fredag 30. april 2010

H+Frp har flertall

For første gang viser mine gjennomsnittsberegninger at H og Frp har et flertall av mandatene inne.

April 2010 er så definitivt på hell. Ni partimålinger er publisert i denne måneden. Gjennomsnittet av dem gir følgende tall (endring fra mars i parentes):

Rødt 1,3 (-0,3)
SV 6,2 (-0,3)
Ap 29,8 (-1,0)
Sp 5,2 (+0,1)
KrF 5,0 (+0,1)
V 3,8 (-0,4)
H 23,7 (+1,5)
Frp 23,9 (+0,3)
Andre 1,1 (-0,2)

I sum samler de rødgrønne nå bare 41,2 prosent. Det er 6,6 prosentpoeng under nivået fra valget i fjor. Det betyr at om lag 170 000 velgere netto har flyktet fra regjeringspartiene. Det kan tolkes som at ganske mange velgere angrer på sin stemmegivning.

Høyre og Frp plukket i sum 40,1 prosent av velgerne ved valget. Nå ligger de to partiene samlet på hele 47,6. Det er først og fremst Høyre som står for den blå framgangen. Partiet er nå hele 6,5 pp over valgresultatet sitt.

Hvis tenker oss at dette ble valgresultatet, ville vi trolig endt opp med en mandatfordeling som ville sett omtrent slik ut:

SV 11
Ap 52 (-1)
Sp 9
KrF 9 (+1)
V 2 (-5)
H 42 (+3)
Frp 44 (+2)
Venstre har trynet i sperregrensen igjen, og ville mistet fem av de sju mandatene som de lå inne med forrige måned. Aps tilbakegang gir også mandattap denne måneden. Partiet tok 64 mandater ved valget i fjor og ligger nå hele 12 under dette resultatet.

Selv om Høyre og Frp nå er omtrent helt jevnstore, så ville Frp trolig plukket et par mandater mer. Det skyldes at partiet har en gunstigere geografisk oppslutning enn Høyre - sett i lys av valgsystemet. Frp belønnes for å stå sterkere i distrikene enn Høyre.

Totalt ligger de inne med 86 mandater. Det er ett mandat mer enn de trenger for å ha rent flertall. Det er historisk. Aldri tidligere har de hatt flertall på mine gjennomsnittsberegninger. For de som ønsker et helblått flertall, er det gunstig at Venstre er under sperregrensen. Da blir terskelen for heltblått flertall lavere. Ramler KrF også under, så vil terskelen senkes ytterligere. Trolig vil det da kunne være tilstrekkelig med ca 45 prosent for de to høyrepartiene.

Norge er nå altså blåere enn noen gang. Men det er valgene som teller. 

onsdag 28. april 2010

Flertall for Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet er en het politisk potet. Ap er for, Høyre og Frp er splittet og resten er i mot. Hva Høyre og Frp foretar seg, blir derfor helt avgjørende for utfallet. Høyres ledelse driver for tiden et ekkelt taskenspill i denne saken.

Saken har også engasjert mange bloggere. Mitt inntrykk er at de aller fleste er negative. Men nei-bloggerne virker ikke å være særlig representative. For i den norske befolkningen synes det å være en positiv stemning, skal vi tro den målingen som Synovate nylig har gjort for Minerva.

Her svarer 51 prosent at de er for og 31 prosent at de er mot direktivet. Mens 18 prosent ikke har gjort seg opp en mening. Fjernes vet ikke-gruppen, er det et klart 62-38 flertall.

Vi kan godt diskutere spørsmålsstillingen. Den lyder:

EU har innført et datalagringsdirektiv som påbyr automatisk lagring av data knyttet til bruk av internett, e-post og telefon. Politiet og sikkerhetstjenesten kan få tilgang til disse dataene. Er du for eller imot at dette datalagringsdirektivet også skal gjelde i Norge?

Er den tendsiøs og ledende slik at den trekker folk i retning av "for" direktivet? I mine øyne ser den OK ut, selv om det kan innvendes at data er et noe mildt og upresist begrep for lokasjonsdata.

Vi skal også være varsom med å overtolke enkeltmålinger, jeg ønsker alltid har flere målinger som eventuelt kan bekrefte stemninger. Men foreløpig er det kun denne vi kan forholde oss til.

Argumentene for direktivet ligger uansett fast:
- Norge kan havne bakpå i kriminalitetsbekjempelse
- Nei til direktivet kan sette EØS i fare.
- Norge bør harmonisere regelverket med andre land

I mot dette står primært personvernhensynet. Muligheten for å lagre all e-postkontakt, telefonsamtaler og internettbruk av mennesker som ikke er mistenkt for noe som helst, bryter rett og slett med et sentralt rettsstatsprinsipp.

Nestleder i Ap, Helga Pedersen, har stemplet partier som er i mot direktivet for useriøse og uansvarlige. Hvilket i så fall betyr at hennes parti sitter i regjering med uansvarlige partier. Det må da være en uholdbar situasjon?

Inntill videre tyder det i alle fall på at Pedersen har en stor del av folket på sin side i selve saken.

mandag 26. april 2010

TV-debattene er borte

TV2 har tatt bort Holmgang. Og de har flyttet Tabloid fra hovedkanalen til lille Nyhetskanalen. NRK har lagt ned Redaksjon 1 og erstattet det med Aktuelt på nisjekanalen NRK2. Riktignok har de i stedet etablert nyskapningen Debatten på torsdager. Men tendensen er klar: Politiske debatter i beste sendetid på de store TV-kanalene er ut.

Hva betyr dette for politikken? Hva betyr det for politikerne og partiene? Hvilke konsekvenser har det for velgerne?

søndag 25. april 2010

"Hung" parlament i England?

I mangel av norsk valg i år, får vi kose oss med utenlandske valg. Selv er jeg såpass provinsiell at jeg faktisk synes valget i Sverige i høst er mer interessant enn det nært forestående valget i Storbritannia. Men jeg følger da litt med på britene også. Og foreløpig synes jeg det lukter "hung" parlament der borte. Dvs. at hverken Konservative eller Labour kommer til å få flertall i parlamentet denne gang.

Jeg må også tilstå at jeg også håper at det vil skje. Først og fremst fordi det vil sette fart i prosessen med å få kastet Storbritannias avleggse valgsystem på skraphaugen. Flertallsvalg i ensmannskretser, som vi heldigvis kvittet oss med i 1921, men som man fortsatt holder seg med der borte, får mandatutslag som er noe bortimot perverse. Særlig har det rammet Liberaldemokratene som i lang tid har samlet om lag 20 prosent av stemmene, men som har fått en representasjon i parlamentet som er stusselig.

Både Labour og Konservative tjener på valgordningen, men særlig går ordningen pro Labour. Det skyldes at de har det beste grepet om de jevne kretsene. Kretser som det meste dreier seg om innenfor denne type valgordninger. Av Storbritannias 650 enmannskretser, er det max 100 som det knytter seg spenning til. De øvrige er omtrent avgjort på forhånd.

Liberaldemokratenes problem er at de har en jevnere oppslutning enn de andre partiene. Dette betyr at de blir nr. 2 i mange kretser, noe som gir dem dårlig mandatuttelling siden det eneste som betyr noe er om man blir størst eller ei i hver enkelt krets. På samme måte som Ap her hjemme ble klart underrepresentert (de har tatt sitt monn igjen senere..) på starten av 1900-tallet siden Venstre den gang tok de fleste landksretsene, mens Høyre tok seg av bykretsene.

Vel, la oss ta en liten titt på hva måletallene viser. Min kjepphest, som sikkert mange av dere kjenner til, er å bruke et gjennomsnitt av de ulike målingene som en god indikator på velgerpreferansene. Jeg synes denne siden gir en god oversikt over utviklingen. Når jeg legger målingene fra i går og forgårs til grunn, kommer jeg ut med følgende snittall:
Konservative 35
Labour 27
LibDem 28
Andre 10

Konservative, med Cameron i front, har mao. en ledelse på Labour og sittende statsminister Gordon Brown på åtte prosentpoeng. Holder det til å ta valgseieren hjem?

Når jeg legger inn disse snittallene inn i en mandatkalkulator, kommer jeg ut med denne mandatfordelingen:
Konsevative 283
Labour 250
LibDem 86
Andre 13 (+18 mandater fra Nord Irland)

326 mandater er det som trengs for å kapre flertall alene. Vi ser altså at Konservative pr. nå mangler 43 mandater for å bikke flertallet. Selv om LibDem er hakket større enn Labour i antall velgere, så ligger regjeringspartiet an til å bli tre ganger større i antall mandater.

Trolig må Konservative over 40 prosent for å få mandatflertallet alene. Dette betyr at de nok må vokse med ca fem prosentpoeng i sluttfasen, for at det skal gå veien for dem. Labour kan klare seg med 35-36 prosent for å beholde flertallet (litt avhengig av stemmefordelingen for de andre partiene) og trenger et løft på 8-9 prosentpoeng.

Ingen av de scenariene er helt urealistiske, men min vurdering er at i øyeblikket er det mest sannsynlig at ingen får flertallet. I så fall blir det opp til Clegg og LibDem å velge side i koalisjonsforhandlinger. Det kan åpne for at Storbritannia kan bevege seg fra et kunstig og gammeldags topartisystem til et moderne flerpartisystem.  

    

Sosiale Frp

Aftenposten intervjuet meg i går om Frp og bruken av sosiale medier.

lørdag 24. april 2010

Parlamentarisme

Innføring av den parlamentariske styringsmodellen diskuteres i flere kommuner. Særlig er dette nå høyaktuelt i Trondheim. Nylig drøftet jeg mulige implikasjoner av overgang fra formannskaspmodellen for Adresseavisens lesere. Sjekk ut analysen min her.

onsdag 21. april 2010

- Frp mister seg selv

Kjersti Almåsvold Mo meldte seg nylig ut av Frp etter flere år tett på partiets ledelse. I denne samtalen svarer hun åpent på spørsmål om partiet, kulturen og dagens ledelse.

I 2003 ble Kjersti Almåsvold Mo (bildet)  valgt inn i Eidsvoll kommunestyre for Frp. To år senere ble hun ansatt som valgkamprådgiver i.f.m. stortingsvalget. Året etter giftet hun seg med partiets mektige generalsekretær; Geir Mo. I fjor høst gikk de to i fra hverandre, og tidligere i år meldte hun seg ut av partiet.

Dette ble selvsagt tabloidmat, og VG har trykket i alt fire artikler som omhandler dette. De fanget min interesse. Dels fordi jeg synes at Frp er noe av det mest spennende en analytiker kan erverve seg kunnskap om for å forstå, men også fordi vi her åpenbart har å gjøre med ei dame som har fått et unikt innblikk i de øverste og innerste sirkler i et parti som står på terskelen til regjeringsmakt.

Frps ideologi
Derfor ville jeg dypere enn det VG-artiklene klarte å formidle. Jeg ville vite mer substansielt hva som lå til grunn for Almåsvold Mo sin utmeldelse. Er det bare et bittert og uinteressant oppgjør med en eks? Eller har hun et budskap som bør være av offentlighetens interesse? Derfor tok jeg kontakt med dama, ba om et møte og var forberedt på at hun ikke ville utdype dette. Hun svarte positivt fordi jeg inviterte mer til samtale og analyse enn et ordinært journalistisk intervju.

Det ble et interessant møte rundt et cafebord. Et møte der jeg glemte mine forberedte spørsmål og heller lot dialogen ta sine egne veier.
- Jeg meldte meg inn i Frp fordi jeg likte det jeg leste om partiets ideologi, begynner hun.
Hva likte du?
- Særlig likte jeg det som stod om individ og felleskap. Om å gi rom for den enkelte. Om å skape et samfunn basert på det som hver enkelt har iboende i oss. Dette traff meg i hjertet.

- Ville jobbe med samfunnsutvikling
Det var slett ikke gitt at Almåsvold Mo skulle havne i Frp. Etter tre år for Eidsvoll Bygdeliste (1999-2002) ga hun beskjed om at hun ikke ville stille til gjenvalg fordi hun syntes det ble vanskelig å være med i ei såkalt fri bygdeliste, der deler av gruppa tviholdt på sin opprinnelige partifarge.

Hun var åpen for at både Ap og Høyre kunne være aktuelle partier, fordi hun ville fortsette med politikk. Et genuint, lokalt samfunnsengasjement lå i bunn – et engasjement hun ønsket mer utløp for. Det ble Frp. P.g.a. ideologien og Carl I. Hagen.
- Jeg synes Carl I Hagen var drivende dyktig i TV-debatter. Det bidro også til at Frp ble mitt parti.
Hun fikk raskt en stigende stjerne i partiet.
- Rådgiverstillingen som jeg fikk i 2005, føltes veldig riktig for meg. Jeg ønsket å jobbe med samfunnsutvikling.

God valgkamp
Valgkampen 2005 gikk strålende for Frp, bl.a. fordi Carl I Hagen 20.juni 2005 sendte en torpedo gjennom Bondevik-regjeringen ved å trekke sin støtte til en ny regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Dermed mistet ”Bondevik-partiene” KrF og Høyre nærmest over natten mye av den styringstroverdigheten de hadde brukt fire år på å bygge opp. Valgkampen deres gikk helt i stå, mens Frp fritt kunne fronte egne primærstandpunkter og angripe regjeringen.

Almåsvold Mo hevder dette avgjørende utspillet var Hagens egen ide basert på en analyse av at Frp ellers kunne ha druknet mellom regjeringsalternativene.
- Carl I. Hagen er en glitrende strateg. Han tok selv avgjørelsen. Han er også usedvanlig flink til å lytte. Jeg ble imponert over hans evne til å sammenfatte diskusjoner og konkludere.
VG skrev senre  at Siv Jensen var meget skeptisk til denne strategien.

- Dårlig kjemi mellom Siv og Carl
I 2006 overtok Siv Jensen formannsvervet i partiet. Almåsvold Mo beretter at forholdet mellom Carl og Siv er noe anstrengt.
- Personkjemien er ikke bra. De prøver utad å framstå som gode venner, men det er bare et spill for galleriet. Siv Jensen vil ha Carl I. Hagen helt bort og ut.
Var det derfor Hagen fikk en så beskjeden rolle under fjorårets valgkamp?
- Det var og er viktig å få frem Siv Jensen, slik at hun fremstår som en reell kandidat til statsministervervet.
Hva skiller Siv Jensen og Carl I. Hagen?
- Siv Jensen er god på talerstolen, men mangler Hagens strategiske ferdigheter. Hun er humørsyk og mye mer avhengig av gode folk rundt seg.
Har hun det?
- Geir A. Mo har spilt en meget sentral, strategisk rolle og gjør nok det fremdeles. I sin rolle som generalsekretær og sekretariatsleder, brukte han mesteparten av sin tid på Siv Jensen. I tillegg har de engasjerte og dyktige medspillere. Det er ingen hemmelighet at Tor Mikkel Wara er en av dem. I valgkampen 2005 hadde Finn Egil Holm også en sentral rolle og var nok en av de viktigste bidragsyterne til en vellykket valgkamp.

- Falsk ledelse
Hva var det som gjorde at du begynte å tvile på om det var rett for deg å være i partiet?
- Mine erfaringer fra det indre livet i Frp, medførte at jeg fikk en sterkere og sterkere følelse av at partiet stod for en type dobbeltkommunikasjon som jeg ikke var komfortabel med å være en del av.
På hvilken måte da?
- Frp skal være et parti for vanlige folk, mens jeg opplevde at bl.a. Mo og Jensen, i liten grad er opptatt av vanlige folk, men mest opptatt av ære, makt og posisjoner. I jaget etter makt, er sentrale politikere og hele partiet i ferd med å undergrave det fundamentet som jeg trodde Frp stod på og som John Alvheim var en så sterk bærer av, nemlig ombudsmannsrollen. Dette trodde jeg var det ideologiske grunnlaget i partiet.

Streben etter makt og posisjoner er vel ikke akkurat unikt for Frp?
- I så fall; gjør det saken bedre? Bør ikke politikk handle om idealisme og ønsket om å skape noe, dra samfunnet i en retning som gjør det bedre å leve i, repliserer Almåsvold Mo.

Ukultur
Hva er galt med Frp-kulturen?
- Det ble klarere og klarere for meg at Frp-kulturen, med sterk sentraldirigering - av noen internt omtalt som av stalinistisk karakter, og stadig frykt for eksklusjoner, ikke er noe som jeg lenger kunne være en del av.
Hva slags kultur vil du ha?
- Jeg ønsker å opprettholde troen på at gjør vi de riktige tingene, jobber ærlig og redelig ut i fra det vi sier, så kommer belønningen også innenfor politikken.

Er ikke det fryktelig naivt?
- Jo kanskje, men det fungerer på andre områder, hvorfor ikke i politikken? Det stilles spørsmålstegn rundt valgdeltagelsen – kanskje det har å gjøre med den måten politikk utøves på? Jeg trodde Frp var annerledes og den moderne og framtidsrettede utgaven av Arbeiderpartiet.
Moderne Ap – hva legger du i det?
- Et parti som bygger på at vi ikke er en gruppe mennesker, men mennesker i en gruppe.

Brevet
Almåsvold Mo gjorde et siste forsøk på å kunne bli værende i partiet. Hun formulerte derfor et brev rettet mot fylkes- og partiledelse, med klare krav til avklaring av Frps videre vei. I brevet heter det bl.a. at

”Jeg hadde forventet at vi innad i partiet, skulle møtes i en kultur preget av respekt og dialog, der vi passet på hverandre med kjærlig korrigering, slik at forskjeller og uenighet ble en kreativ kraft, ikke et grunnlag for intriger, baksnakk og ekskludering. Som individer er vi forskjellige og subjektive i våre opplevelser. Hvor skal det være rom for dette, om ikke i et parti som bygger på enkeltindividets frihet?

Hun avrundet med et spørsmål:
”Hva har organisasjonen tenkt å gjøre for å utvikle partiet slik at det er rom for å stille spørsmål, lov å være kritiske, lov å være sterkt uenige og likevel evne å finne løsninger som alle kan leve med?”

Avvisningen
I et kort svar på e-post fra Frps nåværende generalsekretær Erland Vestli, heter det at
”I forhold til din henvendelse vises det til at partiets strategi og ideologi til enhver tid nedfelles gjennom demokratiske prosesser og vedtak i partiets landsstyre og landsmøte. Dine synspunkter på denne har jeg således ingen foranledning til å kommentere”.

Dermed var det over og ut med Frp for Almåsvold Mo. Hun tolket svaret som en kald avvisning, men samtidig en bekreftelse på at det å fortsette i Frp, ville være å gå på akkord med seg selv. Hun meldte seg ut av Frp og er nå fri og uavhengig kommunestyrerepresentant i Eidsvoll.

- Originalen Wara
- Jeg savner et politisk parti med de verdiene og den ideologien jeg trodde jeg fant i Frp. Men kanskje kan en ny ledelse snu Frp tilbake i den retningen, undrer hun.
Hvem skulle det være?
- Min opplevelse er at partiet hadde vært bedre tjent med ”originalen” Tor Mikkel Wara, avrunder hun.

Idealist. Det er mitt inntrykk av Almåsvold Mo. Bør det være rom for slike i politikken? Eller vil posisjonering, spill, strategi og maktbegjær alltid trenge idealismen, i alle fall deler av den, til side?

tirsdag 20. april 2010

Har Siv Jensen levert?

Det er Frp-landsmøte til helgen. Trolig derfor ble min dag i dag innledet med å svare på noen spørsmål fra en Nettavisen-journalist. Journalisten valgte å vinkle overskrift og ingress opp i mot de av setningene mine som berørte Siv Jensen. Dette avfødet en noe opphetet debatt i kommentarfeltet under artikkelen. Og deretter kom Frps tidligere generalsekretær og nåværende stabssjef for Siv Jensen, Geir Mo, på banen med et forsvar for sin leder.

Nå er det mange andre elementer ved Frp enn Siv Jensens egenskaper som jeg synes er mer spennende og som jeg heller vil diskutere. Men OK - la oss ta denne debatten.

Hva synes du - er det et poeng (som jeg er inne på) at Siv Jensen har falt litt igjennon når det har gjeldt som mest i de to valgkampene hun til nå har ledet?
Eller har Geir Mo rett når han framholder at perspektivet heller bør være at hun har levert varene i form av historiens beste lokalvalg og stortingsvalg for Frp?

 

mandag 19. april 2010

Er Frp-festen over?

Noe av det mest spennende for alle som er interessert i norsk politikk, har i de senere årene vært å besvare hvordan Frp har kunnet vokse fra omtrent null og niks til å bli landets ledende opposisjonsparti og sågar være Norges største parti på enkelte målinger. Spenningen er i ferd med å avta noe. For både ved valget i 2007 og 2009 er stagnasjon et mer treffende begrep enn vekst på Frps resultater.

For all del: Frp gjorde sitt livs beste lokalvalg i 2007. Og Frp gjorde sitt livs beste stortingsvalg i 2009. Men ingen av valgene ble hva de så ut til å kunne bli for partiet. Begge ganger falt man igjennom i valgkampene. Selv om du neppe får så mange i Frp til å innrømme det offentlig, så var begge valg noe skuffende for dem.

Hva tror du er årsaken til Frps stagnasjon?

fredag 16. april 2010

Helblått i Bergen

Mine ferske prognosetall viser nå et H+Frp-flertall i Bergen. Det kan få konsekvenser for byrådsmakten.

I dag skulle jeg vært i Bergen og snakket i en times tid til Bergen Frp. Foredraget er klappet og klart, men hele turen rant dessverre ut i aske. Bl.a. hadde jeg laget en rykende fersk Bergen-prognose. Til glede (?) for alle mine blogglesere, så skal jeg presentere disse tallene her i stedet.

Mine tall er basert på et snitt av aprilmålingene nasjonalt, omregnet til kommunevalgtall. Disse tallene er så omregnet til Bergen-tall ut i fra valgstatistikk og lokale målinger. Jeg kommer da ut med følgende prognose (endringer er fra valget i 2007):

Rødt 4,6 (+0,1)
SV 5,2 (-1,9)
Ap 26,2 (+2,3)
Sp 2,5 (-0,3)
KrF 4,0 (-2,3)
V 4,0 (-1,8)
H 32,5 (+6,2)
Frp 20,0 (-0,2)
Andre 1,0 (-2,2)

Av disse tallene framgår det at det faktisk kan bli et spenningsmoment om SV eller Rødt blir størst i byen. Ap har hatt oppsiktsvekkende svake lokalvalgsresultater i Bergen. Her indikeres en viss bedring, men framgen er ikke i nærheten av å være nok til endre blokksitasjonen. Tvert i mot så ligger det an til en solid forskyning i blå retning. Primært fordi Høyre pt. ser ut til å ha sjanse på å kapre hele en av tre Bergens-velgere. Frp holder stangen på rundt 20 i følge mine tall, mens sentrumspartiene minimeres. Jeg vil føye til at gruppen "andre" trolig her er estimert noe for lavt, noe som henger sammen med at metoden gjør det vrient å fange opp strømninger blant minipartiene.

Hvordan ville dette slått ut på mandatfordelingen i Bergen bystyre? Når jeg legger inn denne prognosen, kommer jeg ut med følgende mandattall:

Rødt 3
SV 3 (-2)
Ap 18 (+2)
Sp 2
KrF 3 (-1)
V 3 (-1)
H 22 (+4)
Frp 13 (-1)
PP 0 (-1)

Frp+H kommer ut med i alt 35 mandater. Det betyr at de to partiene vil ha rent flertall i bystyret (34 mandater er nok). Det kan åpne opp for at Høyre bytter ut KrF med Frp i byrådet. Frp trakk seg som kjent ut av byrådet p.g.a. bompengesaken. Noen vil dog ha det til at Bergen Frp ble styrt ut av byrådet fra sentralt hold, mens andre mener den egentlig årsaken var at man ønsket byråd Øistein Christoffersen ut. Hva som er den mest riktige versjonen, skal jeg la ligge i denne omgang.

Et sentralt spørsmål i en slik situasjon vil bli hva KrF vil foreta seg. Vil man se seg tjent med å fortsette som minipartner i et ekteskap med et totalt dominerende Høyre? Eller vil KrF bruke et slikt svakt valgresultat som en god anledning til å trekke seg ut, dyrke sin egenart i opposisjon for så å komme sterkere tilbake i 2017? Det blir opp til Bergen KrF å svare. En annen løsning er jo at Høyre fortsetter alene i byråd.

Det vi i alle fall med brukbar grad av sikkerhet kan slå fast, er at Ap har fryktelig langt igjen til å farge Bergen rød. For å få til et maktskifte i Bergen, så er nok partiet avhengig av å samle en sentrum-venstre-koalisjon som favner både KrF, Venstre og Rødt.

Det virker å være en krevende oppgave. For å si det mildt...

Oppdatert: Jeg hadde ikke mer enn såvidt fått lagt ut denne analysen, så kommer meldingen om at Frp gjør comeback i byrådet i Bergen. Med Christoffersen som en av byrådene - noe som svekker Christoffersen-hypotesen. Vingleparti er et begrep som rinner en fort i hu her nå... 

tirsdag 13. april 2010

SV selger sjelen

Min replikk til Bård Vegar Solhjell er i dag publisert i Dagsavisen.

Oppdatert: Kristin Clemet følger opp.

søndag 11. april 2010

Høyre-venstre-aksen

Her har jeg lagt ut noen hovedpunkter fra mitt foredrag i går om norske konfliktlinjer for talenter i KrFU. Under denne halvannen times seansen, kjørte jeg også noen korte gruppeoppgaver (aktivisering er bra!). En av dem lød:
Plasser partiene (Frp, Ap, SV, Sp, V, H og KrF) på høyre-venstre-aksen. Hvorfor plasserer dere partiene akkurat der? (hvilke saker ligger til grunn).


Gruppene var stort sett enige om at plasseringen burde se om lag slik ut:


V--------------------------------S--------------------------------------H
       SV     Ap        Sp            KrF     V       H        Frp


Av saker som er avgjørende for H-V-plasseringen, var vi innom både skatter og avgifter, synet på statens omfang og offentlig vs privat. Noen mente også at verdipolitikk, skole og velferd også kan sorteres inn som grunnlag for plassering på denne aksen.


Enig eller uenig?

fredag 9. april 2010

Solhjells pistol

Det er ei særleg form for omsorg dette. Ein mann som ikkje ville stemt SV med ein pistol mot tinningen vil ha oss ut av regjering for å redde demokratiet.

Slik innleder SVs nestleder Bård Vegar Solhjell sitt kronikksvarmin analyse av tilstanden på norsk  venstreside. Etter enda noen flere hersketekniske øvelser, blir det heldigvis noe mer substans litt lenger ut i teksten.

Dette fordrer nok en replikk. Har du forslag til noen mulige replikkmoment?

onsdag 7. april 2010

Kristin Halvorsen - hersketeknikk eller herlig frekk?

Min kronikk i Dagsavisen i går har åpenbart truffet et eller annet. For jeg har motatt mange reaksjoner i kjølvannet. En av dem kom fra selveste SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen på Twitter. Hun hadde følgende å melde:

@Svkristin: Når høyrefolk vil ha SV ut av regjering av omsorg for venstresida under dekke av å være "ekspert" har vi gjort mye riktig!

Dette fikk bl.a. KrFU-er Peter Walseth til å replisere:
@pwalseth: Frekk hersketeknikk. Burde ikke en partileder holde seg for god for slikt?

Mens sekretariatsleder for SVs stortingsgruppe Thor Egil Braadland mente hans partileder (eller Walseth?) er "herlig frekk":
@thor_egil: Hun burde heller vist litt moderlig omsorg for @stmarthinsen i retur, mener du? Herlig frekt.

Hva synes du? Frekk og fin eller hersketeknikk?
Og enda mer interessant; er jeg inne på noe i min analyse eller er dette skivebom?

tirsdag 6. april 2010

Venstreopposisjonen er borte

Omsider er den avisløse uken over, og man kan normalisere morgenrutinene igjen. Har du Dagsavisen, så foreslår jeg at du tar en titt på dagens kronikk. Og har du den ikke, så anbefaler jeg at du klikker deg inn her.

søndag 4. april 2010

Motsetningene i norsk politikk

Til helgen har jeg blitt invitert til Hønefoss for å holde et foredrag på et ledertreningskurs i KrFU. Her deltar de største politiske talentene i ungdomspartiet. Temaet jeg fikk oppgitt var det noe vide "Politikk i dag". Min tanke er å pense det over på hovedmotsetninger i politikken.

Det er vrient å komme utenom klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen i en slik sammenheng. Deres forskning innebar bred empirisk dokumentasjon som pekte i retning av det fantes fem hovedmotsetninger (eller konfliktlinjer/skillelinjer om du heller vil) blant norske velgere:

1. Geografi: Sentrum vs periferi. By mot land. Sentrale Østlandet (Oslo-regionen) vs. resten av landet (Rokkan opererte dog med to ulike periferier; Sør- og Vestlandet + Nord-Norge).

2. Sosiokultur: Urbane vs bønder. Akademikere vs nasjonalister. Bokmål vs nynorsk.

3. Religion:  Legmannsbevegelse vs. sekulære. Skrifttro vs. tolerante. Aktive vs. passive.
(Valen la her til en egen moralsk skillelinje som primært omhandlet alkoholpolitikken)

4. Varemarkedet:  Konsumenter (forbrukere) vs. produsenter (primært bønder).

5. Arbeidsmarkedet:  Arbeidsgivere vs. arbeidstakere. NHO (tidl NAF) vs. LO.

Denne skillelinjemodellen var ført og fremst basert på empiri fra før 1970. Er modellen fortsatt relevant? Ja. Men forklaringskraften er svekket. Derfor må modellen både modereres, utfylles og suppleres. Selv synes jeg det gir mest mening å koke disse fem konfliktlinjene ned til tre hovedakser:

* Sentrum-periferi. Gjerne noe utvidet også med en by mot by og land mot land-variant f.eks. i lokaliseringsspørsmål.
* Kultur. Gjerne utvidet med et verdiperspektiv hvor en kan trekke inn bioteknologi, ekteskapslov osv. Samt en elite vs. protestdimensjon som Frp har visst å hente utnytte til fulle.
* Venstre-høyre. Økonomi utvidet med privat vs. offentlig og grader av statlig styring.

Har vi fått noen helt nye konfliktlinjer (varige motsetninger) de siste 30-40 årene? Mange mener at miljø (vekst vs. vern) er en slik. Andre peker på innvandring (liberal vs. restriktiv) som en sentral skillelinje. Noen holder fram kjønn. Globalisering (global vs nasjonal) blir også nevnt som en god kandidat.

Hva oppfatter du å være de mest sentrale motsetningene i norsk politikk i dag? Og hva vil bli hovedskillelinjene i framtiden?

Eller er det tvert i mot slik som den erfarne politiske journalisten Gerhard Helskog framholdt i et par twittermeldinger til meg i kveld:
-Kampen står mellom dem som vil ha en veldig stor stat og dem som vil ha en grenseløs stor stat. Derfor er det mest sentrale at vi ikke har sterke motsetninger.

Har han rett?

torsdag 1. april 2010

Erstad har den beste bloggen

Etter en laang nominasjonsprosess i 2009, med påfølgende tøffe utslagninger i 2010, stod tre finalister i igjen i den prestisjetunge kåringen av Norges beste politiske blogg 2010: Per Aage Pleym Christensen, Onår Åm og Emil Andre Erstad. Nå er finaleavstemningen avsluttet. Det kom inn intet mindre enn 873 stemmer. De fordelte seg slik:

Emil Andre Erstad 391
Onar Åm 377
Per Aage Pleym Christensen 105

Dermed er det bare å gratulere Erstad med seieren! Her kan du lese mitt tidligere intervju med ham.

Nå blir det nok ca. ett år til neste kåring. Jeg tar gjerne i mot innspill og tips til hvordan konkurransen kan gjøres bedre.

God påske til alle mine lesere!