søndag 25. oktober 2020

291-247 favør Biden?

Det er ca. 80 prosent sjanse for at USAs neste president blir Joe Biden. Men taper han Pennsylvania, så kan det bli Donald Trump.       


Om ti dager er det presidentvalg i USA. 50 millioner har allerede forhåndsstemt.  I USA holder man seg fremdeles med den indirekte ordningen med valgdelegater der hver stat/valgkrets velger et visst antall delegater. Delegatene peker i sin tur ut presidenten. 

Trump vant overraskende både nominasjonen hos Republikanerne og presidentkampen mot Demokratenes Hillary Clinton i 2016 fordi han klarte å mobilisere en imponerende stor og entusiastisk base av lojale velgere. En base som han i stor grad har klart å beholde gjennom alle disse fire årene han har vært president. Han vant valget av tre hovedårsaker: Etter åtte år med Obama (D), så ønsket en del velgere seg noe helt annet. Normalen er at en president sitter i åtte år, før en annen president fra det konkurrerende partiet overtar. Timingen var dermed god – det var dags for en republikansk president.

Trump målbærer en anti-elitistisk, anti-establishment-holdning som mange har sans for. Dette har han klart å bevare, til tross for at han i aller høyeste grad selv utgjør både en økonomisk og politisk elite. Den mildt sagt spesielle væremåten som ellers er forhatt av mange, er elsket av denne gruppen. Han ble valgt for å være slik, for å være annerledes alt annet man har sett. I tillegg var det politiske grunner til Trumps seier som omhandlet at en del velgere var mer opptatt av innvandring og terrorbekjempelse enn før. I disse sakene scoret Trump langt bedre enn Clinton. Det blåste noen nasjonale vinder som Trump nøt godt av («America first»).  

Hvite menn over 50 år med lav utdanning og middels inntekt, er klart overrepresentert blant Trumps kjernevelgere. Biden ble valgt som motkandidat bl.a. fordi han antas å ha bedre appell her enn de andre demokratiske konkurrentene og dermed kan reduseres det republikanske forspranget i disse gruppene. I tillegg er håpet at han kan forsterke overvekten Demokratene har blant kvinner, svarte og unge velgere.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 30/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 


Elendig Korona-håndtering
Det så egentlig ganske lyst ut med tanke på gjenvalg for Trump i vinter. Økonomien gikk rett vei, sysselsettingen var høy og målingene bra. Men Korona og håndteringen av pandemien har redusert hans sjanser betraktelig. I mange land har krisen gitt en positiv styringseffekt, men i USA har det gått motsatt vei og gitt en opinionsboost for opposisjonen. Fordi mange mener styringen har bidratt til å gjøre krisen verre ved at Trump og de styrende ikke har tatt viruset nok på alvor, de har ikke satt inn nok restriktive tiltak og dermed bidratt til mer smitte i befolkningen og flere døde amerikanere.

I tillegg gir han blaffen i smittevern på sine valgkamprallyer til tross for at han nylig ble smittet selv. Her utgjør Biden en sterk kontrast i sin valgkamp via flittig bruk av munnbind og ingen folkemasser. Når de styrende får skylden for krisen, så er man ute å kjøre. Slik tilfellet f. eks. var i 2008 der finanskrisen i praksis gjorde det umulig for John McCain å vinne valget mot Obama.

Tegning: Egil Nyhus


Biden leder klart nasjonalt

Biden ledet bare med et par-tre prosentpoeng under Trumps beste periode i vinter, men ledelsen har økt markant gjennom sommeren og var nylig oppe i over ti prosentpoeng, før det har svingt litt i Trumps favør de siste dagene slik at det i øyeblikket er ca åtte prosentpoeng fordel Biden på snittet av de nasjonale målingene. 

Trump fikk klart flere delegater enn Clinton selv om han fikk tre millioner mindre stemmer enn henne i 2016 på landsbasis. Det er altså fullt mulig for ham å vinne valget med en god del færre stemmer enn Biden, så lenge han klarer vinne de fleste vippestatene knapt. Men han er nok avhengig av å redusere avstanden til rundt tre-fire prosentpoeng skal det være reelt håp om gjenvalg. 
       




Nasjonale målinger er imidlertid av begrenset interesse, fordi det er i delstatene det hele avgjøres. Det er i alt 538 valgdelegater til fordeling, så man må ha 270 for å ha et flertall av delegatene og dermed bli valgt til president.

            
Demokratenes sikre stater
Biden og Demokratene har sine sikreste kort i California (55), New York (29), Illionis (20), New Jersey (14), Washington (12), Massachusetts (11), Maryland (10), Oregon (7), Connecticut (7), Hawai (4), Rhode Island (4), Delaware (3), District of Colombia (3) og Vermot (3). Det må bortimot et under til om Trump skal få delegater herfra. Disse sikre statene utgjør i sum 182 delegater.

I tillegg bør Biden kunne ta Virgina (13), Colorado (9), New Mexico (5), New Hampshire (4) og Maine 1 (2) forholdsvis greit. Nevada (6) og Minnesota (10) er jevnere, men også de bør gå til Biden. Da er han oppe i 231.       

Republikanernes sikre stater
Trump og Republikanerne har sine beste kort i Indiana (11), Tennesse (11), Missouri (10), South Carolina (9), Alabama (9), Kentucky (8), Louisiana (8), Oklahoma (7), Kansas (6), Arkansas (6), Missisipi (6), Utah (6), West-Virginia (5), Nebraska 1 og 3 (4), Idaho (4), Montana (3), Wyoming (3), North Dakota (3), South Dakota (3) og Alaska (3). Dette utgjør 125 delegater. I tillegg bør han kunne ta Texas (38), selv om dette er en stat som er mer spennende i år enn tidligere. Da er han på 163.

Vippestatene

Dermed står vi igjen med Florida (29), Pennsylvania (20), Ohio (18), Georgia (16), Michigan (16), North Carolina (15), Arizona (11), Wisconsin (10), Iowa (6), Maine 2 (1) og Nebraska 2 (1) som «battleground».  Ut i fra målingene å bedømme, så er Iowa, Georgia og Ohio innen rekkevidde for Trump.

Min hypotese er at den sittende presidenten vil mobilisere best i sluttfasen og ta statene som i dag er helt jevne på målingene. Hvis alle disse tre går til ham, så er han oppe i 203. I tillegg kan Florida gå Trumps vei, selv om Biden i øyeblikket leder knapt her. Da er han på 232 delegater.

Av de resterende statene er Trump nærmest i North Carolina, Arizona og Nebraska 2. Trump kan ta North Carolina, og han har nærmet seg noe i Arizona. Seier i alle tre statene vil gi 259 delegater. Han vil da mangle 11 på flertall. Jeg holder dog en knapp på Biden i Arizona.

Pennsylvania avgjør?
Trump vant Pennsylvania, Wisconsin og Michigan sist. Biden leder nå klart i alle, og jeg sliter med å se hvordan Trump skal kunne holde noen av dem - med mindre målingene er feil. De var feil i 2016, men det er grunn til å tro at målingene er bedre i år all den tid byråene har jobbet mye med å forbedre sine metoder. Pennsylvania er nok den beste Trump-muligheten av disse tre, men også her leder Biden så klart at det skal mye til at forspranget hentes inn. Men Pennsylvania er nok den viktigste staten å følge med på valgnatten, her kan hele valget bli avgjort.        


291-247 favør Biden
Mitt tips gir Biden seieren 291-247.  Ingen «landslide», men en grei seier.   




Trump må sette sin lit til en meget sterk sluttspurt og at målingene ikke har fanget opp alle hans velgere. I tillegg er det et visst spenningsmoment i hvilken grad velgere som er redd for smitte, tør møte i valglokalene for å stemme. Her er demokratiske velgere antagelig i klart flertall, mange av dem kommer i stedet til å forhåndsstemme på posten. Ved et jevnt valg kan det bli et rettsspørsmål hvor lang tid man vil vente på å telle opp poststemmene.   


Biden vinner. Antagelig..
Bookmakerne ligger overraskende høyt på Trump og mener han rundt 30 prosent sjanse til å vinne valget. Måle-guruen Nate Silver vurderer sjansen til kun 12 prosent. Jeg legger meg et sted i mellom og tolker tallene, sammenholdt med tiden som gjenstår til valget, i retning av at Trump har rundt 20 prosent sjanse.

USAs 46. president vil trolig hete Joe Biden. Men sikkert er det ikke.      


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 30/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

tirsdag 20. oktober 2020

110 representanter gjenvelges?

Nominasjonsstillingen og mandatsituasjonen i våre 19 valgkretser foran Stortingsvalget 2021 viser et rikspolitisk landskap i kontinuitet og endring.    


Nominasjonsprosessene skrider stadig fram, riktignok i noe ulik takt fra parti til parti og valgkrets til valgkrets. Du får nå en statusrapport fra alle kretser og partier som i øyeblikket ligger an til stortingsmandater. Informasjonen bygger på kilder jeg har snakket med, offentlig tilgjengelig informasjon og egne utregninger. Gjennomsnittet av de fem nasjonale målingene i oktober er brukt som utgangspunkt for å bryte opinionstallene ned på de 19 valgkretsene. Husk at det du leser er et øyeblikksbilde. 

Dette er et lite utdrag fra mitt plussanalysebrev nr 3/2020. Brevet inneholder komplett oversikt over alle 19 valgkretser. Du kan abonnere ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne enkeltutgaven, så koster det 50 kr. Plussbrevene gis ut ca en gang pr mnd. 

Akershus: Frp og Rødt i kamp om sistemandatet

H 5, Ap 5, Frp 3, Sp 1, SV 1 og V 1 ble fordelingen sist. Ap tok sistemandatet, mens H plukket utjevningen. Akershus får to flere mandater denne gang, slik at det er 18 faste mandater til fordeling pluss ett utjevningsmandat.

Her ser det nå ut til at H kan ta seks mandater. Aps femtemandat kan ryke, i så fall blir de stående igjen med 4. Frps tredjemandat er i fare – de kan havne på to. Sp ser ut til å doble sin beholdning til 2, V har sitt ene greit inne, SV ligger an til å holde sitt mandat med god margin og MDG ser også ut til å plukke ett mandat. Kampen om sistemandatet står i øyeblikket mellom Rødts førstevalg og Frps kandidat nr 3. H ligger inne på utjevning pt.

Jan Tore Sanner, Tone Trøen og Henrik Asheim er udiskutabel topptrio for H. Anne Kristine Linnestad har taket på fjerdeplassen, mens Turid Kristensen ser ut til å kunne bekle femteplassen. Hårek Elvenes og Kari Sofie Bjørnsen kjemper om 6. Håkon Snortheim er aktuell til 7. plassen, det samme er Tonje Anderson Olsen. Aps nominasjonskomite har som ventet fremmet forslag om renominasjon av Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Tuva Moflag og Åsmund Aukrust. Det har vært knyttet mer spenning rundt 5. plassen, her er Mani Hussaini foreslått. Hans Andreas Limi er klar favoritt til å inneha førsteplassen i Frp. Liv Gustavsen er foreslått på 2., med Himanshu Gulati på 3. Både andre- og tredjeplassen blir det trolig kamp om. Anette Elseth, Lone Kjølsrud og Tom Staahle er navn som kan blande seg inn.       

Venstre stiller felles liste i Østfold, Akershus og Buskerud. Den kommer til å toppes av Abid Raja, etterfulgt av Solveig Schytz. Kirsti Bergstø er favoritt til førsteplassen i SV. Sigbjørn Gjelsvik er klart førstevalg i Sp. Else Marie Rødby er innstilt som nummer to, men kan få kamp av Kari Prestrud. I Rødt kommer Marie Sneve Martinussen til å bli nominert på topp. MDG kjører fram partileder Une Bastholm øverst. Ida Lindtveit Røse er favoritt i KrF.

Oslo: Tetzschner forgår, Bøhler består?  
H 5, Ap 5, Frp 2, SV 2, V 2, R 1 og MDG 1 tok de faste mandatene. V tok sistemandatet. H vant utjevningsmandatet. Oslo får ett mandat ekstra neste år og dermed 19 faste + 1 utjevning.

H ser ut til å kunne holde sine 5. Ap trøbler derimot med sitt femtemandat. Frp sliter med å holde sitt andremandat, men kan klare det. SV ligger greit inne med 2, og både MDG og Rødt kan komme til å doble sin Oslo-beholdning fra 1 til 2. V sliter med å holde sitt andremandat, dette er meget tynt inne på mine beregninger nå. Både Ap, H og Sp kan fighte om dette. Sp ligger inne på utjevning i skrivende stund.

Sterk kamp om plassene i Høyre, men Ine Marie Eriksen Søreide og Nikolai Astrup er klar toppduo. Michael Tetzschner kan bli vraket som nr tre til fordel for Heidi Nordby Lunde. Mudassar Kapur er et mulig 4. valg, mens Stefan Heggelund, Mathilde Tybring Gjedde og Camilla Strandskog er trolig de heteste navnene til plassene bak. Kun Jonas Gahr Støre er bankers i Oslo Ap. Kamzy Gunaratnam kan klare 2. plassen, mens Espen Barth Eide og Frode Jacobsen antagelig gjør opp om 3. plassen. Siri Staalesen og Zaineb Al-Samarai er også med i kampen om plasser høyt oppe, men Trine Lise Sundnes har kastet seg inn med full kraft og kan gå forbi dem begge. 

I Frp blir det Siv Jensen på 1., Christian Tybring Gjedde som nummer 2 og Carl I. Hagen på 3. I Venstre er Guri Melby et åpenbart førstevalg og Ola Elvestuen en høyst trolig toer. Kari Kaski er selvskreven på topp i SV. Annenplassen står mellom Andreas Unneland, Marian Hussain og Petter Eide. I MDG er Lan Marie Berg et opplagt førstevalg, mens Rasmus Hansson har kastet seg inn i kampen om 2. plassen. Han kan få den, men Hulda Holtvedt bør ikke undervurderes. Rødt velger selvsagt Bjørnar Moxnes som 1. Seher Aydar blir trolig 2. Jan Bøhler foretok et mye omtalt partibytte fra Ap til Sp nylig og kommer til å bli Sps frontkandidat.   

Hedmark: Kan Sp ta halve benken?
Distriktsmandatene fordelte seg med Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1 forrige gang. Sp tok sistemandatet, mens SV plukket opp utjevningen. 

Ap ser ut til å beholde sine to. Det samme gjelder Sp, men partiet er nå også oppe og lukter på tre. H ser ut til å beholde sitt mandat med fin margin. Frp har problemer med å holde sitt ene og kjemper en hard kamp med Sp om sistemandatet. SV holder utjevningsmandatet.

Anette Trettebergstuen og Nils Sandtrøen er foreslått som hhv. 1 og 2. Anna Molberg har festet et grep om førsteplassen i H. Trygve Slagsvold Vedum er selvsagt nummer en i Sp, med Emile Mehl som trolig toer og Per Martin Sandtrøen som nummer tre. Dermed kan det bli to brødre på Hedmark-benken fra hvert sitt parti. Tor Andre Johnsen renomineres på topp i Frp. Mens Karin Andersen atter en gang er SVs førstevalg her.   

Oppland: Carl I. Hagen mister Frps mandat?
Distriktsmandatene fordelte seg på nøyaktig samme måte i Oppland som i Hedmark: Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1. Sp tok sistemandatet, mens V vant utjevningsmandatet. Kretsen mister ett mandat neste år, slik at det vil være fem faste mandater til fordeling, samt utjevningsmandatet.

Både Ap og Sp ser ut til å holde sine to mandater enkelt, mens H beholder sitt ene. Det betyr at Frps mandat ryker. Jeg har MDG inne på utjevning nå.
 

Rigmor Aaserud og Rune Støstad blir hhv. 1 og 2 i Ap. Kari-Anne Jønnes er foreslått på førsteplass i H, hun har en reell utfordrer i Hanne Velure. Sp nominerer Marit Strand øverst, etterfulgt av Bengt Fasteraune. Karina Ødegård er innstilt som nummer 1 for MDG. I Frp er Carl I. Hagen foreslått øverst, men han må i kampvotering mot Wenche Almestrand. Tror Hagen tar det, men det kan bli ganske jevnt.


Dette er et lite utdrag fra mitt plussanalysebrev nr 3/2020. Brevet inneholder komplett oversikt over alle 19 valgkretser. Du kan abonnere ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ønsker du kun tilgang til denne enkeltutgaven, så koster det 50 kr. Plussbrevene gis ut ca en gang pr mnd. 

fredag 16. oktober 2020

Benkesliteren Ap

Ap ligger an til sitt svakeste valg på nærmere 100 år.

 
De fem målingene som til nå er publisert i oktober, viser at Aps dype problemer er forsterket. Gjennomsnittet er kun 21 prosent. Skulle dette bli valgresultatet neste år, så vil det være det dårligste Ap-valget siden 1924 da partiet oppnådde 18 prosent.




Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 


Jan Bøhlers avgang til Sp, og Geir Lippestads vei ut av Ap og inn som leder av det nye partiet Sentrum, er to symboler på at Ap lekker i alle ender. Partiet sliter støtt og stadig med å få oppmerksomhet rundt egen politikk, velgerne får jevnlige påminnelser om et parti i indre strid – så også i høst via Giske, Bøhler og Lippestad.  

Statsminister Vedum?
Kjernen i Aps problemer handler likevel om politikk. Partiet havner stadig i skvis mellom partier som går lenger. Sp er den klare motstemmen til strukturreformer og sentralisering. Det er Sp som framstår «nær folk» og som distriktets talerør. Ikke Ap. Fortsetter utviklingen, så kan det bli Trygve Salgsvold Vedum som framstår som opposisjonslederen og neste statsministeren. Ikke Jonas Gahr Støre. 

Ap ønsker å sette klima og miljø høyt. Men det er MDG, og til dels SV og V, som er «miljøpartiene» i velgernes øyne. Ikke Ap.

Ap vil være restriktive og «tøffe» i innvandringsspørsmål, men klarer ikke konkurrere med Frp. Det er Frp som «eier» innvandringssaken. Ikke Ap.        
 
Ap ønsker å være Solberg-regjeringens fremste kritiker når det gjelder sosial profil, økende ulikhet og lavere skatt til rikinger. Men partiet settes i skyggen av Rødt og SV som går vesentlig lenger. Det er Rødt og SV som framstår som partiene for sosial utjevning. Ikke Ap.

På benken

Ap ønsker å ta tilbake sin gamle paradegren sysselsetting. I en tid der ledigheten er svært høy, så bør det være marked for partiets løsninger på feltet. Men det er Høyre som er i førersetet i regjeringsposisjon, det er Høyre (og KrF og V) som iverksatte kraftfull motkonjunkturpolitikk som har bidratt til at pilene går i rett retning etter den dramatiske økningen i vår. Ikke Ap.      

Helse er for tiden satt uvanlig høyt oppe på agendaen. Ap vil være partiet som velgere vender seg til for å søke trygghet i løsninger som vekker tillit i en utrygg tid. Men også her er det Høyre som er i front. Det er Bent Høie som helseagendaen. Han er i Høyre. Ikke i Ap.   

Det virker som det er andre som utkjemper den politiske kampen.

Ap er plassert på benken.


   



Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 29/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg også oversikt over hvor Aps tidligere velgere har funnet veien samt hvor Ap ligger an til å miste mandater. 

fredag 9. oktober 2020

Svak borgerlig budsjetthistorikk

 I fem av sju budsjetthøster under Solberg-regjeringen har den borgerlige blokken mistet oppslutning. Gjentar historien seg?   



Stortingsvalget 2013 var sjeldent ujevnt til norske valg å være. De borgerlige vant en klar seier med 54 prosent av stemmene og kapret 96 mandater. Den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen av Ap, Sp og SV ble feid ut av kontorene etter åtte sammenhengende år. Inn kom regjeringen Solberg bestående av H og Frp, støttet av KrF og V.

Høyre gikk litt fram etter valget, slik valgvinnere ofte gjør («bandwagon-efffekt»). Frp gikk tilbake, mens KrF og V lå stabilt. I sum ble det en liten tilbakegang for regjeringsblokken sett under ett fra september til desember 2013, men på et stabilt høyt nivå. Det er begrenset hvilket preg en ny regjering får satt på sitt første budsjett da mye av grunnlaget er lagt av den forrige regjeringen. Men H+Frp-regjeringen rakk å gjøre klare skatte- og avgiftslettelser, der fjerningen av arveavgiften kanskje er det som huskes best.

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 28/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg alle funn fra min gjennomgang av Solberg-regjeringens budsjetthistorikk 2013-20.

Budsjettfiaskoen høsten 2014
Høsten 2014 ble Solberg-regjeringens første store prøve der man skulle legge fram sitt første «ordentlige» statsbudsjett og stake ut den blå kursen. Velgermessig strøk man på prøven med glans. Netto forlot hele 200 000 velgere regjeringspartiene denne høsten. Store lettelser i formueskatten, kombinert med velferdsskutt som redusert barnetillegg for uføre og lavere engangsstønad til enslige forsørgere, ga opposisjonen en lett match til å tegne bilde av en kald regjering som tar fra fattige og gir til rike.

Budsjettforslaget fikk også sterk juling fra samarbeidspartnerne KrF og Venstre. Tonen i forhandlingene mellom særlig Frp og V var skarp, og det ble selvforskyldt skapt et inntrykk av borgerlig krise og kaos. Åpne forhandlinger på Stortinget framstod nok også mer rotete for velgerne etter åtte år med rødgrønt flertallsstyre. Det ble til slutt enighet om noe mindre skattelettelser og mer beskjedne velferdskutt, men utad ble enigheten overskygget av plastposeavgiften som man tydde til for å skape inndekning. Dermed ble heller ikke budsjettenigheten noe positivt vendepunkt for regjeringen. Tvert i mot så trolig mange blå velgere rødt over at en, i deres øyne, tullete avgift, ble innført. H og Frp klarte, noe tabloid sagt, dermed å svi av mye av sin velgerkapital på plastposer og kutt i småbarnstillegget for uføre. Dette må ergre strategene i begge partier, i den grad det finnes slike.

Flyktningekrisen 2015 ga trendendring

En sak overskygget budsjettet høsten 2015: Flyktningekrisen. Det kom rundt en million
migranter og flyktninger til Europa dette året. Mange fra Afghanistan, Irak og Eritrea kom sjøveien over Middelhavet i overfylte båter. Over 30 000 kom til Norge, klar rekord hva gjelder slike ankomster, brorparten kom høsten 2015. Oppmerksomheten i opinionen dreiet fra dugnad og fokus på at vi må hjelpe mennesker i nød om sommeren, til håndtering, antall og kostnader utover høsten og vinteren. Det ble økende etterspørsel etter restriktive løsninger, og Frp gjorde et opinionshopp på ca. fem prosentpoeng. Den restriktive håndteringen av flyktningekrisen 2015/16 ga et trendskifte i opinionen som i sin tur skapte grunnlag for at de fire borgerlige partiene kunne gjenskape sitt flertall i 2017.    

Det drøyde til desember 2016 før de fire borgerlige partiene kom fram til enighet om budsjettet 2017. Særlig Venstre var svært misfornøyd med miljøprofilen, der «det grønne skatteskiftet» var et kjernepunkt som medførte brudd i forhandlingene en stund. Ellers var kanskje økningen av forsvarsbudsjettet ett av de mest framtredende trekkene. Oppslutningen om regjeringspartiene dalte noe, men ikke så mye som i 2014. Budsjetthøsten ble likevel den tredje med fallende oppslutning om regjeringen i deres første stortingsperiode.  

 




Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 28/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg alle funn fra min gjennomgang av Solberg-regjeringens budsjetthistorikk 2013-20.


lørdag 3. oktober 2020

Frp i siget

Gjennomsnittet av de ni nasjonale målingene som ble utført i september, viser at særlig Frp, men også SV og V kom styrket ut. KrF og Sp ligger stabilt. Særlig Ap falt, men også H, MDG og R opplevde nedgang.

Måned

R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

Sept

4,1

7,8

22,9

14,1

4,7

3,7

3,2

24,7

12,6

Aug

4,3

7,3

24,4

14,0

5,1

3,8

2,9

25,4

11,0

Diff

-0,2

+0,5

-1,5

+0,1

-0,4

-0,1

+0,3

-0,7

+1,6


Moria-effekt

Frps økning kan relateres til at innvandrings- og flyktningepolitikken har blitt satt høyere på agendaen ifm. brannen i flyktningeleiren i Moria og påfølgende diskusjoner om hvor mange Norge bør ta i mot. Undersøkelsen om velgernes sakspreferanser som Sentio utførte for meg nylig, viser at innvandring synes å være mindre viktig nå enn ved valget i 2017, men fortsatt er saken ganske viktig for mange, særlig blant velgere som stemmer eller sympatiserer med Frp. Derfor kan effekten vi ser nå, trolig relateres til mobilisering på denne saken.




Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 27/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg flere interessante Frp-tall og vurderinger, samt en oversikt over hvor Frp har de beste mandatsjansene ved valget neste år, inkl hvilke personer som kan komme inn på Stortinget. 

Frp gikk ut av Solberg-regjeringen i januar fordi de opplevde at avstanden til KrF og V ble for stor og regjeringen for grå. Misnøyen internt med regjeringsdeltakelsen var økende, i takt med et svakt lokalvalg i fjor høst og sviktende oppslutning på målingene. I tillegg bør en neppe undervurdere at et element av strategi lå bak. Muligheten for å blankpusse partiprofil og bygge seg opp igjen i opposisjon inn mot Stortingsvalget 2021 er bedre utenfor regjering. 


Statsbudsjettet

Statsbudsjettet 2021 legges fram til uken. Her vil regjeringen etter alle solemerker gå til Frp først for å søke få den nødvendige parlamentariske støtten. Det gir partiet utmerkede anledninger til å markere seg i forhandlingene der man garantert ikke vil gi ved dørene med et viktig valgår rundt neste sving. Samtidig er alvorlighetsgraden i Korona-situasjonen såpass stor, at timingen for trusler om å sende landet ut i en regjeringskrise, neppe er den beste.

Det gjelder derfor trolig for Frp denne budsjetthøsten å finne balansen mellom å få inn noen budsjettseiere i forhandlingene uten at regjeringens liv settes i reell fare. Vi skal likevel huske at velgermessig sett er det først og fremst Høyre som har mest å tjene på «borgerlig ro», mens et høyt konfliktnivå normalt sett er bra for Frp utenfor regjering.
 

      
Frp-vekst senker Høyre?
Frp-frammarsj opp mot sitt valgresultat fra 2017 er en nødvendig forutsetning for at neste års stortingsvalg skal bli jevnt. I tillegg må trolig H holde sitt nivå og KrF og V komme over sperren. Et forhold å følge med på framover, er om Frps mulige vekst vil gå på bekostning av Høyre. De aller ferskeste målingene antyder dette og at Høyre kan komme til å slite med å holde stillingen rundt 25 prosent ut over høsten. Det er en betydelig grad av velgerkonkurranse mellom Frp og Høyre som medfører at det ofte er slik at hvis en av dem styrker seg markant, så går det andre partiet tilbake.

Frp-vekst er derfor både godt og dårlig nytt for Erna Solberg.


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 27/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg flere interessante Frp-tall og vurderinger, samt en oversikt over hvor Frp har de beste mandatsjansene ved valget neste år, inkl hvilke personer som kan komme inn på Stortinget. 

fredag 25. september 2020

Melby-samling

Guri Melby tar over et parti på tre prosent. Hvilken vei går Venstre politisk, strategisk og velgermessig?   


Vårt eldste parti, Venstre, avholder landsmøte denne helgen. Partidannelsen 28. januar 1884 sprang ut av kampen for parlamentarismen og økende opposisjon mot den sterke kongemakten og «embetsmannsstaten». Partiet var et folkeparti i ordets rette forstand og satte en antagelig uslåelig Norges-rekord ved valget i 1885 med 63,4 prosent oppslutning. Venstre var en svært bred koalisjon av bønder, arbeidere, kristne og byradikale. Folk som egentlig var for uenige til over tid å kunne holde sammen. Venstres historie er derfor en blanding av stolt politisk kamp for demokrati og bitre partisplittelser.

Fra størst til lite
Andre partier har tatt over store deler av Vs rolle i vårt politiske landskap. Arbeiderpartiet fanget opp den voksende arbeiderklassen. Bondepartiet, senere Senterpartiet, overtok som partiet for bønder og distriktsinteresser. Dannelsen av Kristelig Folkeparti kan ses i sammenheng med frustrasjon over Vs manglende evne til å målbære kristne verdier. Derfor har Venstre gått fra å være størst til å bli lite. Illustrert av den historiske grafen nedenfor.


 




Venstre har vært avskrevet som politisk kraft, ikke minst i kjølvannet av splittelsen på EF-saken i 1972. Snart 50 år etter er partiet lite, men det lever og utgjør fortsatt en sentral del av partifloraen vår. Partiet er i dag endog i regjering og har fire statsråder. Venstres sperregrenseskjebne ved valget neste år kan igjen bli en helt avgjørende faktor for den politiske styringen av Norge fram mot 2025. Så tross størrelsen er det ikke noe uviktig parti som Guri Melby overtar.


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 26/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg flere interessante V-tall og vurderinger, samt en oversikt over hvor V har de beste mandatsjansene ved valget neste år, inkl hvilke personer som kan komme inn på Stortinget.  


Samlende Melby
Lederkampen etter Trine Skei Grande har i hovedsak stått mellom Sveinung Rotevatn, Abid Raja og Guri Melby. Det har vært en kamp mellom ulike personligheter; Rotevatn som den litt sjenerte, debattsterke ideologen, Raja som den utadvendte «forføreren» og Melby som den jordnære pragmatikeren. Selv om slike merkelapper aldri rettferdiggjør menneskers mangefasetterte sider, ei heller disse tre.

Rotevatn, Raja og Melby målbærer også den koalisjonen som Venstre fortsatt kan sies å være mellom det liberale, sosiale, rurale og urbane. Pussig nok er det Oslo-mannen og advokaten Raja som har tatt rollen som «distrikt-Venstres» anfører, mens Sogn og Fjordanes Rotevatn forbindes med det liberale «by-Venstre». Med Melby et sted i mellom. Dette er nok en (over)forenkling av virkeligheten, men kan være et visst inntak til forståelse for hvorfor Melby vant kampen: Hun framstår mest samlende. Både politisk og personlig. Hvordan hun skal forene de nye nestlederne Rotevatn og Raja, inkl. strømningene de målbærer, slik at alle trekker i samme retning, må Melby finne svar på. Et svar som Skei Grande ikke klarte finne.
   



 


Svak lojalitet
Overordnet hvilken person Melby er, står spørsmålet i hvilken retning hun har tenkt å ta Venstre politisk. Og hva slags strategi som meisles ut for å nå fram med det politiske budskapet til større velgergrupper. Velgermessig har hovedproblemet for Venstre i mange år vært svak lojalitet. Partiet har liten base av velgere som stemmer på dem ved valg etter valg. 

Venstres verste målinger har vist at kun en av tre V-velgere fra 2017 holder fast ved partiet. Den andelen må økes til minst halvparten, helst 60-70 prosent, hvis partiet tar mål av seg om å vokse. Å skape mer entusiasme rundt partiet og deres saker slik at den faste basen øker, er derfor helt avgjørende hvis Venstre skal lykkes. Å utvikle god politikk tuftet på reell forståelse for hva partiets velgere er opptatt av, ligger i bunn for dette i V, som i alle partier.   



Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 26/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg flere interessante V-tall og vurderinger, samt en oversikt over hvor V har de beste mandatsjansene ved valget neste år, inkl hvilke personer som kan komme inn på Stortinget. 

tirsdag 22. september 2020

Kjønnsskiller i mange saker, men ikke miljø

Velgernes sakspreferanser varierer mest etter partitilhørighet og kjønn, mindre etter alder, inntekt, utdanning og bosted.          


Nylig ba jeg målebyrået Sentio stille et representativt utvalg av velgerne følgende spørsmål: «Hvilken sak er viktigst for ditt partivalg»? Undersøkelsen ble gjort på telefon i perioden 8. – 14. september. Respondentene fikk mulighet til å oppgi inntil to saker.

Det ble innhentet 1 000 svar. 805 valgte en sak og 195 oppga to saker. Spørsmålet var åpent slik at alle kunne svare det de ville. Svarene ble kodet i 17 kategorier. Svarene må tolkes innenfor feilmarginer på 2-3 prosentpoeng. Hele frekvenstabellen finner du nedenfor.


  



Miljøpartiene MDG, SV og V 
Bakgrunnstallene gir oss noen indikasjoner på hvordan velgernes sakspreferanser varierer etter kjønn, alder, utdanning, inntekt, bosted og partitilhørighet. Vi må, som alltid, tolke slike tall med stor varsomhet da nedbryting på bakgrunnsvariabler medfører økende feilmarginer fordi antall respondenter pr. variabel og inndelt verdi blir få. 

Med dette forbeholdet i mente, viser tallene at nesten alle MDGs velgere oppgir miljø som den viktigste saken. Også blant mange av Venstres og SVs velgere er miljø viktigst, men saksspredningen her er mye større. Velgerne som ikke oppgir partipreferanse, har også miljø øverst. Kun seks prosent av Aps og Frps velgere har miljø på topp. Dette er imidlertid klar framgang i Frp sammenlignet med valgundersøkelsen 2017 da knapt noen av deres velgere sa at miljø var viktigst. 

Jevn skole-profil
Skole har en langt jevnere partiprofil enn miljø. Høyest betoning av skole finner vi i H, V og R. Men også i SV, KrF og MDG er det en tosifret andel som mener skole er viktigst. Lavest skoleandel finner vi i Sp og Frps rekker. 

Helse sin betydning svinger mer fra parti til parti. Det er i Ap vi finner flest velgere som har helse øverst, men også i Høyre, Rødt og SV er det mange som setter helse høyest. Forsvinnende få Sp-velgere har helse på topp. 

Frp i egen innvandringsklasse

Frp-velgerne er som ventet i en klasse for seg hva gjelder synet på innvandringspolitikkens betydning for eget partivalg. Om lag halvparten av deres velgere har dette på topp hvis vi fjerner «annet» og «vet ikke». Ingen andre er i nærheten av dette nivået, men KrF, SV og Ap kommer nærmest. Formodentlig på ulike sider av restriktiv-liberal-aksen. 

Også på eldreomsorg og skatt skiller Frps velgere seg ut med stor andel som vektlegger dette. Aps velgere er nærmest på eldreomsorg, mens også en del av Høyres velgere er opptatt av skatt. Sp-velgerne stikker seg fram særlig på distriktspolitikk. Knapt noen andre partiers velgere rangerer distrikt som viktigst, med et visst unntak for Ap. 


Sosial utjevning er venstreorientert 
Den klareste høyre-venstre-dimensjonen blant velgerne finner vi i spørsmålet om sosial utjevning. Alle de tre «røde» partiene Ap, SV og Rødt har mange velgere som mener dette er den viktigste saken for deres partivalg, mens nesten ingen borgerlig orienterte velgere mener dette er øverst.






Sysselsetting kom bare på sjuendeplass totalt, men er en sak som kan vokse neste år hvis ledigheten holder seg høy. Flest Høyre-velgere har denne tematikken øverst, dernest følger Ap. I kampen om «lillavelgerne» mellom disse to partiene kan derfor den som inngir mest troverdighet i saken skaffe seg en fordel. 

KrFs velgere er de eneste som rangerer familiepolitikk høyt. Men partiets velgere utmerker seg også ved å ha den klart høyeste svar-andelen «annet». Noe som indikerer at det er vanskeligere å kode KrF-velgernes svar i samlekategorier. «Kristne verdier og kristelig kulturarv» er blant «annet-svarene» som KrF-erne har gitt til målerne. 


Kjønnsskiller på mye, men ikke miljø
De sterkeste kjønnsskillene finner vi på helse, skole, skatt og økonomi. Kvinner er kart mer opptatt av skole og helse enn menn. Menn setter skatt og økonomi markert høyere enn kvinner. 

Kvinner prioriterer også eldreomsorg og familiepolitikk sterkere enn menn. Mens menn rangerer samferdsel, sysselsetting og distrikt høyere opp enn kvinner. Alt dette er i tråd med funn fra tidligere velgerundersøkelser.

Derimot tyder tallene på at miljøsaken nå rangeres like høyt av begge kjønn. Tidligere har kvinner vært mer opptatt av miljø enn menn. I så fall er det et interessant endringstrekk som har skjedd de siste årene. Men vi trenger flere sak-målinger før vi kan trekke mer solide slutninger.


 





Dette er et lite utdrag fra mitt plussanalysebrev nr 2/2020. Mine hovedbrev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Plussabonnement koster 300 kr ekstra. Disse brevene gis ut ca en gang pr mnd og inneholder dybdeanalyse av bakgrunnstall.