10 "fun facts" om Stortingsvalget 2021

Ujevnest, eldst, yngst, nærmest og først og sist.  

1. Valgdeltakelsen falt i 17 av 19 kretser. Mest i Akershus.
Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane var de eneste kretsene der valgdeltakelsen gikk opp sammenlignet med 2017.

2. Befolkningsøkningen medfører at det likevel ble det avlagt over tre millioner stemmer denne gang. Det er første gang et norsk valg passerer tre millioner stemmer.

3. 100 rødgrønne og 68 borgerlige mandater ble utfallet. Det er det blokkmessig mest ujevne valget på denne siden av krigen.        

4. Arbeiderpartiet var eneste parti som ble representert i samtlige valgkretser. Ap kunne likevel, i likhet med Frp, notere sitt tredje stortingsvalg på rappen med nedgang.

Dette er mitt analysebrev nr 47 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

5. Den jevneste kampen om siste distriktsmandat fant sted i Nordland. Der vant Mona Fagerås (SV) med fattige 39 stemmers margin. Marianne Kvensjø (H) havnet på den forsmedelige plassen rett utenfor. Hun røyk ut etter fintelling.

6. MDG fikk 3,95 prosent og manglet 1 570 stemmer på å klare sperregrensen på fire prosent. Det er det nærmeste i historien. Venstre hadde den gamle «nærmest-rekorden» fra 2001 da man kun var 2 387 stemmer unna å klare sperren.   

7. Sveinung Rotevatn (V) i Hordaland vant det første utjevningsmandatet. Partikollega Andre Skjelstad i Nord-Trøndelag vant det siste utjevningsmandatet.   

8. Sogn og Fjordane er den eneste stortingsbenken der samtlige representanter er helt nyvalgte. Høyest andel gjenvalgte finner vi i Østfold der sju av ni fikk fornyet tillit.   
 
9. Far Christian Tybring-Gjedde (Frp) og datter Mathilde Tybring-Gjedde (H) ble begge valgt inn som representanter fra Oslo. Det har, så vidt meg bekjent, aldri skjedd før at både forelder og barn har blitt innvalgt som fast representant.  

10. Carl I. Hagen (Frp) ble Stortingets klart eldste med sine 77 år. Åse Kristin Bakke (Ap) ble den yngste av de fast innvalgte. Hun er 25 år. Da Ola Borten Moe gikk inn i den nye regjeringen som statsråd, så rykket 20-åringen Maren Grøthe (Sp) opp som fast vara fra Sør-Trøndelag. Hun er tidenes yngste faste vara.   

   Tegning: Egil Nyhus



Dette er mitt analysebrev nr 47 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Demokratiets blodårer

«Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden. Stortinget kan virkelig påberope seg å være en av de viktigste institusjonene for å få dette til å fungere. Nå har jeg fått det ærefulle oppdraget å få dette hjertet til å slå så harmonisk som mulig.» Det skrev nyvalgt Stortingspresident Tone Trøen i denne spalten forrige mandag. Hun pekte på demokratiforståelse for barn og unge som satsingsområde og viste til at Stortinget i dag møter unge på Snapchat og Instagram.

Trøen har rett i at Stortinget er et sentralt demokratiorgan. Her sitter det 169 folkevalgte mennesker som tar viktige beslutninger på vegne av befolkningen. Stortingsrepresentantene vedtar lovene som gjelder i samfunnet, de bestemmer hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene brukes på velferd og andre tjenester som vi trenger. Og Stortinget driver kontroll av regjeringen. Stortinget har et ansvar for å formidle de viktige oppgavene man ivaretar i demokratiet vårt. Nye medier gir Stortinget muligheter for å kommunisere bedre med oss enn før om hva man gjør.

Høsten 2016 hadde jeg gleden av å lede en workshop om Sosial kommunikasjon for Stortingets kommunikasjonsavdeling på idylliske «Smakfulle rom» i Sørum. Da var Stortinget hverken på Facebook, Instagram eller Snapchat. Vi vurderte nyttepotensialet, diskuterte fordeler og utfordringer og kom fram til en klar erkjennelse av at Stortinget ikke bør la slike fine kommunikasjonsverktøy ligge ubrukt. Noen måneder senere var Stortinget sent, men godt, til stede på alle disse kanalene. I dag drives mye godt folkeopplysningsarbeid på nye måter der, sjekk gjerne ut.

Skal Trøen lykkes med sin demokratiambisjon, så holder det imidlertid ikke at Stortinget kommuniserer bedre. Stortinget bør også åpne sin virksomhet og gjøre diskusjonene mer interessante. I dag foregår mye av det viktigste arbeidet i lukkede komiteer og partigrupper. Debattene i stortingssalene er stort sett lange gjesp av noen seige sekvenser der representantene går opp på talerstolen, leser opp sitt ferdigskrevne manus og går ned i igjen. Til slutt stemmes det og man får et utfall som er avklart på forhånd. Denne formen virker avleggs fordi den appellerer til forsvinnende få.

Neste år avholdes det lokalvalg. 10 000 mennesker skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting i hele landet. Lokaldemokratiet er blodårene som får de øvrige organene i demokratikroppen til å fungere. I Trøens og Grunnlovens hjemkommune, Eidsvoll, deltok kun halvparten av velgerne ved valget i 2015. Eidsvoll er slett ikke alene om laber valgdeltakelse. Det vitner om at mange oppfatter lokalpolitikken som mindre viktig. Innsnevrede blodårer er farlig. Et storting som gir kommuner og lokalpolitikere mer frihet er et sted å starte for å utvide årene slik at hjertet slår mer harmonisk. Men lokalpolitikerne bør også bli bedre til å bruke den makten de faktisk har.  

Ytringsfrihet er kanskje vår aller viktigste demokratiske rettighet. Å snakke med andre på en bra måte er grunnleggende. Samtalene våre er nyrene som avgjør hvor godt demokratikroppens indre miljø fungerer.  Klarer vi å skape en bedre ytringskultur der flere mennesker, både unge og gamle, opplever å bli hørt, så unngås nyresvikt og det norske demokratiet vil leve i bedre velgående. Tre små tips:

1. Lytt til hva andre sier.
2. Legg velvilje framfor vrangvilje til.
3. Tenk deg om et par sekunder før du ytrer deg.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 16. april 2018    

Sosial stortingskommunikasjon from Svein Tore Marthinsen

Utvid debatten

"Interessert i å lede en lokalpolitisk debatt førstkommende lørdag på Jessheim torg? Ring meg.»

Facebook-meldingen kom 10. august. Avsenderen var Tom Staahle (Frp).

Lovlig sent, tenkte jeg først. Dernest: Hva bør jeg svare, jeg har jo ikke gjort det før. Men noen ganger her i livet bør en kline til og gjøre ting man ikke har prøvd. Så jeg sa ja.

Få dager etter stod jeg på torget under Jessheim-dagene og ledet ordskiftet mellom listetoppene i Ullensaker – ni stykker i alt. Temaet var samarbeidsalternativer og skole.  Det gikk fort opp for meg at det er mye lettere å mene og vite hva en god debattleder er, når man sitter i godstolen hjemme og lytter til Dagsnytt18 eller ser Debatten.

For det er krevende å finne den rette inngangen, sette seg inn i sakene, stille de gode spørsmålene og følge opp, la folk fullføre resonnement, men ikke for lenge, la alle slippe til, men ikke nødvendigvis like mye, skape flyt, ha en retning for debatten klar, men samtidig være impulsiv underveis. Det var mye jeg kunne og burde gjort bedre, men debatten ga mersmak og lyst til å bidra mer for å tilrettelegge for godt politisk ordskifte.

Få dager etter inviterte Skedsmo Venstre meg til å lede en debatt om Kjellers framtid - med fine Scene 5 i Lillestrøm kulturhus som arena. Deretter ønsket Skedsmo Frp, i kommunens bibliotek, å sette fokus på asylsøkere og prioritering.  Så kom Strømmen Storsenter på banen og ønsket debatt mellom fylkestoppene i Akershus om samferdsel, og mellom ungdomspolitikerne i Skedsmo om deres hjertesaker. Samt Eidsvoll bibliotek som ville ha alle de ni de partitoppene i kommunen i debattmøter både før og etter lokalvalget.  

Etter å ha ledet sju lokalpolitiske debatter på Romerike denne høsten, sitter jeg igjen med mange nye inntrykk. Det har vært en udelt glede å oppleve det lokalpolitiske engasjementet som finnes i distriktet vårt. Oppleve folk som vier sin fritid til å drive med politikk og saker de tror på. Det er herlig å se hvordan både kulturhus og kjøpesentre kan brukes til debatter. Og det er spennende hvordan bibliotekene våre nå vokser fram som nye, nøytrale ytringsarenaer. 

Ett inntrykk står fram som det aller tydeligste: De politiske debattene heves når andre enn politikere tar del i dem. Det var da ungdomsskolelæreren reiste seg og fortalte om sine erfaringer at politikerne i Ullensaker ble skikkelig utfordret. Det var da engasjerte folk, med greie på både byutvikling, småfly og forsvar, spilte inn sine synspunkt, at Kjeller-debatten ble god. Det var da den nyvalgte FAU-lederen ved Stensby barnehage fortalte om usikkerheten blant foreldrene i forbindelse med asylmottaket rett i nærheten, at Eidsvoll-debatten fikk et løft.                             

En tilhører i samme debatt undret seg over om politikerne vil sette den labre valgdeltakelsen høyere på agendaen. Det ville politikerne. Men ingen hadde noen gode svar på hva som egentlig bør gjøres. Jeg tror det lureste vi kan gjøre, er å utvide samtalene og debattene våre. Både på Facebook-veggene, i kommentarfeltene, på skolene, på arbeidsplassene og i familie og venneflokk. Samtalene blir bedre når flere med ulike erfaringer og syn deltar. Åpner vi for at flere stemmer høres i ordskiftet, så kan nysgjerrighet på hverandres argumenter trenge forutsigbare skyttergraver til side.

Å få flere til å snakke mer og bedre med hverandre om det som opptar oss, det er mitt jule- og nyttårsønske.

God jul!


Kommentaren stod i Romerikes Blad 21. desember

- Valg er folkesuverenitet!

Valgnerden Johan Giersten tror på jevne valg i Oslo og Bergen. Han mener grad av borgerlig enighet nasjonalt kan avgjøre.   

Johan Giertsen er en jusprofessor med langt framskreden interesse for valg og meningsmålinger. Sammen med Lars Øy står han bak nettstedet Pollofpolls. Et nettsted som har utviklet seg til å bli et «must» for de av oss som har et snev av samme lidenskap. Nettstedet holder full oversikt over samtlige norske politiske meningsmålinger, både lokalt og nasjonalt, og har også mange analyser som Giersten selv legger ut. Alltid formulert i punkter.

Hva er det som driver deg, Johan?
- Jeg har vært interessert i tall og partipolitikk siden tidlig i tenårene. Denne kombinasjonen munner naturlig ut i interesse for valg og partimålinger. Dessuten er jeg sterkt opptatt av det viktige og positive ved folkestyret. Valg er det fremste uttrykket for folkesuvereniteten. Som jurist viser jeg der til Grunnloven § 49: "Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget." Det er en flott formulering om kjernen i statsstyret.

Hvorfor skriver du alltid i punkter?
- Det har jeg fra EU-domstolen, som nummererer sine avsnitt. Det gir god oversikt. Dommene fra Høyesterett er blitt lettere å referere til etter at også denne begynte med å nummerere avsnittene.

Hvordan klarer du å ha kontroll på alle målinger, det kommer jo et titalls nasjonale hver måned, og en drøss med lokale, spesielt i valgår?
- Nettstedet Byandread gir mulighet for å søke igjennom norske aviser. Jeg begynner hver morgen med det, og finner da en del målinger. Dessuten har jeg mange kontakter i partiene, i byråene som utfører målinger og i mediene som regelmessig informerer om hvilke målinger som er på vei.

- Lite produktive debatter
Slik du tolker målinger og bakgrunnstall nå, er Ap fullt mobilisert, eller har partiet potensial til å vokse mer fram mot høstens valg?
- Det skal mye til for Ap å vokse ytterligere, men det avhenger også av andre partier, bl.a. om borgerlig side makter å opptre samlet og tillitvekkende. En eventuell gradvis og sakte nedkjøling for Ap kan gi borgerlig side fremgang og bandwagon.

Ditt hjerte banker jo litt ekstra for Høyre og borgerlig samarbeid. Hva tror du er hovedgrunnen til at Høyre og Frp har falt etter valget i 2013?
- Regjeringspartier sliter ofte i kommunevalg, men har i mange tilfeller frisknet til når neste stortingsvalg nærmer seg. Men husk at Høyre måles historisk høyt. Partiet kan komme til å gjøre sitt tredje sterkeste kommunevalg, etter 1979 og 2011. I år har de fire borgerlige partiene ført en del lite produktive debatter, særlig om asylbarn. Debattene er ikke skadelige, men må kunne avsluttes tidligere, og noen av debattantene må kunne uttrykke seg mer varsomt. Det er mulig å være sterk i sak og mild i ord. Bare Ap vinner på støy.

Kan borgerlig uenighet påvirke lokalvalget?
- Ja, kampen mellom blokkene vil bli jevn i bl.a. Oslo og Bergen. Makter de fire partiene ikke å markere harmoni på Stortinget frem mot kommunevalget, blir oppgaven vanskeligere for lokalpolitikerne.

Høyres kjerneområder gir seier i Oslo og Bergen?  
 Hvordan kan de borgerlige ta ned Aps sterke posisjon?
- Borgerlig side vil blant annet trolig hamre på at seier for venstresiden ikke vil gi Ap-politikk, men vil gi en uklar kombinasjon av politikken til Ap+Sp+SV+R+MDG.

Giertsen håper at Høyres kjerneområder kan redde borgerlig valgseier i Oslo og Bergen.
- Høyres utfordringer synes å være størst der fremgangen relativt sett var størst i 2013, dvs i områder der partiet tradisjonelt scorer under landssnittet. Kan Høyre holde noenlunde i områder der partiet normalt står sterkt (som Oslo Vest og Fana i Bergen), kan det være nok til å vinne jevne valg.

Men han peker på at Frps byproblem kan skape borgerlig trøbbel.
- Frp har særlige problemer i byer og utdanningsområder, særlig i Sør-Norge. Dette bidrar til spenningen i kommuner som borgerlig side vant klart sist, som Bergen.

Hva med KrF og Venstre – har de tjent på å holde seg utenfor regjering?
- KrF og Venstre har samlet fått massiv pressedekning siden valget 2013. Ingen av partiene har så langt vunnet på dette. Første kvartal 2014 var dominert av en av KrFs hjertesaker, reservasjonsrett. Men partiet maktet ikke å sette sitt preg på debatten, langt mindre vinne oppslutning. Selv i en sak med en så klar verdiprofil – flertallet vs. den enkeltes samvittighet – maktet ikke KrF å hente velgere. Verken KrF eller V vant velgere på høstens høylytte budsjett-turbulens.

Hva bør KrF og Venstre gjøre, markere egne saker eller markere entusiasme for et borgerlig prosjekt?
- Jeg tror at alle de fire "Nydalen-partiene", ikke bare KrF og V, har større sjanse for samlet høy oppslutning hvis alle reduserer egenmarkeringer og viser begeistring for å samarbeide til det beste for landet. Slikt kan gi positive effekter over hele landet, kanskje særlig i Oslo, Bergen, Bærum, Asker, Oppegård, Stavanger, Sandnes, Haugesund, Vestlands-kysten, Drammen, Vestfold-byene, og kommuner i Nord-Norge der borgerlig side gjorde det skarpt i 2011, som bl.a. Bodø.

Lav valgdeltakelse svekker Ap?
Valgdeltakelsen har økt noe ved de siste lokalvalgene. Vil denne trenden fortsette?
- Mitt tips er at deltakelsen i år vil bli noe lavere enn i kommunevalget 2011 da den var 64,5.

Og der har vi noe interessant. For svarprosenten på målingene ligger jo ofte klart høyere enn den faktiske deltakelsen ved lokalvalg. Hvordan kan det slå ut på valgresultatet at noen av de velgerne som på målingene sier de skal stemme nå, faktisk ikke vil gjøre det i høst?
- Spørsmålet her blir om et fullmobilisert Ap, relativt sett, vil bli mest svekket av mulig lav deltakelse. Slår den antagelsen til, så kan flere kommuner som i dag vipper, falle ned på borgerlig side.

På den annen side peker Johan på at høy andel forhåndsstemmer kan trekke i pro Ap-retning.
- Det høye antallet forhåndsstemmer (30 %) spilte Stoltenberg et puss i 2013. Valget var i realiteten avgjort før valgdagen med over 1 million forhåndsstemmer hvor særlig Høyre scoret høyt. Får vi også i år mange forhåndsstemmer, så kan et høyt mobilisert Ap tidlig i valgkampen, få en fordel.

Til sist, det er for tiden store forskjeller, særlig hva gjelder Høyres oppslutning, avhengig av om det er nasjonale kommunemålinger eller lokale. På de lokale målingene, regnet om til landstendens, har partiet på et nivå rundt 22-23 prosent. Mens NRKs og TV2s nasjonale kommunemålinger viser et nivå på 26-27 prosent. Kan du forklare denne forskjellen?



- Høyre har styrket seg noe i større kommuner i mars, men det er stadig en uforklart forskjell mellom landsmålingene og beregningen av et mulig landsresultat bygget på lokale målinger som vi legger ut på pollofpolls. En av årsakene kan være at lokale målinger f.t. bare dekker 50 pst av stemmene, mens en landsmåling i prinsippet dekker 100 pst, men en fullgod forklaring på forskjellene er dette neppe.

Analyse av valgresultatet 2013

Valget er over og det er tid for å vurdere hva som skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. La oss først se på tallene:

Kilde: NRK

Hvis målestokken er forrige stortingsvalg, har årets stortingsvalg tre vinnere: Høyre, Venstre og MDG. Og fem tapere: Rødt, SV, Ap, Sp og Frp.

Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.

Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.  

Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.

SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.

Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.

Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.

Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.

Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.

Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.                              

     

Slik kan engasjementet økes

Aftenposten trykker i dag en kortversjon av mitt innlegg på "Mot til å meina"-konferansen i forrige uke. En lengre versjon ligger på Aftenpostens nettsider.

Konsenuskultur

I går spanderte Drammens Tidende sin forside og et par sider inni på saken om at lokalpolitikere i Øvre Eiker er/blir enige i ni av ti saker. Min samtale med journalist Inger Boldvik om temaet resulterte i et par setningers sitering, hvorav en av dem ble brukt på forsiden.

Jeg har ikke tall på hvor stor enigheten er i andre kommuner. Men jeg tipper at politikerne i Øvre Eiker er mer enige enn veldig mange, men uten å være ekstreme. For den norske konsensusorienteringen står sterkt. Ikke minst i kommunepolitikken der de politiske og ideologiske skillelinjene kan være meget vriene å få øye på, innsauset som de er i opptil flere tunge lag med pur pragmatisme.

På den ene side er det et styrketegn ved demokratiet vårt at man i mange tilfeller klarer å diskutere seg fram til enighet. Slik kan flere stemmer høres og få innflytelse på den politikken som føres - med kommuneinnbyggernes ve og vel som det overordnede. På den annen side er slik rørende enighet på grensen til kvelende fordi de politiske alternativene blir til en grå grøt som det er bortimot umulig for velgerne å holde fra hverandre.

I en tid der rundt 40 prosent av norske velgere lar vær å stemme ved lokalvalg, så ser jeg gjerne mer uenighet og synliggjøring av politiske forskjeller enn det motsatte.

Hva med deg?

Rikspolitikerne ødelegger lokalvalget?

Drammens Tidende er en avis jeg skriver og analyserer noenlunde jevnlig for. På mandag hadde jeg på trykk noen betraktninger rundt forholdet mellom riks- og lokalpolitikk. Ta en titt under. Tar gjerne i mot kommentarer til kronikken, eller innspill til ideer om kommende temaer.  

Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?


Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte  
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.

Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.  

Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.

Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.  

I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999. 

Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).

Svaret på spørsmålet i min overskrift er altså nei. Rikspolitikere ødelegger ikke. De hjelper. Forutsatt at lokalpolitikere lar dem hjelpe og ikke ødelegge. Og forutsatt at rikspolitikere kjenner sine begrensninger og anerkjenner det lokale selvstyret fullt ut. Riksmedier hjelper, så sant lokale medier lar dem hjelpe. For det er i samspillet mellom riks og lokal at debatter blir til, engasjement utvikles og politikken skapes og settes i verk.

Kan vi ved inngangen til valgkampen 2011 forstå verdien av dette samspillet, så kan det bli et godt valg. Både for medier, politikere, velgere og dermed for demokratiet vårt. 

Slik kan valgdeltakelsen økes

Tidligere denne måneden hadde jeg denne kronikken på trykk i Stavanger Aftenblad:

Hjemmesitterpartiet dominerer totalt ved lokalvalg. Hva kan vi gjøre med det?

I 2007 fant bare 62 prosent av de stemmeberettigede i Rogaland det bryet verdt å avlegge stemmelokalene et besøk for å si sin mening om hvem som burde styre i kommunene. Og kun 58 prosent avla stemme ved fylkestingsvalget. I fjor høst møtte derimot 77 prosent av de stemmeberettigede rogalendingene opp for å stemme ved stortingsvalget. Riksvalg engasjerer altså i langt større grad enn lokalvalg. På landsbasis har særlig har Ap og Frp en stor utfordring hva gjelder å få mobilisert sine velgere. For de partivise stemmetallene over tid, tyder på at en rekke velgere som stemmer enten på Ap eller Frp ved stortingsvalg, sitter hjemme når det er lokalvalg.


Den svake valgdeltakelsen indikerer at mange velgere oppfatter at lokalvalget ikke er viktig nok. Årsakene til det kan være mange: Partiene og de lokale kandidatene er grå og kjedelige, de lokale sakene er for små, de politiske forskjellene kommer for lite fram, lokale medier gjør en for dårlig jobb og kommunene har for lite makt. Bare for å nevne et lite årsaksutvalg.


Tendensen til svak deltakelse ved lokalvalg er skremmende. Fordi det er et symptom på at noe er galt ved lokaldemokratiet vårt. Frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Lokalvalgene skal gi kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Jo færre velgere som deltar, jo mer svekkes denne legitimiteten. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om.


Derfor bør vi diskutere hvordan vi kan vekke engasjementet til live. I så måte er det vel verdt å se nærmere på følgende:

Felles valgdag

Ordningen med å slå sammen lokal- og riksvalg praktiseres med hell bl.a. i Sverige. Betydningen av valgdagen oppgraderes dermed fordi det blir viktigere å avlegge stemme. Lokalvalgene vil på denne måten få drahjelp fra riksvalgene og gevinsten vil være en markert høyere deltakelse. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene og partiene får færre valgkamper å konsentrere sin innstas om. Faren er at det lokalpolitiske aspektet vil drukne i enda større grad enn i dag. Dessuten kan fire år mellom hvert valg være lang tid å vente for at velgerne skal få sagt sitt. Nedkorting til tre års valgperiode er en mulighet som kan vurderes.


E-valg

Å gi alle velgere en mulighet til å stemme elektronisk, tror jeg er noe som vil tvinge seg fram. For det er viktig å ha et valgsystem som er i pakt med samfunnet rundt. Ikke minst vil en slik stemmekanal kunne trigge unge velgerne – en gruppe som i dag har en lav deltakelse. E-valg vil også gjøre det enklere for alle, ikke minst for syke, funksjonshemmede og utenlandsboere, å ta i bruk stemmeretten sin. Neste år får innbyggerne i ti kommuner anledning til å teste ut hvordan e-valg kan fungere. Deriblant Sandnes. Jeg synes så mange som mulig i disse kommunene bør benytte muligheten til å påvirke hvordan e-framtiden vil se ut her i landet på valgfronten. Ikke minst fordi det er viktig å gjøre denne nyordningen så sikker som mulig slik at det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg ikke svekkes. En kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme, vil kunne møte denne utfordringen.


Økt makt til kommunene

Politikken må i sterkere grad tilbake i kommunen. Det betyr at rikspolitikerne oftere må klare å holde fingrene sine unna. Konkret betyr det bl.a. at rammeoverføringer må trenge flere øremerkede tilskudd til side. Kommunene bør få mer anledning til å bestemme over sine inntekter og utgifter. I dag er både inntekts- og utgiftssiden i for stor grad bundet opp slik at det blir lite å prioritere mellom. For eksempel er skattedebatten så godt som regulert ut av kommunene siden alle kommuner har den samme satsen på inntektsskatt. Den politiske styringen blir således innsnevret, og en del velgere kan, til dels med rette, hevde at det er et fett hvem som styrer.


Klarere forskjeller

Klare alternativer og politiske motsetninger virker mobiliserende på velgerne. Ergo bør de politiske forskjellene komme sterkere fram. Konfliktlinjene må vekkes til live, og tydeligere politiske blokker bør tre fram også lokalt. Bedre samsvar mellom politiske samarbeidskonstellasjoner på riksplan og lokalplan er viktige bidrag i så måte. I dag er det ofte høyst uklart hvilke samarbeidskonstellasjoner en får etter valgene. Hestehandling, gjerne på tvers av blokkene, avgjør (for) mye. En overgang fra formannskapsmodell til parlamentarisme, slik Oslo og Bergen har innført og som Trondheim og Stavanger vurderer å innføre, er en mulig vei å gå for store kommuner. Men uansett styringsmodell, liten eller stor kommune, så bør det være mulig for alle å konkretisere de politiske forskjellene bedre enn i dag.


Bedre lokale medier

Er vi gode nok? Det spørsmålet må Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland og deres konkurrenter stille seg. Svaret må nesten bli nei. I denne forlengelsen dukker således flere spørsmål som bør besvares opp: Klarer vi å formidle de viktige sakene på en god måte? Greier vi å grave dem fram? Slipper vi ulike politiske syn godt nok til? Utvikling generelt handler om å evaluere og bli bedre på det en allerede er god på og bli mindre svak på de dårligste områdene. Medieutvikling er ikke noe unntak. Fra valgforskning vet vi at mange velgere skaffer seg informasjon via media. Derfor er den jobben som media gjør, meget viktig også i et deltakelsesperspektiv.

Det kan hende at også helt andre elementer bør diskuteres. Men det avgjørende er at vi diskuterer dette temaet. For sviktende valgdeltakelse er for alvorlig til å forbigås i stillhet

Lav valgdeltakelse

I en kronikk i Adresseavisen i går bekymret jeg meg over sviktende deltakelse ved lokalvalg. Og jeg pekte på reformer som å slå sammen lokal- og riksvalg og innføre e-valg som bidrag å øke deltakelsen. Dessuten vil bedre lokale medier, klarere skillelinjer og mer kommunemakt virke stimulerende.

Hva synes du - er det grunn til bekymring? Og hvis ja, er mine forslag veien å gå eller er det andre veier som er mer farbare?

Er e-valg framtiden?

Drammens Tidende har vært så vennlige å stille kronikkspalten sin til min disposisjon i dag, og jeg kvitterte med dette:


Er e-valg framtiden?


Ved kommunevalget neste år kan Drammens velgere avlegge sin stemme hjemme via internett. Elektroniske valg har både gode og utfordrende sider.


Nylig ble det klart at Drammen er en av elleve forsøkskommuner som skal teste ut elektroniske valg ved neste års lokalvalg. Dette forsøket skal deretter evalueres av forskere for å vurdere om stemmegivning på nett kan bli en permanent ordning i hele landet ved alle valg. Det finnes flere gode grunner for å innføre muligheten til å kunne stemme på nett.


Først og fremst er det et godt argument at vi ved å gjøre det enklere å stemme, trolig vil bidra til å snu den negative trenden hva gjelder valgdeltakelsen. For her har pilene pekt i feil retning over lengre tid. Særlig er valgdeltakelsen bekymringsfullt lav ved lokalvalg; bare drøyt halvparten av norske velgere har brukt stemmeretten sin ved de siste valgene. Lav deltakelse bidrar til å undergrave den folkelige legitimiteten som den politiske styringen er tuftet på. Det er således et demokratisk problem. Ikke minst unge velgerne har i for liten grad deltatt. Muligheten for nettstemmegivning vil åpenbart gjøre det lettere å nå denne gruppen.


Ett annet, viktig poeng er at folk som har vanskelig for å ta seg til valglokalene, for eksempel eldre, syke, bevegelseshemmede og utenlandsboende, vil via e-valg ha langt lettere for å kunne ta i bruk sin demokratiske rettighet. Dessuten er det sentralt at stemmegivningen er i pakt med samfunnsutviklingen. Da trengs det av og til fornyelse slik at systemet ikke stivner i formen. Internett er åpenbart en del av denne samfunnsutviklingen. I tillegg ligger det trolig, på sikt, både en miljømessig gevinst (mindre papir) og en effektiviseringsgevinst (lettere å telle stemmer) å hente.


Samtidig åpner e-valg opp for noen mer betenkelige sider. Vil denne nyordningen svekke det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg? Noen mener helt klart ja. Fordi man ikke lenger trenger være alene når stemmen avlegges. Hvilke garantier har vi for eksempel mot at den som stemmer, ikke utsettes for betydelig press, og i verste fall tvang, fra andre for å stemme ”riktig” når stemmen kan avlegges i stua hjemme? Dette er en viktig innvending. Men etter mitt skjønn burde det kunne løses ved en kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme. Ved at man kan stemme på nytt i valglokalet – på vanlig måte. For nettstemmegivning vil, i alle fall i første omgang, kun være et supplement til de tradisjonelle valgurnene.


Et annet faremoment er risikoen for ondsinnet programvare. For e-valg gir åpning for at slike virus kan utvikles i den hensikt å endre stemmen uten at velgeren er klar over det. Ved jevne valg kan dette i verste fall føre til at hele valgresultatet blir endret. Den prosjektgruppen som jobber med E-valget 2011 satser her på å utvikle en løsning der velgeren vil oppdage om et virus har endret stemmen bl.a. ved at velgerne mottar et valgkort med ulike og personlige koder for hvert parti. Når stemmen er avlagt, vil velgeren få en kvitteringskode fra en annen kanal (f.eks. SMS). Dermed kan velgeren sammenligne SMS-koden med koden på valgkortet og få bekreftet at stemmen er korrekt.


Personvernet er generelt under press i samfunnet vårt. I disse dager pågår det for eksempel en viktig diskusjon knyttet til om Norge bør innføre det såkalte datalagringsdirektivet. Et EU-direktiv som vil gi staten muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst. Også av personverngrunner bør vi tenke oss litt om før vi innfører e-valg som en permanent løsning. For stemmegivning på nett kan øke risikoen for ytterligere innskrenkninger her. Derfor er det meget viktig at det kommer på plass løsninger som ivaretar hensynet til dette på en betryggende måte.


Jeg er imidlertid grunnleggende positiv til at e-valg nå testes ut. Stemmegivningssystemet vårt trenger modernisering. Drammens velgere gis neste år en utmerket sjanse til å teste ut dette systemet i praksis og peke på både fordeler og svakheter.

Grip sjansen!

Bør vi slå sammen valgene?

Valgdeltakelsen ble 76,4 prosent ved høstens stortingsvalg. Det er ikke så dårlig som de første prognosene tydet på. Og deltakelsen var (marginalt) bedre enn i 2001 og 1993. 76 prosent er også bra i verdensmålestokk. Men 76 er ikke godt nok, etter mitt skjønn. Vi bør satse på å komme oss over 80.

Ved lokalvalgene er deltakelsesprosenten langt lavere. Kun 61,7 prosent møtte opp i 2007 - riktignok en svak framgang fra 2003. Ved fylkestingsvalget deltok bare 57,5 prosent. Dette er skremmende lavt. For frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Valgene skal gi folkevalgte representanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Når så få velgere deltar, svekkes den legitimiteten som bør ligge i bunn for all politisk styring. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om. Hva bør gjøres?

Det mest opplagte og beste vil være å slå sammen valgene, slik at vi oppgraderer viktigheten av valget. Gevinsten vil være en markert høyere deltakelse, noe som særlig vil gi lokalpolitikerne langt høyere legitimitet. Dessuten vil det bli et bedre samsvar mellom rikspolitisk og lokalpolitisk styring. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene kraftig, og partiene får noe færre valgkamper å konsentrere sin innstas om.

Samtidig er det også noen motforestillinger her. For faren er at lokale saker i enda større grad vil drukne. Dette er dog noe som skjer allerede i dag, for riksmedier kommer aldri til å følge lokalpolitikken. Ansvaret hviler uansett på de lokale mediene, og jeg kan ikke se at de kommer til å svikte selv om valgdagen blir felles. Tvert i mot, deres ansvar vil kanskje kunne bli tydeliggjort i enda større grad.

Et annet faremoment vil være at fire år mellom hvert valg er noe lang tid å vente for velgerne. Enkelte vil da være over 21 år før de får mulighet til å avgi sin første stemme. På den annen side vil dette bidra til mer langsiktighet i politikken –en dyd som slett ikke er noe ueffent element å ha med seg i en tid som er preget av mer og mer kortsiktighet. En nedkorting til 3 års valgperioder er muligens også en tanke verdt å tenke.

Hva tror du - er felles valgdag veien å gå? Ser du andre positive eller negative effekter av en slik reform?

(PS: Jeg har i grunn en egeninteresse av at valgene holdes atskilt slik at det blir flere valg å analysere - men la nå min egeninteresse fare!)