mandag 15. desember 2014

Budsjettet skremte bort 200 000 velgere

Det er over ett år siden stortingsvalget 2013 og den rødgrønne Ap+SV+Sp-regjeringen tapte klart og måtte gi fra seg makten til den blå H+Frp-regjeringen. Hvordan har velgerbevegelsene i vårt politiske landskap vært etterpå?

Under har jeg samlet månedvise gjennomsnittstall for våre tre største partier fra alle publiserte nasjonale målinger og satt valget 2013 som startpunkt.



                                                                                       
         
Ap opp, H og Frp ned
Det er to hovedtrekk å spore: Det største opposisjonspartiet Ap trender klart opp, mens regjeringspartiene Høyre og Frp har en negativ utvikling.

2013-valgets store vinner, Høyre, fikk 26,8 prosent ved valget og vokste til over 29 prosent i januar i år. Deretter falt partiet gradvis ned mot sitt valgresultat, der man lå rimelig stabilt ut september. I oktober og november akselererte fallet, og året 2014 ser ut til å ebbe ut på nivåer i underkant av 23 prosent.

Regjeringspartner Frp har en litt annen utvikling. Partiet falt raskt ned på 14-tallet etter valget, men stabiliserte seg i sjiktet 13-14 fram til og med september. I likhet med Høyre har partiet falt markert i oktober og november og er nå etablert i sjiktet 10-11.

Ap har mer eller mindre steget sammenhengende siden sommeren 2013. Men framgangen har gått litt i rykk og napp. Partiet steg suksessivt fram til mars hvor man flatet ut på rundt 34-35 fram til sommeren. Deretter steg Ap noe igjen midtsommers, falt så litt tilbake i august/september, før det skjøt full fart i oktober og november og ser ut til å toppe det hele i desember med nivåer på 41-42 prosent.

En titt på bakgrunnstallene forklarer hva som har skjedd: Ap har en ekstrem høy lojalitet blant velgere som stemte på dem i fjor, samtidig som de plukker velgere både fra hjemmesittere og fra de fleste andre partier. Både Høyre og Frp lekker velgere direkte til Ap, parallelt med at en del av deres 2013-velgere har satt seg på gjerdet. Frp lekker også til Høyre, dette bidrar til at Høyres nivå holdes bedre oppe.

Slitasje og budsjett 
Går vi inn i årsakshypoteser til hvorfor regjeringspartiene har falt og Ap steget, så er det trolig to hovedforhold som spiller inn:
1. Regjeringsslitasje
2. Statsbudsjettet

Det er helt normalt at regjeringspartier sliter med å beholde velgeroppslutningen etter valg, selv om den største valgvinneren gjerne får en viss "bandwagon-effekt" på kort sikt, slik Høyre opplevde. Slår vi oppslutningen om de to blå sammen, så fikk de 43,1 prosent ved valget. Oppslutningen var falt ned til 40,7 i september i år. Dette var imidlertid slett ikke noe dramatisk fall, snarere er det grunn til å hevde at regjeringen holdt ganske godt på velgerne i sitt første leveår.

Men fallet fra 40,7 i september til (foreløpig) 33,6 i desember er stort. Netto er det snakk om lag 200 000 velgere som har forlatt de to blå. Dette er det umulig å ikke relatere til statsbudsjettet. For regjeringen har helt åpenbart tapt opinionskampen i denne perioden. Det kan være flere grunner til det, men jeg tror særlig følgende er viktig: Store formuelettelser kombinert med små, men symboltunge velferdsskutt, ga Ap lett match fordi de fikk hjelp til å tegne akkurat det bildet de ønsker å tegne: En kald regjering som tar fra fattige og gir til rike.

Budsjettforslaget fikk sterk juling, også fra samarbeidspartiene KrF og Venstre, et bilde som festnet seg i opinionen. Det gikk en hel måned der alle kunne hamre løs på budsjettet, uten at Høyre og Frp klarte å etablere noe særlig godt forsvar. Da budsjettforhandlingene med KrF og Venstre omsider kom i gang i november, ble det skapt et inntrykk av krise og kaos. Forhandlingene forløp i praksis relativt normalt, men etter åtte år med flertallsstyre der budsjettet var i boks samme dag som det ble lagt fram, så kan mer åpne forhandlinger på Stortinget ha framstått rotete utad.

Forhandlingene munnet som ventet ut i enighet om at både skattelettelsene og velferdskuttene ble mindre. Men utad ble denne enigheten overskygget av plastposeavgiften, som var noe man tydde til for å skape nødvendig inndekning. Dermed ble heller ikke budsjettenigheten noe positivt vendepunkt for regjeringen, tvert i mot så trolig mange blå velgere rødt over at en, i deres øyne, tullete avgift ble innført. Ikke minst for et parti som er tuftet på sterk nedsettelse av skatter og avgifter, er dette tungt å svelge.

Tabloid sagt kan en si at Høyre og Frp har svidd av mye av sin velgerkapital på plastposer og kutt i småbarnstillegget for uføre. Dette bør ergre strategene i begge partier, i den grad det finnes slike. For de har denne høsten tatt opinionssjanser som viste seg å koste mye mer enn det smakte.  

KrF og Venstre stabile, SV og MDG jevnstore
Hva med småpartiene? Grafene nedenfor viser deres gjennomsnittsutvikling.

 



Det kunne i første omgang se ut som det var KrF, og ikke Venstre, som tjente på den sterke maktposisjonen de nå begge innehar i det politiske landskapet som parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Posisjonen har gitt dem en mulighet for å profilere hjertesaker som de sjelden har hatt de senere årene. Men KrF virker å falle tilbake nå i desember mot normalen rundt 5+. Venstre har, i likhet med Sp, mer eller mindre ligget stabilt rundt 5 hele tiden, med noen mindre variasjoner. I sum ser altså ikke "budsjetthøsten" ut til å ha påvirket støttepartienes oppslutning i nevneverdig grad.

SV karret seg såvidt over sperregrensen ved valget i 2013, men har etterpå befunnet seg mer under enn over. Over ett år i opposisjon har altså ikke brakt partiet inn i den gjenreisningen det sårt trenger, snarere tvert i mot. MDG opplevde et lite gjennombrudd i fjor ved at de for første gang fikk inn en representant på Stortinget. Partiet er nå, med rundt 3,6-3,7, jevnstort med SV og såpass nær sperregrensen at det kan bryte denne når som helst på nyåret. For Rødt er situasjonen, jeg hadde nær sagt som alltid, status quo på drøye prosenten.

Rødgrønne overtok flertallet i november
Går vi over fra partisituasjonen til å fokusere på blokkstillingen, så holdt det borgerlige flertallet seg ut oktober. I november bikket det over til rødgrønn side, og flertallet har vært økende i desember, jeg har pr. 15. desember 90-77 i rødgrønn favør. MDGs mandater er holdt utenfor blokkberegningen, siden de ikke har flagget standpunkt i regjeringsspørsmålet (partiet svinger mellom 1 og 2 mandater). Rødt er av og til inne med ett mandat i Oslo, dette har jeg inkludert på rødgrønn side.



Vi er i øyeblikket i en situasjon der Ap og Sp har rent flertall sammen. Og Ap har ikke så veldig lagt opp til rent flertall alene, 44-45 prosent kan, pga. valgordningen, være nok. Så lenge Ap ligger over 40 prosent og Sp ligger greit over sperregrensen, så vil det rødgrønne flertallet holde. Men skulle Ap falle ned mot 37-38 prosent, uten at SV går over sperregrensen, så blir det helt jevnt løp mellom blokkene.

Holder Ap ekstremnivået?
Et avgjørende poeng inn i 2015 er altså hvorvidt Ap klarer å holde sitt ekstremnivå. Et annet viktig poeng vil være om MDG og/eller SV kan bryte sperregrensen. Et visst fall for Ap og en liten økning for MDG vil f.eks. fort kunne gi den situasjon at MDG kommer i en vippeposisjon.

Etter mange år med borgerlig flertall i opinionen, har nå de rødgrønne fått et overtak. Men det står og vipper, relativt små velgerbevegelser vil kunne endre bildet igjen.

Vi går inn i et spennende 2015! Og om bare ti måneder er det (lokal)valg!

mandag 8. desember 2014

Dugnad

Hei, minner om gjestekommentaren din på mandag.

Påminnelsen kom, som vanlig, på mail fra politisk redaktør Lars M.J. Hansen. Ja, jeg skal huske det. Må bare finne et godt tema å skrive om. Noe om partier, velgere og valg kanskje? Leserne mine forventer muligens det. Nei, i dag har jeg lyst til å skrive om noe annet!  Kanskje noen av mine Facebook-venner kan hjelpe med en god ide?

Følgende status ble lagt ut: 

På mandag er det min tur til å skrive i Romerikes Blad. Tips til hva jeg kan ta opp?

Det varte ikke mange minuttene før første innspill kom:
- Skriv om julebakst for hele familien. Brennhett tema om dagen, sa frisøren Erna Grøndahl.
- I disse juletider kan det være betimelig å ta opp det å bry seg. Har samfunnet vårt beveget seg for langt vekk fra den nysgjerrige nabokona, funderte Åse Birgitte Skjærli i Nes Venstre.
- Sjekk gjerne ut kampanjen «Den ene i julen», sa Kristin Oudmayer i Unicef. Den handler om at du kan være den ene som gjør at færre barn gruer seg til jul.
- Frivillighetssentralen i Ullensaker, med Rita Fjeld Hovden i spissen, bør nevnes. Mange ildsjeler der som gjør en fantastisk innsats for ensomme i nærmiljøet, repliserte Erna.
- Skriv om at kulturopplevelser gir bedre helse for alle, spilte jordmor og tidligere stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli inn.
- Ta opp hvordan folk kan hjelpe LSK med å skaffe nok midler til at de ikke rykker ned fra Tippeligaen, sa Anne-Karin Kolstad. Generalsekretæren i HIVNorge med et bankende hjerte for Lillestrøm. Ikke helt ulikt meg selv.
- Nå må noen ta tak i at kommunestyrerepresentanter i Eidsvoll melder forfall fordi de er uenige i sak! Påpekte en fyr i en direkte melding.
- Skriv noe om kvaliteten og innholdet, eller mangel på denne, i eldreomsorgen på Romerike, spilte Inger Hegna inn.
- Skriv om at Ruter raserer kollektivtilbudet for pendlere i Ullensaker og Nannestad, sa ingeniøren Trond Seming Haug.

Der satt jeg plutselig med et knippe gode ideer til tekst: Julebakst, bry deg, frivillighetssentralen, kultur, LSK, tvilsomme kommunestyrerepresentanter, eldreomsorg og pendlerfrustrasjon. Ideer fra høyst ulike mennesker som hadde lyst til å hjelpe meg. I grunn ganske rørende. Så slo det meg: Hva er denne fine ideutvekslingen for noe, egentlig? Begrepet dugnad dukket opp.

Dugnad ble kåret til Norges nasjonalord i 2004 i NRK-programmet «Typisk norsk». Ikke uten grunn. For store deler av det norske samfunnet er jo bygd på dugnadsånd. Enten det er blomsterbedene i borettslaget som trenger ny jord, idrettslaget som finansierer driften gjennom kakesalg eller barnehagen som trenger hjelp til å få orden på uteområdet. Noen opplever at dugnadsånden er synkende, men på nett lever den i beste velgående. Kanskje fordi her er det ingen faste klokkeslett eller snikende dårlig samvittighet hvis du ikke møter. Her kan du helt fritt la vær eller hjelpe med det bidrag du selv vil.

Wikipedia er en av verdens aller største dugnadssuksesser. Hvem hadde for få år siden trodd at tusenvis av mennesker, verden over, ville dele sin kunnskap ved å sitte og skrive gratis leksikonartikler? Med en kvalitet som, gjennom felles redigering, gjennomgående er så høy at nettleksikonet raskt har konkurrert ut mange av de tradisjonelle papirleksikonene. For en herlig og fri dugnadstid vi lever i!

Derfor ble dette mest en tekst om dugnad. Og teksten om julebakst? Vel, kanskje en annen gang..

Ha en fin førjulstid!

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 8. desember. Dette er en litt utvidet versjon.

onsdag 26. november 2014

Valget i Trondheim 2015: Rita Ottervik. Igjen.

Trondheim har utviklet seg til å bli en rødgrønn bastion. Mye tyder på at byen vil være det i fire nye år.

I 2003 overtok Rita Ottervik (Ap) ordførervervet etter Anne Kathrine Slungård (H). Og der har hun blitt sittende siden, nå som den lengstsittende Trondheims-ordføreren i historien.

Etter Høyre-dominansen i Trondheim på 90-tallet, har Ap slått kraftig tilbake og vært byens dominerende parti i over et tiår. Godt hjulpet av en utmerket evne til å bygge brede allianser både til venstresiden i form av Fagbevegelsen og SV, til sentrum i form av Sp og KrF, og til fremadstormende MDG, synes maktposisjonen i øyeblikket urokkelig.

Ap fikk hele 45 % oppslutning på den siste lokale målingen i byen. Føyes samarbeidspartiene SV, Sp, KrF og MDG, samt plusser vi på med Rødt, så har den rødgrønne blokken pr nå over 60 %. Hvis dette ble valgresultatet, så ville mandatfordelingen blitt 41-26 i rødgrønn favør.

Kan det bli jevnt?

Er det noe som skulle tilsi at valget neste år blir jevnt? La meg gi den borgerlige siden noen halmstrå: Valget 2011 viste en viss lokal styringsslitasjeeffekt; Ap gikk fram to prosentpoeng nasjonalt, men tilbake over fire prosentpoeng lokalt.

Det kan tenkes at dette er et forvarsel av noe som vil forsterkes neste år når oppmerksomheten vil dreies mer mot det lokale. Siden vi har et blått styre nasjonalt og et rødgrønt lokalt, vil et spenningsmoment være om det er den nasjonale eller den lokale effekten som virker sterkest. Hva slags velgerstanding både Ottervik-styret og Solberg-styret har på valgdagen 14. september, vil uansett påvirke valgutfallet. En nødvendig forutsetning for et jevnere valg er således at Solberg-regjeringen må være mer populær enn i dag, parallelt med økende misnøye med Ottervik-styret.

Trondheim har flere ansatte i offentlig sektor enn andre storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Det er en velgerfordel for venstresiden. Inntektnivået er også noe lavere i Trondheim, noe som normalt gagner Ap. Men sett bort i fra dette, så er det ingen spesielle velgerstrukturelle forhold som tilsi så stor Ap-dominans som det har vært her de seneste årene. Ap gjør det ofte ikke veldig bra i storbyene, mange urbane velgere har tradisjonelt derimot vært en fordel for Høyre. Trondheims høye utdanningsnivå er noe som normalt sett også bør gagne Høyre (og Venstre, SV og MDG) mer enn Ap. Nå betyr ikke sosial bakgrunn så mye for stemmegivningen som det gjorde før, men fortsatt spiller dette en viss rolle.

Bred allianse består


Kan noen av samarbeidspartiene tenkes å bytte side etter valget neste år? I øyeblikket ser også det ut som en nødvendig forutsetning for at valget i Trondheim skal bli jevnt, sett i et blokkperspektiv. Jeg tok derfor kontakt med KrFs gruppeleder, Geirmund Lykke, på Twitter, for å forsøke finne svar.

Dialogen vår ser du til venstre. Han velger å holde "kortene" tett, men min tolkning er at han er relativt komfortabel med situasjonen slik den er og at det neppe blir noe sidebytte for KrFs vedkommende. Her skiller KrF seg fra sine bysøstre i Bergen og Oslo som er langt mer borgerlig orienterte.

Sp og MDG er andre partier som, i en gitt situasjon, kan tenkes å samarbeide andre veien. Særlig synes jeg MDGs veivalg er interessant, partiet er på frammarsj, ikke minst i storbyene, og kan komme til å gjøre et meget godt valg neste år. Foreløpig tror imidlertid jeg det skal mye til for at disse skifter side, begge er maktsøkende og makten får de i dag i samarbeid med Ap, ikke med Høyre.

Min samarbeidskonklusjon i Trondheim er således at Ottervik ser ut til å beholde sin brede allianse også etter valget, noe som gjør den borgerlige oppgaven ekstra tung fordi troverdigheten i et alternativ bestående av et mellomstort Høyre, et kraftig redusert Frp, og småpartier som Venstre og Pensjonistpartiet, blir ikke all verden. Festner dette bildet seg, så kan det demobilisere borgerlige velgere. I tillegg er det slik at Venstre også antyder atsamarbeid med Ap er ønskelig. Frp på sin side ønsker ikke å lage alternative budsjett sammen med Høyre, slik Høyre gjerne vil - for å vise samarbeidsvilje.

Valgkampens hovedelementer
Valgkampen nasjonalt er jeg rimelig sikker på vil handle om tre hovedelement: For/mot regjeringen, velferd (skole, eldre, helse) og økonomi. Jeg tror også at miljø vil være mer fremtredende neste år enn hva det har vært tidligere. I tillegg kan en x-faktor dukke opp. Ap har en høy stjerne hos velgerne både på velferd og økonomi, mens de sliter på miljø. Også Høyre scorer godt på økonomi og skole, men har slitt med standingen sin på helse, eldre og miljø. Fortsatt er ikke Høyre noe miljøparti, men man har de senere årene lyktes med å øke velgertilliten på helse og eldre.

Valgkampen lokalt vil dreie seg om mange av de samme elementene, men her vil jo mye av striden handle om for/mot Ottervik-styret, personifisert i form av duellen mellom frontkandidatene Rita Ottervik (Ap) og Yngve Brox (H). En mulighet for de mindre partiene kan her ligge i at dette duellelementet kjøres fram mye så tidlig at både folk og journalister går litt lei og vil søke etter annet å fokusere på. I tillegg vil det være lokale saker som kan sette sitt preg, Trondheim tar jo, i motsetning til andre storbyer, eiendomsskatt av sine innbyggere.

Fragmentering

Moderne valgkamp er ikke bare en kamp, men mange. Den foregår på to nivåer: nasjonalt og lokalt. Og den foregår i en rekke kanaler: TV, radio, nettavis, papiravis, ansikt-til-ansikt på stands og gjennom dørbank, brosjyrer i posten og i sosiale medier. Økende kanalfragmentering har også gitt økende valgkampfragmentering. Det blir viktigere å beherske flere flater og ulike typer av kommunikasjon med velgersegment for å vinne fram. Dette gjør det mer krevende, men også mer givende å drive valgkamp fordi flere gis en mulighet til å bidra med noe.

Ap har fortsatt Norges beste valgkampapparat. Partiet har mest ressurser og flest folk - også hjulpet fram av samarbeidet med LO. Ap er også "trygghetspartiet". Kombinasjonen av glitrende apparat, trygghet og høy velferdsstjerne er hovednøkkelen for å forstå hvorfor partiet så lenge har vært vårt største. Skal de politiske motstanderne i Trondheim ha en viss sjanse, så er man nok også avhengige av at Ap viser fram sine verste sider. Sider som omhandler maktarroganse, at man gjerne blir kjedelige og grå og at partiet havner i forsvarsposisjon for de styringssystemene partiet så åpenbart har vært ansvarlige for å utvikle.

Summa summarum: Veldig mange faktorer må samvirke i borgerlig favør skal valget 2015 i Trondheim bli jevnt. Det er ikke umulig, men alle piler peker pr i dag på fire nye år med Rita Ottervik.
     

mandag 27. oktober 2014

Ap fester grepet

Et gjennomsnitt av meningsmålingene i oktober viser 37 % for Ap. Målingene er basert på at velgerne spørres om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg. Ap gjør det tradisjonelt noe dårligere ved lokalvalg enn riksvalg, partiets lokale nivå er derfor lavere, trolig i sjiktet rundt 34 %. Men skulle Ap gjøre et lokalvalg neste år på 34 %, må vi helt tilbake til 1987 for å finne et bedre valg for partiet.

Hva er årsaken til at Ap ligger så høyt nå? Partiet har nylig byttet partileder. Jonas Gahr Støre har tatt over for Jens Stoltenberg. Enkelte snakker om en «Jonas-effekt». Tallene i grafen viser at dette er misvisende, Ap har vokst rimelig jevnt og trutt helt siden i fjor sommer, ett år før Støre tok over. Partilederens rolle er ofte overvurdert, velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Selv om det også er et samspill. Så vi må lete andre steder etter forklaringer.

Bakgrunnstall viser tre interessante ting: For det første har Ap en imponerende velgerlojalitet, rundt 90 % av Aps velgere fra 2013 sier at de vil stemme på partiet igjen. Dessuten henter Ap nå mange velgere fra de som satt hjemme sist. Pluss at Ap plukker velgere fra andre partier. Bl.a. lekker Høyre og Frp velgere til Ap.


Hovedårsaken til at velgerne flokker seg om Ap, er trolig regjeringsskiftet og at en blå regjering nå har styrt landet i over ett år. Styringsskiftet sank inn i velgernes bevissthet i god tid før stortingsvalget i fjor. Dette ga en motmobiliseringseffekt i valgkampen, men effekten var på langt nær nok til å hente inn det store borgerlige forspranget.

Etter maktskiftet har Ap lyktes med å framstå som selve opposisjonsalternativet, de rødgrønne vennene i Sp og SV sliter begge tungt i skyggen. Normalt sett taper styringspartier valg. De som er misfornøyd med at Norge har en H/Frp-regjering, søker til Ap. Det var nok også en opinionsfordel for Ap at det ble en ren blå regjering, dette gjør det lettere å forsterke de relativt små politiske forskjellene som finnes i det norske, politiske landskapet.

Etter framleggelsen av statsbudsjettet, har eksempelvis Ap lyktes svært godt med å tegne et bilde av at de blå står for en politikk som gir mest til dem som har mest fra før, mens de selv har en langt mer sosial profil. Samtidig har regjeringen, gjennom skatteinnretningen, kombinert med hva mange har oppfattet er smålige kutt i trygdesystemet, gitt Ap relativt lett match her. Ap har fått servert ammunisjon, noe de har visst å bruke.

I så måte tar Erna Solberg og co en stor opinionssjanse, og jeg er litt overrasket over at de tar denne sjansen. For fester det nå seg et inntrykk av dette er en regjering kun for rikinger, et stempel som de eventuelt ikke klarer å bli kvitt, så vil de være sjanseløse på et gjenvalg i 2017. Derfor er det nok mange internt som håper at budsjettforhandlingene med KrF og Venstre skal gi budsjettet en noe annen profil. Samtidig som budsjetteffekten pro Ap i det korte bildet, nok også er en vekker og et signal om at det kan være en ide å legge om kursen noe i de kommende budsjettene inn mot neste stortingsvalg.                  

Ap har festet et opinionsgrep nå.


Dette er en bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 27. oktober
  

mandag 15. september 2014

Sveriges valg


Det er en stor og en liten vinner ved valget: Sverigedemokratarna (SD) og Feministisk Initiativ (FI). Begge er nye partier i den svenske partifloraen, og valget er en bekreftelse på at det svenske, politiske landskapet har blitt langt mer fragmentert enn før.

Nå lyktes ikke FI å bryte sperren på fire prosent, men de kan ha lagt et godt grunnlag for gjennombrudd ved neste valg. Det er imponerende hvordan partiet, med meget små ressurser, har lykkes med grasrotmobilisering der en allianse mellom unge og eldre kvinner, samt menn som ønsker et sterkere feministperspektiv i politikken, har sprunget fram. Særlig gjør partiet det bra i storbyene. I Stockholm fikk man for eksempel over sju prosent av stemmene.

Sverigedemokraterna mer enn doblet sin oppslutning. Ingen målinger fanget opp partiets reelle nivå, noe som kan henge sammen med at en del velgere lot vær å uttrykke sin reelle SD-sympati til meningsmålerne. SDs framvekst tror jeg henger særlig sammen med to forhold:

1. Velgere som er kritiske til den liberale innvandringslinjen som Sverige fører, har endelig fått et parti å stemme på. Det har lenge vært et lokk på innvandringsdebatten i Sverige, nå er lokket av kjelen, og det synes mange velgere er utrolig befriende.
2. De etablerte partiene gjør det de kan for å isolere SD. Dette bare styrker partiet og bygger både intern lojalitet og velgerlojalitet. I tillegg til at nye velgere blir nysgjerrige på det eneste partiet som er systemkritisk.

På Vs valgvake fikk SD fingeren..

Den borgerlige Alliansen av M, KD, C og Mp, som har styrt Sverige i åtte år, mistet ca. 10 prosentpoeng av sin oppslutning. Den største partiet, M, stod for 7 prosentpoeng av tapet alene. Dette er en klar beskjed fra velgerne om at mange ønsket seg noe annet enn mer Allianse-regjering. Samtidig må også valgresultatet ses i et "normaliseringslys", de borgerlige gjorde et oppsiktsvekkende godt valg sist.

Futten var ute av Reinfeldt og co. Nye saker og visjoner som peker framover, manglet. Det ble mest "stø kurs"-argumentasjon, og det holdt ikke. Det er vanskelig å bli gjenvalgt, og det er nesten umulig å lykkes med et andre gjenvalg fra regjeringsposisjon. Men skal man ha fnugg av mulighet for å få det til, så fordres det at ny energi tilføres regjeringsprosjektet i form av noe nytt som det går an å tro på. Denne energien manglet.

Den rødgrønne opposisjonen klarte, i en situasjon der mange velgere var lei av Allianse-regjeringen, utrolig nok ikke å øke sin oppslutning, men ble liggende på stedet hvil. Socialdemokraterna feiret 31 % som om det var en stor seier. Sett i lys av at partiet nå får tilbake regjeringsmakt, fordi den rødgrønne blokken ble litt større enn Alliansen, og den sittende regjering velger å gå av, så kan gleden kanskje forstås. Men partiet har altså oppnådd et resultat på nivå med det elendige 2010-valget, og man må helt tilbake til 1920 for å finne et valg med et lavere nivå for "Sossarna". Målsettingen var 35 prosent ved dette valget, det var man ikke ikke i nærheten av.

I sum gir dette et svensk politisk landskap som er fragmentert. Det er åtte partier representert i Riksdagen, og et niende parti kan være på vei inn ved neste korsvei. Ingen av blokkene har flertall og behovet for koalisjoner og samarbeid også på tvers, trenger seg nå på. Mønsteret speiler at velgerne er mer mangfoldige, og konfliktlinjene er flerdimensjonale. Fortsatt er økonomi og høyre-venstre-akse viktig, men det har kommet til flere nye dimensjoner av typen Miljø, Innvandring og Feminisme.

Partisystemet skal speile velgerstrømningene. I 2014 gikk noen av strømningene i retning feminisme og innvandringsskepsis. Dette er Sveriges valg.

Det bør respekteres og anerkjennes.



     

søndag 14. september 2014

Valgtips Sverige

Nå er det kun få timer til valglokalene stenger i Sverige. Basert på gjennomsnittet av målingene, tendensen den siste uka og en liten dose magefølelse, tror jeg valgresultatet blir omtrent slik:

Moderaterna 22,4  (-7,7)
Folkpartiet      6,7  (-0,4)
Centerpartiet   6,4  (-0,2)
Kristdemokraterna 5,3 (-0,3)

Socialdemokraterna 30,8 (+0,1)
Vänsterpartiet    6,3   (+0,7)
Miljøpartiet        8,3    (+1,0)

Sverigedemokraterna 10,0 (+4,3)

Feministisk Initiativ  3,0 (+2,6)

Andre  0,9


Slår dette til, får de rødgrønne drøyt 45 prosent av stemmene, mens den borgerlige regjeringsblokken Alliansen får i underkant av 41.


Et viktig element å følge med på i kveld, er om Feministisk Initiativ skulle bryte sperregrensen på 4 prosent. Jeg tror ikke det går, men skulle de klare det - så ligger det en mulighet for at de rødgrønne kan sikre seg et flertall av mandatene, hvis FIs eventuelle mandater regnes inn på rødgrønn side.

Det mest sannsynlige scenariet er imidlertid at ingen av blokkene får flertall, men at de rødgrønne blir størst, og at statsminister Reinfeldt og hans Allinse-regjering står ved sitt ord og går av, og blir erstattet av en rødgrønn regjering, ledet av Stefan Löfven.

Mitt tips er en trepartiregjering av S+V+Mp. Men her er flere konstellasjoner tenkbare.

   


fredag 12. september 2014

Lukter fortsatt maktskifte i Sverige

Den borgerlige Alliansen i Sverige har redusert de rødgrønnes forsprang, men lite tyder på at Reinfeldt og co kan beholde makten.

Søndag avholder vårt broderfolk i øst Riksdagsvalg. Den borgerlige regjeringen mistet sitt overtak på den rødgrønne opposisjonen på målingene i 2012, og har siden befunnet seg bak, til dels også langt bak. Hovedårsaken er at en del Allianse-velgere er lei av regjeringen, som nå har styrt Sverige i åtte år.

Men velgerne flokker seg ikke om det største opposisjonspartiet, Socialdemokraterna, slik man kanskje skulle tro. For partiet ligger nå relativt stabilt på rundt 30 prosent, et nivå man også fikk ved valget i 2010, et valgresultat som den gang ble sett på som en katastrofe, og vi skal ikke gå lenger tilbake enn 2002 for å finne et valg der partiet fikk over 40 prosent.

Tre partier ser pr i dag ut til å bli vinnere: Miljøpartiet, Sverigedemokraterna og Feministisk Initativ. Resten står enten på stedet hvil eller går tilbake. Statsminster Fredrik Reinfeldts parti, Moderaterna, ser ut til å få den største tilbakegangen.

Moderaterna og alliansepartnere Centerpartiet, Kristeligdemokraterna og Folkpartiet, har hentet ned noen av sine gjerdesittere den siste uka slik at de har krympet det rødgrønne forspranget noe. Men dette er ikke nok. De "lette" velgerne er nå stort sett hentet ned, de må nå også begynne å hente velgere fra rødgrønn side for at valget skal bli jevnt. Det er en langt mer krevende oppgave. Eventuelt kan de håpe på at en del av velgerne som i dag sier de skal stemme rødgrønt, blir demobilisert gjennom helgen og inn mot valgdagen.

Selv om det rødgrønne forspranget har krympet fra 8-9 prosentpoeng til 5-6 prosentpoeng, og en del journalister forsøker å snakke om "thriller", så er min vurdering at de rødgrønne fortsatt er soleklare favoritter til å overta regjeringmakten, gitt at Reinfeldt står ved sitt ord om å gå av hvis den rødgrønne siden blir større enn Alliansen.

Men de rødgrønne ser ikke ut til å få flertall, med mindre FI skulle bryte sperregrensen, noe de ikke ser ut til å klare. I så fall vil det bli en uoversiktelig parlamentarisk situasjon, med Sverigdemokraterna i en form for vippeposisjon, men der alle de andre partiene forsøker isolere dem for å ikke gi dem makt.

Det vil overraske meg stort om ikke Löfven får i oppdrag å danne ny regjering. Hans parti ligger an til å gjøre det dårlig valg, men vinne makten, fordi hovedmotstanderen taper enda mer.

Et slikt resultat vil i så fall innebære at et dårlig utgangspunkt med tanke på å etablere en sterk og styringsdyktig regjering, og gjøre sjansen for et mulig gjenvalg i 2018, små.    

             

fredag 5. september 2014

Mot rødgrønn seier i Sverige

Det er en drøy uke igjen til Riksdagsvalget i Sverige. Alt tyder på rødgrønn seier og dermed maktskifte. Men de får neppe flertall.    

Den borgerlige Alliansen av Moderatarna, Folkpartiet, Kristeligdemokratarna og Centerpartiet tok hjem en sterk valgseier og gjenvalg i 2010. Godt hjulpet av god finanskrisehåndtering. Situasjonen er ikke like lystelig nå, sett med borgerlige øyne. Nedenfor har jeg blokkdelt den svenske opinionen fra valget i 2010 og fram til nå. Tallene er basert på snittet av målingene.

                                             

Det borgerlige flertallet gikk tapt på målingene i 2012 og har senere ikke vært i nærheten av å gjenskapes. Gapet har minket noe i valgkampen,  og kan reduseres ytterligere inn mot valget siden Alliansen har flest gjerdesittere. Men jeg har vondt for å se hvordan Alliansen kan bli størst, slik statsminister Reinfeldt har sagt er nødvendig for at regjeringen hans skal bli sittende.    

De rødgrønne (Socialdemokratarna, Vensterpartiet og Miljøpartiet) ser imidlertid ikke ut til å ha kraft nok til å få flertall. For å unngå at godtgående og innvandringsskeptiske Sverigedemokratarna får en vippeposisjon, så må trolig en rødgrønn regjering også støtte seg på Centerpartiet eller KD. Skulle Feministisk Initiativ komme over sperregrensen, så er også det en støttemulighet- men foreløpig virker det litt for langt fram for Gudrun Schyman og co.      

Etter åtte års borgerlig styre i Sverige, ser altså Socialdemokratarna omsider ut til å overta makten. Men drøyt 30%, slik de ligger an til å få, er ikke spesielt overbevisende med tanke på den stolte historikken det partiet har i Sverige.  

Det svenske politiske landskapet er ei hva det var.                                 

torsdag 17. juli 2014

Makt i sentrum

Sentrumspartiene er et sentralt begrep i norsk politikk. Dette misvisende, men også reelle samlebegrepet på partiene Sp, KrF og Venstre. Misvisende fordi partiene i hjertesakene sine slett ikke er i sentrum. Sp har en fløyposisjon i distrikts- og landbrukspolitikk. KrF er radikale i religiøse og moralske spørsmål. Og Venstre går lenger enn de fleste i miljøpolitikken. Men begrepet er også reelt, for i den økonomiske politikken er de plassert omlag midt på høyre-venstre-aksen.

Sentrumspartiene har over lang tid hatt en sterk evne til å manøvrere seg fram til maktposisjoner i kommunestyrer, fylkesting, storting og regjering. Makten har ofte vært langt større enn stemmeantallet skulle tilsi. Udemokratisk, hevder mange. Samtidig er det slik i vårt demokrati at flertall er nødvendig for å få vedtatt noe. Dette enkle faktum innebærer at sentrumspartiene er avgjørende for å danne flertall i de fleste folkevalgte, politiske forsamlinger.
For venstresiden (Ap+SV) og høyresiden (H+Frp) har ikke styrke nok alene for å skape flertall (noen få lokale unntak finnes). 

Støre må bygge bredere allianser
Det betyr at nesten uansett hvor små sentrumspartiene er, så vil de inneha en strategisk viktig posisjon. Kombinasjonen av gunstig høyre-venstre-plassering og flertallsnødvendighet skaffer sentrumspartiene friere både til høyre og venstre. SVs deltakelse i den rødgrønne regjeringen var historisk. Men vel så avgjørende for at Jens Stoltenberg kunne gjenerobre makten og lede landet i åtte sammenhengende år, var at han fikk Sp med.

Den nyvalgte etterfølgeren Jonas Gahr Støre må videreføre samarbeidslinjen om han skal lykkes med hovedmålet om å ta tilbake makten i 2017. Han må trolig også lykkes med noe mer for å få det til. Han må bygge bredere og bli bedre enn Jens Stoltenberg på å skape allianser til KrF og Venstre. 
For selv om Ap har steget på målingene, så viser gjennomsnittet at «Nydalen-partiene» H, Frp, KrF og V fortsatt har flertallet inne.

MDG på vippen?
Samtidig bør alle være obs på Miljøpartiet De Grønne. De kan være i ferd med å få en nøkkelposisjon i vårt politiske landskap, sommerens målinger har aktualisert en situasjon der de kommer på vippen.

Hvordan Støre og Ap lykkes med sine relasjoner til disse tre partiene, i tillegg til å bevare et godt forhold til Sp og SV, vil være med og definere hans lederskap. Et grønnere Ap, som Støre har varslet, er nødvendig for å få med seg MDG og Venstre. Mer vektleggingav verdier kan bedre forholdet til KrF. Støre har nok forstått at veien til makt går via sentrum.

Bare spør Erna Solberg.


En bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 23. juni  



mandag 2. juni 2014

Åtte blå år?

Høyre ligger rundt sitt valgresultat, og foreløpig er det relativt lite regjeringsslitasje å spore. Men det borgerlige flertallet har blitt noe skjørere.

Stortingsvalget 2013 ble en stor borgerlig seier. Det parlamentariske grunnlaget for den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen forsvant, og den ble erstattet av en blå Solberg-regjering av Høyre og Frp, støttet av KrF og Venstre. Snart ett år etter, virker velgeropinionen komfortabel med dette utfallet. Riktignok er det en viss nedgang å spore for Frp. Snittet av målingene i mai viser 13,7 prosent, mot 16,3 ved valget. Samtidig er nedgangen mindre enn mange Frp-ere fryktet (og motstanderne håpet..). Storebror Høyre ligger på sitt valgresultat på rundt 27 prosent, og samlet har de to blå dermed fortsatt over 40 prosent av velgerne bak seg.

Ap flater ut
Nedenfor har jeg også inkludert Aps gjennomsnittutvikling. Etter en sammenhengende oppgangstrend fra valget og fram til mars i år, har partiet flatet ut på nivåer rundt 34 prosent. Høyre og Ap knivet en stund i fjor om å være Norges største, men i år leder altså Ap den "kampen" klart. Framgangen har primært kommet fordi partiet har tiltrukket seg "Ap-sympatisører" som satt hjemme på valgdagen. Skal Ap vokse videre, så må man i større grad ta velgere fra andre partier. Dette sitter lenger inne, noe som gjør at utflating har erstattet framgang.




Hva med småpartiene? De to "Nydalen-partiene" KrF og Venstre ligger begge rundt valgresultatet sitt. Ingen av dem ser altså foreløpig ut til å ha tapt noe på å ha bidratt til maktskiftet. Sp er også med i kampen om å være størst av de små. Partiet trendet ned etter valget, men har nå hentet seg noe inn og ser igjen 5-tallet. Økt oppmerksomhet om hjertesaken landbrukspolitikk kan ha bidratt positivt.

MDG mangler seks tideler
SV ligger og vipper rundt sperregrensen på 4 prosent. Ved valget berget det seg såvidt over, men i både desember, januar, februar, mars og april lå man under. I mai har partiet karret seg akkurat over igjen, noe som har stor betydning for mandatuttellingen. En positiv effekt av å innta opposisjonsrollen, etter å ha vært tungt rammet av regjeringsslitasje i mange år, lar uansett vente på seg. Miljøpartiet De Grønne tok et historisk mandat ved valget, og har hatt en positiv utvikling etterpå. Mine snittall viser nå 3,4 prosent, ergo har partiet seks tideler opp til sperregrensen.    



92-76 borgerlig
MDG ønsker å være blokkuavhengige, så foreløpig har jeg valgt å holde partiet utenfor blokkstillingen. Den borgerlige blokken, ved H, Frp, KrF og V, plukket 96 mandater ved valget, mot 72 for den rødgrønne siden. Ledelsen ble økt til 98-70 i januar i år, men er nå skrumpet inn til 92-76 i mai. Dette skyldes i hovedsak at SV kom seg over sperren og plukket utjevningsmandater fra de borgerlige. Hvis jeg jekker opp MDG til 4 prosent, og holder de andre partienes oppslutning konstant, så faller de borgerlige ned til 88 mandater. Regnes MDG inn på rødgrønn side, så blir det i så fall 88-81.






Flertallet kan bikke
Hva skal til for at de borgerlige skal miste flertallet? Lykkes Ap med å dra seg opp et drøyt prosentpoeng til rundt 35, parallelt med at f.eks. Frp faller litt, så vil vi ha et scenario med dødt løp mellom blokkene. Min mandatsimulering gir da 85-84 rødgrønt (hvis MDG og evt. Rødt inkluderes på rødgrønn side, Rødt vipper rundt et mandat i Oslo). Det er slik sett ikke så store velgerbevegelser som skal til, og det blir spennende å følge utviklingen gjennom sommeren, om vi kan nærme oss dette (TV2 Gallups junimåling antyder et slikt utfall).

Men for å komme dit, så er det grunn til å minne om at det er en del faktorer som må inntreffe pro rødgrønne:
1. Ap må mobilisere opp mot valgresultatet fra 2009. Og det må vokse uten å ta fra SV og Sp.
2. SV og Sp må over sperregrensen, helst godt over.
3. MDG bør velge rødgrønn side.    


Ap må bygge nye allianser?
Summa summarum så har de borgerlige fortsatt de beste velgerkortene på hånden, og flertallet på snittet av målingene er fremdeles trygt - selv om det er skjørere nå enn ved valget. Ap og den nye lederen Jonas Gahr Støre må, inn mot valget i 2017, gjøre en vurdering av om de skal satse på tre alliansepartnere (inkl MDG) som alle slåss mot sperregrensen, eller om de i tillegg skal søke inn mot sentrum og forsøke bygge allianse mot KrF og/eller Venstre.

Mislykkes Støre her, så kan det fort bli åtte blå år.
       
             

onsdag 14. mai 2014

Hurra for demokratiet!

Vi har gått inn i den store demokratiuka. Grunnloven blir 200 år i disse dager, noe som det er grunn til å feire både før, på og etter 17. mai.


Vår grunnlov av 1814 var radikal. Den ga stemmerett til langt flere borgere enn i det fleste andre land på den tiden. Rundt 40 prosent av alle menn over 25 år fikk i praksis stemmerett. Grunnlovsteksten var inspirert av filosofen Montesquieu. Våre grunnlovsfedre delte statsmakten i tre, slik den franske filosofen ønsket: Utøvende (konge og regjering), lovgivende (Stortinget) og dømmende (Domstolene).

Stortinget og Regjeringen er ikke lenger to adskilte statsmakter, slik våre grunnlovsfedre våre så for seg. Tvert i mot utgår Regjeringen fra og er ansvarlig overfor Stortinget. Vi praktiserer altså parlamentarisme. Lenge hadde ikke parlamentarismen noen plass i Grunnloven, men dette helt sentrale og bærende elementet i vårt politiske system ble omsider tatt inn i 2007, over 100 år etter at den reelt sett ble innført.

Kongen har mistet sin reelle makt og blitt stående igjen med kun en symbolsk rolle. Fremdeles framstår Kongens posisjon altfor sterk i Grunnloven, noe som gjør den uegnet som «lærebok» i samfunnsfag. Lenge har også språket i den vært gammeldags og utdatert. Språknormen av 1903 har preget teksten helt fram til nå, noe som har gjort den vanskelig tilgjengelig for folk å lese og forstå.

Omsider har Stortinget nå mannet seg opp til å vedta noen grep som gjør språket noe mer i pakt med den tiden vi lever i. Språkvedtaket ble til gjennom et kompromiss mellom høyre- og venstresiden. Et kompromiss etter beste, eller verste, politiske merke. Venstresiden fikk gjennomslag for at Grunnloven heretter også skal være på nynorsk (Graver-forslaget), mens høyresiden fikk gehør for at Finn Erik Vinjes moderate forslag blir gjeldende bokmålsversjon. Resultatet er at Grunnloven, språklig sett, framstår mest moderne på det skriftspråket som stadig færre av oss bruker.

Langt viktigere enn hvordan språket er utformet, er imidlertid hvilke verdier som er nedfelt i Grunnloven og hvordan vi setter verdiene ut i praksis. Demokrati gjennomsyrer «alle lovers mor». Allerede i §2 heter det at «denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Demokratiet sikres bl.a. gjennom stemmerett, frie valg, ytringsfrihet, likt menneskeverd og rettssikkerhet.

Men demokratiet sikres også gjennom reell deltakelse utenom valgene. Ved hjelp av en rivende teknologisk utvikling, gir internett og sosiale medier oss i dag langt bedre muligheter for at våre ytringer skal synes og høres. Den beste måten å feire demokratiet vårt på, er å gjøre det levende hver eneste dag.

Det er det grunn til å rope et rungende hurra for!

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 12. mai.

torsdag 10. april 2014

Valg 2015: Borgerlige favoritter i Oslo og Bergen. Knepent rødgrønt i Trondheim

Det er bare et drøyt år til kommune- og fylkestingsvalget 2015. Hvordan står det til i de tre største byene våre?

Oslo: Høyre har, med støtte fra Frp, KrF og Venstre, styrt hovedstaden siden 1997. Frp valgte, etter partiets svake valg i 2011, å gå ut av byrådet - noe som banet vei for byrådsposter til KrF og Venstre. Ap higer av lyst til å ta Oslo tilbake. Kan de klare det? Et vedvarende problem for Ap er at valgdeltakelsen blant velgerne der partiet står sterkest; Oslo Øst og innvandrere, er lav. Ap har brukt mye tid og ressurser på å få deltakelsen opp her, uten å lykkes i nevneverdig grad. Spørsmålet er om partiet heller bør dreie fokuset mer over på å få flere velgere i Oslo Vest.

Den siste lokalmålingen, laget av Respons på oppdrag for Høyre, viser 32-25 i borgerlig favør. 32-27 hvis MDG tas med på rødgrønn side. Endringene fra valget i 2011 er forbløffende små. Blokkbildet ser stabilt ut i hovedstaden, og i øyeblikket lukter det fire nye år for Stian Berger Røsland og co.

Hva skal til matematisk for at blokkbildet skal endre seg og de rødgrønne skal kunne klare de "magiske" 30 mandatene? Slik den politiske situasjonen er for øyeblikket, så tror jeg det er særlig tre faktorer som må klaffe:

1. Ap må lykkes med å få MDG på sin side. MDG fikk et lokalt gjennombrudd i 2011, et nasjonalt gjennombrudd i 2013, og har stort vekstpotensial - spesielt i hovedstaden. Partiet fikk 2,5 % og ett mandat i Oslo i 2011. Partiet kan, etter min vurdering, fort doble oppslutningen i 2015, noe som kan gi 3 mandater.
2. Ap må gjøre et meget godt valg. De 33 % som man oppnådde i 2011, bør helst plusses på til 34-35 %. Det kan gi 21 mandater (+1).          
3. SV (4) og Rødt (2) bør forsvare sine mandatskanser fra 2011.

Et scenario der Ap klarer å plusse på med ett mandat til 21 mandater, MDG vokser og får 3 og SV og Rødt beholder sine 4 og 2 mandater, gir 30 mandater og nytt flertall i Oslo. Marginene er ikke større enn at dette er fullt mulig, men da må altså mye klaffe for opposisjonen.

Den borgerlige siden er pr i dag favoritter.


Bergen: Byrådet i vår nest største by består av Høyre, Frp og KrF. Til sammen kapret denne alliansen 35 av Bergens 67 mandater i 2011. Spenningsmomentet i Bergen ser ut til å bli om disse tre kan bevare sitt flertall eller om de vil trenge også Venstre for å sikre makten i perioden 2015-19.

Siste måling gir H+Frp+KrF "bare" 32 mandater, dvs byrådet mangler to mandater for fortsatt flertall. Venstre ligger inne med 5 mandater på målingen. Aps mulighet til makt i Bergen ligger nok primært i å gi store konsesjoner til Venstre og håpe at de vil snuse på tanken om et samarbeid med venstresiden. Men dette virker lite trolig.

Klart borgerlig favorittstempel i Bergen. Men i øyeblikket mest sannsynlig at Venstre må regnes med i et slikt flertall.

Trondheim: Den rødgrønne trøsten blant de mange borgerlig styrte storbyene. I motsetning til Oslo og Bergen, er det ikke parlamentarisme i Trondheim. Likevel er det, på bakgrunn av maktkonstellasjonene, rimelig å si at det er både posisjonspartier og og opposisjonspartier også her. KrF valgte rødgrønn side sist, og utgjør, sammen med Ap, SV, Sp og MDG, posisjonspartiene. Disse fem partiene plukket 36 av i alt 67 mandater ved 2011-valget.

På siste lokale måling, som er ett år gammel og lagd for MDG, var det rødgrønne flertallet borte. Men her var Ap målt veldig lavt, antagelig for lavt. Det er imidlertid et avgjørende spørsmål for utfallet i Trondheim hvorvidt den styringsslitasjen som vi så tendenser til rammet Ap her sist, gjør seg enda mer gjeldende neste år. MDGs trolige vekst kan kompensere et visst Ap-fall, men ikke hvis det blir for bratt.

Holder de fem posisjonspartiene sammen, så heller jeg fortsatt til at disse får beholde makten også etter valget. Men det ser i øyeblikket jevnt ut, og de borgerlige har en reell mulighet for å velte det rødgrønne hegemoniet i Trondheim.    
         

mandag 31. mars 2014

Når grunnfjellet svikter

Ingen kan tas for gitt. Det er sunt.

For noen dager siden var det lille julaften. For meg. Og noen få andre «valgnerder». Da var vi samlet i Institutt for samfunnsforskning sine lokaler på Majorstua for å høre og se valgforskernestor Bernt Aardal og «nykommeren» Johannes Bergh legge fram en «teaser» om velgerbevegelsene fra valget i fjor høst. På basis av notatet med den ikke spesielt tabloide tittelen «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» ble noen grafer og tall fra den store valgundersøkelsen lagt fram (boka om valget kommer neste år).

Mange av mønstrene var velkjente: Menn stemmer mer høyreorientert enn kvinner, 47 prosent av mennene stemte blått, mot bare 36 prosent av kvinnene. Valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå. Over 90 prosent av velgere med høy utdanning stemte, mot bare 65 prosent av velgere med grunnskole. 

SViktende velgerpleie
Men to tall fikk selv oss «nerder» til å sperre opp øynene. Det ene var 46. Kun 46 prosent av Frps velgere fra 2009 holdt fast ved sitt partivalg i 2013. Frp har ikke hatt lavere lojalitet siden 1993, sa Aardal.

Det andre tallet var 22. SV maktet å beholde bare fattige 22 prosent av sine velgere fra 2009. Jeg har aldri sett så lave lojalitetstall i de 30 årene jeg har holdt på med valgundersøkelser, sa Aardal.

Frps grunnfjell sviktet noe. SVs grunnfjell sviktet helt. Eller rettere sagt, grunnfjellet man håpet var der, viste seg ikke å være der. Klarer et parti ikke å pleie velgerne som stemte på det sist, så klarer man heller ikke å gjøre et godt valg. Frp har ikke vært gode nok på velgerpleie de senere årene. SV har vært katastrofalt dårlige. Mange partier har tidligere bittert erfart hvor viktig dette er.

Aps høyredreining under Stoltenberg1-regjeringen (2000-01) gjorde partiet ugjenkjennelig for mange, noe som resulterte i velgerflukt både til Høyre og SV. Høyres kalde kalkulatorpreg sendte mange velgere tilbake til Ap i 2005, mens andre flyktet til Frp. Venstre røk under sperregrensen i 2009 fordi mange tidligere velgere ikke kjente seg igjen i et parti som framstod mer opptatt av regjeringsspill enn politikk.   

Fra friskt til grått
Gjennom åtte år i regjering gikk SV fra å være et friskt og grønt venstrealternativ, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Grunnene til å stemme SV ble færre og færre, og mange fant ut at man heller kunne stemme på det originale styringspartiet Ap, eller det grønnere Miljøpartiet. Resultatet er nå et SV som står i fare for å bli radert bort i en rekke kommuner ved valget neste år.


Å pleie sine velgere er avgjørende i politikken. Å pleie sine kunder er avgjørende i næringslivet. Å ta vare på dama di eller typen din, er avgjørende i et forhold.

Ingen kan tas for gitt. Og det er vel i grunn veldig bra?


Kommentaren ble publisert i Romerikes Blad 31. mars     

tirsdag 25. mars 2014

Mindretallet styrer best?



Mindretallsregjeringen Solberg må hente støtte på Stortinget. Kan det gi en mer mer demokratisk og bedre statlig styring?


Snart ett år med blått mindretallsstyre har avløst åtte års rødgrønt flertallsstyre. Styringsskifter synliggjør nødvendigheten av god styringsstrategi.
- Valg er en god ting. Vi vet at politisk ledelse byttes ut av og til. Offentlig strategi og forvaltningsansvar blir i slike situasjoner enda viktigere, sa strategiprofessor Åge Johnsen ved Høyskolen i Oslo og Akershus på en styringskonferanse tidligere i år.

«Enda viktigere» - hva mener han med det? Jeg tar kontakt og ber han utdype.
- God strategisk ledelse handler om å gjennomføre vedtatt politikk på en god måte, uansett om det er flertalls- eller mindretallsstyre. Overgangsperioder skaper usikkerhet, og nye regimer trenger tid på å bli husvarme. Da er det viktig at forvaltningen har gode strategier og sikker iverksetting slik at tjenestene rekker frem dit de skal uansett regjering.
Har vi gode strategier da?
- Det er et interessant spørsmål som jeg ikke har svar på i dag. Vi holder for tiden på med en bok («En strategisk offentlig sektor») om strategi i offentlig sektor der vi leter etter svar, den kommer i november.

Motstridende parametere ødelegger styringen
En som mener vi ikke har gode strategier, er Sverre Diesen. Med utgangspunkt i sine over fire år som øverste leder for forsvarsetaten, har han klare innvendinger mot politiseringen av forvaltningen. I en artikkel i tidsskriftet Minerva i fjor skrev han bl.a. følgende:

«I teorien går det et prinsipielt skille mellom politikk og fag, der politikken gir oppgaver, prioriteter og økonomiske rammer, hvoretter det overlates til etatene å skape det best mulige resultat innenfor disse rammene. I praksis ser vi imidlertid at det politiske nivå ofte griper langt ned i det som ideelt sett bør være etatenes og etatsjefens faglige ansvar med det vi kan kalle ikke-strategiske enkeltbeslutninger. Ingen bestrider politikernes rett til også å ta andre hensyn i enkeltsaker enn dem en etatsjef vil legge vekt på. Men spørsmålet er altså hvordan dette påvirker styringen av sektoren som helhet når enkeltbeslutningene blir mange nok».

Diesens hovedinnvending er at det er for liten sammenheng mellom den store oppmerksomheten som vies strategisk styring, og styringens praktiske gjennomføring.

På NTL-konferansen i mars i år utdypet han kritikken ved bl.a. å vise til et konkret eksempel på at ulike styringsparametere slår hverandre i hjel:

- Marinens undervannsbåter vedlikeholdes av en liten gruppe spesialisert, teknisk personell. På et tidspunkt var alle menneskene i denne gruppen mellom 50 og 60 år. Da visste vi at mange av dem vil forsvinne pga. alder i løpet av fem-seks år. Et parameter som vi måtte forholde oss til, var å skaffe riktig kompetanse på riktig sted til riktig tid. Et annet parameter var at vi ikke måtte overskride årsverksrammen for virksomheten. Problemet var at det ikke er mulig å realisere begge deler på en gang. Da har man to muligheter: Enten ansette og trene opp folk i dag, som er klar til å overta om fem år når de ansatte slutter. Men da bryter du årsverksrammen. Eller du kan velge å holde rammen i dag og stå der uten folk om fem år.

Diesen er også frustrert over manglende tilbakemeldinger ovenfra.
- Går man til departementet, og spør hva man skal gjøre, så får man ikke noe svar. Strategi og gjennomføring henger ikke sammen, noe som også fører til et rapporteringstyranni som på mange måter blir et resultatmål i seg selv. Det blir mer interessant at rapportene kommer inn, enn hva som står i dem. Og så bruker man ressurser på å ansette mennesker som skriver og leser rapporter, men som egentlig ikke tilfører organisasjonen noe som helst. Dette er aktørtilpasning i form av suboptimalisering, det var dette som gikk galt i det gamle Sovjetunionen.

Mindretall kan gi mer langsiktighet
DIFI-rapporten «Hva skjer i departementene», som er basert på intervjuer med 33 toppledere og mellomledere i departementene, uttrykker, i likhet med Diesen, bekymring over ressursbruken i vårt forvaltningsapparat. Men bekymringen uttrykkes fra en noe annen vinkel. Et sentralt punkt i rapporten er at det brukes stadig mer tid på å formidle politikken, noe som går ut over det daglige arbeidet. Det heter bl.a at «Det er bred enighet blant informantene om at politikkformidling tar mer ressurser, både i form av voksende kommunikasjonsenheter og ved at fagavdelingene må arbeide mer innenfor denne funksjonen».

Når formidling tar mer av tiden, både for den politiske ledelsen og den forvaltning som ledes, så innebærer det at ansatte må løpe fortere. Det går ut over den langsiktige strategien og styringen:
«En gjenganger i våre intervjuer er at tempoet i departementsarbeidet stadig øker og at kortsiktigheten dominerer. Dette gjelder særlig politikkformidling, som nødvendigvis må forholde seg til medienes løpende oppdatering».

En fellesnevner for styringskritikken fra Diesen og DIFI-rapporten er knyttet til ineffektiv ressursbruk og manglende langsiktighet. Man kan frykte at dette forsterkes nå i en situasjon med en mindretallsregjering. Jeg vender tilbake til Åge Johnsen:
- Det er jo vanlig å hevde at mindretallsregjeringer må tenke kortsiktig fordi dens overlevelse hele tiden er usikker. Men man kan også hevde det motsatte: Fordi mindretallsregjeringer må søke støtte hos andre, må politikken være langsiktig for å kunne overleve.

Stortingsregjereri
Mindretallsregjeringers behov for å søke støtte hos andre på Stortinget kan gi mer langsiktighet? Det er en utradisjonell tanke. Maktutredningen (1998-2003) pekte på det stikk motsatte:
«Mindretallsparlamentarismen styrker Stortingets muligheter til å overstyre regjeringen og underminerer regjeringens evne til å sørge for langsiktig stabilitet i politikken. Den fører til at Stortinget griper inn med større tyngde i selve den utøvende makt».

Dette var et av de viktigste premissene som lå til grunn for hovedkonklusjonen om at folkestyret vårt var i forvitring. Maktforskerne Øyvind Østerud, Per Selle og Fredrik Engelstad gikk usedvanlig langt i å peke på de negative sidene ved mindretallsregjeringer, men føyde til at tendensen til innsnevring av regjeringens handlingsrom, som de mente var påvist i utredningen, også henger sammen med at offentlige oppgaver privatiseres og konkurranseutsettes, etter næringslivsorienterte modeller.

Vedvarende mindretallsstyre kan nærmest sette de klassiske, parlamentariske prinsippene på hodet. Stortinget begynner å regjere, og regjeringen vil stadig oftere befinne seg i opposisjon, påpeker statsvitenskapsprofessor Bjørn Erik Rasch (2004) i boken «Kampen om regjeringsmakten». Samtidig som han understreker at flertallsparlamentarisme også har sine uheldige sider: «Hvis regjeringene er blokkbaserte, vil de føre en politikk som hviler på kompromisser innenfor høyre eller venstre halvpart av det politiske landskapet. Det er en politikk som vil tilgodese velgerskaren på en dårligere måte enn en sentrumsbasert mindretallsregjering som styrer fra sak til sak».

I en Samtiden-artikkel fra 2007 advarte Torbjørn Røe Isaksen nettopp mot en for snever velgerbasis som styringsgrunnlag (en kortversjon ble publisert som kronikk i Aftenposten). Noe som ledet ham til en slutning om at en blå regjering vil være «en strategisk bommert». Og at en regjering av Høyre og Frp vil «bringe fram det verste i hverandre».

I 2009 argumenterte han også kraftfullt for enflertallsregjering i Minervas nettutgave: «Flertallsregjeringer styrker demokratiet fordi de får gjennomført mer av politikken sin, har større sjanse til å sette i verk upopulære tiltak og bidrar dermed til å klargjøre reelle politiske motsetninger».

Nå er han kunnskapsminister i en mindretallsregjering av Høyre og Frp..

Mindretallsregjeringer styrker demokratiet
Både maktforskernes sluttrapport, og Rasch og Røe Isaksens vurderinger, kan ses i lys av at perioden 1985-2005 var preget av kun mindretallsregjeringer, flere av dem ganske svake. Men en svakhet ved vurderingene av mindretallsparlamentarismen er at det ikke skilles mellom ulike former for mindretallsregjeringer. En mindretallsregjering er ikke bare en mindretallsregjering. Det er svake og sterke mindretallsregjeringer, avhengig av
a) Hvor stort mindretallet er.
b) Regjeringens evne til å manøvrere og jobbe fram flertall på Stortinget.
c) Om man har en fast avtale med støttepartier eller ei.

Dagens Solberg-regjering av Høyre og Frp har en ganske omfattende avtale med KrF og Venstre, en avtale som inneholder både felles verdigrunnlag og politiske prosjekter. Avtalen utgjør et viktig styringsgrunnlag for regjeringen og gir den en solid parlamentarisk basis, noe som gjør at den sittende mindretallsregjeringen kan sies å være sterk sammenlignet med de fleste andre mindretallsregjeringer. Dette reduserer faren for stortingsregjereri.

En situasjon med mindretallsregjering kan også ses som en styrking av demokratiet, i stedet for svekkelse. Stortinget er vårt eneste direkte folkevalgte organ. Regjeringen er kun indirekte folkevalgt. Å flytte makt fra Regjeringen til Stortinget, slik en overgang fra flertalls- til mindretallsstyre som regel innebærer, er positivt fordi mer av makten da kommer nærmere velgerne og valgresultatet.

Solberg-regjeringen er den tredje koalisjonsregjeringen på rad. Gjennom den økende forekomsten av koalisjoner, har bruken av underutvalg sprunget fram. Underutvalget er en liten gruppe regjeringsmedlemmer, ofte statsministeren og lederne i de andre koalisjonspartiene, som drøfter og forbereder forhandlingene som senere foregår innad i regjeringen. Underutvalget har gått fra å være bare et sporadisk og uformelt organ i den spede starten under Willoch 1983-86 og Syse 1989-90, via mer jevnlige møter under Bondevik 1 (1997-2000) og 2 (2001-2005) til nærmest eksplosjon under Stoltenberg 2005-13. Utviklingen har gått i retning av at underutvalget har blitt mektigere, det har blitt etablert en form for liten regjering inni den store.

Regjering i regjeringen
Ikke så mange har vært opptatt av underutvalgets posisjon og betydning for den politiske styringen av landet vårt, Kristin Clemet er blant de få. I 2010 skrev hun et innlegg i Aftenposten med tittelen «Hvem styrer Norge?».
«Store deler av Regjeringens forhandlinger er nå flyttet til underutvalget, der det reelt sett fattes endelige vedtak. Det betyr at det på mange måter bare er tre personer som styrer Norge; Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete».

Og hun fortsatte:
«Jeg syns det er betenkelig at ikke flere av statsrådene, som representerer et mangfold av meninger og kompetanse, blir hørt bedre før en beslutning treffes. Dermed risikerer vi at sakene ikke blir godt nok belyst, og at beslutningene blir dårligere enn de ellers ville blitt. Jeg syns også det er uheldig at så mange statsråder i virkeligheten ikke kjenner de sakene de fatter vedtak om».

Hun fikk senere empirisk støtte av forsker Kristoffer Kolltveit som gjennom sin doktoravhandling i fjor dokumenterte at underutvalgets rolle har endret karakter fra å bli brukt kun til forhåndsdrøfting, til å bli et forum der man også avgjør saker gjennom hestehandling; et partis gjennomslag i en sak byttes mot et annets partis gjennomslag i en annen sak. I den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen fantes det dessuten en form for underutvalg i undervalget, med utspring i Statsministerens kontor, under ledelse av statssekretær og senere statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, som i realiteten også avgjorde saker. Underutvalgets framvekst har ført med seg det som Montesquieu advarte mot: maktkonsentrasjon. Viktige politiske beslutninger blir tatt av færre mennesker.

Kanskje har du lest Knut Dahl Jacobsen-klassikeren «Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet isentraladministrasjonen» og på den måten blitt prentet inn at dette er tre meget viktige byråkratiske dyder. Kom noen av disse dydene under press under den «stoltenbergske parlamentarisme»? Regjeringen sendte ofte i praksis saker til Stortinget som var ferdig behandlet, selv om Stortinget ikke var fullt så impotent som mange har trodd. Kolltveit har pekt på at dette førte til en systematisering av møtene mellom regjeringen og regjeringspartienes stortingsfraksjon der det sirkulerte «ikke-eksisterende» fraksjonsnotater som la grunnlaget for beslutninger i underutvalg og på regjeringskonferanser. Disse notatene, som var høyst eksisterende, kom på toppen av de mange r-notatene som allerede la beslag på mye av tiden for mange mennesker i regjeringsapparatet.

Denne praksisen medfører økt risiko for at forvaltningsansatte, i kraft av utarbeidelsen av slike notater og iverksettingen etterpå, trekkes inn i partipolitikken på en måte som gjør rollefordelingen mellom politikk og forvaltning uklar. Kolltveits data underbygger dermed påstanden om den økte politiseringen av forvaltningen, som både Diesen og DIFI-rapporten pekte på som kritikkverdig.

Maktspredning og avpolitisering
Overgangen fra flertalls- til mindretallsregjering representerer en reversering av denne utviklingen. Den blå mindretallsregjeringen har ikke den samme muligheten for å konsentrere makten. Solberg-regjeringen har valgt en annen arbeidsform. Den har et underutvalg, som er bredere, bestående av Erna Solberg, Siv Jensen, Jan Tore Sanner, Ketil Solvik-Olsen og Vidar Helgesen. Utvalget er foreløpig lite brukt, noe som kan ha å gjøre med at samordningsbehovet er noe mindre i en regjering med to partier enn i en regjering med tre. Men det er også et signal om at Erna Solberg og Siv Jensen vil sette en annen parlamentarisk standard enn forgjengeren.

Det er sju færre politikere i den blå ledelsen (statsråder, sekretærer, rådgivere) av departementene enn under det rødgrønne styret (78 mot 85). Mest merkbar er endringen i Miljø- og Kulturdepartementet, der er antallet politikere halvert. Det er også gjort noen endringer i departementsstrukturen i retning reduksjon. Fiskeridepartementet er lagt under Næring. Fornyingsdepartementet er lagt ned, og oppgavene er ført over til Kommunaldepartementet.

Regjeringsskiftet fra Stoltenberg til Solberg, er et skifte av politisk ledelse og farge. Men det er også et skifte fra flertallsstyre til mindretallsstyre. Skiftet medfører en viss forskyvning av makt fra regjering til storting. Konvensjonell tankegang tilsier at rommet for helhet og langsiktig styring dermed er svekket. Den sterke parlamentariske basisen som Solberg-regjeringen har, demper denne faren. Mindre bruk av underutvalg peker i retning av mer maktspredning og flatere kollegiumsstruktur. Færre politikere i departementsledelsen kan peke i retning av en noe klarere grense mellom politisk ledelse og byråkrati.

Den statlige styringen kan være gitt noe bedre kår.    


mandag 17. februar 2014

Hva nå, Ullensaker?


Avtroppende ordfører Harald Espelund til venstre.
Blir Tom Staahle (til høyre) påtroppende? (Foto Elisabeth Lunder)
Ullensakers populære ordfører Harald Espelund går av. Hva betyr det for Frp-bastionen?


Mens Nedre Romerikes regionale sentrum, Skedsmo, har vært en Ap-bastion i alle år, så har det sterkt ekspanderende sentrum på Øvre Romerike, Ullensaker, utviklet seg til å bli en Frp-bastion. Partiets oppslutning har ligget på 36-41 prosent ved de to siste kommunevalgene. Jeg tror det er fire hovedårsaker til det. For det første er de sosiale bakgrunnsvariablene i velgermassen i kommunen pro Frp. Mange av velgerne er innflyttere, ansatt i privat sektor og med lavere utdanning.



Dernest er det slik at et godt resultat avhenger ofte av hvor gode motstanderne er. Frp har vært litt heldige med motstanderne sine. SV, Sp, Venstre og KrF er mygger og Ap framstår som det eneste reelle opposisjonspartiet. Men både Ap og den eneste store velgerkonkurrenten på høyresiden, Høyre, har virket noe tannløse. De har i for stor grad overlatt den politiske agendasettingen til Frp.

Svake motstandere er også Ullensaker Frps egen fortjeneste. Når rundt 4 av 10 velgere går og stemmer på partiet, så er det en tillitserklæring til den politiske styringen av kommunen. Samt uttrykk for en forventning om at Frp også er i stand til å videreutvikle politikk og kommune i pakt med innbyggernes ønsker. Frps «ja-politikk» har gått hjem hos mange i Ullensaker.

For det fjerde har det vært en ordførereffekt. Ordføreren gjennom snart tolv år, Harald Espelund, innehar de samlende, joviale og personlige egenskapene som gjør ham til en «borgermester» som på ett vis hever seg litt over partipolitikken, en posisjon som kun kjennetegner våre aller beste og mest populære politikere. Valgtallene fra 2011 viser at velgerne i Ullensaker splitter stemmeseddelen sin ved lokalvalg: Frp fikk 36 prosent av stemmene ved kommunevalget, men «bare» 25 prosent ved fylkestingsvalget. For Ap og Høyres del er tallene omvendt. Harald Espelund drar altså Høyre- og Ap-velgere til partiet sitt.

Inn mot neste års valg, må Frp finne en ny ordførerkandidat. Enten valget faller på «kronprinsen» Tom Staahle eller outsiderne Petter Stensby eller Ståle Lien Hansen, vil et hovedspørsmål være om arvtakeren har de egenskaper som trengs for å demme opp for redusert ordførereffekt. Antagelig vil Espelunds avgang gi Ap og Høyre en langt bedre sjanse enn de har hatt de seneste årene. Skulle Frps ja-linje samtidig kjøre seg fast i økende gjeldsproblemer og påfølgende velferdskutt, paret med at man ikke evner å bedre den middelmådige Ullensaker-skolen, så kan Frp-bastionen stå for fall neste år. Men Frps suksess i Ullensaker står og faller ikke med Espelund.

Ingen bør derfor avskrive et Frp uten Harald Espelund.



Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 17. februar 2014. 

onsdag 29. januar 2014

Usikkerhet gjør strategi viktigere

- Vi vet at ministere kommer og går. Det gjør byråkratisk styringsansvar mer betydningsfullt, hevder professor Åge Johnsen.

På DFØ sin styringskonferanse 22. januar ønsket han å snu litt på den vanlige flisa om at jo mer usikkerhet, jo mindre nytte har vi av planlegging og strategi. 
- Valg er en god ting. Vi vet at politisk ledelse byttes ut av og til. Men uansett hvem som styrer, har vi et ansvar for å forvalte de ressursene som vi har. Offentlig strategi og forvaltningsansvar blir i slike situasjoner enda viktigere.

Samtidig kom han med en innrømmelse.
- Nå sikter jeg til strategi på virksomhetsnivå. Men jeg må ærlig innrømme at jeg vet ikke helt hvor grensen går mellom strategiarbeid og politikk. Den grensen der er uklar. Det finnes lite forskning om dette, så her bør det gjøres mer slik at vi kan trekke opp et skille mellom offentlig politikk og legitimt strategiarbeid.



Kortsiktighet i maktsentrum

Åge Johnsen, som er tilknyttet Høgskolen i Oslo og Akershus og har strategisk ledelse som et spesialfelt, pekte også på ett av planleggingens paradokser.
- Man skulle tro at politikk skulle handle om det langsiktige. Men det ser snarere ut til å være slik at desto nærmere det politiske maktsentrum en kommer, desto mer kortsiktig blir man.

Johnsen ser dette som et moment som taler for godt offentlig strategiarbeid.
- Dette er et ytterligere argument for at strategi er viktig i offentlig sektor. Mange av de som formelt sett har ansvar for det langsiktige, de har ikke tid, interesse eller kompetanse. Ansvaret overlates dermed i praksis til den offentlige virksomhetsledelsen.

Raskere prosesser bedrer iverksettingen
Han trakk også fram et annet styringsparadoks.
- Hvis vi er veldig rasjonelle, og planlegger ned til minste detalj, vurderer nytte og kostnad, kalkulerer og står på, noe som tilsynelatende er veldig viktig og bra for strategiarbeidet, så kan det påvirke iverksettingen negativt fordi prosessen tar for lang tid og oppslutningen om den synker.

Strategiprofessoren slår derfor et slag for færre alternativ og raskere prosesser.
- Det kan være enklere å ha ett, eller noen få alternativ og så gå for dette, uten for lang saksbehandlingstid. For da øker vi sannsynligheten for at folk gir sin tilslutning og dermed reduseres usikkerheten i prosessen.  

Få andres blikk på styrke og svakheter!
- Gode strategier kjennetegnes av at man makter å tenke nytt om hva som er styrker og svakheter. Da bør man ikke bare fokusere på hva vi selv mener er styrker og svakheter, men få andres blikk på dette. Klarer man å identifisere de viktigste utfordringene og utforme gode måter å løse dem på, så er siste skritt å etablere en logisk struktur med diagnose og påfølgende tiltak som peker ut den retningen som utfordringen skal løses etter.
Johnsen støtter seg her på fagnestoren Richard Rumelt sin bok «Good strategy, bad strategy».

Han har en opplevelse av at det i norsk strategiarbeid er for mange dårlige strategier ute og går.   
- Dårlige strategier kjennetegnes av mange luftige ord og ønsker, men få tiltak. Min følelse er at mye av strategiarbeidet i offentlig sektor nettopp har mange formål og mål, men at det tar for lett på analyse og gjennomføring.