Sterk venstreopposisjon

Rødt og SV ligger nå historisk høyt på målingene.


Med ordene «Nå er det alvor», innledet statsminister Jonas Gahr Støre en uke preget av forsterkede Korona-tiltak. Uken ble avrundet med tiltak for å møte en annen krise; strøm. En fellesnevner på deler av kritikken som har kommet for denne krisehåndteringen kan oppsummeres med Støres egne opposisjonsord rettet mot Solberg-regjeringen i sin tid: «For lite, for sent».

På den annen side er det også en del som mener tiltakene mot Korona går for langt. Så det er ikke på noen som helst måte enkelt å gjøre alle til lags, ja, bent fram er det vel dønn umulig. Men fester det seg et generelt inntrykk av at regjeringen er bakpå på begge fronter, så er det ikke bra med tanke på velgertillit.

Dette er mitt analysebrev nr 54 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere


 Høyre er landets største
Målingene har fortsatt å gå i feil retning for regjeringen denne uken. Ap og Sp har samlet sett nå har under 35 prosents oppslutning i snitt på desember-målingene, en tilbakegang på over fem prosentpoeng siden valget. H er tilbake som landets største parti. Vi må tilbake til mars i år for å finne siste tidspunkt H hadde den tittelen. Frp og Sp kjemper om å være tredje størst, i øyeblikket ligger de side om side på rundt 11 prosent. V og «Andre» ligger stabilt rundt sitt valgresultat, mens MDG og KrF sliter og virker å ha nok med å holde seg over tre prosent. 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Des 21	5,6	9,6	23,6	11,2	3,2	3,3	4,7	24,0	11,2	3,4
Valg 21	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Differanse	+0,9	+2,0	-2,7	-2,3	-0,7	-0,5	+0,1	+3,6	-0,4	-0,2

SV og Rødt flyr høyt
Noe av det mest interessante nå, er at opposisjonen til venstre for regjeringen rører på seg. SV ser nesten tosifret. Jeg måtte bla helt tilbake til desember 2005 i målearkivet for å finne en måned som var sterkere enn nivået de akkurat nå har inne. Rødt er på sin side i ferd med å få los på 6-tallet, aldri har vi hatt et sterkere parti til venstre for SV her til lands.

Både R og SV har kruttsterke lojalitetstall. Begge har lojalitet tett opp mot 80 prosent. Til SV å være er dette helt eksepsjonelt. Rødt er mer vant til høy lojalitet, men også for dem er dette glitrende. For øvrig drives SVs vekst særlig av overganger fra Ap. Det er nærmest en «velgerlov» som sier at når AP faller så stiger SV og vice versa. Rødts vekst ser ut til å være mer sammensatt. De plukker litt fra mange andre partier: Sp, Ap, H og MDG. I så måte virker SVs framgang, ut i fra bakgrunnstallene å bedømme, skjørere. SV er mer avhengig av at Ap fortsetter å slite. SVs framgang er først og fremst drevet fram av by-velgerne, mens Rødt går jevnere fram i hele landet.  

Faktorer som forklarer venstresideframgangen
Disse historisk sterke venstreside-tallene er vel verdt noen refleksjoner rundt mulige årsaker. Her må vi nok lete etter faktorer både av grunnleggende og temporær karakter. Underliggende tror jeg begge nyter godt av:
1.  Blå regjering i åtte år har skapt rom for en tydelig venstreopposisjon.
2. Sosial utjevning har seilt opp som viktig sak for velgerne. Det gagner begge partier.  
3. Aps problemer de senere årene har skapt vekstmuligheter til venstre.
4. Begge partier har jobbet godt med organisasjon, politikk og profilbygging de siste årene.
5. Strategiene deres fungerer.

Utfyller hverandre  
Er det virkelig plass til to partier på Tinget til venstre for Ap på sikt? Ta en titt på grafene under. De viser opinionsutviklingen de siste 16 årene. Framgangen for begge partier særlig de siste fem årene har kommet samtidig. Både SV og R har gått klart fram. Det kan tyde på at svaret er ja. Velgerne sendte begge inn med grupper av bra størrelse på Tinget i høst.   

 

SV og R utfyller hverandre. Faktisk ikke helt ulikt H og Frp på motsatt opposisjonsside. SV er på mange måter venstreopposisjonens ansvarlige storebror. Som har sittet med regjeringsmakt med Ap i åtte år, som var i nærheten av å ende opp i regjering igjen, men som nå i stedet er budsjettpartneren som Støre-regjeringen tyr til. Røde velgere som står mellom Ap og SV, som synes R blir for drøyt, men som synes Ap kan være for grått og kjedelig, har SV som et naturlig alternativ. Grønne velgere, ikke minst i storbyene, med venstresidepreferanser som anser V som for borgerlige og MDG som for ensaksorienterte og radikale, kan også finne SV som naturlige.

Vaktbikkja      
Rødt er SVs rampete lillebror. Og Stortingets vaktbikkje. Som taler makten i mot, driver systemkritikk, klinker til i duellene, drar på med de spenstige budsjettforslagene og den sterkeste retorikken. Enten det nå er snakk om billigere strøm til folket, fjerne frynsegoder til politikere eller hvordan rikingene bør tas hardere. Aller best personifisert av Mìmìr Kristjànsson som er høyt og lavt på de fleste debatt-fronter for tiden. Og i tillegg deltar i Farmen og gjør suksess som forfatter med ferske bøker av både egen mor og Jon Michelet.

 

Samtidig har Rødt opparbeidet seg en profil som peker ut over det opprørske. Der partileder Bjørnar Moxnes har gått foran og fått med seg dyktige folk inn på Tinget som Marie Sneve Martinussen, Seher Aydar, Tobias Lund og Sofie Marhaug. De skaper i sum en seriøs bredde som er et tegn på at R-oppturen de siste årene er noe langt mer enn et blaff. Også SV har en potent stortingsgruppe som setter sitt preg på samfunnsdebatten. Bak Audun Lysbakken finner vi sterke «kort» som Torgeir Fylkesnes, Kari Kaski, Kiristi Bergstø og Ingrid Fiskaa.  

Plass til begge
Solberg-regjeringen hadde i det meste av sin åtte-årsperiode lite opposisjon til høyre for seg. Støre-regjeringen har to partier i opposisjon til venstre for seg. Det er nok ett for mye, er det lett å tenke. Men slik tenker ikke velgerne nå. Tvert i mot.

Hvilket betyr at det kan være bra med plass til dem begge.   

  

 
Dette er mitt analysebrev nr 54 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere

Rødt vokser

Rødt nærmer seg seks prosent. Mens det ser helsvart ut for de borgerlige.

Juli og ferietid er en stille måle-periode. Men det er likevel publisert tre juli-målinger. Det er nok til at jeg finner det empirisk forsvarlig å beregne et gjennomsnitt på basis av. Ipsos-målingen på kun 7,2 til Frp er såpass avvikende at den dog kan bidra til at snittet for partiet gir et noe lavere nivå enn reelt.


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 29 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post


 I tabellen nedenfor finner du partienes snittnivåer i juli, sammenlignet med juni og valgresultatet i 2017.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Juli	5,6	7,6	23,4	18,4	4,6	3,2	3,4	20,2	9,4	4,3
Juni	5,2	7,8	24,5	17,5	4,1	3,3	2,9	21,5	10,2	3,0
Valg 17	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8

Fem velgerfaktorer som forklarer Rødt-veksten
Jeg merker meg at Rødt er i ferd med å nærme seg 6-tallet. Bakgrunnstallene fra de siste målingene viser at veksten drives av fem faktorer:
1. Økende velgerlojalitet
2. Økende pluss mot Ap
3. Økende pluss mot SV
4. Et lite pluss mot alle andre partier. Selv Sp ligger nå i minus mot R.
5. Solid pluss blant de som ikke stemte sist.      

Overgangsmatrisene for Rødt ser solide ut, men en utfordring er at partiets tidligere gjerdesittere i stor grad allerede er mobilisert. Og den delen av framgangen som er basert på velgere som satt hjemme sist, er neppe av den sikreste sorten. Men både Ap og SV har åpenbart en jobb å gjøre mht. å forsøke snu velgerstrømmen til partiet til venstre for seg. Dette kan skape trøbbel for valgkampstrategien deres fordi de må drive innbyrdes velgerkamp på venstresiden parallelt med «hovedkampen» mot H og Solberg-regjeringen.      

Fire underliggende elementer
Mer underliggende tror jeg Rødts historisk sterke posisjon nå handler om:
1.  Blå regjering i åtte år har skapt rom for en tydelig venstreopposisjon.
2. Sosial utjevning, Rødts beste sak, seiler opp som en sentral sak ved årets valg.
3. Aps problemer har skapt vekstmuligheter til venstre.
4. Rødt har jobbet godt over tid og blitt mer «spiselig» for flere.

Partiet mønstrer sitt desidert sterkeste lag noensinne i år med folk som Bjørnar Moxnes, Seher Aydar, Marie Sneve Martinussen, Mimir Kristjansson og Sofie Marhaug i front i de største valgkretsene. Skulle partiet like før valgdagen fortsatt ligge an til å klare sperregrensen, så kan frykten for å «kaste bort stemmen» også forsvinne for potensielle R-velgere og gjøre terskelen for stemmegiving enda lavere.     

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 29 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Det nye Arbeiderpartiet

For et par dager siden tok tidligere leder i Rød Ungdom, nå journalist i Klassekampen, Mimir Kristjánsson, kontakt for å snakke med meg om at høyrepartier både i Sverige (M) og Norge (Frp) framstiller seg selv om "Det nye arbeiderpartiet". Saken stod på trykk i dag.

I artikkelen er også Magnus Marsdal intervjuet. Den ligger ikke på nett, og av opphavsmessige årsaker har jeg neppe lov til å gjengi artikkelen i sin helhet her. Så jeg nøyer meg med å lime inn biten med mine ytringer under her.  Hva synes du - er det betimelig eller litt for drøyt at M og Frp kaller seg nye arbeiderpartier?

Valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen, som er tilknyttet høyretidsskriftet Minerva, sier han er usikker på hvor nytt fenomenet med «nye arbeiderpartier» på høyresiden egentlig er.
- Det er ikke noe nytt at høyrepartier vender seg inn mot sentrum for å vinne nye velgere. Men det er nytt at man forsøker å appellere direkte til Aps gamle velgere, sier Marthinsen.

Finnes det noen grense for hva man kan mene og likevel kalle seg «det nye Arbeiderpartiet»?
- Nå må partier få lov til å kalle seg hva de vil, men personlig har jeg alltid synes at parallellen mellom for eksempel Ap og Frp har haltet litt. Selv om de til en viss grad har lykkes med å dra arbeidervelgere, er Ap fortsatt det suverent største partiet i arbeiderklassen, sier Marthinsen.

Når det gjelder Nya Moderatarna, mener Marthinsen strategien med å profilere seg som «Sveriges nya Arbetarparti» først og fremst er en retorisk øvelse.
- Jeg har inntrykk av at dette er en retorisk øvelse for å tiltrekke seg litt andre velgere enn de man tradisjonelt har hatt. Samtidig er det en substans i at Moderatarna til en viss grad også politisk har beveget seg inn mot sentrum. Men at de skal være et nytt arbeiderparti blir for drøyt, sier han.
På sikt er det bare resultatene som avgjør om de «nye arbeiderpartiene» kan overta rollen til sosialdemokratiet, mener Marthinsen.
- Retorikk er en ting, men over tid er det resultatene du leverer som betyr noe. Retorikken kan ha vært avgjørende da Reinfeldt ble statsminister i 2006, men etter fire år det politikken regjeringen har levert som avgjør.

Hvis resultatene er på plass, slik Marthinsen mener de er i Sverige, kan det fort bli farlig for de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.
- Sosialdemokratiet kan ikke tillate at de borgerlige får like god eller bedre troverdighet når det gjelder å skape arbeiderplasser. Dette er et felt der sosialdemokratene er avhengig av å ha den beste velgerstandingen, og i Sverige kan det se ut som om de har tapt sitt hegemoni, sier Marthinsen