Intet januar-Vendepunkt

 Velgerstabilitet preget 2024-starten. 

    Tegning: Egil Nyhus


Du leser et utdrag av mitt analysebrev nr 2 i 2024. Abonner på mine analyser ved å Vippse 500 kr (12 mnd) til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse"

«Summen av priser og renter merkes spesielt hardt nå. Men hver dag i hele denne tiden har vi jobbet mot et vendepunkt i økonomien: Der prisveksten dempes slik at også rentene kan settes ned. Ja, det har tatt tid. Men vi nærmer oss dette vendepunktet nå. Vi har utsikter til en mer stabil økonomi, for landet, bedrifter og for hver og én av oss. Regjeringens mål er klart: Folk skal få bedre råd.»


Slik lød et avsnitt i statsminister Jonas Gahr Støre sin nyttårstale. Det er tydelig at han, og regjeringen, setter sin lit til Vendepunktet. Med stor V. Der det snur. Både for økonomien og for regjeringen. Håpet er at dette kan redde gjenvalget i 2025. Onsdag offentliggjorde Statistisk sentralbyrå at matvareprisene har økt med ti prosent siste år, den høyeste økningen siden 1982.      

Ap rundt 19
De fem første stortingsmålingene i 2024 har tikket inn denne uken. Foreløpig er det intet vendepunkt å spore for Støres parti. Ap ligger stabilt rundt 19 prosent på snittet av målingene. Regjeringspartneren Sp er på rundt 7. I sum har regjeringspartiene 26,3 prosents oppslutning. Ved 2021-valget hadde de 39,8 prosent.

Høyre er stadig landets største parti og ligger midt på 25-tallet - som i desember. Frp ser 14-tallet på et par enkeltmålinger, men snittet viser fortsatt drøyt 13. SV faller litt tilbake fra nesten 11 prosent i desember, men er fremdeles på et tosifret nivå.    

	R	SV	Ap	Sp	MDG	INP	KrF	V	H	Frp	Andre
Storting Jan 24	5,3	10,4	19,3	7,0	3,4	3,9	4,0	5,8	25,6	13,3	1,9
Storting Des 23	5,4	10,9	18,9	6,8	3,6	3,9	3,8	5,4	25,6	13,4	2,4
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	0,3	3,8	4,6	20,4	11,6	3,3

Du har lest et utdrag av mitt analysebrev nr 2 i 2024. Abonner på mine analyser ved å Vippse 500 kr (12 mnd) til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse"

Norge på vårt beste

2020 har vist kvalitetene som vårt politiske system er i besittelse av.    

24. januar 2020 gikk Frp gikk ut av Solberg-regjeringen, men regjeringen fortsatte. Vi har ingen tilsvarende eksempler på at et regjeringsparti har trukket seg ut uten at det har medført regjeringsfall. Den utløsende årsaken var regjeringens beslutning om å hente hjem en terrorsiktet IS-kvinne og hennes sønn som var alvorlig syk. Men avgangen må ses i lys av Frps opplevelse av at Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp mente de ga mer enn de fikk. «Frexit» var også et strategisk valg der partiet så muligheten for å frigjøre seg fra makten og blankpusse partiprofilen mot Stortingsvalget 2021. Frp fikk raskt et stort opinionsløft; ti prosent i januar ble til 15 i februar.

Korona
«I dag kommer den norske regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid. Det er helt nødvendig», sa statsminister Erna Solberg den 12. mars. Regjeringen hadde besluttet, etter råd fra Helsedirektorat og Folkehelseinstituttet, å stenge ned Norge. Korona-viruset hadde spredt seg inn over våre landegrenser og all oppmerksomhet ble rettet mot å få kontroll over smittespredningen. Spriting av hender og avstand til andre mennesker ble den nye normalen for innbyggerne. Vi skulle holde oss mest mulig hjemme. Det meste ble stengt, inkludert skoler og barnehager. Oppslutningen om disse inngripende tiltakene var høy, folk gjorde i hovedsak som de fikk beskjed om. Myndighetene lyktes godt med å bekjempe viruset. Kun drøyt 400 er pr. desember 2020 døde av viruset til lands, de fleste andre land i verden har langt høyere tall. 

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Nedstengingen ga oss mange lærdommer av både positiv og negativ karakter. Økt verdsetting av de nære ting: hjemmet, familien, nærområdet og lokalsamfunnet. Vi fikk opp øynene for det verdifulle arbeidet som butikkansatte, helsearbeidere, lærere m.fl. utfører hver enste dag. Skole og arbeidsplasser fikk et digitalt løft i løpet av få uker som de ellers hadde brukt mange år på. Det viste seg at hjemmeundervisning og hjemmekontor kan fungere bra. Mindre stress for å rekke jobb eller skole, mindre reising og færre private og offentlige arrangementer ga mer tid til familien, til matlaging, hage, turer i nærområdet og spill.         

Virusbekjempelsen har også sin pris. Mindre moro. Mer ensomhet. Barn og voksne i hjem med rusproblemer eller andre utfordringer, får forsterket disse. Næringslivet blødde kraftig. Mange ble permittert eller sagt opp. I starten av året var det rundt 100 00 «helt eller delvis» ledige her til lands. I april var det over 400 000. Politikerne satte inn krisepakke etter krisepakke. På tvers av partiskiller og blokker, ble det raskt funnet fram til enighet om støtteordninger og løsninger som kunne avhjelpe situasjonen. Milliardene fikk ben å gå på.

Samarbeid og tillit
Året har vist det beste av det politiske Norge: Samspillet mellom faglige og politiske myndigheter. Evne til å lytte til faglige råd før det fattes politiske beslutninger. Respekt for hverandre ulike roller. Når dette toppes med vilje til å søke tverrpolitiske kompromisser, borgernes dugnadsånd og høy systemtillit, så gir det i sum et inntak til forståelse av hvorfor Norge har kommet godt ut av pandemien.

Våre politiske representanter har dette året stått i en rekke vanskelige prosesser og har måttet søke å fatte gode beslutninger mye raskere enn vanlig. Det har satt dem på prøve. En prøve de i hovedsak har bestått. Selv om flere beslutninger åpenbart er diskutable og noen helt sikkert
lite gode, så har dette året vist oss til fulle hvor viktig det er at vi har folkevalgte representanter som evner å peke ut en samlende kurs i kriser.   

Styringseffekten
Velgermessig sett ble det lettere å være i posisjon i vår, men vanskeligere å være opposisjon. For velgerne søkte trygghet i krisen og samlet seg bak de styrende. Høyre fikk en voldsom «styringseffekt» og økte fra 19 prosent i februar til 27 i mai. Frp hadde plutselig liten opinionsnytte av sin nyvunne frihet og falt tilbake. Det gjorde også opposisjonspartiene MDG, Rødt og Sp. «Styringspartiet» Ap klarte seg bedre, men den store oppturen uteble.  

Politisk analyse
Livet må gå videre, selv i en pandemi. Også forfatteren av dette brevet måtte tenke nytt i mars. Ideen til et analysebrev ble unnfanget. Fødselen skjedde 3. april. Med overskriften «Styringstillegg» gikk premierenummeret ut til et knippe abonnenter. Interessen har steget gjennom året. Antall utgivelser er nå oppe i 39 og antall abonnenter over 500. Dette har gitt muligheter for å utvide. Norges fremste karikaturtegner, Egil Nyhus, sa seg villig til å bruke sin genistrek for å gi oss strålende visuelle analyser. I august kom tilleggsutgivelsen Pluss som går mer i dybden. Målebyrået Sentio har fått i oppdrag jevnlig å innhente ferske velgerdata om interessante spørsmål for å skaffe oss mer kunnskap om velgerne.                
  

Ny valgordning
27. mai la Valglovutvalget fram sitt arbeid med en ny valgordning. Et flertall av utvalgsmedlemmene tok i (for) stor grad orde for å beholde status quo: Beholde 169 storingsrepresentanter, beholde 19 valgkretser, beholde første delingstall 1,4 og beholde papirvalgene. Men innstillingen inneholder også noen interessante endringsforslag: Senke sperregrensen til tre prosent, fjerne arealfaktoren, innføre stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg og øke innslaget av personvalg til Stortinget. Neste års stortingsbehandling bestemmer hva slags valgreform det blir, antagelig blir endringene redusert.           

Sp vokser
Smittesituasjonen ble brakt under kontroll. Barnehager, skoler og resten av samfunnet ble gradvis åpnet, og vi gikk inn i en sommer med utsikter til Norges-ferie og håp om en høst uten for sterkt pandemi-preg. Håpet brast etter sommeren, bølge to slo inn, flere restriktive tiltak ble atter innført – dog med lokale og regionale variasjoner. Det var Korona-trøtthet å spore i befolkningen. Tilslutningen til tiltakene var fortsatt høy, men kritiske røster fikk mer plass.

Høyre mistet noe av sitt styringsmomentum ut over høsten, Ap falt enda mer – mens Sp ristet av seg den smule motbøren på våren og vokste med fornyet kraft til nye høyder. Sp konkurrer ved inngangen til valgåret 2021 om å være landets største parti.

Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Miljø viktigst
Helserelaterte spørsmål har stått i forgrunnen mye av året, men helse er ikke den viktigste saken for velgernes partivalg, i følge en velgerundersøkelse jeg fikk Sentio til å utføre i september. Miljø/klima er derimot viktigst, etterfulgt av skole. Helse er «bare» nummer tre og distrikt fire. At velgerne vektlegger miljøkrisen sterkere enn helsekrisen, er godt nytt for MDG. Men foreløpig har ikke MDG klart å hente ut potensialet her, selv om partiet har forsterket sitt sakseierskap på området. Derimot har Sp lyktes maksimalt med å bruke sitt store trumfkort; distriktspolitikken, inn i en større senter-periferi-ramme som også innbefatter en posisjon-opposisjon og elite-anti-elite-dimensjon der de både henter velgere som er misfornøyd med dagens regjering eller misfornøyd med Ap.    

  

         

Guri Melby overtar Venstre 
Landets eldste parti, Venstre, fikk ny partileder i september. Trine Skei Grande ledet partiet over sperregrensen to ganger på rad. Det blir stående igjen etter henne som en meget sterk prestasjon. Men hun hadde vært partileder lenge og kom til et punkt der det opplevdes for krevende å forene kreftene i partiet som trakk i ulike retninger. Personifisert ved Sveinung Rotevatn og Abid Raja. I tillegg var hun selv del i episoder som ikke var heldige, mildt sagt. 

Rotevatn var den store favoritten da Skei Grande signaliserte sin avgang i mars, med Raja som en outsider. Men Skei Grandes etterfølger som kunnskapsminister, Guri Melby, vokste på kort tid fram som en samlende lederskikkelse i kraft av sin synlige ministerposisjon, joviale væremåte og stoiske ro – egenskaper som partiet sårt trengte. I tillegg til at hun ble oppfattet å befinne seg et sted i mellom Rotevatns urban-liberale «by-Venstre» og Rajas «distrikts-Venstre». I sum medførte dette at hun til slutt ble valgt som leder uten motkandidat. 

     

            

KrF vs Frp
Framleggelsen av statsbudsjettet 2021, og de påfølgende forhandlingene med Frp, tydeliggjorde hvorfor Frp og KrF ikke klarte sitte mer enn ett år i regjering med hverandre før en måtte ut. KrFs største seiere (bistand, flyktninger) var Frps største tap. Og Frps største seiere (alkohol og andre «grensevarer») var KrFs største tap. Budsjettforhandlingene ble ikke det opinionsrommet for egenmarkering som Frp nok hadde håpet fordi smittesituasjonen var for alvorlig til at man med særlig troverdighet kunne true med regjeringskrise hvis man ikke fikk gjennomslag. 

Avslutningen på 2020 avdekket en intern maktkamp i Frp mellom to fløyer; liberalistisk vs. nasjonal. Situasjonen er særlig dramatisk i Oslo der den nasjonalkonservative fylkeslederen ble ekskludert, fylkeslaget satt under administrasjon og hele nominasjonsprosessen satt på vent. Ketil-Solvik Olsen (Rogaland) takket nei til stortingsnominasjon. Jon Helgheim (Buskerud) og Åshild Bruun Gundersen (Aust-Agder) gikk på overraskende tap i nominasjonene. Jan Bøhler gjorde en spektakulær overgang fra å være Aps store «ombudsmann fra Groruddalen» til å bli Sps frontfigur i hovedstaden. I de øvrige partiene har høstens nominasjonsprosess gått uten de store overraskelsene.

Trond Giske, som utrolig nok forsøkte å bli nominert for en ny periode på Stortinget trass i alle historier om maktmisbruk og seksuell trakassering, ble innhentet av enda flere historier fra sitt eget fylkeslag før punktum ble satt. Den tidligere AUF-lederens politiske sorti ble at Trøndelag AUF marsjerte ut av nominasjonsmøtet i protest mot ham under sin siste tale.


Har nominasjonskomiteene for mye makt?
I stor grad har nominasjonsmøtene valgt å følge nominasjonskomiteenes forslag i alle partier. Dette er intet nytt, men det har likevel fått meg til å undres over om disse komiteene har for mye makt. For det betyr at i realiteten at det sitter en håndfull mennesker i hver valgkrets og i hvert parti som i praksis bestemmer hvem som skal sitte på Stortinget. Det kan anføres som et argument at folk som kjenner partiet og kandidatene best, bør ha en slik posisjon. Men det er betenkelig at så mye avgjøres av komitemedlemmene. Demokratiet kunne hatt godt av åpnere nominasjonsprosesser med mer reell konkurranse mellom gode kandidater der flere avgjør.

Folkeaksjonen Nei til Bompenger, som var fjorårets store politiske nyhet», raknet stygt i år med en rekke utmeldelser og velgerfrafall. Nye partier, som Industri- og Næringspartiet og Sentrum, har kommet til. Foreløpig uten særlig målbar oppslutning, men Sentrum har lyktes bra med å få medieoppmerksomhet etter hvert som kjente folk som Geir Lippestad, Simen Bondevik og Dagrun Eriksen har meldt seg inn. Det gjenstår å se om tidligere Frp-ere som Ingebjørg Godskesen og Per Sandberg kan få mer fart på hhv. Pensjonistpartiet og Liberalistene, men det er nok heller tvilsomt.    


Best når det gjelder
Et valg i dag ville gitt de rødgrønne, i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R, over 100 mandater og soleklart flertall.  De borgerlige, i betydningen H, Frp, V og KrF, syntes å være på vei til hente inn forspranget i vår, først og fremst pga. Hs framgang. Men de har falt tilbake i høst og er nå på omtrent samme nivå som ved årets inngang. Om en uke holder Erna Solberg nyttårstalen. Det blir trolig hennes siste. Med mindre noe helt spesielt inntreffer i 2021.

Noe helt spesielt inntraff i 2020. Det endret opinionen. Men selv et så stort «sjokk» rokket ikke ved den grunnleggende tendensen til at det borgerlige flertallet er borte. Korona holdt ikke som «game changer». Så da kan en jo lure på hva som egentlig skal til for at Erna Solberg og co skal kunne forsvare sitt flertall ved valget den 13. september 2021.        

Uansett om det blir Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum som får i oppdrag å danne ny regjering, eller om Erna Solberg får en sensasjonell tredje periode, så har 2020 vist at landet vårt har et godt politisk system som er sitt aller beste når det gjelder som mest. Det er betryggende. Særlig når vi ser rundt oss i verden.

Den tryggheten er vel verdt å ta med oss inn i 2021.


Dette var det siste analysebrevet i 2020. Nr 39/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Hva betyr Frps exit for opinionen?

Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet opplevde at Venstres og KrFs innntreden vannet ut den blå politikken og at de måtte gi mer enn de fikk. Den utløsende saken ble IS-saken ("begeret er fullt"), men exiten må ses i lys av det mer grunnleggende bakteppet.

Frp går ut av regjeringen, men ønsker at Solberg-regjeringn skal fortsette. Det betyr at H+KrF+V fortsetter som mindretallsregjering. Norsk politikk har ingen tilsvarende eksempler på at et parti har trukket seg ut uten at også regjeringen har falt. I 1990 gikk Sp ut av Syse-regjeringen (H+KrF+Sp) pga EØS, men Sp pekte da på Ap og Gro Harlem Brundtland og felte dermed den borgerlige regjeringen de selv hadde sittet i.

Overgang fra flertall- til mindretallsregjering betyr at regjeringen må søke samarbeid med partier på Stortinget. Det vil være naturlig at man i mange saker søker vil søke til sin tidligere partner Frp, men i andre saker kan Ap og Sp være mer naturlige samarbeidspartnere. Så spørs det hvor samarbeidsvillige disse partiene vil være med et stortingsvalg neste år som rykker stadig nærmere. Dette kan bli et svært krevende landskap som Solberg-regjeringen må manøvrere i, og i noen saker må man forberede seg å gå på tap på Stortinget.

Et fristilt Frp gir dem anledning til å blankpusse partiprofilen sin inn mot neste års valg. Fronting av enda strengere innvandringspolitikk er ett område som de etter alle solemerker vil profilere seg på. Men også ytterligere skatte- og avgiftssenkinger, mer vei og økt valgfrihet innenfor helse- og eldreomsorg, er normalt sett felt der Frp ønsker sterk profil på.

Frps exit gir KrF og V en mulighet til å dra H nærmere sentrum i en del saker. Økt sentrumspreg på politikken, kan gi begge småpartiene en bedre mulighet for å holde sperregrensen fra livet. Særlig tror jeg KrFs nå gis fornyede sjanser. Men et hovedspørsmål er hvordan Høyre håndterer den nye situasjonen. Økt velgerkonkurranse fra et friere Frp, kan føre til at de vil lekke velgere i den retningen. Inntrykket av kaos på borgerlig side, kan også gi særlig Høyre en utfordring hva gjelder å framstå som det trygge styringsalternativet.

Men også Sp kan komme til å oppleve mer kamp om opposisjonsvelgerne. På flere felt har Sp framstått som et slags anti-establishmentparti, ikke helt ulikt Frp i "gamle dager" og scoret på dette og plukket mange velgere fra både H og Frp. Kan Sp klare å holde på disse velgerne, eller vil en del nå søke tilbake til Frp? Jeg tror det blir tøffere for Sp å holde på velgerne sine framover.

Øker Frp, KrF og V sin velgerappell, så kan det også medføre at de rødgrønne ikke får en så enkel valgseier som det lenge har sett ut til. For når regjeringen blir mindre blå, så kan også SV og Rødt få mer problemer med å framstå som de tydelige venstrealterantiver til regjeringens politikk som de har profitert på. Også MDG kan oppleve å få noe mer opinionstrøbbel hvis regjeringens politikk etter Frps utreden blir et par hakk grønnere.

Derimot bør Ap nå kjenne sin besøkelsestid. For med en viss "normalisering" på borgerlig side, og kanskje noe mindre rom for Sp, MDG, SV og Rødt, så har partiet en mulighet til å øke sin appell og framstå som sikreste alternativet å stemme på for de som ønsker en annen styring etter valget. Dette fordrer dog at partiet klarer å legge sine interne stridigheter bak seg og drive bedre politikkutvikling enn de har klart de senere årene.

Frps exit tror jeg, i alle fall på kort sikt, kan gi et løft for Frp. Og kanskje også KrF og muligens Venstre. Mens Høyre kan komme til å slite mer. På rødgrønn side tror jeg dette primært kan hjelpe Ap, mens de øvrige partiene kan få mer trøbbel med å holde på sin gode oppslutning.

Totalt sett er de rødgrønne fortsatt favoritter til å overta makten neste år, men forspranget kan komme til å skrumpe noe. 
             

             

     

Von i hangande snøre for KrF

På helgens KrF-landsmøte takkes Knut Arild Hareide av som leder.  Kjell Ingolf Ropstad overtar et parti som ligger på rundt 3,5 prosent på målingene. Det ser mørkt ut, men det finnes noen lys.

KrFs brukte store deler av høsten i fjor på å bestemme seg for hvilken retning partiet vil samarbeide i. Det var stor uenighet om retningen på samarbeidet, men det var forbausende stor enighet om at KrF måtte ta et retningsvalg nå. En erkjennelse som vokste fram etter flere år i mellomposisjon der man følte seg mer og mer presset fra begge sider.

Prosessen munnet ut i at et flertall valgte et samarbeid med høyresiden, til tross for at partileder Hareide la all sin tyngde (!) inn på at man burde velge et samarbeid med venstresiden. Konklusjonen ble blå fordi et flertall i partiet mener KrF har mer til felles, og får mer gjennomslag med Høyre enn med Ap i kjernesaker som familiepolitikk, etiske spørsmål og kristne verdier.

Starten av året gikk med til regjeringsforhandlinger med H, Frp og V som endte med enighet om Granavolden-erklæringen der KrF fikk betydelige gjennomslag i form av stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe.

Dommedag?
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier etter at KrFs traff sin konklusjon. KrF "er sluttkjørt" og  "på vei mot utslettelse", i følge Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand, som framholder at "Erna spiser dem til frokost". Tidligere KrF-politiker Odd Anders With frykter partiet "går dukken". Han har dannet nettverket "Drivkraft" der skuffede, "røde" KrF-ere og ex-KrF-ere kan drive sjelesorg.

De som spår KrF nedenom og hjem kan få litt rett i den forstand at partiet kan gjøre det dårlig i valgene som kommer. Faresignalene har vært der lenge: Partiet har en aldrende velgermasse og man sliter støtt og stadig med å tiltrekke seg andre velgere enn egne. KrF trøbler mange steder med å få folk til å stille på listene, og produktet er at man ikke makter å stille liste i 132 av landets kommuner ved høstens valg. Dette er en utvikling som partiet må snu.

Stor kjerne
Likevel er ikke bildet så dystert som de største KrF-pessimistene skal ha det til. Partier er ofte svært  seiglivede organisasjoner. Bare se på Venstre som med jevne mellomrom er spådd nedenom og hjem siden partisplittelsen i 1972. KrF har, i motsetning til Venstre, et relativt stort "grunnfjell" som holder fast ved sitt parti fra valg til valg, man ble reddet av dette da det meste ellers gikk skeis i valgkampen 2017. De trofaste KrF-erne befinner seg i stor grad på Sør-Vestlandet og har i stor grad sans for KrFs klarere borgerlige linje - her finnes det entusiasme å bygge på. Eldre velgere stemmer i langt større grad enn yngre, så dette er velgere å regne med også på valgdagen (vel og merke de som ikke faller fra av naturlige årsaker før den tid..).

KrFs valgresultat i 2017 endte hårfint over sperregrensen med 4,2 prosent. Partiet har deretter ligget stabilt rundt 4 prosent fram til i fjor høst da det svingte både opp og ned, men etter at retningsvalget ble foretatt i november, har partiet ligget svært stabilit rundt 3,5 prosent (blå graf nedenfor). Det har vært en viss avskalling både velgermessig og medlemsmessig fra de som hadde ønsket et annet retningsvalg, men avskallingen virker ikke dramatisk.

Valgresultatet blir 3,5-4 prosent?
Kommunemålingene viser pussig nok sterkere tall, for tiden på ca 4,5 prosent (rød graf). Pussig fordi normalt sett gjør KrF det noe svakere lokalt enn nasjonalt. Jeg anser et valgresultat i sjiktet 3,5-4 som det mest sannsylige i øyeblikket, noe som vil være klar tilbakegang fra 2015-valget på 5,4 prosent (grønn graf). KrF har imidlertid en del gjerdesittere som kan mobiliseres gjennom en god valgkamp, så et resultat et stykke opp på 4-tallet er ikke umulig.               

Den virkelige første store testen på KrFs retningsvalg, kommer ved stortingsvalget i 2021. Her vil et resultat over sperregrensen være å anse som en stor seier. Framgang for et lite regjeringsparti har høye odds, men Venstre viste ved 2005-valget at også små partier kan gå markert fram i en borgerlig regjering. Riktignok ble V godt hjulpet av taktisk stemmegivning fra Høyre-folk både da og i 2017, et element som forvørig nå også kan hjelpe "blågule" KrF litt mer enn tidligere.

Familie og omsorg
KrF beste velgersak er familiepolitikk. Men selv på sin beste sak er partiet falt ned til tredjeplass etter både Ap og Høyre, i følge valgundersøkelsen 2017 . Der bør ikke KrF ligge hvis man har tenkt å styrke sin stilling, partiet bør være klar sakseier på feltet. KrFs nest beste sak er eldreomsorg, men også her må partiet finne seg i å ligge bak Høyre og Ap, og i tillegg Frp, nede på en fjerdeplass.

I den situasjonen KrF befinner seg i, så virker det fornuftig at familie og omsorg nå løftes fram av den påtroppende partilederen som partiets to hovedsaker i årets valgkamp. De beste sakene må styrkes for å konsolidere, og eventuelt på sikt, øke velgerpotensialet.

KD kan inspirere

Ser man noe lenger fram i tid, så er KrF også avhengig av økt appell hos flere enn kjernevelgerne sine. Her er det mulig å hente inspirasjon fra søsterpartiet Kristendemokratene i Sverige som gjennom hele sine historie stort sett har vært et klart mindre parti enn KrF. Nå er rollene byttet fordi KD har hatt et bemerkelsesverdig oppsving det siste året og ligger i øyeblikket på hele 13 prosent på målingene. Oppskriften der er sterkere fronting av familie og omsorg, et tydelig høyreorientert retningsvalg der man (i motsetning til de fleste andre partier i Sverige) signaliserer at de ønsker snakke med Sverigedemokratene og en dyktig partileder i Ebba Busch Thor som evner å framføre partiets budskap på en glitrende måte. 

Etikk/moral kan bli vinnersak?På sikt kan det også ligge noen interessante muligheter for KrF i framstå som en mer markert motstemme til de generelle liberaliseringstendensene i etiske og moralske spørsmål. Den religiøs/moralske konfliktlinjen i norsk politikk er et viktig grunnlag for KrFs eksistens, men partiet har i liten grad maktet gjøre dette til noen vinnersak. Kommer spørsmål som uvidelse av selvbestemt abort til uke 18 høyere opp på den politiske agendaen i årene som kommer, så kan KrF ta en synlig motposisjon som vil kunne ha appell et godt stykke utenfor de vanlige partirekkene. Også på bioteknologi kan partiet innta en slik rolle.

KrFs to storhetstider på midten av 70-tallet og slutten av 90-tallet, har begge kommet i kjølvannet av EU-avstemninger, men også via økt verdiorientering i velgermassen som har gitt økt etterspørsel etter KrFs politiske løsninger. Dette kan inntreffe igjen hvis den økende oppmerksomheten rundt "norske verdier" som Sp i øyeblikket profiterer på, kan utvides til å omhandle etiske og moralske spørsmål.

Opposisjonsrolle 2021-25 kan løfte partiet?
Det kan ikke utelukkes at den borgerlige regjeringen vil vinne valget også i 2021 og bli sittende helt til 2025. Men det mest sannsynlige er at det blir med åtte år med Solberg-styre og at dagens regjeringspartier vil utgjøre opposisjonen inn mot 2025. I så fall er det lett å se for seg at Frp velgermessig kan profittere på en slik frigjøring. Men også for KrF vil det kunne ligge klare muligheter i en slik opposisjonsrolle.

Partiet fikk det ikke til i en tilsvarende posisjon da den rødgrønne regjeringen styrte 2005-13 fordi først Frp, og så Høyre, var langt dyktigere i sin opposisjonspolitikk, mens KrFs midtenposisjon koblet med blank avvisning av Frp, ikke fungerte særlig godt. En klarere posisjonering på borgerlig side vil kunne gi større muligheter også for KrF til å mobilisere egne velgere og appellere bredere hos velgere som etterhvert vil ønske noe annet enn en rødgrønn styring inn mot neste valg i 2029.

Rogaland, Hordaland og Vest-Agder er KrFs livsforsikring
Hva skjer hvis KrF ramler under sperregrensen i 2021? Da vil de miste alle sine utjevningsmandater. Men partiet har styrke nok i Rogaland, Hordaland og Vest-Agder til å kunne sikre seg direktemandater fra disse fylkene, slik at partiet ikke vil falle ut av Stortinget. Dermed vil partiet, selv i en slik dårlig situasjon, uansett kunne ha en nasjonal politisk plattform å jobbe på fram til påfølgende stortingsvalg i 2025. I 2025 vil et nytt valgsystem være på plass, trolig med større valgkretser, noe som vil gjøre det noe lettere for små partier som KrF å få representasjon. Så det er grunn til å tro at selv med et KrF nede på 3-tallet, så vil partiet spille en nasjonal rolle i vårt politiske landskap.

"Det er von i hangande snøre" sa KrF-nestoren Kjell Bondevik da han på starten av 70-tallet skulle gjøre et relativt håpløst forsøk på å berge stumpene i en borgerlig regjering i full oppløsning på EF-saken. Han endte opp "djupt såra og vonbroten" over Senterpartiets manglende vilje. Det er et mer reelt von for dagens KrF, selv om det for tiden åpenbart finnes andre partier med sikrere framtidsutsikter.

Det kan komme en framtid, som ikke nødvendigvis er særlig fjern, der det er Senterpartiet og Høyre  som må se opp for lekkasjer til KrF.

Rødgrønne øker forspranget

Januarsnittet av målingene viser 96 mandater for rødgrønn side og 73 for borgerlig. 

De fire regjeringspartiene H, Frp, V og KrF har til sammen en oppslutning på 43,3 prosent på snittet av januar-målingene. Det er 5,5 prosentpong lavere enn ved stortingsvalget i 2017. De rødgrønne (Ap, SV, Sp, MDG og R) måles til 54,8 prosent. Det er 5,5 prosentpoeng bedre enn ved valget.

Alle regjeringspartiene ligger på et lavere nå enn de oppnådde i 2017. Alle opposisjonspartiene, bortsett fra MDG, ligger på et høyere nivå nå enn ved stortingsvalget.

Både KrF og V har målinger rundt midten av 3-tallet. KrF har mange gjerdesittere som mulig velgerpotensial. Partiet opplever et visst frafall til særlig Sp, men kompenserer med å hente noen fra høyresiden slik at totalen blir rundt 0.

Selv om både KrF og V jekkes over sperregrensen, og Rødt senkes under, så reduseres forspranget en del, men fortsatt vil rødgrønn side ha et relativt komfortabelt flertall inne. Ergo så må også Høyre og Frp mobilisere bedre, for å jevne ut differansen. Særlig Høyre, men også Frp, har en stor andel gjerdesittere som i så fall må hentes ned.

Det nye politiske landskapet

Min analyse av snittbevegelsene i velgermassen i januar er nå lagt ut hos Minerva. Jeg falt ned på en blanding av mediekritikk, antydninger om at et nytt landskap kan være i ferd med å åpne seg og litt skuing mot neste års kommunevalg.

Takk til Yosh, Synve og Max for tips til vinkler.