Derfor fosser Høyre fram

Jeg analyserer Høyre-framgangen for Drammens Tidenes lesere på kronikkplass i dag:



Trenden blant norske velgere er klar. Et valg nå ville gitt oss et blått storting og en blå regjering. Hvorfor flykter velgerne fra Ap i hopetall, mens de flokker seg om Høyre?

Jeg har laget gjennomsnittsberegninger og prognoser på basis av alle registrerte nasjonale partimålinger som utføres fra måned til måned en god stund. Aldri før har den samlede oppslutningen om Høyre og Frp vært så høy som nå. Over 50 prosent av norske velgere oppga i snitt på augustmålingene at de ville stemt på ett av de to blå partiene hvis det var valg nå. Det ville gitt dem rent flertall på Stortinget og trolig ført til en helblå regjering.


Denne oppsiktsvekkende opinionsdreiningen i blå retning skyldes primært at Høyre har dundret fram over ti prosentpoeng siden valget i fjor. Partiet går massivt fram i alle velgergrupper og i alle deler av landet. Buskerud er slett ikke noe unntak. Her viser mine beregninger nå at partiet har en oppslutning på over 30 prosent, noe som ville gitt dem tre Buskerud-mandater med god margin. Høyre er nå både landets og Buskeruds største parti. Ap er dermed passert, og en rekke Ap-representanter som i dag sitter på Tinget, skal være meget glade for at valget var i fjor. Deriblant Laila Gustavsen som ville vært sjanseløs på stortingsplass med dagens tall. Ja, til og med Aps tredje mandat, Torgeir Michaelsen, hadde vært i fare.


Ap og de rødgrønne regjeringspartiene har nå ett år på å redde neste års kommunevalg fra å bli en ren katastrofe. Husk at Ap tradisjonelt sett gjør det svakere ved lokalvalg enn riksvalg. Det betyr at dagens elendige Ap-tall faktisk kan bli enda dårligere når velgerne nå etter hvert kommer til å bli spurt om sine lokalpolitiske preferanser. For Høyre er det omvendt – det partiet gjør gjerne bedre lokalvalg. Høyre har derfor festet et grep om førsteplassen. Skulle Høyre bli større enn Ap ved valget neste år, så må vi helt tilbake til 1924 siden noe tilsvarende skjedde.


Ap har netto mistet om lag en kvart million velgere siden fjorårets stortingsvalg. Mange av dem har hoppet opp på gjerdet. Men mange har også gått direkte til Høyre. Høyre har den senere tid hatt en appell hos Ap-velgerne som de tidligere stort sett bare har kunnet drømme om. Hvorfor spretter så mange Ap-velgere opp på gjerdet og direkte til hovedmotstanderen Høyre? Misnøye er et hovedstikkord. Misnøye med regjeringen. Styringsslitasjen i regjeringen har slått inn for fullt. Det er en regjering på tomgang vi nå ser. Styringen er blitt grå og kjedelig, de rødgrønne mangler Prosjektet. Kristin Halvorsen har rett i sin analyse av at de mangler den spruten som skal til for å skape entusiasme som kan smitte over på velgerne. I tillegg har det, i dag for dag, etter uke, måned etter måned, gjennom en rekke dårlige saker i media, festet seg et inntrykk av at mye av det som regjeringen for tiden tar i, blir til møkk. De gode sakene (lav ledighet, delelinje, lav rente) har druknet i de dårlige (biodiesel, strømkrise, helseskandaler, månelandingsflopp, monstermaster, gavebommerter osv). Et spørsmål som kan reises i den forbindelse er om opposisjonen slipper for lett unna kritisk journalistikk i perioder mellom valg.


Hvorfor går misfornøyde Ap-velgere til Høyre og ikke til Frp? Jeg tror det handler om tre forhold. For det første har Frp vært tammere enn vanlig det siste året. Man har tydeligvis brukt lang tid på å døyve valgskuffelsen i fjor, konstituere stortingsgruppen sin og flytte på folk. Det har gitt Høyre et friere opposisjonelt spillerom enn før. Dessuten har Høyre vært bra. Ikke glitrende, men solide. Partiet fikk valgt inn flere nye og friske fjes (som Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen) i fjor høst, som markerer partiet på en bra måte. Høyre er konstruktive i sin kritikk og viser til egne løsninger, framfor å rakke for mye ned på andre. Partiet vil også gjerne samarbeide med alle på borgerlig side hva gjelder å få stablet et regjeringsalternativ på beina.

Men det aller viktigste er sannsynligvis at Høyre er det partiet som har mest styringstroverdighet i velgernes øyne på blå side. Partiet har vist at det kan styre landet, det har ikke Frp vist. I en tid som fortsatt er preget av en smule uro i kjølvannet av finanskrisen, så er dette et trygghetselement som en ikke bør kimse av. Rødgrønn regjeringsslitasje og finanskrisen har i sum skapt et velgerklima for et moderat alternativ.

Det alternativet heter i mange velgeres øyne nå Høyre.

Høyrebølge

Denne analysen min stod på trykk i Drammens Tidende for et par uker siden:

Høyrebølge



I sommer lå Høyre langt nede. Nå er partiet i fint slag. Hva har skjedd?


For et halvt år siden ble det her i avisen publisert en meningsmåling som viste stusselige 12 prosent til Høyre i Buskerud – ett av partiets beste fylker. I valgkampen vokste partiet, og valgresultatet ble småpene 19,4 prosent og to Buskerud-mandater med god margin. Deretter har framgangen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger viser at Høyre nå har et Buskerud-nivå på 22-23 prosent inne. Det smaker det, om enn ikke akkurat 80-tall av, så i alle fall en smule fjærkre. Vi snakker altså om noe bortimot en Høyre-dobling på få måneder. Hva har skjedd?

Svaret er sammensatt. Men framgangen henger, slik jeg ser det, i hovedsak sammen med to forhold:

1. Høyre er gode.
2. De andre opposisjonspartiene roter og sliter.


For å ta det første først: Partileder Erna Solberg gjorde flere sterke TV-opptredener, den aller beste i Kristiansand i starten av valgkampen. Det bidro til å snu medievinklingen fra ”nedtur-Erna” til ”comeback-Erna”. Enda viktigere; trygghet og skole ble to sentrale elementer ved dette valget. Det profilerte Høyre på siden partiet nyter stor velgertroverdighet på begge felt. I tillegg ble Høyre for mange borgerlig orienterte velgere det beste håpet i.f.t. å stable et regjeringsalternativ på bena. Etter valget har Høyre, representert gjennom flere ferske, sterke stortingsnavn, framstått ryddige og gode til å få fram egen politikk.


Høyre har også fått god drahjelp fra sentrum. Venstre og Lars Sponheim rotet det til for seg selv ved å snakke altfor mye om regjeringsspill og garantier framfor å fokusere på egen politikk. Det førte til store lekkasjer til Høyre. Dessuten mistet Venstre en del av de velgerne som stemte taktisk i 2005 for å dra partiet over sperregrensen. Også til KrF har Høyre hatt et positivt bytteforhold de siste månedene. Høybråtens (og Sponheims) utpeking av Solberg som deres felles statsministerkandidat, hjalp godt på Høyres oppslutning.

Frp, med Siv Jensen i front, gjorde en tam valgkamp. Partiet kom i forsvarsposisjon og man ble kraftig kjørt på sammenhengene i politikken sin. Da er ikke partiet like godt. Frp fikk ikke godt nok fram partiets tre klart beste velgersaker; innvandring, eldreomsorg og skatt. Det sterke regjeringsfokuset ble også et dårlig tema for Frp. Etter valget har Frp slett ikke greid å komme på offensiven. Man er i stedet blitt stilt i skyggen av Høyre. På forunderlig vis er Frp, satt noe på spissen, nesten blitt redusert til Mette Hanekamhaug.


På toppen av det hele har jammen også Ap og Jens Stoltenberg de siste ukene gitt vekk noen av sine velgere til Høyre ved å komme med et sykefraværsforslag som det lukter Høyre av, samt drukne statsbudsjettet sitt i biodiesel. Er det de mildt sagt Stoltenberg-kritiske biografiene av Karita Bekkemellem, ført i pennen av DT-redaktør Odd Myklebust, og Åslaug Haga (hun kaller det rett nok en roman) som har fått vår statsminister til å kline til på begge områder samtidig?


Høyre kan imidlertid ikke forvente denne type drahjelp fra sine viktigste velgerkonkurrenter over tid. De store velgervandringene i retning Høyre de siste månedene, viser hvor fort velgertrender kan oppstå. De viser også hvor troløse mange moderne velgere er. Ting ser like fullt mye lysere ut for Høyre nå. Høyre har også den fordel at en del grunnleggende velgerstrukturer jobber i deres retning. Jeg tenker da primært på urbaniseringen, utdanningseksplosjonen og inntektsveksten. Kort sagt: Jo flere urbane mennesker med høy utdanning og høy inntekt det finnes i velgermassen, jo bedre er det for Høyre. For dette er velgergrupper der partiet som regel scorer høyt.

På kort sikt er det valget i 2011 som er neste Høyre-mål. I Buskerud skal meget sterke 07-resultater i kommuner som Øvre Eiker og Hurum forsvares. Og utstillingsvinduet Drammen vil Høyre selvsagt beholde og dermed slå tilbake Kolberg-initiativet ”Blå byer blir røde”. Deler av venstresiden peker på at Høyre har blitt store i Drammen fordi de ikke fører ”skikkelig” høyrepolitikk. De kan ha et poeng. Samtidig er det også slik at styring gjerne virker modererende. Eller sentrumsorienterende om du heller vil.

To år er imidlertid veldig lang tid i politikk. Ja, nesten en hel, liten evighet. Velgerpreferansene kan derfor endre seg både en og fem ganger innen den tid. Det gjør politikken ekstra spennende. Både for politikere, velgere og de av oss som forsøker å forklare hvorfor velgerne hopper dit de hopper.