Med leppestift skal Stavanger farges rød?

Jeg har vært i kontakt med Stavanger Aftenblads Hanne Tenfjord Skodje denne uken. Tema: Høsten valg og særlig situasjonen i Stavanger. I dag har avisen publisert et større intervju med Aps partisekretær Raymond Johansen hvor han modererer seg kraftig fra tidligere formuleringer om at Ap skulle ta Vestlandet. Han tør nå ikke vedde en krone på at Ap kan ta makten i en eneste by av en viss størrelse på Vestlandet, og nøyer seg med å holde fram at "Jeg har tro på at Trondheim forblir rødgrønn".

Selv er jeg sitert på en (forsøksvis) morsomhet om at jeg trodde det var noe mer enn leppestift Martin Kolberg og co siktet til da de ønsket å farge norske storbyer røde. Referansen min var et NRK-intervju der Aps ferske ordførerkandidat, Cecilie Bjelland, på spørsmål om kursendring sier:
 

- Det innlysende vil jo være at det blir et skifte til en kvinne. Ellers hadde jeg jo ikke blitt ordfører uten at vi hadde fått gjennomslag for politikken vår, og det vil bety en kursendring fra der vi er i dag. Hvordan den kursendringen blir er vanskelig å si her og nå, sier hun. 

Nå er jo også Høyres nye ordførerkandidat i Stavanger en kvinne, så en kvinnelig ordfører blir det nok uansett. Men når man ikke kan konkretisere på hvilken måte Stavangers innbyggere vil merke et skifte av politisk styre bortsett fra nytt kjønn, så blir det for meg i overkant tamme greier. Politikk bør da handle om noe mer enn som så?

Aftenblad-artikkelen ligger, etter hva jeg kan se, dessverre ikke på nett. Så vil du lese om flere av Raymond Johansen eller mine vurderinger, så får du komme deg til en kiosk som fører avisen, eller klikke deg inn på BuyandRead og bla opp 20 kr. 

Men la oss ta en aldri så liten kikk på forutsetningene i Stavanger. Ved valget i 2007 nøt Høyre åpenbart godt av en ordførereffekt som bidro til å sende dem opp til 35 prosent. Populære Sevland tar ikke gjenvalg og i så måte bør Ap ha en liten fordel. For med tanke på at Ap oppnådde over 30 prosent ved stortingsvalget i 2009 og kun 21,9 prosent ved 07-valget, så er det grunn til å tro at en del velgere som stemte på Ap i 09, stemte Høyre i 07.

Samtidig er Sevlands farvel på langt nær nok for å snu Stavanger.  Rogaland har vært blant Aps aller svakeste fylker i en årrekke, og partiet sliter tungt med underliggende velgerstrukturene i Stavanger, slik de gjør på hele Vestlandet. Velgermassen i Stavanger har et inntektsnivå som ligger langt over en gjennomsnittskommune. Andelen som jobber i privat sektor er høy, og det er mange med høy utdanning. Dette er velgergrupper som Ap har problemer med å appellere til, mens derimot Høyre og Venstre scorer meget bra her.

Jeg tror det eneste lille fikenblad av håp som de rødgrønne kan ha i Stavanger, er at H og Frp ikke får flertall og at de rødgrønne klarer å få lokket både KrF og Venstre over på sin side i forhandlinger etter valget. Men det virker ikke særlig sannsynlig.

Mine tall for Stavanger ser nå slik ut (endring målt mot 07-valget i): 

Rødt 1,2 (-0,1)

SV 5,0 (-0,6)

Ap 24,5 (+2,7)

Sp 1,3 (-0,5)

KrF 5,9 (-1,9)
V 8,1 (-1,2)

H 34,8 (+0,3)
Frp 17,1 (+1,6)
Andre 2,1 (-0,3)

Disse tallene gir et helblått mandatflertall, slik det også ble i 2007. Men Høyre hiver uansett neppe sine samarbeidspartnere i sentrum over bord. Likevel blir det interessant å se i hvilken retning den (trolige) nye ordføreren, Sagen Helgø, ønsker å trekke sitt parti. Vil hun videreføre den markerte sentrumslinjen til forgjengeren Sevland? Eller har hun ønsker om å ta et skritt eller to til høyre og kanskje også tilnærme seg Frp noe?

Summa summarum: I motsetning til Raymond Johansen, så vedder jeg gjerne om Stavanger. Og jeg vedder på at de rødgrønne ikke vil greie å ta makten denne ganger heller. Så her blir det nok bare å innse for dem at blikket må festes stivt mot 2015.

Høyrebølge eller boble?

Stavanger Aftenblad-journalisten Hanne Tenfjord Skodje ringte meg i går. Hun hadde bl.a. lest min augustanalyse og ønsket mine synspunkter på om det vi nå ser er en høyrebølge eller en boble. Saken står på trykk i avisen i dag. Min tidligere foreleser, Hanne Marthe Narud, er også intervjuet. Nedenfor kan du lese hva jeg er sitert på.
Hva tror du - er det snakk om en bølge eller en boble? Skriv gjerne din mening i kommentarfeltet.



Statsviter og valganalytiker, Svein Tore Marthinsen, mener resultatet av kommunevalget neste år kan bli
blåere enn på lenge.
– Oppgangen må vare lenger enn ett år for å kunne kalles en bølge, men tegnene er absolutt til
stede. Høyre og Frp har aldri vært større sammen enn de er i dag.
– Hvis vi legger nasjonale tall til grunn, og ser mot kommunevalget, ligger det an til å bli et katastrofevalg for de rød-grønne og et brakvalg for Høyre. Høyre har historisk sett gjort det bedre i kommunevalg enn i stortingsvalg. Dermed ser det enda lysere ut, sier Marthinsen.

BEDRE I DISTRIKTENE: Svein Tore Marthinsen har sett på partienes distriktsoppslutning ved valget i
2009, og fant at Høyre økte mest i sine tradisjonelt svakeste områder – distriktene.
– Høyre gikk relativt sett mest fram i fylker der partiet historisk sett har vært dårligst, som i Oppland,
Telemark, Nordland og Troms. Det kan tolkes som et tegn på at framgangen er bred, og dermed mer en bølge enn en boble.

Ifølge Marthinsens analyser, som bygger på meningsmålinger og valghistorikk, kan åtte av de ti største byene bli blå etter kommunevalget.
- Sandnes, Stavanger, Drammen, Kristiansand og Bergen er rimelig sikre, mener han. Også i Oslo og Fredrikstad har de borgerlige et godt tak. Tromsø og Sarpsborg ser røde ut, mens Trondheim akkurat nå er på vippen.
– Det kan bli en utfordring for Høyre i Stavanger å erstatte Leif Johan Sevland. Men uansett hvem som blir ordførerkandidat, tror jeg Stavanger forblir blå.

Vi som velger feil

Jeg har en kronikk om valgfrihet i familielivet på trykk i Stavanger Aftenblad i dag. Det er et viktig tema! Et tema som jeg brenner for.


Vi som velger feil

Tiden er inne for å skape et samfunn der vi legger til rette for at vi foreldre tar ulike valg av omsorgsløsinger for våre barn.

- Vi kan ikke premiere de som har valgt feil, sa Jens Stoltenberg under presentasjonen av sitt partis program for perioden 2005-2009. ”De” han siktet til er de av oss som velger å være hjemmearbeidende med barna våre. Altså vi som ikke sender barna i barnehagen fra de er ett år. Denne oppsiktsvekkende uttalelsen ble, tross fulltallig pressekorps, kun sitert av Vårt Lands samfunnsredaktør Erling Rimehaug (5. februar 2005). Antagelig fordi de mange journalistene og kommentatorene som var til stede under seansen, er helt enige med Stoltenberg. SV-leder Kristin Halvorsen er også helt på linje med sin regjeringssjef. Til Dagbladet 11. august 2008 uttalte hun om den vesle kontantstøtten at ”det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med”. Vi/samfunnet er altså tjent med at alle ”velger” barnehage.


Barnehage er best, i følge politikerne som nå styrer landet vårt. Det gjennomsyrer den politikken som føres. Den massive barnehageutbyggingen de senere årene er vår tids største reform. Barndommen blir dermed i økende grad institusjonalisert. Flere og flere barn tilbringer mer og mer av tiden i barnehage. I følge Statistisk sentralbyrå er nå 217 000 av de i alt 260 000 barnehagebarna i barnehagen i 40 timer eller mer i uka. Og barnehageansatte blir det flere og flere av. Det er nå over 80 000 barnehageansatte her i landet - kun en snau tredel av dem har godkjent førskoleutdanning.

Flere går og jobber i barnehager fordi barnehagene definitivt har kommet for å bli. Foreldre får tid til å realisere seg selv utenfor hjemmet. Barnehagene hjelper til med å få satt i gang den sosialiseringsprosessen som ethvert menneske skal igjennom. Å lære seg og leve i samkvem med andre mennesker er nesten en nødvendig betingelse for et godt liv i dagens samfunn. Egenskaper som samarbeid, toleranse og forståelse er noe som gode barnehager bidrar til å utvikle. Dessuten kan barnehager bidra positivt til språkopplæring og integrering for minoritetsbarn. En god barnehage kan også være en fin motvekt til hjem som fungerer dårlig og er ustabile. Barn fra slike hjem får dermed en bedre ballast enn de ellers ville fått. Dette er noen av hovedargumentene for mer tid i barnehager.

Disse argumentene er da også mye fokusert. Kanskje overfokusert? For faren kan være at vi glemmer de betenkelige sidene av denne utviklingen. De finnes, men man snakker gjerne ikke så mye om dem. Det er jo ikke politisk korrekt å si slike ting. Men barnehager er ikke bare bra. Den velkjente danske familieterapeuten Jesper Juul, sa det slik i et intervju med Simen Tveitereid, forfatteren av boka ”Hva skal vi med barn”:
- Jeg tviler på at åtte timer tvunget samvær med 40 barn man ikke kan velge, er godt for særlig mye. Det er naivt å tro at barnehager er til for barns skyld. Det har de aldri vært.

Gjennomtrekken av barnehageansatte er generelt altfor stor og bidrar neppe til å skape den kontinuiteten og tryggheten som små barn er helt avhengige av. Sykefraværet hos de ansatte er altfor høyt. Og barnehagebarn er oftere sykere enn andre barn. Fordi de smitter hverandre - for eksempel i disse svineinfluaensatider. En til en-kontakten mellom voksne og barn er kanskje ikke det den burde være. Støynivået er ofte for høyt. Barnehagearealene burde ha vært større. Frakting til og fra barnehage i bil er ikke bra for miljøet. Kvalitetstiden for barn og foreldre mellom kl 17 og leggetid kan nok sikkert bli så som så etter at alle kommer slitne hjem.

Er poenget dermed å gi alle som velger barnehage dårlig samvittighet for det valget? Nei. Like lite som det (forhåpentligvis) er et poeng for de som mener at barnehage er best, å gi andre som velger noe annet dårlig samvittighet. Men det må gå an å reise denne debatten og disse problemstillingene uten å trekke hverandres motiver i tvil. For det er nå en gang slik at mange foreldre velger barnehage rett og slett fordi de mener at det er det beste for dem selv og for barna. Og det er slik at mange foreldre velger å være hjemmearbeidende og ta den daglige omsorgen selv fordi de mener at det er det beste. De som velger det første, blir subsidiert av staten med flere hundre tusen kroner fram til skolestart. De som velger det andre blir avspist med tre tusenlapper i måneden i et par år, en støtte som endog sterke politiske krefter jobber for å ta bort. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal noens valg favoriseres så til de grader, mens andres valg skal diskrimineres? Bl.a. fordi det anses som arbeid når andre tar seg av barnet vårt om dagen, men når vi selv gjør det da er det ikke arbeid. For egenomsorgen kan jo ikke måles i kroner og dermed ikke i det ”flotte” Brutto nasjonalproduktet. Det er dumt. For verdiskapningen i samfunnet skjer vel så mye i hjemmene som utenfor. Derfor trenger vi et bedre mål enn BNP på verdiskapningen. Husk at ca 40 prosent av alt arbeid i dette landet ikke er lønnet.

Hva med heller å begynne å anerkjenne og endog applaudere at vi tar ulike valg som mennesker? Vi tar ulike valg fordi vi er ulike som mennesker, vi er i ulike livssituasjoner og vi har ulike oppfatninger av hva som er til det beste for oss. Jeg drømmer om et samfunn der ensrettingen trenges til side. Et samfunn der det er mulig å velge annerledes enn A4. Snart er min sønn ett år. Og jeg skal velge om jeg vil være hjemmearbeidende med ham eller sende ham i barnegage. Når jeg skal ta det valget, vil jeg ha meg frabedt politikere som overstyrer og hevder at de vet hvilket valg som er best for oss og hvilket valg som er feil. Jeg vil ikke at politikerne skal blande seg inn i familielivet vårt. Jeg ønsker derfor et samfunn der dette valget virkelig er reelt. Ikke som i dag der det ene valget er økonomisk galskap for familieøkonomien. Er et slikt samfunn mulig?

Tiden burde være moden, ja overmoden, for å svare et rungende ja. For først da kan vi virkelig begynne å snakke om likestilte samfunn. Kontantstøtten er vår tids desidert viktigste likestillingstiltak. Men håpet om et slikt samfunn, blir dessverre bare tynnere og tynnere for hver dag som går. Fordi de styrende undergraver de ørsmå incentivene til hjemmearbeidende; barnetrygd og kontantstøtte, år for år, dag for dag. Vi er på vei mot et samfunn der politikerne tar valget, et av de aller viktigste valgene i livet vårt, for oss.

Vil vi dit?

Kronikk - en teaser

Solveig Grødem Sandelson, debattleder i Stavanger Aftenblad, gir avisens lesere en aldri så liten kronikkteaser i dag... Har klippet og limt den inn nedenfor:

DU HAR NOK fått det med deg nå. Akkurat som eg. At Karita Bekkemellem har skrive bok, at faren var alkoholikar, at ho sleit med spiseforstyrringar, har prøvd å ta livet sitt, og at ho syns statsministeren var ein feig og unnvikande sjef då ho trengde han som mest. Dessutan har me vel fått nyss om at tidlegare statsråd frå same parti, Bjarne Håkon Hanssen, nå skal sko seg på alt han fekk vita og dei han lærte å kjenna som statsråd, i det nye PRfirmaet sitt. Det er forresten bare å
bla to sider lenger fram i avisa du les nå, for å bli heilt oppdatert.

At Märtha trur på englar, er vel heller ikkje noko å skriva heim om lenger – ho har nettopp skrive bok om det sjølv. Og dessutan målt auraen til Fredrik Skavlan i beste sendetid, som det heiter, og fortalt at ho trur nok på spøkjelse også.

Det var vel veka her heime. I alle fall viss me legg til svineinfluensavaksinefokuset, som alle norske mediehus var skeptiske til for litt sidan. Denne veka har me alle vore skeptiske til at den ikkje kjem fort nok, skeptiske til for få vaksinar, vaksinar til feil folk, til toppleiing i staden for operativt helsepersonell, til friske som pressar seg forbi risikosjuke, til legekontor som ikkje heilt veit korleis dei skal handtera rushet, sjølv om
dei vel må ha ant at noko var i gjære, til sjølve viruset som kanskje har utvikla både horn og hale før det inntok akkurat vårt land.

Nå kan me vel begynna på neste veke? Over helga kan du her på debattsidene i Aftenbladet lesa statsvitar og far Svein Tore Marthinsen sine tankar om barnehage
eller ikkje. For sonen sin, som snart rundar eitt år. Han skriv om sosialisering, samarbeid og språkopplæring. Om støynivå og vaksenkontakt og sjukmeldingar og
mange barn på få kvadratmeter. Statistikaren veit også kor mange
av dei 270.000 barnehagebarna i Norge som er i barnehagen 40 timar i veka eller meir. Kan du gjetta kor mange det er? Men viktigare – kva meiner du? Statsministeren
meinte i 2005 at dei som ikkje valde barnehage, valde feil. Den nye kunnskapsministeren, Kristin Halvorsen, meiner kontantstøtte er å lønna det motsette av det som er best, både for samfunnet og for enkeltmenneska. Skal staten styra
kva som er best for barna våre? Eller skal staten subsidiera alle som
er saman med barn på dagtid, anten dei er offentleg tilsette i barnehagar
eller heimeverande foreldre? Og kan me ta den debatten utan å trekkja dei andre sine motiv i tvil, eller lesa alle argument som personangrep på oss som foreldre?

Kva Marthinsen vel, kan du lesa om på måndag.

Nettets politiske gjennombrudd

Stavanger Aftenblad trykker en kronikk av meg i dag om internetts gjennomslag i norsk politikk. Jeg finner den ikke på nett foreløpig, så jeg legger den ut her, muligens til glede for alle som ikke abonnerer på den gode lokalavisen i Rogaland (det er vel tross alt en hel del..).
Oppdatert: Den ligger nå ute her.


Nettets politiske gjennombrudd

Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.

”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.

Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.

Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).

Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.

Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.

Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.

Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.

TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.