Hareides lederskap

I dag takket tidligere KrF-leder nei til å være partiets parlamentariske leder på Stortinget. Dermed er et foreløpig punktum satt for dette oppsiktsvekkende siste halvåret der prosessen han igangsatte rundt partiets retningsvalg munnet ut i at partiet valgte motsatt vei.

Det er mulig å se hans ledelse i denne prosessen gjennom to motstridende perspektiv:
1. Han har vært modig som har tatt et valg han mener er riktig for sitt parti, stått opp for dette, kjempet og argumentert, og endog lagt sitt eget verv og videre politiske liv i potten. Skal man få til endring, så må man satse.

2. Han har gått ut med et standpunkt i et politisk hovedspørsmål uten å ha forankring i partiet. Hareide har omtalt tidligere politiske venner på høyresiden i negative ordelag og lagt opp til en dyp splittelse av et lite parti som slåss rundt sperregrensen. Han tapte kampen, snakker varmt om forsoning etterpå, men forsøket på omkamp i sentralstyret og nei til det parlamentariske ledervervet tyder på at han ikke selv bidrar all verdens til forsoningen.

Modig og beundringsverdig ledelse eller bare dumt og ødeleggende? Jeg har selv vært i tvil om hvordan hans ledelse av partiet skal bedømmes. På mange måter er det noe beundringsverdig med ledere som satser. Men jeg har kommet fram til at ledelsen har vært mer dumt enn dristig. Særlig fordi jeg er overrasket over at han ikke kjenner bedre til sitt eget parti. For han hadde aldri igangsatt dette uten sterk tro på at hans syn ville vinne fram. Han feilberegnet dermed partiets grunnfjell, som jo er mer høyreorientert enn venstreorientert.

Hareide var en godt likt partileder, også ut over partiets rekker. Uten at det ga noen særlig spor i form av økt oppslutning om partiet. Tvert i mot gikk KrFs oppslutning ned under hans ledelse. Og hans ettermæle kan bli at han bidro til å sende partiet inn i en dyp splittelse som senket KrF ned til å bli et knøtteparti.

Men han kan også være den som igangsatte en prosess der KrF foretok et nødvendig retningsvalg som reddet partiet ut av en håpløs skvis, selv om valget ble motsatt av det han ønsket. Kun tiden vil vise om han ble en noe ufrivillig redningsmann.

Hareides lederskap er uansett et interessant "case" for alle som er opptatt av ledelsesfilosofi.   

     

 

 

                 

Bård Vegar jevnet ut Malin

Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.

«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009. Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.




Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.

Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.


Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.

For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.

Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.

Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.


Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013

Sosial mediefomling

Romerikes Blad har gitt meg en valgspalte. I dag blir den brukt til å si noe sosiale medier generelt og politikere spesielt. Setter den inn under her. Takk til Cecilie Staude for god hjelp og inspirasjon!

Veien ut av sosial mediefomling

Politikere fomler på Facebook, Twitter og blogg. I likhet med mange av oss. Men etter hvert som vi blir flinkere til å bruke kanalene, vil vi se at de er mer nyttige. 

Sosiale medier er noe nymotens greier. Så nymotens at vi for få år siden ikke hadde hørt om noe av dette. Likevel er det forbløffende hvor fort de har blitt en del av manges hverdag. For de ivrigste, meg selv inkludert, er det i dag nesten umulig å huske hvordan livet var før sosiale medier. Hva brukte vi tiden på?

 Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.  Om lag 300 000 har en blogg og over 200 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter. Tallene øker i takt med stigende erkjennelse av at de nye mediekanalene skaper fine rom for kommunikasjon på nye måter. Men de nye sosiale mediene er både mangfoldige og uoversiktelige, noe som kan gjøre det utfordrende å forholde seg til dem. Jeg har ofte stilt meg spørsmål av typen: Hvor personlig bør man være? Er det greit å legge ut familiebilder som perifere bekjentskaper kan se? Hvor går grensen mellom det offentlige og det private? Bør jeg tillate anonyme kommentarer på bloggen min?

Noe av årsaken til sosiale mediers suksess, ligger i en form for aktiv livsspeiling. For det er nettopp i smørja av personlighet, hverdagstrivialiteter, underholdning og substans at vi møter andre mennesker – enten vi kommuniserer ansikt til ansikt, i telefon eller i nettsamfunn. Den raske informasjonsspredningen i sosiale medier skaper også et enormt mobiliseringspotensial. Et potensial som ble hentet ut til praktfullhet mandag 25. juli da flere arrangementer til støtte for terrorofrene, samlet hundretusener av mennesker etter private initiativ på Facebook. Ondskap ble slått tilbake av roser, tog og musikk. Det ble skapt et samhold og oppslutning om demokratiske grunnverdier på tvers av vanlige skillelinjer mellom partier og mennesker. Det var Norge på sitt beste. 

For bedrifter kan et slikt potensial brukes til å bygge bedre relasjoner til kundene. Sportstøyprodusenten Stormberg er kanskje det fremste norske eksemplet på en suksessbedrift som gjennom åpen innovasjon aktivt bruker sosiale medier til produktutvikling. For politikere gjelder det å møte velgerne der de er. Det innebærer at politikerne i økende grad må se velgerne som aktive og likeverdige samtalepartnere. Den reelle dialogen må trenge noe av den enveisorienterte kommunikasjonen til side. Dette sitter langt inne for mange politikere. KrF-leder og Akershus-representant Knut Arild Hareide (@KAHareide) svarer for eksempel aldri på spørsmål Twitter. Han er slett ikke alene.   


“Heldigvis” for disse er ikke sosiale medier foreløpig så veldig viktig for velgernes stemmegivning. Kun åtte prosent besøkte en politikerblogg eller en Facebook-side før valget i 2009, viser ferske forskningstall fra boken “Det politiske landskap” (Bernt Aardal red.). Men andelen kommer til å øke ved årets valg og i kommende valg.

Derfor, til hjelp for meg selv, og kanskje også for andre, deriblant politikere, tok jeg kontakt med en av Norges fremste eksperter på sosiale medier; høyskolelektor Cecilie Staude ved Handelshøyskolen BI. Over en kaffekopp satte vi opp følgende fem råd til hvordan vi kan komme oss bort fra fomlingen:

1. Inviter til dialog og delta selv.
2. By på deg selv innenfor den grensen du er komfortabel med.
3. Velg kvalitet i relasjonene framfor kvantitet.
4. Vær bevisst og unngå at utenksomhet bestemmer hvordan du oppfattes.
5. Behandle dine følgere høflig og tilfør dem verdi fordi de har valgt å følge deg.               

Fornuft og ekteskap

KrFs kommende partileder Knut Arild Hareide innrømmet på Politisk kvarter i dag at Bondevik2-regjeringen 2001-05 (H+KrF+V) ikke var tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Sps partileder Liv Signe Navarsete innrømmet under sin landsmøtetale på fredag at den rødgrønne regjeringen partiet nå sitter i, ikke er et kjærlighetsekteskap, men et fornuftsekteskap.

Sps giftemål med Ap og SV er et produkt av den ledelsesinitierte prosessen som ble igangsatt under Anne Enger Lahnstein på 90-tallet. Da ble det tatt et aktivt valg der Høyre ble gjort til en hovedfiende. Dette veivalget er fremdeles av essensiell betydning i vårt politiske landskap. Et veivalg som krefter i Sp åpenbart ikke er særlig fornøyd med.

KrF har på sin side alltid valgt Høyre de gangene partiet har stått overfor et slikt valg. Selv bare halvannet år etter at Høyre felte KrFs kjærlighetsregjering, Bondevik 1 (2000), så valgte altså KrF å gå inn i regjering med Høyre. Høyre har aldri vært noen hovedfiende for KrF. Det er her Sp og KrF skiller lag.

Inn mot valget i 2013, så vil Sp trolig fortsette å binde seg til det lite kjærlige rødgrønne ekteskapet. Og KrF vil måtte opponere og argumentere tungt for å bytte ut det rødgrønne fornuftsekteskapet. Et ekteskap som enkelte onde tunger vil hevde bærer mest preg av å være arrangert. For å få til det, må KrF velge et fornuftsekteskap med Høyre. Igjen.

Hvis man ikke kan få den man elsker, så må man kanskje prøve å elske den man får? Både Sp og KrF sliter visst dog en hel del her..
    

Hareide må bytte valgkrets

Dagfinn Høybråten har trukket seg som KrF-leder noe som betyr at partiet skal velge ny leder på landsmøtet til våren. Valget står mellom Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dagrun Eriksen er også nevnt i spekulasjonene, men jeg tror ikke at hun har sjans til å nå opp.

Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av  partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.

Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.

Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.

Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun  fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.

Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.

Jeg tipper hun gjør det siste.

Lokale profiler kan avgjøre

Drammens Tidende trykket min kronikk om betydningen av lokale profiler i går:


Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.

I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.

Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.

Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.

Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.

Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.

Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.

KrF-foredrag

På min Aftenposten-blogg har jeg nå lagt ut noen av høydepunktene (?) fra mitt timeslange foredrag om KrF for et 60-talls tilhørere fra Akershus KrF (samt noen fra Oslo). Her skal dere få litt mer utdypende info og "nerde-stoff" fra seansen.

Aller først en liten titt på KrFs geografiske representasjon etter valget. Partiets beholdt sine fire faste mandater i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. Dette illustrerer at det for tiden kun er på Sør- og Vestlandet at KrF har styrke nok til å plukke ordinære mandater.

I tillegg dro partiet med seg seks utjevningsmandater. Man mistet, slik jeg på forespørsel fra Vårt Land allerede antydet i fjor sommer, sine utjevningsmandater i Rogaland og Hordaland. Også utjevningen i Nordland gikk fløyten. Derimot plukket man nye utjevningsmandater i Akershus og Telemark, samtidig som partiet beholdt utjevningsmandatene sine i Sør-Trøndelag, Østfold, Aust-Agder og Oslo.

Dette betyr i sum at partiet mistet ett mandat (fra 11 til 10), men at partiet likevel er representert fra ett fylke mer enn i 2005-2009 (et lite KrF-lysglimt midt oppi alt det mørke). Særlig var utjevningsmandatet i Akershus viktig for her stilte "kronprinsen" Knut Arild Hareide. Jeg holdt ham som snau favoritt til utjevningen hele veien i fjor, og han greide da også å plukke utjevningen i fylket også bl.a. fordi Sp gjorde det realtivt noe svakere i Akershus enn ventet.

Går vi dypere inn i tallene for Akershus, så er det etter min vurdering ingen "Hareide-effekt" å spore. Et resultat på 3,1 er omtrent det som KrF kan forvente i dette fylket når landsresultatet er 5,5. KrF har også gjort relativt sterkere valg i Akershus enn dette, bl.a. i 1997 og 2001. Dette illustrerer nok en gang at troen på personeffekter ofte er sterkt overdrevne. KrF manglet ca 1,5 prosentpoeng (ca 4 000 stemmer) på å frata Venstre det siste faste mandatet i Akershus. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for et lite parti er det faktisk et godt stykke opp.

Hvorfor har ikke KrF greid å løfte seg opp fra det elendige 5-tallet man havnet på ved valget og i stedet sklidd ytterligere et hakk nedover? Jeg dro fram fire forklaringselementer i mitt foredrag:

1) Valgtapere sliter ofte i kjølvannet av et valg. Noen velgere forlater taperne i etterkant - enten ved at de går til et annet (vinner)parti eller setter seg på gjerdet.

2) Høyre har vært gode. Partiet har klart å markere seg sterkest på borgerlig side via en konsekvent opposisjonspolitikk. KrF har derfor trolig forstatt å lekke til Høyre.

3) Saker som biodiesel, sykelønn og innvandring har preget dagsordenen etter valget. Ingen av disse sakene er saker som KrF har særlig høy velgertillit på - for å si det pent.

4) Indre strid virker demobiliserende. Indre uenighet om politiske veivalg og strategivalg har kommet sterkt til syne og medført at en del velgere har betakket seg for å svare KrF når meningsmålerne har tatt kontakt.

Hvordan ser KrFs framtid ut? Det er en del underliggende velgerstrukturer som ikke er bra for KrF. Jeg tenker da primært på liberalisering, sekularisering, urbanisering, utdannings- og inntektsvekst. Dette er velgergrupper som KrF sliter tungt med å få grepet på.

På den annen side er jeg langt mer positiv enn mange andre til at KrF har et godt grep om eldre velgere enn om yngre. Dels fordi eldre i langt større grad enn yngre stemmer ved valgene. Men også fordi det blir flere og flere eldre i velgermassen. En forutsetning for en slik positiv tolkning er selvsagt at KrF fortsetter å ha god appell blant eldre også i framtiden. Altså at dagens unge og middelaldrende blir mer tilbøyelige til å stemme KrF når de ble eldre enn hva de er i dag. Dessuten kan det kanskje være tegn som tyder på et lite trendskift i retning mindre materalisering - noe som burde kunne gavne KrF. Her vil jeg imidlertid se flere tall som bekrefter dette.

I sum er det like fullt åpenbart at det er flere velgerstrukturelle endringstrekk som går kontra KrF enn pro. Dette understreker igjen at KrF er et motstrømsparti (i likhet med Sp) som kan få større og større utfordringer i tiden som kommer. Men samtidig bør man aldri stirre seg blinde på velgerstrukturer. Mange av disse ovvennevnte trekkene burde jo gå pro Venstre og SV. Husk hva som skjedde ved valget i fjor høst..

Siden det var invitert også noen folk fra Oslo KrF, så tok jeg meg den frihet å se på Oslo-valget neste år. Her pekte jeg på at jeg holder den borgerlige siden som favoritter og minnet om at 2009-valget, som jo var glitrende for Ap i Oslo, ville gitt en knapp borgerlig mandatovervekt. KrF fikk 3,1 prosent i Oslo ved 07-valget. Det holdt til to representanter i bystyret. Resultatet på 2,7 som KrF oppnådde i Oslo ved stortingsvalget ville også holdt til to mandater. Vippepunktet for å beholde begge mandatene ligger på ca 2,5 prosent. Skal KrF ha håp om å øke til tre mandater i Oslo, så tror jeg partiet må opp over 4 prosent; ca 4,2 prosent. Det høres pt. (for) mye ut så pr. i dag ser 2011-valget i Oslo ut til å bli en kamp for å holde skansene.

Når det gjelder Akershus, så fikk KrF 3,8 prosent av stemmene i fylket ved kommunevalget 2007. Det ga totalt  34 KrF-representanter rundt om i de forskjellige kommunene. Et resultat på linje med fjorårets stortingsvalg (3,1) vil gi ca 29 representanter i Akershus etter mine grove beregninger. Mitt estimat av KrFs reelle kommuneoppslutning i Akershus nå er 2,8 prosent. Det ville rundt regnet ha gitt ca 25 KrF-representanter. Ergo står KrF, slik det ligger an akkurat nå, i fare for å miste 8-10 kommunestyrerepresentanter i Akershus neste år. Dette understreker igjen at neste års valg ser ut til å bli en knallhard kamp for å bevare så mange av dagens plasser som mulig.

Fylkestingsvalget i Akershus ga KrF en oppslutning på 3,9 prosent. KrF gjør det som regel alltid ørlite gran bedre ved fylkesvalg enn kommunevalg (liten "riksvalgseffekt). Dette ga partiet to mandater i fylkestinget. Mitt estimat er at KrF nå ligger på rundt 3 prosent. Det vil gi partiet kun en plass i dette tinget i perioden 2011-2015. Vippepunktet synes å ligge rundt 3,5 prosent for å beholde dagens to. Skal KrF håpe på flere mandater enn sist, så må nok partiet helt opp i mot seks prosent. Det virker urealistisk mye i dagens situasjon.

Jeg minnet forsamlingen også om at Akershus og Oslo kommer til å flere mandater ved stortingsvalget i 2013. Etter mine beregninger vil Oslo få to mandater mer, mens Akershus vil få ett mer. Dette vil gjøre terskelen litt lavere for fast representasjon, men ikke mer enn at KrF må øke klart fra dagens nivåer for å ha reelt håp om innkassere faste mandater i disse fylkene.

Hva er KrF?

I dag fikk jeg en forespørsel fra Akershus KrF om å holde foredrag på deres årsmøte neste lørdag. En forespørsel som jeg takket ja til. Den foreløpige arbeidstittelen min er "KrF sett utenfra".

Og KrF sett utenfra er for tiden et parti i en meget presset situasjon. Bak seg har man nylig lagt tidenes dårligste valg. Foran står et valg både om politikk, strategi og identitet. Hva skal KrF være? Hvor skal KrF gå?

Partiet rives av indre brytninger - mellom ulike fløyer. Noen ønsker et parti i kristendemokratisk tradisjon der særstandpunktene ala abort, Israel, reversering av ekteskapslov, bekjennelsesplikt og kristen formålsparagraf tones ned til fordel for mer trykk på fattigdomsbekjempelse, u-hjelp, skole, miljø, eldreomsorg osv. Mens andre, kall de gjerne kristenkonservative, mener partiet bør gå motsatt vei og legge enda mer vekt på de standpunktene som særpreger partiet.

Noen kan tenke seg at KrF begynner å samarbeide mer forpliktende med Ap. Andre mener partiet må beholde en tydelig sentrumkurs - gjerne forsøke å blåse nytt liv i sentrumsalternativet i norsk politikk. Noen mener Høyre fortsatt er en svært naturlig samarbeidspartner for partiet. Mens atter andre mener tiden nå bør være moden for å inngå samarbeid med Frp.

Jeg trenger innspill - hvordan ser du på KrF? Og; finnes det en farbar vei ut av uføret for partiet slik at KrF kan framstå revitalisert om kort tid? Eller er det et dødsbo som Dagfinn Høybråten, Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide og co nå kjemper om?
 

    

Juliprognose Akershus

Romerikes Blad publiserte mine julitall for Akershus i går. Tallene er, som vanlig, basert på snittet av de siste ti nasjonale målingene (pr 14. juli) samt valgstatistikk fra fylket.

Min julitallrekke fra Norges nest største valgkrets først (endring fra valget i 05 i parentes):

Rødt 1,0 (+0,2)
SV 6,5 (-1,4). 1 mandat
Ap 30,4 (-0,1). 5 mandater
Sp 3,1 (-0,8). O mandater (-1).
KrF 3,5 (-0,4). 1 mandat (+1).
V 6,6 (-1,0). 1 mandat
H 20,0 (-0,6). 3 mandater (-1).
Frp 28,1 (+4,6). 5 mandater (+1).

Skulle dette bli valgresultatet, så er min mandatprognose at Akershus-benken vil se ut slik - i rangert rekkefølge:

1. Ap.Anniken Huitfeldt, 39 år, Ullensaker.
2. Frp. Morten Høglund, 43 år, Asker.
3. H. Jan Tore Sanner, 44 år, Bærum.
4. Ap. Sverre Myrli, 37 år, Skedsmo.
5. Frp. Kari Kjos, 47 år, Lørenskog.
6. H. Sonja Sjøli, 59 år, Eidsvoll.
7. Ap. Marianne Aasen, 42 år, Asker.
8. Frp, Hans Fr Asmyhr, 39 år, Sørum.
9. V. Borghild Tenden, 57 år, Bærum.
10. SV. Bård Vegar Solhjell, 37 Vestby
11. Ap. Gunvor Eldegard, 46 år, Ski
12. Frp. Ib Thomsen, 47 år, Nittedal
13. H. Sylvi Graham, 57 år, Oppegård
14. Ap. Gorm Kjernli, 27 år, Ski/Oslo
15. Frp, Tone Irèn Liljeroth, 34 år, Skedsmo
16u. KrF. Knut Arild Hareide, 36 år, Oslo

Jeg holder nå disse fem som de nærmeste utfordrerne til det siste faste mandatet som Frps Liljeroth for øyeblikket ligger inne med:

Andre O Dahl, H, 33 år. Skedsmo/Oslo. Mangler 1,9 pp el. ca 5300 stemmer.
Are Helseth, Ap, 53 år, Bærum. Mangler 4,0 pp / 12 000 stemmer.
Knut Arild Hareide. Mangler 0,9 pp / 2500 stemmer.
Dagfinn Sundsbø, Sp, 62 år, Fet. Mangler 1,3 pp / 3600 stemmer.
Abid Raja, V, 35 år, Bærum/Oslo. Mangler 2,8 pp / 7700 stemmer.

Forsatt så synes valget i Akershus å handle om to hovedspørsmål:
1) Hvem tar det siste faste mandatet?
2) Hvem tar utjevningmandatet

Frp har et godt grep om historiske fem mandater i Akershus, men det er selvsagt alt for tidlig å regne ut Høyres Andre Dahl. For øyeblikket ligger Aps nr seks (Are Helseth) og KrFs og Sps førstekanditater alle såpass langt bak, at jeg synes det ser noe for tungt ut til å dra dette hjem. Da er jeg mer tilbøyelig til å gi Abid Raja en reell sjanse, selv om han er enda lenger unna pt. Dette fordrer altså klar Venstre-vekst i valgkampen. Vippepunktet for to mandater for Venstre i Akershus vil nok ligge i sjiketet 9,3-9,4 prosent. I følge mitt fylkesestimat (+1,4 pp) så trenger han dermed opp i mot 8 prosent til Venstre nasjonalt. Det høres mye ut, men kan gå hvis mye, ala 2005, klaffer for partiet. Men jeg synes at vekspotensialet for Venstre ser langt større ut enn for Sp og KrF ved dette valget.

I kampen om utjevningsmandatet, har jeg fortsatt Hareide et hestehode foran hovedutfordrer Sundsbø.

Omsider en Akershus-måling

Akershus er vår nest største valgkrets, men velgernes partipreferanser her har faktisk ikke blitt målt en eneste gang hverken til nå i år eller i hele fjor. Men i dag publiserer Romerikes Blad og Budstikka en måling som Respons har produsert. Målingen er tatt opp i perioden 11. - 16. juni. Tallene er som følger:

Rødt 0,4
SV 6,0
Ap 33,2
Sp 2,9
KrF 2,7
V 6,7
H 18,7
Frp 27,5
Andre 1,8

Tallene er, med tanke på de feilmarginer som slike enkeltmålinger er beheftet med, nesten overraskende lik min mai-prognose som jeg laget for RB. Mine prognoser er basert på snittet av siste ti målinger nasjonalt og omregnet til Akershus-forhold ut i fra valgstatistikk fra de siste valgene. Jeg hadde dog Ap litt lenger ned, H og Rødt litt høyere og KrF hakket foran Sp.

Skulle Responsmålingen bli valgresultatet, så vil mandatrekkefølgen i Akershus bli slik:

Anniken Huitfeldt, Ap
Morten Høglund, Frp
Jan Tore Sanner, H
Sverre Myrli, Ap
Kari Kjos, Frp
Marianne Aasen, Ap
Sonja Sjøli, H
Hans Fr Asmyhr, Frp
Borghild Tenden, V
Gunvor Eldegard, Ap
Bård Vegar Solhjell, SV
Ib Thomsen, Frp
Sylvi Graham, H
Gorm Kjernli, Ap
Tone Irèn Liljeroth, Frp
Dagfinn Sundsbø, Sp utjevning

Sammenligner vi med valget i 2005, så betyr dette mandatmessig at Frp kommer ut i med +1, et mandat de kaprer fra Høyre. Liljeroth ligger altså an til å vippe Andre Dahl ut av Tinget. Nominasjonsvrakingen av Dahl på partiets tredjeplass på lista kan dermed komme til å bli skjebnesvanger for ham.

Jeg vil også føye til at selv holder jeg KrFs Knut Arild Hareide som svak favoritt til utjevningsmandatet. Den av KrF eller Sp som blir størst i Akershus, kaprer nok dette.

Venstres 2. kandidat, Abid Raja, er nok også rimelig sugen på stortingsplass. Men da trenger han et Venstre-løft på rundt 2,5 prosentpoeng, i følge mine beregninger. Ikke umulig, men et stykke fram.

Denne målingen føyer seg nå inn i et mønster der Frp stadig ligger på meget høye nivåer, godt over det gode valget i 2005. Også Ap har grunn til å være fornøyd med sitt nivå, som stort sett ligger noe rundt, og av og til litt over, 05-nivået. For de andre partiene er det, med et mulig unntak for Venstre, liten grunn til noen jubel. Og jeg ville vært forsiktig med å ta for mye sommerferie i år, for her må ermene brettes opp og knallhard jobbing legges inn. Situasjonen er for tiden dyster både for Sp, SV, Høyres og KrFs vedkommende.

Men det er enda tre måneder å gjøre det på. Vi bør huske at bortimot en tredel av velgerne bestemmer seg så sent som siste uka før valget. Og hele 11-12 prosent på selve valgdagen.

Agendaen blir nå helt avgjørende for valgutfallet.<

Nye partiledere - noen spekulasjoner

I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:

Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.

SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.

SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.

KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.

Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.

Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.

Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.

Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?

Dette skjedde på KrFs landsmøte

KrF har avviklet sitt landsmøte. Hvilke slutninger er det mulig å trekke fra det?
Jeg velger meg følgende punkter:

1. KrF ønsker å være tydeligere på sine hjertesaker som kontantstøtte, bistand og heterofile ekteskap, men sender samtidig ut signaler som peker i retning av at KrF også skal være et folkeparti (trenger ikke være kristen, homofobisk og avholds for å stemme partiet). Men OBS KrF: Bredde og tydelighet er to størrelser som fort kan komme i konflikt med hverandre.

2. Partiet har sagt et klart nei til å samarbeide med Frp i regjering. Samtidig viste landsmøtet at det finnes understrømninger i partiet som går inn for dette. De er ikke sterke, men de er der.

3. Motstanden mot gjenvalget av Inger Lise Hansen var overraskende sterk. 27 blanke stemmer er en klar markering som må svi for partiets "kronprinsesse". Jeg synes nå at det begynner å lukte enda sterkere av at Knut Arild Hareide er mannen som kommer til å ta over ledelsen av partiet.

4. KrF kan etter dette landsmøtet, i enda sterkere grad, bli stemplet som et utgiftsparti. For hvor skal partiet hente inndekningen til alle sine løfter om penger til ulike formål? Skal alt tas fra oljefondet, eller skal skatter og avgifter økes?

Jeg ser foreløpig og fortsatt kun ett scenario som kan redde KrF fra et svakt valg. Og det er at kontantstøtte-saken kommer meget høyt opp på agendaen i valgkampen.

Jeg har plassert min blogg i Oslo på norske bloggkart!

Dette er stillingen for KrF

Gitt at avstemningen her er representativ (hvilket neppe er noen riktig forutsetning), så vil hele 43 prosent av leserne av denne bloggen stemme på KrF (men det er fortsatt en stemmedag igjen...kom igjen da..er det virkelig ikke flere Frp-, Ap- og Sp-folk her...?).

Til ære for alle disse KrF-ere (og alle andre interesserte), har jeg nå gått igjennom situasjonen for partiet slik det ser ut akkurat nå, 19. april.

Gjennomsnittet av de siste ti nasjonale målingene viser 6,2 prosent for KrF. Det er 0,6 prosentpoeng under valgresultatet i 2005. I følge mine beregninger ligger partiet an til å kapre ni mandater, to mindre enn sist.

I følge de estimatene over fylkesvise variasjoner som jeg har utarbeidet, så ser de ulike valgkretsene nå slik ut for KrF:

Oslo: 3,3 prosent. 1 utjevningsmandat. Jeg har Hans Olav Syversen inne på utjevningsmandatet. Han trenger om lag sju tideler til for å ta det sistemandatet som Aps Tajik akkurat nå ligger inne med. Det er mulig, men jeg tror i skrivende stund ikke at det kommer til å gå.

Akershus: 3,4 prosent. 1 utjevning. +1. Har laget tre Akershus-prognoser for Romerikes Blad siden desember i fjor. På alle disse har Knut Arild Hareide ligget inne med utjevningsmandatet. Han ligger fortsatt inne med dette og mangler nå ett prosenpoeng eller ca 3000 stemmer på å plukke det siste, faste mandatet som Frps Tone Iren Liljeroth for øyeblikket ligger inne med. Tror at ujevning går veien (men tøff kamp mot Sps Dagfinn Sundsbø her), men ikke et fast mandat.

Østfold: 6,3 prosent. -1 mandat. Har til nå produsert to prognoser for avisen Smaalenene (skal lage en ny en om to uker). På begge disse har KrF blitt stående uten representasjon. I så fall ryker Line Holten Hjemdal ut av Tinget. Det er fortsatt stillingen. Men det skal ikke så store stemmeforskyvninger til i KrFs retning før hun er inne. Jeg tror at hun nå mangler 0,8 prosentpoeng, eller snaut 1200 stemmer. Skulle det ryke, så har hun gode muligheter på utjevningsmandatet. Men for øyeblikket holder jeg SVs May Hansen som knepen favoritt til å ta dette.

Hedmark: 2,6 prosent. Arne Dagfinn Øynes ser ut til å kjempe en helt håpløs kamp om et mandat i Norges svakeste KrF-fylke.

Oppland: 3,6 prosent. Synes det ser nesten like håpløst ut for Hilde Ekeberg. Kan selvsagt håpe på et utjevningsmandat, men både Venstre og Høyre ligger foreløpig langt foran i denne køen.

Buskerud: 3,7 prosent. Fryktelig tungt også for Eva Høili. Må nesten doble oppslutningen for å ta det siste, faste mandatet. SV eller Sp tar trolig utjevningsmandatet. Følg mine Buskerud-analyser i Drammens Tidende, og/eller heng med videre på denne bloggen.

Vestfold: 5,4 prosent. Da er situasjonen langt lysere for Inger Lise Hansen. Men pr. i dag har hun langt opp til det siste, faste mandatet som Frps Morten Stordalen i følge mine beregninger ligger inne med. Har imidlertid en bra sjanse på utjevning, men må antagelig kjempe med SVs Inga Marte Thorkildsen og Venstres Kåre Pettersen om dette. Akkurat nå ligger Pettersen hårfint inne.

Telemark: 7,2 prosent. Geir Bekkevold har antagelig for langt opp til fast mandat. Men har en OK mulighet på utjevning. Det forutsetter dog at Høyres (og min Minerva-redaktør) Torbjørn Røe Isaksen tar et fast. For akkurat nå blokkerer Isaksen utjevningen for Bekkevold.

Aust-Agder: 12,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Kjell Ingolf Ropstad ligger inne med et relativt trygt utjevningsmandat, i den grad den type mandater kan karakteriseres som trygge. Han har også en bra mulighet på et fast, men tror at han vil trenge rundt 14 prosent for å ta det. Gitt at mitt estimat er korrekt, så mangler han ca 2 prosentpoeng eller snaut 1 100 stemmer på å frata FrPs Åshild Haugland det mandatet som hun nå innehar.

Vest-Agder: 18,7 prosent. 1 mandat. Dagrun Eriksen ligger trygt inne i KrFs beste fylke.

Rogaland: 11,7 prosent. 1 mandat. -1. Dagfinn Høybråten er bankers. Kjell Arvid Svendsen kjemper en utrolig jevn kamp både om et mulig fast mandat og utjevningsmandatet i fylket. Jeg har ham akkurat nå rett utenfor begge disse, men her er det bare ørsmå forskyvninger som skal til før han er inne.

Hordaland: 8,2 prosent. 1 mandat. -1. Laila Dåvøy klart inne. Filip Rygg mangler 1,2 prosentpoeng, eller ca 3000 stemmer, for å plukke det siste, faste mandatet som Frps Torkil Åmland akkurat nå innehar. Rygg har også en sjanse på å forsvare det utjevningsmandatet som partiet tok sist. Men da tror jeg han er avhengig av at Sp plukker et fast mandat i fylket. For akkurat nå blokkerer Kjersti Toppe denne "bakvei-muligheten" for ham.

Sogn og Fjordane: 8,2 prosent. Ser altfor tøft ut for Trude Brosvik, både med tanke på fast mandat og utjevning. SV eller Venstre kommer trolig til å ta utjevningsmandatet i Sogn og Fjordane.

Møre og Romsdal: 10,3 prosent. Rigmor Andersen Eide sikkert inne. To mandater virker for tungt, slik det ser ut nå - i så fall må nok Steinar Reiten belage seg på et liv utenfor Stortinget.

Sør-Trøndelag: 4,2 prosent. 1 utjevningsmandat. Øyvind Håbrekke virker å ha for langt opp til fast mandat. Men ser ikke helt hvem som skal frata ham utjevningsmandatet.

Nord-Trøndelag: 4,2 prosent. Sorry, men dette tror jeg slett ikke går, Bjørg Tørresdal. Hadde du holdt deg i Rogaland, så hadde du hatt en god sjanse. Har fryktelig langt opp til både fast mandat og ujevning.

Nordland: 3,9 prosent. 1 utjevningsmandat. Ser ut som Jan Sahl må peile seg inn på utjevningsmandatet nok en gang. Det ser forholdsvis lovende ut - igjen. Fast mandat virker pt for tøft.

Troms: 4,7 prosent. Jeg lager prognoser for Harstad Tidende hver måned. Og KrF har foreløpig ikke vært i nærheten av noe som kan lukte av mandat i Troms. Mariam Holter Rapp må nok derfor satse på andre inntekter enn stortingslønn.

Finnmark: 4,2 prosent. Otto Strand er langt unna plass på Finnmark-benken.


Konklusjon: KrF virker, som i 2005, å være trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet. Kun i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal ligger partiet an til å plukke faste mandater. Partiet reddes av utjevningsordningen, som ser ut til å kunne gi partiet fem-seks mandater til slik at KrF-gjengen på Tinget kan komme seg opp i tosifret antall.

Ny Akershus-analyse

Akershus sin desidert største lokalavis, Romerikes Blad, bruker i dag min aller siste valgprognose for fylket som førstesideoppslag (dessverre ikke på nett). Høyres nedadgående trend, og FrPs framgang gjør at den fastlåste mandatsituasjonen, som jeg beskrev i en Akershus-analyse for Minerva, er i ferd med å åpnes opp. For øyeblikket ligger nemlig FrP inne med historiske fem mandater, mens Høyre er i ferd med å miste sitt fjerde mandat og stå tilbake med kun tre. I så fall er det Skedsmo-politikeren Tone Iren Liljeroth som rykker inn på Tinget på bekostning av Andre Dahl.

Ellers er det ingen endringer. Men Sps løft på de aller sist målingene, gir Dagfinn Sundsbø et noe mer berettiget håp om å ta det utjevningsmandatet som KrFs Hareide akkurat for øyeblikket ligger inne med. Foreløpig holder jeg dog Hareide som favoritt.

Her er min siste prognose for Akershus:

Rødt 0,8
SV 6,2 1 mandat
Ap 30,5 5 mandater
Sp 2,9 -1
KrF 3,1 1 utjevningsmandat +1
V 6,7 1 mandat (Abid Raja er langt unna plass)
H 20,4 3 mandater -1
FrP 28,7 5 mandater +1
Andre 0,7

Valganalyse Akershus

Jeg har laget en rykende fersk analyse og prognose for landets nest største valgkrets (i innbyggertall) - Akershus. I mitt gamle hjemfylke ser det ut til at KrFs "kronprins" Knut Arild Hareide er på tur inn på Tinget, på bekostning av Sps Dagfinn Sundsbø (fra min gamle hjemkommune Fet).