mandag 20. november 2017

Høyre er størst

KrF har ramlet under sperregrensen etter valget, men det er fortsatt borgerlig flertall på snittet av målingene. Valgvinnerne går fram, valgtaperne går tilbake.

Jeg har tatt en titt på alle nasjonale målinger etter valget og legger et gjennomsnitt til grunn for vurderingene:

86-83 borgerlig
De borgerlige hentet inn det rødgrønne forspranget og vant valget 88-81 i mandater. Det er fortsatt borgerlig flertall på målingene. Både oktober og november gir et snitt på 86-83 i borgerlig favør.



Høyre på 2013-nivå
Høyre leverte en sterk valgkamp og kom i mål på 25 prosent ved valget. Stillingen er nå ytterligere styrket og man er helt oppe og lukter på 27-tallet, noe som er på linje med det sterke 2013-valget. I øyeblikket er Høyre Norges største parti. Et resultat på det nivået, ville gitt Høyre fem ekstra distriksmandater fra hhv. Akershus, Buskerud, Rogaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Mens ett av Høyres utjevningsmandater trolig ville røket, slik at man totalt ville kommet opp i 49 mandater.

   



Ap nede på 25-tallet 

Oppsiktsvekkende svak valgkamp og valg av Ap. Etter valget har nedturen bare fortsatt, og man har nå en oppslutning helt nede på 25-tallet. Et resultat på dette nivået ville gjort at Ap hadde tapt distriktsmandater i en rekke valgkretser: Akershus, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Men man ville blitt halveis kompensert for tapet via et par-tre utjevningsmandater.




Frp noe tilbake
Frp leverte et bra valg på over 15 prosent. Partiet har falt litt tilbake etter valget og er nå på rundt 14 prosent. Det ville gitt Frp trøbbel med å forsvare andremandatene i Buskerud og Nordland, men de kunne trolig blitt kompensert noe via ett utjevningsmandat.  





Sp styrkes
Valgvinner Sp har styrket sin stilling etter det svært gode valget og ser nå 11-tallet. Det kunne økt mandatbeholdningen med to, mest sannsynlig hadde det i så fall vært snakk om to utjevningsmandater ekstra.




SV øker 
SV leverte en sterk valgkamp, godt hjulpet av Aps kollaps, og noterte 6-tallet på valgdagen. Partiet har ikke sett seg tilbake etter valget, og bikker i november jammen 7-tallet også. Med et slikt valgresultat, ville SV plusset på med ytterligere to mandater (fra Nordland og Troms) og fått 13 representanter på Tinget.






Venstre stabiliserer på 4-tallet

Det så lenge stygt ut for Norges eldste parti foran årets valg, men en fin sluttspurt berget dem over sperregrensen. Partiet har stablisert seg i overkant av fire prosent etter valget. Mandatmessig ligger Venstre også på status quo (8 mandater) målt mot 2017-valget.
 



KrF under sperregrensen

KrF har  vært i negativ uvikling siden i sommer og berget seg såvidt over sperregrensen ved valget. Etter valget har partiet fortsatt nedturen og er nå nede på 3-tallet. Partiet ville med et slikt valgresualt mistet sine fem utjevningsmandater og blitt stående igjen med kun tre distriktsmandater; ett i Rogaland, ett i Hordaland og ett i Vest-Agder.








MDG står med sitt Oslo-mandat
MDG lyktes ikke med å bryte sperren ved årets valg, og pilen i november har pekt ned og man er nå nede på 2-tallet. Fortsatt innebærer det ett mandat i Oslo, men MDG er nå et godt stykke unna å plukke mandat i Akershus.



Rødt lukter på to mandater 
Rødt lyktes med å bli representert på Tinget med en representant fra Oslo ved valget. Partiet har økt noe etter valget og har bikket 3-tallet på målingene. Dermed er de oppe og lukter på to mandater i Oslo, men mest trolig ville de blitt stående med sin ene med slikt resultat.



Bandwagon
Oppsummert så har fire partier gått fram etter valget: Høyre, Sp, SV og Rødt. Mens Ap, Frp, KrF og MDG har falt tilbake. Venstre har beveget seg sidelengs. Endringene føyer seg stort sett inn i et velkjent mønster der valgvinnere ofte får en viss "bandwagon"-effekt like etter valg, mens valgtaperne opplever det motsatte.

Blokkstillingen er relativt konstant, men det er ikke store bevegelser som skal til i rødgrønn retning før det borgerlige flertallet ryker.




torsdag 16. november 2017

Innvandring, skatt og sysselsetting ga blå seier


Det kommer stadig flere interessante valgtall fra Institutt for Samfunnsforskning. Denne uken er det lagt fram empiri om hvilke saker velgerne mente var viktigst og hvilke partier velgerne har mest tillit til i enkeltsaker. Ser vi på de viktigste sakene, så er det første som slår meg hvordan innvandring har vokst til å bli viktigst. Dernest legger jeg merke til at også skatt var langt viktigere for flere ved årets valg enn de foregående valgene. Vi må helt til bake til "skatt og skole"-valget i 2001 for å finne et høyere nivå for skatt. Også økonomi mer generelt, koblet til industri og sysselsetting, var langt viktigere i år enn sist. Det er også grunn til å merke seg at miljø var lengre framme i flere velgeres bevissthet enn i 2013. Også distriktspolitikk og sosial utjevning har en stigende tendens.

Helse og eldre faller
Derimot viser både helse og eldreomsorg en fallende tendens. Helse var bare sjette viktigst denne gang, og eldreomsorg kom helt nede på sjuendeplass. Også skole er på nedadgående, selv om skole  fortsatt er blant de tre viktigste sakene. Det er også grunn til å merke seg et markant fall for samferdsel og et minus for familiepolitikken.

Saksfragmentering er en annen hovedtend som det er grunn til å feste oppmerksomhet på. Det er ikke slik at en eller to saker dominerer dagsorden, det er seks-sju saker som alle er ganske viktige, men der ingen peker seg ut som desidert viktigst. Dette åpener et rom for at flere partier kan hente ut sine segmenter og utnytte "nisjepotensial". Det kan være en forkaring på at vi ved årets valg satte rekord i antall partier som ble representert på Stortinget. Skal du bli et stort parti, så er du like fullt avhengig av stor tillit å mange saker. 

Sakseierskap
Valgkamp handler i stor grad om at partiene forsøker få sine beste saker høyest mulig opp på agendaen og lengst mulig framme i velgernes bevissthet når de tar sine valg. Men "sakseierskap" er ingen konstant størrelse, partiene må slåss for tilliten i enkeltsaker hver eneste dag, og over tid så vinner partier tillit på noen felt, men taper på andre.

Derfor er det høyinteressant å koble velgernes oppfatning av hva som var de viktigste sakene ved årets valg, med partiutviklingen i sakseierskap. I tabellene nedenfor har forskerne spurt velgerne hvilket parti de mener har best politikk på ulike saksfelt.




Sp er distriktspartiet, men mer bredde

Her fremkommer det at den store valgvinneren Senterpartiet, har styrket sin posisjon på samtlige felt. Likevel har partiet kun eierskap i en sak: Distriktspolitikken. Her er til gjengjeld eierskapet massivt. At distriktspolitikk var høyere oppe på agendaen i år, har derfor gagnet partiet. men tross økningen var ikke distriktspolitikk mer enn 8. viktigst, slik at Sps framgang kan ikke isolert forklares med dette - selv om det åpenbart er en del av forklaringen. Antagelig er det riktigere å si at Sp har lyktes med å nå ut med en større bredde i sin politikk, med distriktspolitikk som en markert spydpiss. Likevel er det fortsatt slik at Sp i alle andre saker enn distriktspolitikk har en score som ligger lavere enn partiets oppslutning. Nærmest kommer partiet på miljø og samferdsel.

Ap taper tillit i åtte av ti saker
Den store valgtaperen Ap mistet tillit på åtte av ti saksfelt (unntakene er skole og samferdsel). Særlig oppsiktsvekkende er fallet i partiets gamle "paradegren" sysselsetting. Sysselsetting var en sak som Ap ønsket å løfte maksimalt i årets valgkamp, og sysselsetting var da også langt klarere framme i velgerbevisstheten i år. Men dette ble ikke noen vinnersak for partiet fordi langt færre enn før mente Ap har den beste politikken på området. Faktisk er det nå flere som mener Høyre enn Ap har best politikk her. Også det klare innvandringsfallet bør bekymre. Ved forrige valg hadde partiet bare fire prosentpoeng opp til Frp, nå er avstanden økt til hele 20 prosentpoeng. Siden innvandring spilte en langt viktigere rolle ved årets valg, så ble fallet ekstra ødeleggende for Ap, og desto mer gledelig for Frp.

Frp dominerer på innvandring
Frp er nå totalt dominerende i innvandringssaken og lyktes også meget godt med å løfte tematikken i årets valgkamp. Her bør Sylvi Listhaug få en god del av æren, selv om det er flere faktorer som spiller inn. Innvandring har over lengre tid vært den viktigste velgersaken for Frp, men det er ikke alltid at partiet klarer å mobilisere på saken. Ved lokalvalgene i 2011 og 2015 var det vanskelig for Frp pga. velgerklimaet i kjølvannet av 22. juli (2011) og flyktningekrise (2015), ikke var til stede for hard retorikk (dette snudde derimot i oktober/november 2015). I år var klimaet til stede, Frp kunne vise til resultater på feltet og man høstet gevinst av det. Min vurdering er imidlertid at partiet har et ytterligere potensial her.

Det bør også være gledelig for et parti som opprinnelig ble tuftet på motstand mot skatter og avgifter at man styrker sin stilling på skatt. Samtidig er det et stykke opp til regjeringskollega Høyre som innehar førsteplassen. Også når det gjelder samferdsel har Frp løftet seg i velgernes øyne og man inntok førsteplassen foran både Høyre og Ap. Synliggjøring av politikken gjennom å ha innehatt samferdselsministeren gjennom fire år, koblet med store satsinger på sektoren, har bidratt til å gjøre dette til en vinner for partiet. Men samferdsel var altså langt mindre viktig ved årets valg enn det foregående, og det tapte Frp på. Eldreomsorg var tidligere en god sak for Frp. Her har man klart tapt terreng. Og fortsatt synes forsvinnede få velgere at Frp har den beste politikken på områder som skole, miljø, distrikt, familie og sysselsetting.   

Høyre har best miljøpolitikk (!?). Men sysselsetting-framgang vel så viktig..
Regjeringskollega Høyre kunne notere framgang på seks saksfelt: Miljø, eldre, familie, distrikt, helse og sysselsetting. For meg er den største skrellen i materialet at partiet går forbi "miljøpartiene" MDG, SV og V og inntar førsteplass på miljø. Riktignok har Høyre hatt mulighet for å fronte sin miljøpolitikk gjennom å ha miljøministeren gjennom fire år, men Tine Sundtoft og Vidar Helgesen har, med noen unntak, vært relativt tilbaketrukne. Når Høyre likevel går så markert fram i en sak som lenge har vært en tapersak for partiet, så kan det være uttrykk for at man makter å appellere til de velgerne som ikke er blant de mest radikale i miljøspørsmålet, og som kanskje ikke synes miljø er det desidert viktigste, men som befinner seg i en slags mellomposisjon mellom "vekst" og "vern".

Vel så viktige forklaringer på Høyres gode valg, finner vi imidlertid i andre saker. Særlig er Høyres framgang på sysselsetting sentralt, det bidro til å demme effektivt opp for angrepene fra Ap. Jeg tror også at framgangen på distrikt gir et uttrykk for at strukturreformene (politi, kommune, region osv) ikke nødvendigvis er dårlige saker for Høyre. Sp mobiliserer på sin motstand, men Høyre taper ikke noe på å framstå som den klareste forkjemperen. Det er snarere Ap som skvises og kommer dårlig ut av den agendaen. Det var også en fordel for Høyre at skatt kom så høyt opp. Men fallet i tillit i saken gjorde at gevinsten ikke ble så stor som den kunne ha blitt. Høyre bør også reflektere noe over hva fallet på innvandring og samferdsel betyr. På begge felt blir partiet klart forbigått av Frp. Samtidig er det sunt for regjeringen totalt sett at eierskapet i ulike saker fordeles mellom begge partiene. Høyre må også passe seg litt så ikke favorittsaken skole overtas av Ap. Høyre har fortsatt et godt grep her, men Ap kryper innpå. 

Hvorfor gikk SV fram?
Det er, ut i fra sakstallene, vanskelig å lese hva SVs framgang ved årets valg skyldes. Sosial utjevning var viktigere enn sist og noe partiet lyktes med å løfte fram. Og SV argumenterte utjevnende i saker som skatt og eldreomsorg, som de også økte sin tillit noe på. Dette kan være en del av forklaringen. Men samtidig videreførte partiet tilbakegangen i sin gamle vinnersak skole. Og partiet fortsatte tilbakegangen på den andre gamle vinnersaken miljø. Dette betyr at SV står igjen uten klare vinnersaker, men man har noe bedre bredde. Det kan tolkes som en seier for Audun Lysbakkens strategi om å bredde ut partiet, men utgjør en sårbarhet. For skulle Ap finne tilbake til noe av sin gamle form, og velgere som har stemt SV fordi de er misfornøyde med Ap begynner å vende tilbake, så har ikke SV noen klart definerte vinnersaker som kan holde Ap/SV-flytvelgerne igjen.

Ensakspartiet MDG
MDG har derimot fortsatt en klar vinnersak i miljø. Og miljø var altså klart viktigere ved årets valg enn det forrige. Det var bra for MDG og kan bidra til å forstå hvorfor partiet gikk litt fram. Men det var ikke flere som sa at MDG har den beste miljøpolitikken nå enn i 2013, tvert i mot. MDG er et utpreget ensaksparti, uten tillit på andre felt. Dette betyr at hvis MDG skal vokse, så må enten miljø bli enda viktigere ved neste valg, eller de må løfte sin troverdighet på feltet enda noen hakk. Miljø har et potensial til å bli viktigere enn det er, og partiet bør ta mål av seg til at flere enn 14 prosent sier MDG har den beste miljøpolitikken i 2021. Det kan gi dem oppdriften de trenger for å bryte den sperren som de mislyktes med å bryte i år. Men miljø kan også falle ned på et lavere nivå, og da vil MDG slite tungt. Om de bør satse på mer bredde, eller kjøre knallhardt på sin ene sak og satse på at de får agendaen med seg, er et viktig strategisk spørsmål for partiet å besvare fram mot neste valg.

Venstre uten vinnersaker
Venstre gikk tilbake, men fikk snudd en negativ tendens gjennom valgkampen slik at partiet kom seg over sperregrensen. Tydeliggjøringen av partiets plassering på borgerlig side kan ha berget dem. Men forskertallene gir grunn til bekymring. Særlig er det store fallet i tillit på partiets eneste vinnersak, miljø, en skummel tendens. Også på partiets nr 2-sak ved sist valg, skole, går partiet markert tilbake. I likhet med SV, står Venstre igjen uten vinnersaker. Dette er en tendens som ikke kan vedvare, hvis partiet skal løfte seg fram mot neste valg og holde sperregrensen lenger unna livet. Partiet har et lite momentum nå, i kjølvannet av valgkampframgangen og interessen rundt en eventuell regjeringsinntreden, til å få fram sine saker. Velger partiet å gå inn i regjering, så må partiet finne riktige departement å prioritere. Miljø vil være et naturlig valg for å snu situasjonen, men også skole kan være et godt felt for partiet.

KrF mister familietillit
KrF har hatt eierskap til kun en sak ved de siste valgene: Familiepolitikk. Familie var den klart beste saken for partiet også ved årets valg. Men partiet mistet markert tillit på feltet og familiepolitikk generelt var mindre viktig for velgerne i år. Dette tapte KrF på. Partiet bør også se  med uro på at partiets nest beste sak; eldreomsorg, både blir mindre viktig for velgerne og er et felt der partiet taper tillit. I en kritisk situasjon for partiet, kan det være en ide å jobbe med å gjenreise tilliten på sine to beste saker. I de øvrige sakene, har KrF beskjeden tillit. Jeg legger dog merke til at partiet kommer ut omtrent likt med SV og V når det gjelder innvandring, ca fem prosent synes partiet har best politikk her. Kan ett av de tre partiene vokse fram som en klarere, liberal motstemme til restriktive Frp inn mot neste valg? Foreløpig har det vært lite velgere å hente på å mobilisere på en liberal holdning, og jeg er noe skeptisk til om det vil bli store endringer inn mot 2021. Men skulle innvandring som sak vokse ytterligere, så kan man ikke utelukke at et slikt rom kan vokse fram og da kan KrF se sin mulighet. Hvor sterke motpoler V og KrF ønsker være til Frp avhenger også litt av hvor nært de velger å være knyttet den blå regjeringen.     


Pro blå endringer på innvandring, skatt og sysselsetting
Summerer vi opp, så var den økte betydningen av innvandring og skatt avgjørende for den blå valgseieren da Høyre og Frp nyter økende tillit her, mens Aps tillit faller. I tillegg gjorde Høyres formiddable velgertillitsvekst på sysselsetting, og Aps sterke fall, sitt til at økende oppmerkomhet om temaet ikke ble noen ulempe for regjeringen.

Tallene som omhandler partienes sakseierskap inneholder både stabiliseringstrekk og endringstrekk, der Høyres sterkt økte miljøtillit er det mest overraskende. 

fredag 10. november 2017

Høyre snudde velgerstrømmen til Ap og sikret borgerlig seier


Våre fremste valgforskere, Bernt Aardal og Johannes Bergh, har levert den første (foreløpige) analysen av høstens stortingsvalg. Jeg har lyst til å knytte noen egne kommentarer til disse interessante tallene som er lagt fram.

De framlagte tallene bygger på to kilder: En valgkampundersøkelse der 1509 personer er intervjuet både i juni og etter valget. Samt et panel av 517 personer som er fulgt både i 2013-valget og i 2017. Undersøkelsene gir et bra grunnlag for å forstå velgervandringene som foregikk mellom valgene, men må, som alle undersøkelser, tolkes i lys av feilmarginer. Jeg registrerer også at Frp er underrepresentert i materialet, mens SV er overrepresentert.

Færre endrer partivalg
Totalt sett endret ca en av tre velgere sitt partivalg i år. I 2005 endret nesten halvparten av velgerne sin preferanse. Det er altså klare tendenser til mer stabilitet i velgermassen nå enn på 90-tallet og starten av 2000-tallet, selv om endringene forstatt er betydelige. En tydeligere blokkorientering i norsk politikk kan være en mulig forklaring.     

Ser vi først på lojalitetstallene, altså andelen velgere som har stemt på samme parti både i 2013 og 2017 (markert i uthevet skrift i tabellen), så ser vi at Sp og Rødt hadde de mest lojale velgerne med et nivå godt oppe på 80-tallet, mens MDG og Venstre hadde de minst lojale med hhv. 44 og 34 prosent. Høy lojalitet er ofte en forutsetning for et godt valg, og både Sp og Rødt var da også blant valgets klare vinnere. MDG klarte å gå litt fram, til tross for sin labre lojalitet, mens Venstre måtte tåle tilbakegang, men tilbakegangen ble mindre enn målingene antydet. Begge partiene med lavest lojalitet klarte altså å kompensere for dette ved å tiltrekke seg andre velgere enn i 2013.

De øvrige partiene har lojalitetstall på det jevne (mellom 60 og 70 prosent). Jeg merker meg imidlertid at SVs 60 er klart bedre enn den lave loaliteten partiet har slitt med ved de siste valgene (i 2013 var den helt nede i 22). Også Frp dro opp sitt lojalitetstall fra lave 46 i 2013 til 67 i år.
 Ap ligger med sine 67 prosent litt høyere enn i 2013, men lavere enn det gode valget i 2009 da de noterte en lojalitet på 73 prosent. Høyre oppnådde 70 blank, som er litt lavere enn de to foregående valgene. Mens KrFs 64 er på et klart lavere nivå enn i 2013 da de kunne notere hele 88 prosent.

Hvordan vandret velgerne mellom partiene? Ser vi først på den store valgvinneren, Sp, så henter de særlig (over 60 000) velgere fra Ap. Men også Høyre, Venstre og KrF lekket mange velgere netto til Sp. Også Frp, MDG og SV hadde netto tap til partiet. I tilegg tiltrakk Sp seg en del velgere som ikke stemte sist. Sp hadde altså både en meget høy lojalitet og netto gevinst fra alle andre partier - der har du oppskriften på valgsuksess og det alle partier drømmer om.

Lilla velgere gikk til Høyre
Den klare valgtaperen ved årets valg, Ap, hadde en ok lojalitet, men slet med lekkasjer særlig til Sp og SV. Men også Rødt og MDG plukket bra med velgere fra Ap. Aller mest interessant i mine øyne er imidlertid Aps netto tap til Høyre. I følge forskernes tall er tapet på ca 20 000 velgere. Isolert sett høres ikke det mye ut, men sett i lys av at Ap før valget lenge lå i solid pluss mot Høyre, så innebærer dette at Høyre gjennom valgkampen maktet å snu velgerstrømmen og i stor grad tiltrekke seg de viktige lilla velgerne (som står mellom Ap og H). Dette bidro til å avgjøre valget i borgerlig favør. Mulige årsakshypoteser her kan være at mange kan ha ansett Høyre for et tryggere regjeringsvalg enn en mer uklar allianse av Ap+Sp+SV+kanskje MDG og Rødt. En viss "reverseringsfrykt" for et fremmadstormende Sp som vil strukturreformene til livs og en uro for rødgrønn økning av skattenivået, kan være andre momenter som gjorde at en del velgere havnet på Høyre og ikke Ap når de stod i valglokalene.

Ap var altså lekk i omtrent alle retninger, med ett markert unntak: Venstre. For Ap hadde et pluss på 40 000 velgere til Venstre, hvis tallene stemmer bra. Tilstrømningen fra Venstre bryter dermed markert med tendensen ellers og bidro til å bremse Aps fall noe. Her er det nærliggende å anta at en del tidligere Venstre-velgere mislikte partiets regjeringskobling til Frp og tydeliggjøringen av et borgerlig Venstre. Men overgangen bør også ses i lys av at Venstre hadde et klart positivt bytteforhold til Ap i 2013 og at noen av disse kan ha gått tilbake til Ap igjen.

Venstre hadde også klare tap til både MDG, Sp og SV, men Venstres tilbakegang ble redusert via klar tilstrømning fra Høyre. Netto er gevinsten fra Høyre på over 30 000 velgere. Uten disse ville Venstre ramlet under sperregrensen. Det er grunn til å tro at taktiske vurderinger kan ha spilt en rolle for en del av disse, men vi kan ikke vite det eksakte omfanget av taktisk stemmegivning før velgerne spørres konkret om dette. Dette ble gjort i forbindelse med 2013-valget, og forskerne Bjørn Erik Rasch og Aardal konkluderte den gang med at ca en av ti velgere generelt stemmer taktisk i Norge og at taktisk stemmegivning foregår på ulike sider av blokkene - i 2013 ble f eks taktisk stemmegivning på SV (fra tidligere Ap-velgere) utslagsgivende for at partiet holdt seg over sperregensen.

SV var ikke avhengig av taktiske stemmer for å havne på riktig side av sperregrensen i år. Den klare framgangen ved årets valg bunnet særlig i overganger fra Ap, men man hentet også bra med velgere fra Venstre. I tillegg oppnådde SV et fint tilsig av velgere som ikke stemte sist. I sum ble dette et pent pluss, selv om partiet lekket noen til Rødt. Når det gjelder Rødt, så er overgangstallene basert på kun 25 respondenter, så her må det utvises forsiktighet i tolkningene. Men materialet antyder at partiets framgang, ikke helt overraskende, er tuftet på overganger fra Ap og SV. I tillegg fikk partiet et solid pluss blant de som satt hjemme sitt.       

Begge regjeringspartiene Høyre og Frp gikk tilbake ved årets valg. Men tilbakegangen var begrenset, og med unntak av at Høyre lekket en del til Venstre og Sp, så var de netto tapene til andre partier beskjedne. Høyres pluss mot Ap var som nevnt særlig viktig, men også Frp gjorde åpenbart sin del av jobben ved at også de kunne notere et lite pluss mot Ap. Som vanlig var det en del utveksling av velgere mellom de to blå partiene, og i sum var det denne gang Frp som best ut av det, men her bør vi ha i mente at Frp mistet svært mange velgere til Høyre i 2013.

KrFs tilbakegang skyldes lavere lojalitet og lekkasjer til Sp, H og Frp. Partiets tilbakegang ble bremset av at man maktet å dra en del hjemmesittere fra 2013 ut av sofaen, dette kan ha berget dem over sperregrensen. MDGs (beskjedne) framgang ved årets valg kan tilskrives overganger fra Venstre, Ap og Høyre - i den rekkefølgen.     
 
Blokkovergangene 
Det var en bevegelse i rødgrønn retning ved årets valg, men bevegelsen ble ikke sterk nok for å endre flertallet. Primært var det Sp som bidro til å redusere det borgerlige flertallet ved å hente velgere både fra H, Frp, KrF og V. Ap tiltrakk seg en del V-velgere, mens MDG plukket opp noen fra V og H. Aps tap til Høyre og Frp dempet den netto blokkovergangen fra borgerlig til rødgrønt og forhindret rødgrønn valgseier.   

mandag 6. november 2017

Identitet og byutvikling


Hvor kommer du fra? 
Dette spørsmålet har jeg fått en del ganger i løpet av livet. Sikkert du også. Jeg har ikke noe godt svar på det fordi jeg ikke har en klart definert plass der jeg hører jeg hjemme. Jeg vokste opp i Gansdalen, og det vil alltid være min dal, men ferden gikk ut av bygda da jeg var 16 år. Neste stopp ble Nevlunghavn. Et sted jeg føler tilhørighet til, et sted pappa kommer fra og som jeg stadig kommer tilbake til. Men jeg kommer ikke derfra. Studier brakte meg til Oslo, og til ulike steder i byen: Maridalen, Kringsjå, Vinderen, Grünerløkka og Stovner. Oslo er derfor viktig for meg, men jeg er ikke fra Oslo.

I 2010 var tiden inne for å selge Stovner-leiligheten og kjøpe hus til en overkommelig pris et sted. Det ble Jessheim. Her bor jeg fortsatt, men jeg er innflytter og «putter derfor ikke en J opp i lufta og skriker Jessheim» helt ennå (fritt etter Diaz).

Det har skjedd mange endringer på Jessheim mens jeg har bodd her. Fotballaget har fått nytt stadion. Det har kommet en flunkende ny (tverr)vei. En ny videregående skole er bygd opp. En dag var parkeringsplassen «min» borte. Der ble en ny del av storsenteret bygd (Skovly). En annen dag forsvant lyskrysset, der bygges det en stor rundkjøring i stedet. I nabolaget bygges det et svært sykehus. Og det bygges boliger, mange boliger, særlig i nærheten av jernbanestasjonen. Ikke enormt høye bygninger, men klart høyere og tettere enn det som var.

Når bygningene reises, så blir de mer konkrete og endelige. En innflytter som meg synes det går fort. Hva da med de som er herfra? Må det bygges så stort og mye, hører jeg flere si. Det virker som utbyggingen går på identiteten løs. Men mange synes også at det er kult at Jessheim utvikler seg til en by med alle tilbud og muligheter dette innebærer.

Byutvikling handler bl.a. om hvordan befolkningsveksten på Romerike skal møtes. Miljøhensyn tilsier at flere mennesker bør bosette seg i mindre boliger som krever beskjeden oppvarming. Helst nær togstasjoner fordi det skaper mindre bilbehov. Sist onsdag hadde jeg gleden av å lede et ordskifte om byutvikling i Lillesstrøm. Debatten viste at temaene kretser rundt en del av de samme skillelinjene på som på Jessheim. Og sikkert også i Sundet, Sørumsand eller Fetsund. Vekst står mot vern, der veksten i sentrum virker å vinne fram.

Hvordan bygge tettere og høyere uten at folk føler at identiteten går tapt? En identitet som jeg selv ikke har, men som jeg (mis)unner de som har. «Portalen (i Storgata) er grei nok den, sa lillestrømlingen Roy Normann Hansen i en RB-reportasje om byutvikling i Lillestrøm nylig. Men det er ikke Lillestrøm, la han til».

Byutviklingsambisjonen bør være at innbyggerne i Lillestrøm skal føle at Portalen er (en del av) Lillestrøm. Det nye Lillestrøm. På samme måte som vi som bor på Jessheim kan se på Skovly som en berikende del av det nye Jessheim som vokser fram. Den lokalpolitiske eliten både i Ullensaker, Skedsmo og andre kommuner der by- og tettstedsutvikling er viktig tema, bør imidlertid være klar over at de kan bli skikkelig utfordret inn mot valget i 2019 av lister og motbevegelser av typen Folkets Røst. For store endringer skaper berettiget motstand og motkrefter.

Byutvikling som rører ved folks identitet er en viktig sak.



Innlegget er en bearbeiet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 6. november 2017  

mandag 23. oktober 2017

Utjevningsmandatene: 12-7 borgerlig. Andre Skjelstad (V) er Norges heldigste politiker.

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:




Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:




På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.





Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      




Går vi litt lenger ned i "kvotientrekkefølgen", så ser vi at Sps andrekandidat, Nils Bjørke, i Hordaland ble tildelt partiets eneste utjevningsmandat. Både Frps Torkel Åmland og Høyres Liv Kari Eskeland hadde høyere kvotient enn Bjørke i fylket, men Frp skulle som nevnt ikke ha utjevningsmandater i år og Høyre sine tre utjeveningmandater ble tildelt i kretser der partiet hadde enda høyere kvotienter. 

Venstres utjevningsmandat nr 1 gikk til til Jon Gunnes (Sør-Trøndelag). Også i dette fylket hadde Høyre en kandidat med høyere kvotient (Guro Angell Gimse). I Østfold stod det et svært spennende slag mellom SVs Freddy Andre Øvstegård og KrFs Line Henriette Hjemdal som Øvstegård knepent gikk seirende ut av. Hjemdal manglet 226 stemmer på å få forlenget sitt Stortingsverv. SVs sjette og siste utjevningsmandat gikk til Hedmark  og Karin Andersen.      






Aust-Agder er KrFs "utjevningsbastion" 
Nok en gang plukket KrF og Kjell Ingolf Ropstad utjevningen i Aust-Agder. Aust-Agder er nå eneste krets der utjevningsmandatet har tilfalt samme parti ved samtlige valg etter at valgsystemet ble lagt om i 2005. 
 


Grimstad slo ut Tyvand
Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.




Da gjenstod utdelingen av utjevningsmandat nr 17, 18 og 19. Hvor havnet disse? Venstre hadde fått to utjevningsmandater og skulle dermed ha to til, mens KrF skulle ha en til. Nr 17 tilfalt Venstres Kjetil Kjenseth i Oppland. Han hadde stang inn i den forstand at en rekke Venstre-kandidater i andre fylker (Rogaland, Akershus, Oslo, Nordland, Østfold, Finnmark) hadde høyere kvotient, men utjevningsmandatene i disse fylkene gikk til andre kandidater med enda høyere kvotient fra andre partier.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.



Skjelstad "tok en Bradbury"
Det aller siste utjevningsmandatet gikk, i år som i 2013, til Venstres Andre Skjelstad (bildet) i Nord-Trøndelag. Skjeldstad kom inn på Tinget med 1758 stemmer og en kvotient på under 0,09 - det er svært lavt (men "bunnrekorden" innehas av Venstres Vera Lysklætt som kom inn med 826 stemmer).

Slik sett er Skjelstad Norges heldigste politiker - norsk politikk har nå fått sin Stephen Bradbury (verdens heldigste skøyteløper). Men det er lov å ha flaks, både i sport og politikk.     





Viss borgerlig margin
Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen. 






mandag 16. oktober 2017

Fordelingen av 150 distriktsmandater: 76-74 borgerlig (rødgrønn sving +9).

De rødgrønne utlignet nesten hele det borgerlige distriktsmandatforspranget, men det var ikke nok. Særlig var de borgerliges forsvar av Vestfold, Hedmark og Nordland viktig. 

Østfold: Østfold fulgte i stor grad landstendensen, men det er grunn til å merke seg at både SV og Rødt relativt sett gikk mer fram her, mens Venstres tilbakegang var mer markert. Mandatmessig gikk fordelingen av de 8 distriktsmandatene som ventet med Ap 3, H 2 (-1), Frp 2 og Sp 1 (+1). Frp tok sistemandatet med god klaring til Høyre som lå nærmest å ta det. Blokkmessig ble det borgerlige overtaket 5-3 fra 2013 utlignet til 4-4. 

Akershus: Venstres framgang her bryter med landstendensen, og det er primært sterke Høyre-kommuner som Asker, Bærum og Oppegård partiet kan takke for framgangen. Her kan taktisk stemmegivning ha spilt en rolle. Dette har sin motpost i at Høyre gikk mer markert tilbake både her og i fylket som helhet, men fortsatt er Akershus partiets sterkeste. Ap gikk noe mindre tilbake i Akershus enn i landet. Det bidro til å redde partiets 5. mandat i kretsen. Mandatfordelingen H 5 (-2), Ap 5, Frp 3, V 1, Sp 1 (+1), SV 1 (+1) var som ventet, med unntak av at MDG manglet drøyt 1300 stemmer på å utfordre Ap om sistemandatet. 11-5 borgerlig her i 2013 ble til 9-7 nå siden Sp og SV plukket opp de to mandatene som H mistet.

Oslo: Også her bryter Venstres framgang med landstendens, og vi ser noe av det samme mønsteret som i Akershus: Venstres framgang kommer primært i kretser der Høyre står sterkt som Ullern og Vestre Aker. Venstre gjorde det derfor bedre enn ventet og berget begge sine to mandater, mens Høyre falt noe mer i Oslo enn ellers i landet. Den historisk klart sterkeste Høyre-kretsen er nå helt nede på 7. plass når det gjelder oppslutning for partiet, slått av både Akershus, Vestfold, Hordaland, Vest-Ager, Rogaland og Buskerud. Ap gikk mindre tilbake i Oslo enn ellers, men det var ikke nok til å forhindre at man mistet et fast mandat. Ap manglet drøyt 9 000 stemmer på å beholde dette. Venstre tok sistemandatet. Rødt kom inn med solid margin og ble større enn MDG i hovedstaden. Mandatfordelingen ble Ap 5 (-1), H 5 (-1), Frp 2, V 2, SV 2 (+1), Rødt 1 (+1), MDG 1 og totalt 9-9 mellom blokkene, mot 10-8 borgerlig i 2013.

Hedmark: Ap blødde kraftig til Sp her, men også Høyre gikk mer tilbake i kretsen enn landet som helhet. Hedmark er likevel fortsatt Aps sterkeste krets, etterfulgt av Oppland og Nord-Trøndelag. Sp plukket opp det mandatet som Ap mistet, mens Frp klarte å holde på sitt faste mandat. Det ga fordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 og status quo 4-2 rødgrønt og dermed ikke den svingen på +1 rødgrønt som ville oppstått om Frp ikke hadde lyktes med å holde på sitt mandat.

Oppland: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, men mer moderat enn i nabofylket. Dette ga et svært jevnt oppgjør mellom Ap og Sp om sistemandatet i kretsen der Sp dro det lengste strået med en margin på skarve 157 stemmer. Frp gikk kun marginalt tilbake og berget dermed sitt mandat, noe som var viktig for den borgerlige blokken. Mandatfordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 var helt i tråd med forhåndsforventningen. Blokkene forble stabile på 3-2 rødgrønt.

Buskerud: Buskerud fulgte stort sett landstrenden. Men SV økte mer her og doblet nesten sin  oppslutning. Aps tilbakegang kunne ha satt tredjemandatet deres i fare, men partiet holdt unna med drøyt 2 000 stemmer ned til Høyre. Høyre måtte på sin side finne seg å miste ett mandat til Sp slik at mandatfordelingen ble Ap 3, H 2 (-1), Frp 2, Sp 1 (+1). Blokkstillingen ble endret fra 5-3 borgerlig til uavgjort 4-4. Dette var som ventet.

Vestfold: Høyre gjorde et meget godt valg i Vestfold, brøt landstrenden og gikk faktisk et par tideler fram. Det sikret dem 3 mandater og blokkerte dermed for den muligheten som Ap her hadde til å plusse med ett mandat. Det er særlig i de to byene sør i fylket; Sandefjord og Larvik, som Høyre gikk fram. Mandatfordelingen ble H 3 (+1), Ap 2, Frp 1 (-1) og dermed fortsatt 4-2 borgerlig.

Telemark: Enorm Sp-framgang her. Det ga dem, som ventet, ett mandat, på bekostning av Ap. Mandatfordelingen ble i tråd med forventningen: Ap 2 (-1), Sp 1 (+1), H 1, Frp 1. Sp tok sistemandatet, men hadde svært god margin ned til Høyre som lå nærmest. Derfor ble det igjen 3-2 rødgrønt.

Aust-Agder: 
Svakere rødgrønn sving her enn i de fleste andre fylker. Både Høyre og Frp gikk kun marginalt tilbake, og også KrF hadde mindre tilbakegang her enn landstrend. Derimot var Venstres tilbakegang mer markert. Dette ga mandatfordelingen Ap 1, H 1, Frp 1 og 2-1 borgerlig som var svært forutsigbart før valget.

Vest-Agder: Kun beskjeden bevegelse i rødgrønn retning også her. Og Høyre gik endog noe fram. Det er også viktig for KrF at tilbakegangen er svakere her, det sikret dem et fortsatt fast mandat. Mandatfordelingen ble den ventede H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig som sist.

Rogaland: Aps tilbakegang kun marginal her. Sps framgang langt mer moderat enn mange andre steder i landet. Rogaland særpreges også av at Frp hadde framgang. Valget ble et durabelig oppgjør mellom Ap og Høyre om sistemandatet, der Ap til slutt vant dette med 184 stemmers margin etter omtelling. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 4 (+1), H 4, Frp 3, Sp 1 , KrF 1 (-1) og dermed en viss blokkforskyvning fra 9-4 borgerlig til 8-5.

Hordaland: De blå holdt skansen godt i kretsen. Frp holdt sitt 2013-nivå, og Høyre gikk bare litt tilbake. Også KrF og Venstre holdt sine mandater, men Venstre berget sistemandatet med tynn margin. Mandatfordelingen ble lik 2013 med H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 og dermed også status quo 9-6 borgerlig.

Sogn og Fjordane: Også her holdt regjeringspartiene godt på oppslutningen, mens både V og KrF gikk markant tilbake. Ap holdt sitt mandat. Sp håpet å utfordre H om sistemandatet, men H berget dette med bra margin. Fordelingen ble dermed den ventede Sp 1, Ap 1, H 1 og status quo 2-1 rødgrønt.

Møre og Romsdal: Meget sterkt valg av Frp her med en framgang på over to prosentpoeng. Møre og Romsdal ble partiets klart beste fylke, etterfulgt av Rogaland og Troms. Likevel var det Høyre som, rent mandatmessig, hadde størst grunn til å juble fordi KrFs og Aps markerte tilbakegang her, gjorde at partiet fikk sistemandatet i kretsen "billig". Det ga mandatfordelingen H 3 (+1), Ap 2, Frp 2, Sp 1 og 5-3 borgerlig som sist.      

Sør-Trøndelag: Stort sett likt med landstendensen i Sør-Trøndelag. Jeg merker meg likevel at Rødt og MDG går mer fram her enn på landsbasis. Relativt lite spenning om mandatfordelingen, det endte som ventet med Ap 4, H 2, Frp 1 (-1), SV 1 (+1), Sp 1 og fra 5-4 til 6-3 rødgrønt. 

Nord-Trøndelag: Solid nedtur for Ap her, men uten at det fikk konsekvenser for deres mandatutelling. Eneste lille spenningsmomentet på forhånd var om Høyre ville klare å berge sistemandatet sitt. Det klarte man med bra margin, faktisk brøt partiet med landstrenden og gikk marginalt fram. Dette ga fordelingen Ap 2, Sp 1, H 1 og status quo 3-1 rødgrønt.

Nordland: Kolossal framgang for Sp, og tilsvarende massiv tilbakegang for Ap. Det ga et minus på hele to mandater for Ap, mens Sp på sin side kunne kapre to. Slike store mandatsvingninger er sjeldent å se. SV hadde en realistisk mulighet til å frata Frp sistemandatet, men SVs framgang var mindre i Nordland enn landssnittet, og de manglet drøyt 900 stemmer på å klare den oppgaven. Dermed ble det mandatfordelingen Ap 2 (-2), H 2, Frp 2, Sp 2 (+2) og status quo på 4-4.

Troms: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, selv om endringene var noe mer avdempede enn i Nordland. Høyre gjorde et ok valg, men som ventet var de ikke i nærheten av å beholde sitt andremandat, Sp plukket dette enkelt. SV var ikke håpløst langt bak å være med i kamp om sistemandatet i kretsen med Ap, men manglet 1000 stemmer. Fordelingen ble den forventede Ap 2, H 1 (-1), Frp 1, Sp 1 (+1) og en blokkendring fra 3-2 borgerlig til rødgrønt 3-2.  

Finnmark: Massiv Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her. Men i tillegg var Høyres tilbakegang svært stor, noe som ga dem et mandattap. Derimot gjorde Frp et godt valg og gikk fram, mye takket være sterk oppslutning og klar framgang i Alta der sykehussaken kan ha spilt en rolle for stemmegivningen. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 2, Frp 1, Sp 1 (+1) og dermed 3-1 rødgrønt.    

I tabellen nedenfor har jeg summert opp den fylkesvise mandatfordelingen. En s bak tallet indikerer at partiet tok sistemandatet, mens n viser det partet som var nærmest å ta sistemandatet.


Ser vi blokkmessig på det, så avviker denne fasiten på tre punkt fra min siste mandatprognose: Ap maktet ikke å plukke opp det mandatet Frp mistet i Vestfold. Og Frp klarte å forsvare sine utsatte mandater i Hedmark og Nordland. Dette ga 76-74 borgerlig totalt, i stedet for 77-73 rødgrønt som var prediksjonen. Totalaviket er altså beskjedent, men viktig nok siden alle tre endringer gikk i borgerlig retning.

Den rødgrønne mandatsvingen ble på +9. Fem av de nye rødgrønne mandatene kom i det sentrale Østlandsområdet. To kom i Nord-Norge. Mens Vestlandet og Trøndelag stod for en hver. Fem av disse skyldes Sps framvekst, mens SV hentet tre "friske" mandater for de rødgrønne. Ap klarte å hente et nytt mandat i Rogaland. De rødgrønne hentet altså inn det meste av det borgerlige mandatforspranget fra 2013, men totalt sett ble det likevel hakket for svakt.   

Aps tilbakegang er mest markant på Indre Østlandet og Nord-Norge. Dette faller sammen med at Sp vokser mest her. Men Sps framgang er bred, man går klart fram i samtlige fylker.  Også SVs framgang kommer på bred front.

Regjeringspartiene holdt nivået bra oppe mange steder, endog med en liten framgang i noen enkeltfylker, selv om landstrenden er ned målt mot det sterke blå 2013-valget. Særlig trer Sørlandet og Vestlandet fram som regioner der de blå stod i mot aller best.

Venstres urbane preg økte ved dette valget. Oslo og Akershus peker seg ut som partiets to klart beste fylker. KrF er trengt tilbake til sine kjerneområder på Sørlandet og Vestlandet. Men tilbakegangen er klar også på Vestlandet, mer marginal på Sørlandet. 

Jeg skal komme tilbake til fordelingen av utjevningsmandatene i neste analyse.   

mandag 9. oktober 2017

KrFs sentrumsvei



KrF gikk på en valgsmell. Det var bare så vidt båten bar over sperregrensen. Partiet lyktes ikke med å få mandat i Akershus, og man mistet representasjon både i Oslo, Østfold og Vestfold. På Romerike er det, med unntak av små lyspunkt i Hurdal og Gjerdrum, bortimot bekmørkt for partiet. KrF er nesten redusert til et parti for folk på Sør-og Vestlandet. KrF appellerer i forsvinnende liten grad til andre velgere enn sine egne, og man mistet også en del velgere til Sp og Høyre.

KrF greide i for liten grad å løfte sin beste velgersak; familiepolitikken, i årets valgkamp. Man klarte ei heller, i motsetning til Sp og Frp, å utnytte rommet for verdidebatt som ble skapt i kjølvannet av oppmerksomheten rundt norske verdier. KrF slet også tungt med sin regjeringsstrategi. Det var høyst uklart hvordan man hadde tenkt å skvise Frp ut av regjeringskontorene og sette seg selv og Venstre inn. Etter valget måtte man, for syns skyld, ha samtaler med de blå, før KrF konkluderte med at de ikke vil i regjering med Frp og at man avslutter samarbeidsavtalen som har utgjort en viktig del av Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Dermed er KrF nå et mer fristilt sentrumsparti, selv om partiet fortsatt lener seg i retning Høyre og dermed, i alle fall på kort sikt, sikrer den blå regjeringenes videre eksistens. KrF kan nå i større grad stemme for det man er for og mot det man er mot på Stortinget og påføre regjeringen flere nederlag. For eksempel ved å stemme for reversering av tvangssammenslåingen av Skedsmo, Fet og Sørum. Selv om KrF tapte valget, så er maktposisjonen sterkere fordi H+Frp+V mistet sitt flertall. KrFs frigjøring gir imidlertid også regjeringen noen muligheter til å søke andre allianser i enkeltsaker. Her blir dog spørsmålet hvor konstruktiv opposisjonen ønsker å være med tanke på posisjoneringen inn mot valgene i 2019 og 2021.

KrF sin sentrumsvei er ikke overraskende med tanke på at partiet har oppnådd klart høyest tilslutning de gangene partiet har stått i spissen for et sentrumsalternativ (1973, 1977, 1997 og 2001). Men partiet bør også huske at sentrumsalternativet på 70- og 90-tallet oppstod som et produkt av at Ap frivillig abdiserte. Åtte år med rødgrønt flertallsstyre (2005-13), etterfulgt av fire blå år (2013-17), har gjort norsk politikk mer blokkorientert. Det har vært en ulempe for KrF. I øyeblikket er det ikke så mye som tyder på at sentrum kan gjenreises som selvstendig kraft. Sp virker komfortable i allianse med Ap, mens Venstre definerer seg stadig klarere på borgerlig side.

Når KrF har gjort det bra, har de også hatt politiske saker med bred appell som løft for minstepensjonister og kontantstøtte. Dette mangler nå. Partiet må derfor finne sin vei, både strategisk og politisk. Den sentrumsveien man har valgt, innebærer at KrF satser på at blokkene løsner og tidsånden snur i mer verdiorientert retning slik at etterspørselen etter mer anti-sekulære løsninger vokser. Det kan lykkes, men det er like sannsynlig at partiets aversjon mot Frp også i 2021 vil hindre dem i å inngå i et realistisk, borgerlig regjeringsalternativ.  Årets valg kan da bare være et forvarsel om hva som kommer.

Det er likevel for tidlig å avskrive KrF. Valgvinder kan løye og snu. Etablerte partier er svært seiglivede organismer.    



Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. oktober 2017 


tirsdag 12. september 2017

Derfor gikk det som det gjorde. Fragmentering. Og nytt valgsystem?



Dagen etter dagen kan vi se på tallene og analysere utfallet i ro og mak. Fire partier gikk fram: Sp, SV, Rødt og MDG. Mens Ap, H, Frp, KrF og V gikk tilbake.

Sp er valgets store vinner. Det skyldes bl.a at vi i år har fått skikkelig fres i sentrum-periferi-aksen i norsk politikk gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform, ulv osv der Sp kan framstå som det klareste distriktsalternativet som tar kampen opp sentralisering, eliter og Oslo-makt. I tillegg er det en fin indre ro og intern entusiasme i partiet. Pluss at Sp nok fanger opp en nasjonal tidsånd som kan ses som et motsvar til globalsering. Sluttvalgkampen var ikke imponerende, men de holdt stangen greit inn og kom i mål på et glitrende tosifret resultat.

Også SV har levert en strålende valgkamp og et sterkt valgresultat, sett i lys av de store velgerproblemene som deres regjeringsdeltakelse 2005-13 skapte. Aps problemer gir SV fin drahjelp, det er nærmest en lovmessighet at når Ap gjør det dårlig så gjør SV det bra og motsatt. Men SV bør også ta mye av æren selv, blandingen av grønn og rød har fungert denne gang; de har snakket mye og godt om forskjeller og Audun Lysbakken har glitret i TV-debattene.

Rødt kommer inn på Stortinget for første gang, hvis vi ser bort i fra forløperen RV i 1993-97. Resulatet ble dog ikke så godt som målingene indikerte, men man er nok uansett godt fornøyd med å ha fått inn Moxnes på Tinget som nå kan spille en rolle både i Oslo og i rikspolitikken framover som kan være gull verdt for partiet. Rødt er blitt mer stuerent; demokratisk revolusjon har erstattet væpnet revolusjon, og for venstreorinterte velgere som leter etter et tydelig alternativ er Rødt blitt mer interessant.

MDG gikk også litt fram, men resultatet var likevel ikke allverdens. Målingene tydet på at de kunne bryte sperregrensen, men partiet ble åpenbart overvurdert. På den ene side er en god prestasjon å bli gjenvalgt fra Oslo som et nytt parti med en politikk som går ut på at mennesker bør endre levesett. Men samtidig må det være skuffende at man ikke lyktes med å ta neste steg: få en stortingsgruppe av en viss størrelse og kunne få skikkelig innflytelse på politikken. Jeg synes MDG gjorde en ok valgkamp, men miljøvelgersegmentet er åpenbart ikke stort nok til at sakseierskap på miljø holder til å bikke sperregrensen. Det er også et spørsmål om oppmerksomheten i sluttfasen rundt regjeringsspørsmålet og MDG i en mulig vippeposisjon, der Ap og H skulle komme til dem og overby hverandre i miljøpolitikken, virker mer negativt enn positivt inn.

Ap er den store taperen ved valget. Det meste gikk skeis. Det er smått utrolig at det største opposisjonspartiet til en blå regjering med Frp kan gå over tre prosentpoeng tilbake, man burde normalt sett gått markert fram. Og det er ikke mer enn drøyt to år siden partiet lå på over 40 prosent, så velgerraset er enormt. Forklaringene på er mange og sammensatte. Faktorene har trolig virket i sum. Jeg vil trekke fram to hovedproblemer: Hovedfortellingen om et Norge som går dårlig og en regjering som gjør ting for lite og for sent har ikke fungert overhode. Denne virkelighetsbeskrivelsen har ikke stemt med mange folks oppfatning. Dernest har Aps betydelige lekkasjer i retning Sp vært åpenbare i hele år, og de er bygget på at Ap-velgere særlig i distriktene, har oppfattet parti som konturløst og i en skvis mellom Sp og H. Sp har altså fanget det elementet av regjeringsprotest/distriktsopprør som Ap kunne ha tatt opp i seg. I tilegg har det vært krevende å gå til valg på store skatteøkninger, det har vært problematisk at regjeringsalternativet på rødgrønn side har vært uklart, og flørten til KrF og Venstre har bidratt til å skape et venstrerom som SV og Rødt har utnyttet. Jeg lurer også litt på hvor LO egentlig har vært i denne valgkampen. De har virket nærmest fraværende og lunkne. På toppen av det hele har man måttet bruke mye tid på dårlige saker av typen negative målinger og Støres diverse private handlinger. Nå blir det granskning internt, som må munne ut i en avklaring rundt hva partiets politiske kurs bør være framover. Deretter kan det bli en lederkamp. Jeg ser at mange tror Støre er ferdig, jeg ser derimot ikke bort i fra at han kan få en ny og siste sjanse i 2021 til å gjenreise posisjonen, slik Stoltenberg fikk en ny sjanse i 2005 etter det enda svakere 2001-valget.

Høyre ser, imponerende nok, 25-tallet, etter fire år i regjering. Partiet lyktes godt i valgkampen og framstod som det tryggeste alternativet for velgere som ønsket en fortsatt borgerlig regjering. Opplsutningen er et uttrykk for at mange er fornøyd med den politikken som føres. Man vant tilbake en del velgere som i løpet av stortingsperioden hadde søkt havn i Ap, mye takket være at utsiktene i økonimien snudde og at man har håndtert utfordringene bra. Høyre ser ut til å beholde sin gode posisjon på viktige saker som skole, økonomi, samferdsel og innvandring, men har i tillegg lyktes med å nå fram også i spørsmål knyttet til helse og eldreomsorg. Jeg ser ikke bort i fra at en del velgere som har stått mellom Høyre og Ap, har falt ned på Høyre fordi de enten har fryktet en "reverseringsallianse" med Sp eller en form for koalisjon med MDG og Rødt.

Frp gikk tilbake, men har egentlig gjort et strålende valg, sett i lys av at de har sittet med regjeringsmakten i fire år. Flykningekrisen 2015 og den restriktive håndteringen av denne, ga dem et solid opinionsløft. Dessuten kan de nå vise til resultater på innvandringsfeltet og med en viss substans si "Se, tilstrømingen går ned når vi styrer". Frp lykkes godt med å drive dobbelkommunikasjon, selv når de setter i regjering: De klarer å beholde sjelen sin og appellere til eget grunnfjell, parret med at de har makt og være ansvarlige. I denne valgkampen var det nærmest fascinerende å se hvordan dette ble personfisert gjennom Syvi Listhaug og Siv Jensen. Listhaug er, velgermessig sett, et gedigent aktivum for partiet og bidrar til at innvandringsebatten stadig holdes varm. Jensen framstår som den moderate og ansvarlige. Denne kombinasjonen fungerer bra, og i tillegg har Frp et bredere fundament å stå på for de velgere som ikke legger så mye vekt på innvandring, men som stemmer Frp av andre årsaker av typen skatt, samferdsel, eldreomsorg etc.

Venstre berget seg over sperregrensen såvidt det var. "Bråkmakerstempelet" som de fikk etterhvert fikk i de knallharde budsjettforhandlingene i for høst ødela mye av inngangen til valgåret. Da partiet forstod at de måtte dreie fokus mer over på at de fortsatt er et klart borgerlig parti, så klarte man i siste liten å snu en trend som ellers trolig ville endt med fiasko. En del velgere som ikke fikser at Venstre bidrar til at Frp sitter i regjering røyk, men det ble trolig mer enn kompensert gjennom velgere som stemte Venstre fordi man så hvor viktig utfallet over/under sperregrensen var. Venstre oppfattes som det borgerlige miljøpartiet, men de må til neste valg bedre klare å få fram andre sider av politikken sin og ta mer eierskap i alle fall en eller to andre saker. Urbaniseringen av velgermassen bør passe Venstre bra strukturelt sett, og mange har Venstre som nr 3 eller 2, men dette er ikke nok - partiet sliter med man ikke klare skape nok entusisme. Venstre forblir på mange måter det partiet som mange liker, men som få gidder stemme på.

KrF er ute og kjører. Grunnfjellet er akkurat stort nok til å berge dem over sperregrensen denne gang, men neste gang er det ikke nok. Det vedvarende velgerproblemet til KrF er at de knapt appellerer til andre velgere enn sine egne. Og det holder ikke i lengden. Partiet har en god velgersak: Familiepolitikken. En sak som de i liten grad klarte å løfte. Dessuten var standpunktet i regjeringsspørsmålet krevende, og det var nesten umulig å forstå hvordan de skulle greie å kvitte seg med Frp og sette inn seg selv. Summen ble overhode ikke bra, og selv de morsomme onelinerne til Hareide uteble i de siste debattene.

Fragmenteringstendensen ved årets valg er klar: De tre største partiene går tilbake, mange av de små går fram. Vi får nå et storting bestående av ni partier, det er norsk rekord. I en tid der valgkampen foregår på så mange ulike plattformer samtidig, så kan det gi mindre partier en bedre mulighet for å få ut sine budskap til segmenter av velgermassen. Man kan hente ut et nisjepotensial som utfordrer de store breddepartiene. Det er også mange saker som er ganske viktige for velgerne, men ikke en eller to som stikker seg ut som de desidert viktige. Dette kan tolkes på to måter: For det første at for å bli et bredt parti, så må du ha troverdighet i mange forskjellige saker. Men dernest også at mange partier kan gis en mulighet til å erverve seg stor tillit i en eller to saker. En mangfoldig saksagenda på spredt ut over en rekke kommunikasjonskanaler kan ha bidratt til at vi i dag har fått et mer fragmentert politisk landskap.

Trenger vi en ny valgordning?
Jeg merker meg at de rødgrønne samlet sett har fått 13 000 flere stemmer enn de borgerlige, men likevel taper 88-81 i mandeter. I 2005 og 2009 var det omvendt: Borgerlig stemmeflertall, men rødgrønt mandatflertall. Dermed aktualiseres en diskusjon rundt valgordningen. En diskusjon som også vil bli tatt opp i det nye Valglovutvalget.

Valgsystemet vårt bygger på et ønske om å ivareta tre hensyn:
1. Godt samsvar mellom stemmer og mandater (prorsjonalitet, utjevning).
2. Styringsdyktighet (sperredivisor, sperreterskel)
3. Tilgodese utkant  (arealfaktor)

Jeg håper man vil ta ytterligere skritt i retning bedre samsvar, for å unngå flere slike uheldige valgutfall. Ergo bør man redusere antallet valgkretser, fjerne sperredivisoren og arealfaktoren. Da tar man et klarere valg om å prioritere 1) foran 2) og 3). Det vil ha sine ulemper, men fordelen veier for meg tyngst: En velger, en stemme, en verdi er et utmerket prinsipp. Andre vil ha motsatt oppfatning.

Uansett oppfatning er en skikkelig diskusjon rundt valgordningen velkommen.

søndag 10. september 2017

Siste mandatprognose: 86-83 rødgrønt (med MDG på vippen). Borgerlig flertall ved Venstre over og MDG under sperren.

Min aller siste vurdering av stillingen i valgkretsene, basert på siste snitt av nasjonale tall, fylkestall og valghistorikk, og en prediksjon av partienes nasjonale oppslutning, viser et svært tett valg der hvem som havner over eller under sperregrensen, trolig avgjør.

Østfold: Sp ligger an til å ta ett av Høyres mandater slik at fordelingen blir Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1. Denne fordelingen virker nå rimelig sikker. Ergo 4-4 mellom blokkene og rødgrønn +1 her.

Akershus: Eneste fylket der Høyre ligger an til å tape to. Ap og Frp i match om sistemandatet, jeg har Frp tynt inne. Sp, MDG og SV ser ut til å plukke opp de tre mandatene som de to store partiene ligger an til å miste. I så fall får vi fordelingen H 5, Ap 4, Frp 3, V 1, Sp 1, MDG 1 og SV 1 Totalt sett 9-7 borgerlig og rødgrønne +2.

Oslo: Venstre ligger an til å miste ett av sine to mandater. Rødt plukker trolig dette. Aps sjettemandat kan også ryke, i så fall vil SV eller MDG sannsynligvis plukke det. Holder fortsatt en liten knapp på SV der. Totalt sett ligger det an til fordelingen H 6, Ap 5, Frp 2, SV 2, V 1, MDG 1, R 1 og dermed uavgjort 9-9 og rødgrønne +1

Hedmark: Ser ut som Frps mandat i kretsen tas av Sp. Men Aps tredje mandat kan være i spill, Frp er inne i kampen om dette. Matchen mellom Ap og Frp blir interessant å følge. Holder Ap 3, H 1 og Sp 2 som mest sannsynlig fordeling, og dermed øker de røgrønne sin margin fra 3-2 til 4-1, altså rødgrønne +1. 

Oppland: Sps ser ut til å overta ett av Aps mandater. Men også her er det kamp mellom Ap og Frp om sistemandatet i kretsen. Fordelingen Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1 gir rødgrønn 4-2 i kretsen og status quo.    

Buskerud: Frp ser ut til å miste ett mandat til Sp. Men hard kamp mellom H og Frp om sistemandatet. Ap 3, H 3, Frp 1 og Sp 1 virker mest trolig. Det gir uavgjort 4-4 i kretsen, noe som innebærer rødgrønne +1. 

Vestfold: Svært interessant om sistemandatet her. Ap har lenge sett ut til å kunne frata Frp dette, men både Frp og Høyre er med i kampen om det. Ap 3, H 2, Frp 1 er min prognose, noe som eventuelt gir 3-3 i kretsen og dermed rødgrønne + 1.  

Telemark: Har lenge vært antatt at Sp plukker opp et mandat fra Ap her, slik at fordelingen blir Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1. Ser ikke noe grunnlag for å endre den prediksjonen og kommer derfor ut med uavgjort 3-3 i kretsen og status quo som mest sannsynlig resultat.

Aust-Agder: Ser ikke ut som Ap nærmer seg Frps sistemandat noe særlig i sluttfasen, og i så fall får vi samme fordeling som i 2013 her: Ap 1, H 1 og Frp 1. Det betyr borgerlig 2-1 og status quo.  

Vest-Agder:  Virker som Høyre holder Ap unna sistemandatet her slik at vi får en reprise av 2013-fordelingen H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig og status quo.

Rogaland: Interessant krets. KrFs andremandat kan ryke til fordel Aps nr 4. Men også SV er inne i denne kampen. Fordelingen Ap 4, H 4, Frp 3, Sp 1 og KrF 1 virker mest sannsynlig. Det betyr 8-5 borgerlig og rødgrønne +1. 

Hordaland: Enorme målesprik her. Jeg heller til at Infacts 2015-vekting slår ekstra uheldig ut i Hordaland pga. Høyres ekstraordinære lokale problemer ved lokalvalget. Har Venstre svært tynt inne på sistemandatet, utfordres særlig av MDG. Fordelingen kan bli som i 2013 og ende H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 . Det gir 9-6 borgerlig og status quo.

Sogn og Fjordane: Sp har hatt to inne på flere målinger, men det virker som Høyre nå har festet et visst grep om sistemandatet i sluttfasen. Fordelingen Ap 1, Sp 1 og H 1 virker mest sannsynlig og dermed 2-1 rødgrønt og status quo.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 er det mest trolige utfallet her. I så fall blir det 5-3 borgerlig og status quo. Men KrF ligger inne på sistemandatet og tåler ikke mye nedgang før dette kommer skikkelig i spill.

Sør-Trøndelag: SV ser ut til å plukke opp ett av Frps to mandater. Ap ligger inne på sistemandatet, men bør berge dette inn. Dermed ligger det an til fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og SV 1 og 6-3 rødgrønt. Dvs rødgrønt +1.  

Nord-Trøndelag: Virker å bli Ap 2, H 1 og Sp 1 her. Men Sp har fortsatt en viss sjanse til å ta et mandat fra Høyre. Holder dog status quo3-1 rødgrønt som klart mest sannsynlig.

Nordland: Her ligger det an til å skje mye! Ap kan miste to mandater, mens Sp ser ut til å kunne ta to. I tillegg er SV på tur inn på et direktemandat, mens Frps andremandat fort kan ryke. I så fall snakker vi hele seks mandatendringer, men forskyvingen mellom blokkene blir mer begrenset. Ap 2, H 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1 er den fordelingen jeg holder som mest sannsynlig, det gir 5-3 rødgrønt totalt og dermed +1 rødgrønt sammenlignet med 2013. 

Troms: Sp har lenge ligget an til å ta ett mandat fra Høyre her.  Men SVs framgang har skapt en viss spenning i Troms om sistemandatet, Frp kan ligge litt utsatt til. Tror det blir litt for langt fram for SV og holder Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1 som den mest sannsynlige fordelingen. Det gir 3-2 rødgrønt totalt og +1 rødgrønt.

Finnmark: Ap har ett mandat greit i lomma, men så er resten usikkert. Både Aps nr 2, H, Frp og Sp er innblandet i en durabelig kamp om de resterende tre direktemandatene. Jeg holder Ap 2, Frp 1 og Sp 1 som mest sannsynlig, men H er nære. Et slikt utfall vil innebære at Sp tar mandatet som Høyre i dag har og dermed får vi 3-1 rødgrønt i kretsen, noe som er rødgrønt +1. 

I tabellen nedenfor har jeg summert opp disse mandatprognosene, der liten s markerer hvilket parti som ser ut til å ligge inne på siste mandat i kretsen, mens liten n markerer hvilket parti som ligger nærmest å ta dette. +- angir endringer fra 2013-valget.        


Vi ser at i totalregnskapet så gir en slik fylkesvis fordeling 77-73 rødgrønt og dermed en sving på +12 rødgrønt totalt.

Hva med de 19 utjevningsmandatene? Da må vi vite hvilke partier som kommer over og under sperregrensen. Utviklingen tenderer i retning av at SV nå er på trygg grunn. KrF trender derimot noe ned og har ikke nok margin ned til at vi kan legge KrF over inn som en sikker forutsetning. Jeg anser likevel sjansen for at partiet klarer det for vesentlig større enn at man ikke klarer det.

Både MDG og Venstre klarer sperren?
Når det gjelder MDG og Venstre, så er dette omtrent 50-50. Det nasjonale snittet siste uke for MDG er 4,3 prosent. Er partiet overvurdert på målingene rundt et halvt prosentpoeng, så holder dette ikke. Men kan orkanen i USA og muligens noe økt betydning av miljø, paret med partiets klare sakseierskap, være det som får dem akkurat over grensen? Nå er vi mer over i avdelingen for magefølelse enn analyse, men jeg heller litt i den retning.

Venstre er på opptur, men jeg er usikker på om kraften er stor nok til å sende dem over. Fylkesmålingene indikerer et nivå på 4,4, snittet av de nasjonale 4,2. Tendensen ved de seneste valgene er at partiet har blitt overvurdert, men graden har variert mye. Jeg tror taktisk stemmegivning fra Høyre kan berge partiet og heller svakt til at de kommer seg såvidt over.

Vi kan ikke utelukke Rødt. Både fylkesmålinger og nasjonale målinger viser en klar trend opp og et nivå rundt 3,5. Historisk undervurderes partiet med ca 0,5 prosentpoeng. Jeg tror det blir for langt fram og blir stående igjen med at både KrF, Venstre og MDG kommer seg over sperregrensen, mens Rødt havner under. Men her er det såpass tynne marginer, at en eller to marginale feilvurderinger, kan gi store utslag mht. mandatfordelingen.

Valgresultatet blir 86-83 rødgrønt? Eller 86-83 borgerlig...Min prediksjon for alle partiene blir som følger:
Ap 28,2
H 23,9
Frp 14,2
Sp   10,3
SV 5,8
KrF 4,5
V 4,2
MDG 4,1
Rødt 3,1
Andre 1,7

Gitt disse nivåene, og den ovennevnte fordelingen av de 150 distriktsmandatene, kommer jeg ut med denne fordelingen av utjevningsmandatene:
MDG 5 (Oslo, Hordaland, Sør-Trøndelag, Oppland)
SV 4 (Vestfold, Rogaland, Troms, Finnmark)
V 4 (Vest-Agder, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag)
KrF 4 (Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder)
Frp 2 (Buskerud og Hedmark)

Legger vi disse 19 utjevningsmandatene til de 150 distriktsmandatene, så blir det utfallet slik:
Ap 50 (-4)
H 42 (-6)
Frp 26 (-3)
Sp 18 (+8)
SV 10 (+3)
KrF 8 (-2)
V 7 (-2)
MDG 7 (+6)
Rødt 1 (+1)

Dette gir 86-83 rødgrønt, med MDG på "vippen", og antagelig regjeringsskifte. Begge partiene under gir også 86-83 rødgrønt og MDG på vippen på mine tall. Faller MDG under, mens Venstre holder seg over, så kommer jeg ut med det motsatte: 86-83 borgerlig. Og dermed trolig fortsatt H+Frp-regering.

Venstre bør altså over sperren og MDG under, slik jeg tolker tallene, hvis det skal bli borgerlig. Øvrige utfall ser ut til å gi rødgrønt, om enn svært knapt. Derfor setter jeg et svakt favorittstempel (60-40 %) til de rødgrønne. Men marginene er så tynne rundt sperregrensen, at utfallet framstår nærmest helt åpent, og vi har neppe noe klart før bortimot midnatt valgkvelden. Kanskje må vi også vente et stykke utpå tirsdagen.

Treffer målingene?
Kan målingene ha oversett noe? Ja. Veldig mange legger på når målerne ringer, det er en mulig feilkilde. Det kan ha skjedd bevegelser på søndag og mandag som ikke er skikkelig fanget opp. Tryner KrF? Øker Rødt mer enn noen trodde? Går Ap ytterligere utforbakke? Får SV en ekstra boost? Slike ting og en hel rekke andre mulige overraskelser kan komme.

Men norske målinger pleier i snitt å treffe ganske bra. Vi får dog en skikkelig test på om Infacts vekting opp mot 2015-valget er skivebom eller om det faktisk har noe for seg. Valget blir også en kamp om å hvem som treffer best.

Vårt valg
Først og fremst er imidlertid valget noe helt annet: Stemmeretten er kanskje den aller fineste retten vi har i et demokrati. Jeg brukte min i dag til å stemme på et parti jeg aldri har stemt på før. Jeg håper du bruker din også. Men det er din rett, og heldigvis ingen plikt.

Godt valg!

lørdag 9. september 2017

De siste partitrendene

Dette er partienes trendbilde, to dager før stortingsvalget 2017:

Ap: Elendig valgkamp og lite lyspunkter å finne for Ap. Partiet lekker i alle ender og lojalitetstallene er labre. Nivået er nå rundt 27 og trenden er nedadgående. Fylkesmålingene viser ca 28. Partiet vil trolig plukke et sted mellom 48 og 51 mandater på disse nivåene. Jeg har dem i det øvre sjiktet. Ofte gode på sluttmobiliseringer, og blir historisk sett gjerne undervurdert med opp til to prosentpoeng av målingene rett før valg. Gjentar den historien seg, så kan man fortsatt håpe på et valgresultat på rundt 29-30. Men spørsmålet er om noe som helst er normalt ved årets Ap-valgkamp, sidelengs inn til 27-28 eller endog ned mot 25-26 prosent er også fullt mulige scenarier.
       




Høyre: Har mobilisert bra i valgkampen og ligger på 24 prosent på snittet av de nasjonale målingene. Fylkesmålingene indikerer 23. Øker lojaliteten og henter velgere fra Ap. Har tettet noe av lekkasjene til Sp, men har fortsatt et klart negativt bytteforhold den veien. Tendenser til økt lekkasje til Frp og mulig taktisk stemmegivning på Venstre, kan skape utfordringer for partiet i innspurten. Ingen entydig over-/undervurdering på målingene historisk. Kan gå i retning av sidelengs bevegelse inn mot 23-24. Men både økning til 25 og nedgang til 22 er realistiske alternativer. 40-45 mandater er det trolige innenfor dette prosentintervallet.  
 


Frp:
Fin valgkamp og lukter snart på 15-tallet på nasjonale målinger. Noe lavere på fylkesmålingene, disse peker i retning av et resultat på i underkant av 14. Appellerer ok til egne velgere og velgere som befinner seg mellom Høyre og Frp, samt noen som står mellom Frp og Sp. Jeg finner tendenser til overvurdering av Frp i forkant av de siste valgene. I så fall er rundt 14 prosent mer sannsynlig enn rundt 15. Sjiktet 13-15 virker mest sannsynlig og dette gir et sted mellom 23 og 28 mandater. Med et resultat på rundt 15 prosent, vil flere sistemandater i kretsene slå inn, det kan bli avgjørende.   





Sp: Sp har ikke helt klart å holde trykket oppe om sine gode sentrum-periferi-saker i valgkampen og viser en klart fallende tendens. Men er på et tosifret nivå og kan fortsatt klare denne "magiske" grensen hvilket vil være det det beste Sp-valget siden 1993. Fortsatt meget god lojalitet og strålende bytteforhold til Ap, men mister litt til Høyre og Frp. Fylkesmålingene peker også på et resultat rundt 10 prosent. Det vil gi 19-20 mandater. Historisk blir partiet undervurdert 0,5-1 prosentpoeng, noe som kan borge for et resultat på opp i mot 11 prosent. Et fall ned til 9 kan heller ikke utelukkes. Ergo ligger det an til noe i intervallet 9-11 prosent, noe som vil 17-21 mandater.





SV: Sterk valgkamp og er helt oppe og lukter på 6-tallet, i følge både nasjonale og lokale målinger. Har gode lojalitetstall til partiet å være, og drar også masse velgere fra Ap. SV har systamtisk blitt overvurdert på målingene ved de seneste valgene, med et sted mellom 0,5 og 1 prosentpoeng. Trekker vi fra et halvt poeng fra 6, så kommer vi ned midt på 5-tallet. Vi kan dog ikke utelukke at SV får et ytterligere løft mot slutten og kan havne opp i mot 7. Et resultat på mellom 5 og 7 prosent gir et sted mellom 9 og 12 mandater.   



KrF: Får ikke helt dreis på denne valgkampen. Partiets hovedproblem er av vedvarende karakter: Man er nærmest blottet for appell til andre enn egne velgere. Må bare satse på å mobilisere noen flere av disse i innspurten og holde sperregrensen fra livet. Dette ser ut til å gå, men avstanden ned er ikke all verdens. KrF måles ofte til "riktig" nivå, slik at sidelengs inn til et resulat rundt eller i underkant av 5 prosent, virker mest sannsynlig. Dette gir 8-9 mandater. 




MDG:
Har levert en god valgkamp, godt hjulpet av økende oppmerksomhet rundt sin beste sak, miljø. Balanserer like over sperregrensen på nasjonale målinger, men er like under i følge fylkesmålingene. Trekker velgere fra Ap og har bra lojalitetstall til dem å være. Et nivå på høyt 3-tall på valgdagen vil mest sannsynlig gi dem to eller tre mandater. Bryter de sperregrensen, ligger det an til sju mandater. Har litt for kort valghistorikk til å kunne vurdere tendenser til over/undervurdering, men både i 2013 og 2015 ble partiet overvrudert med fra 0,5-1 prosentpoeng. Sett i det lyset, så er under sperregrensen vel så sannsynlig som over. Men dette er åpent helt inn.  

Venstre: Det har lysnet for partiet. Muligens har partiets borgerlige tydeliggjøring hjulpet på appellen blant lyseblå, urbane, borgerlige velgere. Både snittet av nasjonale målinger og fylkesmålingene peker nå i retning av at man såvidt klarer å karre seg over sperregrensen. Men marginene er såpass små, at dette langt i fra er trygt. En titt på valg- og målehistorikken gir også en viss grunn til bekymring, sett med Venstre øyne. For partiet har blitt overvurdert ved samtlige fire siste valg, dog kun med 0,2-0,3 prosentpoeng ved de to aller siste. Et resultat på et høyt 3-tall gir partiet antagelig 2, muligens tre mandater. Mens et nivå like over 4 prosent trolig vil gi 7 mandater.  





Rødt:
God valgkamp. Det tidligere så revolusjonære partiet har blitt mer spiselig for venstreorienterte velgere, også godt inn i Aps rekker. Trender fortsatt godt opp og ligger an til et resultat midt på 3-tallet. Dermed er marginen opp til sperregrensen ikke støørre enn at dette slett ikke er umulig. Samtidig bør vi huske at Rødt gjerne overvurderes noe på målingene, ofte rundt 0,5 prosentpoeng, noe som kan tale for et resultat på ca 3 prosent. I så fall blir det mest trolig ett eller to mandater. Bikker man 4, så vil de kunne plukke 7 mandater.






Kort oppsummert så ligger fire partier an til å gå fram, sammenlignet med forrige valg: Sp, SV, MDG og Rødt. Mens både Ap, H, Frp, KrF og V ligger an til å gå tilbake. Alle ni partier ligger an til å komme inn på Stortinget. I så fall får vi Norgeshistoriens mest fragmenterte storting. Jeg ser ingen andre partier eller lister enn disse ni som har reelle muligheter for å komme inn.