Jeg hadde i går gleden av å holde en times foredrag om parlamentarisme vs. formannskap for fylkestingspolitikere og fylkesbyråkrater i Finnmark. De momentene jeg dro fram, trakk veksler på et tilsvarende foredrag som jeg holdt for Hordaland Frp tidligere i år (Frp kommer der til å avgjøre Hordalands styringsmodell).
Det vil føre for langt å gjengi alt her, så jeg skal nøye meg med å peke på de hovedargumentene jeg trakk fram som de beste og mest brukte for de to respektive ordningene. For å beholde formannskapssystemet vektla jeg fem sentrale momenter:
Samarbeid. Det tverrpolitiske samarbeidet, på tvers av partier og skillelinjer, har best grobunn her.
Stabilitet. Et formannskap eller fylkesutvalg velges for fire år om gangen og sitter hele tiden. En regjering el. fylkesråd kan i prinsippet kastes hver eneste dag.
Gjenspeilingen av valgresultatet kommer best til syne i et formannskapssystemet fordi partiene blir representert etter forholdstallsprinsippet.
Tradisjon. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Hvorfor endre på noe som fungerer bra?
Billigere. Parlamentarisme er mer kostbart fordi flere politikere må jobbe på hel- eller deltid.
For parlamentarisme anførte jeg følgende fem sentrale punkter:
Tydeliggjøring av det politiske ansvaret. Fylkesrådet sitter med ansvaret og kan ikke løpe fra dette.
Rådmannsveldet elimeres fordi utøvede politikere overtar den daglige styringen av byråkratiet.
Effektivitet. Styringspartiene kan lettere og kjappere banke igjennom saker.
Finansiell styring. Bedre økonomistyring som et produkt av at færre partier får gjennomslag.
Helhetlig styring. Flere heltidspolitikere og "regjering" gir grunnlag for bedre overodrnet styring av fylket.
Dernest var det et hovedpoeng for meg å understreke at styringspraksisen viser at disse to modellene ofte har en tendens til å nærme seg hverandre i den forstand at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner i formannskap, mens det ofte er snakk om mindretallsparlamentarisme i den alternative styringsformen. Dermed blir de ovennenvte argumentene noe mer uklare når vi holder dem opp mot praksisen. Men når det gjelder fylkene, så har det utelukkende vært flertallsfylkesråd.
I så måte er det god grunn til å framholde at styringsmodellen ikke er avgjørende for om fylket styres godt eller dårlig. Derimot er det den jobben politikere og byråkrater gjør hver dag, og hvordan de utfyller rollene sine, som betyr mest. Sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta enten styringssystemet er sånn eller slik.
Maktforholdene i Finnmark fylke bekrefter i noen grad at konsensusorienteringen og det tverrpolitiske samarbeidet, som i teorien skal være bærebjelker i formannskapssystemet, ikke fungerer helt slik når det kommer til praksis. Fylkestingsrepresentanter fra både Høyre og Frp hevdet under vår slett ikke uinteressante innspillsseanse, at de følte seg ofte overkjørt av Ap. En uttalte at posisjonen (Ap og SV) later som de hører på dem, men reelt slett ikke hører likevel. Men det var også stemmer fra opposisjonshold som mente at de hadde gode påvirkningsmuligheter innenfor dagens system. En Ap-politiker framholdt at de ofte, og reelt sett, tok hensyn til gode forslag fra både Høyre, Frp og andre.
I diskusjonsrunden i kjølvannet av mitt foredrag, ble ulike aspekter tatt opp. En var frustrert over at opposisjonen ofte var fragmentert og i for liten grad klarer å samle seg. Jeg repliserte at dette neppe har noe med styringssystemet å gjøre. En annen talte varmt for parlamentarisme og mente at et skifte ville øke valgdeltakelsen kraftig - kanskje helt opp til 70 prosent (deltakelsen i Finnmark ved fylkestingsvalget i 2007 var kun på 53,8 prosent). Jeg svarte at empirien gir ingen dekning for å tro at et bytte av styringssystem vil ha noen innvirkning på valgdeltakelsen.
Skal Finnmark innføre parlamentarisme i neste periode (2011-2015), så fordres det at saken behandles innen 31. desember i år. I tillegg må et flertall i det nye fylkestinget etter valget i 2011 stemme for. Mitt inntrykk av diskusjonen og samtaler jeg hadde med noen av fylkespolitikerne i pause og korridorer, er at Høyre og Frp i stor grad er for, Samelisten er for, mens de andre er i mot. Dermed kommer Aps preferanser til å bli helt avgjørende (i denne saken som i mange andre saker i Finnmark). Trolig er oppfatningene innad i partiet noe delte. Sammensetningen av det neste fylkestinget vil avgjøre, men mange mener nok at argumentet om at formannskap er et billigere system vil bli tungen på vektskålen.
Jeg rundet av mitt Vadsø-besøk med en fiskepastalunsj ved et trivelig "byråkratbord", før tiden var inne for å komme seg til den vesle flyplassen og ta plass i en av Widerøes til dels sjarmerende, små fly (såpass små at jeg, som kun er 178 cm, klarte å smelle hodet i dørkarmen da jeg skulle stige ombord - hvorpå flyvertinnen repliserte: "Jeg så den komme...").
fredag 22. oktober 2010
onsdag 20. oktober 2010
På plass i Vadsø
Da er denne foredragsholder innstallert på det dårligste hotellrommet Rica Vadsø hadde å by på (overbooking..). På den bærbare pc-en har jeg klar en presentasjon med 14 lysark. Det burde holde...
Foredraget om parlamentarisme vs. formannskap kan kanskje følges her fra k.l 9 torsdag (men det er mulig at det kun er "fylkestingsforhandlingene" som sendes - i så fall blir jeg neppe å se).
Referat fra meg kommer trolig fredag.
Foredraget om parlamentarisme vs. formannskap kan kanskje følges her fra k.l 9 torsdag (men det er mulig at det kun er "fylkestingsforhandlingene" som sendes - i så fall blir jeg neppe å se).
Referat fra meg kommer trolig fredag.
mandag 18. oktober 2010
Telefonsalg
Ring ring.
Hallo?
Fjern babling uten respons i andre enden (verste jeg vet...typisk signal om at nå er det telefonsalg på gang).
Hallo??
- Ja...det er fra Netcom bedrift. Er det Svein Tore Marthinsen?
Ja.
- Det var godt å høre (godt å høre?? særlig!). Siden du høres ut som du bobler over av entusiasme (din ironiske dust!), så er du vel interessert i å høre om at jeg kan hjelpe deg med å gjøre mobilregningen din billigere?
Nei!
Klikk.
Hallo?
Fjern babling uten respons i andre enden (verste jeg vet...typisk signal om at nå er det telefonsalg på gang).
Hallo??
- Ja...det er fra Netcom bedrift. Er det Svein Tore Marthinsen?
Ja.
- Det var godt å høre (godt å høre?? særlig!). Siden du høres ut som du bobler over av entusiasme (din ironiske dust!), så er du vel interessert i å høre om at jeg kan hjelpe deg med å gjøre mobilregningen din billigere?
Nei!
Klikk.
torsdag 14. oktober 2010
Foredrag
Førstkommende torsdag skal jeg til Vadsø for å holde et foredrag om parlamentarisme på et seminar for folk i Finnmark fylkeskommune. Foredrag er etterhvert blitt en hyggelig bigeskjeft for meg. Trolig er økende etterspørsel på den fronten et produkt av økt synlighet i media.
Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.
Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?
Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.
Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.
Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?
Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.
søndag 10. oktober 2010
Hareide må bytte valgkrets
Dagfinn Høybråten har trukket seg som KrF-leder noe som betyr at partiet skal velge ny leder på landsmøtet til våren. Valget står mellom Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dagrun Eriksen er også nevnt i spekulasjonene, men jeg tror ikke at hun har sjans til å nå opp.
Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.
Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.
Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.
Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.
Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.
Jeg tipper hun gjør det siste.
Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.
Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.
Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.
Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.
Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.
Jeg tipper hun gjør det siste.
onsdag 6. oktober 2010
Velgertrendene på Romerike
Min fortid som Gansdøling (betegnelse på de som er fra Gansdalen i Fet kommune på Romerike) og mitt nåværende bosted på Jessheim har nok bidratt til at regionens største lokalavis, Romerikes Blad, har fattet interesse for å bruke meg som valgekspert. Jeg lager fra tid til annen også prognoser og analyser for avisen.
Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen.
La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid, utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +- 4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.
Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.
Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.
La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".
Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.
Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.
Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen.
La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid, utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +- 4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.
Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.
Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.
La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".
Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.
Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.
mandag 4. oktober 2010
Blå storeslem?
Min analyse viser at de rødgrønne står i reell fare for å tape alle de 20 største kommunene ved valget neste år. I en slik situasjon skal det veldig store baller til for å legge fram et stramt statsbudsjett i morgen. Baller de rødgrønne ikke har?
søndag 3. oktober 2010
Valgsituasjonen i storkommunene
I morgen publiserer Minerva min analyse av septembermålingene. Analysen vil denne gang også inneholde en oppdatering og vurdering av velgernes lokalpolitiske prefaranser i de ti største kommunene våre, målt i innbyggertall.
Her skal du imidlertid få en aldri så liten teaser i form av vurderinger av Norges storkommuner fra 11. til og med 20. (fortsatt målt i innbyggertall).
Asker: Asker er omtrent like blå som nabokommunen Bærum. Alt annet enn H+Frp-flertall vil være en skrell. Jeg tror dog ikke på et rent H-flertall.
Her skal du imidlertid få en aldri så liten teaser i form av vurderinger av Norges storkommuner fra 11. til og med 20. (fortsatt målt i innbyggertall).
Asker: Asker er omtrent like blå som nabokommunen Bærum. Alt annet enn H+Frp-flertall vil være en skrell. Jeg tror dog ikke på et rent H-flertall.
Sarpsborg: Ap har et meget godt grep i arbeiderbyen og manglet et fattig mandat på rent flertall i 2007. Slår dagens nasjonale trend inn her, så kan Sarspborg Ap bare drømme om et slikt flertall neste år. Velger KrF og Venstre å samarbeide med Frp og Høyre, så er det realistiske utsikter til et maktskifte. Men de rdøgrønne har et lite favorittstempel.
Skien: Knapp borgerlig seier i 2007, men Venstre valgte Ap i bytte mot å få varaordføreren. Venstre kan godt komme i samme posisjon som sist, men jeg tror den borgerlige seieren blir klarere ved neste korsvei slik at Høyre og Frp kanskje kan nøye seg med å gjøre sine hoser grønne hos KrF for å få til et maktskifte i Ap-bastionen.
Skedsmo: Venstre valgte rødt etter 07-valget i kommunen som trolig er mest kjent for Lillestrøm Sportsklubb, til Høyre og Frp sin store ergrelse. Romerikes Blad har publisert tall som peker i retning av at Høyre og Frp ikke nødvendigvis vil trenge Venstres velsignelse neste gang. Men som på nasjonalt plan, så tror jeg de to partiene fort bør belage seg på å få med seg sentrum på lag for å ha reelt håp om å sette en stopper for Aps hundreårige styre.
Bodø: Rødgrønn seier med ok margin i 2007 (hvis Rødt inkluderes). Følger Nord-Norges nest største by de nasjonale trendene, så skal de få slite med å gjenskape den seieren. I øyeblikket lukter det sentrum på vippen.
Sandefjord: Sterk ordførereffekt og massiv Høyre-framgang i 2007 i byen med Tippeligaens dårligste lag. Alt tyder på at det helblåe flertallet i Sandefjord vil vare i minst fire nye år.
Ålesund: Høyre og Frp fikk samlet 44,2 prosent i Ålesund sist. I øyeblikket har de to partiene rent flertall på min Ålesund-prognose. Men marginen er ikke større enn at jeg tror mest på at KrF kommer til å vippe flertallet også etter 2011.
Larvik: En byliste har levert to sterke valg på rappen i min gamle hjemkommune, men jeg tror ikke de klarer å gjenskape det en tredje gang. I så fall vil det trolig komme såpass med velgere fra denne bylisten, at et rent H+Frp-flertall vil være klart innenfor rekkevidde.
Arendal: KrF inngikk samarbeid med Ap etter valget i 2007 og sørget dermed for at Toril Rolstad Larsen fikk forlenget sine periode med ordførerkjedet. Nå har Larsen frasagt seg gjenvalg. Jeg synes det ser litt for tungt ut for rent blått flertall her, så trolig kan KrF komme til å spille en nøkkelrolle i kampen om makt igjen.
Karmøy: KrF fikk over 20 prosent her sist og sitter med ordføreren i Norges 20. største kommune. Jeg tror ikke partiet får noe i nærheten av det neste år, noe som kan åpne for et rent H+Frp-flertall og en ordfører fra ett av disse to partiene i neste fireårsperiode.
Kort oppsummert så tror jeg pr. i dag på rent blått flertall i Asker, Sandefjord, Larvik og Karmøy. Det ligger an til borgerlig flertall (gitt at V og KrF betraktes som borgerlige partier) i Skien, Skedsmo, Bodø, Ålesund og Arendal. Kun i Sarspborg holder jeg de rødgrønne som favoritter, men favorittstempelet er svakt.
fredag 24. september 2010
Hva forbinder du med Ap?
Rælingen Ap har invitert meg til å snakke om temaet "Ap - sett utenfra" i forbindelse med at kommuneprogrammet for 2011-2015 skal meisles ut. En kjapp brainstorming på Twitter i går ga følgende Ap-assosiasjoner:
@asuls: Arne Treholt?
@asuls: Arne Treholt?
@rossavik: Alt det gamle, det eneste som forvirrer er at partiet for første gang ikke har en autoritær leder.
@snoorre: For meg er AP blitt et parti styrt av LO, SV, SP og presse. Tør ikke å gjennomføre politikk de har bestemt seg for.
@strogstad: Industriromantisering, oljegrådighet og gammelmodig, bakstreversk maktarroganse..
@trudebr: administrasjon og arroganse
@padlofil: Det nye Høyre? I spagat mellom vekst og vern? Hverdag over visjon?
@HogneN: @arbeiderpartiet = meritokrati i dag. Les kva Einar Førde tenkte om det i «Stikk i strid»!
@brumlebass: Ap favner alle lag. Og i alle lag finnes folk som misliker skatter eller det skatten brukes på. Disse stemmer noe annet.
@bthansen: Jeg forbinder at det er mange bitre Høyrefolk som liker å klage på partiet på Twitter når man stiller sånne spørsmål.
@beritrekve: Ta med at dei ser ut til å mangla mot til å gå føre for å få folk til å ha meir miljøvenleg åtferd.
Hva forbinder du med Ap anno i dag? Enig/uenig i noe av dette, eller er det helt andre assosiasjoner som dukker opp og som jeg bør ta med i foredraget?
@strogstad: Industriromantisering, oljegrådighet og gammelmodig, bakstreversk maktarroganse..
@trudebr: administrasjon og arroganse
@padlofil: Det nye Høyre? I spagat mellom vekst og vern? Hverdag over visjon?
@HogneN: @arbeiderpartiet = meritokrati i dag. Les kva Einar Førde tenkte om det i «Stikk i strid»!
@brumlebass: Ap favner alle lag. Og i alle lag finnes folk som misliker skatter eller det skatten brukes på. Disse stemmer noe annet.
@bthansen: Jeg forbinder at det er mange bitre Høyrefolk som liker å klage på partiet på Twitter når man stiller sånne spørsmål.
@beritrekve: Ta med at dei ser ut til å mangla mot til å gå føre for å få folk til å ha meir miljøvenleg åtferd.
Hva forbinder du med Ap anno i dag? Enig/uenig i noe av dette, eller er det helt andre assosiasjoner som dukker opp og som jeg bør ta med i foredraget?
onsdag 22. september 2010
Mektige meningsmålinger
I siste utgave (nr. 3 2010) av Tidsskrift for samfunnsforskning, har førsteamanuensis i statsvitenskap Toril Aalberg ved NTNU, skrevet en interessant artikkel om politiske meningsmålinger og deres innflytelse i media og politikk. Hun referer helt i starten bl.a. til en debatt om sprikende målinger i forkant av fjorårets stortingsvalg som jeg bidro til å initiere i ulike medier (NRK, P4, Minerva, Dagbladet).
Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
a) hvordan mediene bruker målinger.
b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.
Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.
Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.
Men det er vel for mye å håpe på.
Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
a) hvordan mediene bruker målinger.
b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.
Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.
Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.
Men det er vel for mye å håpe på.
mandag 20. september 2010
Interessant läge i Sverige
På min Aftenposten-blogg har jeg nå lagt ut noen tanker om gårsdagens svenske valg. Sverigedemokratenes frammarsj vekker avsky hos mange. Jeg tror den type reaksjoner bare styrker dem.
I all beskjedenhet synes jeg at jeg traff brukbart på mine valgtips på fredag. Selv om jeg bommet på Allianse-flertall. I tillegg er det selvsagt en ekstra bonus å slå Jan Arild Snoen...
Oppdatert: P4-nyhetene gjorde et intervju med meg om høyrepartiers frammarsj i lys av Sverige-valget.
I all beskjedenhet synes jeg at jeg traff brukbart på mine valgtips på fredag. Selv om jeg bommet på Allianse-flertall. I tillegg er det selvsagt en ekstra bonus å slå Jan Arild Snoen...
Oppdatert: P4-nyhetene gjorde et intervju med meg om høyrepartiers frammarsj i lys av Sverige-valget.
søndag 19. september 2010
Høyre størst i Buskerud
Hovedoppslaget i Drammens Tidende (papir) i går var basert på min prognoseberegning av Buskerud valgkrets. Prognosen bygger på snittet av de nasjonale augustmålingene, omregnet til Buskerud-forhold etter en fylkesfaktor.
Tallene ser slik ut (endring fra valg 09 i parentes):
Rødt 0,8 (+0,2)
SV 4,1 (-0,5)
Ap 27,6 (-9,5)
Sp 5,0 (-1,2)
KrF 2,9 (-0,3)
V 3,5 (+0,5)
H 30,7 (+11,3)
Frp 25,1 (0)
Andre 0,3 (-0,5)
Mine mandatberegninger viser nå at Høyre, Ap og Frp ligger inne med tre mandater hver. Frps tredje mandat er ujevningsmandatet i fylket. Vippepunktet for et fast mandat i Buskerud synes å ligge i ovekant av sju prosent. Hverken SV, Sp, KrF eller Venstre er i nærheten av dette nivået.
Jeg hadde fredag også en telefonsamtale med DT-journalisten Ragnhild Ask Connell. Her kan du lese artikkelen. Vil dog føye til et par ting. Jeg er ikke forsker, men analytiker. I sitatet
– Ap reiser seg alltid til valget, ville jeg nok ha byttet ut "alltid" med "ofte".
Tallene ser slik ut (endring fra valg 09 i parentes):
Rødt 0,8 (+0,2)
SV 4,1 (-0,5)
Ap 27,6 (-9,5)
Sp 5,0 (-1,2)
KrF 2,9 (-0,3)
V 3,5 (+0,5)
H 30,7 (+11,3)
Frp 25,1 (0)
Andre 0,3 (-0,5)
Mine mandatberegninger viser nå at Høyre, Ap og Frp ligger inne med tre mandater hver. Frps tredje mandat er ujevningsmandatet i fylket. Vippepunktet for et fast mandat i Buskerud synes å ligge i ovekant av sju prosent. Hverken SV, Sp, KrF eller Venstre er i nærheten av dette nivået.
Jeg hadde fredag også en telefonsamtale med DT-journalisten Ragnhild Ask Connell. Her kan du lese artikkelen. Vil dog føye til et par ting. Jeg er ikke forsker, men analytiker. I sitatet
– Ap reiser seg alltid til valget, ville jeg nok ha byttet ut "alltid" med "ofte".
fredag 17. september 2010
Valgtips Sverige
I et blogginnlegg hos Minerva går jeg i dag i gjennom situasjonen i Sverige, to dager før valget. Det kommer sikkert flere målinger både i dag og i morgen. Men jeg tar sjansen på et aldri så lite valgtips allerede nå. Jeg tror utfallet søndag kveld/natt til mandag, vil se om lag slik ut:
V 5,9
S 30,5
Mp 6,8
C 6,6
Kd 6,4
Fp 7,9
M 28,7
Sd 5,1
Andre 2,1
Alliansen får 177 mandater og beholder flertallet.
V 5,9
S 30,5
Mp 6,8
C 6,6
Kd 6,4
Fp 7,9
M 28,7
Sd 5,1
Andre 2,1
Alliansen får 177 mandater og beholder flertallet.
onsdag 15. september 2010
Kommunevalget
For en måned siden laget jeg en landsprognose for kommunevalget, basert på augustmålingene og omregnet til kommunetall. Nå har Landslaget for lokalaviser publisert en kommunemåling, utført av Norfakta. Jeg måtte nesten gni meg i øynene da jeg så tallene. For de er så godt som prikk like mine tall. Det betyr ikke at disse nivåene er "fasiten" på hvor lokalvelgerpreferansene ligger hen pt. Men det betyr at vi nok er inne på noe.
La oss tenke oss at dette ble valgresultatet om ett år. Hvordan ville det bli tolket?
Rødt: Et resultat i sjiktet 1,5-2 kan ikke det tidligere RV si seg fornøyd med. Målet må være å bikke 2-tallet slik at det kan vises til framgang fra 07-valget (1,9).
SV: Med resultat langt nede på 5-tallet, vil kritikerne av SVs regjeringsdeltakelse få mer vann på mølla. Det kan være nok til at partiet finner det for godt å trekke seg ut av regjeringen, slikke sår og bygge seg opp mot 2013 i opposisjon. Samtidig virker Kristin Halvorsen og co så maktsugne at det ikke kan utelukkes at de vil sitte bundet til regjeringsmasten uansett lokalvalgsresultat. Men et mulig nært forestående lederskifte fra Halvorsen til Lysbakken vil gjøre en regjeringsretrett lettere.
Ap: Oppnår det dominerende regjeringspartiet et lokalvalg i sjiktet 26-28, så vil det være tilbakegang fra 07 (29,6). Men vær oppmerksom på at vi må helt tilbake til 1995 for å finne et lokalvalg der Ap var over 30. I det perspektivet kan partiets politikere trøste seg med at "vi ligger ganske stabilt". Men uansett: Godt under 30 er svakt til Ap å være.
Sp: 6 prosent vil være en veritabel skuffelse for "ordførerpartiet". Det kan også skape mer intern misnøye med det regjeringsprosjektet man deltar i. Det vil likevel overraske meg om Sp er det første partiet som bryter ut.
KrF: Oppnår KrF et valg rundt 5+, så tror jeg faktisk at en hel del i partiet vil være brukbart fornøyd. Enda så rart det kan høres ut. Fordi det vil være et tegn på at man har stabilisert oppslutningen fra bunnvalget i 2009. Men 5 vil være partiets svakeste lokalvalg noensinne.
Venstre: Jeg tror partiet kommer til å være meget fornnøyd med 5-5,5. Selv om det vil være en liten tilbakegang fra 07 (5,6). Et slikt resultat vil være en inspirasjon i arbeidet med å komme seg over sperregrensen i 2013.
Høyre: Får Norges nest eldste parti et resulatet på 27-28 prosent, så vil jubelen stå i taket i Høyres hus. Selv ikke i glansdagene på 80-tallet, oppnådde partiet mer enn 25,9 på det beste ved lokalvalg (1983). (Derimot fikk partiet hele 29,2 i 1979). Partiet er nok nå noe i nærheten av fullt mobilisert, så det neste året vil bli et forsøk på å forsvare de velgerskansene man tilsynelatende har erobret.
Frp: 18-19 prosent vil være partiets beste lokalvalg noensinne. Slik sett vil nok en del i Frp si seg ok fornøyd. Men samtidig risikerer man med et slikt valg å bli stilt enda mer i skyggen av Høyre, noe som kan gjøre det vanskelig å bli jevnbyrdige inn mot 2013. Og noenlunde jevnbyrdighet kan nok bli en viktig forustetning for en blå regjering. Skulle H bli markant større, så kan regjeringsutfallet i 2013 fort bli en ren H-regjering.
La oss tenke oss at dette ble valgresultatet om ett år. Hvordan ville det bli tolket?
Rødt: Et resultat i sjiktet 1,5-2 kan ikke det tidligere RV si seg fornøyd med. Målet må være å bikke 2-tallet slik at det kan vises til framgang fra 07-valget (1,9).
SV: Med resultat langt nede på 5-tallet, vil kritikerne av SVs regjeringsdeltakelse få mer vann på mølla. Det kan være nok til at partiet finner det for godt å trekke seg ut av regjeringen, slikke sår og bygge seg opp mot 2013 i opposisjon. Samtidig virker Kristin Halvorsen og co så maktsugne at det ikke kan utelukkes at de vil sitte bundet til regjeringsmasten uansett lokalvalgsresultat. Men et mulig nært forestående lederskifte fra Halvorsen til Lysbakken vil gjøre en regjeringsretrett lettere.
Ap: Oppnår det dominerende regjeringspartiet et lokalvalg i sjiktet 26-28, så vil det være tilbakegang fra 07 (29,6). Men vær oppmerksom på at vi må helt tilbake til 1995 for å finne et lokalvalg der Ap var over 30. I det perspektivet kan partiets politikere trøste seg med at "vi ligger ganske stabilt". Men uansett: Godt under 30 er svakt til Ap å være.
Sp: 6 prosent vil være en veritabel skuffelse for "ordførerpartiet". Det kan også skape mer intern misnøye med det regjeringsprosjektet man deltar i. Det vil likevel overraske meg om Sp er det første partiet som bryter ut.
KrF: Oppnår KrF et valg rundt 5+, så tror jeg faktisk at en hel del i partiet vil være brukbart fornøyd. Enda så rart det kan høres ut. Fordi det vil være et tegn på at man har stabilisert oppslutningen fra bunnvalget i 2009. Men 5 vil være partiets svakeste lokalvalg noensinne.
Venstre: Jeg tror partiet kommer til å være meget fornnøyd med 5-5,5. Selv om det vil være en liten tilbakegang fra 07 (5,6). Et slikt resultat vil være en inspirasjon i arbeidet med å komme seg over sperregrensen i 2013.
Høyre: Får Norges nest eldste parti et resulatet på 27-28 prosent, så vil jubelen stå i taket i Høyres hus. Selv ikke i glansdagene på 80-tallet, oppnådde partiet mer enn 25,9 på det beste ved lokalvalg (1983). (Derimot fikk partiet hele 29,2 i 1979). Partiet er nok nå noe i nærheten av fullt mobilisert, så det neste året vil bli et forsøk på å forsvare de velgerskansene man tilsynelatende har erobret.
Frp: 18-19 prosent vil være partiets beste lokalvalg noensinne. Slik sett vil nok en del i Frp si seg ok fornøyd. Men samtidig risikerer man med et slikt valg å bli stilt enda mer i skyggen av Høyre, noe som kan gjøre det vanskelig å bli jevnbyrdige inn mot 2013. Og noenlunde jevnbyrdighet kan nok bli en viktig forustetning for en blå regjering. Skulle H bli markant større, så kan regjeringsutfallet i 2013 fort bli en ren H-regjering.
tirsdag 14. september 2010
Lav valgdeltakelse
I en kronikk i Adresseavisen i går bekymret jeg meg over sviktende deltakelse ved lokalvalg. Og jeg pekte på reformer som å slå sammen lokal- og riksvalg og innføre e-valg som bidrag å øke deltakelsen. Dessuten vil bedre lokale medier, klarere skillelinjer og mer kommunemakt virke stimulerende.
Hva synes du - er det grunn til bekymring? Og hvis ja, er mine forslag veien å gå eller er det andre veier som er mer farbare?
Hva synes du - er det grunn til bekymring? Og hvis ja, er mine forslag veien å gå eller er det andre veier som er mer farbare?
mandag 13. september 2010
Derfor fosser Høyre fram
Jeg analyserer Høyre-framgangen for Drammens Tidenes lesere på kronikkplass i dag:
Trenden blant norske velgere er klar. Et valg nå ville gitt oss et blått storting og en blå regjering. Hvorfor flykter velgerne fra Ap i hopetall, mens de flokker seg om Høyre?
Jeg har laget gjennomsnittsberegninger og prognoser på basis av alle registrerte nasjonale partimålinger som utføres fra måned til måned en god stund. Aldri før har den samlede oppslutningen om Høyre og Frp vært så høy som nå. Over 50 prosent av norske velgere oppga i snitt på augustmålingene at de ville stemt på ett av de to blå partiene hvis det var valg nå. Det ville gitt dem rent flertall på Stortinget og trolig ført til en helblå regjering.
Denne oppsiktsvekkende opinionsdreiningen i blå retning skyldes primært at Høyre har dundret fram over ti prosentpoeng siden valget i fjor. Partiet går massivt fram i alle velgergrupper og i alle deler av landet. Buskerud er slett ikke noe unntak. Her viser mine beregninger nå at partiet har en oppslutning på over 30 prosent, noe som ville gitt dem tre Buskerud-mandater med god margin. Høyre er nå både landets og Buskeruds største parti. Ap er dermed passert, og en rekke Ap-representanter som i dag sitter på Tinget, skal være meget glade for at valget var i fjor. Deriblant Laila Gustavsen som ville vært sjanseløs på stortingsplass med dagens tall. Ja, til og med Aps tredje mandat, Torgeir Michaelsen, hadde vært i fare.
Ap og de rødgrønne regjeringspartiene har nå ett år på å redde neste års kommunevalg fra å bli en ren katastrofe. Husk at Ap tradisjonelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn riksvalg. Det betyr at dagens elendige Ap-tall faktisk kan bli enda dårligere når velgerne nå etter hvert kommer til å bli spurt om sine lokalpolitiske preferanser. For Høyre er det omvendt – det partiet gjør gjerne bedre lokalvalg. Høyre har derfor festet et grep om førsteplassen. Skulle Høyre bli større enn Ap ved valget neste år, så må vi helt tilbake til 1924 siden noe tilsvarende skjedde.
Ap har netto mistet om lag en kvart million velgere siden fjorårets stortingsvalg. Mange av dem har hoppet opp på gjerdet. Men mange har også gått direkte til Høyre. Høyre har den senere tid hatt en appell hos Ap-velgerne som de tidligere stort sett bare har kunnet drømme om. Hvorfor spretter så mange Ap-velgere opp på gjerdet og direkte til hovedmotstanderen Høyre? Misnøye er et hovedstikkord. Misnøye med regjeringen. Styringsslitasjen i regjeringen har slått inn for fullt. Det er en regjering på tomgang vi nå ser. Styringen er blitt grå og kjedelig, de rødgrønne mangler Prosjektet. Kristin Halvorsen har rett i sin analyse av at de mangler den spruten som skal til for å skape entusiasme som kan smitte over på velgerne. I tillegg har det, i dag for dag, etter uke, måned etter måned, gjennom en rekke dårlige saker i media, festet seg et inntrykk av at mye av det som regjeringen for tiden tar i, blir til møkk. De gode sakene (lav ledighet, delelinje, lav rente) har druknet i de dårlige (biodiesel, strømkrise, helseskandaler, månelandingsflopp, monstermaster, gavebommerter osv). Et spørsmål som kan reises i den forbindelse er om opposisjonen slipper for lett unna kritisk journalistikk i perioder mellom valg.
Hvorfor går misfornøyde Ap-velgere til Høyre og ikke til Frp? Jeg tror det handler om tre forhold. For det første har Frp vært tammere enn vanlig det siste året. Man har tydeligvis brukt lang tid på å døyve valgskuffelsen i fjor, konstituere stortingsgruppen sin og flytte på folk. Det har gitt Høyre et friere opposisjonelt spillerom enn før. Dessuten har Høyre vært bra. Ikke glitrende, men solide. Partiet fikk valgt inn flere nye og friske fjes (som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen) i fjor høst, som markerer partiet på en bra måte. Høyre er konstruktive i sin kritikk og viser til egne løsninger, framfor å rakke for mye ned på andre. Partiet vil også gjerne samarbeide med alle på borgerlig side hva gjelder å få stablet et regjeringsalternativ på beina.
Men det aller viktigste er sannsynligvis at Høyre er det partiet som har mest styringstroverdighet i velgernes øyne på blå side. Partiet har vist at det kan styre landet, det har ikke Frp vist. I en tid som fortsatt er preget av en smule uro i kjølvannet av finanskrisen, så er dette et trygghetselement som en ikke bør kimse av. Rødgrønn regjeringsslitasje og finanskrisen har i sum skapt et velgerklima for et moderat alternativ.
Det alternativet heter i mange velgeres øyne nå Høyre.
Trenden blant norske velgere er klar. Et valg nå ville gitt oss et blått storting og en blå regjering. Hvorfor flykter velgerne fra Ap i hopetall, mens de flokker seg om Høyre?
Jeg har laget gjennomsnittsberegninger og prognoser på basis av alle registrerte nasjonale partimålinger som utføres fra måned til måned en god stund. Aldri før har den samlede oppslutningen om Høyre og Frp vært så høy som nå. Over 50 prosent av norske velgere oppga i snitt på augustmålingene at de ville stemt på ett av de to blå partiene hvis det var valg nå. Det ville gitt dem rent flertall på Stortinget og trolig ført til en helblå regjering.
Denne oppsiktsvekkende opinionsdreiningen i blå retning skyldes primært at Høyre har dundret fram over ti prosentpoeng siden valget i fjor. Partiet går massivt fram i alle velgergrupper og i alle deler av landet. Buskerud er slett ikke noe unntak. Her viser mine beregninger nå at partiet har en oppslutning på over 30 prosent, noe som ville gitt dem tre Buskerud-mandater med god margin. Høyre er nå både landets og Buskeruds største parti. Ap er dermed passert, og en rekke Ap-representanter som i dag sitter på Tinget, skal være meget glade for at valget var i fjor. Deriblant Laila Gustavsen som ville vært sjanseløs på stortingsplass med dagens tall. Ja, til og med Aps tredje mandat, Torgeir Michaelsen, hadde vært i fare.
Ap og de rødgrønne regjeringspartiene har nå ett år på å redde neste års kommunevalg fra å bli en ren katastrofe. Husk at Ap tradisjonelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn riksvalg. Det betyr at dagens elendige Ap-tall faktisk kan bli enda dårligere når velgerne nå etter hvert kommer til å bli spurt om sine lokalpolitiske preferanser. For Høyre er det omvendt – det partiet gjør gjerne bedre lokalvalg. Høyre har derfor festet et grep om førsteplassen. Skulle Høyre bli større enn Ap ved valget neste år, så må vi helt tilbake til 1924 siden noe tilsvarende skjedde.
Ap har netto mistet om lag en kvart million velgere siden fjorårets stortingsvalg. Mange av dem har hoppet opp på gjerdet. Men mange har også gått direkte til Høyre. Høyre har den senere tid hatt en appell hos Ap-velgerne som de tidligere stort sett bare har kunnet drømme om. Hvorfor spretter så mange Ap-velgere opp på gjerdet og direkte til hovedmotstanderen Høyre? Misnøye er et hovedstikkord. Misnøye med regjeringen. Styringsslitasjen i regjeringen har slått inn for fullt. Det er en regjering på tomgang vi nå ser. Styringen er blitt grå og kjedelig, de rødgrønne mangler Prosjektet. Kristin Halvorsen har rett i sin analyse av at de mangler den spruten som skal til for å skape entusiasme som kan smitte over på velgerne. I tillegg har det, i dag for dag, etter uke, måned etter måned, gjennom en rekke dårlige saker i media, festet seg et inntrykk av at mye av det som regjeringen for tiden tar i, blir til møkk. De gode sakene (lav ledighet, delelinje, lav rente) har druknet i de dårlige (biodiesel, strømkrise, helseskandaler, månelandingsflopp, monstermaster, gavebommerter osv). Et spørsmål som kan reises i den forbindelse er om opposisjonen slipper for lett unna kritisk journalistikk i perioder mellom valg.
Hvorfor går misfornøyde Ap-velgere til Høyre og ikke til Frp? Jeg tror det handler om tre forhold. For det første har Frp vært tammere enn vanlig det siste året. Man har tydeligvis brukt lang tid på å døyve valgskuffelsen i fjor, konstituere stortingsgruppen sin og flytte på folk. Det har gitt Høyre et friere opposisjonelt spillerom enn før. Dessuten har Høyre vært bra. Ikke glitrende, men solide. Partiet fikk valgt inn flere nye og friske fjes (som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen) i fjor høst, som markerer partiet på en bra måte. Høyre er konstruktive i sin kritikk og viser til egne løsninger, framfor å rakke for mye ned på andre. Partiet vil også gjerne samarbeide med alle på borgerlig side hva gjelder å få stablet et regjeringsalternativ på beina.
Men det aller viktigste er sannsynligvis at Høyre er det partiet som har mest styringstroverdighet i velgernes øyne på blå side. Partiet har vist at det kan styre landet, det har ikke Frp vist. I en tid som fortsatt er preget av en smule uro i kjølvannet av finanskrisen, så er dette et trygghetselement som en ikke bør kimse av. Rødgrønn regjeringsslitasje og finanskrisen har i sum skapt et velgerklima for et moderat alternativ.
Det alternativet heter i mange velgeres øyne nå Høyre.
søndag 12. september 2010
Kan sossarna redde valget?
Tirsdag og onsdag laget jeg denne forhåndanalysen av det svenske valget. Et valg som finner sted om nøyaktig en uke. Siden da har bildet forverret seg ytterligere for den rødgrønne blokken. Tallene ser skremmende lave ut, særlig sett med Sosialdemokratiske øyne. Det viktigste spørsmålet i valgkampinnspurten i Sverige nå er derfor: Hvor mye klarer Sosialdemokratene å mobilisere i sluttfasen?
Det som kan tale for at de kan klare en sluttspurt som kan skape ny spenning for valgutfallet, er at partiet har det beste valgkampapparatet. Et apparat som kommer til sin rett akkurat nå. Nå ringes og bankes det på i hundretusener av svenske hjem. Hjem der sossarne vet det bor folk hvor mange potensielt kan tenke seg å stemme på dem, men som er i tvil. Ikke mist gjelder det folk med lav utdanning, lav inntekt og ikke-vestlige innvandrere.
Det er helt avgjørende at S lykkes med å få mobilisert så mange som av disse, hvis ikke kommer dette valget til å ende med fullstendig fiasko for partiet som gjennom sin historie stort sett har gått fra valgsuksess til suksess. Kommer det noen målinger tidlig den kommende uken som kan vise til en liten framgang for S, så kan mediebildet de siste dagene komme til å snu fra "taper" til "comeback" både hva partileder Mona Sahlin og hele hennes parti gjelder. I motsatt fall vil taperstempelet som nå er i ferd med å festne seg, ytterligere aksellerere inn mot valgdagen.
Mitt tips er at S vil klare å snu dette noe og at de drar seg over 30-streken på valgdagen - kanskje opp mot 32-33. Men trolig må de helt opp mot ca 35 (selvsagt avhengig av de andre partienes oppslutning) for å ha håp om flertall sammen med sine koalisjonspartnere (35 trenger ikke være nok). Det tror jeg blir for langt fram.
Fremdeles holder jeg som mest sannsynlig at Sverigedemokratene kommer inn i Riksdagen og at den borgerlige Alliansen blir størst, men at de ikke klarer flertallet. Men et flertall kan også være innen rekkevidde.
Sverige går sju meget interessante, politiske dager i møte.
Det som kan tale for at de kan klare en sluttspurt som kan skape ny spenning for valgutfallet, er at partiet har det beste valgkampapparatet. Et apparat som kommer til sin rett akkurat nå. Nå ringes og bankes det på i hundretusener av svenske hjem. Hjem der sossarne vet det bor folk hvor mange potensielt kan tenke seg å stemme på dem, men som er i tvil. Ikke mist gjelder det folk med lav utdanning, lav inntekt og ikke-vestlige innvandrere.
Det er helt avgjørende at S lykkes med å få mobilisert så mange som av disse, hvis ikke kommer dette valget til å ende med fullstendig fiasko for partiet som gjennom sin historie stort sett har gått fra valgsuksess til suksess. Kommer det noen målinger tidlig den kommende uken som kan vise til en liten framgang for S, så kan mediebildet de siste dagene komme til å snu fra "taper" til "comeback" både hva partileder Mona Sahlin og hele hennes parti gjelder. I motsatt fall vil taperstempelet som nå er i ferd med å festne seg, ytterligere aksellerere inn mot valgdagen.
Mitt tips er at S vil klare å snu dette noe og at de drar seg over 30-streken på valgdagen - kanskje opp mot 32-33. Men trolig må de helt opp mot ca 35 (selvsagt avhengig av de andre partienes oppslutning) for å ha håp om flertall sammen med sine koalisjonspartnere (35 trenger ikke være nok). Det tror jeg blir for langt fram.
Fremdeles holder jeg som mest sannsynlig at Sverigedemokratene kommer inn i Riksdagen og at den borgerlige Alliansen blir størst, men at de ikke klarer flertallet. Men et flertall kan også være innen rekkevidde.
Sverige går sju meget interessante, politiske dager i møte.
fredag 10. september 2010
Alliansen leder i Sverige
Litt mellom alle bleieskift, trilleturer, av- og påkledninger, men mest etter at søvnen har innhentet min lille sønn på kveldstid, har jeg brukt store deler av denne uken på å skaffe meg oversikt over situasjonen i Sverige - en drøy uke igjen før valget. Min forhåndsanalyse av valget kan du nå lese her. Til min store forskrekkelse ser jeg at noen har svart at de ikke vet hva sperregrensen er i Sverige i pollen til høyre. Dette, og en hel del annet, vil du få svar på hvis du bruker et par minutter av dagen på å lese dette.
Og takk for innspill på bloggen og tips til vinklinger!
Og takk for innspill på bloggen og tips til vinklinger!
torsdag 9. september 2010
Det nye Arbeiderpartiet
For et par dager siden tok tidligere leder i Rød Ungdom, nå journalist i Klassekampen, Mimir Kristjánsson, kontakt for å snakke med meg om at høyrepartier både i Sverige (M) og Norge (Frp) framstiller seg selv om "Det nye arbeiderpartiet". Saken stod på trykk i dag.
I artikkelen er også Magnus Marsdal intervjuet. Den ligger ikke på nett, og av opphavsmessige årsaker har jeg neppe lov til å gjengi artikkelen i sin helhet her. Så jeg nøyer meg med å lime inn biten med mine ytringer under her. Hva synes du - er det betimelig eller litt for drøyt at M og Frp kaller seg nye arbeiderpartier?
Valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen, som er tilknyttet høyretidsskriftet Minerva, sier han er usikker på hvor nytt fenomenet med «nye arbeiderpartier» på høyresiden egentlig er.
- Det er ikke noe nytt at høyrepartier vender seg inn mot sentrum for å vinne nye velgere. Men det er nytt at man forsøker å appellere direkte til Aps gamle velgere, sier Marthinsen.
Finnes det noen grense for hva man kan mene og likevel kalle seg «det nye Arbeiderpartiet»?
- Nå må partier få lov til å kalle seg hva de vil, men personlig har jeg alltid synes at parallellen mellom for eksempel Ap og Frp har haltet litt. Selv om de til en viss grad har lykkes med å dra arbeidervelgere, er Ap fortsatt det suverent største partiet i arbeiderklassen, sier Marthinsen.
Når det gjelder Nya Moderatarna, mener Marthinsen strategien med å profilere seg som «Sveriges nya Arbetarparti» først og fremst er en retorisk øvelse.
- Jeg har inntrykk av at dette er en retorisk øvelse for å tiltrekke seg litt andre velgere enn de man tradisjonelt har hatt. Samtidig er det en substans i at Moderatarna til en viss grad også politisk har beveget seg inn mot sentrum. Men at de skal være et nytt arbeiderparti blir for drøyt, sier han.
På sikt er det bare resultatene som avgjør om de «nye arbeiderpartiene» kan overta rollen til sosialdemokratiet, mener Marthinsen.
- Retorikk er en ting, men over tid er det resultatene du leverer som betyr noe. Retorikken kan ha vært avgjørende da Reinfeldt ble statsminister i 2006, men etter fire år det politikken regjeringen har levert som avgjør.
Hvis resultatene er på plass, slik Marthinsen mener de er i Sverige, kan det fort bli farlig for de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.
- Sosialdemokratiet kan ikke tillate at de borgerlige får like god eller bedre troverdighet når det gjelder å skape arbeiderplasser. Dette er et felt der sosialdemokratene er avhengig av å ha den beste velgerstandingen, og i Sverige kan det se ut som om de har tapt sitt hegemoni, sier Marthinsen
I artikkelen er også Magnus Marsdal intervjuet. Den ligger ikke på nett, og av opphavsmessige årsaker har jeg neppe lov til å gjengi artikkelen i sin helhet her. Så jeg nøyer meg med å lime inn biten med mine ytringer under her. Hva synes du - er det betimelig eller litt for drøyt at M og Frp kaller seg nye arbeiderpartier?
Valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen, som er tilknyttet høyretidsskriftet Minerva, sier han er usikker på hvor nytt fenomenet med «nye arbeiderpartier» på høyresiden egentlig er.
- Det er ikke noe nytt at høyrepartier vender seg inn mot sentrum for å vinne nye velgere. Men det er nytt at man forsøker å appellere direkte til Aps gamle velgere, sier Marthinsen.
Finnes det noen grense for hva man kan mene og likevel kalle seg «det nye Arbeiderpartiet»?
- Nå må partier få lov til å kalle seg hva de vil, men personlig har jeg alltid synes at parallellen mellom for eksempel Ap og Frp har haltet litt. Selv om de til en viss grad har lykkes med å dra arbeidervelgere, er Ap fortsatt det suverent største partiet i arbeiderklassen, sier Marthinsen.
Når det gjelder Nya Moderatarna, mener Marthinsen strategien med å profilere seg som «Sveriges nya Arbetarparti» først og fremst er en retorisk øvelse.
- Jeg har inntrykk av at dette er en retorisk øvelse for å tiltrekke seg litt andre velgere enn de man tradisjonelt har hatt. Samtidig er det en substans i at Moderatarna til en viss grad også politisk har beveget seg inn mot sentrum. Men at de skal være et nytt arbeiderparti blir for drøyt, sier han.
På sikt er det bare resultatene som avgjør om de «nye arbeiderpartiene» kan overta rollen til sosialdemokratiet, mener Marthinsen.
- Retorikk er en ting, men over tid er det resultatene du leverer som betyr noe. Retorikken kan ha vært avgjørende da Reinfeldt ble statsminister i 2006, men etter fire år det politikken regjeringen har levert som avgjør.
Hvis resultatene er på plass, slik Marthinsen mener de er i Sverige, kan det fort bli farlig for de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.
- Sosialdemokratiet kan ikke tillate at de borgerlige får like god eller bedre troverdighet når det gjelder å skape arbeiderplasser. Dette er et felt der sosialdemokratene er avhengig av å ha den beste velgerstandingen, og i Sverige kan det se ut som om de har tapt sitt hegemoni, sier Marthinsen
onsdag 8. september 2010
Høyrebølge eller boble?
Stavanger Aftenblad-journalisten Hanne Tenfjord Skodje ringte meg i går. Hun hadde bl.a. lest min augustanalyse og ønsket mine synspunkter på om det vi nå ser er en høyrebølge eller en boble. Saken står på trykk i avisen i dag. Min tidligere foreleser, Hanne Marthe Narud, er også intervjuet. Nedenfor kan du lese hva jeg er sitert på.
Hva tror du - er det snakk om en bølge eller en boble? Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet.
Statsviter og valganalytiker, Svein Tore Marthinsen, mener resultatet av kommunevalget neste år kan bli
blåere enn på lenge.
– Oppgangen må vare lenger enn ett år for å kunne kalles en bølge, men tegnene er absolutt til
stede. Høyre og Frp har aldri vært større sammen enn de er i dag.
– Hvis vi legger nasjonale tall til grunn, og ser mot kommunevalget, ligger det an til å bli et katastrofevalg for de rød-grønne og et brakvalg for Høyre. Høyre har historisk sett gjort det bedre i kommunevalg enn i stortingsvalg. Dermed ser det enda lysere ut, sier Marthinsen.
BEDRE I DISTRIKTENE: Svein Tore Marthinsen har sett på partienes distriktsoppslutning ved valget i
2009, og fant at Høyre økte mest i sine tradisjonelt svakeste områder – distriktene.
– Høyre gikk relativt sett mest fram i fylker der partiet historisk sett har vært dårligst, som i Oppland,
Telemark, Nordland og Troms. Det kan tolkes som et tegn på at framgangen er bred, og dermed mer en bølge enn en boble.
Ifølge Marthinsens analyser, som bygger på meningsmålinger og valghistorikk, kan åtte av de ti største byene bli blå etter kommunevalget.
- Sandnes, Stavanger, Drammen, Kristiansand og Bergen er rimelig sikre, mener han. Også i Oslo og Fredrikstad har de borgerlige et godt tak. Tromsø og Sarpsborg ser røde ut, mens Trondheim akkurat nå er på vippen.
– Det kan bli en utfordring for Høyre i Stavanger å erstatte Leif Johan Sevland. Men uansett hvem som blir ordførerkandidat, tror jeg Stavanger forblir blå.
Hva tror du - er det snakk om en bølge eller en boble? Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet.
Statsviter og valganalytiker, Svein Tore Marthinsen, mener resultatet av kommunevalget neste år kan bli
blåere enn på lenge.
– Oppgangen må vare lenger enn ett år for å kunne kalles en bølge, men tegnene er absolutt til
stede. Høyre og Frp har aldri vært større sammen enn de er i dag.
– Hvis vi legger nasjonale tall til grunn, og ser mot kommunevalget, ligger det an til å bli et katastrofevalg for de rød-grønne og et brakvalg for Høyre. Høyre har historisk sett gjort det bedre i kommunevalg enn i stortingsvalg. Dermed ser det enda lysere ut, sier Marthinsen.
BEDRE I DISTRIKTENE: Svein Tore Marthinsen har sett på partienes distriktsoppslutning ved valget i
2009, og fant at Høyre økte mest i sine tradisjonelt svakeste områder – distriktene.
– Høyre gikk relativt sett mest fram i fylker der partiet historisk sett har vært dårligst, som i Oppland,
Telemark, Nordland og Troms. Det kan tolkes som et tegn på at framgangen er bred, og dermed mer en bølge enn en boble.
Ifølge Marthinsens analyser, som bygger på meningsmålinger og valghistorikk, kan åtte av de ti største byene bli blå etter kommunevalget.
- Sandnes, Stavanger, Drammen, Kristiansand og Bergen er rimelig sikre, mener han. Også i Oslo og Fredrikstad har de borgerlige et godt tak. Tromsø og Sarpsborg ser røde ut, mens Trondheim akkurat nå er på vippen.
– Det kan bli en utfordring for Høyre i Stavanger å erstatte Leif Johan Sevland. Men uansett hvem som blir ordførerkandidat, tror jeg Stavanger forblir blå.
tirsdag 7. september 2010
Hurra for deltid!
Jeg slår et slag for deltidsarbeidende på kronikkplass i VG i dag. VG har dessverre ikke kronikker på nett, så jeg limer den inn under her:
Hurra for deltid!
Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.
Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?
De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.
I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.
En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?
La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.
I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.
Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.
Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.
Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.
Hurra for deltid!
Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.
Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?
De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.
I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.
En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?
La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.
I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.
Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.
Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.
Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.
søndag 5. september 2010
Valget i Sverige
På oppdrag fra nettutgaven av tidsskriftet Minerva skal jeg denne uken lage en forhåndsanalyse av valget i Sverige som avholdes 19. september. Hva synes du kan være (mest) spennende å lese om i den forbindelse?
fredag 3. september 2010
Presser Solberg igjennom DLD?
Trolig stemmer Arbeiderpartiets 64 stortingsrepresentanter samlet for datalagringsdirektivet. I så fall trengs ytterligere 21 stemmer for at dette skal bli vedtatt. Høyres gruppe består av 30 medlemmer. Forutsetter vi at alle de andre partiene stemmer samlet i mot, hvilket det pr. i dag tyder på, så betyr det at Høyre vil avgjøre saken og at ti Høyre-folk kan blokkere et Ja-vedtak.
Ni av partiets lokallag har sagt Nei til direktivet. To har sagt Ja. De resterende åtte vil visst ikke mene noe om en av denne høstens viktigste politiske debatter. Det er feigt.
Nei-vinden i Høyre er noe sterkere enn jeg på forhånd trodde. Jeg trodde at det faktum at partiledelsens (minus Bent Høie) standpunkt for, og EU-elementet i saken, skulle dra Høyre i Ja-retning.
Dette betyr at Erna Solberg og co nå har en deilikat sak i fanget. Skal hun forsøke å få igjennom sitt syn ved å søke og få på plass noen mindre direktivendringer i forhandlinger med Ap, som kan tekkes tvilerne i partiet og bikke flertallet slik at det kan fettes et bindende vedtak der alle partiets representanter piskes på plass? Eller skal hun bøye av og gå på et stygt prestisjenederlag?
Jeg tror hun kommer til å velge det første. Å gå i mot EU, sitter meget langt inne. Men posisjonen hennes er sterk nå, og er det noen gang hun kan gjøre noe slikt, så er det nå. I så fall blir det meget interessant hva profilerte Nei-folk som Michael Tetzchner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen vil gjøre. Vil de bryte ut? Og får de med seg flere Høyre-utbrytere?
Hva tror du Høyre vil ende opp med i dld-saken?
Ni av partiets lokallag har sagt Nei til direktivet. To har sagt Ja. De resterende åtte vil visst ikke mene noe om en av denne høstens viktigste politiske debatter. Det er feigt.
Nei-vinden i Høyre er noe sterkere enn jeg på forhånd trodde. Jeg trodde at det faktum at partiledelsens (minus Bent Høie) standpunkt for, og EU-elementet i saken, skulle dra Høyre i Ja-retning.
Dette betyr at Erna Solberg og co nå har en deilikat sak i fanget. Skal hun forsøke å få igjennom sitt syn ved å søke og få på plass noen mindre direktivendringer i forhandlinger med Ap, som kan tekkes tvilerne i partiet og bikke flertallet slik at det kan fettes et bindende vedtak der alle partiets representanter piskes på plass? Eller skal hun bøye av og gå på et stygt prestisjenederlag?
Jeg tror hun kommer til å velge det første. Å gå i mot EU, sitter meget langt inne. Men posisjonen hennes er sterk nå, og er det noen gang hun kan gjøre noe slikt, så er det nå. I så fall blir det meget interessant hva profilerte Nei-folk som Michael Tetzchner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen vil gjøre. Vil de bryte ut? Og får de med seg flere Høyre-utbrytere?
Hva tror du Høyre vil ende opp med i dld-saken?
torsdag 2. september 2010
Frps innvandringskort
På Frps strategiseminar i dag gikk partileder Siv Jensen til angrep på Erna Solberg og Høyre i innvandringspolitikken. Frp spiller derfor nå ut sitt best kort i kampen for å ta tilbake posisjonen som storebror på borgerlig side. En strategi som ikke akkurat er av helt ny dato. Dilemmaet er imidlertid at Frp er nødt til å samarbeide med Høyre for å komme i regjeringsposisjon. Og man bygger ikke allianser ved å rakke ned på de som man skal gå i allianse med.
Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.
I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.
Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.
Slik som nå.
Når det er sagt, så er det liten tvil om at dette er alvor fra Frp sin side. Partiet er nødt til å få godt med gjennomslag for sitt restriktive syn, all den tid mye av partiets suksess er tuftet på denne saken. Høyre er m.a.o. nødt til å gi noen konsesjoner til Frp på dette feltet. Hvordan et evenutelt kompromiss mellom dem skal utformes, blir høyinteressant å se. Ikke minst hvis man også er avhengig av å ha med Venstre og/eller KrF på lasset.
I tillegg til innvandring, kommer Frp til å kjøre fram at vi må bruke mer oljepenger, senke skatter og rette opp mangler i helse- og eldreomsorg i tiden som nå kommer. Alt er meget gjennkjennelig Frp-politikk. Så blir det et spørsmål i hvilken grad partiet klarer å utvide velgerappellen til også å gjelde andre politikkområder. Som f.eks. skole. Et felt som partiet fullstendig har forsømt å forsøke og bygge opp velgertrovedighet på.
Men det er og blir innvandring som er Frps store vinnersak blant velgerne. Derfor er det helt avgjørende at man får dette temaet høyt opp på agendaen med jevne mellomrom. Gjerne i tider når partiet er presset.
Slik som nå.
onsdag 1. september 2010
103 borgerlige mandater
Jeg har akkurat lagt ut en rykende fersk analyse av velgerbevelgesene i august på min Aftenposten-blogg. Snittberegningene viser at opposisjonspartiene KrF, V, H og Frp ville fått intet mindre enn 103 mandater hvis augusttallene var valgresultatet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)