Jeg har satt meg fore å intervjue alle de tre finalistene i den uhøytidlige kåringen av "Norges beste politiske blogg 2010". Først ut er liberalisten Onar Åm:
Hvorfor blogger du?
- Jeg blogger for å kjempe for min frihet. Jeg vil ha slutt på undertrykkelsen av individualister.
Du konkurrerer med Per Aage Pleym Christensen og Emil Andre Erstad i finalen. Hvis du har lest dem; hva synes du om deres blogger?
- Jeg kjenner bare til Per Aage Pleym Christensen som er en meget dyktig skribent. Soleklart en av Venstres beste politikere.
Nevn tre politiske blogger som du synes er gode og gi en kort begrunnelse for utvelgelsen av hver av dem.
- DLF-bloggen skrevet av Vegard Martinsen er utvilsomt den beste og mest omfangsrike politiske bloggen i Norge. Jeg vil også trekke frem Aksel Fridstrøms blogg Frydonomics. Fridstrøm er så kunnskapsrik at hvis hele Høyre hadde vært like dyktig som han ville partiet og landet hatt en god fremtid i møte. Heidi Nordby Lunde, kjent som Vampus, er også en særdeles oppegående og dyktig blogger.
Hvilken politisk sak brenner du mest for?
- Friborgerskap; retten til å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for eget liv. Jeg har nylig vært med å starte Friborgerforbundet som er en livssynsorganisasjon for individualister. I dag får kristne, muslimer og ateister leve ut sitt livssyn, men individualister undertrykkes på samme måten som kristne ble undertrykket i Sovjetunionen. Kristne fikk ikke bygge kirker, danne menigheter eller misjonere. Individualister får ikke lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv, selv om de ikke skader noen.
I dag er det to livssynsgrupper som regelmessig blir fortalt at de kan reise ut av landet dersom de ikke liker måten ting gjøres på i Norge. Den ene er muslimer, og den andre er individualister. Men muslimer er tross alt så heldige at de får lov til å leve ut sitt livssyn, selv om det har vært en del debatt rundt Hijab i Norge. Friborgerforbundet ble stiftet for å bekjempe undertrykkelsen av individualister. Målet er 500 medlemmer innen 1. april. Vi vil da være Norges tredje største livssynsorganisasjon.
På hvilken måte mener du at individualister ikke får lov til å ta ansvar for sin egen velferd og sitt eget liv?
- En individualist ønsker å forvalte sine egne penger slik at han kan velge skole for sine barn, velge helsetilbyder, velge å spare til egen ferie, arbeidsledighet, pensjon og livsforsikringer osv. Dette er ulovlig i dag da 70% av inntekten fratas han i skatter og avgifter. Selv om private skoler og private sykehus formelt sett er lovlig er slike tilbud de facto forbudt fordi en person som ønsker å sende barna sine på privatskole og benytte seg av private helsetjenester først er tvunget til å betale for en offentlig skole og et offentlig helsevesen han ikke benytter seg av. 80% av befolkningen har ikke råd til å betale dobbelt opp.
Du er stadig kritisk til sosialister og sosialismen. Hvorfor synes du liberalisme er overlegen sosialisme som ideologi?
- Veldig enkelt: liberalismen er objektivt overlegen som ideologi fordi den er mest tolerant. I et liberalistisk samfunn får sosialister lov til å danne sosialistiske kollektiv og leve som sosialister så mye de bare orker, mens i et sosialistisk land får ikke liberalister lov til å leve som liberalister. Alle skal med, ingen slipper unna.
Det er vel subjektivt å hevde at liberalisme er objektivt overlegen..?
- Vel, jeg ga et enkelt objektivt kriterium for å sammenligne ideologier som alle selv kan sjekke. I liberalismen er det plass til sosialismen, mens i sosialismen er det ikke plass til liberalismen. Liberalismen er inkluderende og tolerant. Sosialismen er intolerant og totalitær. Liberalismen er den eneste ideologien som gir plass til utøvelsen av alle andre ideologier, innenfor fredelige rammer.
Hvorfor har du valgt å jobbe politisk i lille DLF? Hadde det ikke vært bedre å velge et parti der man kan oppnå reell maktpåvirkning, som f.eks. Høyre eller Frp?
- Det finnes mange gode folk i Høyre, Venstre og Frp, men et rendyrket forsvar for individuell fred og frihet slipper sjeldent til orde. Norge trenger noen røster som taler entydig på vegne av individet.
Hvorfor ser det ikke ut som et rent liberalistisk parti noen gang vil lykkes i Norge?
- Europa har vært et korporatistisk føydalsamfunn med en stor og sterk adel/politisk elite i nærmere 1000 år. Fascismen sitter svært dypt i kulturen vår, dessverre. Det europeiske folk har blitt gjetet som kveg inn i elitenes verdistrukturer, først som leilendinger og dernest som velferdsborgere.
På hvilken måte vil du si at Norge er totalitært?
- Mussolini definerte fascismen som "alt innenfor staten, ingenting utenfor staten." Eller i moderne språkdrakt: alle skal med, ingen slipper unna. Det som altså kjennetegner og definerer fascismen er ikke slike overflatiske trekk som førerprinsippet eller om lederen går i militæruniform, men TVUNGEN ENHET. Det å tvinge alle sammen til å være med på et kollektivt prosjekt og ikke gi noen muligheter for å slippe å være med er grunnleggende fascistisk. Selv om mange sosialister var venstreekstreme fascister som ønsket en planøkonomi på alle områder i samfunnet forstod Mussolini tidlig at fascismen hører hjemme i sentrum for å være stabil. Han kombinerte nasjonalismens (som per definisjon er sentrumsorientert) samlende kraft med sosialismen og skapte nasjonalsosialismen, som han definerte som "den tredje vei" mellom kapitalismen og kommunismen. Det norske arbeiderpartiet forstod også dette nokså tidlig og konverterte til nasjonalsosialismen på slutten av 20-tallet. I 1933 lånte de det nazistiske slagordet "by og land, hand i hand" for å fremheve at også de stod for nasjonal samling.
Etter 2. verdenskrig nådde fascismen sin gullalder. Hitler og Mussolini hadde med totalitære virkemidler vist at det var mulig å bygge opp en velferdsstat på rekordtid og de inspirerte europeiske partier over hele Norge til å "bygge landet" ved hjelp av krigssosialismen som Mussolini og Hitler hadde demonstrert var mulig å gjennomføre. Vi kan gjerne si at Mussolini og Hitler tapte krigen, men vant freden. Mussolini fikk helt rett da han sa at det 20. århundret ville bli fascismens århundre.
Etter kommunismens fall i 1991 konverterte også de venstreorienterte sosialistene i vesentlig grad til nasjonalsosialismen. SV har i dag et partiprogram som nesten er en blåkopi av NSDAP. Tidligere leder av Vigrid og ny-nazisten Tore Tvedt sier at han har stor sans for Kristin Halvorsen og SV, og han har sammenlignet NSDAP med Arbeiderpartiet punkt for punkt for å vise hvilke deler av sosialdemokratenes program han som ny-nazist kan stå inne for. Dersom Hitler hadde hatt stemmerett i Norge i dag er det svært sannsynlig at han hadde stemt på enten Arbeiderpartiet, SP eller SV for disse ligger nærmest opp til nazismen, minus det eksplisitte jødehatet og konsentrasjonsleirene da, selvfølgelig.
Mussolinis ånd lever videre i beste velgående i Norge i dag i form av en demokratisk variant av fascismen: flertallsfascisme. Flertallet bor i et demokrati, mens mindretallet bor i et fascistisk diktatur. Dette lar seg faktisk gjøre fordi nasjonalsosialismen ligger i sentrum hvor flertallet befinner seg. Mange reagerer dette som polemikk, men til disse spør jeg da: på hvilken måte merker en minoritet forskjell på en lov vedtatt av en Fører eller et flertall? For homofile er forbud mot homofili like seksual-fascistisk, uansett om det er et flertall eller en mann med bart og brun militærdrakt som vedtar loven. Forbudet mot homofili ble heldigvis opphevet i 1972, men ennå gjenstår mange fascistiske lover og ordninger. På samme måte som at det ikke gikk an for ateister å melde seg ut av statskirken frem til 1845 er det i dag ikke mulig for individualister å melde seg ut av statsvelferden og ta ansvar for egen liv.
Hvem av dagens politikere har du mest sans for?
- Hvis jeg må begrense meg til stortingspolitikerne tror jeg at jeg må si Jørund Rytman.
Hva er bra med Rytman?
- Han er blant de klareste forsvarerne av individuell frihet og fredelig handel i norsk politikk i dag. Langt fra så rendyrket som jeg skulle ønske, men innenfor rammene av et parti som er nødt til å forholde seg til det politiske sentrum, hvor makten ligger, for å holde på velgerne klarer han å kjøre en nokså bra linje, avrunder Åm.
Er du enig med Åm og synes han har en god blogg? Stem på ham i høyrefeltet under mine tvitringer. Synes du han er på jordet? Stem på en av de andre to kandidatene. Og uansett; sleng gjerne inn en melding i kommentarfeltet.
Viser innlegg med etiketten Sosialisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sosialisme. Vis alle innlegg
torsdag 4. mars 2010
søndag 3. januar 2010
Venstresiden ligger nede
Hadde denne analysen av den radikale norske venstresidens problemer på trykk i Drammens Tidende i går:
Radikal venstreside ligger nede
SV og Rødt får det ikke til – verken i Buskerud eller på landsbasis. Hva er galt?
Jeg levnet ikke SV særlige muligheter for et godt stortingsvalg i mine førvalgsanalyser. Spådommen holdt bra stikk. Men det gikk enda verre enn jeg trodde. Buskerud SV havnet til og med under 5-tallet, noe som medførte at også utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Rødt hadde en historisk sjanse til å utnytte SVs høyredreining i regjering. Partiet rotet bort muligheten. Fattige seks tideler var alt man klarte å skrape sammen i fylket. I sum stemte drøyt 7 000 Buskerud-velgere på disse to partiene som skal utgjøre det reelle venstre i norsk politikk (Ap er noe bortimot et sentrumsparti). Det er stusselige greier når en vet at 142 000 velgere avga stemme.
SVs hovedproblem er at de lekker velgere til Ap og hjemmesitterne. Helt fra valgkampen i 2005 og fram til i dag, har det stort sett gått utforbakke for partiet som ble dannet på Ap-opposisjon og motstand mot NATO. Hovedårsaken er at mange velgere ikke liker det de ser av SV som regjeringsparti. Kameler slukes på kjerneområder som skole, miljø og utenriks i en slik grad at velgerflukten blir massiv. Velgere stemmer ikke SV fordi de vil at det skal være et ansvarlig styringsparti. Velgere stemmer SV fordi det skal være et tydelig og klart venstrekorrektiv til Ap. Det er det lenge siden SV har vært, og derfor har partiet falt dramatisk mye.
Partileder Kristin Halvorsen skjønte omsider, etter nok et svakt valg, at finansministerposten ikke er det lureste en SV-leder kan sitte med i regjering. Byttet til kunnskapsdepartementet signaliserer et ønske om at partiet i større grad skal ri sine hjertesektorer og overlate den helhetlige styringen til Ap. Det var et fornuftig grep. Men det kommer trolig altfor sent. De siste ukene har vi sett et kraftig Ap-fall på meningsmålingene, bl.a. som et produkt av biodieselavgift og sykelønnsinnstramning. I ”gamle dager” førte store Ap-fall automatisk til sterk SV-framgang. Så skjer ikke nå. Riktignok er det et lite pluss å spore, men et svakt sådan. Det henger sammen med at velgerne i liten grad går til SV for å straffe Ap. Fordi det ikke er noen straff lenger. Derfor søker de heller til Høyre og Frp, eller hopper opp på gjerdet.
SV har makt og har fått visse gjennomslag i regjering. Problemet er at tapene har blitt langt synligere enn seirene. Derfor er det vanskelig å se hvordan SV skal greie å vokse til høyder ala 2001 uten at man først kommer seg ut av regjering. SV og Kristin Halvorsen sitter bundet til regjeringsmasten og synes å være villig til å selge det meste av partisjelen for fire taburetter. Antagelig må det et enda svakere 2011-valg til før man ser seg om etter utgangen. Fordi et rødgrønt samarbeid på mange måter er partilederens hjertebarn, og det sitter uhyre langt inne å innse at prosjektet er en velgermessig katastrofe for partiet.
Både SV og Rødt fikk en gyllen mulighet servert da finanskrisen braste løs. For var ikke krisen en konsekvens av den tøylesløse formen for kapitalisme som begge partier har bygget sin eksistens på å opponere mot? Vi har imidlertid hørt heller lite til gode alternativer. I stedet bekreftet Halvorsen den tidligere britiske statsminisiter Margaret Thatcher sin tese om ”There is no alternative” da hun i Norges største avis i fjor oppfordret folk til å shoppe mer for å få hjulene i gang. Hun fulgte opp med praktisk politikk der det ble pøst på med penger til ulike stimuleringstiltak. Stimulere til hva? Jo, stimulere til å få fart på økonomien igjen. Markedsøkonomien. Kapitalismen. Mens Rødt-leder Torstein Dahle på sin side leverte et kapitalismeangrep over mange sider i fjorårets første utgave av tidsskriftet Samtiden, men uten å presentere noe annet til alternativ enn vage formuleringer om at han ”arbeider for et sosialistisk samfunn”. Hva dette sosialistiske samfunnet egentlig skal innebære og hvordan vi skal komme dit, framstår uklart. Væpnet revolusjon er visst ikke helt greia lenger, ei heller i Rødt. For den jevne velger framstår like fullt Rødt fortsatt for ekstremt og sært.
Fram mot valget i 2011 gjelder det for begge partier å forsøke og forsvare sine få skanser lokalt. For Rødts vedkommende handler det om et par kommunestyrerepresentanter på Ringerike og en på Kongsberg. SV har noen flere, men det var jammen ikke mange representantene de klarte å kare til seg i 2007. Med et Norge i krig i Afghanistan og et politisk landskap som skriker etter venstreradikal opposisjon, så framstår de to partiene som normalt skal utgjøre slik opposisjon, som grå og tannløse.
Det er et demokratisk problem.
Oppdatert: Bloggeren Vigdis mener at Rødts og SVs problemer tvert i mot er en styrke for demokratiet. Hva mener du?
Radikal venstreside ligger nede
SV og Rødt får det ikke til – verken i Buskerud eller på landsbasis. Hva er galt?
Jeg levnet ikke SV særlige muligheter for et godt stortingsvalg i mine førvalgsanalyser. Spådommen holdt bra stikk. Men det gikk enda verre enn jeg trodde. Buskerud SV havnet til og med under 5-tallet, noe som medførte at også utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Rødt hadde en historisk sjanse til å utnytte SVs høyredreining i regjering. Partiet rotet bort muligheten. Fattige seks tideler var alt man klarte å skrape sammen i fylket. I sum stemte drøyt 7 000 Buskerud-velgere på disse to partiene som skal utgjøre det reelle venstre i norsk politikk (Ap er noe bortimot et sentrumsparti). Det er stusselige greier når en vet at 142 000 velgere avga stemme.
SVs hovedproblem er at de lekker velgere til Ap og hjemmesitterne. Helt fra valgkampen i 2005 og fram til i dag, har det stort sett gått utforbakke for partiet som ble dannet på Ap-opposisjon og motstand mot NATO. Hovedårsaken er at mange velgere ikke liker det de ser av SV som regjeringsparti. Kameler slukes på kjerneområder som skole, miljø og utenriks i en slik grad at velgerflukten blir massiv. Velgere stemmer ikke SV fordi de vil at det skal være et ansvarlig styringsparti. Velgere stemmer SV fordi det skal være et tydelig og klart venstrekorrektiv til Ap. Det er det lenge siden SV har vært, og derfor har partiet falt dramatisk mye.
Partileder Kristin Halvorsen skjønte omsider, etter nok et svakt valg, at finansministerposten ikke er det lureste en SV-leder kan sitte med i regjering. Byttet til kunnskapsdepartementet signaliserer et ønske om at partiet i større grad skal ri sine hjertesektorer og overlate den helhetlige styringen til Ap. Det var et fornuftig grep. Men det kommer trolig altfor sent. De siste ukene har vi sett et kraftig Ap-fall på meningsmålingene, bl.a. som et produkt av biodieselavgift og sykelønnsinnstramning. I ”gamle dager” førte store Ap-fall automatisk til sterk SV-framgang. Så skjer ikke nå. Riktignok er det et lite pluss å spore, men et svakt sådan. Det henger sammen med at velgerne i liten grad går til SV for å straffe Ap. Fordi det ikke er noen straff lenger. Derfor søker de heller til Høyre og Frp, eller hopper opp på gjerdet.
SV har makt og har fått visse gjennomslag i regjering. Problemet er at tapene har blitt langt synligere enn seirene. Derfor er det vanskelig å se hvordan SV skal greie å vokse til høyder ala 2001 uten at man først kommer seg ut av regjering. SV og Kristin Halvorsen sitter bundet til regjeringsmasten og synes å være villig til å selge det meste av partisjelen for fire taburetter. Antagelig må det et enda svakere 2011-valg til før man ser seg om etter utgangen. Fordi et rødgrønt samarbeid på mange måter er partilederens hjertebarn, og det sitter uhyre langt inne å innse at prosjektet er en velgermessig katastrofe for partiet.
Både SV og Rødt fikk en gyllen mulighet servert da finanskrisen braste løs. For var ikke krisen en konsekvens av den tøylesløse formen for kapitalisme som begge partier har bygget sin eksistens på å opponere mot? Vi har imidlertid hørt heller lite til gode alternativer. I stedet bekreftet Halvorsen den tidligere britiske statsminisiter Margaret Thatcher sin tese om ”There is no alternative” da hun i Norges største avis i fjor oppfordret folk til å shoppe mer for å få hjulene i gang. Hun fulgte opp med praktisk politikk der det ble pøst på med penger til ulike stimuleringstiltak. Stimulere til hva? Jo, stimulere til å få fart på økonomien igjen. Markedsøkonomien. Kapitalismen. Mens Rødt-leder Torstein Dahle på sin side leverte et kapitalismeangrep over mange sider i fjorårets første utgave av tidsskriftet Samtiden, men uten å presentere noe annet til alternativ enn vage formuleringer om at han ”arbeider for et sosialistisk samfunn”. Hva dette sosialistiske samfunnet egentlig skal innebære og hvordan vi skal komme dit, framstår uklart. Væpnet revolusjon er visst ikke helt greia lenger, ei heller i Rødt. For den jevne velger framstår like fullt Rødt fortsatt for ekstremt og sært.
Fram mot valget i 2011 gjelder det for begge partier å forsøke og forsvare sine få skanser lokalt. For Rødts vedkommende handler det om et par kommunestyrerepresentanter på Ringerike og en på Kongsberg. SV har noen flere, men det var jammen ikke mange representantene de klarte å kare til seg i 2007. Med et Norge i krig i Afghanistan og et politisk landskap som skriker etter venstreradikal opposisjon, så framstår de to partiene som normalt skal utgjøre slik opposisjon, som grå og tannløse.
Det er et demokratisk problem.
Oppdatert: Bloggeren Vigdis mener at Rødts og SVs problemer tvert i mot er en styrke for demokratiet. Hva mener du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)