikk motsatte).
I et mer og mer sekulært norsk samfunn, trengs etter mitt skjønn KrF mer enn noen gang nettopp for å kjempe motstrøms. For hvis ikke KrF kjemper disse viktige kampene, hvem skal da gjøre det? Spørsmålet er imidlertid om framtidens sentrale KrF-politikere, av typen Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, vil orke å fortsette denne til dels ensomme kampen, eller om de vil pingle ut og begynne å svømme med strømmen. Gjør de det siste, så vil partiet drukne.
Hva mener du? Trengs KrF eller har partiet utspilt sin rolle?
Abonner på:
Innlegg (Atom)