mandag 29. mai 2017

Kontinuitet

«Endring og kontinuitet». Det var overskriften som valgforskerne Henry Valen og Bernt Aardal valgte på sin bok etter stortingsvalget i 1989. Tittelen kunne vært bare «Endring».  For endringene ved 89-valget var store: Innvandringssaken gjorde seg virkelig gjeldende for første gang og bidro til at Frp fikk sitt endelige gjennombrudd og stormet fram fra 4 til 13 prosent på bekostning av Høyre. På venstresiden gjorde SV store innhugg i Aps velgermasse, båret fram av økende oppmerksomhet om miljøsaken.

Selv om nye konfliktlinjer kom til, så fant forskerne ut at de gamle aksene fortsatt bestod: Sentrum-periferi, bykultur-motkultur og høyre-venstre. Den gamle konfliktlinjemodellen måtte suppleres, men ikke skrotes. Ap var fortsatt vårt største parti slik det har vært ved alle valg etter 1927. Høyre var fremdeles nest størst, slik det stort sett har vært gjennom hele sin partihistorie. KrF og Sp hadde stabil oppslutning i sentrum.

Også ved høstens valg kan det skje store endringer. Tenk om bare fire partier kommer over sperregrensen! Både KrF, SV og Venstre står i fare for å ramle under. Eller blir det snarere slik, for første gang i historien, at hele ni partier kommer seg over? MDG, og til dels Rødt, har en viss mulighet til å klare det, og dermed få sine nasjonale gjennombrudd.

Skal Sp fortsette framgangen, passere Frp og innta posisjonen som vårt tredje største parti fordi sentrum-periferi-aksen får sin store renessanse og nasjonale valgvinder blåser partiet til værs? Blir det et historisk gjenvalg av en blå regjering der Høyre for aller første gang får ha statsministeren i to perioder? Eller feier snarere en sterk, rødgrønn vind over Norge og gir sentrum-venstre en parlamentarisk posisjon som vi må gå langt tilbake for å finne maken til?

Spørsmålene er mange, og de mest ekstreme utfallene vil gi oss et nytt politisk landskap når vi våkner opp 12. september. Men i valgkampens hete, der mediene gjør det de kan for å piske opp alt som kan smake av drama, så bør vi huske lærdommen fra Valen og Aardal: Endring og kontinuitet. Og kanskje er, når alt kommer til alt, det stabile egentlig det mest oppsiktsvekkende ved vårt politiske landskap. For i grunn er det jo ganske utrolig at såpass mange velgere stemmer på de samme partiene nå som velgerne stemte på for 100 år siden.

Riktignok er ikke Venstre i nærheten av hva de den gang var, men selv de klorer seg fast. Ap og Høyre lever i beste velgående, det samme gjør Sp. KrFs trofaste grunnfjell berger nok partiet denne gangen også. De «nye» partiene SV og Frp har blitt veletablerte, sågar med flere års regjeringserfaring. «Ferskingene» MDG og Rødt er strengt tatt ikke akkurat nyfødte de heller.

Gamle partier har godt av å bli utfordret av nye, ellers stivner de. Det politiske systemet må speile strømninger i befolkningen. Historien viser at partiene våre er seige og lengelevende. Antagelig fordi de er ganske gode til å fornye seg. I en omskiftelig verden er det en egenskap vel verdt å ta med seg.

Det skaper kontinuitet.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 29. mai 

mandag 8. mai 2017

Slik blir det borgerlig valgseier



Nesten alle partiers landsmøter er nå avviklet, og det meste framover handle om høstens stortingsvalg i norsk rikspolitikk. Valget blir mindre blokkorientert enn sist. SV har frigjort seg fra den rødgrønne alliansen. KrF og Venstre markerer større avstand til Frp på borgerlig side. Dermed blir regjeringsalternativene mer uklare.

Mobilisere egne gjerdesittere
Blokkperspektivet er likevel ikke irrelevant for det virker klart at hvis det borgerlige flertallet ryker, så faller den blå Solberg-regjeringen og erstattes av en rødgrønn Støre-regjering med Ap og Sp som dominerende partier. De 96 mandatene som de borgerlige samarbeidspartiene vant ved 2013-valget er redusert til 78 mandater på mine beregninger nå. Beregningene bygger på snittet av de siste nasjonale målingene. De rødgrønne ligger an til 91 mandater og dermed solid flertall.

Hvordan kan de borgerlige hente inn det rødgrønne forspranget? De må mobilisere velgere som stemte på dem sist, men som har satt seg på gjerdet. Dernest må de vinne tilbake en del av de som har gått til Sp og Ap. Valgkampagendaen blir en nøkkel. En utfordring for de borgerlige er at deres beste velgersaker spriker. Høyre nyter høyest velgertillit på skole og skatt, Frp har innvandring som sin klart beste sak, Venstre har miljø, mens KrF har eierskap i familiepolitikken. Derfor er det ikke en sak som peker seg ut som alle disse fire partiene vil tjene på. Men ser vi på de to blå regjeringspartiene isolert, så er saker som innvandring, samferdsel og skatt bra for begge.

Venstre må over sperren
 Det er vanskelig å se for seg at det borgerlige flertallet kan gjenskapes uten at Venstre kommer over sperregrensen. I øyeblikket liger partiet under, men jekker jeg Venstre opp over 4 prosent og senker SV ned til 3,9, så er det plutselig dødt løp mellom blokkene. For Venstres del, og for de borgerlige som helhet, så kan økt oppmerksomhet om dette valgtaktiske poenget virke gunstig. Ulempen er at taktiske overganger fra Høyre til Venstre kan medføre at Høyre mister noen av sine utsatte sistemandater i flere kretser.

En strategisk utfordring for de blå er hvem man skal utpeke til hovedmotstander. Ap og Støre er det tradisjonelle valget, men man kan også forsøke å sette Ap i skyggen ved å peke på Sp og Vedum. For Høyre er det siste fristende for å tiltrekke seg urbane lillavelgere som kan skremmes av tanken på et stort Sp i regjering. Et ekstra incentiv for en slik strategi er at hvis Ap og Sp blir noenlunde jevnstore, f.eks. 25 og 18 prosent, så vil det gi de rødgrønne lavere mandatuttelling enn et Ap på 35 og Sp på 8 prosent. Fordi valgordningen er konstruert slik at «styringstillegget» for det største partiet øker jo større partiet blir.

Agendadreining og game-changer
 Agendadreining i retning innvandring, samferdsel og skatt, taktisk Venstre-fokus og utjevning av styrkeforholdet Ap-Sp, vil hjelpe de borgerlige et stykke på vei, men de kan også trenge noe mer; en game-changer. F. eks. en krise. Finanskrisen og håndteringen var redningen for Stoltenberg-regjeringen i 2009. Terror-aksjonen sommeren 2011 påvirket valgutfallet i Aps favør påfølgende høst. Håndteringen av flyktningkrisen snudde velgertrenden i blå retning høsten 2015. En krisesituasjon der styringspartiene Høyre og Frp framstår som trygge, kan bli tungen på vektskålen som gir blå valgseier 11. september og dermed et historisk gjenvalg.

Men favorittstempelet er rødgrønt. 


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 8. mai 2017          

torsdag 20. april 2017

Arbeiderpartiets mandatmuligheter og strategi

Den rødgrønne sjansen for valgseier er bedre med Ap på 34 prosent og Sp på 9 enn dagens situasjon med Ap 31 og Sp 12. Ap har dermed god grunn til å gjøre sin profil blankere. Er Støre mannen til det?     

Etter det labre valgresultatet på snaue 31 prosent ved forrige stortingsvalg, og tap av regjeringsmakt, gikk Ap i opposisjon, byttet partileder og kom i en oppgangstrend som toppet ut på imponerende 42 prosent februar 2015. Deretter bar det utforbakke i ett års tid ned mot 33 i fjor vinter. Med unntak av en dipp i fjor sommer, steg partiet igjen fram mot høsten 2016 der man toppet ut på nivåer like under 37 i oktober. Så startet en ny nedtur der man nå, pr. april 2017, er inne i sin sjette måned på rad med tilbakegang. Nivået er nå rundt 31, dvs at man er tilbake på valgresultatet fra 2013.


Forklaringene på Aps oppturer og nedturer i denne stortingsperioden er sammensatte, men agenda er et viktig stikkord. Ap klarer på sitt beste både å mobilisere gamle velgere og tiltrekke seg nye ved å kombinere sosialdemokratisk gjenkjennelighet med å kanalisere det meste av misnøye med den blå regjeringen. Når agendaen handler om gode Ap-saker som ledighet, helse og eldre og budsjettrot på borgerlig side, er dette mulig. Når agendaen derimot dreier i retning innvandring, som i 2015, eller sentrum-periferi-saker av typen kommunereform og ulv, som i år, så er velgertroverdigheten lavere og oppslutningen faller.

Skal Ap klare å snu nedgangstrenden de er inne i for øyeblikket, så er en viktig forutsetning at man lykkes med å løfte sine beste saker høyere opp. Dette kan aldri et parti klare alene, man er avhengig av drahjelp gjennom aktuelle hendelser, mediers vinklinger etc. Normalt sett virker valgkampens dynamikk pro Ap fordi flere av deres gode saker, som styring/regjeringsalternativer, helse, eldre og skole, ofte debatteres mer foran valg.

Samtidig står Ap midt oppe i et dilemma. For skal Ap gjøre et godt valg, så er man avhengig av å få tilbake en del av de velgerne som har gått til Sp de siste månedene. Men Sp er Aps viktigste allierte i kampen for et nytt flertall og regjeringsmakt, og partiet gjør for tiden en utmerket jobb med å tiltrekke seg blå 2013-velgere, velgeroverganger som rødgrønn side er avhengig av for å skape et nytt flertall. En agenda-dreing bort fra Sps beste saker vil svekke deres oppslutning.

Hvordan er dagens Ap-nivå på 31 prosent sammenlignet med samme tid i foregående stortingsvalgår? Går vi tilbake til april 2013, så lå man under 28 prosent i snitt på målingene. Ap løftet seg rundt tre prosentpoeng fram til et valgresultat på snaue 31. I 2009 lå man midt på 32-tallet i april og kom i mål ved valget midt på 35-tallet, altså nok et løft på ca tre prosentpoeng. Og går vi tilbake til april 2005 så var Ap-nivået rundt 30, mens valgresultatet ble opp mot 33. Ved alle de tre siste stortingsvalgene har Ap løftet seg ca tre prosentpoeng fra april og fram til valget.

Historien trenger slett ikke gjenta seg i år, men la oss likevel forutsette et scenario framover der Ap tenker mest på seg selv, lykkes med å dreie agendaen over på sine beste saker og stiger tre prosentpoeng fra dagens nviå, mens Sp faller med noe tilsvarende. Hvilke utslag vil det gjøre mht. mandater i fylkene?

Østfold: Ap oppnådde 3 mandater her i 2005, 4 i 2009, og tilbake til 3 i 2013. Ap gjør det noe bedre i Østfold enn landssnittet, fylkesfaktoren (nivå i kretsen : nasjonalt nivå) er ca 1,1 ved alle de tre siste valgene. Et nasjonalt resultat på ca 34 (x 1,1) indikerer et Østfold-resultat midt på 37-tallet, det ser ut til å kunne være nok for å vinne fire mandater, men her er marginene små. Sp står derimot svakere i Østfold enn nasjonalt. Men med et Sp på opp mot 12 prosent nasjonalt, så er et Østfold-resultat på over 9 prosent innen rekkevidde - hvilket vil gi Sp et mandat her med trygg margin. Et fall ned mot 7 prosent vil imidlertid sette dette mandatet i fare. Her kan altså Aps nr. 4 komme i direkte kamp mot Sps nr 1. Foreløpig ligger det an til Ap 3 og Sp 1 her, med stang-inn kan det bli Ap 4 og Sp 1, men det kan også bli Ap 4 og Sp 0.

Akershus: Ap har fått fem mandater her ved alle de tre siste valgene. Partiet ligger noe under sitt nasjonale nivå i Akershus. Med et landsnivå på 31, så ligger man trolig rundt 29 i Akershus, som vil gi fem mandater nok en gang. Jekker jeg Ap opp til over 31 prosent i valgkretsen, så slår det sjette mandatet inn. Sp ligger tradisjonelt på under halvparten av sin nasjonale oppslutning her. Men et Sp nasjonalt på 12, vil trolig gi Akershus Sp en oppslutning oppe på 5-tallet. Det vil holde til et mandat med god margin. Ryker en firedel av oppslutningen inn mot valget, så kan det lede til et Sp på ca 4 prosent, kanskje under. Da er direktemandatet i faresonen. Også her kan dermed en Ap-økning gå ut over Sp.

Oslo: Seks mandater til Ap her ved alle de tre siste valgene. Ap ligger omtrent på landssnittet sitt i hovedstaden, dog ørlite grann under. Ca 31 prosent vil etter alle solemerker gi Ap seks mandater nok en gang. Men økes nivået til 34, så er sju mandater klart innen rekkevidde. Sp har Oslo som sin klart svakeste krets og ser ikke ut til å komme i posisjon for mandat, en eventuell Ap-økning her vil altså ikke gå på bekostning av Sps sjanser.                                          

Hedmark: Aps beste fylke med en faktor på rundt 1,4. Ap plukket fire mandater her både i 2005 og 2009, men måtte nøye seg med tre i 2013. Dagens nivå indikerer et resultat i Hedmark i sjiktet 43 prosent, noe som igjen vil gi tre mandater. Et løft til 46-47 prosent, setter Ap i posisjon for fire. Sp er også sterke i Hedmark, og kan - hvis dagens nivå holder, bikke 20 prosent i kretsen. Det vil trolig gi partiet to mandater. Men et fall til 16-17 prosent, vil medføre at andremandatet ryker. Eventuell Ap-plussing her vil dermed trolig gå ut over Sp.

Oppland: Aps nest beste krets. Partiet fikk fire mandater i 2005, men "bare" tre i 2009 og 2013. Oppland Ap ligger i øyeblikket an til et resultat på rundt 41 prosent. Det vil gi tre mandater. Om Ap vokser opp mot 44-45 prosent, så vil det trolig ikke være nok for fire mandater. Partiet bør over 47 for å sikre seg dette. Sp er sterke i Oppland og ligger an til å få et resultat midt på 20-tallet og vil med det sikre seg to mandater. Et fall ned mot og under 20, vil føre til at andremandatet ryker. I Oppland har vi altså den situasjonen at eventuell Ap-vekst inn mot valget neppe vil gi mandatgevinst, men det kan blokkere Sps sjanser for å plusse på sin beholdning.

Buskerud: 4-4-3 er Aps mandatrekke i 05, 09 og 13. Også denne gangen vil spørsmålet være om man får tre eller fire mandater. Buskerud Ap ligger an til rundt 32 prosent, med utgangspunkt i dagens nivå. Det vil gi tre mandater. Plusser vi på Aps oppslutning til rundt 35, så er vi akkurat ved vippepunktet for fire mandater. Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landssnittet. Med dagens nivå indikerer historikken et resultat på ca 12 prosent. Det gir et bankers mandat, men det er fortsatt et stykke opp til to. Selv om Sp ryker ned mot 8-9 prosent, så er mandatet sikkert inne. Aps kamp om fire mandater her ser altså ikke ut til å påvirke Sps mandatbeholdning.

Vestfold: 3-3-2 viser den nære Vestfold-historikken for Ap. Mine tall viser et Vestfold Ap nå på ca 30 prosent. Det ser pt. ut til å holde til tre mandater. Vestold Sp har over 6 prosent på mine tall nå. Det er et stykke opp til mandat, trolig må de over 8 for å sikre seg dette. Jeg synes det virker for langt fram, men skulle de klare det, så vil det kunne gå ut over Aps nr 3.  

Telemark: Tre mandater her i alle de tre siste valgene. En fylkesfaktor på 1,2 og et nasjonalt nivå på 31 tyder på et resultat på ca 37 prosent for Telemark Ap. Det vil gi tre mandater nok en gang. Ap må godt over 50 prosent for å plukke fire, det er sjanseløst. Telemark Sp gjør det normalt sett svakere enn landssnittet, men er likevel oppe og lukter på tosifret når vi legger historikk og nasjonalt aprilnivå til grunn. Sp må trolig ha rundt 11 prosent for å kapre et fast mandat. En lokal måling viste 14 prosent, i så fall er partiet inne med god margin - på bekostning av Aps tredje mandat. Kampen om sistemandatet står altså mellom Ap og Sp.
               
Aust-Agder: To Ap-mandater her i 2005, men kun ett i 2009 og 2013. En eller to er spørsmålet også ved årets valg. Jeg har Ap på i overkant av 28 prosent. Det ser ut til å gi ett mandat. En treprosentpoengssvekst til over 31, vil føre Ap inn for fullt i kampen med Frp om sistemandatet i kretsen. Sp ligger på rundt 10 prosent, det holder ikke til fast mandat, og jeg synes det virker for langt fram.

Vest-Agder: Svak Ap-krets. Ett fast mandat ved de siste tre valgene (men i 2013 sikret man seg et utjevningsmandat i tillegg). Aps nivå i Vest-Agder er trolig nå ca 24 prosent og man kjemper med Høyre om å bli størst, den som får den "tittelen" vil trolig få to mandater. I øyeblikket er det dødt løp, men skulle Ap vokse med to-tre prosentpoeng, så vil det bli vrient å forhindre dem i å plukke to. Sp er uten sjanser til fast mandat.

Rogaland:  Aps svakeste krets. Tre mandater ved alle de tre siste valgene. Har Ap på ca 24 her nå, lokale målinger ligger noe høyere. Dette gir fire mandater. Ap må nok ha rundt 30 prosent for å ha reelle sjanser på fem mandater, det virker langt fram. Rogaland Sp ligger gjerne litt under sitt landsresultat. Dagens nivåer tyder på ca 11 prosent, hvilket kan gi dem to mandater. Men faller Sp under 10 prosent, så ryker trolig andremandatet. Ap er ikke direkte i kamp mot Sp, slik det ligger an nå.

Hordaland:  4-5-4 er Aps mandatbeholdning ved de siste valgene. 4 eller 5 mandater blir sannsynligvis spørsmålet her igjen. Mine utregninger gir Ap ca 26 prosent her. Det gir 4 mandater. Det ser ut som Ap må løfte seg seks prosentpoeng for å ha sjanse på fem faste i kretsen, det virker for mye. Sp ligger rundt tosifret, det sender dem inn i en posisjon der to mandater kan være innen rekkevidde. Men faller man litt tilbake, så blir man stående på en. Heller ikke her er Ap i direkte kamp med Sp.

Sogn og Fjordane: To mandater her i 05 og 09, men kun ett i 2013. Blir det ett eller to i år? Dagens nasjonale nivå indikerer at SF Ap får ca 28 prosent. Det vil gi ett mandat. Her kan det bli en kamp om Ap eller Sp blir størst. I øyeblikket har Sp et nivå inne som ligger langt oppe på 30-tallet og to mandater. Ap-vekst til over 30 og Sp-fall til under 30, vil gi et skifte fra 2-1 Sp til 2-1 Ap. Også Høyre er med i kampen om sistemandatet i kretsen.

Møre og Romsdal: 2-3-2 er MR-rekken for Ap. 2 eller 3 er spørsmålet igjen. Pt. peker pilene i retning av 26 prosent her, det vil gi to mandater. Også Sp, med rundt 16 prosent, ligger i skorpa for to mandater. Men en liten Ap-økning og tilsvarende Sp-fall, kan gi utfallet Ap 3 og Sp 1 i stedet.

Sør-Trøndelag:  Fire mandater i alle de tre siste valgene her. Fire er igjen det mest trolig utfallet med det nivået som Ap nå ligger på (sjiktet 37-38 prosent). Men en økning til opp mot, og kanskje endog over, 40 prosent, gir en mulighet for fem. Vippepunktet for to mandater synes å ligge rundt 13 prosent i kretsen. Dette har Sp inne på mine tall nå. Faller Sp noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Aps eventuelle mandatgevinst gå ut over Sp.

Nord-Trøndelag: 2-3-2 mandater ved valgene i hhv. 05, 09 og 13. Håpet for Ap er 3. Et valg omtrent som sist gir ca 42 prosent og to mandater for Ap. Jeg har Sp langt oppe på 20-tallet og de ligger dermed i posisjon for å kunne plukke to. Også Høyre kjemper om sistemandatet. Stiger Ap noe. parallelt med at Sp faller, så vil Sps andremandat glippe, mens Ap slår inn med tre.

Nordland: Fire Ap-mandater her ved de siste tre valgene. Et valgresultat her i sjiktet rundt 36 prosent vil gi dem fire mandater på nytt. Sp ligger på rundt 15 prosent her på mine tall. Det sender dem inn i kampen om et mandat nr 2 fra kretsen. Ap ligger langt unna fem mandater, og en eventuell Ap-vekst vil kun gjøre det vanskeligere for Sp.

Troms: Tre mandater både i 05 og 09, men ned til to i 2013. Normalen er et Troms-resultat på linje med landsresultatet. Blir det dagens nivå på ca 31, så vil det gi to mandater igjen. Sp ligger i sjiktet 14-15 prosent på mine tall nå, det holder fint til ett mandat. Men stiger Ap opp mot og over 35 prosent, samtidlig som Sp synker ned mot 10, så blir det tett kamp mellom dem om sistemandatet.

Finnmark: 2-3-2 til Ap her ved de siste valgene. Finnmark Ap har et nivå rundt 40 prosent inne, det indikerer to mandater. Veien opp til tre mandater virker helt usannsynlig lang. Sp er ikke i posisjon til å ha et reelt håp om fast mandat.


Når jeg summerer opp Aps mandatsjanser, så vil et valgresultat på linje med 2013-valget, som målingene pr. i dag viser, gi partiet 56-58 mandater. Øker man ca tre prosentpoeng, som man pleier, og får et valgresultat på ca 34 prosent, så vil det utløse Ap-gevinst i mange valgkretser og man kan komme opp i 66-68 mandater. Et Sp-valg på ca 12 prosent, vil gi dem 22-24 mandater. Faller Sp omtrent det samme som Ap stiger, ned mot 9 prosent, så vil man miste 5-7 av disse og komme inn med 15-17 mandater.

Et scenario med Ap på rundt 31 og Sp på 12, vil kunne gi dem samlet rundt 80 mandater. Med Ap på 34 og Sp på 9, så øker muligheten for flere mandater samlet sett, da vil både 82, 83, 84 og endog et rent flertall på 85 mandater være realistiske utfall. Dette er mulig fordi Ap i noen kretser, som Oslo, Buskerud, Aust- og Vest-Agder kan plusse og vinne nye mandater, parallelt med at Sp faller tilsvarende like mye i disse kretsene, uten at det går ut over partiets mandatbeholdning. Det vi ser er at det såkalte "styringstillegget" i valgsystemet da slår inn; jo større et parti (Ap) blir, jo mer overrepresentert blir det. Ap+Sp kan vinne flertall med under 43 prosent av stemmene bak seg.

Ap har derfor en dobbel grunn til å blankpusse egen profil inn mot valget: Både øke sjansen for egen vekst og øke sjansen for rødgrønt flertall. Så gjenstår det å se om "tåkefyrsten" Jonas Gahr Støre kan overraske og være mannen som fronter den klarere profilen som Ap nå trenger. Hvordan han løser sitt politiske livs viktigste utfordring, kan avgjøre årets valg.

Dagens landsmøtetale var en god start for å snu trenden, men han trenger mer.


mandag 10. april 2017

Valgdeltakelsen

Hva er demokrati, spurte jeg studentene mine nylig. Folkeavstemning, svarte en. Flertall, mente en annen. Ytringsfrihet, sa en tredje. Hva med religionsfrihet og rettssikkerhet da? Ja, det også, svarte en fjerde. Men alle var enige om ett begrep: Valg. Uten frie valg og allmenn stemmerett kan vi neppe snakke om demokrati.

Eidsvoll-mennene ga landet vårt en radikal grunnlov i 1814, sett i datidens lys. Særlig var bøndenes mulighet for å stemme store, sammenlignet med mange andre land. Ca 40 prosent av alle menn over 25 år fikk stemmerett. Det var mye på den tiden, men utgjorde likevel kun 1 av 10 nordmenn.

Senere er stemmeretten betydelig utvidet. Innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 og kvinner i 1913 var viktige milepæler, men også alderssenkninger til 23 år i 1920, ned til 21 år i 1946, 20 år i 1967 og 18 år i 1978. Det diskuteres om vi skal senke stemmerettsalderen ytterligere til 16 år. Ved høstens stortingsvalg vil rundt 4 millioner nordmenn ha stemmerett, det er over 7 av 10 av befolkningen.

Vi bruker stemmeretten ofte ved stortingsvalg. Deltakelsen har ligget i sjiktet 75-85 prosent ved alle stortingsvalg etter krigen. Det er få land som ligger høyere. Deltakelsen stiger med økende alder (fram til 80 år), men også faktorer som utdanning, inntekt, sysselsetting, etnisitet og sivil status påvirker hvor ofte du stemmer.

Gifte, i arbeid, med høy utdanning og inntekt, fra Norge/Europa, stemmer oftere enn ugifte med lav utdanning og inntekt, uten arbeid, og med opphav fra Afrika eller Asia. Kjønn er mindre viktig (kvinner deltar litt oftere enn menn, tidligere var det motsatt). Bare 1 av 10 stemmeberettigede deltar aldri, men en del hopper ut og inn av hjemmesittergruppen. Ved EU-avstemningen i 1994 var den norske velgermassen bortimot fullmobilisert med en deltakelse på 89 prosent.
 
Lokalvalgene forteller en annen deltakelseshistorie. Fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til 1963 økte kommunevalgdeltakelsen fra 50 til drøye 80 prosent. Deretter har det båret utforbakke ned til 60 prosent ved 2015-valget. Deltakelsen ved stortingsvalg er altså langt høyere enn ved lokalvalg. Forskjellen i deltakelse er økende og nærmer seg 20 prosentpoeng på landsplan.

På Romerike er differansen enda større og ligger over 20 i samtlige kommuner unntatt Hurdal. «Differanserekorden» på Romerike ved de to siste valgene har Nannestad der 76 prosent deltok ved stortingsvalget i 2013 og kun 51 prosent ved lokalvalget i 2015. Mange har en oppfatning av at stortingsvalgene er viktigere enn lokalvalgene fordi Stortinget har mer makt enn kommunestyrene. Dermed blir lokalvalgene annenrangs. Lav deltakelse svekker legitimiteten som våre lokalpolitikere bør ha.

På en demokratikonferanse i Ullensaker i regi av Grunnlovskomiteen 2014, diskuterte vi derfor nylig hva som kan gjøres for å øke deltakelsen. Vi var inne på momenter som å gjøre det lettere å stemme (mobil, pc), åpne politikken for å skape mer nærhet, ha løpende debatter også mellom valg, løfte fram enkeltsaker i lokalsamfunnet som engasjerer, støtte opp om riks- og lokale medier, men også utfordre og bruke egne og sosiale medier til å sette agenda. Til syvende og sist er det du og jeg som har ansvaret for å gjøre demokratiet levende.

Det er ingen plikt å stemme, men en rett. En fin rett.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 10. april 2017
   




mandag 13. mars 2017

Stortinget 2017-21: Tidenes yngste og mest kvinnerike?

Mine beregninger viser nå rødgrønt flertall 89-80. Ap faller, men Sps framgang gir Jonas Gahr Støre ca 70 prosent sjanse til å bli statsminister etter stortingsvalget.


I desember gikk jeg igjennom stillingen i våre 19 valgkretser, basert på den informasjonen som forelå da. Siden den gang har vi fått ny informasjon; noen nye nominasjonsmøter er avholdt og velgeropinionen har beveget seg. Derfor må vurderingene oppdateres.Til grunn for vurderingene, legger jeg utviklingen på snittet av de nasjonale målingene i januar, februar og mars, samt de fylkesmålingene som er publisert, pluss valghistorikk. Både SV og Venstre ligger hårfint over sperregrensen nå, og dette er da lagt inn som en forutsetning.


Østfold: 2013-valget ga utfallet Ap 3, H 3, Frp 2 og KrF 1u. På mine tall i desember lå det an til Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1u. I øyeblikket har jeg fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og KrF 1u. Endringen er at Sps Ola Andre Myhrvold ligger inne med et fast mandat, på bekostning av Frps andre mandat, Erlend Wiborg. Men her er det svært tett kamp. KrFs Line Henriette Hjemdal ligger inne med utjevningsmandatet. Slår dette til, så kan dette bli den nye Østfold-benken:
Ap:
Stein Erik Lauvås (52 år, Marker)
Elise Bjørnebekk-Waagen (27 år, Sarpsborg)
Svein Roald Hansen (68 år, Fredrikstad)
Siv Henriette Jacobsen (51 år, Moss)
H:
Ingjerd Schou (62 år, Spydeberg)
Tage Pettersen (45 år, Moss)
Frp:
Ulf Leirstein (44 år, Moss)
Sp:
Ole Andre Myhrvold (39 år, Trøgstad)
KrF:
Line Henriette Hjemdal (41 år, Fredrikstad)

Skulle det bli disse ni, så får vi fem kjente og fire nye fjes på Østfold-benken. Det vil bli fem menn og fire kvinner, mot 6-3 i dag. Snittalderen synker fra 49 til 48 år. Geografisk ligger det an til at Indre Østfold styrkes noe, på bekostning av Halden. De borgerlige hadde stang inn her sist og vant 6-3. Nå har jeg 5-4 rødgrønt. Men klarer Frp og Wiborg å slå tilbake, så kan det også bli 5-4 borgerlig.

Akershus
: H 7, Ap 5, Frp 3, V 1 og SV 1u ble 2013-fordelingen. I desember hadde jeg Ap 7, H 6, Frp 2, V 1 og Sp 1u. Nå ligger det an til fordelingen H 6, Ap 6, Frp 2, V 1, Sp 1 og SV 1u. Det er tett mellom Aps nr 6, Mani Hussaini, Høyres nr 6, Hårek Elvenes og Frps nr 3, Kari Kjos. Jeg har Kjos ute og de to andre inne pt. Sps Sigbjørn Gjelsvik ser ut til å seile inn på fast mandat, og SVs Nicolas Wilkinson ligger inne med utjevningsmandatet. Dette gir i så fall denne sammensetningen:    
Ap:
Anniken Hutifeldt (48 år, Ullensaker)
Sverre Myrli (46 år, Skedsmo)
Nina Sandberg (50 år, Nesodden)
Åsmund Aukrust (32 år, Bærum)
Tuva Moflag (38 år, Ski)
Mani Hussaini (30 år, Ullensaker)
H:
Jan Tore Sanner (52 år, Bærum)
Tone Trøen (51 år, Eidsvoll)
Henrik Asheim (34 år, Bærum)
Nils Aage Jegstad (67 år, Vestby)
Turid Kristensen (51 år, Lørenskog)
Hårek Elvenes (58 år, Bærum)
Frp:
Hans Andreas Limi (57 år, Bærum)
Himanu Gulati (28 år, Skedsmo)
V:
Abid Raja (42 år, Oslo)
Sp:
Sigbjørn Gjelsvik (43 år, Sørum)
SV:
Nicolas Wilkinson (28 år, Oppegård)

Slår dette til, sikres ni gjenvalg, mens vi får åtte nye representanter (hvis vi regner Elvenes som ny, han har møtt fast for Sanner i inneværende periode). Det blir 12 menn og 5 kvinner, mot 9-8 i dag. Snittalderen kan synke fra 47 år til 44 år. Akershus er på mange måter delt i tre regioner; Romerike, Follo og Vest (Asker og Bærum). Romerike får på mine beregninger nå 7 representanter, Follo 4 og Vest 5 mot 6-4-6  i inneværende periode, altså en viss styrking av Romerike og svekkelse av Vest. Når det gjelder Vest, så er det verdt å merke seg at samtlige 5 representanter kan komme fra Bærum og ingen fra Asker. 11-6 i borgerlig mandatfavør her sist, jeg har 9-8 nå.


Oslo:  Ap 6, H 6, Frp 2, V 2, SV 1, MDG 1 og KrF 1u ble utfallet i hovedstaden i 2013. På desember-beregningene hadde jeg Ap 7, H 5, Frp 2, V 1, SV 1, MDG 1, Rødt 1 og KrF 1u. Jeg har samme fordeling nå. Aps nr 7,Didrik Beck, ligger inne på sistemanddatet i kretsen. Han presses av Høyres sjette kandidat, Stefan Heggelund. På nedbrutte nasjonale tall begynner også Rødt sin andrekandidat, Seher Aydar, å nærme seg et mandat. Men her trenger vi ferskere fylkestall for å si noe mer sikkert.

I øyeblikket peker tallene i retning av denne Oslo-benken:
Ap:
Jonas Gahr Støre (57 år, Vestre Aker)
Marianne Marthinsen (37 år, Grünerløkka)
Jan Bøhler (65 år, Alna)
Siri Staalesen (44 år, Nordstrand)
Espen Barth Eide (53 år, Vestre Aker)
Zaineb Al-Samarai (30 år, Søndre Nordstrand
Didrik Beck (26 år, Sagene)
H:
Ine Eriksen Søreide (41 år, Gamle Oslo)
Nikolai Astrup (39 år, Frogner)
Michael Tetzschner (65 år, Vestre Aker
Heidi Nordby Lunde (44 år, Grünerløkka)
Mudassar Kapur (41 år, Nordstrand)
Frp:
Siv Jensen (48 år, Nordstrand)
Christian Tybring Gjedde (54 år, Frogner)
V:
Trine Skei Grande (48 år, Gamle Oslo)
SV
Kari Elisabeth Kaski (29 år, Gamle Oslo)
MDG:
Une Bastholm (31 år, St. Hanshaugen)
Rødt:
Bjørnar Moxnes (36 år, St.Hanshaugen)
KrF:
Hans Olav Syversen (51 år, Søndre Nordstrand)    

Det blir ti gjenvalgte representanter og ni ferske med denne benken (hvis Nordby Lunde regnes som fersk, hun har møtt fast for Søreide). Ti menn og ni kvinner, mot 12-7 i inneværende periode. Snittalderen vil senkes fra 46 til 44 år. Det var 11-8 i favør vestlige bydeler (inkl Bærum og Nordstrand) i forrige periode, og det vil kunne bli 10-9 nå. Bydelene Nordstrand og Vestre Aker vil få tre representanter med bostedsadresse der, mens Bjerke, Stovner, Grorud og Ullern vil stå uten noen som er bosatt der. 11-8 borgerlig overvekt i Oslo kan snu til 10-9 rødgrønt hvis valgresultatet blir i tråd med dette scenariet.


Hedmark:
Ap 3, H 1, Frp 1, Sp 1 og SV 1u har vært fordelingen i inneværende periode. Jeg hadde Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1u sist. Aps tilbakegang sender Per Gunnar Sveen utenfor, slik at fordelingen nå ligger an til Ap 3, H 1, Frp 1, Sp 1 og SV 1u. Frps Tor Gunnar Johnsen ligger inne på sistemandatet. Han utfordres av Sps nr 2. Emilie Mehl. På siste fylkesmåling ligger hun inne.

Ved et slikt utfall blir dette den nye Hedmark-benken:
Ap:
Anette Trettebergstuen (36 år, Hamar)
Nils Kristen Sandtrøen (28 år, Tynset)
Tone Merete Sønsterud (58 år, Kongsvinger)
H:
Kristian Tonning Riise (29 år, Stange)
Sp:
Trygve Slagsvold Vedum (39 år, Stange)
Frp:
Tor Andre Johnsen (49 år, Ringsaker)
SV:
Karin Andersen (65 år, Hamar)

Dette gir fem gamle og to nye fjes. Fire menn og tre kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen synker kraftig: Fra 48 til 43 år. Det ligger an til at Stange og Tynset styrkes, mens Åsnes og Eleverum mister representasjon. Det lukter status quo på 5-2 til de rødgrønne. Men skulle Mehl eller Sveen lykkes med å vippe ut Johnsen, så kan det også bli 6-1 i denne valgkretsen. På den annen side er ei heller en borgerlig reduksjon til 4-3 utenkelig hvis SV ramler under sperregrensen, og f. eks Venstre plukker opp utjevningen.


Oppland: Ap 3, H 1, Sp 1, Frp 1 og V 1u i nåværende periode. Dette var endret til Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1u da jeg analyserte dette sist. Nå har jeg fordelingen Ap 3, Sp 2, H 1 og Frp 1u. Sps andrekandidat, Marit Strand, kan dytte Aps nr 4, Hilde Holtesmo ut. I så fall blir den nye Oppland-benken slik:  
Ap:
Rigmor Aasrud (57 år, Gran)
Tore Hagebakken (56 år, Gjøvik)
Stine Renate Håheim (33 år, Nord-Aurdal)
H:
Olemic Thommessen (61 år, Lillehammer)
Sp:
Ivar Odnes (53 år, Østre Toten)
Marit Strand (25 år, Østre Slidre
Frp:
Morten Ørsal Johansen (53 år, Nordre Land)

Det innebærer at fem representanter gjenvelges, og to ny representanter kommer til. Snittalderen vil ligge stabilt på 48 år. Det blir fire menn og tre kvinner som sist. Østre Slidre og Østre Toten får en representant hver, på bekostning av Gjøvik og Gran. Blokkmessig ser Oppland ut til å ligge stabilt på 5-2 i rødgrønn favør.


Buskerud: Ap 3, H 3, Frp 2 og Sp 1u ble utfallet av valget i 2013. I desember-analysen hadde jeg Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og V 1u. Siden den gang har Aps fall satt deres fjerdenominerte, Anne Sandum, i fare, mens Høyres tredjenominerte, Anders Werp, såvidt ligger inne nå. Men her ligger det an til en durabelig kamp der også Frps nr 2, Jon Helgheim, er med og kjemper om sistemandatet i kretsen. Fordeligen min pt nå er Ap 3, H 3, Frp 1 Sp 1 og V 1u.

Det gir en slik Buskerud-benk:
Ap:
Martin Kolberg (68 år, Lier)
Lise Christoffersen (62 år, Drammen)
Masud Gharakani (35 år, Drammen)
H:
Trond Helleland (55 år, Drammen)
Kristin Ørmen Johnsen (64 år, Drammen)
Anders Werp (55 år, Øvre Eiker)
Frp:
Morten Wold (50 år, Modum)
Sp:
Per Olaf Lundteigen (64 år, Øvre Eiker)
V:
Rebekka Borsch (41 år, Røyken)

Sju gjenvalgte representanter og to nye ser det ut til å bli her. Det ligger an til en viss økning av kvinneandelen fra 7-2 menn til 6-3. Buskerud-representantenes snittalder kan øke fra 51 til 55 år. En ny representant fra Røyken kan redusere Drammen-dominansen noe. Ser vi på blokksituasjonen, så ligger mandatstillingen på 5-4 borgerlig, som sist.


Vestfold:  Ap 2, H 2, Frp 2 og KrF 1 u i 2013. Dette var endret til Ap 3, H 2, Frp 1 og KrF 1 u før jul. Jeg har nøyaktig den samme fordelingen nå. Utfallet virker for øyeblikket låst, der eneste spenningsmoment ligger i hvem som får utjevningsmandatet. KrF ligger best til, men også V og Sv er med.

Dette peker i retning av en Vestfold-benk 2017-21 som ser slik ut:
Ap:
Dag Terje Andersen (60 år, Lardal)
Maria Karina Aasen-Svendsrud (37 år, Horten)
Lozan Balisany (25 år, Sandefjord)
H:
Kårstein Eidem Løvaas (50 år, Nøtterøy)
Lene Westgaard-Halle (38 år, Larvik)
Frp:
Morten Stordalen (49 år, Re)
KrF:
Anders Tyvand (37 år, Tønsberg)

Fire gjenvalgte og tre nye her. Det kan bli fire menn og tre kvinner, mot 6-1 menn i dag. Horten kan få inn en, på bekostning av Larvik. Solid reduksjon av snittalderen ligger i kortene; fra 48 år til 42 år. Borgerlig overvekt 5-2 i 2013 kan reduseres til 4-3. Skulle SV plukke utjevningen, så kan kretsen flippe til rødgrønt flertall.


Telemark: Ap 3, H 1, Frp 1 og KrF 1 u i Telemark sist. Jeg hadde samme fordeling i desember. Også nå virker fordelingen av de faste mandatene nærmest gitt. Men det er blitt spenning om utjevningsmandatet. KrF og Geir Bekkevold har lenge vært klar favoritt til å ta dette, men Sps framvekst har i høyeste grad meldt Åslaug Sem-Jacobsen på i utjevningskampen og akkurat nå er hun inne på mine tall.

Det kan dermed bli denne Telemark-benken:
Ap:
Terje Aasland (52 år, Skien)
Lene Vågslid (31 år, Tokke)
Christian Tynning Bjørnø (32 år, Porsgrunn)
H:
Solveig Abrahamsen (54 år, Seljord)
Frp:
Bård Hoksrud (44 år, Bamble)
Sp:
Åslaug Sem-Jacobsen (46 år, Notodden)


Dette peker i retning av fire gamle og to nye fjes. Fire menn og to kvinner, mot 5-1 i forrige periode. Snittalderen øker fra 38 år til 43 år. Seljord og Notodden kan få inn en hver, mens Porsgrunn og Skien svekkes. 3-3 mellom blokkene virket lenge å være en opplagt status quo, men dette er nå snudd til at 4-2 rødgrønt er et vel så sannsynlig utfall.


Aust-Agder
Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF 1u her sist. Jeg hadde Ap 2, H 1 og KrF 1u på desember-tallene, men nå er vi tilbake på 2013-fordelingen igjen. Matchen mellom Ap og Frp om sistemandatet er særdeles jevn, og utfallet er høyst uvisst. KrF er fortsatt solid favoritt til utjevningen, men det kan bli spenning om dette hvis Frps faste mandat ryker.

Går dagens tall inn, så vil den nye Aust-Agder-benken bli seende slik ut:
Ap:
Tellef Inge Mørland (37 år, Arendal)
H:
Svein Harberg (59 år, Grimstad)
Frp:
Åshild Bruun-Gundersen (30 år, Arendal)
KrF:
Kjell Ingolf Ropstad (32 år, Evje og Hornes)

To gjenvalgte representanter og to nye her. Det ser ut til å bli tre menn og en kvinne, som sist. Snittalderen reduseres fra 46 til 40 år. 3-1 borgerlig står seg, men kan utlignes til 2-2 hvis Ap lykkes med å plukke to.


Vest-Agder: Her ble 2013-fordelingen Ap 2 (1u), H 2, Frp 1 og  KrF 1. I desember var mandatfordelingen endret til Ap 2, H 1, Frp 1, KrF 1 og V 1u. Jeg har akkurat samme stilling nå. Ap, KrF og Høyre slåss om de to siste mandatene i kretsen, Ap og KrF ligger ørlite foran. Karrer Venstre seg over sperregrensen, så er Vest-Agder blant de kretsene som de har best utjevningssjanser i.

Foreløpig er denne Vest-Agder-benken mest sannsynlig:
Ap:
Kari Henriksen (62 år, Kristiansand)
Odd Omland (61 år, Kvinesdal)
H:
Ingunn Foss (57 år, Lyngdal)
Frp:
Gisle Saudland (31 år, Flekkefjord)
KrF:
Hans Kristian Grøvan (64 år, Lyngdal)
Venstre:
Petter Toldnæs (38 år, Lillesand)

Det kan medføre et skifte fra 4-2 kvinner til 4-2 menn. Og det ser ut til å bli to nye og fire gjenvalgte representanter. Snittalderen kan gå ned fra 56 til 52 år. Kristiansand og Lyngdal kan miste hver sin representant, mens Lillesand og Flekkefjord kommer inn med hver sin. Det ligger ellers an til status quo på 4-2 borgerlig.


Rogaland:
H 4, Ap 3, Frp 3, KrF 2, Sp 1 og V 1u ble fordelingen i inneværende periode. H 4, Ap 4, Frp 2, KrF 2, Sp 1 og V 1u lå det an til i desember. Sps vekst i år medfører at deres andrenominerte Hanne Marte Vatnaland, kan skyve ut KrFs andremann Geir Toskedal. Jeg har fortsatt Venstre inne på utjevning, noe som gir fordelingen H 4, Ap 4, Frp 2, Sp 2, KrF 1 og V 1u.

Det gir denne Rogaland-benken:
Ap:
Hadia Tajik (34 år, Oslo)
Torstein Tvedt Solberg (32 år, Stavanger)
Hege Haukeland Liadal (45 år, Haugesund)
Øystein Langholm Hansen (60 år, Strand)
H:
Bent Høie (46 år, Stavanger)
Tina Bru (31 år, Sandnes)
Sveinung Stensland (45 år, Haugesund)
Margret Hagerup (37 år, Time)
Frp:
Solveig Horne (48 år, Sola)
Roy Steffensen (37 år, Kvitsøy)
Sp:
Geir Pollestad (39 år, Time)
Hanne Marte Vatnaland (28 år, Gjesdal)
KrF:
Olaug Bollestad (56 år, Gjesdal)
V:
Iselin Nybø (32 år, Stavanger)

Det innebærer i så fall åtte kvinner og seks menn, det samme som i inneværende periode. Snittalderen synker fra 42 til 41 år. Kun tre nye ansikt (fire hvis vi regner med Stensland som har vært fast møtende for Høie) i en forsamling på 14 betyr en høy gjenvalgsandel. Hele 10-4 i borgerlig favør her sist ligger an til å bli redusert til 8-6.


Hordaland: H 6 (1u), Ap 4, Frp 2, KrF 1, SV 1, Sp 1 og V 1 her sist.  På forrige analyse hadde Ap dyttet ut en av Høyres faste slik at stillingen var H 5 (1u), Ap 5, Frp 2, KrF 1, SV 1, Sp 1 og V 1. Nå har Høyre vekslet om sitt utjevningsmandat til et fast, på bekosetning av Aps femtenominerte Leif Sande. Det gir en åpning for KrFs nr 2, Toril Nyborg, på utjevning. Særlig kampen om de tre siste, faste mandatene er tøff i kretsen. Disse holdes nå av SV (Audun Lysbakken), Venstre (Terje Breivik) og Høyre (Tom Christer Nilsen). Men disse tre utfordres av Aps Leif Sande og Sps nr 2 Nils Bjørke.

Pt. har jeg denne Hordaland-benken:  
Ap:
Magne Rommetveit (61 år, Stord)
Jette Christensen (37 år, Bergen)
Eigil Knutsen (29 år, Bergen)
Ruth Grung (58 år, Bergen)
H:
Erna Solberg (56 år, Bergen)
Ove Trellevik (52 år, Sund)
Peter Christian Frølich (30 år, Bergen)
Torill Eidsheim (47 år, Lindås)
Tom-Christer Nilsen (47 år,  Askøy)
Frp:
Helge Andre Njåstad (37 år, Austevoll)
Silje Hjemdal (33 år, Bergen)
KrF:
Knut Arild Hareide (45 år, Oslo)
Toril Nyborg (66 år, Fjell)
SV:
Audun Lysbakken (40 år, Oslo)
Sp:
Kjersti Toppe (50 år, Bergen)
V:
Terje Breivik (52 år, Ulvik)

4 nye og 12 gamle "travere". Det ligger an til ni menn og sju kvinner mot 11-5 i forrige periode. Snittalderen vil gå ned fra 47 til 46 år.  Bergen-dominansen vil minke noe. Blokkstillingen kan bli 10-6 som sist. Men rødgrønn redusering til 9-7 er også mulig.


Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1, Sp 1 og V 1u ble fordelingen i 2013. Jeg hadde samme fordeling i desember. Nå gir Sps frammarsj en mulighet for dem til å kapre to mandater i sin beste krets. Sistemandatet ligger an til å bli en durabelig kamp mellom Sp, Ap og H. Ryker Høyres faste mandat, så kan de snappe utjevningsmandatet fra Venstre. Også KrF har ok utjevningssjanser.

Pt. har jeg denne Sogn og Fjordane-benken:
Sp:
Liv Signe Navarsete (59 år, Sogndal)
Steinar Ness (58 år, Gaular)
Ap:
Ingrid Heggø (56 år, Høyanger)
H:
Frida Melvær (45 år, Askvoll)

I så fall to gjenvalg og to nye. Tre kvinner og en mann, mot 2-2 sist. Hornindal og Eid kan miste sin representasjon for fordel for Askvoll og Gaular. Snittalderen kan øke fra 47 til 55 år.
Uavgjort 2-2 mellom borgerlig og rødgrønt kan bli til 3-1 rødgrønt.


Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, KrF 1, Sp 1 og V 1u sist. Dette var endret til Ap 3, H 2, Frp 2 (1u), Sp 1 og KrF 1 i desember. Jeg har samme forddeling nå, men Sp har meldt seg kraftig på og lukter på to mandater. I øyeblikket ser kampen om de siste to mandatene ut til å stå mellom KrF, Ap, Frp og Sp. Pt. ligger KrF og Ap inne, mens Frp nr 2, Jon Dale, i stedet ligger inne på utjevning.

Det gir denne MR-benken:
Ap
Else May Botten (44 år, Molde)
Fredric Holen Bjørdal (27 år, Ørsta)
Tove Lise Torve (50 år, Sunndal)
H
Helge Orten (51 år, Midsund)
Marianne Synnes (47 år, Ålesund)
Frp
Sylvi Listhaug (40 år, Oslo)
Jon Georg Dale (33 år, Volda)
KrF
Steinar Reiten (54 år, Averøy)
Sp
Jenny Klinge (42 år, Surnadal)

Det ser ut til å bli fire nye representanter her. Fire menn og fem kvinner, omvendt av inneværende periode. Snittalderen synker fra 49 til 43 år. Ålesund svekkes, til fordel for Averøy og Sunndal. 6-3 borgerlig her sist kan bli til 5-4.


Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1u i inneværende stortingsperiode. Jeg hadde Ap 5, H 2, Frp 1, Sp 1 og V 1u ved forrige analyse. Samme mønster for de ni faste mandatene nå, og denne fordeligen ser relativt låst ut. Derimot ligger SV inne på utjevnining, slik at denne løypemeldingen for Sør-Trøndelag-benken ser nå slik ut:
Ap:
Trond Giske (51 år, Trondheim)
Eva Kristin Hansen (44 år, Trondheim)
Jorodd Asphjell (57 år, Orkdal)
Kirsti Leirtrø (54 år, Ørland)
Kristian Torve (24 år, Oppdal)
H:
Linda Helleland (38 år, Klæbu)
Mari Holm Lønseth (25 år, Trondheim)
Frp:
Sivert Bjørnstad (27 år, Trondheim)
Sp:
Heidi Greni (55 år, Holtålen)
SV:
Lars Haltbrekken (46 år, Oslo)

Dette innebærer seks gjenvalgte representanter og fire nye. Fem menn og fem kvinner mot 6-4 menn i inneværende periode. Snittalderen øker fra 41 til 42 år. Ørland og Oppdal kan får inn hver sin representant, på bekostning av Lenvik og Rissa. 6-4 rødgrønt i 2013 kan økes til 7-3.


Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1, H 1 og V 1u er 2013-fordelingen som skal utfordres. Det var snudd til Ap 3, Sp 1 og H 1u forrige gang. Nå har jeg Ap 2, Sp 2 og H 1u. Sp nr 2, Bjørn Arild Gram, holder altså i øyeblikket det siste, faste mandatet i kretsen, med Høyres Elin Agdestein som nærmeste opponent. Høyre har imidletid et tak på utjevningen.

Det gir denne N-T-sammensetningen på Tinget:
Ap:
Ingvild Kjerkhol (38 år, Stjørdal)
Arild Grande (35 år, Levanger)
Sp:
Marit Arnstad (51 år, Stjørdal)
Bjørn Arild Gram (45 år, Steinkjer)
H:
Elin Agdestein (56 år, Steinkjer)

To nye ansikter her. Det ser ut til å bli tre kvinner og to menn, som i inneværende periode. Snittalderen kan falle svakt fra 46 til 45 år. Steinkjer styrker sin representasjon på bekosting av Verran. 4-1 rødgrønt sist, det ligger an til det samme nå.


Nordland: Ap 4, H 2, Frp 2 og Sp 1u ble fordelingen av Nordlands ni mandater i 2013. I desember lå det an til fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og KrF 1u. Samme fordeling av de åtte faste mandatene nå, Ap holder sistemandatet, med Frp som nærmeste utfordrer. SVs Mona Fagerås har imidlertid vippet KrFs Dagrun Eriksen ut fra utjevningsmandatet på mine tall nå, noe som gir denne personsammensetningen:
Ap:
Eirik Sivertsen (46 år, Bodø)
Åsunn Lyngedal (49 år, Narvik)
Kjell-Idar Juvik (51 år, Hemnes)
Rita Lekang (60 år, Bodø)
H:
Margunn Ebbesen (55 år, Brønnøy)
Johny Finstad (51 år, Vestvågøy)
Sp:
Wilfred Nordlund (29 år, Sortland)
Frp:
Kjell-Børge Freiberg (46 år, Hadsel)
SV:
Mona Fagerås (45 år, Vestvågøy)

Kun tre gjenvalgte representanter her og hele seks nye. Fem kvinner og fire menn, i inneværende periode var det motsatt. Vestvågøy kan oppleve å få to på Tinget. Også Hemnes og Sortland kan bli representert. Fauske mister begge sine, mens Bindal og Saltdal mister hver sin. Snittalderen ser ut til å ligge stabilt på 48 år. 5-4 rødgrønt her i 2013 kan økes til 6-3.


Troms: Ap 2, H 2, Frp 1 og SV 1u ved 2013-valget. Dette var endret til Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1u ved forrige analysegjennomgang. Nå har igjen Ap mistet sitt tredje mandat, mens Sp har vekslet om sin utjevning til et fast mandat. Det kan åpne for SVs Torgeir Knag Fylkesnes på utjevning.

Det vil i så fall gi denne benken:
Ap:
Cecilie Myrseth (33 år, Tromsø)
Martin Henriksen (38 år, Harstad)
H:
Kent Gudmundsen (39 år, Tromsø)
Frp:
Per-Willy Amundsen (49 år, Harstad)
Sp:
Sandra Borch (29 år, Tromsø)
SV:
Torgeir Knag Fylkesnes (42 år, Tromsø)

Tre gjenvalg og tre nye blir utfallet hvis dette står seg. Fire menn og to kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen ser ut til å synke markant fra 46 til 38 år. Det er total Tromsø og Harstad-dominans i kretsen i favør 4-2 Tromsø. Det ble 3-3 mellom blokkene her i 2013. 4-2 røgrønt virker mest trolig akkurat nå.


Finnmark: Ap 2, H 1, Frp 1 og SV 1u i 2013. Forrige gang hadde jeg fordelingen Ap 3, H 1 og Frp 1u. Nå har Frps Bengt Rune Strifedt overtatt det sistemandatet som Aps Steinar Karlstrøm hadde inne sist, men det er små marginer mellom dem. Venstres Trine Noodt ligger inne på utjevningsmandatet på mine beregninger nå.

Det gir denne sammensetningen:
Ap:
Runar Sjåstad (49 år, Vadsø)
Ingalill Olsen (62 år, Måsøy)
H:
Frank Bakke-Jensen (52 år, Båtsfjord)
Frp:
Bengt Rune Strifeldt (46 år, Alta)
V:
Trine Noodt (50 år, Alta)

Bare en gjenvalgt representant og hele fire nye ansikt her hvis denne fordelingen går inn. Snittalderen øker fra 47 til 52 år. Kjønnsforelingen ligger stabilt på 3-2 menn. Alta vil kunne øke sin representasjon, og Måsøy og Vadsø få inn hver sin, på bekostning av Nesseby, Sør-Varanger og Tana. Kretsen kan faktisk flippe fra 3-2 rødgrønt til 3-2 borgerlig. Men fortsatt 3-2 rødgrønt eller 4-1 er også mulige utfall.


Oppsummering
Min opptelling viser at 102 representanter kan bli gjenvalgt, mens 67 representanter ligger an til å bli nye. En gjenvalgsprosent på 60 er på nivå som ved de siste valgene. Jeg kommer fram til at det kan bli 94 menn  og 75 kvinner. Det betyr en kvinneandel på 44 prosent, noe som vil i så fall vil innebære at det settes kvinnerekord. I inneværende periode har fordelingen vært 102-67. Kvinneandelen kan bli høyest i Sogn og Fjordane med 75 prosent og lavest i Aust-Ager med 25 prosentt.

Snittalderen på Tinget kan bli redusert fra 46,3 til 45,5 år. Det vil i så fall være vårt yngste storting noensinne. Buskerud og Sogn og Fjordane ligger an til å få de eldste benkene med en snittalder på 55 år, mens Troms med en snittalder på 38 år kan bli lavest. Kristian Torve (Ap) kan bli den yngste representanten med sine 24 år, Martin Kolberg (Ap) på 68 år blir trolig den eldste.

Ap ligger inne med 62 mandater nå, Høyre 41, Frp 23, Sp 18, KrF 9, Venstre 7, SV 7, MDG 1 og Rødt 1. Det innebærer et rødgrønt flertall på 89-80, inkl. MDG og Rødt. Settes SV til 3,9 % og dermed under sperregrensen, så blir det jevnere, men forstatt et rødgrønt flertall på 86-83.

Sps vekst kompenserer for Aps fall i det korte bilddet, dermed er det fortsatt rødgrønt flertall. Ap har fortsatt et netto pluss mot de blå regjeringspartiene, men de blå har tettet lekkasjene. Derimot er Sp en vensentlig mer brysomt konkurrent for dem nå enn for få måneder siden og drar velgere over. Blokkmessig er det derfor rimelig stabilt. De rødgrønne har et visst grep, med under seks måneder igjen til valget.

På bakgrunn av den informasjonen som pr i dag foreligger, gir jeg Jonas Gahr Støre ca 70% prosent sjanse til å bli Norges neste statsminster, og Erna Solberg ca 30 % til å sikre gjenvalg.

tirsdag 28. februar 2017

Aps dilemma

Arbeiderpartiet har lenge ligget an til å bli vinneren av høstens stortingvalg. 2016 ble avsluttet med nasjonale gjennomsnittstall i sjiktet 36-37 prosent. Starten på valgåret 2017 har vært svakere, snittet er nå nede i rundt 33 og pilene peker ytterligere ned.

Hva har skjedd? Svaret er Senterpartiet. Sps framvekst skaper rystelser inn i Ap. Jeg har studert bakgrunnstallene fra ulike målinger den siste måneden, og alle peker i retning av at Sp appellerer sterkt til stadig flere av Aps tidligere velgere, det er snakk om velgeroverganger på flere titusener. Sp vokser på distriktmisnøyen og framstår som en stadig tydeligere velgerkonkurrent for Ap. Dermed har Jonas Gahr Støre og co fått et dilemma å hanskes med i tiden som kommer: Skal Ap gjøre alt man kan for å demme opp for lekkasjene til Sp? Eller skal Ap «spille Sp gode» fordi de vet at Sp også appellerer til tidligere Høyre- og Frp-velgere, noe som øker sjansen for et nytt rødgrønt flertall.

Det er full fyr på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Forslaget til ny region- og kommunestruktur som H, Frp, V og til dels KrF la fram i forrige uke, bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene. Tvert i mot serveres Sp en valgkampgavepakke av de helt sjeldne. Sps politikere kan gni seg i hendene over å kunne drive en valgkamp for å reversere tvangssammenslåingene av fylker og kommuner. Men hvor skal Ap plassere seg? Ap er jo egentlig for. Man har også vært for bruk av tvang, men har snudd og er nå i mot. Antagelig vingles det av velgertaktiske hensyn: Bruk av tvang er så upopulært at det kan ødelegge valget. Ap kan ikke være en så ivrig reformtilhenger som Høyre, men ei heller så avvisende som Sp. Dermed havner Ap i en slags mellomposisjon, en posisjon som ikke er særlig gunstig velgermessig sett. Partiet er derfor, i tiden som kommer, avhengig av å få vridd agendaen mer over på sine beste velgersaker: Helse og eldre, arbeid og trygg styring.

«By og land – hand i hand» var Aps slagord allerede i 1933. Brobygging over sentrum-periferi-motsetningen i norsk politikk har vært en grunnpilar for partiets suksess. Til forskjell fra mange andre partier, har Ap en jevnere oppslutning i både by og land. Ap tåler at det er liv i sentrum-periferi-aksen, men saker knyttet til denne aksen kan ikke bli altfor dominerende i valgkampen - da vil Sp vokse ytterligere på Aps bekostning og senke partiet ned mot det svake valgresultatet i 2013. I tillegg kan Ap få økende problemer med å tiltrekke seg velgerne som står mellom Høyre og Ap. Klistrer Ap seg for mye opp til Sp, og strukturdebatten fortsetter å dominere, så kan Høyre-retorikken om behovet for "reverseringsminister" i en evt. regjering Støre vinne klangbunn blant urbane lillavelgere. Bakgrunnstallene viser at Høyre har stoppet lekkasjene til Ap de siste månedene, og også vunnet tilbake en del av dem man har mistet etter 2013-valget. 

Fremdeles ligger Ap an til å gjøre et godt valg til høsten. Og fortsatt kan man sette sin lit til sitt velsmurte valgkampmaskineri. Men utviklingen de siste to månedene har skapt større usikkerhet om valget vil bli den store Ap-seieren som det lenge har ligget an til.

Hvordan Ap håndterer den økte konkurransen fra Sp, kan avgjøre partiets valgresultat.


Kommentaren er en omarbeidet versjon av min artikkel i Romerikes Blad 27. februar
            

mandag 6. februar 2017

Politikernes mediekanaler

Hvordan kunne Donald Trump vinne valget og bli USAs 45. president? Det spørsmålet diskuterte vi i en klasse jeg foreleste i på BI nylig. Vi kom fram til at fem faktorer ble avgjørende:

 1) Valgsystemet. Clinton fikk tre millioner stemmer mer, men Trump fikk likevel klart flest valgmenn fordi han vant mange grisgrendte og overrepresenterte valgkretser. Særlig ble de overraskende seirene i «Rustbeltet» Pennsylvania, Wisconsin og Michigan utslagsgivende.    

 2) Obama/Demokratene hadde sittet med makten i åtte år. Normalen i USA er at makten da går over til opposisjonspartiet. Det var altså Republikanernes «tur» nå. Selv om personer er viktigere der enn her, så stemmer også mange amerikanere mer på parti enn person.

 3) God timing. Etter en tid med globalisering og liberale verdier på frammarsj, så er det nå tegn som tyder på at flere velgervinder i verden blåser i mer nasjonal retning. Trumps budskap om restriktiv innvandringspolitikk, proteksjonisme og knallhard terrorbekjempelse, kan derfor ha falt i ekstra god jord nå.

 4) Anti-elite-budskapet hadde en troverdig avsender. Selv om Trump tilhører den økonomiske eliten, så skapte hans uvørne væremåte og manglende politiske erfaring, en folkelighet som appellerte, ikke minst når alternativet var en establishment-kandidat som omga seg med kjendiser. 

 5) Sosiale medier. «Trump var mye mer interessant å følge på Twitter», sa en student. Der Clinton framstod rådgiverstyrt, glatt og kjedelig og knapt skrev noe selv, var Trump seg selv, kom med kontroversielle utspill og kommentarer, kort sagt brukte Twitter som sin egen nyhetskanal. Noe han fortsetter med som president. I tillegg tok Trump-kampanjen i bruk avanserte datainnsamlingsmetoder på Facebook for å skaffe seg mest mulig info om potensielle velgere slik at de i størst mulig grad kunne målrette sitt budskap.

"Trump-effekt" ved stortingsvalget?
Får vi en «Trump-effekt» ved årets stortingsvalg? Tja, anti-establishment og elitekritikk er slett ikke noe nytt her til lands. Flertallet av velgerne har stemt nei til EF/EU to ganger. Frp har vunnet fram med streng innvandringspolitikk og mottoer av typen «Mobb en politiker, stem Frp».  Men nå sitter vårt fremste «anti-elite-parti» selv med regjeringsmakt, og da blir knallhard elite-kritikk vanskeligere å vinne oppslutning på. Snarere ser det ut til å kunne bli Sp som vokser fram på kampen mot «Oslo-eliten» og strukturreformer. En av få åpne Trump-tilhengere, Hans Lysglimt Johansen, har dannet partiet Alliansen, bruker slagordet «Gjør Norge storslagent igjen» og med «Nei til EØS» som (eneste) hovedsak. Dette blir dog trolig bare en parentes.

Mer interessant blir det om også norske partier og politikere nå virkelig forstår hvordan de kan bruke egne kanaler (nettside, Facebook, Twitter, Instagram etc) som nyhetskanaler. I en tid der de tradisjonelle mediene sliter og journalister sies opp i hopetall, så blir politikernes egne medier viktigere i 2017 enn de var i 2013. Den som evner å kommunisere best her, vil skaffe seg et fortrinn, selv om tradisjonelle medier fortsatt er viktig for velgere flest. Direkte, personlig kommunikasjon blir stadig mer framtredende og man må framstå autentisk og ekte. Politikere og partier vil derfor arrangere flere debatter selv, streame taler og komme med flere egne politiske utspill til sine følgere, blandet med personlig informasjon av mer upolitisk karakter. Dette gir velgerne bedre muligheter for å skaffe seg politisk informasjon direkte, samtidig som det utfordrer evnen til kildekritisk vurdering.     
   
Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 6. februar 

onsdag 1. februar 2017

Januar 2017: Fortsatt et lite rødgrønt grep

Snittet av målingene indikerer at de rødgrønne har et overtak. Ap og Sp ligger an til å bli valgvinnere.  

Etter den klare borgerlige valgseieren 2013 har det vært tre trendskifter i opinionen. Det første høsten 2014 da de rødrønne på nytt erobret flertallet på målingene. Det andre høsten 2015 da de borgerlige tok tilbake flertallet. Og det siste høsten 2016 da de rødgrønne igjen gikk forbi. Siden november har det vært rødgrønt flertall, men flertallet er knapt og ligger pr. januar på 88-81.          



Til grunn for disse grafene og mandatutregningene ligger en ren målingsmodell. Jeg bruker snittet av målingene hver måned og regner partienes nasjonale nivå om til fylkesnivå og mandater i de 19 valgkretsene våre.


Ap solide, men små svakhetstegn?

La oss se litt på partiuviklingen og starte med det største partiet. Ap viser nå små svakhetstegn og måtte i januar notere sin tredje måned på rad med tilbakegang. Men fortsatt er nivået høyt og man er godt posisjonert til å gjøre et meget godt valg. Lojalitetstallene er imponerende høye, men man har et et noe lavere positivt bytteforhold av velgere til regjeringspartiene H og Frp enn for få måneder siden. Sp har også blitt en mer brysom velgerkonkurrent og man ligger inne med et klart netto velgertap til dem.


Et valgresultat i januar-sjiktet midt på 35-tallet, vil trolig gi ca 65 mandater. I så fall +10 sammenlignet med inneværende periode. Ap ligger an til å plusse i Østfold, Akershus, Oslo, Vestfold, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Troms. Også Buskerud, Sogn og Fjordane, Aust-Agder, Hedmark og Oppland er kretser der Ap ligger i skorpa til å plusse med de nivåene man nå har inne. Men skulle partiet falle ned mot 33-34 prosent, så ryker man fort ned til 61-62 mandater.


Høyre på 23-tallet
Det største regjeringspartiet, Høyre, noterte sin tredje måned på rappen på 23-tallet i januar. Ergo ligger man nå ca 3 prosentpoeng under 2013-valget. Lojalitetstallene viser høyt 60/lavt 70, det er ok, men Høyre bør ha litt å gå på når det gjelder å mobilisere sine 2013-velgere. Lekkasjene til Ap er fortsatt merkbare og man må trolig begrense dem ytterligere for å kunne vippe flertallet tilbake.



Hvor mange valgkretser klarer Høyre å holde stillingen i? Det blir et viktig spørsmål ved dette valget. Høyre ligger pt. an til minus i Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Vest-Agder, Hordaland og Troms og bli stående igjen med 41 mandater (-7).


Frp konsoliderer rundt 14 prosent
Høyres regjeringspartner, Frp, konsoliderer nå rundt 14 prosent. Dette er drøyt to prosentpoeng under 2013-valget. På den positive siden for partiet kan noteres at man har greid å øke lojalitetsandelen til over 70 prosent. Hovedutfordringen er å ta tilbake en del av de som har hoppet opp på gjerdet, samt minimere lekkasjene til Ap og Sp.



I øyeblikket handler det, som for Høyre, om å beholde skansen i så mange valgkretser som mulig. Jeg har notert et foreløpig minus for Frp i Vestfold, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nordland. Det gir 24 mandater totalt (-5).  


Sp på høyeste nivå siden 2005 
Sp har tatt mål av seg til å ta kampen opp med Frp om å bli landets tredje største parti. Man ligger ca seks prosentpoeng etter Frp nå, så det virker for langt fram. Men Sp nådde nesten åtte prosent i januar, og jeg må tilbake til 2005 for å finne høyere tall for Sp. Lojaliteten blant partiets 2013-velgere begynner nå å nærme seg imponerende 90 prosent. Det er nok taket, så spørsmålet nå er om man kan tiltrekke seg ytterligere velgere av de som ikke stemte sist eller stemte på andre partier. Både Frp og Ap merker nå at Sps attraktivitet har økt, og også Venstre og KrF og til dels Høyre kan få merke at Sp seiler opp som en aktuell kanddiat for deres tidligere velgere.



I hvilke valgkretser kan Sp komme til å plusse? Og vil framgangen primært komme i partiets rurale kjerneområder eller kommer den også bredere og i mer folkerike kretser? Slik det ser ut akkurat nå, så kan partiet komme til å plusse i både Østfold, Akershus, Oppland og Telemark, og komme inn med 14 mandater (+4). Kanskje også flere hvis man øker litt til.


KrF over 5 prosent
KrF har hentet seg litt inn etter å ha bunnet ut på 4,5 i oktober. Nivået i januar var 5,2. Partiet reddes av gode lojalitetstall på over 70, men det vedvarende problemet er laber appell til andre velgergrupper.



Med 5 prosent inne bør KrF kunne plukke distriksmandater i både Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Sps frammarsj medfører at partiet truer KrFs utjevningmandater i bl.a Telemark og Østfold. Men KrF kan til gjengjeld komme inn andre steder, som i Sogn og Fjordane. Et valgresultat på dette nivået  kan gi KrF 9 mandater (-1).


SV over sperren 
Det har lysnet litt for hardt prøvede SV og man har kunnet notere tre måneder på rad på 4,3. For et parti som har beveget seg mer i områder under enn over fire prosent de siste årene, så er det åpenbart positivt. Men marginen ned er langt fra stor, og med tanke på den heller semre tradisjonen man har for å gjøre dårligere valg enn målinger, så ville jeg følt meg alt annet enn trygg på at partiet berger seg over. Taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere reddet partiet sist, det er ikke gitt at den hjelpen kommer igjen. Et vedvarende SV-problem er laber lojalitet. Dette har bedret seg litt de siste månedene, og man ser nå 60-tallet, hvilket slett ikke er så verst til SV å være. Fortsatt er lekkasjer til Ap et problem, men man kompenserer ved å tiltrekke seg en del velgere som ikke stemte sist.


4,3 prosent gir ca sju mandater for SV, som sist. Kun to mandater er distriktsmandater; Oslo og Hordaland, resten vil i så fall være utjevningsmandater. SV plukket utjevningene i Akershus, Hedmark, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark sist. Dette er aktuelle fylker igjen. Også Vestfold, Rogaland og Nordland er fylker med brukebare utjevningsmuligheter for partiet.


Venstre lever farlig

Oppmerksomheten rundt statsbudsjettet og partiets sentrale rolle i forhandlingene i høst, ga ikke partiet noen velgergevinst. Tvert i mot måtte man tåle et fall og to måneder på rad har snittnoteringen vært 4 blank. Så Venstre lever veldig farlig, få måneder før valget. Dette er dog slett ikke noe nytt når det gjelder Venstre. Velgermessig sliter man med det samme problemet som SV; lav lojalitet blant egne velgere. På den positive siden kan det anføres at man har bra appell i øvrige velgergrupper, og mange har partiet som nr 2.

Venstre har to sikre kort i Oslo og Akershus. Og de kan også plukke et fast mandat i Hordaland. Fire utjevningsmandater er i sikte hvis man berger inn 4 blank. De tok sine utjevningsmandater i Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag sist. Mine heteste utjevningstips er i øyeblikket Rogaland, Buskerud, Møre og Romsdal og Vest-Agder, men både Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Vestfold og Oppland er også gode kandidater.


MDG sliter
Veien over sperregrensen og en stortingsgruppe på 7-8 representanter lå nærmest åpen etter det gode lokalvalget i 2015. Men nedturen i fjor ble bratt, og 2017 har startet enda svakere. Partiet er nå helt nede på 2,5 i snitt, noe som er under 2013-nivået. Det må altså økes betydelig, hvis man skal holde liv i håpet om at dette året skal markere det endelige, nasjonale gjennombruddet for det ferske partiet. Man sliter både med svak lojalitet og med lekkasjer til andre partier, noe som er oppskriften på valgnederlag. Begge deler må snus.


MDGs mandat i Oslo ser likevel sikkert ut. I øyeblikket ser det ut til å bli med dette. Øker man nivået en del, så kan Akershus og Hordaland være aktuelle kretser å plukke mandat i.


Rødt trender opp
Litt i skyggen av andre, så fortsetter Rødt sin positive utikling. Partiet har sett 2-tallet i to av de siste tre månedene.


Det er primært Oslo som partiet må sette sin lit til. Jeg har dem inne med ett mandat her nå. Kan de vokse så mye mye at de kan se 3-tallet, så kan de kanskje begynne å lukte på to mandater fra hovedstaden. Men pt. er det ett mandat som er realistisk.


Kan andre partier skrelle?
Jekkes SV ned til 3,9, så ryker det rødgrønne flertallet på mine beregninger, Det illustrerer hvor skjørt flertallet er. Samtidig har de rødgrønne den fordel at både Ap og Sp ofte gjør bedre valg enn målingene indikerer, så hvis den historien gjentar seg, så kan overtaket være noe klarere enn dagens tall tyder på.

Hva med de øvrige partiene - kan noen av dem overraske og komme inn på Stortinget? De Kristne? Piratpartiet? Helsepartiet? Alliansen og Trump-tilhenger Lysglimt? Kystpartiet og comeback av Steinar Bastesen i Troms? Jeg har ikke sett noen indikatorer som peker i denne retning, selv om det ofte er vrient å fange opp sterke lokale utslag. Det vil derfor overraske meg hvis noen andre enn de ovennevnte og analyserte ni partiene skulle bli representert.    





Det er ressurskrevende å lage slike frie analyser. Ønsker du å støtte mitt arbeid med et valgfritt beløp, og bidra til en blogg som er helt fri for betalingsmurer og reklame, så bruk gjerne Vipps 92237487 eller kontonr 9710 16 46878. Beløpet vil gå uavkortet til nye analyser.  
 



mandag 16. januar 2017

Brakvalg for Senterpartiet?

I 2013 gjorde Senterpartiet sitt svakeste valg i partiets historie med 5,5 prosent. Åtte år som juniorpartner i den rødgrønne regjeringen tæret på både SV og Sp. Valgnederlaget avfødte en intern granskning som konkluderte med at partiet slet med indre strid, manglende saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene.

Nå er situasjonen stikk motsatt: Det er godt indre samhold, partiet har saker med sterk velgerappell og får solid gjennomslag i mediene. Til høsten kan partiet gjøre et stortingsvalg som vi må tilbake til glansperioden rundt EU-avstemningen på 90-tallet for å finne maken til. Hva har skjedd?

Tre forhold spiller inn. Sp fikk bilagt den ødeleggende, interne striden. Omstridte Liv Signe Navarsete trådde til side, og det ble samling rundt Trygve Slagsvold Vedum som ny leder. Han har vokst inn i rollen som folkelig politiker. Dernest blåser det nasjonale valgvinder i store deler av verden. Det er velgermarked for en sterk nasjonalstat, restriktiv innvandringspolitikk og proteksjonisme. Alt er elementer som Sp bygger på. Men det viktigste er at Sp i opposisjon har fått økende rom for å være et markert talerør for folk i distriktene.

«Vi kan skjelne mellom seks typer av konflikter i det norske politiske systemet. Nr. 1 er en territorial motsetning mellom senter og periferi», skrev valgnestor Henry Valen i bokklassikeren «Valg og politikk» for mange år siden. Skillelinje nr. 1 lever fortsatt i beste velgående. Sp har størst velgerpotensial når det er fullt fyr på denne konfliktlinjen.

Den blå regjeringen har fyrt med politireformen der 27 politidistrikter ble til 12, med sykehusplanen hvor kravene til befolkningsgrunnlag for akuttkirurgi øker, og kommunereformen der tvang ikke avises som middel for flere sammenslåinger, samt regionreformen der 19 fylker skal bli til 10. På toppen av det hele helte nylig miljøministeren mer bensin på bålet ved å holde fram at det ikke kan skytes så mange ulv som stortingsforliket tilsa. Dermed kan Sp både kjempe mot nedleggelser av lokalsykehus, slåss for å beholde politi i distriktene, fronte betydelig folkelig motstand mot strukturreformene og endog være på bygdefolkets side mot ulven på samme tid. Det eneste som mangler for full Sp-score er at EU og EØS kommer på agendaen inn mot valget.

Sp har høy lojalitet blant egne velgere. I tillegg appellerer man bredere enn før. Mange hjemmesittere, men også en del velgere som stemte Ap eller Frp ved forrige valg, vurderer i år å gi sin stemme til Sp. Særlig er økende velgeroverganger fra Frp interessant, dette er to partier som har framstått som motpoler i norsk politikk, men som har likhetstrekk knyttet til innvandring, miljø og eliteprotest, likheter som er noe underkommunisert.

Ved kommunevalget 2015 i vårt distrikt oppnådde Sp opp mot og over tosifret andel stemmer i «periferi»-kommuner som Fet, Nannestad, Sørum, Gjerdrum, Enebakk, Eidsvoll, Aurskog-Høland, Nes og Hurdal. Klarer Sp å foredle styrken i disktriksbastionene sine på Romerike og oppnå noe framgang også i folkerike strøk i Ullensaker, Skedsmo, Follo og Asker og Bærum, så har Sigbjørn Gjelsvik en historisk sjanse til å representere Sp fra Akershus på Stortinget. Utjevningsmandatet er åpenbart innen rekkevidde, og med vind i seilene kan ei heller et fast mandat utelukkes. 

Sps toppkandidat har i år en sjeldent god sjanse.        

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 16. januar 2017