Drammens Tidende trykket min kronikk om betydningen av lokale profiler i går:
Populære kandidater og ordførere kan trekke mange velgere til sitt lokalparti. Det er Anders Werp et godt eksempel på.
I media skapes det et inntrykk av at toppkandidater og partiledere spiller en meget viktig rolle for velgernes stemmegivning ved stortingsvalg. Det er misvisende. Personeffekter er sterkt overdrevet. Ved stortingsvalg stemmer folk i liten grad på personer, men på parti. Buskerud SV håpet på en personeffekt da de førte opp profilerte Helen Bjørnøy på førsteplass på partiets stortingsliste før valget i 1997. Da valgdagen kom, viste det seg at ”Bjørnøy-effekten” var lik null. Nylig holdt jeg foredrag for Akershus KrF. Dette fylkeslaget førte opp ”kronprinsen” Knut Arild Hareide på førsteplass før valget i fjor og håpet at mange velgere her skulle trekkes til KrF av den grunn. Hva ble fasiten? Jeg kunne overfor forsamlingen konkludere med at det ble med håpet – det var slett ingen ”Hareide-effekt” å spore på valgdagen.
Annerledes er det ved lokalvalg. Her kan profilerte kandidater og ordførere spille en langt viktigere rolle for hvordan velgerne plasserer sine stemmer. Forskjeller i valgordningen er en forklaring på dette. Kommunevalgordingen innbyr til mer personifisering. Velgerne har reell innflytelse over personsammensetningen av kommunestyrene, mens ved stortingsvalg har velgerne i praksis ingen innflytelse over persongalleriet. Lokalpolitikken er også langt mer pragmatisk og i mindre grad preget av ideologiske motsetninger. Det har trolig den konsekvens at det senker terskelen for velgervandringer mellom de tradisjonelle blokkene i norsk politikk. Det ser ut som velgerne har langt lettere for å bevege seg for eksempel mellom Ap og Høyre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette skaper grobunn for større lokale svingninger og sterkere personeffekter enn ved lokalvalgene.
Et meget godt eksempel på dette finner vi i Øvre Eiker. Andres Werp ble valgt til ordfører i 1999. Ved kommunevalget i 2003 hadde han sittet i fire år og markert seg og sitt parti godt. Høyre fikk da hele 33,1 prosent av stemmene i kommunen. Ved stortingsvalget i 2005 måtte Høyre derimot nøye seg med kun 13,5 prosent. Høyres stemmeandel føyk igjen i taket ved neste kommunevalg i Øvre Eiker. Hele 37,4 prosent kunne Werp og co juble over i 2007. Mens ved stortingsvalget i fjor var Høyre nede i 18,5. I Øvre Eiker har altså Høyres stemmeandel variert med hele 20 prosentpoeng avhengig av hva slags type valg det er snakk om. Hvor mye av dette som er ren ”Werp-effekt”, hvor mye som skyldes god lokalpartipolitikk og hva som kan tilskrives svakheter hos Høyre Øvre Eikers konkurrenter, er det vanskelig å si noe eksakt om – trolig er det et samspill ute og går. Derfor blir det ekstra interessant å se hva Høyre oppnår i Øvre Eiker ved valget neste år nå som Werp er ute av lokalpolitikken.
Eksempelet Øver Eiker er ekstremt. Vanligvis er ikke utslagene så enorme. Men det illustrerer at det kan være mye å hente for kommunepartier som finner gode kandidater som frontfigurer. Buskerud Ap har en betydelig utfordring i å matche Høyres ordførerkandidater om de skal lykkes med den uttalte målsettingen om å ”klippe opp det blå beltet” av Høyre-ordførere. Et belte som strekker seg helt fra Øvre Eiker til Røyken. Utfordringen blir ikke mindre med tanke på at Ap har en partikultur som handler mye om partibygging og utvikling av organisasjon og mindre om å bygge lokale profiler.
Både Ap og Frp sliter også med den lave deltakelsen ved lokalvalg. Mye tyder på at det er mange velgere som stemmer på Ap og Frp bare når det er stortingsvalg, men velger å sitte hjemme når det er lokalvalg. Begge partiene har derfor en betydelig jobb å gjøre hva gjelder lokalvalgsmobilisering. Frp lekker også mer til Høyre ved lokalvalg fordi det ofte er Høyre som sitter i førersetet hva makten angår. Frp havner dermed i skyggen av Høyre – noe ”det blå beltet” er et godt eksempel på. Ap har på sin side et stort ubrukt velgerpotensial i ikke-vestlige innvandrere. Denne velgergruppen stemmer i overveiende grad rødt. Men de bruker stemmeretten bare halvparten så ofte som ”norskingene”. Den lave innvandrerdeltakelsen fører til at Ap ikke greier å skaffe seg det store fortrinnet de ellers kunne hatt.
Jeg tror ikke at klesforbud og obligatorisk underlivskontroll rettet mot muslimske jenter og kvinner, slik Buskerud Ap ytret ønske om forrige helg, er veien å gå for å få fart på velgermobiliseringen av innvandrere.
Viser innlegg med etiketten buskerud ap. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten buskerud ap. Vis alle innlegg
tirsdag 23. mars 2010
lørdag 21. november 2009
Buskerud Aps tre tøffe utfordringer
Jeg skriver om noen av utfordringene for Buskerud Ap i tiden framover i Drammens Tidende i dag:
Buskerud Aps tre tøffe utfordringer
Ap vant valget. Men i Buskerud er det mange skår i gleden. Utfordringene fram mot valgene i 2011 og 2013 står i kø.
Gjennom en sterk sluttmobilisering klarte Ap å hente de siste velgerne som var nødvendig for å berge fire mandater i Buskerud og dermed sikre Laila Gustavsen en plass på Stortinget. Ap lyktes med dette primært fordi partiet nøt godt av at det ble et ”trygghetsvalg” der regjeringsspørsmålet kom meget sterkt i forgrunnen. Bakgrunnsmateriale fra TV2s valgdagsundersøkelse viser at Ap særlig spiste velgere av lillesøster SV. Men også Venstre og KrF mistet en del velgere til landets største parti. I tillegg greide Ap å mobilisere mange av de usikre velgerne i sluttfasen.
Tilsynelatende bør det derfor nå bare være fryd og gammen blant Buskerud Aps medlemmer, tillitsvalgte og i partiorganene. Går man noe grundigere inn i materien, så er det imidlertid grunn til noen doser bekymring i fylkespartiet. For Ap-framgangen i Buskerud var bare på ni tideler, mens snittet for landet som helhet var 2,7 prosentpoeng. Faktisk er Buskerud, sammen med Sogn og Fjordane, den valgkretsen hvor Ap gikk aller minst fram. Buskerud, med sin høye industrialiseringsgrad, bør normalt sett være blant landets aller beste Ap-fylker. Fortsetter denne negative utviklingen, så vil Buskerud bare være et gjennomsnittfylke for Ap i 2013. I så måte har ikke Buskerud Ap så veldig god grunn til å slå seg på brystet. For valgkampen 09 gjorde åpenbart andre fylkeslag i partiet langt bedre.
Ap gjorde også et godt skolevalg på landsplan, selv om partiet fortsatt sliter langt mer med appellen blant skoleungdom enn blant de ”ordentlige” velgerne. I Buskerud gikk det imidlertid litt skeis - her måtte Ap nøye seg med 21,5 prosent. Det var en tilbakegang på hele 8,1 prosentpoeng sammenlignet med skolevalget i 2007, noe som Buskerud AUF umulig kan være særlig fornøyd med. Bedre skolering av skoledebattantene er en opplagt vei å gå inn mot skolevalget om to år.
SVs svake valg og Aps framgang, førte til at SV ofret finansministeren til Ap. Det betyr at det nå er enda klarere at SV og Sp vil ri sine hjertesektorer (SV: miljø og skole. Sp: Landbruk og distrikt) maksimalt i regjering framover, mens Ap strammer grepet om helheten. Dagens enorme offentlige motsykliske pengebruken i kjølvannet av finanskrisen, kan ikke videreføres inn i 2011. Derfor satte statsminister Jens Stoltenberg inn Sigbjørn Johnsen som finansminister slik at han, ala 90-tallet, kan ta i bruk alle sine pedagogiske evner og hele Hedmark-arsenalet av jovialitet for å forklare det norske folk at det nå må strammes inn. Men tross all mulig sjarm; innstramninger betyr kutt. Og kutt er aldri populært. Derfor kan det bli tøft både for Johnsen, finanskomiteleder Torgeir Michaelsen og hele Ap å stå i mot den negative vinkingen som dette fort kan komme til å få både i nasjonale og lokale medier.
Spørsmålet som kan reises er om Ap etter hvert må innse at et godt lokalvalg i 2011 må ofres i bytte mot et håp om at fruktene av disse innstramningene igjen kan gi dem gjenvalg ved stortingsvalget i 2013. I så fall spøker det for Martin Kolbergs nystartede prosjekt ”Blå byer blir rød” der Ap etter sigende skal sette diverse kluter inn på å ta Drammen fra Høyre. Det som likevel kan være håpet for Ap, er at velgerne velger å straffe de styrende lokalt for disse antatte innstramningene, i stedet for å straffe de som sitter med makten nasjonalt. Men dette håpet er i mine øyne lyseblått. Eller kanskje rettere sagt lyserødt.
Dermed kan noen av Buskerud Aps utfordringer, eller målsettinger om du heller vil, på kort sikt summeres i tre hovedpunkter:
1. Snu den relativt sett nedadgående utviklingen i retning av Buskerud som et gjennomsnittsfylke for Ap, slik at fire mandater på Tinget beholdes også etter 2013.
2. Gjenerobre de tapte skansene hos skoleungdom i Buskerud.
3. Nedkjempe godtgående Høyre og ta tilbake Drammen i 2011.
Moderne velgere må alle partier, også Ap, slåss hver eneste dag for å beholde tilliten fra. Derfor er ikke hviling på valglaurbærene 2009 noe særlig til Ap-alternativ. Tøffe utfordringer venter. Jeg tror det skal bli meget hardt for Buskerud Ap å nå disse tre målene. Men helt umulig er det ikke.
Buskerud Aps tre tøffe utfordringer
Ap vant valget. Men i Buskerud er det mange skår i gleden. Utfordringene fram mot valgene i 2011 og 2013 står i kø.
Gjennom en sterk sluttmobilisering klarte Ap å hente de siste velgerne som var nødvendig for å berge fire mandater i Buskerud og dermed sikre Laila Gustavsen en plass på Stortinget. Ap lyktes med dette primært fordi partiet nøt godt av at det ble et ”trygghetsvalg” der regjeringsspørsmålet kom meget sterkt i forgrunnen. Bakgrunnsmateriale fra TV2s valgdagsundersøkelse viser at Ap særlig spiste velgere av lillesøster SV. Men også Venstre og KrF mistet en del velgere til landets største parti. I tillegg greide Ap å mobilisere mange av de usikre velgerne i sluttfasen.
Tilsynelatende bør det derfor nå bare være fryd og gammen blant Buskerud Aps medlemmer, tillitsvalgte og i partiorganene. Går man noe grundigere inn i materien, så er det imidlertid grunn til noen doser bekymring i fylkespartiet. For Ap-framgangen i Buskerud var bare på ni tideler, mens snittet for landet som helhet var 2,7 prosentpoeng. Faktisk er Buskerud, sammen med Sogn og Fjordane, den valgkretsen hvor Ap gikk aller minst fram. Buskerud, med sin høye industrialiseringsgrad, bør normalt sett være blant landets aller beste Ap-fylker. Fortsetter denne negative utviklingen, så vil Buskerud bare være et gjennomsnittfylke for Ap i 2013. I så måte har ikke Buskerud Ap så veldig god grunn til å slå seg på brystet. For valgkampen 09 gjorde åpenbart andre fylkeslag i partiet langt bedre.
Ap gjorde også et godt skolevalg på landsplan, selv om partiet fortsatt sliter langt mer med appellen blant skoleungdom enn blant de ”ordentlige” velgerne. I Buskerud gikk det imidlertid litt skeis - her måtte Ap nøye seg med 21,5 prosent. Det var en tilbakegang på hele 8,1 prosentpoeng sammenlignet med skolevalget i 2007, noe som Buskerud AUF umulig kan være særlig fornøyd med. Bedre skolering av skoledebattantene er en opplagt vei å gå inn mot skolevalget om to år.
SVs svake valg og Aps framgang, førte til at SV ofret finansministeren til Ap. Det betyr at det nå er enda klarere at SV og Sp vil ri sine hjertesektorer (SV: miljø og skole. Sp: Landbruk og distrikt) maksimalt i regjering framover, mens Ap strammer grepet om helheten. Dagens enorme offentlige motsykliske pengebruken i kjølvannet av finanskrisen, kan ikke videreføres inn i 2011. Derfor satte statsminister Jens Stoltenberg inn Sigbjørn Johnsen som finansminister slik at han, ala 90-tallet, kan ta i bruk alle sine pedagogiske evner og hele Hedmark-arsenalet av jovialitet for å forklare det norske folk at det nå må strammes inn. Men tross all mulig sjarm; innstramninger betyr kutt. Og kutt er aldri populært. Derfor kan det bli tøft både for Johnsen, finanskomiteleder Torgeir Michaelsen og hele Ap å stå i mot den negative vinkingen som dette fort kan komme til å få både i nasjonale og lokale medier.
Spørsmålet som kan reises er om Ap etter hvert må innse at et godt lokalvalg i 2011 må ofres i bytte mot et håp om at fruktene av disse innstramningene igjen kan gi dem gjenvalg ved stortingsvalget i 2013. I så fall spøker det for Martin Kolbergs nystartede prosjekt ”Blå byer blir rød” der Ap etter sigende skal sette diverse kluter inn på å ta Drammen fra Høyre. Det som likevel kan være håpet for Ap, er at velgerne velger å straffe de styrende lokalt for disse antatte innstramningene, i stedet for å straffe de som sitter med makten nasjonalt. Men dette håpet er i mine øyne lyseblått. Eller kanskje rettere sagt lyserødt.
Dermed kan noen av Buskerud Aps utfordringer, eller målsettinger om du heller vil, på kort sikt summeres i tre hovedpunkter:
1. Snu den relativt sett nedadgående utviklingen i retning av Buskerud som et gjennomsnittsfylke for Ap, slik at fire mandater på Tinget beholdes også etter 2013.
2. Gjenerobre de tapte skansene hos skoleungdom i Buskerud.
3. Nedkjempe godtgående Høyre og ta tilbake Drammen i 2011.
Moderne velgere må alle partier, også Ap, slåss hver eneste dag for å beholde tilliten fra. Derfor er ikke hviling på valglaurbærene 2009 noe særlig til Ap-alternativ. Tøffe utfordringer venter. Jeg tror det skal bli meget hardt for Buskerud Ap å nå disse tre målene. Men helt umulig er det ikke.
lørdag 18. april 2009
Forsvarer Ap sine fire mandater i Buskerud?
Drammens Tidende trykker en kronikk av meg i dag hvor jeg ser på Aps situasjon i Buskerud:
Kan Ap forsvare fire mandater?
Det er hovedspørsmålet for Buskerud Ap i årets valgkamp. Svaret kan få stor betydning både for regjeringsmakten og statssekretær Laila Gustavsen.
Ap i Buskerud fikk 36,2 prosent av stemmene i 2005. Det holdt til å kapre fire mandater. Fjerdenominerte Torgeir Michaelsen berget sisteplassen med kun 600 stemmers margin ned til Høyre. Siden da har fylkespartiet byttet på mannskapet. Torbjørn Jagland har takket for seg, og Martin Kolberg har kommet inn på førsteplass i hans sted. Sigrun Eng har også gitt seg, noe som har ført til at Michaelsen har rykket opp til sikker tredjeplass og overlatt kampplassen til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Laila Gustavsen fra Kongsberg.
Antagelig må partiet minst over 35 prosent for å beholde de fire mandatene. I øyeblikket ligger Ap i Buskerud akkurat på dette vippepunktet. Mine beregninger, som er basert på gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målingene og valgstatistikk fra Buskerud, viser at Gustavsen er hårfint inne. Men hun reddes av Høyres svake oppslutning, og det er uhyre lite som skal til før Anders Werp vipper ut Gustavsen.
Det så lenge stygt ut for Aps muligheter til å gjenskape resultatet fra 2005. I august i fjor lå partiet på 26 prosent nasjonalt og rundt 29 prosent i Buskerud. Det hadde ikke vært i nærheten av å holde. Men i likhet med velgere i de fleste andre land (med unntak av Island og USA), så søkte også norske velgere til de styrende i kjølvannet av finanskrisen. Velgerbevegelsene fra september til januar ga partiet en kraftig dytt opp til midt på 30-tallet nasjonalt, en trend som tilsa at partiet faktisk kunne lukte litt på 40-tallet i Buskerud. Et mer eller mindre vedvarende fokus på krise og atter krise, ga et velgersug etter trygghet. Hvilket parti er tryggere enn det partiet de aller fleste av oss har opplevd som statsbærende – nemlig Ap? Stoltenberg og co utnyttet den sjansen de fikk. Man lyktes i høst og tidlig vinter, godt med å framstå som partiet som folk fortsatt kan stole på når det røyner på. Milliardpakker av ulike slag har gjort at Ap har kunnet sette både den politiske og den mediemessige agendaen.
Det finnes imidlertid grenser for hvor mye krisesnakk vi orker å ta inn over oss. Det finnes grenser for hvor lenge mediene mener at en finanskrise har nyhetens interesse. Den grensen ble kanskje nådd i vinter. Parallelt med at regjeringen, som et produkt av Aps noe begrensede interesse for verdispørsmål, rotet det til i en salig blanding av lemfeldig saksbehandling og manglende politiske teft i flere saker på rappen, deriblant blasfemi og hijab, så ble agendaen flyttet bort fra økonomispørsmål og over på verdi- og innvandringstematikk. Krydret med at Frp trakk snikislamiseringskortet, så har dette den siste tiden gitt et velgerfrafall for Ap som igjen gjør Gustavsens plass meget usikker.
På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra Røkke, verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet. En valgkamp som blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil antagelig være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.
Men det er fullt mulig å trekke opp flere taperscenarioer også. Bl.a. er det en åpenbar fare at ledigheten blir såpass sterkt økende at velgerne gir partiet skylden for økningen. I et slikt velgertaktisk perspektiv er det grunn til å hevde at finanskrisen kom et halvt år for tidlig for Ap. For valget den 14. september kommer på et tidspunkt da de realøkonomiske konsekvensene har blitt meget merkbare for en rekke velgere. Dette kan fort slå tilbake på partiet.
I tillegg er det grunn til å minne om at norske valgkamper sjelden har en helt entydig retning. I stedet blir ofte et bredt spekter av saker avgjørende. Derfor er det neppe nok for Ap å utelukkende befeste ledighetstronen for å gjøre et strålende valg. Partiet må også være i front i andre saker, som skole og eldreomsorg, og samtidig gjenta den relative suksessen fra 2005 hvor Ap tok tilbake tapte velgerskanser fra SV fordi man la både retorikk og politikk flere hakk i venstreorientert retning. For det tomrommet som den forrige Stoltenberg-regjeringen (2000-01) etterlot seg til venstre, gjorde det fryktelig enkelt for SV å vokse seg store på frustrerte velgere som ikke kjente igjen i Ap.
Greier Ap dette, så kommer det til å gå veien for både Laila Gustavsen og fornyet regjeringsmakt. Greier man det ikke, så kan begge deler ryke.
Kan Ap forsvare fire mandater?
Det er hovedspørsmålet for Buskerud Ap i årets valgkamp. Svaret kan få stor betydning både for regjeringsmakten og statssekretær Laila Gustavsen.
Ap i Buskerud fikk 36,2 prosent av stemmene i 2005. Det holdt til å kapre fire mandater. Fjerdenominerte Torgeir Michaelsen berget sisteplassen med kun 600 stemmers margin ned til Høyre. Siden da har fylkespartiet byttet på mannskapet. Torbjørn Jagland har takket for seg, og Martin Kolberg har kommet inn på førsteplass i hans sted. Sigrun Eng har også gitt seg, noe som har ført til at Michaelsen har rykket opp til sikker tredjeplass og overlatt kampplassen til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Laila Gustavsen fra Kongsberg.
Antagelig må partiet minst over 35 prosent for å beholde de fire mandatene. I øyeblikket ligger Ap i Buskerud akkurat på dette vippepunktet. Mine beregninger, som er basert på gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målingene og valgstatistikk fra Buskerud, viser at Gustavsen er hårfint inne. Men hun reddes av Høyres svake oppslutning, og det er uhyre lite som skal til før Anders Werp vipper ut Gustavsen.
Det så lenge stygt ut for Aps muligheter til å gjenskape resultatet fra 2005. I august i fjor lå partiet på 26 prosent nasjonalt og rundt 29 prosent i Buskerud. Det hadde ikke vært i nærheten av å holde. Men i likhet med velgere i de fleste andre land (med unntak av Island og USA), så søkte også norske velgere til de styrende i kjølvannet av finanskrisen. Velgerbevegelsene fra september til januar ga partiet en kraftig dytt opp til midt på 30-tallet nasjonalt, en trend som tilsa at partiet faktisk kunne lukte litt på 40-tallet i Buskerud. Et mer eller mindre vedvarende fokus på krise og atter krise, ga et velgersug etter trygghet. Hvilket parti er tryggere enn det partiet de aller fleste av oss har opplevd som statsbærende – nemlig Ap? Stoltenberg og co utnyttet den sjansen de fikk. Man lyktes i høst og tidlig vinter, godt med å framstå som partiet som folk fortsatt kan stole på når det røyner på. Milliardpakker av ulike slag har gjort at Ap har kunnet sette både den politiske og den mediemessige agendaen.
Det finnes imidlertid grenser for hvor mye krisesnakk vi orker å ta inn over oss. Det finnes grenser for hvor lenge mediene mener at en finanskrise har nyhetens interesse. Den grensen ble kanskje nådd i vinter. Parallelt med at regjeringen, som et produkt av Aps noe begrensede interesse for verdispørsmål, rotet det til i en salig blanding av lemfeldig saksbehandling og manglende politiske teft i flere saker på rappen, deriblant blasfemi og hijab, så ble agendaen flyttet bort fra økonomispørsmål og over på verdi- og innvandringstematikk. Krydret med at Frp trakk snikislamiseringskortet, så har dette den siste tiden gitt et velgerfrafall for Ap som igjen gjør Gustavsens plass meget usikker.
På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra Røkke, verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet. En valgkamp som blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil antagelig være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.
Men det er fullt mulig å trekke opp flere taperscenarioer også. Bl.a. er det en åpenbar fare at ledigheten blir såpass sterkt økende at velgerne gir partiet skylden for økningen. I et slikt velgertaktisk perspektiv er det grunn til å hevde at finanskrisen kom et halvt år for tidlig for Ap. For valget den 14. september kommer på et tidspunkt da de realøkonomiske konsekvensene har blitt meget merkbare for en rekke velgere. Dette kan fort slå tilbake på partiet.
I tillegg er det grunn til å minne om at norske valgkamper sjelden har en helt entydig retning. I stedet blir ofte et bredt spekter av saker avgjørende. Derfor er det neppe nok for Ap å utelukkende befeste ledighetstronen for å gjøre et strålende valg. Partiet må også være i front i andre saker, som skole og eldreomsorg, og samtidig gjenta den relative suksessen fra 2005 hvor Ap tok tilbake tapte velgerskanser fra SV fordi man la både retorikk og politikk flere hakk i venstreorientert retning. For det tomrommet som den forrige Stoltenberg-regjeringen (2000-01) etterlot seg til venstre, gjorde det fryktelig enkelt for SV å vokse seg store på frustrerte velgere som ikke kjente igjen i Ap.
Greier Ap dette, så kommer det til å gå veien for både Laila Gustavsen og fornyet regjeringsmakt. Greier man det ikke, så kan begge deler ryke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)