Meningsmålinger

I dag deltok jeg på et interessant frokostseminar i Norges markedsanalyseforening sin nystartede faggruppe for politikk og samfunn.

Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.

Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!

Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!

Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.

Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.

Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.

Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.

Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.

Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.

Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.

Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.

Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.

På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.

På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.


Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.  

      

Meningsmålinger

View more presentations from Svein Tore Marthinsen.

Infact, VG-intervju, regjeringstrøbbel og Maria Amelie

Infacts partibarometer for januar, som VG i dag publiserer (men som jeg pt. ikke finner på VGs egne nettsider, men derimot som toppsak hos konkurrenten Dagbladet..), er nok en måling som føyer seg inn i rekken av svake målinger for regjeringspartiene. Journalist Ingar Johnsrud tok i går kontakt med meg for å få en kommentar til denne målingen, som inneholder heller beskjedne endringer (alle godt innenfor feilmarginene) målt mot forrige måned.

Vår 20 minutters telefonsamtale ledet til at jeg er sitert på et par korte setninger, slik man gjerne blir i den tabloide verden:
- Regjeringen ligger nede for telling, velgermessig sett. Høyresiden i norsk politikk er historisk sterk.
Marthinsen mener enkeltsaker har skapt et inntrykk av at regjeringen sliter med å håndtere vanskelige saker.
- Positive saker som lav rente og høy sysselsetting, har druknet.

Artikkelen ellers er vinklet opp mot rekken  av dårlige saker for regjeringen; togtrøbbel, strømpriser, forsvarsbråk, gavesaker, Sps partistøtte, monstermaster, NAV, sykehus og Maria Amelie. Og artikkelen er fulgt opp på lederplass under overskriften "Regjering i krise". Så i dag kan du jo godt marsje av sted og få fatt i dagens VG, eller ty til BuyAndRead for å få en viss utdypning.

Hvorvidt Maria Amelie-saken er dårlig for regjeringen, er det imidlertid grunn til å dvele litt ved. Min første vurdering var at jeg trodde saken ville ha begrenset effekt på opinionen - sett i et partimessig lys. Jeg skrev også at hvis det blir noen effekt, så vil den eventuelt trekke i retning av ytterligere svekkelse av Ap og regjeringen og styrking av høyresiden. Foreløpig har vi tre målinger å støtte oss på som er tatt opp mens og etter at denne saken ble kjent. Alle har begrensede utslag.

På to av disse målingene går regjeringspartiene samlet sett litt tilbake, mens på den siste går regjeringen hårfint fram. Ap går tilbake på en og fram på to. På alle tre målingene går Høyre fram, mens Frp går fram på to og tilbake på en. Alle utslag er innenfor feilmarginene, og vi må således være ytterst varsomme med tolkninger. Fordi faren for overtolkning er overhengende.

Hovedtolkningen min er like fullt fortsatt at denne saken har begrenset effekt. Det er ikke overraskende all den tid velgere flest (med unntak av Frps velgere) normalt sett ikke tillegger asyl- og innvandringsspørsmål avgjørende vekt for sin stemmegivning (jeg ser imidlertid for meg at dette er spørsmål som kommer til å bli viktigere ved kommende valg). Mens de tre partiene som står for den strengeste asyl- og innvandringslinjen, Ap, H og Frp, ikke ser ut til å ha tapt noe, snarere tvert i mot.

Infacts målinger tyder på en usedvanlig kjapp dreining i folkeopinionen i restriktiv retning i denne enkeltsaken, men jeg skulle gjerne sett målinger fra andre byråer som eventuelt kunne bekrefte en slik tendens, før jeg trekker de kjappe konklusjonene som enkelte andre kommentatorene i disse dager gjør.

Summa summarum: Regjeringen sliter tungt og Maria Amelie spiller, kanskje overraskende for noen, liten rolle til eller i fra i den sammenhengen.        

Mitt bloggliv. Hvem er du?

Du som er så bra til å skrive - hvorfor har du ikke en blogg? Det spørsmålet fikk jeg fra en bekjent for om lag tre år siden. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg. Blogging hadde på det tidspunktet begynt å bre om seg.

Og jeg opprettet like godt to blogger for å teste ut om dette kunne være noe for meg. En på VGs plattform og en på Dagbladets. Smigrende nok ble opptil flere av de bloggpostene jeg la ut hos Dagbladet brukt som en slags "teaser" på førstesiden, noe som ga meg hundrevis og tusenvis av lesere. Noen av dem la også igjen kommentarer - på det meste fikk jeg rundt 200 kommentarer.

Etterhvert ramlet følgende tanke ned hos meg: Hvorfor skrive gratis for Norges største medier og gi dem innhold? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarere ble det for meg at jeg burde ha min egen plattform i stedet.

Det var bakgrunnen for at jeg for snart to år siden opprettet denne bloggen. Det betydde samtidig at jeg mistet de leserne som særlig Dagbladet hadde gitt meg pga. profileringen. En leserskare måtte derfor bygges opp på nytt. Timingen hva gjelder opprettelsen var imidlertid god all den tid det var i starten av valgåret 2009.

Etter hvert som  jeg la ut diverse analyser av det politiske bildet i Norge, så merket jeg en tiltagende interesse for hva jeg holdt på meg. Lesertallet økte og økte og toppet på et par tusen valgnatten pga denne lille bloggposten. Ut i fra statistikken å bedømme, så var mellom 300 og 500 lesere innom bloggen jevnlig (daglig/ukentlig) mot slutten av 2009. I tillegg til en del tusen mer sporadisk.

I år har jeg dempet bloggfrekvensen her. Årsaken til det er tredelt. For det første at jeg takket ja til tilbudet fra Aftenposten om å blogge fra deres plattform (jeg vet.. det kan virke som et vinglete valg. Men lysten til å nå ut til større leserskarer er der fortsatt). For det andre at 2010 har vært et mellomår hva gjelder norske valg. Og for det tredje at jeg er hjemme med min snart to år gamle sønn på dagtid (og han er ikke så glad i at pappa blogger...).

Det har også resultert i at jeg har mistet noen lesere, så pt. er vi stort sett en kjerne på ca 200 personer som vanker her jevnlig. I tillegg har VG valgt å bruke to av mine siste innlegg på sin front, noe som ga meg ca 3 000 sporadiske lesere. Dessuten er det en god del slengere innom utenom dette.

Det er denne kjernen som jeg i grunn har lyst til å bli enda bedre kjent med. Noen av dere har jeg truffet IRL (som det vel heter fortsatt?). Noen vet jeg, i alle fall sånn virtuelt sett, hvem er. Men de fleste av  dere vet jeg lite om. Derfor tenkte jeg at du som er fast leser av denne bloggen, hvis du har lyst, kan legge inn en aldri så liten presentasjon av deg selv (åpent eller anonymt) i kommentarfeltet der du også skriver noen ord om hvorfor du er innom her (ros...) og hva som skal til for at du, og kanskje flere med deg, stikker innom enda oftere i 2011 (ris...)

Dermed gis mine lesere også en bra sjanse til å bli en smule kjent med hverandre. Du skal jammen se at vi er en bra gjeng! Denne blogger lover i alle fall å komme sterkt igjen i valgåret 2011.

Godt og tidvis substansielt nytt år til dere alle!

Dødsstraff

Dagsavisen-journalist Amund Trellevik ringte meg i går og ville ha kommentarer til at sju av Frps ni representanter i Tromsø kommunestyre, inklusive gruppelder Jan Blomseth, gikk i mot støtte til det verdensomfattende nettverket av byer mot dødsstraff (City for Life). Vår samtale resulterte i et sitat i denne artikkelen. Saken brukes som hovedoppslag i avisen.

Dagsavisen er ikke eneste riksmedium som har plukket opp Nordlys-saken og dermed gir Blomseth sine 15 minutters berømmelse (og vel så det). VG har fått Infact til å lage en undersøkelse hvor en av fire svarer at de, under noen gitte betingelser, kan være positive til dødsstraff og smeller dette ut på sin førsteside. Tallet høres (for) høyt ut, noe som kan bero på en noe ledende spørsmålsstilling (jeg har dog ikke fått studert denne). Tilsvarende dødsstraffundersøkelser her til lands tror jeg, fritt etter hukommelsen, har ligget på rundt en av ti for.

Selv synes jeg dødsstraff er uhyrlig, under alle omstendigheter. Hva synes du? 

Hurra for deltid!

Jeg slår et slag for deltidsarbeidende på kronikkplass i VG i dag. VG har dessverre ikke kronikker på nett, så jeg limer den inn under her:

Hurra for deltid!


Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.


Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?


De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.


I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.


En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?


La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.

I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.


Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.


Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.

Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.

Dagen er bedre uten?

KrFs nestleder vekker trolig en smule oppsikt i dag, kun iført undertøy på førstesiden av Norges foreløpig største avis (hm...eller nei...er det en kjole? nattkjole? noen som vet??). VG har timet dette helt utmerket inn mot partiets sentralstyremøte denne helgen.

Dette sier kanskje også noe om hvorfor VG snart ikke er Norges største avis særlig lenger?

Full u-sving om alkohol

Det ble tittelen på min kronikk som VG i dag trykker og som jeg limer inn under. Min opprinnelige tittel var "Det nye alkoholklimaet". Uansett: Den drukner vel i Erna-kliningen. Sukk....
Takk for alle inspill!

Skjenketidene reduseres og Frp synes norsk avgiftsnivå på alkohol er ok. Hva har skjedd?

Før var det et kraftig press mot Polet. Vin i butikkene virket nært forestående. Svenskehandelen vakte stigende bekymring, og spritavgiften ble sågar senket kraftig av Kjell Magne Bondevik og KrF. De kontinentale drikkevanene à la Frankrike ble tiljublet, og stadig leste vi avisartikler om forskning som konkluderte med at alkohol var sunt.

Men nå reduseres skjenketidene fra kl 3 til 2. Polet står som en påle. Svenskehandelen hører vi ikke så mye om. Og franskmenn lærer forsyne meg av norsk alkoholpolitikk. Mens Frp, som alltid har argumentert kraftfullt for store senkinger i alkoholavgiftene, i 2010-budsjettet ikke foretar et eneste kutt. Frp synes nå at de norske avgiftene er fornuftige. Hvordan er et slikt klimaskifte mulig på så kort tid?

En sentral del av svaret handler om at de ruspolitiske organisasjonene, med Actis og generalsekretær Anne-Karin Kolstad i spissen, har vært dyktige til å drive lobbyvirksomhet. Problemet for disse organisasjonene har tidligere vært at de ble sett på som ”mørkemenn” som ville frata folk gleder i livet. Selv om de lenge har hatt all verdens forskning på sin side som dokumenterer sammenhengen mellom pris og tilgjengelighet på den ene side og vold og helseskader på den annen, så har budskapet druknet i innpakningen.

Et meget smart, nytt trekk var at de klarte å flytte fokuset fra alkoholmisbrukeren og over på alle som utsettes for andres fyll. De fikk med seg politiet som bekreftet problemene og som var lei av å bruke store ressurser på å passe på fulle folk i helgene. Politimestrene i de største byene skrev et brev til Storberget og Stoltenberg hvor de krevde at åpningstidene på utestedene måtte innskjerpes over hele landet. Legeforeningen støttet forslaget. Mens legevaktene framholdt at fylla var hovedårsaken til fulle venterom. Dermed ble det mye mer tyngde og schwung over argumentasjonen. I tillegg førte redusert skjenking i de første forsøksbyene til så sterk voldsnedgang at det vekket oppsikt. Voldsreduksjoner på 30-50 prosent i byer som Hamar og Trondheim overgikk selv det politi og de ruspolitiske organisasjonene håpet på.

Dessuten ble det etablert en allianse av politikere som har engasjement for en restriktiv alkoholpolitikk til felles, på tvers av partigrenser. Verdt å nevne er storkoalisjonen av Ap og Høyre med Knut Storberget, Bjarne Håkon Hanssen, Jan Bøhler (Ap), Bent Høie og Inge Lønning (H) i front. Også innføringen av røykeloven har bidratt til økt forståelse i opinionen for at begrensninger på noen områder faktisk kan skape mer frihet for enkeltmennesket - i stedet for det motsatte. Røykelovens ”far”, Dagfinn Høybråten, skriver i boken ”Pengene eller livet” om hvordan han fikk Jan Petersen og Høyre med seg på dette historiske vedtaket – en lov som har vært en dundrende suksess og som flere land nå tar etter.

Mange trodde nok at en finansminister fra Sveriges Høyre, Anders Borg, skulle senke alkoholavgiftene i vårt naboland og dermed legge ytterligere press på den restriktive norske alkoholpolitikken. For Borg og hans parti gikk til valg på sterke avgiftssenkinger. Men de gjorde det motsatte da de kom i posisjon. Med uttalelsen ”Jag vil heller at folk skal jobba enn supa” satte Borg standarden da han la fram sitt første statsbudsjett. Sverige hadde nylig formannskapet i EU og så på alkoholpolitikk som sitt viktigste arbeid. De vektla mindre innførselskvoter, mindre alkoholreklame og mer oppmerksomhet rettet mot alle som rammes av andres alkobruk – særlig barn og unge.

I de senere årene er det parallelt skapt sterkere bevissthet i andre land om sammenhengen mellom alkohol, vold og helseskader. Det har underbygget den norske linjen. Når land som Frankrike, Portugal og Italia begynner å bli kritiske til den liberale alkoholpolitikken de har forfektet, så gjør det inntrykk. I Frankrike ble eksempelvis alkohol nylig utropt som landets største helseproblem. Promillegrensen er strammet inn, det er innført et delvis reklameforbud og avgift på rusbrus.

Like fullt er alkoholkonsumet i Norge på vei opp. Dette er en konsekvens av flere og mer kundevennlige pol, samt at den sterke kjøpekraftsøkningen som de fleste av oss har opplevd, gjør alkoholen relativt sett billigere. I så måte har de som kjemper for å videreføre og styrke den restriktive norske linjen, mer å kjempe mot. Men de kjemper nå i et klima som de for få år siden bare drømte om.

Klimaendringen er oppsiktsvekkende.

Oppdatert: Til og med Bjørn Stærk innrømmer å ha blitt mer moderat i sin motstand mot mer restriktivitet. Men han har fortsatt såpass motstandskraft at han etterspør empiri vedrørende klimaskiftet. Nå var det egentlig endringen på toppnivå som var mitt utgangspunkt for kronikken. Men alle disse tre målingene tyder på at kortere skjenketider har høy legitimitet i befolkningen. Og denne (slide 23) dokumenterer økende oppslutning om Vinmonopolet.

Ap i fritt fall?

VG/Infact presenterer en meningsmåling i dag som indikerer at Ap faller dramatisk. Nå er jeg ikke så veldig glad i kommentere enkeltmålinger - jeg holder meg normalt til gjennomsnittet. Men det er en del som tyder på at Infact, som første byrå denne måneden, har fanget opp en opinonsbevegelse i sterk negativ Ap-retning. Selv om fallet på sju prosentpoeng nok er noe mer dramatisk enn det er dekning for all den tid Ap sannsynligvis lå litt for høyt på den forrige Infact-målingen. Og muligens ligger Ap litt for lavt her, all den tid tallene på over sju for både Sp og KrF er urealistisk høye.

Biografier, biodiesel og sykefravær. Det er ikke så vanskelig å peke på mulige årsaker til at Ap faller nå (men vi må vente på noen flere målinger for å si noe om hvor dypt Ap-fallet egentlig er). Det overrasker meg dog at Ap og Stoltenberg setter så mye kraft inn på å repetere sine sykefraværfadeser fra 2001 og 2006, parallelt med at han/partiet gjør det han/det kan for å sementere inntrykket av Ap som en miljøversting ved å avgiftsbelegge miljøvennlig drivstoff. I sum virker de to sakene fort som velgerdynamitt - i negativ Ap-forstand. Er det beskyldningene fra både Valla, Haga og Bekkemellem om en beslutningsvegrende, konfliktsky og lite handlekraftig statsminister som har fått Stoltenberg til å kline til akkurat nå?

Det heter seg at man bør velge sine kamper her i livet. Stoltenberg har her valgt helt feil kamper å utkjempe.

Debatt om sprikende målinger på Her og nå

I går meldte NRK at Høyre ligger på stusselige 11,3 prosent. I dag kan VG meddele sine lesere at det slett ikke står så ille til med Høyre - partiet har et nivå på over 15 prosent.

Bl.a. dette skal jeg debattere med Jon Gelius på P1s Her og Nå kl 15.30.

Oppdatert: Klippet ligger her (klikk på sendingen 06.08. og lytt en drøy halvtime uti programmet). Her stiller jeg Gelius noen spørsmål vedrørende NRKs mangel på metodeopplysinger (feilmarginer, tidspunkt, telefonbruk og utvalgsstørrelse). På en ene side hevdet han at dette var "sludder og vås" fra min side. På den annen side så var det en "blemme" fra NRK. Tolk dette den som vil!

Oppdatert 2: NRK har nå faktisk lagt ut den bakgrunninfoen som jeg etterspurte. Bra! Se også Gelius sin begrunnelse i kommentarfeltet. Så kom det jammen noe konstruktivt ut av denne dagen....

Udemokratisk valgsystem

I en kronikk i VG i dag tar jeg opp ett av mine yndlingstemaer: Vårt skjeve valgsystem. Dette er et meget viktig tema som jeg skal sørge for holdes varmt helt til vi har et vesentlig bedre system på plass!

Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til VGs relativt ferske "portvokter" Lars Halvor Magerøy. Magerøy, som har en fortid i Vårt Land, har en god dialog med skribentene og gir langt klarere beskjeder om hvilke vurderinger som gjøres i.f.t. om kronikkene kommer på eller ei enn forgjengeren. Pleiing av skribentene kan også trenges, for VG blir knust av Aftenposten og Dagbladet på debattstoff. Det bør VG gjøre noe med for å beholde sin posisjon som Norges største avis.

Sex, Fritzl og kongehus

Siden besøkstallene på denne bloggen er synkende, så må noe nå gjøres. For det er vel klikking jeg vil ha? (hm). Tørre analyser fenger ikke almuen. Jeg må lære. Lære av de som kan det. Og en av dem som kan det, er VG-nett. De melder bl.a. om en 18-åring som sex-solgte kjæresten sin. Han trengte angivelig penger til lappen. Og at Josef Fritzl skjulte ansiktet for verden (som om vi ikke allerede vet hvordan han ser ut..).

Dagbladet da? De vet vel også hvordan. Dagbladet på nett vel og merke, for papir-Dagbladet bare faller og faller. Mer Fritzl. Og mer Ari Behn og Carl Erik Grimstad. Kjetil Rekdal er, tradisjonen tro, sur over å slippe inn billige mål. Og mer sex. Denne gang i solnedgangen.

Hva med Nettavisen? Mer Fritzl selvsagt. Mette-Marit i slangeskinnsko. Utroskap kan visst redde parforholdet. Smertefull (?) homo-sex .

Konklusjon: Det lønner seg å pøse på med Fritzl, sex, kongehus og fotball.

Med unntak av fotball, så tror jeg at jeg står over. Og går tilbake til analysene mine (i dag studerer jeg Akershus - du skal få slite med å komme inn, Abid Raja!) - i et bittelite, lønnlig håp om at det går en grense for hvor mye sex, Fritzl og kongehus vi orker å lese om.

Men håpet er syltynt. Det innrømmer jeg.

Foredrag for Likestillingsombudet

For noen uker siden skrev jeg en kronikk i VG. Der drøftet jeg om det er viktig at våre stortingsrepresentanter gjenspeiler folket i.f.t. sosiale variabler som kjønn, utdanning, yrke, minoriteter osv. Dagen før den egentlig skulle trykkes, ringte VGs debattsjef og spurte meg om det var greit at trykkingen av kronikken min ble utsatt en dag. Fordi en viss Carl Erik Grimstad ønsket et kronikktilsvar på et angrep fra en viss Ari Behn.

Jeg sa at det var OK. Dagen etter, og uken etter, braket det løs med debatt i alle kanaler. Behn kjørte sin personlige vendetta. Mens jeg satt og tenkte - hva hvis jeg hadde sagt at det ikke var OK? Ville man ikke hatt noe å diskutere den uke da?

Uansett - sosial gjenspeiling er viktigere å diskutere! Og uansett: Likestillingsombudet leste i alle fall kronikken min. Og må ha syntes at den var interessant. Fordi for et par dager siden fikk jeg en forespørsel om å holde et foredrag for dem (ja, Likestillingsombudet er mer enn en person..). Om nettopp denne tematikken.

Jeg takket ja. For noen år siden ville jeg takket nei. Fordi jeg liker mye bedre å skrive enn å snakke. Og fordi jeg ikke er så glad i å ta ordet i forsamlinger. Men nå er jeg kommet dit at jeg bare griper alle de sjansene og mulighetene som dukker opp. Går det bra, så går det bra. Og går det ikke så veldig bra - vel, så prøvde jeg i alle fall!

Hva synes du om dette temaet - er det viktig at stortingsrepresentanter speiler befolkningen sosialt? Eller er sosial bakgrunn irrelevant og uinteressant?

Og - trenger vi et likestillingsombud eller er det overflødig?

Hvem lekker?

Jens Stoltenberg nekter å ta ansvaret for at den regjeringen han leder, gikk inn for hijab i politiet. I stedet prøver han tåkeleggingstaktikk og roing. Er det ikke snart på tide å ta et lederansvar? Og: Hvem i all verden er det som lekker hemmelige regjeringsnotater til VG?

Igjen markerer VG seg som Norges beste nyhetsavis. Gjennom god journalistikk avslørte avisen 4. mars at både satsminister Jens Stoltenberg, justisminister Knut Storberget og resten av regjeringen allerede i januar konkluderte med å si ja til hijab i politiet. Etter hvert som saken møtte offentligheten og det ble tydeligere og tydeligere at motstanden mot dette var meget stor, startet man diverse pinlige retrettøvelser.

Jens Stoltenberg trakk seg helt ut av offentligheten i denne saken, og lot Knut Storberget ta all skyld. Ei heller noen andre i regjeringen kom Storberget til unnsetning. Han ble stående igjen mutters alene for å forsvare noe som ikke kunne forsvares. 20. februar kom han ned fra sin vinterferie i et famøst forsøk på å legge saken død via en meget merkverdig pressekonferanse. På direkte spørsmål om han hadde konkludert i saken den 4. februar, svarte Storberget:
- Nei. Nei.

Er de opplysningene som VG har fått fra et internt regjeringsnotat korrekte, så framførte justisministeren her en blank løgn som, i likhet med den forrige statsråden som løy – Manuala Ramin Osmundsen, bør få den følgen at Storberget får sparken. Samtidig er det pinlig at en statsminister så til de grader bedriver et tåkeleggingsspill som alle andre ser er fullstendig meningsløst. Hvorfor ikke bare si det som det? Nemlig at regjeringen var for hijab, men ombestemte seg da man så den sterke motstanden forslaget møtte.

Jeg er forundret over hvorfor regjeringen ikke kan stå på det man er for, men i stedet snur kappen etter vinden i sak etter sak. Fra regjeringshold blir ofte FrP beskyldt for å bedrive rendyrket populisme, men selv tør man altså ikke stå oppreist og kjempe for de sakene man tror på. Dette er fryktelig feigt og viser en regjering som driver rundt uten å innta det lederskapet en regjering bør innta. Her har Jens Stoltenberg et opplagt hovedansvar, et ansvar som han altså ikke tar.

I tillegg er det grunn til å stille spørsmål om hvem som lekker topp hemmelige regjeringsnotater til VG. Slik notater er det kun statsrådene og noen få departementstopper som har tilgang til. Er det noen i regjeringens maktsenter som har en egeninteresse av å svekke både Storberget og Stoltenberg mest mulig? Lekker noen bevisst for å styrke sin egen posisjon slik at man står klar den dagen Stoltenberg og Storberget er borte?

Jeg stiller i alle fall spørsmålet. Så får hver og en leser selv tenke sitt.