Partienes utvikling fra valget 2013 til juni 2016

Ni partier kjemper i realiteten om de 169 stortingsmandatene som deles ut ved valget neste år. Dette er utviklingen og stillingen på snittet av målingene etter valget i 2013:


Ap snur trenden

Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall. Framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. Vendingen opp de siste månedene henger trolig sammen med at oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringsfeltet er dempet og fokuset flyttet over på andre saker, som ledighet og helse, der partiet har større velgertillit.

Et problem for Ap inn mot stortingsvalget kan være at de ikke har noe avklart regjeringsalternativ i ryggen. Dermed blir det vanskelig for dem å satse på sitt sedvanlige "oss eller borgerlig kaos"-kort. Men partiet ligger uansett an til et godt valg og er, slik jeg ser det i dag, favoritter til å innta regjeringskontorene.


Høyre bør øke for å beholde regjeringsmakten

Høyre gjorde et sterkt stortingsvalg 2013 og holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent var partiets beste på halvannet år, før det igjen bar noe ned og pt. ligger man i sjiktet 23-24. Dette er neppe nok for å beholde regjeringsmakten, men det avhenger jo også av hvordan det går for "partnerne" Frp og Venstre og om KrF fortsatt vil være med.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er mindre enn den var.

I øyeblikket slår styringslitasjen igjen noe sterkere ut enn styringstillegget, dette senker Høyre noe og løfter Ap. Jeg tror derfor at partiet "trenger" en ny krise og sterk håndtering av denne, for å ha realistisk håp om gjenvalg. Det kan være mer asyltilstrømning, økonomisk nedtur eller annet - men det må trolig noe ekstraordinært til for at det skal gå.


Kan Frp holde nivået oppe? 

Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut, og Frp ligger nå på 15-16 prosent, like under 2013-valget.

Det voldsomt sterke fokuset på asyl og innvandring i fjor høst og ut over vinteren, i kjølvannet av tilstrømningen, gavnet Frp. Avtagende oppmerksomhet rundt dette de siste månedene medfører at Frp må vise at det har flere bein å stå på. Samferdsel, eldresomsorg og skatt kan være tre slike saker. Men jeg tviler på om Frp klarer å holde nivået oppe framover hvis innvandring sklir enda mer ut av agendaen, det er partiets desidert beste mobilseringssak.


Får Sp servert mer potensial på kommunereformen?

Sp gjorde et sterkt kommunevalg i fjor høst og har ligget i en stigende trendkanal siden mars 2014. Framgangen ser foreløpig ut til å ha toppet ut på rundt 6,5, men det er litt tidlig å konkludere her. Regjeringens strukturreformer, ikke minst kommunereformen, har vært en god mobiliseringssak for partiet. Nå er fase 1 i dette reformarbeidet over og det blir spennende å se om Stortingsflertallet tør bruke tvang i fase 2 eller om man lytter til rådene fra folkeavstemninger og lokalpolitikere, råd som i hovedsak har handlet om å si Nei til sammenslåinger. Går man inn for tvang, så vil Sp få servert et ytterligere vekstpotensial. Jeg tror ikke regjeringen tør bruke tvangslinjen inn mot et avgjørende stortingsvalg, i så fall må Sp se seg om etter andre mobiliseringssaker. Distriktspolitikken vil alltid være partiets beste sak, muligens med samferdsel som en brukbar nr 2.

Skulle det bli et nytt stortingsflertall, så håper nok Sp på å få med seg KrF inn i en sentrum-Ap-regjering. En Ap+Sp+MDG-variant er også et tenkbart scenario, men det mest trolige i øyeblikket er at Sp blir en fødselshjelper for en ren Ap-regjering og forsøker vinne mest mulig innflytelse gjennom stortingsarbeidet i sak til sak - slik man har bred tradisjon for.        



KrF dupper rundt 5

Partiet fortsetter å ligge under sitt valgresultat fra 2013 på 5,6 prosent. Det dupper litt over og litt under 5 blank for tiden. KrFs relativt store velgerkjerne og bra lojalitet blant disse, holder dem unna sperregrensen på fire prosent. Men appellen til nye og andre velgergrupper er for beskjeden til at man kan ha særlig realistisk håp om å vokse mye fra dagens nivå inn mot 2017-valget.

En frigjøring fra den blå regjeringen ligger i kortene, men å velge motsatt side og Ap, vil være å gamble med den borgerlig orienterte kjernen sin -  så det tør man neppe. Knut Arild Hareides sentrumsdrøm er skutt ned av Trine Skei Grande (V), så i øyeblikket må en satse på å markere egne, gode velgersaker best mulig, først og fremst familiepolitikk og til dels eldreomsorg, og dernest håpe at "vi holder regjeringsspørsmålet åpent"-sporet holder.


Venstre er ikke trygg for sperregrensen 

Partiet har en fallendes tendens etter 2013-valget. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Et lite lyspunkt er at nedgangen kan synes å ha flatet ut på rundt 4,3-4,5 nå.

Venstre er et nr 2 parti for ganske mange velgere. Skal det bli et nr 1 parti for flere, så kan en dyrking av den urbanliberale, grønne og borgerlige profilen være en vei å gå. En utfordring for Venstre vil imidlertid være om KrF forlater det borgerlige samarbeidet slik at Venstre blir stående igjen som eneste sentrumsparti som ønsker borgerlig samarbeid inn mot valget. Samtidig kan det ligge et potensial i en slik sits i form av økende appell blant de lyseblå og blågule velgerne.




Lysning for SV

  
Det har lysnet litt for SV de siste ukene, etter at man stort sett har ligget under sperregrensen etter valget i 2013. Det gjenstår dog å se om vi står overfor et trendskifte, eller bare en midlertidig korreksjon opp. Frigjøringen fra Ap kan ha virket positivt inn. SV har bra potensial hos velgere som ikke stemte på partiet sist, men generelt sliter man med for lav lojalitet blant dem som stemte på partiet.

Det blir interessant å se om de kan bruke sin friere posisjon til å ta tilbake noe av eierskapet som de har mistet til MDG og Venstre på miljø. Og om det er mulig å hente inn litt av Aps og Høyres forsprang på skole. "Bredde-prosjektet" til Audun Lysbakken, som bl a bygger på et håp om å øke partiets saksbredde og styrke velgertilliten ikke minst på helse og eldreomsorg, kan være i overkant ambisiøst i den situasjonen man befinner seg i.

Antagelig ser SV for seg en ren Ap-regjering etter valget neste år der de kan spille sin sedvanlige rolle som venstrekorrektiv i opposisjon, som de tidvis har gjort med hell tidligere. En sentrum-Ap regjering kan gi dem ytterligere venstrerom.


Har MDG stoppet nedgangen?

Etter det strålende lokalvalget i fjor høst har det buttet for MDG. Partiet toppet ut på i underkant av fem prosent og har falt mer eller mindre sammenhengende ned til rundt tre prosent i vår. Partiet kan ha nådd bunnen, men vi må se an noen måneder til før konklusjon kan trekkes.

Oppmerksomheten rundt Oslo-byrådets upopulære miljøtiltak ser ikke ut til å ha svekket Oslo-partiet nevneverdig, men har kanskje bidratt til svekkelsen nasjonalt. Den sterke lederstriden har heller neppe virket positivt inn. Men klarer MDG å etablere seg på noe i overkant av 3 gjennom sommeren, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekkende. Blir miljøsaken igjen aktualisert på en positiv måte og MDG klarer å snu oppfatningen av et parti som vil plage folk til et parti som har de beste, grønne løsningene på vår tids trolig største politiske utfordring, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekken. Kan partiet komme i en posisjon der man ligger an til å kunne vippe stortingsflertallet, så vil medieoppmerksomheten kunne øke fram til valget


Rødt kan gjøre sitt beste valg

Rødt beveget seg opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget i fjor høst der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket svinger det mellom 1,5 og 2. Ett stortingsmandat i Oslo er innen rekkevidde og stortingvalget 2017 kan bli historisen beste for partiet. Men det er et problem for partiet at potensielle Rødt-velgere i andre kretser enn Oslo kan anse at en stemme på Rødt er bortkastet og går til Ap eller SV i stedet.