Ja til EØS - Nei til EU

Et klart flertall av norske velgere sier Ja til EØS. Et klart flertall sier samtidig Nei til EU. Hvorfor?

Den 28. november 1994 stemte 52 prosent av velgerne Nei til at Norge skulle melde seg inn i EU. Mens 48 prosent stemte Ja. Utfallet var faktisk tett opp til resultatet av EF-avstemningen i 1972 som endte 53-47 i Nei-favør. Dermed ble EØS-avtalen, som mange Ja-tilhengere håpet skulle være en mellomstasjon på veien mot EU-medlemskap, Norges tilknytningsform til EU. EØS-avtalen trådde i kraft 1. januar 1994 og har nå eksistert i snart 27 år.

Massiv EU-motstand og EØS-støtte
Det er ingen tegn som tyder på at EU-spørsmålet kommer på den politiske agendaen med det første. Hverken i valgkampen inn mot 21-valget eller i tiden etter. Fordi EU-motstanden er altfor sterk. I en undersøkelse Sentio utførte for Nationen og Klassekampen pr telefon i tidsrommet 10. – 15. november med 1000 respondenter, svarte hele 62 prosent av de spurte Nei. Kun 28 prosent svarte Ja, mens ni prosent svarte Vet ikke. 

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 35/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


 Når det spørres om EØS, er bildet helt motsatt. Her svarer 64 prosent at de ville stemt Ja i en folkeavstemning om avtalen. Mens bare 21 prosent ville stemt Nei. Vet ikke-andelen ligger på 15 prosent. Her finner vi klart Ja-flertall i alle landsdeler, alders-, utdannings- og inntektsgrupper. Venstre har det sterkeste Ja til EØS-flertallet blant sine velgere. Partiet har nok noen EØS-motstandere, men Sentio har ikke funnet en eneste. Deretter følger MDG, H, Ap, SV, KrF og Sp - alle med solide Ja-flertall.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at det er 49-39 Ja i Sp, men jeg sperrer også øynene opp over 71-16 Ja i SV. Frp og Rødt er de eneste av stortingspartiene som har en viss Nei-overvekt blant sine velgere. Byrået har «bare» en tidsserie tilbake til 2012 for EØS. Dataene viser et stabilt og økende Ja-flertall. Dagens Ja-tall er det høyeste byrået har målt.


 

Kompromisset

Det første spørsmålet som melder seg, er hvorfor det er slik at det er et solid flertall mot EU, men for EØS på samme tid. En første bemerkning er at mange velgere åpenbart klarer å se forskjell på EU og EØS.

De velgerne som har en Nei-preferanse til EU, men en Ja-preferanse for EØS, har ikke blitt spurt om hvorfor de splitter sin preferanse. Men det er grunn til å tro at mange antagelig ser på EØS som en fin mellomting mellom å stå utenfor EU og medlemskap i EU. EU-medlemskap blir for mye, men å stå utenfor for lite. Økonomisk samarbeid er bra, men politisk integrasjon og union med andre land blir for drøyt.

I en tid der det politiske kompromisset presses i diverse sammenhenger, er det interessant å observere hvordan velgerne her i så stor grad omfavner det store kompromisset som EØS kan sies å være.      

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 35/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Kjønnsskiller i mange saker, men ikke miljø

Velgernes sakspreferanser varierer mest etter partitilhørighet og kjønn, mindre etter alder, inntekt, utdanning og bosted.          

Nylig ba jeg målebyrået Sentio stille et representativt utvalg av velgerne følgende spørsmål: «Hvilken sak er viktigst for ditt partivalg»? Undersøkelsen ble gjort på telefon i perioden 8. – 14. september. Respondentene fikk mulighet til å oppgi inntil to saker.

Det ble innhentet 1 000 svar. 805 valgte en sak og 195 oppga to saker. Spørsmålet var åpent slik at alle kunne svare det de ville. Svarene ble kodet i 17 kategorier. Svarene må tolkes innenfor feilmarginer på 2-3 prosentpoeng. Hele frekvenstabellen finner du nedenfor.

  

Miljøpartiene MDG, SV og V 
Bakgrunnstallene gir oss noen indikasjoner på hvordan velgernes sakspreferanser varierer etter kjønn, alder, utdanning, inntekt, bosted og partitilhørighet. Vi må, som alltid, tolke slike tall med stor varsomhet da nedbryting på bakgrunnsvariabler medfører økende feilmarginer fordi antall respondenter pr. variabel og inndelt verdi blir få. 

Med dette forbeholdet i mente, viser tallene at nesten alle MDGs velgere oppgir miljø som den viktigste saken. Også blant mange av Venstres og SVs velgere er miljø viktigst, men saksspredningen her er mye større. Velgerne som ikke oppgir partipreferanse, har også miljø øverst. Kun seks prosent av Aps og Frps velgere har miljø på topp. Dette er imidlertid klar framgang i Frp sammenlignet med valgundersøkelsen 2017 da knapt noen av deres velgere sa at miljø var viktigst. 

Jevn skole-profil
Skole har en langt jevnere partiprofil enn miljø. Høyest betoning av skole finner vi i H, V og R. Men også i SV, KrF og MDG er det en tosifret andel som mener skole er viktigst. Lavest skoleandel finner vi i Sp og Frps rekker. 

Helse sin betydning svinger mer fra parti til parti. Det er i Ap vi finner flest velgere som har helse øverst, men også i Høyre, Rødt og SV er det mange som setter helse høyest. Forsvinnende få Sp-velgere har helse på topp. 

Frp i egen innvandringsklasse
Frp-velgerne er som ventet i en klasse for seg hva gjelder synet på innvandringspolitikkens betydning for eget partivalg. Om lag halvparten av deres velgere har dette på topp hvis vi fjerner «annet» og «vet ikke». Ingen andre er i nærheten av dette nivået, men KrF, SV og Ap kommer nærmest. Formodentlig på ulike sider av restriktiv-liberal-aksen. 

Også på eldreomsorg og skatt skiller Frps velgere seg ut med stor andel som vektlegger dette. Aps velgere er nærmest på eldreomsorg, mens også en del av Høyres velgere er opptatt av skatt. Sp-velgerne stikker seg fram særlig på distriktspolitikk. Knapt noen andre partiers velgere rangerer distrikt som viktigst, med et visst unntak for Ap. 


Sosial utjevning er venstreorientert 
Den klareste høyre-venstre-dimensjonen blant velgerne finner vi i spørsmålet om sosial utjevning. Alle de tre «røde» partiene Ap, SV og Rødt har mange velgere som mener dette er den viktigste saken for deres partivalg, mens nesten ingen borgerlig orienterte velgere mener dette er øverst.

Sysselsetting kom bare på sjuendeplass totalt, men er en sak som kan vokse neste år hvis ledigheten holder seg høy. Flest Høyre-velgere har denne tematikken øverst, dernest følger Ap. I kampen om «lillavelgerne» mellom disse to partiene kan derfor den som inngir mest troverdighet i saken skaffe seg en fordel. 

KrFs velgere er de eneste som rangerer familiepolitikk høyt. Men partiets velgere utmerker seg også ved å ha den klart høyeste svar-andelen «annet». Noe som indikerer at det er vanskeligere å kode KrF-velgernes svar i samlekategorier. «Kristne verdier og kristelig kulturarv» er blant «annet-svarene» som KrF-erne har gitt til målerne. 


Kjønnsskiller på mye, men ikke miljø
De sterkeste kjønnsskillene finner vi på helse, skole, skatt og økonomi. Kvinner er kart mer opptatt av skole og helse enn menn. Menn setter skatt og økonomi markert høyere enn kvinner. 

Kvinner prioriterer også eldreomsorg og familiepolitikk sterkere enn menn. Mens menn rangerer samferdsel, sysselsetting og distrikt høyere opp enn kvinner. Alt dette er i tråd med funn fra tidligere velgerundersøkelser.

Derimot tyder tallene på at miljøsaken nå rangeres like høyt av begge kjønn. Tidligere har kvinner vært mer opptatt av miljø enn menn. I så fall er det et interessant endringstrekk som har skjedd de siste årene. Men vi trenger flere sak-målinger før vi kan trekke mer solide slutninger.

 

Dette er et lite utdrag fra mitt plussanalysebrev nr 2/2020. Mine hovedbrev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Plussabonnement koster 300 kr ekstra. Disse brevene gis ut ca en gang pr mnd og inneholder dybdeanalyse av bakgrunnstall. 

Østfold-faktoren

Hva kan vi gjøre når det mangler lokale tall i valgkretsene?

Med unntak av den juli-måneden vi er inne i nå, strømmer det som regel jevnt og trutt på med nasjonale målinger. Ofte åtte-ti stk. hver eneste måned. Det gir oss god oversikt over velgernes partipreferanser på nasjonalt plan. Men Stortingsvalget 2021 foregår ute i våre 19 valgkretser. Det betyr at nasjonale indikatorer ikke er nok, vi må også ha lokale tall for å vite om eventuelle lokale vinder kan påvirke utfallet. Valgvinden blåser ofte i samme retning Norge rundt ved stortingsvalg, men vindstyrken kan variere fra krets til krets og region til region. Lokale fenomen kan gjøre seg gjeldende, som en Aune-liste i Finnmark, et kystparti i Nordland, en Listhaug-effekt i Møre og Romsdal etc.

Når det gjelder lokale tall, støter vi ofte på et problem: Mange valgkretser måles svært sjelden. Så lenge vi ikke har lokale indikatorer, så blir vurderingsgrunnlaget ufullstendig og vi kan få noen overraskelser på valgdagen. Representative målinger er kostbare, og det er få lokale medier, med noen få hederlige unntak, som ser verdien av å få utført slike målinger jevnlig. Det hender imidlertid at de største partiene tar seg råd til å kjøpe egne målinger. Når de publiserer slike tall, må vi ha i mente at partiet har en agenda: For det første ønsker partifolk stort sett alltid å formidle at partiet er i framgang. Dernest vil de gjerne ha tall som kan skape indre entusiasme i partiorganisasjonen.

Partimålinger
Norske målebyråer driver stort sett seriøst, og fallhøyden er forhåpentligvis altfor stor til at noen partier og byråer tør å fabrikkere tall. Derfor tar jeg også lokale målinger som partier har kjøpt, med i mine analyse-vurderinger. Men med det ekstra forbehold at partiet kan ha kjøpt flere målinger, og valgt å publisere kun den beste, eller at partiet bevisst har valgt byrået som generelt har en tendens til å gi dem høyest oppslutning.

En slik lokal måling er publisert i juli. Den er utført i Østfold av Sentio for Høyre i perioden 16.-20. juni. Målingen har 600 spurte, med en svarprosent på 67 prosent. Dette er, så vidt meg bekjent, den aller første Østfold-målingen etter valget i 2017.  I tabellen under ser du hovedtallene i målingen. Tallene må tolkes innenfor feilmarginer på ca +- 3,5 prosentpoeng for de største partiene og rundt +- 1,5 prosentpoeng for de minste. 
 

Østfold	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Juni 20	4,4	4,2	30,3	12,6	2,4	2,8	2,2	25,7	12,8	2,5
Valg 17	2,1	4,4	32,1	8,7	2,6	4,2	2,4	23,8	17,5	2,2
Differanse	+2,3	-0,2	-1,8	+3,9	-0,2	-1,4	-0,2	+1,9	-4,7	+0,3

I følge disse tallene ligger både Høyre, Rødt og Sp over sitt 2017-nivå i Østfold, mens Frp, KrF og Ap ligger under. De øvrige ligger omtrent på status quo.

Med den ekstra forsiktigheten vi bør utvise med et parti som oppdragsgiver i bakhodet, så skulle vi gjerne sammenlignet disse tallene med andre lokale tall. Men siden vi ikke har andre lokale målinger, så skal jeg nå vise deg en enkel metode, med utgangspunkt i valghistorikk i Østfold og nasjonale tall, som vi kan bruke.


Kunnskap om den metoden får du hvis du leser mitt analysebrev nr 17/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en oppdatert rapport fra nominasjonsprosessen i Østfold.

Ap, KrF, Sp og Rødt vektes feil vei?

Vi er nå i en fase der det vil komme flere nasjonale kommunemålinger. Ikke helt unaturlig siden vi nærmer oss et lokalvalg. Parallelt tas det også opp stortingsmålinger. Dette kan være noe forvirrende for leserne, så vi må forsøke holde tungen rett i munnen.

5. februar presenterte NRK tall fra Norstat som både inneholdt en stortingsmåling og en kommunemåling. Tallene så slik ut (stortingsmålingen nevnt først):

Ap   29,2     31,3
H     22,9     24,4
Sp    11,8     11,1
Frp   12,0      9,0
SV     7,8       5,2
KrF    3,4      4,8
V        2,6      2,8
MDG  3,2      4,6 
Rødt   4,8      3,3


Normalt sett står Ap, Frp, SV og KrF sterkere nasjonalt enn lokalt. Derfor stusser jeg over Aps og KrFs tall i målingen som er stikk motsatt av forventet. Partiene H, Sp, MDG, V og Rødt står derimot normalt sterkere lokalt enn nasjonalt. At både Sp og Rødt ligger lavere lokalt virker snålt. 

Hva kan disse overraskende differansene skyldes? Jeg har en mistanke om at vektingen spiller målerne et puss. Stortingstallene vektes opp mot siste stortingsvalg i 2017, mens kommunemålingen vektes mot kommunevalget 2015. Ap gjorde et svakt stortingsvalg og fikk bare 27 prosent, men et sterkt kommunevalg med 33 prosent. Det ligger her derfor en fare for at Ap vektes for mye opp når "råtallene" vektes mot 2015 og ikke 2017. Det samme gjelder KrF som også gjorde et bedre kommunevalg i 2015 enn stortingsvalg i 2017. For Sp og Rødt sin del er situasjonen den motsatte. De gjorde bedre stortingsvalg i 2017 enn lokalvalg i 2015. Her ligger det derfor en fare for at begge vektes for mye ned.

Man må ta hensyn til den reelle utviklingen i velgerpreferansene de siste tre årene. Ap og KrF ligger på et lavere nivå blant velgerne enn for tre år siden, mens Sp og Rødt har hatt en motsatt utvikling. Hvis ikke dette momentet hensyntas når man kommer fram til de endelige barometertallene, er det en risiko for at det vektes feil vei.

Denne blogger skal følge med på denne tematikken fram mot valget.


Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid, eller bruk konto nr  9710 16 46878      

Sammenligning av fire kommunetall

Fort kort tid siden laget jeg en kommuneprognose for Minerva (se nederst i artikkelen). Poll of polls lager sine beregninger  kontinuerlig etterhvert som nye tall kommer inn. I går publiserte TV2 nye målingstall fra Gallup som baserer seg på velgernes preferanser ved kommunevalg. Honnør til TV2 for det! I tillegg publiserte Landslaget for lokalaviser en kommunemåling i slutten av november. Dermed har vi fire forskjellige og ferske kommunetall å kose oss med.

La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:

Rødt 1,9  1,6  1,3  1,8

SV 5,0  6,0  5,9   7,3

Ap 26,3  27,6  25,4  25,9

Sp 6,0  6,2  6,5  5,5

KrF 4,3  4,8  4,9  5,9

V 4,4  5,2  5,7  5,9

H 27,4  26,2  27,3  25,9

Frp 20,1  17,5  19,4  17,2

Andre 4,6  2,5  3,7  4,4


Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.

Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.

Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.

Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.

Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer  før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.

La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt  1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8

Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".

Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.

Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.   

Helblått i Bergen

Mine ferske prognosetall viser nå et H+Frp-flertall i Bergen. Det kan få konsekvenser for byrådsmakten.

I dag skulle jeg vært i Bergen og snakket i en times tid til Bergen Frp. Foredraget er klappet og klart, men hele turen rant dessverre ut i aske. Bl.a. hadde jeg laget en rykende fersk Bergen-prognose. Til glede (?) for alle mine blogglesere, så skal jeg presentere disse tallene her i stedet.

Mine tall er basert på et snitt av aprilmålingene nasjonalt, omregnet til kommunevalgtall. Disse tallene er så omregnet til Bergen-tall ut i fra valgstatistikk og lokale målinger. Jeg kommer da ut med følgende prognose (endringer er fra valget i 2007):

Rødt 4,6 (+0,1)
SV 5,2 (-1,9)
Ap 26,2 (+2,3)
Sp 2,5 (-0,3)
KrF 4,0 (-2,3)
V 4,0 (-1,8)
H 32,5 (+6,2)
Frp 20,0 (-0,2)
Andre 1,0 (-2,2)

Av disse tallene framgår det at det faktisk kan bli et spenningsmoment om SV eller Rødt blir størst i byen. Ap har hatt oppsiktsvekkende svake lokalvalgsresultater i Bergen. Her indikeres en viss bedring, men framgen er ikke i nærheten av å være nok til endre blokksitasjonen. Tvert i mot så ligger det an til en solid forskyning i blå retning. Primært fordi Høyre pt. ser ut til å ha sjanse på å kapre hele en av tre Bergens-velgere. Frp holder stangen på rundt 20 i følge mine tall, mens sentrumspartiene minimeres. Jeg vil føye til at gruppen "andre" trolig her er estimert noe for lavt, noe som henger sammen med at metoden gjør det vrient å fange opp strømninger blant minipartiene.

Hvordan ville dette slått ut på mandatfordelingen i Bergen bystyre? Når jeg legger inn denne prognosen, kommer jeg ut med følgende mandattall:

Rødt 3
SV 3 (-2)
Ap 18 (+2)
Sp 2
KrF 3 (-1)
V 3 (-1)
H 22 (+4)
Frp 13 (-1)
PP 0 (-1)

Frp+H kommer ut med i alt 35 mandater. Det betyr at de to partiene vil ha rent flertall i bystyret (34 mandater er nok). Det kan åpne opp for at Høyre bytter ut KrF med Frp i byrådet. Frp trakk seg som kjent ut av byrådet p.g.a. bompengesaken. Noen vil dog ha det til at Bergen Frp ble styrt ut av byrådet fra sentralt hold, mens andre mener den egentlig årsaken var at man ønsket byråd Øistein Christoffersen ut. Hva som er den mest riktige versjonen, skal jeg la ligge i denne omgang.

Et sentralt spørsmål i en slik situasjon vil bli hva KrF vil foreta seg. Vil man se seg tjent med å fortsette som minipartner i et ekteskap med et totalt dominerende Høyre? Eller vil KrF bruke et slikt svakt valgresultat som en god anledning til å trekke seg ut, dyrke sin egenart i opposisjon for så å komme sterkere tilbake i 2017? Det blir opp til Bergen KrF å svare. En annen løsning er jo at Høyre fortsetter alene i byråd.

Det vi i alle fall med brukbar grad av sikkerhet kan slå fast, er at Ap har fryktelig langt igjen til å farge Bergen rød. For å få til et maktskifte i Bergen, så er nok partiet avhengig av å samle en sentrum-venstre-koalisjon som favner både KrF, Venstre og Rødt.

Det virker å være en krevende oppgave. For å si det mildt...

Oppdatert: Jeg hadde ikke mer enn såvidt fått lagt ut denne analysen, så kommer meldingen om at Frp gjør comeback i byrådet i Bergen. Med Christoffersen som en av byrådene - noe som svekker Christoffersen-hypotesen. Vingleparti er et begrep som rinner en fort i hu her nå...