Små bevegelser i januar

Februar er ankommet, og det er på tide å summere opp bevegelsene i velgeropinionen i januar. Ni målinger ble publisert, og nedenfor finner du en oversikt over disse.

De fem siste målingene er tatt opp under og etter pågripelsen av Maria Amelie ble kjent. Flere kommentatorer mente at utsendelsen av henne ville være direkte ødeleggende for Ap. Mens andre, stort sett etter at målingene har begynt å tikke inn, har ment at Ap tvert i mot tjener på å være hard i asylklypa. Er det mulig å konkludere på et skikkelig grunnlag nå?

På de fire målingene som ble tatt opp før pågripelsen, ligger Ap inne med et snitt på 27,2. På de fem etter  er snittet 27,8. Altså en snittvekst på seks tideler. Sammenlignes retningen på de fem målingene som har en mulig "Amalie-effekt" innbakt, med Ap-nivåene fra samme byråer i foregående måned, så er det marginale utslag på tre av målingene, men klarere positive utslag på to målinger. En kommunemåling som ble publisert i dag, gir Ap derimot et klart negativt utslag sammenlignet med tilsvarende måling i november.

Jeg vil derfor fremdeles være noe forsiktig med å konkludere for bastant med eventuelle effekter her. Bildet er nyansert og foreløpig holder jeg på mitt utgangspunkt om at saken har relativt begrenset effekt. Jeg vil i alle fall se noen flere målinger med klare utslag før jeg endrer tolkning. Vi må også huske på at bevegelser heller ikke trenger å ha med ett enkeltstående forhold å gjøre, men snarere kan være et produkt av flere momenter. Det er således ofte en overforenkling å forklare alt ut i fra en sak. I tillegg kan det også være snakk om mer tilfeldige justeringer fra måned til måned.

Mitt kjepphest, gjennomsnittet, viser nå følgende januarnivå for de respektive partiene (endring fra desember):

Rødt 1,5
SV 5,5 (-0,3)
Ap 27,5 (+1,4)
Sp 4,9
KrF 4,6 (-0,3)
V 4,3 (+0,1)
H 26,3 (+0,2)
Frp 23,8 (-1,5)
Andre 1,5 (+0,1)

Jeg merker meg at Frp falt noe tilbake i januar, etter en bra desember. Men det spriker fra Infacts 27,2 til Synovates 20,7. Ap har tatt tilbake posisjonen som landets største parti etter intens kniving med Høyre i det siste. Høyre holder seg imidlertid fremdeles oppe på sterke nivåer.

La oss også ta en aldri så liten titt på hva en mandatsimulering gir av utfall, forutsatt at de ovennevnte tall var valgresultatet:
  
Rødt 1
SV 9
Ap 48 (+1)
Sp 8 (-1)
KrF 8
V 7
H 46 (+1)
Frp 42 (-1)

Blokkstillingen er stabil, og det er kun snakk om små forskyvninger innad i blokkene. Fremdeles ligger et helblått flertall inne. Men de blå skal ikke falle så mye, før noen av mandatene glipper og flertallet ryker.

Småpartiene dør ut?

Det er et spørsmål som er et stadig tilbakevendende tema i pressen for tiden. I går tok Drammens Tidende kontakt både med Bernt Aardal og meg for å få en kommentar til at KrFs ildsjel i Svelvik i en årrekke, Ole Kolbjørnsæter, nå har frasagt seg gjenvalg. Denne ene mannens betydning for partiet er så stor i kommunen at KrF ikke klarer å stille liste uten ham. Menighetsbladet er også nedlagt som en konsekvens av at han velger å prioritere annet.

Dette illustrerer noen av de problemene som KrF nå står midt oppi. Men dette er ikke bare et KrF-problem. Mange av småpartiene sliter tungt med rekrutteringen.

Er det begynnelsen til slutten for KrF og andre småpartier vi nå ser? Eller tror du, som meg, at å avsi dødsdommen over disse er altfor forhastet?

Årsaker til Aps fall og veien videre

I helgen la jeg ut hovedpunkter fra mitt foredrag for et lokallag i Ap. Verdien av slike punkter er sikkert noe begrenset for den jevne leser. Da seansen dessverre, eller kanskje rettere sagt; heldigvis, ikke ble filmet, tenkte jeg heller å legge ut noe utfylling her i stedet.

Jeg innledet med å peke på hovedtrendene i opinionen etter valget i 2009. Kort oppsummert dreier det seg om Aps klare tilbakegang og Høyres sterke framgang, mens de øvrige partiene ligger noenlunde stabilt. For en analytikerfyr som meg, er det interessant å vurdere mulige årsaker til slike velgerbevegelser.

Når det gjelder Aps tilbakegang, viser underlagsmateriell at partiet har lekket tungt med velgere direkte til Høyre. I tillegg har mange av Aps velgere fra 2009 hoppet opp på gjerdet. I sum gir dette Ap en velgerlojalitet som pr i dag trolig er altfor lav hvis man har intensjoner om å gjøre et godt valg. Tall jeg har sett, tyder på at lojaliteten er rundt 60 prosent (enkelte tall viser en lojalitet helt ned i mot 50). Ap bør nok over 70 og kanskje helt opp i mot 80 for å være fornøyd.

Jeg er ikke mer originial enn at jeg tror hovedårsaken til det store velgerfallet er en negativ agenda over tid der høye strømpriser, togkaos, gavesaker, monstermaster og sykehusstrid er noen av ingrediensene som har dominert. De gode sakene, som lav rente, høy sysselsetting og bedrede PISA-resultater, har druknet i de negative.

Det er sikkert fullt mulig å skylde på media og at mediene har vært for slemme med posisjonen og for snille med opposisjonen. Og et stykke på vei er jeg enig i at det synes å være en tendens til at mediene driver kritisk journalistikk primært mot posisjonen mellom valg, mens man venter helt til valgkampene med å være kritiske mot opposisjonen. Imidlertid holder den forklaringen ikke helt. For hvorfor kan mediene lage saker med negative vinklinger for regjeringen? Jo, det er fordi regjeringens politikk og statsråders håndtering, gir dem godt grunnlag for det.

Nedgangen har også noe å gjøre med at regjeringsslitasjen er i ferd med å slå inn av full kraft. Den gløden, inspirasjonen og entusiasmen som man så i starten av det rødgrønne regjeringsprosjektet, synes nå å være på hell for å si det forsiktig. Det som en gang var rødt og grønt, er i ferd med å bli grått. Og da sikter jeg ikke til statsrådenes hårfarge, men til politikken. Sammenlign Sora Moria 1 og 2 så ser du hvorfor.

Dessuten har Ap møtt et forbedret Høyre. Høyres "hamskifte" i varmere og mindre kalkulaturorientert retning bør nok neppe overdrives. Men de store velgervandringene mellom Ap og Høyre det siste året, to partier som tradisjonelt ikke pleier å utveksle så veldig mange velgere seg i mellom, kan også ha noe gjøre med at en del velgere som står mellom disse to partiene, nå føler seg tryggere på Høyre. Høyres retoriske varmegrep kan ha senket terskelen for velgeroverganger fra Ap

Hva skal til for at Ap skal snu trenden og komme i mål med et godt valg den 12. september? Hovedsaklig vil en dreiing fra partiets svakheter (som maktarroganse, reaksjonær konservatisme og grå politikk) over på partiets styrker hjelpe et stykke på vei. En av styrkene er at Ap ikke er noe ensaks- eller tosaksparti, men et helhetsparti. Når Ap er på sitt beste, har partiet høy velgertrovedighet på en rekke ulike områder av politikken. Særlig viktig for partiet er det å bevare sin høye standing på velferd (skole, helse og eldreomsorg) og sysselsetting.

Ap er også et trygt valg for mange mennesker. Denne styrken så vi ikke minst ifm. "trygghetsvalget" 2009 der det i kjølvannet av finanskrisen oppstod et velgerklima for det trygge og robuste i en usikker tid. I en slik situasjon kan det som framstår som grått, kjedelig og traust også være= trygt. Spør man velgere før valg, så er det ofte mange som sier "Jeg vet ikke om jeg skal stemme i år. Jeg er i grunn litt enig og uenig med alle". Spør man noen av de samme velgerne etterpå, så sier en del at "Jeg endte opp med å stemme Ap. Det føltes som det tryggeste". Dette er en stor styrke som partiet har, ikke minst i sluttfasen av en valgkamp, der det ofte handler om å mobilisere de usikre. I tillegg har partiet Norges beste valgkampapparat. Når man drar i gang hele sin gjeng med dørbankere, telefonringere, roseutdelere og attpåtil har LO og sterke TV-opptredener av Jens Stoltenberg i ryggen, så er det ingen partier som klarer å matche dette.


Ap står nå overfor en situasjon der utfallet av valget 2011 henger mye på deres mobiliseringsevne i de åtte månedene som gjenstår. Klarer Ap ikke å løfte seg, så risikerer partiet å maktmessig bli feid vekk av de blå i mange kommuner og fylker. Da vil valget 2011 kunne gå inn i historien som det blåeste noensinne. Lykkes derimot Ap med å mobilisere bra med gjerdesittere, parallelt med at man drar noen av velgerne tilbake fra Høyre, så trenger ikke dette valget å bli så svakt, sett med Ap-øyne.

Særlig henger hva som kan tolkes som et anstendig valgresultat, på hva som skjer i Oslo og Trondheim. Lykkes partiet med å beholde Trondheim, samtidig som flertallet bikker i rød retning i Oslo, så er mye gjort. Min vurdering pr i dag er imidlertid at Oslo ser ut til å forbli på borgerlige hender og at det ligger helt på vippen i Trondheim.

Jeg lover å komme tilbake med mer spesifikke vurderinger her senere.     

Blå valgvind i mange kommuner og fylker

Ukebrevet Mandagmorgen, ved journalist Sveinung Engeland, har snakket med analytikere som Kristin Hoff, Anders Todal Jenssen, Jan Arild Snoen og meg selv. På basis av disse samtalene, og ut i fra beregninger som jeg har gjort av situasjonen i fylkene og de 20 største kommuene, samt utregninger som er gjort av Lars Øy og Johan Giersten i Poll of polls, publiseres denne interessante artikkelen.

Honnør til ukebrevet for å legge den ut fritt!  

Sammenligning av fire kommunetall

Fort kort tid siden laget jeg en kommuneprognose for Minerva (se nederst i artikkelen). Poll of polls lager sine beregninger  kontinuerlig etterhvert som nye tall kommer inn. I går publiserte TV2 nye målingstall fra Gallup som baserer seg på velgernes preferanser ved kommunevalg. Honnør til TV2 for det! I tillegg publiserte Landslaget for lokalaviser en kommunemåling i slutten av november. Dermed har vi fire forskjellige og ferske kommunetall å kose oss med.

La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:

Rødt 1,9  1,6  1,3  1,8

SV 5,0  6,0  5,9   7,3

Ap 26,3  27,6  25,4  25,9

Sp 6,0  6,2  6,5  5,5

KrF 4,3  4,8  4,9  5,9

V 4,4  5,2  5,7  5,9

H 27,4  26,2  27,3  25,9

Frp 20,1  17,5  19,4  17,2

Andre 4,6  2,5  3,7  4,4


Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.

Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.

Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.

Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.

Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer  før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.

La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt  1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8

Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".

Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.

Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.   

Kan PISA redde de rødgrønne?

Resultatene fra årets PISA-undersøkelsen ble lagt fram i dag. De viser at norske skolelever gjør det bedre både i lesing, matte og naturfag sammenlignet med den begredelige situasjonen for tre år siden. Pilene peker m.a.o. i riktig retning.

Det er viktig å være kritisk til PISA. Husk at en slik undersøkelse aldri kan gi noe fullgodt bilde av den helhetlige situasjonen i skolen. Fordi det er mange essensielle ting som dette verktøyet slett ikke måler. Likevel er det grunn til å tro at PISA gir et visst grunnlag for å si noe om hva slags kunnskapsnivå norske elever ligger på i tre basisfag.

2000-resultatene var et sjokk for både lærere, elever, foreldre og politikere. Noen hadde vel ant at norsk skole ikke akkurat var verdensledende på kunnskap. Men at det stod såpass dårlig til med basisferdighetene som det gjorde, ble en vekker for mange. Den norske skoledebatten ble også i stor grad dreid bort fra trivsel og læring via lek og over på kunnskap. Høyre fikk debatten over på sin banehalvdel.

SV mistet sitt gode velgergrep om skole. "Sakseierskapet" på venstresiden som partiet hadde rundt årtusenskiftet, ble overtatt av Ap i 2005. Mens Høyre så desidert var skoleparti nr 1 for borgerlig orienterte velgere. Men Høyre opplevde et tillitsfall på skole fra valget i 2001 til valget i 2005. Bl.a. fordi reslutatene ikke ble noe bedre. Tvert i mot. De ble verre.

Kunnskapsløftet trådte i kraft i august 2006, men ble vedtatt etter tverrpolitisk enighet i juni 2004. Trolig er den klare kunnskapssatsingen som dette innebær, deler av forklaringen på at det nå omsider går bedre. Et politisk stridsspørsmål nå blir, som alltid, hvem som bør få skylda for de dårlige tidene og hvem som kan ta æren for de bedre tidene. Høyresiden vil hevde at det var venstresidens "koseskole" som brakte oss opp i den kunnskapsmessige bakevja. Mens venstresiden holder fram at pilene har nå snudd under og pga. deres ledelse.

Før vi vurderer dette, la meg minne om to ting. For det første er 2009-resultatene omtrent på 2000-nivå. Hvis vi var misfornøyd med 2000, så bør vi dermed også være misfornøyd nå. For det andre er fakta at Norge ligger omtrent på OECD-snittet. Således er vi ikke på noe som kan ligne på Stoltenbergs mål om at Norge skal ha verdens beste skole.

Jeg tror likevel at de nye PISA-resultatene kan bli et godt kort for de rødgrønne i valgkampen. Fordi de som styrer der og da, ofte får skylda for mye av det som er galt i samfunnet. Samtidig som de, i alle fall av og til, får noe av æren for det som går bra. Uavhengig av hva slags årsaksforhold som egentlig ligger bak.

Ved de siste valgene har velgerne oppgitt skole som den aller viktigste enkeltsaken. Festner det nå seg et inntrykk, i kjølvannet av PISA, av at norsk skole er i klar framgang, så er det grunn til å tro at det vil kunne gavne de rødgrønne. I så fall en effekt som sikkert kan oppleves urimelig for de borgerlige, med Høyre i spiss.

"Skolekortet" er imidlertid de rødgrønne også helt avhengige av å få hånden sin på. For i øyeblikket ligger regjeringspartiene på elendige nivåer i opinionen. Styrkes skolestandingen så er noe gjort. Men bare noe. For PISA-framgangen er neppe alene den "game changeren" som de rødgrønne trenger for å redde valget. De trenger noe mer.

Jeg tror at det eneste som kan gi de rødgrønne, og da først og fremst Ap, vind i seilene, er en solid finanskriserekyl. Finanskrisen ga Stoltenberg-regjeringen en sjelden fin sjanse til å vise fram handlekraft. En sjanse de utnyttet. Det ga Ap det velgerløftet de trengte for å berge det rødgrønne flertallet. Mange Ap-velgere har senere hoppet opp på gjerdet igjen. Eller over til Høyre.

Kan de hoppe tilbake igjen? Kollapser Hellas, Irland, Spania og andre europeiske land ytterligere, så vil dette kunne spre seg og også ramme Norge med kraft. I en slik utrygg økonomisk situasjon, er nok Ap det aller tryggeste valget for mange velgere. Et slikt scenario vil derfor kunne få en del tvilere ned fra gjerdet.

2011 er lokalvalg og ikke riksvalg. Vi må faktisk helt tilbake til 1995 for å finne sist Ap oppnådde mer enn 30 prosent ved kommunevalget på landsplan. Denne historikken gjør at jeg stiller meg skeptisk til om Ap kan klare å hente ut sitt mobiliseringspotensial. Valgdeltakelsen ved lokalvalg er langt lavere enn ved riksvalg. Det finnes ikke data på dette, men jeg har en tese om at Ap- og Frp-sympatisører er solid overrepresentert blant hjemmesitterne og at det er noe av forklaringen på hvorfor begge disse partiene ikke klarer å gjøre like gode lokalvalg som riksvalg. Og jeg bygger min tese på at de to partienes velgerprofil, med mange med lav utdanning og inntekt, i mindre grad enn andre deltar ved valg. Dette slår særlig ugunstig ut for Ap og Frp ved lokalvalgene der deltakelsen ligger 15-20 prosentpoeng under riksvalgsdeltakelsen. Det setter dermed et tak på mobiliseringspotensialet.

Min konklusjon etter dagen i dag er at hovedbildet ligger fast. 2011 ser ut til å bli tidenes blåvalg. Men PISA gjør at de røgrønne i alle fall kan øyne et lite håp.      

Velferd avgjør

Med jevne og ujevne mellomrom lager jeg prognoser og analyserer for Drammens Tidende. Sist lørdag hadde jeg denne analysen på trykk:

Det brygger opp til velferdskamp neste år. Regjeringspartienes plan for å komme på offensiven er å skremme med at de blå vil true den norske velferdsstaten.



Høyresiden, i betydningen Høyre og Frp, har aldri stått så sterkt som den gjør nå. 50,5 prosent av velgerne sier at de ville stemt på ett av disse partiene hvis det var stortingsvalg i dag. Mine beregninger viser at et slikt valgresultat ville gitt dem hele 87 mandater og rent flertall på Stortinget. Denne sterke vinden nasjonalt, gir gode blå forutsetninger foran lokalvalget neste år.


Jeg har brutt de nasjonale tallene ned på lokalnivå i alle fylker og i våre 20 største kommuner. Drammen lukter fremdeles helblått. Men også i Stavanger, Bærum, Sandnes, Asker, Sandefjord, Ålesund, Larvik og Karmøy ligger det an til rene blå flertall. I Buskerud fylkesting viser prognosen klart blått. I så fall blir det trolig maktskifte. Akershus, Vestfold, Rogaland og Hordaland ser også helblå ut. Regnes KrF og Venstre inn, så er det i tillegg et solid borgerlig forsprang i både Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Endog i tradisjonelt sterke rødgrønne kretser som Telemark, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er det nå en liten borgerlig overvekt. Selv i rødgrønne bastioner som Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane er det kun knappe rødgrønne flertall. Bare i Nord-Trøndelag ser det rødgrønne flertallet greit ut.


Martin Kolbergs plan for 2011 er å farge flere norske storbyer og fylker røde. Foreløpig er malekosten hans knusk tørr. Finansdebatten forrige måned avdekket hvordan de røde har tenkt å få åpnet malingsspannet. Godtgående Høyre skal limes så tett inntil Frp som overhode mulig slik at det kan argumentere langs linjen ”de blå vil rasere velferdsstaten som vi har bygd opp”. Tanken er at det skal bidra til økt velferdsskepsis til de blå, noe som i sin tur kan få fart på den røde motmobiliseringen av velgerne. Håpet er at velgere som det siste året har hoppet opp på gjerdet eller flyktet til Høyre p.g.a. misnøye med regjeringen, skal komme tilbake igjen. Lykkes de med dette, så er potensialet for et stort løft avgjort til stede.


Eldreomsorg er et hovedstikkord når det gjelder velferd. Temaet har preget mye av den politiske agendaen den siste måneden. Ikke minst i kjølvannet av TV2s avsløringer om uverdige forhold. Det tror jeg har bidratt til at Frp har fått et lite løft på målingene. Normalt sett er eldreomsorg Aps paradegren. Valgforskere sier gjerne at Ap ”eier” denne saken. Saken er meget viktig for mange velgere. Partiet må derfor for enhver pris unngå svekket velgertroverdighet her.


”Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldste. Nettopp derfor har regjeringen bevilget en milliard ekstra til kommunene – den såkalte eldremilliarden”, skrev Ap-representantene Torgeir Micaelsen og Tore Hagebakken i et DT-innlegg sist mandag. Sannheten er nok snarere den at Stoltenberg og co bladde opp milliarden for å kjøpe seg ro og forhindre mer velgerflukt. Så gjenstår det å se om milliarden kun blir et engangsbeløp som skaper et forventningspress som kommunene ikke vil være i nærheten av å innfri. Eller om den bidrar til et reelt og varig eldreløft.



Eldreomsorg har vært et svakt punkt hos Høyre i velgerøyne ved de siste valgene. Frp scorer vesentlig bedre. Skal Høyre lykkes med å holde dagens sterke oppslutning, så er partiet avhengig av å få opp standingen sin her. Søsterpartiet i Sverige, Moderatarne, lykkes for tiden stort med å vinne nye velgermarkeder gjennom å framstå som et velferdsparti. Selvransakelsen i norske Høyre etter det elendige valget i 2005, konkluderte med at det kalde ”kalkulator-Høyre” skulle bort og det ”varme og menneskelige” Høyre skulle fram. Holdninger i velferdsspørsmål er selve lakmustesten på om ”nye” Høyre bare er tom retorikk, eller om gamle Ap-velgere trygt kan stemme Høyre i klar forvissing om at partiet snarere vil videreutvikle ”den norske modellen” i stedet for å bryte den ned.


Reelle politiske forskjeller og meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. Derfor tviler jeg på om skremmebilder er måten å vinne moderne velgere på. Høyresiden prøvde å skremme med den ”røde fare” i 2005. Det var skivebom. Venstresiden skremmer nå med den ”blå faren”. Det kan også bli bom.


Hva om alle i stedet snakket mer om egen politikk?

Novemberanalyse

I all beskjedenhet vil jeg anbefale min analyse av velgerbevegelsene i november som brukbar lektyre denne uken. Analysen inneholder også en rykende fersk kommuneprognose. 

Mye skrik, lite ull

Forrige ukes finansdebatt satte tonen for de neste årenes valgkamp. De rødgrønne regjeringspartiene ønsker å lime godtgående Høyre så tett inntil Frp som overhode mulig. Slik at de kan tegne skremmebilder. Skremmebilder som alle er malt over varianten ”de blåblå vil rasere den flotte velferdsstaten som vi har bygd opp”. Slik håper regjeringen å få fart på motmobiliseringen av velgerne. Velgerne skal skremmes tilbake ”på plass” i den rødgrønne folden.



Reelle politiske forskjeller og klare meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. De alternative statsbudsjettene, som viser partienes politiske prioriteringer, viste (nok en gang) denne høsten at det ikke er så mye til reelle alternativer den borgerlige opposisjonen kan vaske fram. På samme måte som de rødgrønne ikke kunne framvise all verdens politiske forskjeller i sine alternative budsjetter da de borgerlige satt med makten. Det handler mest om ørsmå nyanser. Nyanser som kan være viktige nok. Men som ikke er i nærheten av å rime med den avgrunnen det synes å være når vi lytter til de politiske debattene – enten de nå foregår på Stortinget, på folkemøter, på TV, i radio og aviser eller på sosiale medier.


I så måte kan vi, med et ganske så bra innslag av substans, hevde at den politiske retorikken ikke har all verdens med innhold i seg. Det blir mest, ja, nettopp, retorikk. For Høyre og Frp kommer ikke til å rasere ”den norske modellen”. Like lite som den rødgrønne regjeringen representerte noen ”rød fare” for vårt kapitalistiske system, slik politikere på høyresiden tidligere har forsøkt å skremme med. Lederen for det som skal være et sosialistisk venstreparti, Kristin Halvorsen, sin oppskrift for å komme oss ut av finanskrisen var som kjent bl.a. å shoppe mer..


Ergo er det, når det kommer til stykket, nesten et fett hvem som styrer. Dessverre.


Oppdatert: Kristin Halvorsen har replisert følgende på twitter:
@kristinhalvorsen: Det var vg og ikke jeg som anbef shopping i finanskrisa, det har vg sjøl vedgått.Så den trenger du ikke å gjenta.

Jeg har søkt litt, og bl.a. funnet denne korrespondansen i Adresseavisen. Og har svart følgende:


@stmarthinsen: Du sa folk bør oppføre seg normalt. Folk oppførte seg unormalt, dvs shoppet mindre. Shoppe mer er vel da ok tolkn?
@stmarthinsen: Jeg trodde miljøorienterte sosialister jublet over utsikter til mindre shopping og forbruk. Men tok visst feil..

Fylkestingsprognose og stillingen i enkeltfylkene

Vi skal ikke bare velge inn våre representanter til kommunestyrene neste år. Vi skal faktisk også velge inn folk som skal sitte i fylkestingene. Fylkestingsvalgene blir som regel ikke tildelt allverdens med oppmerksomhet. Forståelig nok all den tid fylkeskommunenes makt er meget begrenset. Men valg er valg, og jeg har i alle fall tenkt å gjøre mitt til å skape en viss blest også om dette valget.

Tradisjonelt sett gjør både Rødt, Sp og Høyre det bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg. Mens SV, Ap, Frp og KrF som oftest gjør det svakere. For Venstre har jeg ikke funnet noe entydig mønster. Også fylkestingsvalg er lokalvalg, men her er det en viss "rikseffekt" som innebærer at de svake lokalvalgspartiene kommer hakket bedre ut her enn ved kommunevalg, mens effekten er omvendt for de andre.

Når jeg nå skal presentere noen tall som jeg mener gir et bra bilde på dagens fylkesvalgspreferanser, så må jeg dermed legge disse nevnte effekter til grunn. Med utgangspunkt i gjennomsnittet av de (til nå) åtte publiserte nasjonale meningsmålingene i november og omreget til fylkestall - ser min  prognose slik ut (endring fra fylkestingsvalget i 2007 i parantes):

Rødt 2,0 (-0,1)
SV 5,2 (-1,3)
Ap 25,8 (-5,0)
Sp 5,9 (-1,9)
KrF 3,9 (-2,8)
V 4,4 (-1,2)
H 28,2 (+8,4)
Frp 22,6 (+4,1)
Andre 2,0 (-1,2)


Mine tall avviker noe (men ikke så mye) fra de fylkestallene som Poll of polls opererer med. Bl.a. ligger de høyere på Ap og lavere på "andre". Her bør det nevnes at deres beregninger bygger på lokale målinger, mens jeg bygger på nasjonale. Så kan vi spørre oss hvem av målingene som treffer best.
Situasjonen synes nå, uansett metode, å være at bare Høyre og til dels Frp kan si seg godt fornøyd med det nivået de har inne. Alle de andre sliter og har en stor mobiliseringsoppgave foran seg fram mot valgdagen 12. september neste år.

Nå er vel kanskje ikke landsresultatet det mest spennende ved lokalvalg. For det er jo fylkesting i de respektive fylkene som skal velges. Når jeg bryter ned tallene på enkeltfylker, kommer jeg ut med følgende vurderinger (husk at nedbrytingen er basert på at valgvinden blåser noenlunde likt i alle fylker):

Oslo: Har bare kommunevalg (i tillegg til bydelsvalg). Her er forøvrig situasjonen at de rødgrønne er et godt stykke unna nivåene som trengs for å få en slutt på deres lange og ørkesløse opposisjonelle ørkenvandring. Høyre og Frp har dog ikke rent flertall på mine beregninger og er fortsatt avhengig av Venstres velsignelse.

Akershus: Lite nytt å tilføye fra min siste prognose her. Blått flertall.

Østfold: Høyre og Frp mangler på mine beregninger nå et fattig mandat på rent flertall. De må da i så fall forsøke å lokke KrF (som i dag samarbeider med Ap) over på sin side. Venstre kunne også forberedt seg på friere.

Hedmark: Mine tall viser at de rødgrønne nå holder flertallet med meget knapp margin. Kan Venstre, KrF, H og Frp samle seg om et alternativ i denne Ap-bastionen, så ser det pr i dag faktisk ut til å kunne bli spenning om valgutfallet i denne parlamentarisk og normalt røde styrte fylkeskommunen.

Oppland: KrF valgte samarbeid med Ap og SV etter valget i 2007 og sikret dem dermed mandatflertall med minste mulig margin. Dette flertallet ser ut til å ryke med glans. Dermed må nok Ap prøve å lokke Sp over på sin side for å beholde makten i Oppland. Ap+SV+Sp holder et tynt flertall på min prognose.
Buskerud: Rent blått flertall med bra margin. I så fall blir det maktskifte i fylket. Ap har i dag fylkesordføreren, bl.a. støttet av Venstre.

Vestfold: Massivt blått flertall. Høyre ligger dermed godt an til å beholde fylkesordføreren.

Telemark: Sp tilhører her den borgerlige alliansen som gir Høyre fylkesordfører. Selv om Sp skulle bytte side etter valget, så ser de rødgrønne ikke ut til å få flertall. Ei heller H og Frp har flertallet inne. Dermed vil sentrums veivalg avgjøre fargen på den politiske styringen 2011-2015.

Aust-Agder: Høyre og Frp mangler det siste lille for å ha rent flertall på min prognose. KrF valgte Ap ved forrige korsvei og kan komme på vippen igjen. Men Venstre kan også sørge for å vippe Aps nåværende ordførermakt av pinnen.

Vest-Agder: Omtrent det samme som i nabofylket i øst. Høyre og Frp er i nærheten, men mangler et par prosentpoeng på rent flertall. KrF og Ap inngikk samarbeid sist - og KrF fikk lederposisjonen. KrF og/eller Venstre ser ut til å kunne komme på vippen igjen. Hva velger de?

Rogaland: Blått flertall. KrF valgte Ap og sørget for fylkesordfører fra Ap etter valget i 2007. Men KrF brøt budsjettsamarbeidet i 2009. Aps lille håp om å få beholde sin posisjon ligger i at KrF kommer tilbake, parallelt med at Høyre+Frp ikke får flertall. Begge deler ser vanskelig ut.  

Hordaland: Blått flertall. KrF har i dag fylkesordføreren - tror det skal godt gjøres for partiet å beholde det vervet. Mitt tips går i retning Høyre.

Sogn og Fjordane: Fortsatt rødgrønt flertall. Men ikke med allverdens margin. Klarer Høyre, Frp, KrF og Venstre å samle seg, så er det en viss reell mulighet for maktskifte.

Møre og Romsdal: Solid borgerlig flertall. Høyre og Frp ser ikke ut til å ha styrke nok til å erobre rent flertall. KrF valgte Høyre sist. Velger de høyresiden igjen, så ser det uhyre tungt ut for de rødgrønne å snu dette.

Sør-Trøndelag: De rødgrønne mister flertallet på mine nedbrutte tall. Ryker Aps lederposisjon? Det fordrer, som i noen andre fylker, eventuelt at Høyre, Frp, KrF og Venstre kommer overens. Jeg tror H og Frp har for langt opp til rent flertall i fylket.

Nord-Trøndelag:  Ap, KrF, H og Venstre sitter i dag i en slags regnbuekoalisjon i parlamentarisk styrte Nord-Trøndelag. Ap har fylkesrådslederen og ligger an til å beholde den. Bytter Ap ut sine nåværende partnere med de kanskje mer naturlige partnerne Sp og SV, så ser det rødgrønne flertallet greit ut.

Nordland:  Ap har fylkesrådslederen i fylket som var først ute med å innføre parlamentarisme. De har med seg både SV, KrF og Venstre på styringslasset. Ingen ting tyder på disse fire partiene skal beholde det knappe flertallet de fikk i 2007. Høyre og Frp er et stykke unna flertall. De samme er de rødgrønne. Dermed spår jeg at KrF og Venstre også her kan avgjøre maktkampen.

Troms: SV trakk seg nylig ut av fylkesregjeringen i Troms. Høyre erstattet SV og utgjør nå, sammen med KrF og Ap, makteliten i fylket. Ap utgjør den politiske ledelsen i samarbeidet. Skulle de samme tre partiene ønske å holde sammen også i neste periode, så har de pr i dag flertallet såvidt inne på mine beregninger. Vil  Høyre og KrF bryte ut og i stedet danne allianse med Venstre og Frp, så er det akkurat nå flertall for dem. Troms ser dermed ut til å kunne bli et eldorado for politiske spillere...

Finnmark: Jeg besøkte nylig Finnmark fylkesting og fikk et realtivt klart inntrykk av at Ap styrer og steller mye i fylket. Naturlig nok med tanke på den høye oppslutning de fikk her sist (40,4 prosent). Ap og SV utgjør flertallsposisjonen. Dette bildet ser ut til å snu noe ved valget neste år. På mine mandatbergninger for fylket har de to nå 16 mandater og mangler dermed to mandater for flertall. Det kan åpne opp for at både Sp, KrF og Venstre kan bli maktpolitisk interessante i fylket.   

Oppdatert: Jeg la ut en råanalyse - uten å faktasjekke dagens maktpolitiske situasjonen i alle fylker. Før jeg fikk sjekket alle selv, så har Rune Meier, Anonym 1 og 2 vært så vennlige å oppdatere meg på situasjonen i hhv. Oppland, Rogaland og Telemark. Takk for det! Dette er nå bakt inn i analysen.
Flere unøyaktigheter? Spill gjerne inn i kommentarfeltet.  

Fylkestingsanalyse av Akershus

På oppdrag fra Romerikes Blad har jeg beregnet en prognose for fylkestingsvalget som i dag står på trykk i papiravisen. Prognosen er foretatt med utgangspunkt i partienes snittnivåer på nasjonale målinger i oktober. Tallene er omregnet til Akershus-forhold ved hjelp av fylkesfaktorer der historisk valgstatistikk er lagt til grunn.

Prognosen ser slik ut (endring fra valget i 07 i parantes).

Rødt 1,6 (+0,2)
SV 4,3 (-1,9)
Ap 24,3 (-3,8)
Sp 2,9 (-1,1)
KrF 2,2 (-1,7)
V 4,8 (-1,9)
H 38,0 (+10,7)
Frp 20,3 (+0,4)
Andre 1,7 (-1,1)

For alle andre partier enn Høyre (og til dels Rødt) er disse tallene skremmende lesning. Ved inngangen til valgåret 2011 er det derfor åpenbart at en rekke partier må mobilisere kraftfullt fram mot valgdagen hvis ikke dette valget skal bli helt elendig.

Når jeg regner om prosenttallene i mandater, kommer jeg ut med følgende fordeling av Akershus fylkesting 2011-2015:
SV 2 (-1)
Ap 11 (-1)
Sp 1 (-1)
KrF 1 (-1)
V 2 (-1)
H 17 (+5)
Frp 9

Venstre og KrF brøt samarbeidet med Ap etter valget i 2007 og inngikk i stedet samarbeid med H og Frp. Samlet sett har disse fire posisjonspartiene 29 mandater inne på denne beregningnen. 22 er nok for å beholde flertallet. Det borgerlige forspranget er således nå massivt i Akershus. Høyre og Frp ville også fått flertall alene (26 mandater). Et interessant spørsmål i en slik situasjon vil være hvorvidt Høyre og Frp fordeler toppvervene seg i mellom og gir litt blaffen i KrF og Venstre, eller om firepartikoalisjonen holder sammen selv om sentrumspartiene blir "overtallige".

Vippepunktet for ett mandat i Akershus fylkesting ligger rundt 1,6-1,7 prosent. Rødt ligger på min prognose hårfint utenfor. Høyre holder sistemandatet på denne beregningen. KrF mister ett av sine to mandater og vil bli stående igjen med kun Lars Salvesen som representant. Marginen ned til at partiet skal falle helt ut av tinget er ikke mer enn et halvt prosentpoeng. Jeg tror ikke at partiet kommer ned dit. Både KrF og Sp må opp på rundt 3,5 prosent for å berge begge sine to mandater. Mitt tips pr i dag er at ingen av dem vil klare det.

SV og Venstre har begge tre mandater i dagens fylkesting. Treffer mine tall noenlunde blink, så innebærer det at begge partiene får redusert sin fylkestingsgruppe til to. Vippepunktet for tre mandater ligger omtrent rundt 5,7-5,8 prosent. I øyeblikket synes jeg det ser for tungt ut for begge å heise seg opp til det nivået. For SVs del tror jeg det kommer til å handle vel så mye om å forsøke å holde 3-tallet fra livet slik at man ikke nærmer seg grensen for at også det andre mandatet kan ryke.

Ap må nok dra seg noe over 26 prosent for å beholde sine 12 mandater fra inneværende periode. Det tror jeg kan være innen rekkevidde. Men det ser for langt opp ut å klare de over 29 prosentene som trengs for å plukke 13 mandater.

Frp må opp på et høyt 21-tall for å ta med seg et tosfiret antall mandater. Det kan gå. Detter partiet ned mot 19 prosent, så vil niende mandatet derimot stå i fare. Pr. i dag synes et valgresultat i sjiktet 19-22 som det mest realistiske for Frp sin del.

Høyre stormer fram og har hele 17 mandater inne på denne prognosen. Jeg tror at partiet nå er noe bortimot full mobilisert, og må stålsette seg for et fall inn mot valget. Det 17. mandatet er hårfint inne, og jeg blir derfor overrasket hvis det er i partiets besittelse etter valget. Faller partiet ned mot 35 prosent, så kommer trolig 16. mandatet i spill. Mens partiet nok  må ned på 33-tallet for å miste også 15. mandatet. Ved fall ned i mot 30 blank, så vil Høyre få 13.
   
Hva er det med Høyre og Akershus, spurte avisens politiske redaktør meg for et par dager siden. Mitt svar resulterte i at jeg ble sitert på følgende i dagens avis:

- Akershus som helhet har en velgerstruktur som passer Høyre utmerket. Folk her har høy inntekt og utdanning, bor i tettbygde strøk og mange jobber i privat sektor. Alt dette er variabler som vi fra valgforskningen vet øker sannsynligheten for å stemme Høyre.          

Jeg ble også sitert på følgende:
- Mine beregninger viser at Høyre ligger på ca 50 prosent i Asker og Bærum, mens partiet har rundt 25 prosent på Romerike.
-Mye kan og vil skje før valget. Trolig kommer Høyre i mål i sjiktet 32-35 prosent. Frp bør kunne klare ca 20,og dermed er det helblått flertall. Et maktskifte i Akershus virker usannsynlig.
- Det er nesten umulig å se for seg hvordan de rødgrønne skal klare å bikke flertallet i Akershus. Jeg tror deres eneste reelle mulighet er at de klarer å lokke KrF og Venstre over på sin side. Og selv da blir det vanskelig nok.

Både prognosen og meg er også omtalt i avisens lederartikkel i dag.
  

Blå storeslem?

Min analyse viser at de rødgrønne står i reell fare for å tape alle de 20 største kommunene ved valget neste år. I en slik situasjon skal det veldig store baller til for å legge fram et stramt statsbudsjett i morgen. Baller de rødgrønne ikke har?

Valgsituasjonen i storkommunene

I morgen publiserer Minerva min analyse av septembermålingene. Analysen vil denne gang også inneholde en oppdatering og vurdering av velgernes lokalpolitiske prefaranser i de ti største kommunene våre, målt i innbyggertall.

Her skal du imidlertid få en aldri så liten teaser i form av vurderinger av Norges storkommuner fra 11. til og med 20. (fortsatt målt i innbyggertall).


Asker: Asker er omtrent like blå som nabokommunen Bærum. Alt annet enn H+Frp-flertall vil være en skrell. Jeg tror dog ikke på et rent H-flertall.

Sarpsborg: Ap har et meget godt grep i arbeiderbyen og manglet et fattig mandat på rent flertall i 2007. Slår dagens nasjonale trend inn her, så kan Sarspborg Ap bare drømme om et slikt flertall neste år. Velger KrF og Venstre å samarbeide med Frp og Høyre, så er det realistiske utsikter til et maktskifte. Men de rdøgrønne har et lite favorittstempel.   

Skien: Knapp borgerlig seier i 2007, men Venstre valgte Ap i bytte mot å få varaordføreren. Venstre kan godt komme i samme posisjon som sist, men jeg tror den borgerlige seieren blir klarere ved neste korsvei slik at Høyre og Frp kanskje kan nøye seg med å gjøre sine hoser grønne hos KrF for å få til et maktskifte i Ap-bastionen.

Skedsmo: Venstre valgte rødt etter 07-valget i kommunen som trolig er mest kjent for Lillestrøm Sportsklubb, til Høyre og Frp sin store ergrelse. Romerikes Blad har publisert tall som peker i retning av at Høyre og Frp ikke nødvendigvis vil trenge Venstres velsignelse neste gang. Men som på nasjonalt plan, så tror jeg de to partiene fort bør belage seg på å få med seg sentrum på lag for å ha reelt håp om å sette en stopper for Aps hundreårige styre.     

Bodø: Rødgrønn seier med ok margin i 2007 (hvis Rødt inkluderes). Følger Nord-Norges nest største by de nasjonale trendene, så skal de få slite med å gjenskape den seieren. I øyeblikket lukter det sentrum på vippen.

Sandefjord: Sterk ordførereffekt og massiv Høyre-framgang i 2007 i byen med Tippeligaens dårligste lag. Alt tyder på at det helblåe flertallet i Sandefjord vil vare i minst fire nye år.

Ålesund: Høyre og Frp fikk samlet 44,2 prosent i Ålesund sist. I øyeblikket har de to partiene rent flertall på min Ålesund-prognose. Men marginen er ikke større enn at jeg tror mest på at KrF kommer til å vippe flertallet også etter 2011.

Larvik: En byliste har levert to sterke valg på rappen i min gamle hjemkommune, men jeg tror ikke de klarer å gjenskape det en tredje gang. I så fall vil det trolig komme såpass med velgere fra denne bylisten, at et rent H+Frp-flertall vil være klart innenfor rekkevidde.  

Arendal: KrF inngikk samarbeid med Ap etter valget i 2007 og sørget dermed for at Toril Rolstad Larsen fikk forlenget sine periode med ordførerkjedet. Nå har Larsen frasagt seg gjenvalg. Jeg synes det ser litt for tungt ut for rent blått flertall her, så trolig kan KrF komme til å spille en nøkkelrolle i kampen om makt igjen. 

Karmøy: KrF fikk over 20 prosent her sist og sitter med ordføreren i Norges 20. største kommune. Jeg tror ikke partiet får noe i nærheten av det neste år, noe som kan åpne for et rent H+Frp-flertall og en ordfører fra ett av disse to partiene i neste fireårsperiode.

Kort oppsummert så tror jeg pr. i dag på rent blått flertall i Asker, Sandefjord, Larvik og Karmøy. Det ligger an til borgerlig flertall (gitt at V og KrF betraktes som borgerlige partier) i Skien, Skedsmo, Bodø, Ålesund og Arendal. Kun i Sarspborg holder jeg de rødgrønne som favoritter, men favorittstempelet er svakt.   

Kommunevalget

For en måned siden laget jeg en landsprognose for kommunevalget, basert på augustmålingene og omregnet til kommunetall. Nå har Landslaget for lokalaviser publisert en kommunemåling, utført av Norfakta. Jeg måtte nesten gni meg i øynene da jeg så tallene. For de er så godt som prikk like mine tall. Det betyr ikke at disse nivåene er "fasiten" på hvor lokalvelgerpreferansene ligger hen pt. Men det betyr at vi nok er inne på noe.

La oss tenke oss at dette ble valgresultatet om ett år. Hvordan ville det bli tolket?

Rødt: Et resultat i sjiktet 1,5-2 kan ikke det tidligere RV si seg fornøyd med. Målet må være å bikke 2-tallet slik at det kan vises til framgang fra 07-valget (1,9).

SV: Med resultat langt nede på 5-tallet, vil kritikerne av SVs regjeringsdeltakelse få mer vann på mølla. Det kan være nok til at partiet finner det for godt å trekke seg ut av regjeringen, slikke sår og bygge seg opp mot 2013 i opposisjon. Samtidig virker Kristin Halvorsen og co så maktsugne at det ikke kan utelukkes at de vil sitte bundet til regjeringsmasten uansett lokalvalgsresultat. Men et mulig nært forestående lederskifte fra Halvorsen til Lysbakken vil gjøre en regjeringsretrett lettere.

Ap: Oppnår det dominerende regjeringspartiet et lokalvalg i sjiktet 26-28, så vil det være tilbakegang fra 07 (29,6). Men vær oppmerksom på at vi må helt tilbake til 1995 for å finne et lokalvalg der Ap var over 30. I det perspektivet kan partiets politikere trøste seg med at "vi ligger ganske stabilt". Men uansett: Godt under 30 er svakt til Ap å være.  

Sp: 6 prosent vil være en veritabel skuffelse for "ordførerpartiet". Det kan også skape mer intern misnøye med det regjeringsprosjektet man deltar i. Det vil likevel overraske meg om Sp er det første partiet som bryter ut.

KrF: Oppnår KrF et valg rundt 5+, så tror jeg faktisk at en hel del i partiet vil være brukbart fornøyd. Enda så rart det kan høres ut. Fordi det vil være et tegn på at man har stabilisert oppslutningen fra bunnvalget i 2009. Men 5 vil være partiets svakeste lokalvalg noensinne. 

Venstre: Jeg tror partiet kommer til å være meget fornnøyd med 5-5,5. Selv om det vil være en liten  tilbakegang fra 07 (5,6). Et slikt resultat vil være en inspirasjon i arbeidet med å komme seg over sperregrensen i 2013.

Høyre: Får Norges nest eldste parti et resulatet på 27-28 prosent, så vil jubelen stå i taket i Høyres hus. Selv ikke i glansdagene på 80-tallet, oppnådde partiet mer enn 25,9 på det beste ved lokalvalg (1983). (Derimot fikk partiet hele 29,2 i 1979). Partiet er nok nå noe i nærheten av fullt mobilisert, så det neste året vil bli et forsøk på å forsvare de velgerskansene man tilsynelatende har erobret.

Frp: 18-19 prosent vil være partiets beste lokalvalg noensinne. Slik sett vil nok en del i Frp si seg ok fornøyd. Men samtidig risikerer man med et slikt valg å bli stilt enda mer i skyggen av Høyre, noe som kan gjøre det vanskelig å bli jevnbyrdige inn mot 2013. Og noenlunde jevnbyrdighet kan nok bli en viktig forustetning for en blå regjering. Skulle H bli markant større, så kan regjeringsutfallet i 2013 fort bli en ren H-regjering.  

    

         

Hva nå, Frp?

Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.

Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.

Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.

All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.

Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.

Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.

Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.

Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.

Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge? 

Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.

Prognose kommunevalget

Det er til nå i august blitt publisert fire nasjonale meningsmålinger. Når jeg legger gjennomsnittet av dem til grunn, og regner dem om til lokalvalgstall, kommer jeg ut med følgende prognose (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 26
Sp 6
KrF 5
V 5
H 28
Frp 19
Andre 4

Som vi ser, ligger faktisk Høyre an til å bli Norges største kommuneparti. Blir dette noe i nærheten av valgresultatet om ett år, så vil det være en fullstendig fiasko for regjeringspartiene. Jeg har ikke brutt ned tallene på enkeltkommuner. Men ut i fra den nasjonale trenden, så er min vurdering nå at de rødgrønne nesten kan glemme Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sandnes og Drammen. Også Oslo ser fryktelig tung ut å snu for dem.

Derimot burde de greie å forsvare Tromsø og Sarpsborg. Fredrikstad er også en rødgrønn mulighet, men jeg holder foreløpig en knapp på de borgerlige her. I Trondheim har de rødgrønne fremdeles et favorittstempel. Men slår den nasjonale trenden inn her, parallelt med at velgerne straffer Ottervik og co for styringen lokalt, så kan man faktisk ikke se bort i fra et maktskifte i Norges gamle hovedstad.

Oppsmmuert innebærer dette at regjeringen nå har en kjempeutfordring hva gjelder å forsøke og redde valget. Riktignok legger om lag halvparten av velgerne mest vekt på lokale forhold når de stemmer. Like fullt er det da også om lag halvparten som i størst grad legger de nasjonale forholdene til grunn. I så måte risikerer mange lokale, rødgrønne politikere å bli feid ut av kommunestyrer og fylkesting p.g.a. misnøye med den rødgrønne regjeringen.

Skal vi gjette at det nå, på kort sikt, ligger noen budsjettlekkasjer av "godsaker" rett rundt hjørnet?  

  

Hard anger

Regjeringen angrer. Eller rettere sagt Sp og Ap angrer. Personifisert ved Liv Signe Navarsete, Terje Riis Johansen og Jens Stoltennberg. De angrer på timingen (sommeren) for vedtaket om å bygge kraftlinje gjennom Hardanger. De angrer på arrogansen. De angrer på at de ikke i større grad klarte å forutse de sterke protestene. Men angrer de på selve beslutningen?

I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".

Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.

Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.

For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?       

Analyse juli

Jeg valgte en vinkling på de rødgrønnes muligheter inn mot valgene i 2011 og 2013 i min ferske analyse av julimålingene.

Kommunevalget

Nå er det ett drøyt år igjen til kommunevalget (og fylkestingsvalget..om det er noen som bryr seg om det..). Høyre-medlemmene Johan Giersten og Lars Øy har utviklet et interessant konsept  (poll of polls) der de forsøker å estimere det nasjonale valgresultatet på basis av lokale målinger.

Min metode er omvendt. Jeg lager mine estimat ut i fra snittet av de siste nasjonale målingene. Det er styrker og svakheter ved begge metodene. "Poll og polls" kan slite med at det er få lokale og sporadiske målinger noe som gjør at de dermed henger etter de reelle velgerpreferansene. Jeg må på min side må forsøke å regne om fra nasjonale stortingsmålinger til preferanser ved kommunevalg.

Etter å ha studert historisk valgstatistikk de siste årene, synes det som om det er et klart mønter at Høyre, Sp og Rødt gjør det bedre ved kommunevalg enn stortingsvalg. Mens KrF, SV, Ap og Frp gjør det svakere. For Venstres del synes det å være omtrent hipp som happ.

Valget neste år blir neppe noe særlig annerledes i så måte. Foreløpig er mitt estimat over valgutfallet neste år slik (avrundet til nærmeste prosent):

Rødt 2
SV 5
Ap 27
Sp 7
KrF 5
V 4
H 27
Frp 18
Andre 5

Jeg har altså Høyre og Andre litt høyere enn Poll of polls. Mens Ap og Sp ligger litt lavere hos meg. For øyeblikket kjemper Høyre og Ap faktisk en knallhard kamp om å være Norges største lokalparti. I så fall blir valget neste år et brakvalg for Høyre.

Men det er resulatene i de enkelte kommunene som er det mest spennende. Av forståelige grunner så kommer jeg ikke til å legge ut estimater over alle landets kommuner. Jeg vil konsentrere meg om de største. Kommer mer tilbake til dette senere, men det lukter helblått i Bergen og Stavanger. I Oslo har de røde bedre muligheter, men også her har de borgerlige fortsatt et klart favorittstempel. I Trondheim er det ting som tyder på at den rødgrønne bastionen kommer til å bli mye mindre bastion. Fortsatt holder jeg de rødgrønne som favoritter her, men de borgerlige har knappet solid innpå.   



      

Ferske tall fra Oslo, Bergen og Trondheim

Min analyse av velgerbevegelsene i mai kommer på Minervas nettsider i morgen. Der får du også helt ferske mandatprognoser for  våre tre største byer. Jeg skal her lage en aldri så liten teaser og komme med litt bakgrunnsstoff.
Oslo først. Mine utregninger er basert på  kommunefaktorer for Oslo som ser slik ut:

Rødt 3,90
SV 1,67
Ap 0,96
Sp 0,13
KrF 0,40
V 1,63
H 1,25
Frp 0,64
Andre 1,3

Valgstatistikk fra Oslo ved de siste valgene, samt informasjon fra siste lokale målinger, er lagt inn for å komme fram til disse faktorene. Faktor over 1 innebærer at partiet ligger over sitt landssnitt. Under 1 innebærer det motsatte.

Når disse faktorene og gjennomsnittet av de nasjonale mai-målingene legges til grunn, kommer jeg ut med følgende tall for Oslo pr. i dag (endringer fra 07-valget i parantes):

Rødt 5,5 (+0,3)
SV 10,0 (-0,6)
Ap 28,8 (-1,1)
Sp 0,7 (-0,1)
KrF 2,0 (-1,1)
V 6,7   (-2,0)
H 30,4 (+5,2)
Frp 14,3 (0)
Andre 1,6 (-0,5)

Summeres Frp, H, KrF og Venstres tall sammen, så ser vi at de har 53,4 prosent av de antatte frammøtte inne. Mens den rødgrønne blokken må nøye seg med 45 prosent.


Bergen måles langt oftere. Jeg bruker her derfor i stedet et gjennomsnitt av de siste tre lokale målingene i mitt beregningsgrunnlag. Disse snittallene for Bergen ser slik ut:

Rødt 4,3 (-0,2)
SV 6,2  (-0,9)
Ap 29,3 (+5,4)
Sp 2,2 (-0,6)
KrF 4,5 (-1,8)
V 5,0 (-0,8)
H 29,5 (+3,2)
Frp 16,7 (-3,5)
Andre 2,3 (-0,9)

Er Ap målt noe for høyt og Frp litt for lavt på Bergens-målingene? Det er et spørsmål som melder seg all den tid tallene bryter med de nasjonale trendene pt. Jeg tror at svaret kan være ja. Men ikke så mye at det ikke er grunn til å tro at Ap nå ligger på et høyere nivå i Bergen enn ved 07-valget, mens det er motsatt for Frp.

Blokkstillingen er markante 55,7 - 42 i borgerlig favør.

Så til Trondheim til slutt. Her har jeg null og niks av lokale målinger å støtte meg på og må derfor bruke samme metode som på Oslo. Mine kommunefaktorer for Trondheim ser for øyeblikket slik ut:

Rødt 2,50
SV 1,30
Ap 1,30
Sp 0,45
KrF 0,54
V 0,96
H 0,87
Frp 0,70
Andre 3,2
Regnes nasjonale snittnviåer om til Trondheim når disse faktorene bakes inn, så ser velgerpreferansene i Norges tredje største by slik ut:

R 3,5 (+0,1)
SV 7,8 (-0,4)
Ap 39,0 (-4,9)
Sp 2,4 (-0,3)
KrF 2,7 (-0,8)
V 3,9 (-0,1)
H 21,2 (+6,2)
Frp 15,7 (+1,0)
Andre 3,8 (-0,7)

De rødgrønne har, i følge mine tall, her overtaket med 52,7 mot 43,5.