Lokale valg

Lokale saker blir stadig viktigere for velgerne.


Ferietid er også lesetid. For avvekslingens skyld burde jeg muligens tatt med meg noe annet enn «Lokalvalget 2019» på sommerens hyttetur. Men boken, som kom ut i juni og er et samarbeid mellom flere av våre fremste samfunnsforskere på lokaldemokrati, inneholder såpass mange interessante poenger at det ble et feriebok-valg jeg slett ikke angret på.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

En av to mener lokale saker er viktigst
Ikke minst fanget fire grafer på s. 46 min interesse.1  Disse vil jeg derfor dele med deg. De viser hva velgerne har vektlagt som viktigste faktor for sitt partivalg ved de siste sju lokalvalgene. For tjue år siden pekte tilliten til partiet seg ut som det desidert viktigste for velgernes valg. Etterfulgt av lokale saker. Personer på listen og rikspolitiske saker kom ut som nummer tre og fire.

I 2019 var derimot lokale saker rykket fram som den klart viktigste faktoren. Partitillit har sunket i betydning, særlig fra 2015 til 2019 og kommer ut som nummer to, ganske langt bak. Rikspolitiske saker har rykket opp til tredjeplass, mens personer på listen kom nederst av disse fire elementene.

1 Kapittelet er skrevet av Jo Saglie, Johannes Bergh, Jens Petter Gitlesen og Hilmar Rommetvedt. Grafene
bygger i stor grad på Tor Bjørklunds store arbeid gjennom mange år.

Saksstemmegivning blir altså viktigere, i følge denne tidsserien. Mens personer synes å bli mindre viktige. Oppløftende data for alle som mener de politiske sakene bør være politikkens kjerne og ikke personifiseringen.

Økende personstemmegivning 

I forlengelsen av dette er det rimelig å forvente at velgerne i mindre grad stemmer på person. Men ser vi på andelen som retter på listene som partiene setter opp, ved å gi kandidater de har sans for et ekstra kryss, så er fakta det stikk motsatte. I 1995 var det bare ca. en av fire velgere som brukte mulighetene for å endre listene. Ved de to siste lokalvalgene i 2015 og 2019 var andelen tett opp mot av en to velgere. Ergo har personstemmegivningen økt.

Forskerne angir to mulige forklaringshypoteser på dette paradokset. For det første at velgerne ikke tar sitt partivalg på grunn av de kandidatene som står på listen, men at andre (saks)faktorer ligger bak. Altså at den økte personstemmegivningen i liten grad er knyttet til selve valget av parti. Dernest at mer personstemmegivning og økt saksorientering kan være utrykk for to sider av det samme; velgerne gir personstemmer pga. deres standpunkter i sentrale saker. Jeg tror forskerne er inne på noe her. Samtidig er dette tilsynelatende paradokset en påminnelse om at velgernes stemmegivning er en kompleks materie der mange elementer spiller inn og der sammenhengene ikke alltid er opplagte.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Lokalpolitikken drukner ikke 

I min tid som både valganalytiker og debattleder, har jeg en rekke ganger støtt på påstanden «lokalpolitikken drukner». Særlig er mange lokalpolitikere oppgitt over at rikspolitikere tar over oppmerksomheten og at de rikspolitiske sakene dominerer også i lokalvalgkampene. Den ovennevnte valgforskningen bør snu deres pessimisme til optimisme. For velgerne vektlegger i økende grad lokale saker som det viktigste for sitt valg. Og velgerne tar i bruk adgangen til personstemmegivning i langt større grad ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette har også med valgordningen vår å gjøre der det i praksis er umulig å påvirke kandidatrekkefølgen ved stortingsvalg. Velgerne i små kommuner gir oftest personstemmer. 

Lokale saker påvirker også valgutfallene i kommunene. Som kunstilo-debatten i Kristiansand som sendte Demokratene til nye høyder lokalt. Eller debatten om Nordkapp-plattåets finansiering som sendte Ap til bunns i kommunen. Dette fører til at noen lokalvalgkamper og  valgresultater lever sine egne liv, på tvers av rikspolitiske tendenser, selv om dette fortsatt nok er mer avvik enn regel.

    Tegning: Egil Nyhus

Lokal stortingsvalgkamp? 

Har denne kunnskapen om økt vektlegging av det lokale ved lokalvalg noen overføringsverdi til det nært forestående stortingsvalget? Ikke nødvendigvis. For et stortingsvalg har en annen og, naturlig nok, kraftigere rikspolitisk karakter. Likevel kan lærdommen fra 2019 være vel verdt å ta med seg for alle som driver valgkamp i 2021, samt for de av oss som følger med fra utsiden. For også ved dette valget er det ikke snakk om kun ett valg. Men 19. I våre 19 valgkretser. Med ulike lokale kandidater, lokale og regionale sakssærpreg og geografisk differensiert velgermasse med forskjellig sosial bakgrunn. 

For å evne snakke med velgerne om miljø, skole eller helse i det store bildet, må en trolig forstå hva temaene betyr for den enkelte lokalt. Vindmøllene i deres naturområder, barnas skolesituasjon eller lokalsykehuset. Den beste velgerkommunikasjon i dag kan være å komme seg så langt ned på mikro-planet som mulig. Helst en-til-en med hver og en velger. Fordi også rikspolitikken er lokal. I en tid med økende informasjonsstrøm i alle kanaler, kan det fort bli de som evner å kombinere den rikspolitiske agendaen med den lokale forståelsen og mikroforankringen, som vil vinne mest fram. En pandemi som har gitt økt oppmerksomhet om det nære og lokale for de fleste av oss, kan forsterke dette lokalperspektivet. Det gir håp til alle som driver valgkamp lokalt om at det de holder på med er verdifullt. 

Velgerne er sjefen, de befinner seg i din valgkrets og kan være opptatt av tilsynelatende små ting som i sum blir noe stort.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

De siste nasjonale tendensene og situasjonen i våre 10 største kommuner

De siste målingene viser at det lysner litt for Frp, KrF og V, mens Rødt viser litt svakhet. Sp blir valgets store seierherre, flankert av MDG og SV. De borgerlige kan fortsatt ha makten i seks av ti storkommuner etter mandagens valg, men de kan også komme til å stå omtrent ribbet tilbake. Sluttspurten avgjør.   

Jeg har studert utviklingen på de aller siste målingene nasjonalt og lokalt og har notert følgende:

Ap: Lykkes ikke i denne valgkampen og ligger på rundt 24 prosent. I så fall en nedgang på hele ni prosentpoeng fra 2015 og tidenes svakeste lokalvalg for partiet.

H: Svak valgkamp. Har ca 20 prosent inne og er med det ca 3 prosentpoeng lavere enn sitt 2015-nivå.

Sp: 15 prosent og kan nesten doble oppslutningen sin fra forrige valg. Strålende valgkamp.

Frp: Har karret seg noe opp fra svært svake nivåer og kan øyne 8-tallet. Men fortsatt et stykke opp til 2015-nivået på 9,5.

MDG: Virker å ha 7-tallet inne, men spørsmålet er om alle som sier de skal stemme MDG, faktisk går og gjør det. Uansett blir det partiets klart beste valg i historien.

SV: Opp i mot 7 prosent og har med det en pen framgang på rundt 3 prosentpoeng fra 2015 inne.

KrF: Lysner litt for hardt prøvede KrF og øyner nå 4-tallet, noe som jeg tror mange i partiet vil anse som en liten seier, selv om det vil være klar nedgang fra 2015.

Venstre: Ligner litt på KrFs situasjon. Øyner muligheten for å se 4-tallet valgdagen, noe som nok vil oppleves positivt i partiet, med tanke på bakteppet av svært svake målinger på vårparten.

Rødt: Rundt 4, men viser nå svkahetstegn. Har tradisjonelt slitt med å mobilisere sine sympatisører til faktisk å stemme, så 3-tallet er trolig mest sannsynlig valgdagen. Uansett partiets klart beste valg i historien.

FNB: Framveksten har stoppet opp, men bommotstanderne ligger fortsatt på oppsiktsvekkende sterke nivåer, særlig i Bergen. De blir dette valgets store nykommer og kan kanskje se 2-tallet på landsbasis.

Andre: Øvrige småpartier, inkl ulike by- og bygdelister, kan fort få over 5 prosent totalt og dermed gå fram fra 2015. Det er velgermarked for protestpartier og "ensakspartier" i år.


La oss se litt på situasjonen i våre ti største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene ligger de siste lokalmålingene, sett i lys av de nasjonale trendene:

Oslo:  Det rødgrønne favorittstempelet i hovedstaden er styrket gjennom valgkampen. Ap kan komme til å gå et tosifret antall prosentpoeng tilbake, men det ligger an til å bli mer enn kompensert for gjennom framgang for "vennene" i MDG, SV og Rødt. Alle de fire "borgerlige" partiene ligger an til å gå tilbake, og da blir det for tynt, selv om FNB regnes inn på den siden. Raymond Johansen (Ap)  fortsetter høyst trolig som byrådsleder. Høyresiden kan dog håpe på at MDG, Rødt og SV er "overmålt" parallelt med at H og V får til en sluttspurt der de mobiliserer gjerdesitterne sine som de har en del av. Da kan dette bli jevnere på valgdagen enn det pr. nå ser ut til.

Bergen: Det ser åpent ut her både før og etter valget. Dagens byråd av Ap, KrF og V er sjanseløse på å beholde flertallet. Hverken H+Frp+FNB eller Ap+SV+R+MDG ser ut til å kunne få flertall. Dermed blir ett eller flere av sentrumspartiene Sp, V og KrF sittende med maktnøkkelen. Venstre har åpnet for å samarbeide med venstresiden, inkl Rødt, mens KrF er mer lunkne. Kanskje skiller de lag? Et tynt tips på at Harald Victor Hove (H) blir Bergens neste byrådsleder, men Roger Valhammer (Ap) kan absolutt ikke avskrives. 

Trondheim: Ap går mot et massivt valgnederlag i sitt "utstillingsvindu", men det får neppe betydning for maktutfallet siden høyresiden virker å stå altfor svakt. Ingrid Skjøtskift (H) sitt eneste reelle håp for å få til maktskifte, ser ut til å ligge i at MDG lokkes over "streken", i bytte mot et ordførerverv. Det vil være en skrell om det inntreffer, så favorittstempelet er tungt på fire nye år med Rita Ottervik (Ap). 

Stavanger:  Det er borgerlig favorittstempel her, forutsatt at FNB regnes inn. KrF og/eller Venstre ligger an til å havne i vippeposisjon. Hvis de velger høyreorientert, som forventet, vil John Peter Hernes (H) etterfølge partikollega Christine Sagen Helgø som ordfører. Men Kari Nessa Nordtun (Ap) er med i kampen hvis hun lykkes med å samle en usedvanlig bred sentrum-venstre-allianse etter valget.

Bærum: Det ser ikke ut som Høyre klarer rent flertall her, men sammen med samarbeidspartnerne Frp og KrF, så bør dagens flertall kunne gjenskapes, noe som vil gi Lisbeth Hammer Krogh (H) fire nye år. En viss mulighet for et overraskende maktskifte kan dukke opp hvis de tre ikke får flertall og Venstre havner på vippen. Da vil Ap gjøre alt de kan for å dra lokke til seg V, det kan være greit å ha denne lille åpningen i mente på valgkvelden når stemmene telles opp.

Kristiansand: Det ligger an til et meget fragmentert bystyre med 11-13 partier. Harald Furre (H) har trolig flest veier til flertall, men også Jahn Oddvar Skisland (Ap) har sjansen hvis han klarer bygge en svært bred allianse. Også Jørgen Haugland Kristiansen (KrF) må regnes inn i bildet, KrF kan få en vippeposisjon som de kan komme til å utnytte i ettervalgsforhandlingene.

Drammen: Helt åpent i Drammen. Mine prognosetall viser 29-28 til borgerlig side (hvis H, Frp, KrF, V og Bommotstanderne) regnes inn. Åpent hva V vil gjøre i en evt. vippesituasjon. Også Sp kan havne i en slik rolle, og kan like gjerne gå til høyresiden som til venstre. Et svært tynt tips til Fredrik Haaning (H) som nye Drammens første ordfører, men dette kan like gjerne bikke i Monica Myrvold Berg (Ap) sin favør.  

Asker: Høyres svake valgkamp nasjonalt har brakt en viss spenning inn i nye Asker. Blir det et flertall av Høyre, Frp og KrF, som det fortsatt ser ut til å bli, så er Lene Conradi sikker som ordfører. Men kommer Venstre på vippen, så vil Ivar Granum (Ap) gjøre det som står i hans makt for å få Venstre med på å felle de blå. I så fall kan det ei heller utelukkes at Elisabeth Holter-Schøyen (V) vil tilbys et toppverv. Favorittstemplet er like fullt klart på Conradi.

Lillestrøm: Jørgen Vik (Ap) ligger an til å bli Lillestrøms første ordfører og er klar favoritt. Spenningsmomentet ligger primært i om det antatte vippepartiet Sp gjør som forventet og foretrekker Ap-samarbeid etter valget. Høyres eneste mulighet for makt og innflytelse ligger trolig i å tilby Thor Christian Grosås (Sp) ordførervervet, men jeg har liten tro på at det skjer. 

Fredrikstad: Kraften i Aps nedtur avgjør om det blir litt spenning i utfallet i plankebyen. Blir nedgangen svært sterk, så kan det ikke helt utelukkes at de borgerlige vil søke å få det antatte vippepartiet MDG over og endog gjøre Erik Skauen til en sensasjonell ordfører. Men Jon-Ivar Nygård (Ap) er fortsatt klar favoritt. 

Klarer de borgerlige å avgjøre jevne byer som Bergen, Stavanger, Drammen og Kristiansand til sin fordel, så kan valgkvelden bli ok for regjeringspartiene, selv om alle fire må belage seg på en viss tilbakegang målt mot 2015. Hvis flere av disse byene derimot ryker for dem, så blir det fort en svart aften for Erna Solberg og co.

 

Det SVinger

SV ligger an til å gjøre sitt fjerde beste lokalvalg noensinne.

Det er optimisme i SV-leiren foran helgens landsmøte og høstens kommune- og fylkestingsvalg. Stortingsmålingene (blå graf) viser nå høye 7-tall. SV står dog svakere lokalt enn nasjonalt, så et valgresultat mellom 6 og 7 er nok mest realistisk i øyeblikket. Nasjonale kommunemålinger (rød graf) ligger riktignok et stykke nede på 5-tallet foreløpig, men de virker for lave. Uansett er nivået  godt over valgresultatet på 4,1 fra 2015. 

SV har høy velgerlojalitet til partiet å være og har fortsatt positiv velgerutveksling med Ap. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent for SV.

SV har mulighet for tosifret oppslutning i alle de tre storbyene Oslo, Bergen og Trondheim. Konkurransen fra MDG og Rødt er sterkest i Oslo, så trolig er sjansen størst i Bergen og Trondheim.

Antatt styrking av SV ved høstens valg, vil også kunne gi partiet økt makt. Forholdet mellom SV og Ap er godt i Oslo og Trondheim, men kjølig i Bergen. Et smalere rødgrønt flertall, et svekket Ap og styrket SV, kan derfor særlig gi uttelling for SV i Trondheim, kanskje i form av en varaordførerpost. SV kan også komme til å beholde ordførervervet i Oslo og byrådsmakten.

SV har en ok mulighet for å bli en nødvendig del av posisjonsmakten i Viken, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Men partiets plassering til venstre for Ap gjør at det er små muligheter for at de tyngste maktposisjonene tilfaller SV-folk.

Aps problemer har bidratt til SVs vekst de siste årene. Det var også godt for SV å komme seg ut av den rødgrønne regjeringen og bygge seg opp som opposisjonsparti. SV fungerer i dag bra som et alternativ for de velgerne som synes Ap er for bleikt og Rødt for radikalt.

Nestlederkampen mellom Kari Kaski og Torgeir Fylkesnes dreier seg en del om form, men også om politikk og strategi. Fylkesnes er en mann å velge hvis partiet ønsker å bredde ut mer og styrke sin heller labre næringspolitiske og distriktspolitiske profil. Kaski er ei dame å velge hvis SV heller vil styrke sin urbane profil ytterligere og løfte kjernesaken miljø sterkere. Partiet har en svakt utbygd organisasjon og Kaskis sterke organisasjonskompetanse er et godt argument for henne.

SV overvruderes ofte noe på målinger, men partiet har nå en posisjon som bør kunne gi dem et godt valgresultat 2019 og en god plattform å jobbe på veien mot stortingsvalget i 2021.

Borgerlig motbakke

Valgåret 2019 ble innledet med at KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering og den første firepartiregjering siden 1971 ble etablert. Målingene som er tatt opp etter at den «nye» regjeringen la fram Granavolden-plattformen, tyder på at den sliter med oppslutningen. Alle fire regjeringspartier ligger i øyeblikket på svakere nivåer enn valgresultatet i 2017. Et stortingsvalg i dag ville gitt klart rødgrønt flertall og maktskifte.

Høyre har mål om at halvparten av landets innbyggere skal bo i en Høyre-styrt kommune etter høstens kommunevalg. I så fall er partiet avhengig av tre ting: De må gjøre jobben lokalt via sterke kandidater og engasjerende saker. Dernest må de bygge brede sentrum-høyre-venstreallianser der både V, KrF og kanskje også Sp og MDG kan inngå. Dessuten er alle de borgerlige lokalpartiene avhengig av nasjonal drahjelp i form av en populær regjering. Fordi en del velgere vektlegger rikspolitiske forhold når de avlegger sin stemme, selv om det er lokalvalg.

Høyre og Frp har den «fordel» at høstens resultat skal sammenlignes med 2015-valget og ikke 2017-valget. Begge de blå gjorde det klart svakere ved forrige lokalvalg enn forrige stortingsvalg. Både Høyre og Frp har derfor fortsatt mulighet for å gjøre det skarpere i år enn i 2015. Høyre har realistiske muligheter til å overta makten i Enebakk og Gjerdrum på Romerike. I heldige øyeblikk kan Ullensaker, Lørenskog, Eidsvoll og Nittedal også være innen rekkevidde. Lillestrøm er den viktigste «skalpen» for Høyre å erobre i vårt distrikt for å realisere 50-prosentmålet. I så fall må Lillestrøm Høyre klare bredde ut sitt samarbeid, parallelt med at høyresiden makter mobilisere maksimalt for reelt å true favoritten Ap og Jørgen Vik.

I øyeblikket ser det ikke ut som regjeringen kan gi den drahjelpen som Høyre og de andre borgerlige partiene trenger for å erobre mer makt på Romerike. Hovedårsaken til at regjeringspartiene nå sliter på målingene, er at mange borgerlige velgere har satt seg på gjerdet. Det kan skyldes en generell regjeringsslitasje etter over fem år med styring, en rekke negative saker rundt enkeltpersoners handlinger særlig i Frp og mye støy rundt regjeringsforhandlingene, ikke minst om abort.  Samtidig ligger det et mobiliseringspotensial i gjerdesitterne fordi slike velgere er lettere å hente tilbake enn velgere som har gått til andre partier. Et annet lite lyspunkt på borgerlig side er at hardt prøvede KrF ser ut til å ha stabilisert sin oppslutning.

Hva kan hindre at høstens valg blir en rødgrønn parademarsj? Først og fremst at de borgerlige klarer få gjerdesitterne ned og inn i valglokalene. En felles «fiende» kan fungere som mobiliseringsmiddel. For høyresiden er det derfor en fordel at Rødt og SV fortsetter å vokse slik at de politiske forskjellene trer klarere fram inn mot valget. Borgerlig orienterte gjerdesittere kan da ha lettere for å hoppe ned for å balansere en potensielt sterk og radikal rød framgang. Et stort Ap er ikke like «skremmende».

En ny krisesituasjon kan også virke pro regjeringspartiene. Finanskrisen i 2008/09 virket mobiliserende for Ap ved 2009-valget.  Det samme gjorde 22.juli-terroren før 2011-valget. Høyre og Frp mobiliserte inn mot 2017-valget i kjølvannet av flyktningkrisen 2015/16.

Sju måneder før lokalvalget 2019 ligger det an til at regjeringen ikke er den plussfaktoren som Høyre og de borgerlige trenger for å bryte Aps mange makthegemonier på Romerike. Det kan snu seg.

Men de rødgrønne har startet valgåret 2019 klart best.


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 11. februar 2019

Ap, KrF, Sp og Rødt vektes feil vei?

Vi er nå i en fase der det vil komme flere nasjonale kommunemålinger. Ikke helt unaturlig siden vi nærmer oss et lokalvalg. Parallelt tas det også opp stortingsmålinger. Dette kan være noe forvirrende for leserne, så vi må forsøke holde tungen rett i munnen.

5. februar presenterte NRK tall fra Norstat som både inneholdt en stortingsmåling og en kommunemåling. Tallene så slik ut (stortingsmålingen nevnt først):

Ap   29,2     31,3
H     22,9     24,4
Sp    11,8     11,1
Frp   12,0      9,0
SV     7,8       5,2
KrF    3,4      4,8
V        2,6      2,8
MDG  3,2      4,6 
Rødt   4,8      3,3


Normalt sett står Ap, Frp, SV og KrF sterkere nasjonalt enn lokalt. Derfor stusser jeg over Aps og KrFs tall i målingen som er stikk motsatt av forventet. Partiene H, Sp, MDG, V og Rødt står derimot normalt sterkere lokalt enn nasjonalt. At både Sp og Rødt ligger lavere lokalt virker snålt. 

Hva kan disse overraskende differansene skyldes? Jeg har en mistanke om at vektingen spiller målerne et puss. Stortingstallene vektes opp mot siste stortingsvalg i 2017, mens kommunemålingen vektes mot kommunevalget 2015. Ap gjorde et svakt stortingsvalg og fikk bare 27 prosent, men et sterkt kommunevalg med 33 prosent. Det ligger her derfor en fare for at Ap vektes for mye opp når "råtallene" vektes mot 2015 og ikke 2017. Det samme gjelder KrF som også gjorde et bedre kommunevalg i 2015 enn stortingsvalg i 2017. For Sp og Rødt sin del er situasjonen den motsatte. De gjorde bedre stortingsvalg i 2017 enn lokalvalg i 2015. Her ligger det derfor en fare for at begge vektes for mye ned.

Man må ta hensyn til den reelle utviklingen i velgerpreferansene de siste tre årene. Ap og KrF ligger på et lavere nivå blant velgerne enn for tre år siden, mens Sp og Rødt har hatt en motsatt utvikling. Hvis ikke dette momentet hensyntas når man kommer fram til de endelige barometertallene, er det en risiko for at det vektes feil vei.

Denne blogger skal følge med på denne tematikken fram mot valget.


Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid, eller bruk konto nr  9710 16 46878      

10 største kommuner: 7 blå og 3 røde?

Høyre kan ta over makten i Oslo og Bergen, men kan ryke i Drammen. 

Vi er ti måneder unna lokalvalget 2019 og tiden er inne for å se nærmere på situasjonen i våre ti største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Ap ligger an til en tilbakegang på rundt fem prosentpoeng, mens SV og Rødt samlet sett ligger an til en tilsvarende framgang. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget på lokalmålingene, men jeg har mine tvil om partiet faktisk klarer å stå i mot en eventuell nasjonal nedgangstrend for partiet og har MDG noe lavere på mine tall.

På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt. Frp ser ut til å forsvare sitt 2015-nivå og vel så det, mens KrF og V skal få slite med å tangere 2015. Mandatmessig er det derfor trolig Høyre som må plukke de to mandatene som borgerlig side trenger for å bikke flertallet. I øyeblikket har partiet dette akkurat inne på mine tall, parallelt med at Frp, V og KrF ser ut til å kunne klare forsvare alle sine mandater. Men V tåler ikke falle ærlig mer før deres 4. mandat glipper. 30-29 borgerlig vil gi maktskifte i hovedstaden, men her er det små marginer ute og går.
 
Mine foreløpige prognosetall: 

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som hadde et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Det er ingen ting som tyder på at byrådet kan gjenskape sitt flertall ved valget neste år. Schjeldrup har også frasagt seg gjenvalg.

Det ligger an til en normalisering av Høyres oppslutning i Bergen, og man bør kunne nå Oslo-nivå et stykke opp på 30-tallet. Også  Frp ligger over sitt 2015-nivå, men et rent blått flertall virker for langt fram. Venstre og KrF ser derfor ut til å sitte med nøkkelen til makt i Bergen etter valget. Et sterkt svekket Ap og en klar styrking av SV og Rødt kan føre til at de sier farvel til Ap for denne gang og ser i retning Høyre. I så fall vil det trolig bli maktskifte.

Mine foreløpige prognosetall: 

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V og Sp kan komme til å bytte side. Ap er sterkt svekket i sitt "ustillingsvindu", men bør likevel kunne berge et resultat på 30-tallet. SV og Rødt ligger an til åkompensere en del slik at den rødgrønne blokken fortsatt har flertallet greit inne. Ottervik går for en ny periode og det blir vanskelig å nekte henne fire nye år som ordfører.

Mine foreløpige prognosetall:

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Frp kan profittere på bompengemotstand her, og de borgerlige ser samlet sett ut til å styrke sin posisjon, selv om KrF og V ligger an til en nedtur. Sagen Helgø har frasagt seg gjenvalg, og John Peter Hernes er ny toppkandidatet. Han blir etter alle solemerker Stavangers neste ordfører.         

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt svært dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Fortsatt ingen lokale målinger herfra, men spørsmålet er primært hvor stor Høyre-dominansen nå er. Rent flertall er igjen mulig.  

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Solid borgerlig flertall på siste lokalmåling og de borgerlige er klare favoritter ved valget neste år. Furre fortsetter høyst trolig som ordfører.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt, og Fredrik Haaning er ny ordførerkandidat. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. Siste lokalmåling her viser at Drammen er åpnere enn på lenge. Slett ikke utenkelig at godtgående Drammen  MDG kan havne i en vippeposisjon. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, om enn tynt, men her er det reelle sjanser for maktskifte og Monica Myrvold Berg (Ap) som nye Drammens første ordfører. 

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker, slik at muligheten for rent H-flertall svekkes. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen. Ett interessant poeng i nye Asker kan bli hvorvidt Høyres forhold til Venstre kan bedres som et produkt av sammenslåingen.

Jørgen Vik - ordførerfavoritt i Lillestrøm

       
Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik (bildet) erstatter ham som Aps frontkandidat. Han er  favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – frontkandidaten til Høyre er Kjartan Berland.  


Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Siste lokalmåling herfra viser at Ap fortsatt er snublende nær rent flertall, noe som i så fall er svært imponerende tatt i betraktning av at Ap faller klart nasjonalt. Fortsatt Ap-styre er altså klart mest sannsynlig og i så fall fire nye år med Nygård. så noe annet enn fort. Vvil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige. 

4 sikre blå, 2 sikre rød, 1 trolig rød og 3 åpne
Bærum, Stavanger, Asker og Kristiansand er sikre blå stikk. Trondheim og Fredrikstad bør være klare røde byer, også i Lillestrøm er det rødt favorittstempel. Oslo, Bergen og Drammen ser åpne ut, holder en liten knapp på borgerlig sier, men her kan det bikke begge veier. 

Akershus: 8 Ap-styrte, 8 H-styrte og 3 Sp-styrte kommuner etter 2019?

Akershus Vest ser som vanlig svært Høyre-dominert ut. Follo-regionen er også ganske blå, med skjær av rødt og grønt. Mens Ap har grepet om Romerike, men risikerer å miste makt til Høyre og Sp et par steder. 

Jeg baserer mine vurderinger på valgstatistikk, og det lille som finnes her av nye, lokale målinger, samt nasjonale trender på riksmålingene. Analysen er et øyeblikksbilde ut i fra dagens situasjon, vurderingene kan endre seg når ny informasjon kommer.

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Hun ønsker gjenvalg. Ingen lokale målinger å støtte vurderingene på, men spørsmålet er i grunn primært hvor stor Høyre-dominansen nå er. Rent flertall er igjen mulig.

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp, og valgteknisk av Venstre. Conradi ønsker også gjenvalg. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen. Ett interessant poeng i nye Asker er hvorvidt Høyres forhold til Venstre kan bedres som et produkt av sammenslåingen.

Nordre Follo: (51') Oppegård og Ski slås sammen. Det er Høyre-dominans i Oppegård, med Thomas Sjøvold som ordfører, støttet av KrF og valgteknisk støtte fra Frp. Ofte jevne valg i Ski, intet unntak ved 2015-valget, der en koalisjon av SV, Sp, MDG og Venstre gikk sammen om å støtte Aps ordførerkandidat Tuva Moflag slik at hun kunne overta kjedet fra Anne Kristine Linnestad (H). Da Moflag ble valgt inn på Stortinget i 2017, ble den nye ordføreren Hanne Opdan. Sjøvold (H) eller Opdan (Ap) blir ordfører i den nye kommunen, Sjøvold har favorittstempelet, men vil trolig trenge støtte fra både Frp, KrF og/eller Venstre. Venstres samarbeidspreferanse er uavklart, så det kan bli et spenningsmoment hvis deres mandater havner på vippen. Siste lokalmåling viser et knappest mulig flertall av H+Frp+KrF, og i så fall V utenfor vippeposisjon. MDG er en alternativ mulighet for de borgerlige, men de heller trolig mest til rødgrønn side.

Ås: (20') Ola Nordal (Ap) er ordfører her, støttet av V, MDG og SV. Det ligger ikke an til at disse beholder sitt flertall. Ser for meg et scenario med tre jevnstore partier her: Ap, H og Sp. Ås er en av kommunene der Sp kan forhandle seg fram til et ordførerverv, enten ved å gå inn i dagens venstreorienterte koalisjon, eller søke i borgerlig retning. Alternativet kan være at Ap og H gjør et grep som holder Sp ute.

Nesodden: (19') MDG stormet fram her sist og fikk over 13 prosent. En blokkoverskridende allianse av Ap, MDG og H medførte at Nina Sandberg (Ap) kunne videreføre sin ordførergjerning. Da hun ble valgt inn på Stortinget i fjor, så ble Truls Wickholm ny ordfører. Nesodden er en av få kommuner i landet der et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt er innenfor rekkevidde. Men Aps forhold til SV og Rødt er ikke all verdens der, og også dagens Ap+H+MDG har en ok mulighet til å beholde flertallet. Ap ligger best an til å beholde ordførervervet.

Vestby: (18') Høyre underpresterte her sist og ble nesten halvert pga. indre strid og mye uro rundt daværende ordfører John Ødebehr. Partiet sprakk og utbryterne dannet "Bygdelista" som fikk 12 prosent og gikk inn i en allianse med Ap, Sp, SV og V som sikret Tom Ludvigsen (Ap) ordførerposisjonen. Han går for gjenvalg, men skal slite med å få det til hvis Høyres oppslutning normaliseres, noe det er grunn til å tro. Men Bygdelista er fortsatt aktive og stiller også ved neste års valg, det kan dempe Høyres forventede framgang.

Frogn: (16') Høyre er sterke her. Odd Slåke (H) er ordfører, støttet av Ap. Han ønsker gjenvalg og er klar favoritt til å få ønsket innfridd. Ikke umulig at Høyre kan se 40-tallet her, men lokal måle-info mangler foreløpig. I så fall vil Høyre kunne velge om de ønsker å beholde Ap som alliansepartner, eller bytte dem ut med Frp og/eller sentrum. 

Enebakk: (11') Det bikket fra blått til rødgrønt sist i kommunen som ligger både i Follo og på Romerike. MDG og Venstre valgte Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall er en realistisk mulighet neste år, i så fall er Høyres ordførerkandidat Tonje Anderson Olsen mest trolig den neste ordføreren. Fortsatt Ap-styre avhenger av at det meget brede sentrum-venstre-samarbeidet videreføres, parallelt med at det ikke blir blått flertall.  


Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik er foreslått å erstatte ham som frontkandidat. Han er  favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – frontkandidaten til Høyre blir enten Kjartan Berland eller Marianne Grimstad Hansen.

Lørenskog: (39') Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Høyre+Frp bør kunne se 40-tallet samlet sett, men helblått flertall virker for langt fram. Det betyr at at småpartiene MDG, V og/el. KrF  kan avgjøre maktutfallet. Høyre bygger opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat, etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget, og jeg tror hun særlig må satse på å gjøre sine hoser V-grønne og KrF-gule for å ha reelle muligheter til å overta kjedet fra Bergheim. Favorittstempelet ligger på sistnevnte.

Ullensaker: (37') Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører etter at populære Harald Espelund frasa seg gjenvalg. Også Venstre inngår i dette borgerlige samarbeidet. Frp er storebror i flyplasskommunen, men det er tegn på at Høyre nærmer seg noe - uten at jeg tror at de vil klare å passere Frp ved valget neste år heller. Ap bygger opp Eivind Schumacher som ny ordførerkandidat etter at Janka Holstad flyttet. Staahle ønsker gjenvalg, men Espelund teller på knappene om han skal utfordre og gå for et overraskende comeback. Ullensaker kan bli helblått, men KrF og/eller Venstre kan også få et avgjørende ord med i laget. Både KrF og Venstre heller klarere i blå retning her enn mange andre steder, så et maktskifte ser pt. tungt ut å få til for opposisjonen.

Eidsvoll: (25') Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp, bildet) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon på kort tid, og en betydelig ordfører-effekt er ikke utenkelig her, det kan bety et Sp oppe på 20-tallet, trolig særlig på bekostning av Ap. Tror valget vil helle i rødgrønn retning og at Vika beholder kjedet. Ap stiller med Hege Lending Svendsen på topp og håper hun skal bli Grunnlovsbygdas første kvinnelige ordfører. Høyre har Christoffer Nyborg i front.  

Nittedal: (24') Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, ser det tungt ut for maktskifte, selv om dette er en ganske sterk Høyre-kommune til Romerike å være. Thorkildsen går for gjenvalg og ligger bra an til å lykkes. 

Nes: (22') Solid rødgrønn seier sist, både Ap og Sp står sterkt. SV er også en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan komme til å se 20-tallet også her neste år, og jevne ut styrkeforholdet til Ap, men med Ap som fortsatt rødgrønn storebror. Vanskelig å se hvordan opposisjonen skal få til et maktskifte her, med mindre de klarer lokke Sp over.

Rælingen: (18') Ap fikk smått utrolige 59 prosent her sist. Takket være en gunstig velgerstruktur (mange ansatte i offentlige sektor), at mange har vært fornøyd med politikken som har vært ført og en svært populær ordfører i Øyvind Sand. Men H+Frp fikk 42 prosent ved stortingsvalget i fjor, noe som viser at de blå ikke er sjanseløse den dagen Sand er ute av politikken. Og den dagen kommer ved valget neste år, for han har frasagt seg gjenvalg. Etterfølgeren Ståle Grøtte gjelder som favoritt, men Høyres toppkandidat, Gro Langdalen, har en klart bedre sjanse enn hennes forgjengere. Rødgrønn seier, men solid borgerlig reduksjon av forspranget er derfor tipset pt.     

Aurskog-Høland: (17') Lille Rømskog innlemmes i Aurskog-Høland, uten at det påvirker velgerprofilen. (Men Rømskog mister dermed sin status som kommunen som først har valgresultatet klart..). Ap og Sp har rent flertall her. Også MDG, KrF og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Klart rødgrønt favorittstempel også neste år, med et noe svekket Ap i front, flankert av et sterkere Sp. Maktskifte fordrer nok at Sp skifter side.

Nannestad: (13')  Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for det i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så er det gode muligheter for at flertallet gjenskapes. Venstre står sterkt her og blir en viktig nøkkel.

Gjerdrum: (7') Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist fra høyt nivå. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Ikke umulig at Sp kan se 20-tallet her neste år. Sjelden ordførere gjenvelges her, og valget ser vidåpent ut. Neppe helblått flertall, men sammen med et borgerlig orientert Venstre er flertall mulig. KrF kan komme på vippen, og står de fast på sitt samarbeid med Ap, så har Østensen en ok mulighet til å fornye sin ordførergjerning. Setter en marginal knapp på at Høyres Jo Daniel Lindseth tar dette hjem i kommunen der ordførere sjelden gjenvelges. Men se opp for Sps Leif Haugland her..

Hurdal: (3') Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. En del intern turbulens i partiet, to av fem V-representanter har meldt seg ut. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Bålsrud har sagt nei til gjenvalg, det kan gi en del gamle V-velgere i flyt som jeg tror Sp kan ha forutsetninger for å appellere til. Sp kan bli størst her neste år, det kan bane vei for Paul Johan Moltzau som ny ordfører.

Summeres denne Akershus-analysen opp, så kan Sps antatte framgang medføre at de kan sikre seg ordførervervet i kommuner som Hurdal og Ås. Sp kan også bli en joker å se opp for i andre kommuner, som Gjerdrum. Aps forventede svekkelse kan blokkmessig kompenseres via Sps og SVs  forventede framgang, slik at maktbasen deres ikke blir vesentlig svekket. Men et par-tre ordførerverv kan ryke i Nordre Follo, Gjerdrum og Enebakk, og de må se opp i Lillestrøm. Høyre kan erobre noe mark i både Follo og på Romerike, samt beholde sin sterke posisjon i Vest.

Ap er altså satt under et visst press, ti måneder før valget.