Hurra for deltid!

Jeg slår et slag for deltidsarbeidende på kronikkplass i VG i dag. VG har dessverre ikke kronikker på nett, så jeg limer den inn under her:

Hurra for deltid!


Deltid omtales ofte som et problem. Nå er tiden inne for å gi deltidsarbeidende applaus.


Deltid er et kvinneproblem. Deltid er et likestillingsproblem. Deltid er et problem for arbeidsgiverne. Deltid er et problem for brukerne. Deltid er et problem for velferdsstaten. Slik kan mange uttalelser fra ulike politikere og forskere i diverse fora oppsummeres. Uttalelser som mediene bringer videre med stor iver. Problem og deltid er to begreper som ofte nevnes i samme åndedrag. En av fire sysselsatte nordmenn jobber deltid, skal vi tro den siste arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå. Det er nesten 700 000 mennesker, det. Hvorfor velger alle disse å skaffe seg, og landet vårt, så mange problemer?


De fleste velger deltid for å frigjøre tid til annet arbeid. Som å ha mer daglig omsorg for egne barn og få hverdagskabalen til å gå opp. Eller man tar seg av gamle foreldre i livets siste fase. Andre igjen velger å prioritere egen helse. Selv om man går ned til for eksempel 80 eller 60 prosent stilling, så har mange en reell følelse av at de omtrent gjør like mye på jobben som før. Derfor er mange slett ikke deltidsarbeidende, men dobbeltarbeidende.


I begrepsoppklarende øyemed bør vi også skille mellom frivillig og ufrivillig deltid. For det er stor forskjell på om man virkelig ønsker deltid eller om man er tvunget til det fordi arbeidsgiver ikke har annet å tilby. Ut i fra all oppmerksomhet knyttet til deltid som problem, er det lett å tro at ufrivillig deltid er i klart overtall. Slik er det ikke. I en fersk FAFO-rapport kommer det fram at under en av fem deltidsarbeidende ønsker mer arbeid. Ergo er deltidsarbeidet som utføres her til lands, stort sett villet og ønsket. Det betyr ikke at utfordringene knyttet til ufrivillig deltid bør bagatelliseres. Men det betyr at virkelighetsbildet er et helt annet enn det vi ofte får tegnet i media.


En undersøkelse som TNS Gallup utførte i 2008, viste at over en av tre ønsker å bruke mindre tid på utearbeid. Derfor bør vi henlede oppmerksomheten mer mot dette. For er det ikke et tap for både enkeltmennesker, familie og land at unger vokser opp med mindre foreldrekontakt enn det både foreldre og barn ønsker? Er det ikke et tap at mange er på jobb og lever store deler av livene sine der, uten å egentlig ville det?


La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Sett nå at FAFOs tall stemmer sånn noenlunde og at alle 600 000 som ønsker mer lønnet arbeid, får oppfylt sitt ønske. Og sett nå at Gallup er inne på noe og at alle de 900 000 som ønsker å arbeide mindre ute, får gjøre det. Hvilke konsekvenser ville det få? Det ville blitt utført noen færre lønnede arbeidstimer. I så fall en utvikling som går på tvers av politikermantraet om at vi må jobbe mer og ”stå lenger i arbeid”. Men må vi egentlig jobbe mer? Mitt svar er nei. Tvert i mot kan det være meget fornuftig om vi i sum bruker noe mindre tid på jobb og noe mer tid sammen med familie og venner. Du skal heller ikke se bort i fra at samfunnet vårt vil ha godt av at flere mennesker fikk gjøre flere noenlunde frie valg.

I et slikt samfunn må vi nok akseptere kutt i noen av velferdsordningene for å møte redusert skatteinngang og demografiske endringer av typen ”eldrebølge”. Flere vil trolig også måtte gå ned på sitt forbruk. I en tid der dramatiske klimaendringer reiser betimelige spørsmål om økt forbruk og vekst lar seg forene med klodens eksistens slik vi kjenner den, kan mer deltid og lavere lønnsinntekter være noe av løsningen. I det perspektivet fortoner økende incentiver fra bl.a. pensjonsreform om å jobbe mer, som feilslått politikk.


Hvordan skal flere mennesker gjøre friere arbeidslivsvalg? En start er at flere arbeidsgivere evner å gi mennesker heltidsarbeid. Parallelt med at arbeidstakerne viser vilje til å møte arbeidsgiveres etterspørsel. I minst like stor grad trenger vi også flere arbeidsgivere som gir folk mulighet til å bidra i yrkeslivet i den grad de vil. Om det nå er 20 eller 80 prosent. Og vi trenger klarere holdninger i retning av respekt for at folk har vidt forskjellige behov og ønsker i ulike livsfaser.


Det betyr at mennesker som velger å gå fra heltid til deltid, bør høste like mye anerkjennelse for sitt valg, som de som velger å gå andre veien. Hvilket kjønn det er på den som ønsker å jobbe deltid, bør ikke spille noen rolle. Likestillingen bør ha kommet såpass langt i 2010 at kvinners deltidsvalg anerkjennes i samme grad som mennenes. Derfor vil jeg, om du er kvinne eller mann, rope et høyt hurra for deg som jobber deltid (eller ofte rettere sagt; dobbelt). Og jeg vil oppfordre alle mine lesere til å gi samtlige deltidsarbeidende høy og lang applaus.

Gjerne så høyt at klappsalvene høres ut over hele landet.