Mektige meningsmålinger

I siste utgave (nr. 3 2010) av Tidsskrift for samfunnsforskning, har førsteamanuensis i statsvitenskap Toril Aalberg ved NTNU, skrevet en interessant artikkel om politiske meningsmålinger og deres innflytelse i media og politikk. Hun referer helt i starten bl.a. til en debatt om sprikende målinger i forkant av fjorårets stortingsvalg som jeg bidro til å initiere i ulike medier (NRK, P4, Minerva, Dagbladet).

Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
  a) hvordan mediene bruker målinger.
  b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.

Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.

Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.

Men det er vel for mye å håpe på.