Taktiske stemmer

En av ti velgere legger taktiske vurderinger til grunn når de stemmer. Taktisk stemmegivning er å stemme på et annet parti enn det man liker best for å bedre valgutfallet totalt sett. Det er mange måter å stemme taktisk på. Man kan for eksempel stemme taktisk på et parti for å få det over sperregrensen på 4 prosent og utløse gevinst i form av utjevningsmandater.

I 2005 stemte mange Høyre-velgere taktisk på Venstre for å øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall. Venstre klarte sperren med god margin, men det hindret ikke at det borgerlige flertallet gikk tapt. I 2013 var det en del Ap-velgere som stemte taktisk på SV for å få partiet over sperregrensen. Dette lyktes med liten margin, SV fikk 4,1 prosent. SV ville falt under sperren uten taktiske stemmer. Dette endret likevel ikke det blokkmessige valgutfallet, de rødgrønne tapte stort. 

Ap, Høyre og MDG tapte mest på taktisk stemmegivning i 2013, viser analysetall fra valgundersøkelsen "Valg og Velgere (Aardal og Bergh red). SV og Frp vant mest. 

Både SV og Venstre kan også ved årets valg få taktiske stemmer. Er du en lyseblå Høyre-velger i Akershus, kan en taktisk vurdering være å stemme Venstre for å sikre Abid Raja distriktsmandatet han sliter med å holde og samtidig hjelpe partiet over sperren. Det kan øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall og Høyre-dominert regjering.

En Ap-velger som har SV på annenplass, kan putte SV i urnen for å sikre Nicholas Wilkinson fast mandat og gi SV utjevningsmandater i andre fylker. Det kan øke sjansen for rødgrønt flertall og ny regjering. Ulempen for Høyre-velgere som stemmer taktisk på Venstre, er at de kan sette ett av Høyres mandater i Akershus i fare, i øyeblikket er Hårek Elvenes mest utsatt.  Ap-velgere som går taktisk til SV risikerer at partiets sjette mandat (Mani Hussaini) ryker.

Det er flere andre taktiske varianter. Man kan ta utgangspunkt i en sak og si at denne gang stemmer jeg på et annet parti for å påvirke eget parti. Kanskje synes du at Ap er for uklare om kommunereformen, og du vil ha denne reversert i Skedsmo, Sørum og Fet og derfor stemmer Sp, selv om du er mest enig med Ap i de fleste andre saker. Eller du mener ditt Høyre er for snille på innvandringsfeltet og stemmer Frp for å gi dem styrke til å presse Høyre i mer restriktiv retning etter valget.

Noen velgere tenker at partiet jeg liker best er så lite at det ikke har sjanse til å komme på Stortinget, derfor stemmer jeg heller på et større parti. Dette har Rødt slitt med. Partiet har små sjanser i alle valgkretser bortsett fra Oslo, slik at en del av deres velgere ofte vurderer Ap eller SV i stedet for å «kaste bort stemmen» på eget miniparti.  Men kanskje er det nettopp i år Rødt faktisk har reell mulighet for å bryte igjennom hvis taktiske velgere holder seg hos dem.

Taktisk stemmegivning kan også ta utgangspunkt i person og geografi. Er du en velger fra Gjerdrum som synes det er på tide at kommunen får en på Tinget, så kan KrF og Ingunn Ulfsten være et taktisk valg.

Taktiske vurderinger er alltid en del av grunnlaget for noen velgeres stemmegivning. Å velge riktig taktikk er imidlertid ikke lett, hverken ved stortingsvalg eller i livet for øvrig – fordi vi aldri har full oversikt over konsekvensene av våre valg.

Derfor gir mange blaffen i taktikk og stemmer heller på det partiet som ligger hjertet nærmest.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 7. august 2017          

Velgertrendene 2013 - August 2015

Vi er snaue tre uker unna kommune- og fylkestingsvalget 2015. La oss ta en titt på partienes utvikling på meningsmålingene gjennom de siste to årene og skue fram mot valget 14. september. Jeg legger et månedlig gjennomsnitt av alle nasjonale stortings- og kommunemålinger til grunn for analysen.

Ap på 33
Etter et skuffende stortingsvalg på 30,8 prosent 2013, steg Ap mer eller mindre kontinuerlig fram til vinteren i år. Partiet toppet ut på drøye 41 prosent, et oppsiktsvekkende høyt nivå med tanke på dagens sterke partikonkurranse. Deretter har pilene pekt nedover. Stortingstallene viser nå pr 26. aug ca 37 prosent, mens kommunenivået er 33 prosent. Det er altså en differanse på ca 4 pp mellom stortingsnivå og kommunenivå.
     

Et kommunevalg på 33 prosent vil være partiets beste siden 1987. Men med tanke på at ting så vesentlig lysere ut for bare få måneder siden, så kan det bli en valgseier med bismak. Hvorvidt Ap klarer overta makten i viktige kommuner, er imidlertid det viktigste. Spørsmålet framover nå er om Ap klarer stabilisere seg rundt 33, eller om pilene vil fortsette å peke ned mot valgresultatet i 2011 på ca 32 eller endog lavere. Får man valgkampmaskineriet til å rulle, så kan det heller ikke utelukkes at Ap kan snu trenden og få et resultat i sjiktet 34-35. Lavere enn 30 eller høyere enn 35 er det imidlertid pt vanskelig å se for seg.

Høyre styrer mot 25?
Høyre ble 2013-valget store vinner med 26,8 prosent og regjeringsmakt. Etter en "bandwagon-effekt" som varte til januar 2014 kuliminerte det med at partiet toppet ut på 29 prosent. Deretter har det gått utforbakke, forsterket av elendig budsjettkommunikasjon høsten 2014. Det bunnet ut på ca 21 prosent i februar i år. Stortingsnivået har deretter vært noe stigende og partiet ligger nå rundt 24 prosent. Høyre gjør det bedre når det spørres om velgernes kommunevalgspreferanser. Etter store svingninger mellom 25 og 28, ser det nå ut som man har stabilisert seg rundt 25.

Skulle Høyre oppnå 25 prosent ved årets valg, så vil det være tilbakegang fra partiets glitrende 2011-valg på 28. Men likevel partiets nest beste valg siden 1983. Over 50 prosent av velgerne bor i en kommune som er Høyre-styrt. Hvor mye makt evt. Høyre mister lokalt, vil avgjøre hvordan valget tolkes. Skulle man få ca 25 og beholde makten i Oslo og Bergen, så vil valget nok oppfattes som godt for partiet.

Frp ligger an til 10 
Valgresultatet på 16,3 i 2013 for Frp var en kraftig tilbakegang fra 2009-valget på 22,9. Men det ble likevel feiret som en seier internt fordi resultatet ble langt bedre enn de svakeste målingene antydet og fordi valget innebar regjeringsmakt for første gang i historien. Partiet falt noe etter regjeringsdannelsen med Høyre, men stabiliserte seg rundt 14, før budsjetthøsten 2014 sendte dem ned mot 10-tallet. Deretter har det pekt oppover og partiet ligger nå i underkant av 13 på stortingsmålingene.





Frp står generelt svakere lokalt enn nasjonalt og startet året med kommunemålinger helt nede på 8-tallet. Men man har suksessivt jobbet seg opp i mot 11 og ligger nå i sjiktet 10-11. Dette nærmer seg partiets 2011-valg på 11,4. Noe rundt dette nivået fra sist, er målet internt. Ca 10 er nok det mest trolige, slik jeg tolker opinionsutviklingen akkurat nå, men hverken 9 eller 11 kan utelukkes. Jeg blir dog overrasket hvis vi ser Frp på 8 eller over 12 på valgnatten.

Ser Sp 7-tallet?
Senterpartiet var skuffet over 5,5 prosent ved stortingsvalget 2013. Men etter at man har gransket seg selv og brukt ett år på å finne indre ro, så har Sp i alle fall klart å stabilisere oppslutningen på dette nivået, midt på 5-tallet.

Kommunemålingene ser, som vanlig for dem, bedre ut. Har ligger partiet nå på rundt 7 prosent. , noe som er litt over valgresultatet fra 2011 på 6,7. Får Sp til drømmescenarioet med økt fokus på kommunesammenslåinger fram mot valget, så bør noe opp i mot være 8 være realistisk. Jeg ser for meg et resultat i sjiktet 7-8, men tror det blir for langt opp for dem å bli større enn Frp - slik de har satt som mål.

Venstre 5-6
Venstre gjorde et ok stortingsvalg i 2013 og kom seg godt over sperregrensen med sine 5,2 prosent. Oppslutningen har deretter vist en svakt fallende kurve, og man er nå godt nede på 4-tallet på stortingsmålingene.

Derimot er kommunetallene langt lystigere lesning, sett med Venstre-folk sine øyne. Partiet befinner seg i en stigende trendkanal, og 6-tallet synes inne rekkevidde. Jeg er litt overrasket over at differansen mellom stortingsnivå og kommunenivå er såpass stor, normalt sett er det ca ett fett for partiet om det er lokalvalg eller stortingsvalg med tanke på oppslutningen. Valgresultatet i 2011 var 6,3 og jeg tror partiet skal få det tøft med å tangere det. Men vi skal ikke se bort i fra at evt. økt miljøfokus, som produkt av MDGs inntreden, også kan gagne V fordi de appellerer til mer borgerlig orienterte miljøvelgere i storbyene som synes MDG blir for radikalt og venstreorientert. Et resultat i sjiktet 5-6 mest trolig, men vi kan ikke utelukke hverken 7 eller 4.

5 igjen for KrF?  
Nok et valg på 5-tallet for KrF i 2013 med sine 5,6. Partiet hadde en fallende tendens fram mot fjorårets budsjetthøst, men løftet seg opp mot 6 i kjølvannet av den. Deretter har partiet falt tilbake igjen, og ligger nå rundt 5 på stortingsmålingene.

Normalt sett ligger KrFs kommunenivå litt under stortingsnivå. Men dagens kommunemålinger er omtrent på stortingsnivået på ca 5. Jeg ser for meg at KrF får en relativt flat utvikling inn mot valget på disse nivåene. 5-tallet er nok en gang mest trolig, men hverken 4 eller 6 kan utelukkes valgnatten.  

MDG mot brakvalg på 6 eller mer moderate 3-4?
MDG fikk sitt lille gjennombrudd lokalt i 2011 da de kom inn med en representant i kommunestyrene i mange av storbyene. Og de fikk sitt lille gjennombrudd nasjonalt i 2013 da de fikk inn en representant på Stortinget. Men valgresultatet på 2,8 prosent var likevel en liten skuffelse fordi partiet lå høyere på målingene like før. Etter at man stabiliserte seg midt på 3-tallet på stortingsmålingene etter valget, så har MDG skutt fart og ligger nå godt over sperregrensen.

Også kommunemålingene for MDG ligger i en sterkt oppadgående trendkanal, og nivået er nå faktisk over stortingsnivået. Jeg tviler på om disse tallene helt fanger opp det faktum at partiet "bare" stiller liste i halvparten av landets kommuner, noen velgere som på nasjonale kommunemålinger svarer MDG, kan nok komme til å finne ut at partiet deres ikke er mulig å stemme på i deres kommune. Får MDG ballen virkelig til å rulle, så kan et valg på både 5 og 6 være mulig. Jeg tror dog at det mest realistiske er rundt 4, men 3-tallet kan også bli en realitet. 2-tallet vil være overraskende svakt og 7-tallet ekstremt. Men uansett blir MDG en av valgets vinnere, med tanke på at de bare fikk 0,9 sist.

SV på 3-tallet
SV holdt sperregrensen såvidt fra livet i 2013 og fikk 4,1 prosent. Partiet ble reddet av taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere. I følge samfunnsforskerne Bernt Aardal og Bjørn Erik Rasch studie (kap 11 i "Valg og velgere") ville partiet bare fått 3,5 hvis velgerne ikke hadde stemt taktisk. Partiet har stort sett ligget under 4 prosent på de fleste målinger etter valget. August-nivået er 3,8.    

Normalt sett gjør SV det svakere ved lokale valg. Partiets kommunenivå har svingt en del i år, men man ligger nå omtrent midt på 3-tallet. Jeg tror partiet skal få mer enn nok med å forsøke se 4-tallet på valgdagen, og holder som mest sannsynlig at de havner noe rundt den oppslutningen vi ser nå, kanskje også et hakk lavere.  

Rødt i sjiktet 1,5-2
Rødt lyktes heller ikke i 2013 å få inn en representant på Tinget, selv om det var nære på i Oslo. Og landsresultatet på 1,1 var også en nedgang fra 09-valget. Stortingsoppslutningen har vist en svakt stigende tendens, og er nå på ca 1,5.  

Rødt gjør ofte bedre lokalvalg enn riksvalg, slik at det ikke er spesielt overraskende at deres kommunenivåer ligger noe over stortingsnivået. Snittet av de nasjonale kommunemålingene har svingt mellom 1,5 og 2 og er i dag ca 2. Det vil i så fall være et løft fra 2011-valget på 1,5. I øyeblikket virker et resultat i sjiktet 1,5-2 mest trolig.

De Kristne utfordrer KrF?
Av de øvrige partiene synes jeg vi særlig bør følge med på De Kristne, Feministisk Initiativ og Piratpartiet. De Kristne kan bli en brysom utfordrer for KrF i "Bibelbeltet" på Sør- og Vestlandet. Feministisk Initiativ kan få en viss oppslutning i de største byene. Og det blir interessant å se om Piratpartiet kan følge opp sitt gode skolevalg i 2013 og også få en viss oppslutning ved det "ordentlige" valget noen steder. I tillegg er de lokale listene et spenningsmoment. I kommuner som Hamar, Kongsberg og Porsgrunn kan de få høy oppslutning.

Når grunnfjellet svikter

Ingen kan tas for gitt. Det er sunt.

For noen dager siden var det lille julaften. For meg. Og noen få andre «valgnerder». Da var vi samlet i Institutt for samfunnsforskning sine lokaler på Majorstua for å høre og se valgforskernestor Bernt Aardal og «nykommeren» Johannes Bergh legge fram en «teaser» om velgerbevegelsene fra valget i fjor høst. På basis av notatet med den ikke spesielt tabloide tittelen «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» ble noen grafer og tall fra den store valgundersøkelsen lagt fram (boka om valget kommer neste år).

Mange av mønstrene var velkjente: Menn stemmer mer høyreorientert enn kvinner, 47 prosent av mennene stemte blått, mot bare 36 prosent av kvinnene. Valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå. Over 90 prosent av velgere med høy utdanning stemte, mot bare 65 prosent av velgere med grunnskole. 

SViktende velgerpleie
Men to tall fikk selv oss «nerder» til å sperre opp øynene. Det ene var 46. Kun 46 prosent av Frps velgere fra 2009 holdt fast ved sitt partivalg i 2013. Frp har ikke hatt lavere lojalitet siden 1993, sa Aardal.

Det andre tallet var 22. SV maktet å beholde bare fattige 22 prosent av sine velgere fra 2009. Jeg har aldri sett så lave lojalitetstall i de 30 årene jeg har holdt på med valgundersøkelser, sa Aardal.

Frps grunnfjell sviktet noe. SVs grunnfjell sviktet helt. Eller rettere sagt, grunnfjellet man håpet var der, viste seg ikke å være der. Klarer et parti ikke å pleie velgerne som stemte på det sist, så klarer man heller ikke å gjøre et godt valg. Frp har ikke vært gode nok på velgerpleie de senere årene. SV har vært katastrofalt dårlige. Mange partier har tidligere bittert erfart hvor viktig dette er.

Aps høyredreining under Stoltenberg1-regjeringen (2000-01) gjorde partiet ugjenkjennelig for mange, noe som resulterte i velgerflukt både til Høyre og SV. Høyres kalde kalkulatorpreg sendte mange velgere tilbake til Ap i 2005, mens andre flyktet til Frp. Venstre røk under sperregrensen i 2009 fordi mange tidligere velgere ikke kjente seg igjen i et parti som framstod mer opptatt av regjeringsspill enn politikk.   

Fra friskt til grått
Gjennom åtte år i regjering gikk SV fra å være et friskt og grønt venstrealternativ, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Grunnene til å stemme SV ble færre og færre, og mange fant ut at man heller kunne stemme på det originale styringspartiet Ap, eller det grønnere Miljøpartiet. Resultatet er nå et SV som står i fare for å bli radert bort i en rekke kommuner ved valget neste år.

Å pleie sine velgere er avgjørende i politikken. Å pleie sine kunder er avgjørende i næringslivet. Å ta vare på dama di eller typen din, er avgjørende i et forhold.

Ingen kan tas for gitt. Og det er vel i grunn veldig bra?


Kommentaren ble publisert i Romerikes Blad 31. mars     

Valgets vinner

Valgforedrag

Holdt dette foredraget for elever og lærere på Jessheim videregående skole tirsdag 27. august

Bry deg

13. juni var det duket for partilederdebatt på TV2. En opptakt til den valgkampen vi nå er midt inne i. Etter en innledende runde om regjeringsalternativer og skatt, skulle våre fremste politikere debattere psykisk helse. Debattleder Oddvar Stenstrøm satte sørgmodige øyne i oss seere og sa: «Etter hjerte og kar-sykdommer, så er det psykiske lidelser som er mest utbredt her i landet. Likevel har myndighetene klart å legge ned 1600 døgnplasser i psykisk helsevern. 13 000 står i psykisk helsekø. Er dette ansvarlig helsepolitikk, Jens Stoltenberg? Agendaen var satt.

- Det vi har gjort er å legge om slik at det er færre plasser og flere som får behandling, sa Jens.
- Jeg mener det går altfor fort, sa Erna.
- Det er viktig at kommunene får bruke tid til å bygge opp kompetansen de trenger, sa Liv Signe.
- Vi må ha en opptrappingsplan med øremerkede midler, sa Siv.
- Vi må sette de med de største behovene først, ikke de som det går an å tjene penger på, sa Audun.
- Problemet med regjeringen er at den har bygd ned alt som er av ideelle og private plasser, sa Trine.
- Vi må ha langt større ambisjoner enn de styrende har i dag, sa Knut Arild. 

Og slik gikk debatten. Debatten om behandling, om behandlingsplasser og om nyansene i de ulike politiske løsningene på disse utfordringene. Eller problemene om du vil. Viktig debatt. En debatt som vi kommer til å se og høre mer til fram mot valget 9. september. Fordi helse nesten alltid er blant de sakene som det snakkes mye om før et valg, og fordi helse ser ut til å bli ekstra viktig i år. Jeg har i alle fall ikke sett så høye helsetall som flere målinger av velgernes saksprioriteringer nå viser. Det er nok ingen tilfeldighet at statsminister satte sitt aller beste kort, Jonas Gahr Støre, på helse i god tid før valget. Helseslaget må vinnes skal det være fnugg av realisme i håpet om rødgrønt gjenvalg.

Men det er noe halvveis over de psykisk helserelaterte debattene. For politikerne debatterer jo aldri de viktigste spørsmålene: Hvorfor får så mange mennesker psykiske problemer? Hva kan vi gjøre for at folk ikke havner i helsekøene? Mitt dykk ned i de partipolitiske stortingsprogrammene 2013-17 bekrefter inntrykket av en politikerstand som stort sett er enige om at tilbudet i dag ikke er godt nok, som har litt ulike løsninger på hvordan det skal bli bedre, men som ikke vil si noe om hva de, og vi, kan gjøre for å forebygge psykiske problemer. Er det ikke politikernes ansvar? Behandling er jo et politisk ansvar, men ikke forebygging?

For kort tid siden gikk min musematte i stykker. Jeg nevnte det for min kone og dagen etter hadde hun med seg en ny musematte til meg fra jobben sin. Hun jobber i Helsedirektoratet, og matten var laget av Rådet for psykisk helse. Da jeg skulle skrive denne artikkelen, tittet jeg for første gang etter for å se hva som faktisk står på matten. Og det viser seg å være 10 råd for et inkluderende arbeidsmiljø. Første råd er: «Bry deg. Alle trenger å bli sett og verdsatt».

Bry deg. De to ordene fikk tankene mine til å fare i retning av ei dame som virkelig bryr seg. Ei dame jeg ble kjent med «virtuelt», men som er høyst reell. Kristin Oudmayer heter hun. Hun har skrevet en hel bok om å bry seg. Og ikke bry seg. En mobbebok.

Hun holder inspirasjonsforedrag og leder UNICEFS prosjekt «Den ene». Essensen er at du kan være den ene. Det ene mennesket som bryr seg om et annet menneske. Et «bryderi» som gjør at det mennesket reddes fra å bli mobbet.

Å bry seg. Å kanskje være den som kan hjelpe den andre bort fra tankemønstre som kunne ledet til psykiske lidelser, det er minst like viktig innenfor psykisk helse. Jeg kan være den ene. Oddvar Stenstrøm kan være den ene. En partileder kan være den ene. Tenk om vi før valget, eller aller helst; etter valget, får denne debatten:

Psykiske lidelser er utbredt her i landet, sier Oddvar. Hva kan vi gjøre med det?
- Det vi bør gjøre er å bry oss mer, sier Jens.
- Jeg er helt enig, sier Erna.
- Det er viktig at alle blir sett, sier Liv Signe.
- Og hørt, sier Siv.
- Samt verdsatt, sier Audun.
- Vi har vært for lite opptatt av forebygging, sier Trine.
- Men nå har vi forstått at alle kan være den ene, jeg også, sier Knut Arild.  

Kommentaren trykkes i augustutgaven 2013 av Tidsskrift for norsk psykologforening

Borgerlig ledelse 101 - 67

Juni er på hell, og jeg har de tallene jeg trenger for å summere opp opinionsutviklingen i årets seks første måneder. Mine gjennomsnittstall bygger på målinger utført av Infact, Respons, Gallup og Ipsos/MMI. De to første vekter råtallene opp mot valget i 2011, de to siste vekter mot 2009. Snittuviklingen framgår av tabellen under.

Høyre har vært landets største parti i hele år. Ap har nærmet seg noe, men snittallene deres er fortsatt under 30, og Ap ligger pt. 3,6 prosentpoeng bak Høyre. Frp er et mellomstort parti på rundt 14 prosent.

Vi har fire "sperregrensepartier" som ligger i sjiktet 4-5 prosent. Mens de to småpartiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne slåss om å være størst av partiene som i dag ikke er representert på Stortinget. MDG får i juni sin høyeste snittoppslutning i år med 1,9.

Når jeg kjører mandatsimuleringer med disse snittallene som utgangspunkt, blir stortingssammensetningen seende slik ut:

Stabilitet er det begrepet som beskriver disse tallene best. Utslagene fra måned til måned er små.

For første gang har jeg MDG inne med et mandat - fra Oslo. Det kommer nå også lokalmålinger som bekrefter partiets realistiske muligheter her. Og man kan heller ikke helt utelukke at partiet kan melde seg på i kampen om et mandat i Akershus, selv om det fortsatt er et stykke fram.

Høyre og Frp har til sammen 85 mandater inne på juni-tallene, noe som er et hårfint flertall. Jeg har liten tro på at de "blåblå" kan klare det på valdagen, selv om man ikke bør utelukke det.

Blokkonstallasjonene rødgrønt vs. borgerlig er sammenstilt i grafene under.



Junitallene gir 101 borgerlige mandater, mot 67 for den den rødgrønne siden. De borgerlige har ligget inne med 100 eller flere mandater i hele år.

Den borgerlige ledelsen er altså stabilt stor, og de rødgrønne må gjøre en oppsiktsvekkende innhenting i de drøye to månedene som ligger foran oss, skal årets stortingsvalg bli jevnt.

Svak rødgrønn framgang i mai

100-69 i borgerlig favør viser mine mandattall for mai. I april var stillingen 103-66, så de rødgrønne har knappet litt inn. Men fortsatt er den borgerlige ledelsen svært stor.

I grafen under ser du gjennomsnittsuviklingen på målingene i år, basert på tall fra de fire byråene Gallup, Infact, Respons og Ipsos. De borgerlige har ligget an til 100 mandater eller mer i samtlige av årets fem første måneder. 85 er tallet som gir flertall, så lite tyder foreløpig på at høstens valg blir jevnt.    

Går vi ned på partinivå, så ser vi at H og Frp begge har to færre mandater inne i mai enn i april. Ett av de blå mandatene plukkes opp av KrF, mens Ap plukker opp to og Rødt ett slik at blokkbalansen i sum endres med +3 i rødgrønn favør sammenlignet med april.  

Min tolkning av disse tallene januar -mai er at det er stabilitet som preger opinionsutviklingen om dagen. Det borgerlige flertall er stabilt stort. Høyre holder imponerende godt på sine velgere, og alle indikatorer peker i retning av at Erna Solberg blir Norges neste statsminister.

Skal valget bli jevnt, så tror jeg det fordres av vi ser klarere bevegelser i rødgrønn retning allerede i juni og juli. For når vi går inn i hovedvalgkampen i august, så blir det i overkant mye å ta inn for de rødgrønne hvis den borgerlige ledelsen fortsatt er på dette nivået.     

Får disse 169 menneskene stortingsplass?

9. september avholdes det stortingsvalg. Ofte får man inntrykk av at det kun er ett valg. Men i realiteten er det 19. For landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Derfor er stortingsvalget egentlig summen av 19 valg. Og derfor bør vi med jevne mellomrom fokusere på situasjonen i den enkelte valgkrets.

Like før jul gikk jeg igjennom situasjonen, med utgangspunkt i den tilgjengelige informasjonen da. Det har vært visse bevegelser i velgermassen siden den gang, og vi vet nå også bedre hvilke personer som er partienes toppkandidater i de ulike fylkene. Jeg skal nå derfor gå igjennom fylkessituasjonen på nytt, med utgangspunkt i de siste opinionstallene. Et gjennomsnitt av målingene til Ipsos 24.03, Gallup 8.04, Respons 12.04 og Infact 15.04. legges til grunn for vurderingene. Ipsos og Gallup vekter råtallene mot 2009-valget, Infact og Respons vekter mot 2011-valget.

Snittallene regnes om til tall i de ulike valgkretsene ut i fra fylkesfaktorer som primært baserer seg på valgstatistikk, men jeg ser også på de siste fylkesmålingene der vi har slik info. Ta gjerne også en titt på TV2-journalisten Kjetil Løset sine vurderinger og sammenlign med mine. Jeg minner også om at Oslo får 2 nye mandater og Akershus, Rogaland og Hordaland ett hver. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat. Mine vurderinger av de 19 utjevningsmandatene er mer usikre enn for de 150 distriktsmandatene.



Østfold: Aps tre toppfolk Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås ser fortsatt sikre ut. Det samme gjelder Høyres tre toppkandidater Ingjerd Schou, Bengt Wenstøb og Eirik Milde. Ulf Leirstein (Frp) er også sikkert inne.

Sist hadde jeg Erlend Wiborg (Frp) inne på det siste  distriktsmandatet i fylket. Der har jeg ham fortsatt, men marginen ned til Aps Wenche Olsen og Høyres Tone Anette Damsleth, er nå større. Derfor har jeg flyttet Wiborg fra Kampplass til Sikker.

Ergo ser mandatsituasjonen i Østfold i øyeblikket rimelig låst ut på Ap 3, H 3 og Frp 2. Alle småpartiene synes å ha for langt opp til å kunne blande seg inn i kampen, utjevningsmandatet er deres håp. Fortsatt har jeg Line Henriette Hjemdal (KrF) inne på utjevning. Østfold endte 5-4 i borgerlig favør i 2009. Nå er det 6-3 borgerlig.

Akershus: Aps fire frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen og Åsmund Aukrust er sikre. Med Høyres solide nivåer for tiden, ser det ut som Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim, Nils Åge Jegstad og Mette Tønder alle kan ta plass på Akershusbenken 2013-17. Frps Kari Kjos og Hans Andreas Limi virker også trygge. Ikke fullt så trygg er Ib Thomsen (Frp), men han har litt margin ned nå. Jeg har også vondt for å se at Abid Raja (V) skal bomme på stortingsplassen.

Kampplassen innehar Bård Vegar Solhjell (SV) på mine tall for øyeblikket. Han holder såvidt sistemandatet, mens Gunvor Eldegard er skjøvet ut av Tinget og ned på utfordrerposisjon. Ap må sikre seg minst fem og helst seks mandater i Akershus skal håpet om å forsvare  det rødgrønne flertallet være reelt.

Skulle Solhjell miste disktriksmandatet, men SV holde seg over 4 prosent nasjonalt, så må Malin Stensønes (KrF) se opp for at Solhjell kan plukke det utjevningsmandatet hun i dag sitter på ut i fra mine tall.

Akershus endte 10-6 borgerlig i 2009. Nå er stillingen 12-5.

Oslo: Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Jan Bøhler er sikkert inne for Ap. Ine Eriksen Søreide, Nikolai Astrup, Michael Tetschner, Kristin Vinje, Mudassar Kapur, Stefan Heggelund og Heidi Nordby Lunde er trygge for Høyre med dagens opinionsnivåer. Siv Jensen og Christian Tybring Gjedde virker greit inne for Frp. Trine Skei Grande har et sikkert mandat for Venstre. Og Heikki Holmås har SVs eneste sikre kort.

Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Frode Helgerud (H) og Ola Elvestuen (V) inne på de to siste disktriksmandatene i Oslo nå. De utfordres av Marit Nybakk (Ap) og Bjørnar Moxnes (Rødt). Og jeg vil ikke  utelukke at MDGs Rasmus Hansson kan  komme til å melde seg på, selv om det i dag er et stykke fram.

Hans Olav Syversen (KrF) holder utjevningsmandatet på mine beregninger.

9-8 i borgerlig favør sist. Nå er det hele 13-6.

Hedmark: Situasjonen i Aps beste valgkrets ser rimelig oversiktelig ut. Aps topptrio Knut Storberget, Anette Trettebergstuen og Tone Merete Sønsterud virker trygge. Det samme gjør Gunnar Gundersen og Randi Krogstad (H), samt Tor Andre Johnsen (Frp).

Nærmest det siste distriktsmandatet ligger Trygve S. Vedum. Men han har i øyeblikket for langt opp til Sønsterud til at jeg vil karakterisere hennes plass som en kampplass. Skulle Vedums faste mandat ryke, så bør han ha gode muligheter på å plukke utjevningsmandatet. I så fall er det over og ut for Karin Andersen (SV).

6-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert forspranget til 4-3.

Oppland: Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken (Ap) er fortsatt trygge. Det samme er er Olemic Thomessen (H). Jeg har også flyttet Frps Morten Ø. Johansen fra Kampplass til Sikker i tråd med mer positive målinger for hans parti.

Resten virker åpent. I øyeblikket har jeg Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H) inne på tynne marginer, mens min tidligere seminarelev Stine Renate Håheim (Ap) er ute.

Med Wøien inne på fast plass, så åpner det seg en god mulighet for Kjetil Kjenseth (V) til å komme inn på utjevning.

5-2 rødgrønt i 2009 har nå snudd til 4-3 borgerlig.    

Buskerud: Torgeir Michaelsens (Ap) margin ned er svekket, men jeg holder ham fortsatt som sikker i fylket, sammen med partikollegene Martin Kolberg og Lise Christoffersen. Høyre ser også ut til å tre sikre kort i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også trygt inne.

Sist hadde jeg også Christopher Wand inne for Høyre, men han er nå vippet ut av Morten Wold pga. Frps noe bedrede opinionsnivåer. For meg ser det i øyeblikket ut til kun å knytte seg spenning rundt dette siste distriktsmandatet i kretsen.

Utjevningsmandatet ser fortsatt ut til å bli et oppgjør mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine tall.

Buskerud endte 5-4 i rødgrønn favør i 2009. Nå har jeg 6-3 borgerlig.

Vestfold: Det ser stabilt ut i Vestfold med Dag Terje Andersen og Sonja Mandt inne for Ap. Svein Flåtten, Kårstein Eidem Løvås og Karen Anne Kjendlie inne for Høyre. Og Anders Anundsen inne for Frp.

Karen Anne Kjendlie innehar det siste faste mandatet i fylket på mine beregninger, men har foreløpig grei margin ned til Morten Stordalen (Frp) som ligger nærmest.

Jeg tror utjevningsmandatet vil stå mellom Inga Marte Thorkildsen og Anders Tyvand. Favør Thorkildsen nå.

Ap plukket tre i 2009 og bør greie noe tilsvarende igjen hvis den rødgrønne seieren 4-3 i fylket skal repeteres. Nå står det 4-3 borgerlig.

Telemark: Det virker låst i Telemark på Ap 2, H 2 og Frp 1 i Telemark. Nærmere bestemt Terje Aasland og Lene Vågslid (begge Ap), Torbjørn Røe Isaksen og Solveig Abrahamsen (begge H) og Bård Hoksrud (Frp).

Abrahamsen holder sistemandatet i fylket, men har god margin ned til Aps Christian Bjørnø. Men skulle Høyre falle og Ap stige inn mot valget, så kan det bli jevnt.

Geir Bekkevold (KrF) virker fortsatt å ha et bra grep om utjevningsmandatet.

3-3 ved forrige valg er nå blitt til borgerlig ledelse 4-2.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er bankers.

Kampen om det siste, faste mandatet ser ut til å bli et rotterace mellom Ingebjørg Godskesen (Frp) og Arne Thomassen (H). Har Godskesen hårfint inne.

Kjell Ingolf Ropstad ligger fremdeles inne på utjevning.
                                                       
                                                         3-1 borgerlig nå -  som i 2009.

Vest-Agder: Vest-Agder-benken 2013-17 ser ut til å bli Kari Henriksen (Ap), Ingunn Foss og Norunn Benestad (H), Åse Michaelsen (Frp) og Hans Grøvan (KrF). Samt utjevningsmandatet Hans Antonsen (V).

Men skulle KrF falle noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Odd Omland blande seg inn. Det er også flere om utjevningsbeinet enn Antonsen, bl.a. Alf Holmelid (SV).

Det ble borgerlig seier 4-2 i 2009. Nå er ledelsen økt til 5-1.  

 

Rogaland: Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal ligger inne for Ap. Høyre ser ut til å ha sikre plasser i både Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe, Tina Bru og Sveinung Stensland. Frps Solveig Horne og Bente Thorsen er solid inne. Olaug Bollestad innehar Norges sikreste KrF-mandat.

De to siste faste plassene ligger an til å bli et oppgjør mellom seks kandidater. Jeg har nå Iselin Nybø (V) og Sissel Hegdal inne på disse to siste plassene. Men både Roy Steffensen (Frp) og Geir Toskedal (KrF) er i nærheten av stortingsplass. Og både Geir Pollestad (Sp) og Øystein Hansen (Ap) kan komme til å melde seg skikkelig på med noe vekst i valgkampen.

Det ser ut som Geir Pollestad og Hallgeir Langeland (SV) har de beste mulighetene på utjevningsmandatet i fylket. Foreløpig holder jeg en knapp på Pollestad.

8-5 borgerlig i 2009. Nå har jeg 10-4.

Hordaland: Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung (alle Ap) vil komme til å få bruk for stortingsdresser og drakter. Det samme vil Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille, Ove Trellevik (alle Høyre). Skjønt for Solbergs del vil det vel fort kunne handle mer om regjeringsdrakt. Også Geirmund Hagesæther og Helge Andre Njåstad (Frp) ligger trygt inne. Et ras må til for å frata Terje Breivik (V) og Knut Arild Hareide (KrF) plass.

Da står jeg igjen med ett mandat. Her er nå Kjersti Toppe (Sp) såvidt inne, mens Erik Skutle (H) er hakk i hæl.

Audun Lysbakken (SV) har et stykke opp til fast mandat, men det åpner seg en bra mulighet for utjevning for ham hvis Toppe sikrer seg et distriktsmandat.

8-7 borgerlig i 2009 har nå blitt til 10-6.  

Sogn og Fjordane: Spenningen ser ut til å være lik null om tildelingen av de faste mandatene. Mye må skje hvis ikke Ingrid Heggø (Ap), Bjørn Lødemel (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) skal få disse tre plassene.

Bjørn Erik Hollevik ligger nærmest, men har for langt frem.

Utjevningen virker å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Jeg har Rotevatn inne.

3-2 rødgrønt i 2009. Nå er stillingen 2-2.

 Møre og Romsdal: Seks mandater ser sikre ut med dagens opinion. Det gjelder Else May Botten og Fredrik Bjørdal (Ap), Helge Orten, Elisabeth Nørve og Arnulf Goksøyr (H), samt Harald T Nesvik (Frp).

Kampen står om de to siste plassene. I øyeblikket ligger Oscar Grimstad (Frp) og Rigmor A Eide (KrF) inne på disse to sistemandatene. Men Jenny Klinge (Sp) har kort vei opp til Eide. Og Tove Lise Torve (Ap) vil melde seg på hvis Ap stiger noe.

Skulle Klinge bomme på et distriktsmandat, så vil hun ligge godt an i kampen om utjevningsmandat.

                                                        5-4 borgerlig sist. Nå er det 6-3.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung virker solide. Det samme virker Linda Helleland, Frank Jenssen og Torhild Aarbergsbotten (alle H). Per Sandberg (Frp) er også bankers.

Derimot er det helt åpent om det siste faste mandatet. Her er fire med og slåss: Heidi Greni (Sp), Sivert Bjørnstad (Frp), Snorre Valen (SV) og Marvin Wiseth (H). På dagens tall har jeg Greni inne med omtrent minste mulige margin. Bjørnstad ligger veldig nærme, og hverken Valen eller Wiseth har langt opp.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Greni, Valen og Jon Gunnes (V). Siden Greni er inne på fast på disse prognosetallene, så gis Valen og Gunnes bedre utjevingssjanser. Jeg har Valen inne her nå.

6-4 rødgrønt i kretsen sist. Det samme er stillingen nå.

Nord-Trøndelag: Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande sikkert inne for Ap. Elin Agdestein det samme for Høyre.

Det har vært knyttet litt spenning til om Marit Arnstad (Sp) eller Robert Eriksson (Frp) skal plukke det siste mandatet. Arnstad virker nå å ha bra kontroll på dette.

Venstres Andre Skjelstad er inne på utjevning på mine beregninger.
                                                     
                                                       4-2 rødgrønt i 2009. Nå er ledelsen 3-2.

Nordland: Lisebeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren er greit inn for Ap. Odd Henriksen og Margunn Ebbesen det samme for Høyre. Kenneth Svendsen sikker for Frp.

To kampplasser gjenstår. I øyeblikket har jeg Jonny Finstad (H) og Jan Arild Ellingsen (Frp) på disse to siste plassene. Men både Janne Sjelmo Nordås (Sp), Kjell Juvik (Ap) og Astrid Tove Olsen Marius Jøsevold (SV) har ikke lenger opp enn at en stortingsplass kan være innen rekkevidde.

Nordås ligger inne med utjevningsmandatet.

6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nå har de borgerlige snudd til 5-4-ledelse.

 Troms: Det ser ikke særlig spennende ut om  distriktsmandatene i Troms. Fordelingen Ap 2, H 2 og Frp 1 virker sikker, personifisert gjennom Martin Henriksen og Tove Karoline Knutsen (Ap), Elisabeth Aspaker og Kent Gudmundsen (H) og Øyvind Korsberg (Frp).

Gudmundsen innehar sistemandatet, men har god margin ned til Sigmund Steinnes (Ap).

Utjevningsmandatet ser ut til å primært stå mellom Torgeir Fylkesnes (SV) og Irene Dahl (V). Holder fortsatt en knapp på Fylkesnes.


4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.

Finnmark: Helga Pedersen, Kåre Simensen (Ap) og Frank Bakke Jensen (H) er sikre.

Jan Henrik Fredriksen innehar sistemandatet på mine tall. Marginen ned til Høyres Laila Davidsen er ikke større enn jeg kategoriserer Fredriksens posisjon som en kampplass.

I likhet med Troms lukter det et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Jeg har Kirsti Bergstø (SV) inne.

3-2 rødgrønt som i 2009.



I sum gir dette 104 borgerlige mandater og 65 rødgrønne. 100 menn og 69 kvinner. 41 % kvinner vil i så fall (såvidt) være ny kvinnerekord.

Her har jeg laget en videoanalyse som handler om velgeroverganger og graden av lojalitet til partiene.



Har du noe forslag til hva neste analyse bør handle om?

Analyse Østfold

Tester ut video som formidlingskanal i dag. Valganalytiker Marthinsen gir deg her ferske vurderinger av Østfold valgkrets.

Dybdeintervjuet om valg i Plot

I februarutgaven av magasinet Plot har redaksjonen valgt å spandere en del av plassen på et langt intervju med denne blogger. Det er heller sjelden at det er anledning til såpass med dybde i tradisjonelle medier, så jeg har derfor lyst til å gi magasinet honnør for det gode supplementet de utgjør til "kjappfotjournalistikken".

Magasinet har forsyne meg også gitt grønt lys for å publisere intervjuet i sin helhet på bloggen min (men selvsagt kult hvis du kjøper papirformatet også. En fotograf var her og tok bilder i opptil flere timer, resultatet finner du der...)


I USA er statistikerne the new shit etter fjorårets presidentvalgkamp. I Norge dominerer de politiske synserne fortsatt arenaen. Kan tallknuser Svein Tore Marthinsen redde den norske valgkampen i år?

 Tekst:    Jo Moen Bredeveien  

Jeg har brukt endel tid på politikkbloggen din i det siste. Det er så befriende: Du tolker norsk politikk på bakgrunn av tall og statistikk, og baserer deg ikke på spillet, løsrevede opinionsundersøkelser og enkeltuttalelser, som de fleste eksperter og kommentatorer. Hvorfor gjør du dette?
– Jeg har alltid likt tall. Matte var en favoritt på barneskolen. Og så er jeg opptatt av politikk. Jeg koser meg skikkelig når jeg kan kombinere de to. Dessuten synes jeg det er et poeng å folkeliggjøre politisk analyse. Jeg er klar over at det nok først og fremst er nerder som leser bloggen min, men jeg har et ønske om å vise at dataanalyse er mer enn bare tall. Det dreier seg jo faktisk om demokratiet vårt, dette.

Er det et element av mediekritikk i det du gjør? Ekspertene snur kappa etter vinden, mens du leter etter tendenser i de harde fakta og tallenes tale?
– Det er ikke direkte mediekritikk. Jeg prøver å formidle politikk på en måte som jeg selv synes er interessant, noe som innebærer at jeg bruker tall og datamateriale. Men det hender seg jo at jeg irriterer meg over all synsingen, jeg også. Fakta tar tid, det er et håndverk som må læres, og det er en stor jobb å sammenstille data. Synsing er ofte den enkle løsningen. Og spørsmålet er jo om synserne forvirrer mer enn de opplyser? Jeg tenker som så: Om jeg kan yte min lille skjerv til folkeopplysningen, er jeg fornøyd. Verken mer eller mindre. Og jeg skjønner medias behov for å popularisere kunnskapen. Men det går vel en grense et sted der det populariserte blir vulgært.

Er du en del av en internasjonal trend? Under fjorårets presidentvalg i USA ble baseball-statistikkeren Nate Silver kjendis også utenfor de engere kretser da han tippet riktig utfall i alle delstater i sin valgprognose. Som deg bruker og sammenstiller Silver harde data heller enn enkeltmeningsmålinger.
– Det er nok en trend, blant annet innen markedsføring, at man tar i bruk mulighetene som ny informasjonsteknologi gir til å skaffe seg større kunnskap om dem man ønsker å nå fram til. Kunnskap på individnivå som gjør det mulig å snakke mer direkte med kundene eller velgerne. Silver er jo heller ikke den eneste i USA som driver med dette.

Silver mater informasjon i datamaskiner som så regner ut sannsynligheten for ulike utfall ved å bruke det som heter bayesianske sannsynlighetsberegninger. Slik spådde han at det var 91 prosent sjanse for at Obama ville vinne valget i fjor. Ekspertene, derimot, snakket om jevn kamp helt til siste slutt.
– Jeg er ikke enig i at alle eksperter mente det var jevnt, de fleste holdt Obama som favoritt. Men jeg ser poenget ditt. Det henger nok mye sammen med medias behov for dramatikk. Det er en bedre historie om det er så jevnt som mulig.

Så media vrir sannheten for å selge mer? Uhørt!
– Til en viss grad gjør dere det, ja. Mediene kan ikke speile hele virkeligheten. Dere plukker ut en bit og viser den. Den biten er jo ikke alltid representativ. Dessuten er det et underholdningsaspekt inne i bildet. Media må underholde.

Og «ekspertene» synser og mener og skifter gjerne mening fra dag til dag – basert på hva?
– Nja... Altså: Valget i USA var jo nokså jevnt, selv om mange overdrev og mente at det var jevnere enn det som var tilfelle. Mange uttalte seg på bakgrunn av nasjonale meningsmålinger. Det gir liten mening i USA, hvor valget avgjøres i hver enkelt delstat. For å forutse resultatet, må man derfor ned på delstatsnivå.

Nokså åpenbart, all den tid det er snakk om flertallsvalg i delstatene – der vinneren tar alt. Alle ekspertene som ikke går ned på det nivået burde vel dermed miste jobben? De baserer seg jo på direkte feilaktig informasjon?
– Jeg vil gjerne svare med et eksempel fra norsk politikk...

Ja, la oss flytte oss hjemover nå!
– Det finnes argument for å bruke nasjonale målinger i vurderingene her i landet: Det gjøres langt flere slike målinger, og de er ofte derfor ferskere enn de lokale. Noen fylker måles omtrent ikke. Dessuten blåser valgvinden gjerne i samme retning over hele landet ved stortingsvalg, så man kan treffe godt også med et rent nasjonalt utgangspunkt. Når jeg analyserer opinionsundersøkelser og gjør mandatsimuleringer, bruker jeg derfor både nasjonale og lokale tall – i tillegg til valghistorikk. Nettsidenpollofpolls.no legger enda renere fylkestall til grunn. De og jeg inkluderer fylkestallene fordi vi mener dette gir et bedre bilde enn nasjonale tall alene.

Fordi dere tar tallene på alvor og kan statistikk og matematikk. Noen andre som forholder seg til harda fakta: Bookmakere. De har jevnt over imponerende treffrater på valgvinnere når de setter oddsen sin. Bør vi stole mer på Ladbrokes og Unibet enn på Marie Simonsen i Dagbladet?
– Om du ønsker å vite hvem som vinner valg, er det nok bedre å stole på bookmakerne enn på Marie Simonsen, ja. De lodder stemningen på en god måte, og oddssetterne er kunnskapsrike.

Hva skal vi da med Marie Simonsen og alle de andre kommentatorene som skal fortelle oss hva som skjer i politikken og hvem som ligger best an til enhver tid?
– Politikk er mer enn tall. Marie Simonsen tolker politikken, ofte på en underholdende måte. Det bidrar til interesse, og kanskje forståelse. Det trengs. Men jeg mener samtidig at vi trenger alle oss som supplerer og utfordrer de tradisjonelle mediene. Vi har andre perspektiv å bidra med.

Men Marie Simonsen er langt mer synlig i debatten enn dere med andre perspektiv, enn si Ladbrokes og andre bookmakere?
– Joda. Men mange nordmenn gambler på nett, og Dagbladets opplag synker jo stadig...

La oss kjapt svinge innom USA igjen, siden alle norske trender starter der. Obamas valgkamp kjørte tungt på big data; de visste ekstremt mye om velgerne.
– Ja, blant annet fant de ut at måten å få kvinner mellom 40 og 49 på vestkysten til å spytte inn penger i kampanjen på, var å lodde ut en middag med George Clooney – ingen andre hadde visstnok så sterk tiltrekningskraft på denne demografiske gruppen, ifølge Obamas tallknusere...

Og mitt spørsmål er: Kommer dette til Norge nå? Vil partiene plutselig vite alt om oss, basert på vanvittige dataprogrammer, algoritmer og kryssreferanser?
– Arbeiderpartiet kan jo lodde ut en middag med Kurt Nilsen, kanskje? De sliter jo på Vestlandet... Mer seriøst: Det er ikke like mye penger i norsk valgkamp, så det vil aldri bli snakk om apparat av samme dimensjoner som Obamas. Dessuten står personvernet sterkere her til lands, noe som begrenser individinformasjonen. Men også norske partier har folk som skaffer spesifikk kunnskap om velgerne, blant annet for å vite hvilke dører det er verdt å banke på under valgkampen. Det vil vi se mer av framover.

Litt i samme gate: Du er blitt kalt Norges Nate Silver. Vil statistikknerder som deg dominere valganalysene i Norge framover?
– Jeg tviler på at medier flest drar dekningen i den retningen. Men det finnes unntak: Nationen har begynt å legge ut alle bakgrunnstall fra målinger på sin nettside. Dagens Næringsliv bruker gjennomsnittsmålinger når de analyserer det politiske landskapet. TV2 er også ganske gode på trender og bakgrunn – selv om de ofte bare deler den kunnskapen i nisjene sine; på blogg og Nyhetskanalen. NRK, på den andre siden, er skikkelig dårlig på å analysere trender og viktige data. Ofte publiserer de ikke selv et minimum av bakgrunnstall, som antall spurte og tidspunkt for målingen. Noen Nate Silver får vi neppe, men jeg ser ikke bort i fra at blogger som min vil kunne få en noe større leserkrets i tiden som kommer.


Nate Silver er også blogger.
– Ja, men bloggen er integrert på New York Times' plattform.

På samme måte som Aftenposten opprettet en blogg til deg?
– Hehe, kanskje det. Den bloggen har jeg ikke oppdatert på nesten ett år. Blant annet fordi Aftenposten har gjemt bort bloggerne sine.

Valgsystemet i Norge gjør det vel vanskelig å tippe like riktig her som Silver gjorde i USA?

– Absolutt. I USA er det flertallsvalg, her er det forholdstall som gjelder. Det gjør det vanskeligere å tippe. Og ordningen med utjevningsmandater kompliserer prediksjonene ytterligere. Ved forrige valg førte Venstres fall under sperregrensen til at jeg bommet på en del av mandatene i mine prognoser. Forholdstallsordningen gjør også at det er knyttet spenning til utfallet i alle valgkretsene her. I USA er utfallet derimot omtrent avgjort på forhånd i rundt 40 valgkretser, bare de siste ti vippestatene er det knyttet reell spenning til.

Så Silvers prestasjon var egentlig å tippe riktig i ti av ti delstater, ikke 50 av 50?
– Ja. Enhver med et minimum av kunnskap kan forutsi resultatet i 40 delstater i USA.

Alle disse norske særegenhetene du ramser opp skulle vel bety at vi må slite med Simonsen og kompani også i fremtiden?
– Vi sliter ikke med henne, om du spør meg. Hun gjør jobben sin. Men det er sant at det er vanskelig for meg og alle andre som påstår at vi kan dette i Norge. Valgordningen gjør det vanskelig. Det er nesten umulig å spå alle de 169 stortingsmandatene. Ved siste valg klarte jeg 150. Det med Venstre og sperregrensa ødela mye.

Hva er målet for årets valg?
– Jeg bør slå meg selv fra forrige gang. Klarer jeg 155, er jeg bra fornøyd. Men egentlig håper jeg å bikke 160...

Jøss, det får man si. Noe litt annet, men likevel ikke: Slik ser topp sju-lista ut over besøkende til Dagsnytt 18 i 2011: Harald Stanghelle var 17 ganger på besøk; Marie Simonsen 13; Lars Helle 12; Arne Strand; Elisabeth Skarsbø Moen; Per Edgar Kokkvold og Anders Giæver 10 ganger hver. Og du?
– Jeg har bare vært der en eneste gang. Jeg er ikke i den klassen der.

Det er bare synsere i den klassen. Du og dine er i mindretall i norsk offentlighet – enn så lenge, i alle fall. Men om dere tallknusere skulle slå gjennom på samme måte som dine likesinnede i USA nå har gjort – kan det true demokratiet på sikt?
– Hva tenker du på da? At kunnskap truer demokratiet?

Kunnskap er livsfarlig! Nei, jeg tenker på at databaserte spådommer blir så sterke og godt funderte at de til slutt kan bli selvoppfyllende?
– Det er forsket på bandwagon-effekten, altså at velgere kaster seg på vinnertoget. Det er ikke funnet særlig empirisk belegg for det. Jeg ser ingen stor fare i selvoppfyllende spådommer. Obama ville ha vunnet valget uavhengig av Nate Silver, for å si det slik.

På samme måte som Høyre vinner stortingsvalget i høst uansett hva du måtte spå?
– Høyre kommer nok til å overta regjeringsmakten i Norge uavhengig av meg, ja.

Aps lille mulighet

Denne skribent debuterer som forfatter i disse dager. Så det aller meste av tiden har gått med til å konsentrere seg om det i det siste (vil du ha boka tilsendt, så send meg en mail på svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no). 

Men jeg gjør forsyne meg en debut til i dag. Nei, ikke seksuelt, men som fast spaltist i min lokalavis Romerikes Blad. Skjønt, det er vel riktigere å kalle den for en regionavis. Under kan du lese de ordene jeg valgte å debutere med.   

Det meste tyder i dag på et regjeringsskifte. Er valgløpet kjørt for Ap og de rødgrønne?

Sola skinner på Høyre og Erna Solberg om dagen. I Høyres beste fylke, Akershus, ville et valg i dag trolig gitt partiet over 40 prosent og halve Akershus-benken, i følge mine beregninger. Høyres frammarsj er så bred og massiv at vi som forsøker å forstå og forklare partiets opptur, må lete etter et bredt spekt av årsaker.

Den største og viktigste grunnen er trolig at mange velgere nå ønsker et skifte. De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i front, har styrt i snart åtte år. Det er lang tid, og suget etter noe annet har økt i velgermassen. Mange velgere ser på Høyre som den klart beste garantisten for å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Dernest har Høyre lyktes til de grader med sin retoriske omlegging i retning av å snakke mer om mennesker og mindre ommilliarder. Kalkulatorpartiet har blitt varmere, det har appell til velgere som vipper mellom Ap og Høyre. I tillegg har Høyre nytt godt av at velgerkonkurrentene på borgerlig side har slitt. KrF har hatt indre problemer, Venstre og Lars Sponheim rotet det til i forrige valgkamp og Frp har trøblet med både skandaler og velgerkonjunkturer som etterspør trygghet framfor systemkritikk.

Bakgrunnstall fra meningsmålingene tyder på at over 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre siden valget i 2009. Det er oppsiktsvekkende mange. Med slike overganger på valgdagen, er Ap og de rødgrønne sjanseløse på å beholde makten. Skal Stoltenberg og co ha nubbesjans, så må de hente tilbake veldig mange av de som har meldt overgang til Høyre. Det er en krevende oppgave. I tillegg må Ap klare to ting til. For det første så må mange av de som i dag svarer «vet ikke» når meningsmålerne spør om partipreferanse, mobiliseres inn mot valget. Høyre har i dag en velgerlojalitet på opp i mot 90 prosent, mens Aps ligger nede på 60-tallet. I tillegg er Ap avhengig av å hente en del frafalne Frp-velgere slik at det netto tapet til Høyre kan kompenseres og blokkbalansen holdes stabil.

Det er de matematiske forutsetningene for at høstens valg skal bli jevnt. Hva skal til politisk? «Vi hadde dårlige målinger også før valget i 2009» har vært trøsten blant de rødgrønne toppene. Men realiteten er at målingene var langt bedre for dem på samme tidspunkt for fire år siden. Den gang lå de rødgrønne på ca. 47 prosent i februar. Nå ligger de på rundt 37. Altså hele ti prosentpoeng bak «09-skjemaet». Det borgerlige forspranget er så stort at en «game-changer» nok er nødvendig. Altså noe som kan virkelig kan snu velgerbildet. Finanskrisen 2008/09 ble en slik ved forrige stortingsvalg. 22. juli-terroren ga Ap en sympatieffekt som raskt avtok, men som like fullt bidro til at partiet gjorde et bedre lokalvalg 2011 enn de ellers ville gjort. En ny krise eller katastrofe kan inntreffe og gi de styrende et «styringstillegg». La oss håpe det ikke skjer.

Da står Ap igjen med to muligheter: Enten at de borgerlige roter det til for seg selv ved at uenigheten mellom de fire opposisjonspartiene blir så synlig fram mot valget at troverdigheten i regjeringsalternativet smuldrer bort. Eller at Ap lykkes med strategien om å ta ned Høyres «varme-retorikk» og redusere partiets nyvunne velfredstillit såpass mye at mange av «flytvelgerne» kommer tilbake.

Det er ikke alltid at de som leder 2-0 til pause vinner fotballkampen. Men de har en stor fordel. Høyre har nå fordelen. Ap har en viss mulighet til å redusere og utligne, men muligheten er liten.                          

Å hjelpe hverandre

 For noen dager siden kom det en henvendelse på Facebook fra en samfunnsfaglærer:

Henvendelsen fikk mine tanker til å fare. På alle lærerne "der ute". Som lager opplegg. Og elevene som skal være en del av opplegget og lære om valg. Stortingsvalg. Et viktig element i demokratiet vårt. Et demokrati vi tar for gitt, men som vi ikke burde ta for gitt. 22. juli viste oss det.

Lærere og elever. Sammen kan de inspirere hverandre. Eller ødelegge for hverandre.. Sammen kan de skape et godt læringsmiljø der de positive opplevelsene dominerer. Eller et surt miljø der negativitet råder..

Videre tenkte jeg: Hva skal egentlig til for at Mona-Kristin Skogstad og hennes kolleger skal skape inspirasjon? Hva skal til for å skape et læringsmiljø der kunnskap, både den faglige og den sosiale, vokser fram i den enkelte elev?

Jeg tenkte tilbake på min egen tid på videregående. Hva gjorde vi i samfunnsfagtimene? Hva lærte jeg? Og jeg kom til en erkjennelse av at "opplegget" betyr mye. Læreren betyr mye. De gode lærerne er de engasjerte lærerne. De lærerne som klarer å formidle kunnskap på en måte som er levende. En måte som gjør at du virkelig får lyst til å lære mer, som skaper glød, som gjør deg nysgjerrig på faget.

Men så tenkte jeg en ting til: Elevene er vel så viktige. Å ha medelever som vil skape, i stedet for å ødelegge. Medelever som du kan lære av, og bort til. Elever som gjør at du gleder deg til skoledagen, i stedet for å grue deg.

Elevene er jo faktisk lærerens viktigste ressurs, tenkte jeg. Elever har også kunnskap som læreren kan trekke veksler på. Hvis læreren lar elevene slippe til. Hvis læreren gir elevene ansvar. Hvis læreren er så trygg på seg selv at hun involverer elevene i undervisningen. Lar dem være med og utforme "opplegget".

Etter at jeg hadde tenkt alt dette, så konkluderte jeg med at Mona-Kristin, og elevene hennes, har en forbaska viktig jobb å gjøre! Nemlig å skape dette opplegget sammen. Og realisere opplegget sammen. Slik at både lærer og elever kan mer om demokrati, valg og partier når valget er over. Men kanskje enda viktigere: Slik at lærer og elever skjønner at de kan hjelpe hverandre - for å få det til. Der de bryr seg om hverandre, og vil hverandre vel.

Tør en lærer be elevene om hjelp, så vil læreren trolig lære at elevene veldig gjerne vil hjelpe. Det er ikke noe nederlag, men en seier for både læreren som spør og elevene som hjelper. Tør en elev be læreren eller medeleven om hjelp, så vil han trolig erfare at både lærer og medelev vil hjelpe. Fordi det føles bra å hjelpe andre, og det føles verdifullt å bidra med noe som andre har bruk for. Det kan føre til at vi hjelper hverandre mer og bidrar mer. Det kan føre til at læringsklimaet blir bedre.

Mona-Kristin turde be meg om hjelp. Og jeg ville hjelpe henne. Derfor satt jeg meg ned og formulerte dette nokså lange svaret (til Facebook å være..) til henne.

Kanskje du, som er lærer og som leser dette og som skal lage valgopplegg nå snart, kan hente en ide eller to? Kanskje du, som er elev, kan foreslå en eller to ideer herfra til din lærer og klasse?

Kanskje du, som hverken er lærer eller elev, men har noen tanker om hvordan en klasse kan jobbe med et tema som valg, kan spille inne en tanke eller to i kommentarfeltet?

Og du, Mona-Kristin - takk for at du spurte. Det var hyggelig å kunne hjelpe. Jeg følte meg verdifull, og håper at jeg klarte å gi noe verdifullt tilbake..

Dette er stillingen i våre 19 valgkretser

Mange fylkespartier har nå avsluttet sine nominasjonsprosesser og dermed valgt sine kandidater som skal stå på listene ved Stortingsvalget 2013. Tiden er derfor nå inne for meg til å ta en titt på hvordan personene på listene ligger an. Skal vi ta en titt sammen?

Til grunn for analysen legger jeg et gjennomsnitt av fire nasjonale målinger (Infact, Respons, Opinion og Gallup) publisert i desember, samt de siste lokale fylkesmålingene som er blitt utført i hvert enkelt fylke og historiske valgresultater.



Østfold: Aps tre øverste; Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås ser sikre ut. Med de høye nivåene Høyre for tiden innehar, så ligger også Hs tre første; Ingjerd Schou, Bengt Wenstøb og Eirik Milde, greit inne. Frps Ulf Leirstein er også bankers.

Det siste distriktsmandatet holder i øyeblikket Erlend Wiborg (Frp). Aps nr 4, Wenche Olsen, er nærmest å frata ham dette. Det blir, som vanlig, en nøkkel for Ap å få inn fire i Østfold. Skulle partiet løfte seg noe, så er det innen rekkevidde.

KrFs Line H. Hjemdal er pt. inne på utjevning på mine tall.

Akershus: Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard ligger sikkert inne for Ap. Det samme gjør Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim, Nils Åge Jegstad og Mette Tønder for Høyre. Også Frps Kari Kjos og Hans A. Limi er greit inne. Abid Raja (V) kan ta mål av stortingsdressen (men dresser har han vel allerede bra med..).

Bård Vegar Solhjell går et meget spennende år i møte. Han vipper inn og ut på mine tall for tiden - i øyeblikket har jeg ham syltynt inne på sistemandatet i fylket. Ib Thomsen (Frp) er nærmest å frata ham distriktsmandatet, men også Are Helseth (Ap) og Hårek Elvenes (H) er med i kampen om dette mandatet.

Skulle Solhjells faste mandat ryke, er utjevningsmandatet også en mulighet for ham. Men her er det flere om beinet. Malin Stensønes (KrF) er den jeg for tiden holder en knapp på.

Oslo: Aps fem øverste, med Jens Stoltenberg i front, er sikre. Det samme virker Høyres sju første å være (hvem nå det blir - nominasjonen der  avholdes i februar). Også Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V) og Heikki Holmås (SV) har stortingsplassen i lomma.

Da gjenstår tre distriktsmandat. Alle disse tre har jeg definert som kampplasser. Altså plasser der marginene for tiden ser såpass tynne ut at her kan de komme til å bli vippet ut. Både Rødts nye partileder, Bjørnar Moxnes, Ap-veteranen Marit Nybakk og Venstre-mannen Ola Elvestuen ser med dagens tall ut til å gå en meget spennende valgkveld i møte. Alle disse tre ligger inne på mine beregninger nå, men vokser f.eks Høyre litt i hovedstaden, så vil en av dem dyttes ut.

KrFs Hans Olav Syversen har foreløpig et tak på utjevningsmandatet i Oslo.         

   

Hedmark: Er løpet kjørt her allerede? Det er drøyt å stille det spørsmålet, men jeg synes mandatstillingen på tre til Ap, to til H og en til Frp ser "låst" ut. Dagens landbruksminister Trygve S. Vedum (Sp) er den som er nærmest, men han ser ut til å ha for langt opp til reelt sett å kunne blande seg inn.

Utjevningsmandatet ser ut til å bli en tilnærmet duell mellom Vedum og SVs Karin Andersen, forutsatt at deres respektive partier kommer seg over sperregrensen. Har Andersen inne nå.  

Oppland: Aps Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken samt Høyres Olemic Thomessen ser bankers ut.

De resterende tre faste plassene kan ikke karakteriseres som sikre. For hverken Stine Renate Håheim (Ap), Jøran Lunde (H) eller Frps førstekandidat har særlig stor margin ned til Sps Anne T. Wøien.

Skulle Wøien falle utenfor, så har hun en god sjanse til å plukke utjevningsmandatet i fylket.

Buskerud: Både Aps tre toppkandidater Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Micaelsen og Høyres tre topper Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Øremn Johansen ser sikre ut. Også Frps Jørund Rytman kan puste rolig.

Derimot ser det ut til å bli en durabelig fight om det siste distriktsmandatet. Foreløpig er Høyres Christopher Wand knapt inne, men både Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Aps) er med og kjemper.

Utjevningsmandatet ser ut til å kunne bli en duell mellom Per Olaf Lundteigen (Sp) og Rebekka Borsch (V). Dagens tall gir
                                                              en fordel til sistnevnte.

Vestfold: Både Ap og H har to sikre inne i Vestfold. Også Anders Anundsen (Frp) kan gjøre seg klar til fire nye år på Tinget (eller kanskje en statsrådspost?).

Men hvem plukker det siste faste mandatet? Dagens opinion tyder på at det blir Hs tredjekandidat. Aps Steinar Gullvåg kan imidlertid blande seg inn hvis hans parti øker en del og Høyre faller.

SV har en bra sjanse på utjevningsmandatet i fylket, mest sannsynlig er det Inga Marte Thorkildsen.

 Telemark: I tradisjonelt røde Telemark ligger Ap inne med to bankers i Terje Aasland og Lene Vågslid. Høyre har en og Frp en.

Høyre har også andrekandidaten inne på mine tall, og marginen ser ut til å være bra ned til Aps Christian Bjørnø. Men skulle Høyre falle og Ap stige, så blir det en interessant match.

Holder KrFs Geir Bekkevold som relativt klar utjevningsfavoritt.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er sikre.

Tredjemandatet i fylket står nå og vipper mellom Arne Thomassen (H) og Ingebjørg Godskesen (Frp).

KrFs Kjell Ingolf Ropstad har et tak på utjevningen.

 Vest-Agder: Kari Henriksen (Ap) og Ingunn Foss (H) er sikre.

Jeg har også Norunn Benestad (H), Åse Michaelsen og "Dagrun Eriksen-dødaren" Hans Fredrik Grøvan greit inne. Marginen ned til til Aps Odd Omland er betryggende, men jeg ser ikke bort i fra at han etterhvert kan nærme seg en plass.

Hans Antonsen (V) er i øyeblikket den jeg holder som utjevningsfavoritt her.

Rogaland: Ap har tre sikre i Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal. Høyres fem øverste Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe, Tina Bru og Sveinung Stensland er også godt inne på dagens nivåer. Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp), samt Olaug Bollestad (KrF) ligger også inne med god margin.

De to siste faste mandatene ser det ut til å bli en intens kamp om. Jeg har nå Venstres Iselin Nybø og Høyres Sissel Hegdal tynt inne. Flere kan melde seg på i kampen, akkurat nå er Geir Toskedal (KrF) nærmest. Men hverken Roy Steffensen (Frp), Geir Pollestad (Sp) eller Øystein Hansen (Ap) har avskrekkende langt opp.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp). Har Pollestad inne nå.

Hordaland: Ap har fire sikre i Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung. Høyres seks øverste; Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille og Ove Trellevik ser også solide ut. Det samme gjør Gjermund Hagesæther og Helge Njåstad. Terje Breivik og Knut Arild Hareide ligger også inne med trygg margin ned.

Da står vi igjen med en kampplass. Der har jeg nå Erik Skutle (H) såvidt inne. Både Aps femtemann; Egil Knutsen og Sps front Kjersti Toppe ligger nær dette siste distriktsmandatet.

Skulle Toppe bomme på et fast mandat, så bør hun ha gode sjanser til i stedet å plukke utjevningen.

Sogn og Fjordane: Mandatstillingen i fylket ser for øyeblikket låst ut på Ap 1, H 1 og Sp 1 - personifisert gjennom Ingrid Heggø, Bjørn Lødemel og Liv Signe Navarsete.

Men skulle H eller Sp falle og Ap stige, så kan det ikke utelukkes at Tor Bremer (Ap) kan blande seg inn i dette.

Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom KrF og V. Har
                                                       Sveinung Rotevatn (V) inne nå.

Møre og Romsdal: Ap har to sikre i dette sterke fotballfylket i Else May Botten og Fredrik Bjørdal. Høyres tre øverste Helge Orten, Elisabeth Nørve og Arunulf Goksøyr virker trygge. Frps Harald Tom Nesvik og KrFs Rigmor Eide ser også sikre ut.

Det står og vipper mellom Tove Lise Torve (Ap) og Oscar Grimstad (Frp) om det siste mandatet. Har Torve syltynt inne nå. Også Vetle Solheim (H) og Jenny Klinge (Sp) kan komme opp og snuse på en plass.

Klinge har inntil en bra mulighet på utjevningen.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste; Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung ser trygge ut. Det samme gjør Høyres tre toppfolk Linda Helleland, Frank Jenssen og Torhild Aarbergsbotten. Også Frps førstekandidat ser sikker ut.

Da står vi igjen med ett fast mandat. Slik jeg vurderer det står plassen og vipper mellom Frps andrekandidat og Sps front Heidi Greni.

Skulle Greni misse dette distriktsmandatet, har hun gode muligheter på utjevningen. Også Snorre Valen (SV) har bra utjevningssjanser, men det virker for langt opp til fast mandat.

Nord-Trøndelag: Aps Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande ligger greit inne. Det samme gjør Elin Agdestein (H).

Sisemandatet ser ut til å bli en tvekamp mellom Robert Eriksson (Frp) og Marit Arnstad (Sp). Den av de som misser dette mandatet bør ha bra muligheter på utjevningen.

I øyeblikket har jeg Arnstad såvidt inne på fast, mens Eriksson ligger inne på utjevning. Men det er flere om utjevningsbeinet,
                                                         bl.a. Andre Skjelstad (V).

Nordland: Aps tre topper; Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren virker trygge. Har også vondt for å se at Odd Henriksen (H) og Frps førstekandidat kan nektes plass på Nordlands-benken.

Vi står i så fall igjen med to faste mandater som det vil være stor spenning knyttet til. I øyeblikket har jeg Margunn Ebbesen (H) og Kjell Juvik (Ap) inne. Men bak jager Sps førstevalg og Frps andrekandidat.

Utjevningen lukter av Sp eller SV. Sp inne akkurat nå.

Troms: I mye omtalte Troms er knapt en eneste kandidat klar. Men jeg synes situasjonen, rent matematisk, virker rimelig låst til Ap 2, H 2 og Frp 1. Sliter i grunn med å se hva som kan få fart på spenningen i valgkretsen.

Utjevningsmandatet bør SVs Torgeir Fylkesnes kunne ha gode muligheter for å ta. Forutsatt at partiet hans karrer seg over sperregrensen på fire prosent nasjonalt. Men han må se litt opp for Irene Dahl (V).

Finnmark: Helga Pedersen og Kåre Simensen (Ap) virker sikre. Også Høyres førstekandidat er trygt inne.

Sistemandatet ser ut til å bli en duell mellom Hs andrevalg og Frps første.

Utjevningen vil trolig stå mellom SV og Venstre.




Summerer jeg opp alle tall, så blir det 99 mandater til de borgerlige og 70 til de rødgrønne. Jeg minner om at dette er et øyeblikksbilde og at ting selvsagt kan snu seg på de drøye åtte månedene som gjenstår til valget.

Men det borgerlige forspranget er pt. massivt.