Erna Solberg på leirføtter

Leirraset i Gjerdrum preget inngangen til 2021 her til lands. Mange av oss som bor på Romerike, og i andre kvikkleireutsatte områder av landet, har nok vært klar over faren, men man tenker heldigvis ikke over den i hverdagen. Raset var en grusom påminnelse om at både hus og mennesker blir små i møtet med naturkreftene. 

Redningsmannskaper har gjort en formidabel innsats med å gjøre tapet av menneskeliv så få som mulig. Krisehåndteringen både lokalt og nasjonalt virker å være god. Gjerdrum-ordfører Anders Østensen (Ap) framstår preget, men utviser samtidig fin ro i sin kommunikasjon med omgivelsene. Statsminister Erna Solberg og justisminister Monica Mæland var raskt på pletten med forsikringer om at nasjonen stiller opp for et lokalsamfunn i en fortvilet situasjon.            


Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Gjerdrum-modellen
Den lille vekstkommunen Gjerdrum er for øvrig en av stedene i landet der valgresultatet ofte ligger ganske nær det nasjonale resultatet, et aldri så lite politisk Norge i miniatyr. Ved 2019-valget ble Ap, H og Sp jevnstore her. Ettervalgsforhandlingene munnet ut i posisjonssamarbeid mellom Ap og Sp. Også KrF og MDG er en del av samarbeidet. Tilliten til Østensen som ordfører ble fornyet, med en varaordfører fra Sp (Leif Haugland). «Gjerdrum-modellen» kan være et rikspolitisk frampek: Ap, H og Sp jevnstore, en statsminister fra Ap og en «visestatsminister» fra Sp – det er slett ikke noe utenkelig utfall etter valget den 13. september. MDG og KrF som støtte sitter nok lenger inne.              

Nytt kriseløft?
Korona-pandemien har ellers igjen vært i forgrunnen i januar-starten. I alle fall inntil USA-tristessen utartet til det uvirkelige onsdag. Økende smittetall, nye mutasjoner og hverdagen etter jul- og nyttårsfeiringen, har medført at regjeringen har sett seg nødt til å stramme inn – etter råd fra både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordrer hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. Det er inngripende og sterkt. Opposisjonskritikken mot håndteringen kommer raskere og er krassere enn før. Ap kritiserer at det går for tregt med vaksineringen. Frp kritiserer at studentene fikk beskjed om å utsette reise til studiestedene sent. Rødt kritiserer at arbeidere fra Polen og Litauen får lov til å reise inn i landet. For å nevne noe.

Summen av raset i Gjerdrum og økt oppmerksomhet rundt nye Korona-restriksjoner, kan tale til Høyres gunst i opinionen. I alle fall på kort sikt. Partiet nøt godt av samlingen bak de styrende i krisetid i fjor vår, men det var avmattingstendenser å se i velgermassen i høst. Det har vært publisert to målinger til nå i år. En av Norstat for NRK/Aftenposten og en av Respons for VG. Norstat-målingen, som i hovedsak ble tatt opp i dagene rundt Gjerdrum-skrevet, tyder ikke på noen «krise-effekt». Derimot antyder Respons-målingen, som er ferskere, at et nytt H-løft kan være på gang.

Høyres lojalitet
Særlig interessant blir det å følge med på Høyres lojalitetstall på målingene i dagene som kommer. Altså andelen H-velgere fra 2017 som sier de vil stemme H igjen. Øker andelen, så er det tegn på en ny mobiliseringseffekt. Ligger den på status quo eller dårligere, så er det tegn på at disse hendelsene ikke har gitt noen utslag. Jeg har fått opplyst at Hs lojalitet ligger på 66 prosent i Norstat-målingen for NRK/Aftenposten. Det er på linje med lojalitetssnittet for H i desember. Hos Respons er andelen derimot 72 prosent, hvilket er på linje med det partiet hadde i sine beste stunder i fjor vår. I grafen under ser du Høyres gjennomsnittlige lojalitetstall det siste året, samt nivået man i følge valgundersøkelsen lå på ved 2017-valget.     

          

Hvis 66 prosent av Høyres 730 000 velgere fra 2017 velger å stemme H igjen i år, så utgjør det ca 480 000 velgere. Er derimot lojalitetsandelen 72 prosent, så vil det innebære at det største regjeringspartiet holder på ca 530 000 av velgerne sine. Et pluss på 50 000 velgere vil gi partiet en helt annen inngang til årets valgkamp. Samtidig bør vi huske at dette kun er to enkeltmålinger. Vi må ha flere måletall i januar for å kunne si noe sikrere om hvor både Hs oppslutning og lojalitetsnivå nå ligger.      

Alle borgerlige sliter med Sp
Uansett om bortfallet av tidligere H-velgere er en av tre eller en av fire, så har man to hovedkilder for å kompensere bortfallet: Velgerne som ikke stemte sist, og de som stemte på andre partier. Problemet til Høyre i høst har vært både fallende lojalitet og at man ikke har klart å rekruttere nok nye velgere til å utligne frafallet. Partiet har ligget både i netto tap mot gjerdet og mot andre partier. Riktignok har H pene plusstall i sine velgeroverganger til både Frp og V, men de har ligget med stygt minus mot Sp. Ved starten av valgåret har derfor Høyre to hovedutfordringer:
1. Få flere av sine velgere ned fra gjerdet.
2. Hente velgere tilbake fra Sp.     
  
Et valgresultat i sjiktet 22-23 prosent, som Norstat-målingen indikerer, vil ikke være dårlig historisk sett. Men det vil være svakere enn valgene i både 2013 og 2017. Et resultat som neppe vil holde for å beholde makten. Med et slikt nivå vil partiet trolig slite med å holde på sitt femtemandat i Hordaland, tredjemandatet i både Vestfold og Møre og Romsdal og sitt ene distriktsmandat i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Et resultat rundt 26-27 prosent som Respons-målingen antyder, vil derimot være en økning fra 2017 og gi partiet muligheter for å holde på alle sine utsatte mandater i de ovennevnte kretsene. I tillegg kan det da åpne seg angrepsmuligheter for nye H-mandater i kretser som Østfold, Oslo og Akershus.   

Stor rasfare
Høyres borgerlige partnere har omtrent de samme utfordringene: For lave lojalitetstall og netto minus mot Sp. Særlig Frp har enorme lekkasjer til Sp, men også KrF og V ligger i klart minus. V har også en tilleggsutfordring med MDG, samt H. H, Frp, KrF og V vant samlet sett 88 mandater i 2017. Nå ligger de samme fire partiene an til å kunne miste 15-20 av disse. De har åtte måneder på seg for å unngå et borgerlig ras.

Erna Solberg har gått inn i 2021 på leirføtter. Men hennes eget parti kan være i ferd med å finne fastere lojalitetsgrunn.   

Dette er analysebrev nr 2 i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved åVippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Borgerlig motbakke

Valgåret 2019 ble innledet med at KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering og den første firepartiregjering siden 1971 ble etablert. Målingene som er tatt opp etter at den «nye» regjeringen la fram Granavolden-plattformen, tyder på at den sliter med oppslutningen. Alle fire regjeringspartier ligger i øyeblikket på svakere nivåer enn valgresultatet i 2017. Et stortingsvalg i dag ville gitt klart rødgrønt flertall og maktskifte.

Høyre har mål om at halvparten av landets innbyggere skal bo i en Høyre-styrt kommune etter høstens kommunevalg. I så fall er partiet avhengig av tre ting: De må gjøre jobben lokalt via sterke kandidater og engasjerende saker. Dernest må de bygge brede sentrum-høyre-venstreallianser der både V, KrF og kanskje også Sp og MDG kan inngå. Dessuten er alle de borgerlige lokalpartiene avhengig av nasjonal drahjelp i form av en populær regjering. Fordi en del velgere vektlegger rikspolitiske forhold når de avlegger sin stemme, selv om det er lokalvalg.

Høyre og Frp har den «fordel» at høstens resultat skal sammenlignes med 2015-valget og ikke 2017-valget. Begge de blå gjorde det klart svakere ved forrige lokalvalg enn forrige stortingsvalg. Både Høyre og Frp har derfor fortsatt mulighet for å gjøre det skarpere i år enn i 2015. Høyre har realistiske muligheter til å overta makten i Enebakk og Gjerdrum på Romerike. I heldige øyeblikk kan Ullensaker, Lørenskog, Eidsvoll og Nittedal også være innen rekkevidde. Lillestrøm er den viktigste «skalpen» for Høyre å erobre i vårt distrikt for å realisere 50-prosentmålet. I så fall må Lillestrøm Høyre klare bredde ut sitt samarbeid, parallelt med at høyresiden makter mobilisere maksimalt for reelt å true favoritten Ap og Jørgen Vik.

I øyeblikket ser det ikke ut som regjeringen kan gi den drahjelpen som Høyre og de andre borgerlige partiene trenger for å erobre mer makt på Romerike. Hovedårsaken til at regjeringspartiene nå sliter på målingene, er at mange borgerlige velgere har satt seg på gjerdet. Det kan skyldes en generell regjeringsslitasje etter over fem år med styring, en rekke negative saker rundt enkeltpersoners handlinger særlig i Frp og mye støy rundt regjeringsforhandlingene, ikke minst om abort.  Samtidig ligger det et mobiliseringspotensial i gjerdesitterne fordi slike velgere er lettere å hente tilbake enn velgere som har gått til andre partier. Et annet lite lyspunkt på borgerlig side er at hardt prøvede KrF ser ut til å ha stabilisert sin oppslutning.

Hva kan hindre at høstens valg blir en rødgrønn parademarsj? Først og fremst at de borgerlige klarer få gjerdesitterne ned og inn i valglokalene. En felles «fiende» kan fungere som mobiliseringsmiddel. For høyresiden er det derfor en fordel at Rødt og SV fortsetter å vokse slik at de politiske forskjellene trer klarere fram inn mot valget. Borgerlig orienterte gjerdesittere kan da ha lettere for å hoppe ned for å balansere en potensielt sterk og radikal rød framgang. Et stort Ap er ikke like «skremmende».

En ny krisesituasjon kan også virke pro regjeringspartiene. Finanskrisen i 2008/09 virket mobiliserende for Ap ved 2009-valget.  Det samme gjorde 22.juli-terroren før 2011-valget. Høyre og Frp mobiliserte inn mot 2017-valget i kjølvannet av flyktningkrisen 2015/16.

Sju måneder før lokalvalget 2019 ligger det an til at regjeringen ikke er den plussfaktoren som Høyre og de borgerlige trenger for å bryte Aps mange makthegemonier på Romerike. Det kan snu seg.

Men de rødgrønne har startet valgåret 2019 klart best.


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 11. februar 2019

Løypemelding fra Romerike

Slik ligger det an i kommunene på Romerike, halvannet år før kommunevalget 2019:

Lillestrøm: Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfall, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – enten frontkandidaten blir Kjartan Berland eller Marianne Grimstad Hansen.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Helblått flertall virker for langt fram, så MDG, V og/el. KrF kan på nytt avgjøre maktutfallet. Høyre må bygge opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat, etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget, dette kan være en ulempe.  

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører. Frp er storebror i flyplasskommunen, men Høyre kan nærme seg. Ap bygger opp Eivind Schumacher som ny ordførerkandidat etter at Janka Holstad flyttet. Ullensaker kan bli helblått, men KrF og/eller Venstre kan også få et avgjørende ord med i laget.

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp, bildet) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon på kort tid.

20-tallet er ikke utenkelig for Sp neste år. Valget ser i utgangspunktet jevnt ut, med et lite rødgrønt overtak.

Nes: Solid rødgrønn seier sist, Ap og Sp står sterkt. SV er en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan se 20-tallet, og jevne ut styrkeforholdet til Ap. Klart rødgrønt favorittstempel.

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, ser det tungt ut for maktskifte.

Rælingen: Total Ap-dominans. Øyvind Sand er en meget populær ordfører, folk liker åpenbert politikken, og Ap flyter også at det er svært mange offentlige ansatte i kommunen. Et dypt Ap-fall nasjonalt kan likevel bli tøft å stå i mot. Og ønsker Sand gjenvalg? De røde har et favorittstempel, men opposisjonen kan komme til å redusere forspranget. 

 

Aurskog-Høland: Ap og Sp har rent flertall. MDG, KrF og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Klart rødgrønt favorittstempel med Ap i front, flankert av et sterkere Sp. Maktskifte fordrer nok at Sp skifter side.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så er det gode muligheter for at flertallet gjenskapes.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist. MDG og Venstre valgte Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall er en realistisk mulighet neste år. Fortsatt Ap-styre avhenger av at sentrum-venstre-samarbeidet videreføres.    

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Sjelden ordførere gjenvelges her, men sentrum-venstre-konstellasjonen bør ha bra mulighet til å fornye sitt flertall. 

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. Også intern turbulens i partier, to av fem V-representanter har meldt seg ut. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Sp kan bli størst neste år, dette kan bane vei for Sp-ordfører.

Valget er åpent i flere kommuner på Romerike. Et svekket Ap kan beholde de fleste av sine maktposisjoner, men Sp, MDG, Venstre og KrF har maktnøkkelen i flere kommuner. Maktskifter i blå retning avhenger av at Høyre vinner kampen om sentrum. På Romerike har Ap bedre sentrumstradisjoner enn Høyre.

Mye kan dog endre seg fram til valget.

Dette er en omarbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 26. februar 2018

Servert for Senterpartiet

I 1959 byttet Bondepartiet navn til Senterpartiet for å gjøre partiet bredere. Det skulle appelleres til andre enn bøndene.

Men velgerstrukturene spiller ikke på lag med partiet. Senterpartiet har snarere blitt smalere enn bredere. Det blir bare færre og færre bønder. Urbaniseringen av Norge går sin gang. Flere kommer til å bosette seg i byer og tettsteder. Flere får høyere utdanning og inntekt. Velgergruppene Senterpartiet appellerer best til, blir mindre.

Valgresultatet på 5,5 prosent i 2013 var det svakeste i partiets historie. Åtte år i rødgrønn regjering tæret mest på SV, men også Sp ble rammet. I kjølvannet av valgnederlaget ble det satt i gang intern granskning som konkluderte med at partiet slet tungt med indre splid, manglende spissing av saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene. Partileder Liv Signe Navarsete gikk av, Ola Borten Moe berget sitt nestlederskap så vidt.

Noe har skjedd med Senterpartiet nå. Til det bedre. Halvannet år i opposisjon har gjort partiet godt. Man har samlet seg bak Trygve Slagsvold Vedum som leder. Det har blitt mer indre ro. Målingene ser bedre ut. Og partiet har fått servert en gavepakke av H+Frp-regjeringen. Gavepakken, sånn velgermessig sett, heter kommunereform. Eller sammenslåing som det like gjerne kan kalles.

Vabo og Chaffey i passiar før møtestart

Like før jul la Ekspertutvalget, ledet av professor Signy Irene Vabo ved Høyskolen i Oslo og Akershus, fram en rapport som konkluderte med at hver kommune bør ha minst 15 000 innbyggere. I praksis vil det innebære at dagens 428 kommuner blir redusert til om lag 100.

På Romerike kjemper de ivrigste tilhengerne for å slå sammen dagens 14 kommuner til 2: Øvre og Nedre. Vabo og statssekretær Paul Chaffey, reiser for tiden land og strand rundt for å fortelle om sammenslåingenes fortreffelighet. Nylig gjestet de Jessheim i et åpent folkemøte. De brakte i hovedsak to hovedargumenter for større enheter, til torgs:

1. Effektivt. Store kan drive bedre enn små. Fagmiljøene blir større og leverer bedre.
2. Demokrati. Staten kan overføre flere oppgaver til sterke kommuner. Dette styrker lokaldemokratiet og sprer makten.

- Dette er en demokrati- og desentraliseringsreform, sa Chaffey.

Motstanderne ser motsatt på det. Små kommuner er mest effektive fordi de best kjenner innbyggernes behov. Nærheten gir velgerne rikere anledning til å påvirke pga. kortere vei til politiske og administrative prosesser. Dessuten har vi ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til den lille hjemkommunen vår. Innbyggerne har et forhold til Hurdal og Gjerdrum, ikke til Romerike. Derfor rører sammenslåing ved noe følelsesmessig.

Kommunesammenslåing vil trolig bli en viktig valgkampsak. Senterpartiet bør gjøre alt de kan for å løfte saken så høyt på agendaen som mulig. Fordi dette er en god sak for dem, med et velgerpotensial som de må tilbake til EU-saken for å finne større.

- Dette er det sterkeste angrepet på lokaldemokratiet som jeg har sett i mine 70 år, utbrøt en kar fra Senterpartiet på Jessheim-møtet etter at sammenslåingsentusiastene Vabo, Chaffey og Espelund hadde sagt sitt. Vi har reddet landet før (fra EU), og vi vil gjøre det igjen, fortsatte han.

Senterpartiet kan i alle fall redde seg selv ved å gripe den muligheten de har fått. Derfor bør vi se opp for partiet ved årets valg. De kan gjøre det bra.

På lengre sikt er jeg noe mer skeptisk.


En bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 13. april

Romerikes politiske landskap

Tre uker inne i lokalvalgåret 2015 viser opinionstallene at et valg i dag ville gitt to vinnere: Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Og en taper: Høyre. De øvrige partiene ville stått på stedet hvil eller gått litt tilbake målt mot forrige lokalvalg.

Høyres eventuelle tilbakegang bør ses i lys av at partiet gjorde det veldig bra sist med 28 prosent. Vi må tilbake til 1979 for å finne et lokalvalg der Høyre gjorde det bedre. Den sterke nasjonale Høyre-vinden blåste også på Romerike. I Skedsmo, Lørenskog, Enebakk, Nittedal, Sørum og Gjerdrum fikk partiet rundt 30 prosent. Men forhandlingene etter valget gikk ikke særlig bra. Den store valgvinneren Høyre endte opp med en eneste ordfører (Enebakk).

Høyres forhandlingsfiasko
Forhandlingsfiaskoen skyldtes hovedsakelig to forhold: Frps kollaps og for dårlig allianseevne. Mange Frp-sympatisører ble demobilisert i kjølvannet av 22. juli. Terrorens karakter og terroristens Fpu-bakgrunn gjorde det umulig å reise partiets viktigste mobiliseringssak: Innvandring. Frp lekket også mange velgere rett til Høyre. Høyres vinning gikk i mange kommuner opp i Frps spinning.

Trass Høyres brakvalg, ble det derfor ikke blått mandatflertall i noen av Romerikskommunene, med unntak av Frp-trøsten Ullensaker. Konsekvensen ble at ett eller flere av sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF ble tungen på maktvektskålen i de fleste kommuner. I valget mellom Høyre (med Frp på slep) og Ap, falt valget falt på Ap. Bl. a fordi Ap hadde mer makt og bedre posisjoner å tilby. Men også fordi Ap har historiske tradisjoner for å samarbeide godt med sentrum på Romerike.

Ap over 40 flere steder
Ap gjorde et godt valg i 2011, men ligger enda bedre an i år. Dannelsen av H+Frp-regjeringen og framleggelsen av et statsbudsjett med store formuelettelser kombinert med symboltunge velferdskutt, har gitt Ap drahjelp til å tegne bildet av en kald regjering som tar fra fattige og gir til rike. Etter mine beregninger har regjeringen mistet om lag 200 000 velgere netto etter at statsbudsjettet ble lagt fram i oktober.

De første stortingsmålingene tatt opp etter karikaturterroren i Paris, tyder på at hendelsen kan ha bidratt til å stabilisere Høyres og Frps oppslutning og stanse Aps frammarsj. Men Ap måles fortsatt til 40 prosent. Tallet er trolig lavere når det spørres om kommunevalg, mitt anslag er ca 37 prosent. I de sterkeste Ap-kommunene Rælingen, Skedsmo, Lørenskog, Sørum og Fet betyr dette at Ap kan ha over 40 prosent inne. Ap kan for øyeblikket også være oppe og snuse på 40 i Eidsvoll, Aurskog-Høland og Nannestad. Med unntak av Rælingen, så virker rene Ap-flertall i noen av disse kommunene like fullt lite trolig.

Miljøpartiets vekst
Selv ved et Ap-brakvalg må partiet feste lit til samarbeidsevnen for å beholde maktposisjonene på Romerike. Kanskje vil Ap kunne klare seg med noen færre alliansepartnere. På den annen side kan Aps størrelse øke faren for maktarroganse og moteffekt i form av borgerlig samling. De rødgrønne sammenbruddene i Eidsvoll og Nes i inneværende periode viser at sentrumspartiene kan skifte side.

Miljøpartiet De Grønne seiler opp som en ny størrelse å regne med. Nasjonalt er partiet nå på terskelen til å bryte sperregrensen på 4 prosent. Foreløpig vet vi lite om hvem partiet kommer til å samarbeide med.

Miløpartiets vekst kan bidra til å gjøre det politiske landskapet på Romerike mer uforutsigbart.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 19. januar