Von i hangande snøre for KrF

På helgens KrF-landsmøte takkes Knut Arild Hareide av som leder.  Kjell Ingolf Ropstad overtar et parti som ligger på rundt 3,5 prosent på målingene. Det ser mørkt ut, men det finnes noen lys.

KrFs brukte store deler av høsten i fjor på å bestemme seg for hvilken retning partiet vil samarbeide i. Det var stor uenighet om retningen på samarbeidet, men det var forbausende stor enighet om at KrF måtte ta et retningsvalg nå. En erkjennelse som vokste fram etter flere år i mellomposisjon der man følte seg mer og mer presset fra begge sider.

Prosessen munnet ut i at et flertall valgte et samarbeid med høyresiden, til tross for at partileder Hareide la all sin tyngde (!) inn på at man burde velge et samarbeid med venstresiden. Konklusjonen ble blå fordi et flertall i partiet mener KrF har mer til felles, og får mer gjennomslag med Høyre enn med Ap i kjernesaker som familiepolitikk, etiske spørsmål og kristne verdier.

Starten av året gikk med til regjeringsforhandlinger med H, Frp og V som endte med enighet om Granavolden-erklæringen der KrF fikk betydelige gjennomslag i form av stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe.

Dommedag?
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier etter at KrFs traff sin konklusjon. KrF "er sluttkjørt" og  "på vei mot utslettelse", i følge Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand, som framholder at "Erna spiser dem til frokost". Tidligere KrF-politiker Odd Anders With frykter partiet "går dukken". Han har dannet nettverket "Drivkraft" der skuffede, "røde" KrF-ere og ex-KrF-ere kan drive sjelesorg.

De som spår KrF nedenom og hjem kan få litt rett i den forstand at partiet kan gjøre det dårlig i valgene som kommer. Faresignalene har vært der lenge: Partiet har en aldrende velgermasse og man sliter støtt og stadig med å tiltrekke seg andre velgere enn egne. KrF trøbler mange steder med å få folk til å stille på listene, og produktet er at man ikke makter å stille liste i 132 av landets kommuner ved høstens valg. Dette er en utvikling som partiet må snu.

Stor kjerne
Likevel er ikke bildet så dystert som de største KrF-pessimistene skal ha det til. Partier er ofte svært  seiglivede organisasjoner. Bare se på Venstre som med jevne mellomrom er spådd nedenom og hjem siden partisplittelsen i 1972. KrF har, i motsetning til Venstre, et relativt stort "grunnfjell" som holder fast ved sitt parti fra valg til valg, man ble reddet av dette da det meste ellers gikk skeis i valgkampen 2017. De trofaste KrF-erne befinner seg i stor grad på Sør-Vestlandet og har i stor grad sans for KrFs klarere borgerlige linje - her finnes det entusiasme å bygge på. Eldre velgere stemmer i langt større grad enn yngre, så dette er velgere å regne med også på valgdagen (vel og merke de som ikke faller fra av naturlige årsaker før den tid..).

KrFs valgresultat i 2017 endte hårfint over sperregrensen med 4,2 prosent. Partiet har deretter ligget stabilt rundt 4 prosent fram til i fjor høst da det svingte både opp og ned, men etter at retningsvalget ble foretatt i november, har partiet ligget svært stabilit rundt 3,5 prosent (blå graf nedenfor). Det har vært en viss avskalling både velgermessig og medlemsmessig fra de som hadde ønsket et annet retningsvalg, men avskallingen virker ikke dramatisk.

Valgresultatet blir 3,5-4 prosent?
Kommunemålingene viser pussig nok sterkere tall, for tiden på ca 4,5 prosent (rød graf). Pussig fordi normalt sett gjør KrF det noe svakere lokalt enn nasjonalt. Jeg anser et valgresultat i sjiktet 3,5-4 som det mest sannsylige i øyeblikket, noe som vil være klar tilbakegang fra 2015-valget på 5,4 prosent (grønn graf). KrF har imidlertid en del gjerdesittere som kan mobiliseres gjennom en god valgkamp, så et resultat et stykke opp på 4-tallet er ikke umulig.               

Den virkelige første store testen på KrFs retningsvalg, kommer ved stortingsvalget i 2021. Her vil et resultat over sperregrensen være å anse som en stor seier. Framgang for et lite regjeringsparti har høye odds, men Venstre viste ved 2005-valget at også små partier kan gå markert fram i en borgerlig regjering. Riktignok ble V godt hjulpet av taktisk stemmegivning fra Høyre-folk både da og i 2017, et element som forvørig nå også kan hjelpe "blågule" KrF litt mer enn tidligere.

Familie og omsorg
KrF beste velgersak er familiepolitikk. Men selv på sin beste sak er partiet falt ned til tredjeplass etter både Ap og Høyre, i følge valgundersøkelsen 2017 . Der bør ikke KrF ligge hvis man har tenkt å styrke sin stilling, partiet bør være klar sakseier på feltet. KrFs nest beste sak er eldreomsorg, men også her må partiet finne seg i å ligge bak Høyre og Ap, og i tillegg Frp, nede på en fjerdeplass.

I den situasjonen KrF befinner seg i, så virker det fornuftig at familie og omsorg nå løftes fram av den påtroppende partilederen som partiets to hovedsaker i årets valgkamp. De beste sakene må styrkes for å konsolidere, og eventuelt på sikt, øke velgerpotensialet.

KD kan inspirere

Ser man noe lenger fram i tid, så er KrF også avhengig av økt appell hos flere enn kjernevelgerne sine. Her er det mulig å hente inspirasjon fra søsterpartiet Kristendemokratene i Sverige som gjennom hele sine historie stort sett har vært et klart mindre parti enn KrF. Nå er rollene byttet fordi KD har hatt et bemerkelsesverdig oppsving det siste året og ligger i øyeblikket på hele 13 prosent på målingene. Oppskriften der er sterkere fronting av familie og omsorg, et tydelig høyreorientert retningsvalg der man (i motsetning til de fleste andre partier i Sverige) signaliserer at de ønsker snakke med Sverigedemokratene og en dyktig partileder i Ebba Busch Thor som evner å framføre partiets budskap på en glitrende måte. 

Etikk/moral kan bli vinnersak?På sikt kan det også ligge noen interessante muligheter for KrF i framstå som en mer markert motstemme til de generelle liberaliseringstendensene i etiske og moralske spørsmål. Den religiøs/moralske konfliktlinjen i norsk politikk er et viktig grunnlag for KrFs eksistens, men partiet har i liten grad maktet gjøre dette til noen vinnersak. Kommer spørsmål som uvidelse av selvbestemt abort til uke 18 høyere opp på den politiske agendaen i årene som kommer, så kan KrF ta en synlig motposisjon som vil kunne ha appell et godt stykke utenfor de vanlige partirekkene. Også på bioteknologi kan partiet innta en slik rolle.

KrFs to storhetstider på midten av 70-tallet og slutten av 90-tallet, har begge kommet i kjølvannet av EU-avstemninger, men også via økt verdiorientering i velgermassen som har gitt økt etterspørsel etter KrFs politiske løsninger. Dette kan inntreffe igjen hvis den økende oppmerksomheten rundt "norske verdier" som Sp i øyeblikket profiterer på, kan utvides til å omhandle etiske og moralske spørsmål.

Opposisjonsrolle 2021-25 kan løfte partiet?
Det kan ikke utelukkes at den borgerlige regjeringen vil vinne valget også i 2021 og bli sittende helt til 2025. Men det mest sannsynlige er at det blir med åtte år med Solberg-styre og at dagens regjeringspartier vil utgjøre opposisjonen inn mot 2025. I så fall er det lett å se for seg at Frp velgermessig kan profittere på en slik frigjøring. Men også for KrF vil det kunne ligge klare muligheter i en slik opposisjonsrolle.

Partiet fikk det ikke til i en tilsvarende posisjon da den rødgrønne regjeringen styrte 2005-13 fordi først Frp, og så Høyre, var langt dyktigere i sin opposisjonspolitikk, mens KrFs midtenposisjon koblet med blank avvisning av Frp, ikke fungerte særlig godt. En klarere posisjonering på borgerlig side vil kunne gi større muligheter også for KrF til å mobilisere egne velgere og appellere bredere hos velgere som etterhvert vil ønske noe annet enn en rødgrønn styring inn mot neste valg i 2029.

Rogaland, Hordaland og Vest-Agder er KrFs livsforsikring
Hva skjer hvis KrF ramler under sperregrensen i 2021? Da vil de miste alle sine utjevningsmandater. Men partiet har styrke nok i Rogaland, Hordaland og Vest-Agder til å kunne sikre seg direktemandater fra disse fylkene, slik at partiet ikke vil falle ut av Stortinget. Dermed vil partiet, selv i en slik dårlig situasjon, uansett kunne ha en nasjonal politisk plattform å jobbe på fram til påfølgende stortingsvalg i 2025. I 2025 vil et nytt valgsystem være på plass, trolig med større valgkretser, noe som vil gjøre det noe lettere for små partier som KrF å få representasjon. Så det er grunn til å tro at selv med et KrF nede på 3-tallet, så vil partiet spille en nasjonal rolle i vårt politiske landskap.

"Det er von i hangande snøre" sa KrF-nestoren Kjell Bondevik da han på starten av 70-tallet skulle gjøre et relativt håpløst forsøk på å berge stumpene i en borgerlig regjering i full oppløsning på EF-saken. Han endte opp "djupt såra og vonbroten" over Senterpartiets manglende vilje. Det er et mer reelt von for dagens KrF, selv om det for tiden åpenbart finnes andre partier med sikrere framtidsutsikter.

Det kan komme en framtid, som ikke nødvendigvis er særlig fjern, der det er Senterpartiet og Høyre  som må se opp for lekkasjer til KrF.

Partier i sosiale medier: KrF

Etter en sterk periode rundt årtusenskiftet, har KrF slitt tungt med velgertilslutningen. Partiet noterte kun 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2009, og 5,6 prosent ved høstens lokalvalg. Det var hhv. det svakeste riksvalg og lokalvalg etter at partiet ble landsomfattende i 1945.

Kan god bruk av sosiale medier bidra til å snu trenden for KrF? Ikke isolert. Men i samspill med mange andre faktorer kan det være en viss bidragsyter. For et lite opposisjonsparti som KrF, som tidvis sliter med å få gjennomslag og oppmerksomhet for sin politikk og sine synspunkter, er sosiale medier en mulighet for å nå ut og fram til folk, selv i perioder der de tradisjonelle mediekanalene prioriterer andre partier.

Hvordan står det til på den sosiale mediefronten hos KrF? Jeg begynner med Twitter. (Les gjerne også Cecilie Staudes analyse av partileder Knut Arild Hareide).

Laber Twitter-aktivitet

About @KrFNorge

• 445Tweets
• 900Following
• 2,756Followers
• 126Listed

@KrFNorge opprettet en twitterkonto 26. mars 2009. På de to et halvt årene som deretter har gått, har partiet sendt ut beskjedne 445 tweets, fått 2756 følgere og havnet på 126 lister hos andre kvitrere. Det er færrest tweets og nest lavest antall følgere av alle partiene.

Det kan være grunn til å tro at KrF, med sin overvekt av eldre, kvinnelige velgere og folk med lav/middels utdanning, generelt er noe underrepresentert på et forum med klar overrepresentasjon av menn og folk med høyere utdanning. I et slikt perspektiv er det i noen grad forståelig at Twitter åpenbart ikke er det som prioriteres høyest fra partiet sentralt. Likevel er det med en viss undring jeg registrerer at man velger å ha et så labert aktivitetsnivå på kontoen. Oppdateringene er hyppige i forkant av valgene, men ellers virker de mer eller mindre tilfeldige og det kan gå måneder mellom hver. Denne typen "valgstunt" på Twitter som KrF bedriver, har jeg heller liten tro. Relasjoner i sosiale medier bør bygges over tid for å ha effekt.

@KrFNorge gjør altså ikke så mye på Twitter. Men noe av det lille de gjør, er bra. Eller rettere sagt det som informasjonsrådgiver Hildegunn Bernsen, som etter hva jeg kunne bringe på det rene er den som stort sett oppdaterer Twitter for KrF, foretar seg her er bra (men hvorfor er ikke den Twitter-ansvarlige i partiet på Twitter med egen konto..?). For et samlet inntrykk av tweetene bærer bud om at både muligheten for dialog er forstått og tidvis realisert. Retweet-funksjonen av ytringer man synes er gode, er også tatt i bruk på en bra måte, selv om ytringer fra andre enn KrF-ere gjerne kunne vært brukt flittigere. For KrF, som andre partier, bør huske på at også folk utenfor partiet kan si bra saker og ting.

Jammen, vi har jo @KrFDagrun vil sikkert noen i KrF si. Joda, KrF har noen dyktigere kvitrere bl.a. i sin stortingsgruppe. Men det vil føre for langt å vurdere de mange enkeltpersonene i de ulike partiene - derfor må jeg nøye meg med partikontoene i disse analysene. Uansett er dette ingen god unnskyldning for ikke å ha en velfungerende KrF-konto på Twitter. For husk at selv om sosiale medier er "personlige", så stemmer velgerne primært på parti - ikke på person.
        

Gode tilløp på Facebook
KrF har 2010 "Likere" på Facebook. Det er færrest av stortingspartiene. Partiet har like fullt en side de absolutt kan være bekjent av. Etter at jeg skrev Venstre-analysen i forrige uke, la jeg den ut på partiets Fb-side fordi jeg trodde dette var svært relevant og interessant for mange som er innom der, å lese. Den ble kjapt fjernet, fordi dette åpenbart bryter med partiets policy om at all info på Veggen skal initieres av administratorene. KrF har, i motsetning til Venstre, "alle nylige" innlegg som standard ved første veggvisning. Det er fortjenestefullt i mine øyne fordi det gjør at informasjon og synspunkt som andre enn administratorene framfører på Veggen, blir mer synlig. Dette skaper også et førsteinntrykk av mer dynamikk og mindre forutsigbarhet i kommunikasjonen. Ikke minst når KrF selv deltar i diskusjoner og kommer med saklig informasjon om partiets standpunkt som i eksemplet nedenfor hvor en person er dypt uenig i partiets standpunkt om skjenketider. KrF kunne gjerne deltatt slik enda oftere.
  

Tilfører KrFs Facebook-side de som er innom den, verdi på andre måter? Ja, både muligheten for å dele bilder og stille spørsmål blir brukt, om enn ikke flittig. Og selv om utfallet av spørsmål av typen "Hvem synes du klarte seg best i partilederdebatten" gir seg selv på en KrF-side, så er det positivt at man søker å skape aktivitet som er unikt for denne siden.

Når det gjelder den øvrige informasjonen som partiet deler på Veggen, så handler det mye om å fortelle hva forskjellige KrF-politikere gjør og hva partiets politikk er på ulike felt. Naturlig nok. Partiet er nå inne i en meget spennende fase der man skal legge strategi og meisle ut politikk mot neste stortingsperiode 2013-2017. Sperregrensen er ikke langt unna, og de valgene KrF tar i den perioden som kommer nå, kan bli helt avgjørende for hvilken rolle partiet vil ha i det politiske landskapet i framtiden og for hvilken regjering vi får. Mange folk som er inne på KrFs side har sikkert synspunkter på dette, og jeg undrer meg noe over at ikke partiet bruker Facebook-siden i større grad til å invitere folk til å komme med synspunkter på denne viktige prosessen. Jeg tror at god bruk av sosiale medier generelt handler om at man i større grad ser på sine følgere/venner/lesere som likeverdige samtalepartnere.    

Kjedelige blogger
Gul er KrFs farge, og gult er hva som møter oss når vi kikker innom partiets nettside krf.no. Det første som slår meg er imidlertid at her er det veldig mange ansikter! I hovedstrømmen er bildene av de forskjellige politikerne godt synlige, mens de gule overskriftene under bildene gjør det verre å se hva sakene faktisk handler om ved et første øyekast. Nettsiden, slik den nå er utformet, skaper dermed et inntrykk av at politikertrynene er vel så viktig som selve sakene. Bør det ikke være omvendt?

Sakene i hovedstrømmen har et bra frekvensnivå, og det er et pluss at det går an å kommentere under sakene. Det viser at man ønsker å legge til rette for toveiskommunikasjon med sine lesere. Antallet kommentarer er dog beskjedent og indikerer trolig både at lesertallet ikke er veldig høyt, og at sakene som legges ut ikke klarer å engasjere leserne nok til at de skriver ned sine synspunkt.

Øverst på siden har KrF plassert et bilde av to barn og et annet bilde av to eldre mennesker. Dette skal illustrere at barn og eldre er partiets to hovedsatsingsområder. Under bildene heter det at «Et samfunn som er godt for barna, er godt for alle» og «Det skal være godt å bli gammel i Norge». Adjektivvariasjonen her er ikke veldig..eh..god. Men partiet viser i alle fall fram sine prioriteringer, selv om onde tunger hevder at KrF prioriterer mye til det meste hele tiden.

KrF har et system der hver stortingsrepresentant har fått tildelt sin partiblogg, her illustrert ved Møre og Romsdals Rigmor Andersen Eide.

Det viser at partiet mener at det er et poeng at alle deres fremste politikere ytrer seg på slike plattformer. Honnør for det. Bloggoppsettet virker imidlertid noe gammeldags. Frekvensen på bloggingen er ujevn, men generelt lav. Aktivitetsnivået hos leserne synes også å være beskjedent. Blogginnleggene bærer et visst preg av å være på en relativt kjedelig leserbrevform, selv om det finnes noen fine unntak. Dette tror jeg virker ekskluderende på mange av de som klikker seg inn der. Her er det ingen lenking, ingen illustrasjonsbilder, ingen dialog med leserne, lite personlighet og i grunn lite som spriter opp.

Dette tyder på at det store flertallet av KrFs politikere ikke synes å ha forstått noe særlig av bloggingens egenart. Partiets beste stortingsblogger, Kjell Ingolf Ropstad, er åpenbart ikke komfortabel med dette systemet og bruker konsekvent sin egen blogg til å ytre seg i stedet. Han har mye å lære bort til sine kolleger hva gjelder blogging.

Stort forbedringspotensial
KrF har et stort forbedringspotensial i sosiale medier. Partiet er pr i dag noe bakpå på dette feltet, men situasjonen er ikke håpløs. Både Facebook-siden, nettsiden og twitterkontoen har elementer i seg som tyder på at det finnes bra sosial mediekompetanse internt i partiet. Sett utenfra synes det å være slik at denne kompetansen er veldig ujevnt besatt og at slett ikke alle sentrale KrF-folk er enige om at de nye kanalene bør være et kommunikasjonsmessig satsingsområde for partiet. Her ligger en hovedutfordring.

La meg føye til at slike analyser som jeg for tiden gjennomfører, i samarbeid med Cecilie Staude, slett ikke er noen uttømmende totalvurdering av alt partier og partiledere gjør i sosiale medier. Vi kan bare ta for oss enkelte sider. Likevel tror jeg analysene gir en brukbar pekepinn på hvor partiene i dag står på området.

I så måte bør KrF innse at partiet har en vei å gå for å være bra posisjonert i sosiale medier inn mot valget i 2013.          

Kontantstøtten

KrFs Kjell Ingolf Ropstad har i dag foreslått å tredoble kontantstøtten for ettåringer. Han får full støtte fra meg. Enig eller uenig?

Emil Andre Erstad: - Retten til liv bør inn i Grunnloven!

Finalekandidat nr. to i kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010"; KrFUs Emil Andre Erstad, tar i dette intervjuet bl.a. et oppgjør med verdisynet til sitt gamle parti, Senterpartiet. 


- Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og har et behov for å ytre mine meninger, sånn sett er blogging på nettet en fin arena. Jeg prøver å gjøre politikk til en enkel greie for folk og prøver å komme med gode og velargumenterte refleksjoner på samfunnet. Derfor tror jeg man bør klikke seg innom bloggen min.

Hva synes du om bloggene til dine finalemotstandere; Onar Åm og Per Aage Pleym Christensen?
- Jeg leser dem med jevne mellomrom, selv om vi har et ulikt syn i en del politiske spørsmål. Jeg stiller meg kanskje mer i sentrum av norsk politikk, mens jeg oppfatter dem som mer høyreorienterte i sin politiske oppfatning. Men det er to veldig dyktige politiske bloggere jeg konkurrerer mot, og jeg forstår derfor at konkurransen er hard.

Nevn tre av de bloggene du har mest sans for.
- Som politisk blogger har Sondre Olsen lenge vært et forbilde for meg. Han skriver på en god og engasjerendende måte og setter fokus på de sakene som også opptar meg. For eksempel rus, fattigdom, menneskeverd, nestekjærlighet, verdier og annet. Han har også vært flink til å variere stoffet sitt mellom politikk, teologi og uviktige ting som engelsk fotball. En meget bra blogger!

Jeg vil også trekke frem skolebyråd i Bergen, Filip Rygg , som har blogget godt og mye om skolepolitikk i tiden etter at han ble byråd. Selv om jeg ikke gjør det selv, så har jeg sansen for bloggere som fokuserer på et spesislt tema eller område i politikken, som for eksempel skolepolitikk. Her kommer Rygg med gode refleksjoner og fletter inn andre politiske emner som er relatert til skolepolitikk, blant annet rus og fattigdom. Kunne kanskje vært hyppigere frekvens på bloggen.

Den siste bloggen jeg vil nevne er Peter Walseth og hans kones blogg som er både god politisk, underholdende og saklig. Mens Peter blogger om politikk, mens konen skriver pjatt. Det gir bloggen en interessant variasjon og jeg kan virkelig anbefale folk om å klikke seg innom. Dessuten blogger de ofte.

Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Menneskeverdet. Enkelt og greit fordi det er så viktig for måten vi mennesker behandler hverandre på. Nesten alle politiske ideologier bygger på et visst menneskesyn og definerer dermed hva som er menneskeverd. I samfunnet vårt ser vi nå en slags gradering av menneskeverdet som skaper sortering av mennesker. For eksempel er barn med Downs syndrom i liten grad ønsket av samfunnet vårt i dag.

Konsekvensen av det du her sier, er at du vil endre abortloven. Hvordan ser du for deg at utformingen av denne burde være?
- Jeg mener vi bør grunnlovsfeste retten til liv for alle, fordi alle mennesker har et ukrenkelig menneskeverd. Derfor ønsker jeg et lovverk som gir styrket rettsvern til ufødt liv. Retten til selvbestemt abort må erstattes av en rett til liv for alle mennesker fra unnfangelsen av. Er det ikke ironisk å tenke på at ørne-egg er fredet av staten, mens barn i mors liv ikke er det?
Skal vi om noen år ønske at vi kan kvitte oss med barn som har dysleksi, diabetes eller andre medfødte handikap? Jeg brenner for at alle mennesker, uansett hudfarge, legning, handikap, alder, kjønn, skal ha like stor verdi - ikke bare i teorien, men også i praksis.
Menneskeverdet er også viktig i fattigdoms-, rus-, innvandrings- og verdipolitikk. Derfor er dette det området innen politikken jeg er mest opptatt av. Jeg ønsker at vi som politikere kan ha større drømmer enn billig sprit og billig bensin.


Hvorfor ble du aktiv i KrF?
- Jeg var først aktiv i Senterpartiet. Men jeg innså etterhvert at jeg og Sp ikke delte det grunnleggende synet i en del verdispørsmål og andre viktige spørsmål. For eksempel synet på menneskeverdet. KrF appelerte mye mer til meg fordi partiet blant annet fronter kampen for menneskeverdet og har en grunnholdning om at nestekjærligheten skal være det som gjennomsyrer all politikk. Dessuten er jeg kristen og har hele tiden identifisert meg mer med KrF enn de andre partiene når det gjelder hvilke verdier vi må fokusere på. Jeg mener at et samfunn bygd på kristen etikk og de kristne verdiene er til det beste for fellesskapet, selvfølgelig med fokus på en stor personlig frihet for enkeltindividet.

Konkret hvor er det Sp svikter når det gjelder menneskeverdet?
- For det første vil ikke Sp grunnlovsfeste retten til liv. Det vil KrF. Men Senterpartiet sitter også i en regjering som tillater og bevilger penger til aborter av over 85 prosent av barna som foreldrene får vite har Downs syndrom. Det er et fokus på å sortere bort det som er "annerledes" og avvikende. Nå som man kan kontrollere avkommet i mye større grad enn før, er det lett å stille seg spørsmålet: ”Selv om jeg ønsker barn, vil jeg da – når jeg kan slippe – ha et funksjonshemmet eller ”annerledes” barn?”
I KrF mener vi alle er like mye verdt, uansett om man er annerledes eller funksjonshemmet. Fordi at KrF fronter denne kampen - noe Sp ikke gjør - valgte jeg KrF.

KrF sliter for tiden meget tungt. Hva tror du er hovedårsaken(e) til det?
- Det er ikke til å stikke under en stol at KrF sliter om dagen. Det fins mange sammensatte grunner til at partiet er havnet i en slik situasjon som i dag. Jeg tror ikke det er bekjennelsesparagrafen som er årsaken til den dårlige oppslutningen. Derimot tror jeg det er KrFs kommunikasjon med velgerne som har slått feil, og at mange har misforstått vår gode politikk på veldig mange områder. Det fins nemlig mange verdibevisste velgere rundt om i landet vårt og KrF har en utfordring i å kommunisere riktig med disse. Men med 40 000 medlemmer er det klart det fins ulike meninger om ett og annet innad i partiet også, og jeg har stor tro på at vi kan finne felles løsninger på de utfordringene som eksisterer i dag. Da vil vi i KrF kunne jobbe i samme retning og slik kan vi styrke partiet frem mot neste valg. Men jeg presiserer viktigheten av at fløyene i KrF må bli flinkere til å inngå kompromiss med hverandre, ellers vil de rive partiet vårt i stykker. KrFs fremtid ligger verken til høyre eller venstre, men selvsagt i sentrum.

Hvor er det KrF har sviktet når det gjelder kommunikasjonen (siden velgerne "har misforstått")?
- Et generelt eksempel er jo dette med å hele tiden fokusere på hva KrF "er i mot". Nei til ny ekteskapslov, nei til abort, nei til ditt og nei til datt. Et slikt negativt fokus fremstår nok ikke så veldig forlokkende på velgerne. Mange kan også oppfatte KrF som et nisjeparti for kristne på grunn av mye snakk om Israel og ekteskapslov. Jeg mener vi bør ha fokus på disse sakene (Israel, ekteskapsloven, osv.) men vi trenger ikke nødvendigvis nevne disse sakene i hvert eneste medieutspill vi har. Det er kanskje vanskelig for velgerne å vite hvilken annen god politikk som skjuler seg bak Israel- og ekteskapslovfasaden.

Ser du for deg at KrF bør endre politikk på noen felt - i så fall hvor?
- KrF har god politikk. Som nevnt ovenfor tror jeg utfordringen til KrF ligger i hvordan den gode politikken til KrF kommuniseres til velgerne.

Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Jeg har virkelig sansen for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som sitter på Stortinget og representerer Aust-Agder. I tillegg er han leder i KrFU. Godt jobbet for en som er så ung.

Hva er det som gjør Ropstad god?
- Han har evnen til å kommunisere KrF-politikk som begrunnes både fra et allmenetisk- og kristent perspektiv. Derfor fremstår han som samlende, og han er spiselig for bredere lag av folket enn bare de mest ihuga benkesliterne på bedehusene. Han er en drivende dyktig politiker som appellerer både til ungdom og eldre mennesker. En god leder for KrF om noen år.

Ropstad har, etter hva jeg har forstått, åpnet for at KrF bør kunne samarbeide med Ap i regjeringsspørsmålet. Er du enig i at KrF bør søke mot Ap?
- Til tross for dagens dystre situasjon er jeg overbevist om at KrFs fremtid ligger i sentrum av norsk politikk.


Erstad slåss mot to liberalister i finalen. Det kan være en fordel for ham at "liberalistfansen" deler sine stemmer på to stykker. Han leder i alle fall avstemningen sålangt. Men husk at konkurransen varer i hele mars.

Vil du se Erstad som vinner? Stem på ham i høyrefeltet! Synes du Erstad ikke fortjener slik heder, eller gjorde han seg bort i dette intervjuet? Stem på en av de andre to kandidatene!

Ropstads dristige strategi og KrFs framtid

Fædrelandsvennen trykker KrF-kronikken min i dag. Den tar utgangspunkt i Kjell Ingolf Ropstads utspill i helgen i forbindelse med KrFUs landsmøte. Mine synspunkter avviker noe fra Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth sine anbefalinger.
Takk for alle innspill!

Ropstads dristige strategi

KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstad tonet i helgen flagg i debatten om partiets framtid. Han vil gjøre KrF mer liberalt. Det er dristig.

KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. Dette elendige resultatet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. På KrFUs landsmøte i helgen fikk vi noen signaler om hva ungdommen i partiet ønsker. Enstemmig gjenvalgt KrFU-leder og nyvalgt stortingsrepresentant fra Aust-Agder, Kjell Ingolf Ropstad, tar til orde for å åpne partiet for nye velgergrupper ved bl.a. å moderere kampen mot den nye ekteskapsloven og slippe homofile til i partiledelsen. Denne orienteringen er i tråd med signaler som andre unge i KrF, som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, tidligere har sendt.

Ropstads ”åpne opp partiet”-strategi ligner mye på den linjen Valgerd Svarstad Haugland valgte – med suksess. For på slutten av 90-tallet maktet Haugland og Bondevik i tospann å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti med appell langt ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Det virker fjernt nå, men KrF var faktisk en kort periode i 1998-99 ledende på borgerlig side med enkeltmålinger på helt opp i mot 20 prosent. Jaglands velgerultimatum om 36,9 prosent, åpnet opp for at KrF ble ledende i et sentrumsalternativ. En stemme på KrF ble dermed også en stemme på å få Ap ut av regjeringskontorene – det appellerte til mange borgerlige orienterte velgere. I tillegg surfet KrF på en verdibølge blant velgerne. Dessuten hadde KrF to store og lettfattelige vinnersaker; en tusenlapp ekstra til minstepensjonistene og kontantstøtten. Særlig unge kvinnelige velgere strømmet til partiet i en takt som man aldri før hadde vært i nærheten av. Partiet maktet kunststykket å beholde sine kjernevelgere parallelt med at man tiltrakk seg nye velgergrupper.

Men nyorienteringen hadde sin pris – en pris som ble høy ved lokalvalget i 2003. Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. KrF forskrevet seg i jakten på å bli større, og Haugland fikk sparken. Dagfinn Høybråten ble satt inn og lovet å gjøre partiet ”tydeligere uten å gjøre det smalere”. Uten særlig hell. For under hans ledelse har partiet levert tre svake valg på rappen, og KrF er nå mindre enn noen gang. KrF står derfor foran et veivalg som får store konsekvenser for hele det norske politiske landskapet. Skal KrF være et parti for ”seksprosentsmenigheten”? Eller skal KrF igjen søke å bli et bredt folkeparti - også i annet enn partinavnet? Bør KrF orientere seg mot Ap, bygge et nytt sentrum eller holde seg til Høyre og kanskje etter hvert også Frp?

Ropstad har gjort sitt valg. Han vil at KrF skal appellere til langt flere enn de kristenkonservative kjernevelgerne. Det er en strategi som kan være lur. Mange vil hevde at KrF ikke har noe særlig valg fordi kristenkonservative er en utdøende rase. Og velgerstrukturene, i form av tiltagende urbanisering, liberalisering og sekularisering, jobber vitterlig i mot KrF. Samtidig er det også slik at KrFs kjerne, i motsetning til Venstres, fortsatt er såpass stor at den holder partiet over sperregrensen. Til forskjell fra Bondevik/Haugland-epoken, så er ikke lenger KrF i nærheten av å lede noe regjeringsalternativ. Og partiet har ingen enkle og gode enkeltsaker som virker bredt appellerende. Det er ei heller noen ny verdibølge blant velgerne å spore. Dette betyr at Ropstad-linjen også er en farlig strategi. Fordi han legger en del av KrFs kjernevelgere, mange av dem befinner seg på Sørlandet, i potten. Konsekvensen kan være at KrFs kjerne blir enda mindre, noe som kan øke risikoen for å sende partiet under sperregrensen. I så fall risikerer partiet, ala Venstre, å bli stående igjen med kun et par stortingsrepresentanter etter valget i 2013. Antagelig fra Vest-Agder og Rogaland.

Ropstads ønskede veivalg kan bidra til å vanne ut KrF. For KrF er et parti som i likhet med den tidligere sentrumskollegaen Senterpartiet, er til for å slåss kraftfullt motstrøms. Det gjenstår dog å se om moderpartiet følger KrFU og Ropstad. For det er klare spor av en generasjonskonflikt ute og går her.

Mange kommentatorer og forståsegpåere er nå i ferd med å avskrive både KrF og sentrum. Det er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjekultur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør være bra med plass til både gule og grønne. Men Ropstads åpenhetslinje kan, paradoksalt nok, gjøre det gule rommet mindre.

Hva bør KrF velge?

Fædrelandsvennens sjefredaktør har bedt meg skrive en kronikk om KrF ifb med KrFUs landsmøte denne helgen og ungdomspartiets sin leder, Kjell Ingolf Ropstad, sitt utspill om å åpne partiet for homofile og tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven (punktet om å fjerne bekjennelsesparagrafen er visst noe misvisende iflg twitter-opplysninger).

Jeg tar gjerne i mot noen innspill her - både fra KrF-ere (vet det er noen slike lesere av denne bloggen..) og folk helt utenfra.

Hva bør KrF nå gjøre? Dyrke sine kristenkonservative kjernevelgere eller åpne opp partiet for nye velgergrupper?

Dette er stillingen for KrF

Gitt at avstemningen her er representativ (hvilket neppe er noen riktig forutsetning), så vil hele 43 prosent av leserne av denne bloggen stemme på KrF (men det er fortsatt en stemmedag igjen...kom igjen da..er det virkelig ikke flere Frp-, Ap- og Sp-folk her...?).

Til ære for alle disse KrF-ere (og alle andre interesserte), har jeg nå gått igjennom situasjonen for partiet slik det ser ut akkurat nå, 19. april.

Gjennomsnittet av de siste ti nasjonale målingene viser 6,2 prosent for KrF. Det er 0,6 prosentpoeng under valgresultatet i 2005. I følge mine beregninger ligger partiet an til å kapre ni mandater, to mindre enn sist.

I følge de estimatene over fylkesvise variasjoner som jeg har utarbeidet, så ser de ulike valgkretsene nå slik ut for KrF:

Oslo: 3,3 prosent. 1 utjevningsmandat. Jeg har Hans Olav Syversen inne på utjevningsmandatet. Han trenger om lag sju tideler til for å ta det sistemandatet som Aps Tajik akkurat nå ligger inne med. Det er mulig, men jeg tror i skrivende stund ikke at det kommer til å gå.

Akershus: 3,4 prosent. 1 utjevning. +1. Har laget tre Akershus-prognoser for Romerikes Blad siden desember i fjor. På alle disse har Knut Arild Hareide ligget inne med utjevningsmandatet. Han ligger fortsatt inne med dette og mangler nå ett prosenpoeng eller ca 3000 stemmer på å plukke det siste, faste mandatet som Frps Tone Iren Liljeroth for øyeblikket ligger inne med. Tror at ujevning går veien (men tøff kamp mot Sps Dagfinn Sundsbø her), men ikke et fast mandat.

Østfold: 6,3 prosent. -1 mandat. Har til nå produsert to prognoser for avisen Smaalenene (skal lage en ny en om to uker). På begge disse har KrF blitt stående uten representasjon. I så fall ryker Line Holten Hjemdal ut av Tinget. Det er fortsatt stillingen. Men det skal ikke så store stemmeforskyvninger til i KrFs retning før hun er inne. Jeg tror at hun nå mangler 0,8 prosentpoeng, eller snaut 1200 stemmer. Skulle det ryke, så har hun gode muligheter på utjevningsmandatet. Men for øyeblikket holder jeg SVs May Hansen som knepen favoritt til å ta dette.

Hedmark: 2,6 prosent. Arne Dagfinn Øynes ser ut til å kjempe en helt håpløs kamp om et mandat i Norges svakeste KrF-fylke.

Oppland: 3,6 prosent. Synes det ser nesten like håpløst ut for Hilde Ekeberg. Kan selvsagt håpe på et utjevningsmandat, men både Venstre og Høyre ligger foreløpig langt foran i denne køen.

Buskerud: 3,7 prosent. Fryktelig tungt også for Eva Høili. Må nesten doble oppslutningen for å ta det siste, faste mandatet. SV eller Sp tar trolig utjevningsmandatet. Følg mine Buskerud-analyser i Drammens Tidende, og/eller heng med videre på denne bloggen.

Vestfold: 5,4 prosent. Da er situasjonen langt lysere for Inger Lise Hansen. Men pr. i dag har hun langt opp til det siste, faste mandatet som Frps Morten Stordalen i følge mine beregninger ligger inne med. Har imidlertid en bra sjanse på utjevning, men må antagelig kjempe med SVs Inga Marte Thorkildsen og Venstres Kåre Pettersen om dette. Akkurat nå ligger Pettersen hårfint inne.

Telemark: 7,2 prosent. Geir Bekkevold har antagelig for langt opp til fast mandat. Men har en OK mulighet på utjevning. Det forutsetter dog at Høyres (og min Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen tar et fast. For akkurat nå blokkerer Isaksen utjevningen for Bekkevold.

Aust-Agder: 12,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Kjell Ingolf Ropstad ligger inne med et relativt trygt utjevningsmandat, i den grad den type mandater kan karakteriseres som trygge. Han har også en bra mulighet på et fast, men tror at han vil trenge rundt 14 prosent for å ta det. Gitt at mitt estimat er korrekt, så mangler han ca 2 prosentpoeng eller snaut 1 100 stemmer på å frata FrPs Åshild Haugland det mandatet som hun nå innehar.

Vest-Agder: 18,7 prosent. 1 mandat. Dagrun Eriksen ligger trygt inne i KrFs beste fylke.

Rogaland: 11,7 prosent. 1 mandat. -1. Dagfinn Høybråten er bankers. Kjell Arvid Svendsen kjemper en utrolig jevn kamp både om et mulig fast mandat og utjevningsmandatet i fylket. Jeg har ham akkurat nå rett utenfor begge disse, men her er det bare ørsmå forskyvninger som skal til før han er inne.

Hordaland: 8,2 prosent. 1 mandat. -1. Laila Dåvøy klart inne. Filip Rygg mangler 1,2 prosentpoeng, eller ca 3000 stemmer, for å plukke det siste, faste mandatet som Frps Torkil Åmland akkurat nå innehar. Rygg har også en sjanse på å forsvare det utjevningsmandatet som partiet tok sist. Men da tror jeg han er avhengig av at Sp plukker et fast mandat i fylket. For akkurat nå blokkerer Kjersti Toppe denne "bakvei-muligheten" for ham.

Sogn og Fjordane: 8,2 prosent. Ser altfor tøft ut for Trude Brosvik, både med tanke på fast mandat og utjevning. SV eller Venstre kommer trolig til å ta utjevningsmandatet i Sogn og Fjordane.

Møre og Romsdal: 10,3 prosent. Rigmor Andersen Eide sikkert inne. To mandater virker for tungt, slik det ser ut nå - i så fall må nok Steinar Reiten belage seg på et liv utenfor Stortinget.

Sør-Trøndelag: 4,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Øyvind Håbrekke virker å ha for langt opp til fast mandat. Men ser ikke helt hvem som skal frata ham utjevningsmandatet.

Nord-Trøndelag: 4,2 prosent. Sorry, men dette tror jeg slett ikke går, Bjørg Tørresdal. Hadde du holdt deg i Rogaland, så hadde du hatt en god sjanse. Har fryktelig langt opp til både fast mandat og ujevning.

Nordland: 3,9 prosent. 1 utjevningsmandat. Ser ut som Jan Sahl må peile seg inn på utjevningsmandatet nok en gang. Det ser forholdsvis lovende ut - igjen. Fast mandat virker pt for tøft.

Troms: 4,7 prosent. Jeg lager prognoser for Harstad Tidende hver måned. Og KrF har foreløpig ikke vært i nærheten av noe som kan lukte av mandat i Troms. Mariam Holter Rapp må nok derfor satse på andre inntekter enn stortingslønn.

Finnmark: 4,2 prosent. Otto Strand er langt unna plass på Finnmark-benken.


Konklusjon: KrF virker, som i 2005, å være trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet. Kun i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal ligger partiet an til å plukke faste mandater. Partiet reddes av utjevningsordningen, som ser ut til å kunne gi partiet fem-seks mandater til slik at KrF-gjengen på Tinget kan komme seg opp i tosifret antall.