I dag kan jeg friste deg med to ferske analyser. Foreslår at du først leser min aprilanalyse av kommunemålingene som Minerva akkurat har lagt ut. Og dernest kan du sjekke ut mine vurderinger av de 20 største kommunene som jeg har publisert på min Aftenposten-plattform.
Vil Høyre holde koken helt inn til valget, eller kommer det snart til å bære utforbakke?
Oppdatert: Paul Chaffey har viet mine kommunevurderinger en bloggpost.
Viser innlegg med etiketten mektige meningsmålinger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mektige meningsmålinger. Vis alle innlegg
tirsdag 3. mai 2011
tirsdag 5. april 2011
Meningsmålinger
I dag deltok jeg på et interessant frokostseminar i Norges markedsanalyseforening sin nystartede faggruppe for politikk og samfunn.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
onsdag 6. oktober 2010
Velgertrendene på Romerike
Min fortid som Gansdøling (betegnelse på de som er fra Gansdalen i Fet kommune på Romerike) og mitt nåværende bosted på Jessheim har nok bidratt til at regionens største lokalavis, Romerikes Blad, har fattet interesse for å bruke meg som valgekspert. Jeg lager fra tid til annen også prognoser og analyser for avisen.
Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen.
La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid, utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +- 4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.
Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.
Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.
La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".
Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.
Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.
Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen.
La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid, utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +- 4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.
Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.
Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.
La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".
Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.
Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.
onsdag 22. september 2010
Mektige meningsmålinger
I siste utgave (nr. 3 2010) av Tidsskrift for samfunnsforskning, har førsteamanuensis i statsvitenskap Toril Aalberg ved NTNU, skrevet en interessant artikkel om politiske meningsmålinger og deres innflytelse i media og politikk. Hun referer helt i starten bl.a. til en debatt om sprikende målinger i forkant av fjorårets stortingsvalg som jeg bidro til å initiere i ulike medier (NRK, P4, Minerva, Dagbladet).
Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
a) hvordan mediene bruker målinger.
b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.
Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.
Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.
Men det er vel for mye å håpe på.
Hun stiller i artikkelen opp tre forventninger:
1. Journalister og politikere har høy tiltro til målinger.
2. Journalister og politikere lar seg påvirke av målinger.
3. Det er forskjell mellom de to gruppene når det gjelder
a) hvordan mediene bruker målinger.
b) hvordan politikere bruker målinger.
Hennes empiriske funn, som springer ut i fra en spørreundersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i 2007, innfrir i stor grad disse forventningene. Begge grupper har (for?) stor tillit til målingene (journalister mest), og begge grupper tror målinger er viktige og at det legger føringer på valgkampstrategi og politiske avgjørelser. Og hun konkluderer med at målinger indirekte kan ha innvirkning på valgresultatet fordi både partier og medier lar seg påvirke.
Det ligger en form for selvoppfyllende profeti i dette. Når "alle" sentrale aktører tror noe er viktig, så blir det viktig. Derfor kan det være et visst grunnlag for å svare ja på spørsmålet om målingene er mektige. Men målingene er ikke mektigere enn det man gjør dem til. Derfor er det grunn til spørre seg om målingene har blitt for viktige og mektige fordi politikere og journalister gjør dem viktige og mektige.
Samtidig er det et faktum at målinger åpenbart har kommet for å bli. I så måte er det essensielt at mediene presenterer viktige måleforutsetninger for leserne. Som feilmarginer, spørsmålsstilling, utvalg og metode.
Men det er vel for mye å håpe på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)