Borgerlig motbakke

Valgåret 2019 ble innledet med at KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering og den første firepartiregjering siden 1971 ble etablert. Målingene som er tatt opp etter at den «nye» regjeringen la fram Granavolden-plattformen, tyder på at den sliter med oppslutningen. Alle fire regjeringspartier ligger i øyeblikket på svakere nivåer enn valgresultatet i 2017. Et stortingsvalg i dag ville gitt klart rødgrønt flertall og maktskifte.

Høyre har mål om at halvparten av landets innbyggere skal bo i en Høyre-styrt kommune etter høstens kommunevalg. I så fall er partiet avhengig av tre ting: De må gjøre jobben lokalt via sterke kandidater og engasjerende saker. Dernest må de bygge brede sentrum-høyre-venstreallianser der både V, KrF og kanskje også Sp og MDG kan inngå. Dessuten er alle de borgerlige lokalpartiene avhengig av nasjonal drahjelp i form av en populær regjering. Fordi en del velgere vektlegger rikspolitiske forhold når de avlegger sin stemme, selv om det er lokalvalg.

Høyre og Frp har den «fordel» at høstens resultat skal sammenlignes med 2015-valget og ikke 2017-valget. Begge de blå gjorde det klart svakere ved forrige lokalvalg enn forrige stortingsvalg. Både Høyre og Frp har derfor fortsatt mulighet for å gjøre det skarpere i år enn i 2015. Høyre har realistiske muligheter til å overta makten i Enebakk og Gjerdrum på Romerike. I heldige øyeblikk kan Ullensaker, Lørenskog, Eidsvoll og Nittedal også være innen rekkevidde. Lillestrøm er den viktigste «skalpen» for Høyre å erobre i vårt distrikt for å realisere 50-prosentmålet. I så fall må Lillestrøm Høyre klare bredde ut sitt samarbeid, parallelt med at høyresiden makter mobilisere maksimalt for reelt å true favoritten Ap og Jørgen Vik.

I øyeblikket ser det ikke ut som regjeringen kan gi den drahjelpen som Høyre og de andre borgerlige partiene trenger for å erobre mer makt på Romerike. Hovedårsaken til at regjeringspartiene nå sliter på målingene, er at mange borgerlige velgere har satt seg på gjerdet. Det kan skyldes en generell regjeringsslitasje etter over fem år med styring, en rekke negative saker rundt enkeltpersoners handlinger særlig i Frp og mye støy rundt regjeringsforhandlingene, ikke minst om abort.  Samtidig ligger det et mobiliseringspotensial i gjerdesitterne fordi slike velgere er lettere å hente tilbake enn velgere som har gått til andre partier. Et annet lite lyspunkt på borgerlig side er at hardt prøvede KrF ser ut til å ha stabilisert sin oppslutning.

Hva kan hindre at høstens valg blir en rødgrønn parademarsj? Først og fremst at de borgerlige klarer få gjerdesitterne ned og inn i valglokalene. En felles «fiende» kan fungere som mobiliseringsmiddel. For høyresiden er det derfor en fordel at Rødt og SV fortsetter å vokse slik at de politiske forskjellene trer klarere fram inn mot valget. Borgerlig orienterte gjerdesittere kan da ha lettere for å hoppe ned for å balansere en potensielt sterk og radikal rød framgang. Et stort Ap er ikke like «skremmende».

En ny krisesituasjon kan også virke pro regjeringspartiene. Finanskrisen i 2008/09 virket mobiliserende for Ap ved 2009-valget.  Det samme gjorde 22.juli-terroren før 2011-valget. Høyre og Frp mobiliserte inn mot 2017-valget i kjølvannet av flyktningkrisen 2015/16.

Sju måneder før lokalvalget 2019 ligger det an til at regjeringen ikke er den plussfaktoren som Høyre og de borgerlige trenger for å bryte Aps mange makthegemonier på Romerike. Det kan snu seg.

Men de rødgrønne har startet valgåret 2019 klart best.


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 11. februar 2019

Løypemelding fra Romerike

Slik ligger det an i kommunene på Romerike, halvannet år før kommunevalget 2019:

Lillestrøm: Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfall, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – enten frontkandidaten blir Kjartan Berland eller Marianne Grimstad Hansen.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Helblått flertall virker for langt fram, så MDG, V og/el. KrF kan på nytt avgjøre maktutfallet. Høyre må bygge opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat, etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget, dette kan være en ulempe.  

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører. Frp er storebror i flyplasskommunen, men Høyre kan nærme seg. Ap bygger opp Eivind Schumacher som ny ordførerkandidat etter at Janka Holstad flyttet. Ullensaker kan bli helblått, men KrF og/eller Venstre kan også få et avgjørende ord med i laget.

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp, bildet) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon på kort tid.

20-tallet er ikke utenkelig for Sp neste år. Valget ser i utgangspunktet jevnt ut, med et lite rødgrønt overtak.

Nes: Solid rødgrønn seier sist, Ap og Sp står sterkt. SV er en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan se 20-tallet, og jevne ut styrkeforholdet til Ap. Klart rødgrønt favorittstempel.

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, ser det tungt ut for maktskifte.

Rælingen: Total Ap-dominans. Øyvind Sand er en meget populær ordfører, folk liker åpenbert politikken, og Ap flyter også at det er svært mange offentlige ansatte i kommunen. Et dypt Ap-fall nasjonalt kan likevel bli tøft å stå i mot. Og ønsker Sand gjenvalg? De røde har et favorittstempel, men opposisjonen kan komme til å redusere forspranget. 

 

Aurskog-Høland: Ap og Sp har rent flertall. MDG, KrF og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Klart rødgrønt favorittstempel med Ap i front, flankert av et sterkere Sp. Maktskifte fordrer nok at Sp skifter side.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så er det gode muligheter for at flertallet gjenskapes.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist. MDG og Venstre valgte Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall er en realistisk mulighet neste år. Fortsatt Ap-styre avhenger av at sentrum-venstre-samarbeidet videreføres.    

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Sjelden ordførere gjenvelges her, men sentrum-venstre-konstellasjonen bør ha bra mulighet til å fornye sitt flertall. 

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. Også intern turbulens i partier, to av fem V-representanter har meldt seg ut. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Sp kan bli størst neste år, dette kan bane vei for Sp-ordfører.

Valget er åpent i flere kommuner på Romerike. Et svekket Ap kan beholde de fleste av sine maktposisjoner, men Sp, MDG, Venstre og KrF har maktnøkkelen i flere kommuner. Maktskifter i blå retning avhenger av at Høyre vinner kampen om sentrum. På Romerike har Ap bedre sentrumstradisjoner enn Høyre.

Mye kan dog endre seg fram til valget.

Dette er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 26. februar 2018

Romerikes politiske landskap

Tre uker inne i lokalvalgåret 2015 viser opinionstallene at et valg i dag ville gitt to vinnere: Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Og en taper: Høyre. De øvrige partiene ville stått på stedet hvil eller gått litt tilbake målt mot forrige lokalvalg.

Høyres eventuelle tilbakegang bør ses i lys av at partiet gjorde det veldig bra sist med 28 prosent. Vi må tilbake til 1979 for å finne et lokalvalg der Høyre gjorde det bedre. Den sterke nasjonale Høyre-vinden blåste også på Romerike. I Skedsmo, Lørenskog, Enebakk, Nittedal, Sørum og Gjerdrum fikk partiet rundt 30 prosent. Men forhandlingene etter valget gikk ikke særlig bra. Den store valgvinneren Høyre endte opp med en eneste ordfører (Enebakk).

Høyres forhandlingsfiasko
Forhandlingsfiaskoen skyldtes hovedsakelig to forhold: Frps kollaps og for dårlig allianseevne. Mange Frp-sympatisører ble demobilisert i kjølvannet av 22. juli. Terrorens karakter og terroristens Fpu-bakgrunn gjorde det umulig å reise partiets viktigste mobiliseringssak: Innvandring. Frp lekket også mange velgere rett til Høyre. Høyres vinning gikk i mange kommuner opp i Frps spinning.

Trass Høyres brakvalg, ble det derfor ikke blått mandatflertall i noen av Romerikskommunene, med unntak av Frp-trøsten Ullensaker. Konsekvensen ble at ett eller flere av sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF ble tungen på maktvektskålen i de fleste kommuner. I valget mellom Høyre (med Frp på slep) og Ap, falt valget falt på Ap. Bl. a fordi Ap hadde mer makt og bedre posisjoner å tilby. Men også fordi Ap har historiske tradisjoner for å samarbeide godt med sentrum på Romerike.

Ap over 40 flere steder
Ap gjorde et godt valg i 2011, men ligger enda bedre an i år. Dannelsen av H+Frp-regjeringen og framleggelsen av et statsbudsjett med store formuelettelser kombinert med symboltunge velferdskutt, har gitt Ap drahjelp til å tegne bildet av en kald regjering som tar fra fattige og gir til rike. Etter mine beregninger har regjeringen mistet om lag 200 000 velgere netto etter at statsbudsjettet ble lagt fram i oktober.

De første stortingsmålingene tatt opp etter karikaturterroren i Paris, tyder på at hendelsen kan ha bidratt til å stabilisere Høyres og Frps oppslutning og stanse Aps frammarsj. Men Ap måles fortsatt til 40 prosent. Tallet er trolig lavere når det spørres om kommunevalg, mitt anslag er ca 37 prosent. I de sterkeste Ap-kommunene Rælingen, Skedsmo, Lørenskog, Sørum og Fet betyr dette at Ap kan ha over 40 prosent inne. Ap kan for øyeblikket også være oppe og snuse på 40 i Eidsvoll, Aurskog-Høland og Nannestad. Med unntak av Rælingen, så virker rene Ap-flertall i noen av disse kommunene like fullt lite trolig.

Miljøpartiets vekst
Selv ved et Ap-brakvalg må partiet feste lit til samarbeidsevnen for å beholde maktposisjonene på Romerike. Kanskje vil Ap kunne klare seg med noen færre alliansepartnere. På den annen side kan Aps størrelse øke faren for maktarroganse og moteffekt i form av borgerlig samling. De rødgrønne sammenbruddene i Eidsvoll og Nes i inneværende periode viser at sentrumspartiene kan skifte side.

Miljøpartiet De Grønne seiler opp som en ny størrelse å regne med. Nasjonalt er partiet nå på terskelen til å bryte sperregrensen på 4 prosent. Foreløpig vet vi lite om hvem partiet kommer til å samarbeide med.

Miløpartiets vekst kan bidra til å gjøre det politiske landskapet på Romerike mer uforutsigbart.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 19. januar 

Rikspolitikerne ødelegger lokalvalget?

Drammens Tidende er en avis jeg skriver og analyserer noenlunde jevnlig for. På mandag hadde jeg på trykk noen betraktninger rundt forholdet mellom riks- og lokalpolitikk. Ta en titt under. Tar gjerne i mot kommentarer til kronikken, eller innspill til ideer om kommende temaer.  

Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?


Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte  
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.

Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.  

Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.

Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.  

I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999. 

Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).

Svaret på spørsmålet i min overskrift er altså nei. Rikspolitikere ødelegger ikke. De hjelper. Forutsatt at lokalpolitikere lar dem hjelpe og ikke ødelegge. Og forutsatt at rikspolitikere kjenner sine begrensninger og anerkjenner det lokale selvstyret fullt ut. Riksmedier hjelper, så sant lokale medier lar dem hjelpe. For det er i samspillet mellom riks og lokal at debatter blir til, engasjement utvikles og politikken skapes og settes i verk.

Kan vi ved inngangen til valgkampen 2011 forstå verdien av dette samspillet, så kan det bli et godt valg. Både for medier, politikere, velgere og dermed for demokratiet vårt.