Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest   
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
 
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.

b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.   
 
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.     

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

 Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".           


Strukturreformene er velgergull for Sp 
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.     

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt 
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis 
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.   

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.   

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant 
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.       

 
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.

Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
                  

Rødgrønt Oslo og Akershus

Ap beholder makten i store deler av Akershus. Sp erobrer ny mark. Høyre er trengt tilbake til sine kjerneområder i Asker og Bærum.



Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti. MDG er ikke avvisende, men V som permanent parlamentarisk grunnlag blir det neppe noe av. Imidlertid åpner valgutfallet for at byrådet nå kan veksle mellom Rødt og Venstre i et roterende flertall.



Bærum: Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp og KrF blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen som også innbefatter Røyken og Hurum.

Nesodden: Høyre brøt landstrenden, gikk fram og ble kommunens største parti. Uten at det hjalp dem til makten. Ap, MDG og SV fikk ikke det forventende flertallet, og måtte ha med seg ett parti til i styringsalliansen; det ble Venstre. Truls Wickholm (Ap) fortsetter som ordfører.

Frogn: Høyre ble klart størst og fikk 35 prosent. Men Sp, Ap, KrF, V, MDG, SV og Rødt samlet seg i en felles front som innebærer at Odd Haktor Slåke (H) må gi fra seg ordførervervet til Hans Kristian Raanaas (Sp). Sp ble bare 5. største parti i kommunen og fikk under 7 prosent av stemmene, så utfallet var en oddsbombe.

Vestby: Ap leverte et godt valg i Vestby, gikk langt mindre tilbake enn landstrend og ble kommunens klart største parti. Tom Anders Ludvigsen (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Bygdelisten, Sp og V.

Ås: Også her gjorde Ap det relativt sett bedre enn snitt og ble klart størst. Sp bare marginalt fram. Ola Nordal (Ap) fortsetter som ordfører, og støttes av en bred sentrum venstre-koalisjon i form av Sp, MDG, SV, V, KRF og Rødt.

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp, KrF og SV.

Enebakk: Et godt valgresultat og et sideskift fra Sp fører til at partiet for første gang i historien får ordføreren her i form av Hans Kristian Solberg, støttet av H og Frp. 

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir ny ordfører.

Lørenskog: Sterk Ap-nedgang, men Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år som ordfører, støttet av MDG, SV og Rødt som akkurat har de nødvendige 24 mandatene (av 47) for å få flertall. Venstre skyves ut av posisjonssamarbeidet.

Rælingen: Ap mistet sitt rene flertall etter at populære Øyvind Sand frasa seg gjenvalg. Men Ap beholder makten, Ståle Grøtte (Ap) blir ny ordfører og ser ut til å bli støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Nittedal:  Sterk Ap-nedgang, og Høyre ble (hårfint) kommunens største parti. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhnadlingene, men Hilde Thorkildsen (Ap) ser ut til å beholde ordførermakten, støttet av V, SV, KrF og (oppsiktsvekkende nok) Frp.  

Aurskog-Høland: Meget sterkt valg av Ap som nesten klarte beholde sin gode oppslutning fra 2015 og fikk 39 prosent. Men likevel blir det maktskifte siden Sps valgte å tre ut av det rødgrønne samarbeidet og bruke sin vippemakt til å inngå allianse med Høyre, Frp og KrF og dermed sikre seg ordføreren i form av Gudbrand Kvaal. 

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte etter 20 år med blått styre, med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG, Rødt. V sluttet seg også etterhvert til det rødgrønne flertallet.

Gjerdrum: Det ble tre relativt jevnstore partier her i form av Ap, Sp og H. Sps retningsvalg etter valget kunne skapt maktendringer, men partiet valgte å holde seg til Ap og fortsatt støtte Anders Østensen (Ap) som ordfører. Også MDG og KrF inngår i posisjonen.

Nes: Lite dramatikk her, selv om Sp nærmer seg Ap i størrelse. Grete Sjøli (Ap) fortsetter som ordfører og Sp fortsetter i posisjonssamarbeidet. De to partiene har et relativt komfortabelt flertall.

Nannestad: Ap gikk i mot landstrenden og gikk faktisk litt fram. Framgangen må riktignok ses i lys av et svakt valg her sist. Det foregikk en overraskende vri i ettervalgsforhandlingene da Bygdelista, som var forventet å tilhøre opposisjonen, valgte gå inn i et samarbeid med Ap og Sp. Dermed skyves SV, MDG, KrF og V ut i kulden. Hans Thue (Ap) fortsetter som ordfører. 

Eidsvoll: Sterkt av Sp her som gikk forbi Ap og ble Grunnlovsbygdas største parti. John Erik Vika (Sp) fortsetter som ordfører, støttet av Ap, SV og MDG.

Hurdal: Mange tidligere V-velgere i flyt her etter at den godt likte V-ordføreren Runar Bålsrud frasa seg gjenvalg. Flere av disse velgerne stemte  nok Sp ved dette valget og gjorde partiet til kommunens største. Det banet vei for Paul Johan Moltzau (Sp) som ny ordfører, støttet av Ap, MDG og V.


Ap og sentrum beholder mye makt 
Summeres maktutfallet opp i Oslo og Akershus, så ser vi at Ap ender opp med 13 lederverv. I tillegg inngår partiet i posisjonen i tre kommuner der Sp har ledelsen. Partiet erobrer makt i Ullensaker og (delvis) i Nordre Follo og Lillestrøm, mens partiet taper makt i Aurskog-Høland og Enebakk. Særlig er nok makterobringen i Ullensaker deilig for Ap, mens begge tapene svir. 

Sp øker sin ordførerbeholdning i området fra 1 til 5. I tre av kommunene (Frogn, Eidsvoll og Hurdal) via et samarbeid med Ap, mens i to kommuner (Aurskog-Høland og Enebakk) gir et sideskift i blå retning dem ordførervervet. Erobringen i Frogn utgjør distriktets største skrell. 

Høyre blir stående helt uten ordførervev på Romerike og Follo. Særlig er nok tapet av makt i Nordre Follo og Frogn harde slag. Samt at man ikke lyktes med å ta tilbake makten i hovedstaden, selv om dette var mer ventet. Partiet beholder makten i sine kjerneområder i Asker og Bærum og inngår i tillegg i maktposisjon der Sp har ordføreren i Enebakk og Aurskog-Høland.

De tre valgvinnerne MDG, SV og Rødt får ingen lederposisjoner. Men MDG er del av posisjonen i hele 12 kommuner. SV inngår i 9 styringsallianser og Rødt i 2.

Frp mister sine eneste ordfører i Ullenaker og står tilbake med posisjonssamarbeid i kun tre kommuner; Bærum, Enebakk og Aurskog-Høland.

Også Venstre mister sin eneste ordfører i Hurdal, og taper innflytelse i Lillestrøm, Lørenskog og Nannestad. Men øker sin innflytelse i Bærum, Nesodden og Nordre Follo og inngår i styringen i alt 10 kommuner i Akershus, og kan øke sin innflytelse i Oslo. Så slik sett kommer partiet godt ut av et svakt valg. 

KrF hadde ordføreren i Rømskog, som nå er en del av Aurskog-Høland, denne ryker. Partiet mister innflytelse i Ullensaker, Nannestad og Hurdal, men vinner i Aurskog-Høland, Lillestrøm og Frogn og er en del av posisjonen i 8 kommuner.

Ulike bygdelister stilte i Vestby, Lillestrøm, Nannestad, Nes og Hurdal. Ingen var i nærheten av noe ordførerverv, men i Vesby fortsetter de å ha innflytelse på politikken og i Nannestad vinner de innflytelse.

Studeres denne "fasiten"opp mot mine forhåndstips, så traff jeg blink i 15 av 20 kommuner. Det er jeg bra fornøyd med. Men jeg skal gjøre det jeg kan for å treffe enda bedre om fire år.. :-)               

 

Ønsker du å støtte mitt arbeid med valganalyser, så kan du vippse 92237487 eller bruke konto nr 9710 16 46878



   

Valgtaperen Ap vinner makten i 21 av 25 storkommuner

Sp, MDG, SV og Rødt sin framgang, samt gode samarbeidevner, gjør at valgtaperen Ap tar en paradoksal storeslem etter valget og kaprer omtrent alle lederposisjonene i våre største kommuner.     

Dette er maktsituasjonen etter valget i våre 25 største kommuner, målt i innbyggertall, slik jeg har kunnet bringe det på det rene:

Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti, MDG er ikke avvisende, men dette blir det neppe noe av.

Bergen: Det ble borgerlig flertall 34-33 i Bergen hvis V, KrF, PP, FNB, H og Frp regnes inn. Men begge de to sentrumspartiene har sittet i byråd med Ap i foregående periode og ønsker, i alle fall foreløpig, å fortsette dette samarbeidet. Sammen med MDG og SV pågår det nå forhandlinger mellom fem partier. Disse fem mangler imidlertid tre mandater på flertall og må i så fall støtte seg på enten Rødt eller Sp. Det gjenstår å se om forhandlingene fører fram, gjør de det er Roger Valhammer (Ap) mest sannsynlig som byrådsleder. Skulle det bryte sammen, og Sp velge et samarbeid med høyresiden, samt KrF bytte side, så er H, Frp, FNB, PP, KrF og Sp en alternativ vei til 34 mandater, med Harald Hove (H) som mulig byrådsleder. 

Trondheim: Som ventet fire nye år til Rita Ottervik (Ap) her, tross kolossal tilbakegang for Ap på hele 16 prosentpoeng. Høyre brøt landstrenden og gikk faktisk litt fram i Trondheim, men hverken Frp, KrF eller Venstre klarte å "ta en Høyre" og gikk tilbake. Aps styringskonstellasjon har blitt smalere; SV, MDG og Sp nå utgjør alliansen. Disse fire har imidlertid et greit flertall inne med sine 37 (av 67) mandater. 

Stavanger: Borgerlig flertall 35-32 hvis H, Frp, KrF, V, FNB og PP regnes inn på borgerlig side. Men FNB valgte, noe overraskende, et samarbeid med venstresiden. Sammen med AP, MDG, SV, Sp og Rødt banet dette veien for maktskifte og Kari Nessa Nordtun (Ap) som ny ordfører.

Bærum: Det ble som ventet ingen spenning om utfallet her. Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp, KrF og Venstre blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Kristiansand: Demokratenes sterke frammarsj endte over 14 prosent, det har skapt røre i det politiske systemet i sørlandsbyen. Ingen partier fikk over 19 prosent av stemmene og hele 13 partier er nå representert i kommunestyret. Ingen konstellasjoner har flertall, men Ap, MDG, SP, SV, Rødt og Tverrpolitisk folkeliste har laget en samarbeidsavtale som kan gi maktskifte og gjøre Jan Oddvar Skisland (Ap) til ny ordfører. Men de mangler fire mandater på flertall og må i så fall søke støtte også hos Demokratene eller KrF. Demokratene har etter valget sagt at de foretrekker Ap framfor Høyre som ordførerparti.

Drammen: Meget jevnt valg som munnet ut i 29-28 i rødgrønn favør. Dette ga grunnlag for et maktskifte i Drammen med Monica Myrvold Berg (Ap) som ny ordfører, tuftet på et samarbeid med MDG, Sp, SV og V. Det var et spenningsmoment i ettervalgsforhandlingene hvilken side Sp ville velge, de valgte altså venstresiden.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir antagelig ordfører hvis forhandlingene fører fram.

Fredrikstad: Ap også her kraftig tilbake, men beholder nok ordføreren i Jon-Ivar Nygård. Ap forhandler med Sp, SV, MDG, Rødt og Bymiljølista. Disse har i alt 33 (av 53 mandater). 

Sandnes: Den uortodokse styringsalliansen Ap, Frp og Sp gjenskapte flertallet med hårfin margin; 25-24. Det betyr at Stanley Wirak fortsetter som ordfører, tross sterk tilbakegang.

Tromsø: I likhet med Kristiansand, så fikk heller ikke her noen partier over 19 prosent, noe som viser den sterke fragmenteringstendensen ved årets valg. Ap ser ut til å kunne beholde ordføreren i Gunnar Wilhelmsen, hans parti forhandler med Sp, MDG, SV og MDG. Dermed ryker Rødt ut etter å ha gått kraftig tilbake, stikk i strid med landstendensen forøvrig. Sp havnet i vippeposisjon og valgte venstresiden. 

Ålesund: Kun tre partier gikk tilbake i nye Ålesund; Ap, KrF og V. Disse gikk til gjengjeld markant tilbake.  Men samtlige valgtapere inngår i styringsalliansen til Eva Vinje Aurdal (Ap) som fortsetter som ordfører, basert på en meget bred sentrum-venstre-koalisjon av Ap, SV, R, MDG, Sp, KrF og V.   Et fragmentert partimønster også her med hele 12 partier/lister representert i kommunestyret i den nye storkommunen.

Sandefjord: Det helblå flertallet av Høyre og Frp røyk med solid margin her, men Bjørn Ole Gleditch (H) beholder ordførerkjedet da samarbeidet mellom de to blå og KrF ble utvidet til også å gjelde Sp.  

Sarpsborg: Sterk tilbakegang for Ap også her, men Sindre Martinsen-Evje (Ap) beholder ordførerklubba, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Skien: Ap leverte et relativt sett bra valg i Skien og gikk bare litt tilbake. Hedda Foss Five (Ap) beholder ordførervervet, støttet av SV, KrF, MDG, V og Sp. 

Bodø: Høyre sterkt tilbake her, mens Aps tilbakegang var mer moderat. Ida Pinnerød (Ap) fortsetter sin ordførergjerining, etter en samarbeidsavtale mellom Ap, Sp, SV, MDG og KrF. 

Tønsberg: Maktskifte med Anne Rygh Pedersen (Ap) som ny ordfører, basert på en firepartiallianse av Ap, Sp, MDG og KrF som tilsammen har akkurat de 25 mandatene som trengs for å få flertall i Tønsberg. 

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp og SV.

Moss: Stor tilbakegang for Ap, men Hanne Tollerud (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Sp, SV, Rødt, MDG og KrF. By og Bygdelisten Ny Kurs fikk pene 11 prosent, men oppnår ingen maktinnflytelse.

Larvik: Enorm tilbakegang for Ap, mens nystardede "Bedre Larvik" oppnådde pene 10 prosent, uten at de kom i maktposisjon. For et blokkoverskrivende samarbeid mellom Ap, H og Sp, gir Høyre ordføreren i form av Eirik Bringedal.

Arendal: Høyre ørlite grann fram her, men Ap fortsetter med ordføreren i Robert Cornels Nordli som får med seg KrF, SV, Sp, MDG og V og som til sammen har de ndøvendige 20 mandatene for flertall. 

Karmøy: De største valgtaperne her, Ap og Frp, inngikk et samarbeid etter valget, sammen med KrF, Sp og Venstre. Dette sikrer Jarle Nilsen (Ap) fire nye år som ordfører.

Lørenskog: Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år, støttet av MDG, SV og Rødt.  

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte, trolig med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt - hvis forhandlingene mellom disse fem fører frem.   


Summerer vi opp her, så ligger Ap kun an til å miste ordføreren i en storkommune; Larvik. I Stavanger, Drammen, Kristiansand, Ullensaker og (til dels) Nordre Follo overtar Ap makt fra Høyre og Frp. Mens i både Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, Tromsø, Ålesund, Sarpsborg, Skien, Bodø, Moss, Arendal og Lørenskog ser Ap ut til å beholde ledertrøya. Høyre ser bare ut til å kunne forsvare makten i Bærum, Asker og Sandefjord, i tillegg til at de kaprer Larvik. Partiet har nok ikke gitt opp Bergen, men totalen er svart for regjeringspartiet som tok mål av seg til at halvparten av Norges innbyggere skulle bo i en H-ledet kommune.

Sp og MDG velger Ap
Ser vi på samarbeidskonstellasjonene, så er det et tydelig storkommunemønster at Sp og MDG omtrent konsekvent velger et samarbeid med Ap framfor H. I hele 21 storkommuner inngår Sp i en maktposisjon, i 19 av dem samarbeider partiet med Ap, kun i Asker og Sandefjord inngår Sp i et samarbeid til høyre uten Ap. I 19 storkommuner har MDG en hånd på styringsrattet, samtlige steder er det i samarbeid med Ap.

Men også Høyres regjeringspartnere KrF og V inngår ofte i Aps styringsgrunnlag:  I 12 kommuner sitter KrF i posisjon, i 9 av dem sammen med Ap. Mens Venstre er i posisisjon i 8 av kommunene, i 5 av dem med Ap.

Samtidig er det blitt et meget krevende styringslandskap for Ap å manvørere i de fire årene som kommer fordi styrkede alliansepartnere vil kreve mer politisk innflytelse, samtidig som koalisjonene flere steder består av svært mange partier med til dels skjøre flertall.

Det kan kan bety ustabile styringsforhold.



Ønsker du å støtte mitt arbeid, så kan du vippse på nr 92237487. Alle bidrag er velkomne og bidrar til at jeg kan lage flere åpne analyser, helt fritt for betalingsmurer.
     

     

Valgtips

Tradisjonen tro leverer jeg et aldri så lite valgtips på valgdagen, basert på tilgjengelig informasjon fra lokale og nasjonale målinger, valghistorikk og en liten dæsj magefølelse.

Tror partienes oppslutning nasjonalt blir om lag slik i kveld ved kommunevalget:

Ap 25,1
H 20,1
Sp 16,3
Frp 8,1
MDG 6,3
SV 6,2
KrF 4,3
V 4,0
Rødt 3,1
FNB 2,0
Andre 4,5

De rødgrønne tror jeg beholder makten i Oslo, Trondheim, Bodø, Tromsø og Fredrikstad. Og tar makten i nye Lillestrøm.

De borgerlige tipper jeg beholder makten i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bærum og Asker. Og tar makten i Bergen.

Men denne blokkdelingen er en forenkling av virkeligheten, flere steder kan det bli snakk om samarbeid på tvers av slike blokker. 


Tror fylkestingsvalget ender slik:

Ap 25,5
H 21,2
Frp 10,1
Sp 15,1
MDG 6,2
SV 6,2
KrF 4,1
V 3,8
Rødt 3,0
FNB 2,0
Andre  2,8

Tipper hårfin rødgrønn seier og Ap-ledet Viken. Ser ellers for meg en storeslem til Sp som vil utnytte sin vippemakt og kunne skaffe seg lederverv i både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Norland og Troms og Finnmark. De borgerlige tror jeg tar seieren i Agder og Rogaland.

6 blå og 4 røde storkommuner etter høstens valg?

Borgerlig side ligger an til å forsvare Stavanger, Bærum, Kristiansand og Asker, samt overta makten i Bergen. De rødgrønne kan forsvare Oslo, Trondheim, Lillestrøm og Fredrikstad. Drammen ser åpen ut.
  
Under 100 dager igjen til lokalvalget 2019 er det dags for å se litt nærmere på situasjonen i kommunene våre. Jeg skal i denne omgang nøye meg med de 10 største målt i innbyggertall, og legger som vanlig en blanding av nasjonale målinger og trender, lokale måletall og valghistorikk til grunn for vurderingene.

De nasjonale tendensene først: Ap, KrF og V ligger fortsatt an til å bli valgets tapere. Ap har rundt 27 prosent inne, i så fall minus 6 prosentpoeng målt mot 2015. KrF og V ligger over og under 4 prosent noe som vil gi en tilbakegang i sjiktet 1-2 prosentpoeng. H, Frp og MDG ser alle ut til å ligge rundt sitt 2015-resultat på hhv 23, 9 og 4 prosent. Mens Sp, SV og Rødt ligger an til å bli valgets vinnere; Sp har over 15 prosent inne og en framgang på 7 pp, SV holder rundt 7 prosent og dermed fram 3 pp og Rødt ligger rundt 3-4 prosent, en framgang på 1-2 pp. I tillegg er Bompengelistene i skuddet.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV, og det ledes av Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt.

Ap ligger an til en tilbakegang på rundt seks prosentpoeng her, det kan gi et mandattap på 5. SV og Rødt ser ut til å kompensere Aps tap og ligger begge an til å plusse på med to mandater og komme tilbake med en forsterket bystyregruppe på 5 hver. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget, mens Sp er på tur inn i hovedstaden med ett mandat.

På borgerlig side ligger Høyre omtrent på sitt 2015-nivå eller litt over og er i så fall hovedstadens klart største parti. Frp sliter med å forsvare sitt labre 2015-nivå og kan ryke på ett mandattap. Også KrF og V sliter med å holde sine 2015-nivåer. KrF ser likevel ut til å beholde sitt ene mandat, mens Venstre kan miste ett av sine og bli stående igjen med tre mandater. Selv om det er forskyvninger innad i blokkene, så er forholdet mellom blokkene rimelig stabilt. 31-28 i rødgrønn favør kan bli utfallet i 2019 som i 2015. I så fall fortsetter dagens rødgrønne byråd.

En x-faktor er bompengemotstanderne. Det ble satt opp mange nye bomstasjoner i Oslo 1. juni og dette kan påvirke opinionsbildet her. Kan en slik mulig framvekst svekke Ap med ytterligere ett mandat eller to, samt eventuelt stoppe Sps mulige inntreden i bystyret, så kan det være nok til at flertallet flipper og åpningen for borgerlig maktovertakelse kommer. Forutsatt at bompengelisten foretrekker et samarbeid i retning høyre.

De rødgrønne er fortsatt favoritter i hovedstaden, men valget har åpnet seg.


Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap inviterte Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Byrådet av Ap+V+KrF samlet 34 av 67 mandater bak seg. De virker nå helt sjanseløse på å gjenskape dette flertallet, samtlige byrådspartier risikerer å bli halvert.

Bompengepartiet har stormet fram på lokale målinger her og er større enn Ap og jevnstort med Høyre. Framgangen går hardt utover både Høyre, Frp og Ap, men øker trolig Harald Victor Hove (H) sine sjanser til å bli ny byrådsleder hvis Bompengemotstanderne gjør som forventet og søker makt i retning høyresiden. Et rent flertall av H, Frp og FNB er innen rekkevidde, men de kan også komme til å trenge V og/el KrF - så gjenstår det å se om den antatte styrkingen av SV og Rødt kan få sentrumspartiene til å bytte side.

Blått favorittstempel i Bergen.


Trondheim: (190' innb). Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V, Sp og Pensjonistpartiet kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket og ser ut til å slite med å komme seg over 30-tallet. SV og Rødt ligger an til å kompensere for mye av Aps tilbakegang på venstresiden, men ikke hele. Sp og Høyre styrker seg. Borgerlig samling, som også innbefatter Sp, har en viss mulighet for flertall. Men KrF er røde i Trondheim, og MDG holder seg trolig til venstre, så fortsatt virker et gjenvalg av Ottervik mest trolig.

Regnes Ap, MDG, KrF, SV og Rødt som en felles konstellasjon, så har jeg disse inne med 36 av 67 mandater på mine tall og således greit flertall. Men dette fordrer altså støtte fra Rødts potensielt 4-5 mandater. Kan derimot Ingrid Skjøtskift (H) og co lokke MDG over, så kan flertallet bikke deres vei.

Rødgrønt favorittstempel.


Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Relativt begrensede endringsstrekk i Stavanger; Ap og Høyre ser ut til å holde omtrent sitt 2015-nivå. Det samme gjelder Frp og KrF. SV, Rødt og Sp styrker seg også her, mens Venstre ligger an til å bli klart svekket. Bompengemotstanderne stilte liste her i 2015 og fikk inn 3 representanter, de virker foreløpig ikke å ha noe særlig framgang her.

Det går mot borgerlig flertall på nytt i Stavanger og John Peter Hernes (H) som ny ordfører. Kari Nessa Nordtun (Ap) er ikke sjanseløs, men hun er den av Aps fronkandidater i våre fire storbyer som har høyest odds.


Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt svært dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. På siste lokalmåling herfra får H 48 prosent og er kun ett mandat unna rent flertall, noe som inidkerer at rent H-flertall er innen rekkevidde. Noen ting er konstante her i livet, også i politikkens verden, H-dominans i Bærum er blant dem. Valget ender med fire nye år til Hammer Krogh.


Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Borgerlig flertall på siste lokalmåling, og de borgerlige har favorittstempelet, men en nystartet tverrpolitisk Folkeliste kan gjøre det politiske landskapet mer uoversiktelig og skape trøbbel for Furre.

Drammen: (100') Greit borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt, og Fredrik Haaning er ny ordførerkandidat. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe.

Siste lokalmåling her viser at Drammen er åpnere enn på lenge. MDG eller Bompengemostanderne kan havne i vippeposisjon. Bomlisten drar velgere særlig fra Frp, H og Ap, men Frp kompenserer overraskende bra i Drammen ved å ha positiv bytteforhold til H og Ap, samt god lojalitet. Regnes bomlisten inn på borgerlig side, så kan deres appell inn i Aps rekker avgjøre til fordel for Haaning. Men her er det meget åpent, og Monica Myrvold Berg (Ap) kan godt bli Drammens første ordfører.

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker, slik at muligheten for rent H-flertall svekkes. Men siste lokalmåling viste et H på 44 prosent, så muligheten kan ikke helt utelukkes. Uansett er det klart borgerlig favorittstempel i den nye storkommunen. Conradi får fire nye år.


Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden.

Det ser foreløpig ut som Ap ikke rammes så sterkt av den najsonale nedgangstrenden her som mange andre steder. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik erstatter ham som Aps frontkandidat. Han er favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter og Høyres frontkandidat Kjartan Berland kan ikke avskrives. Høyre sliter imidlertid med å sammenslåingen av sine tre lokallag, dårlig personkjemi, geografiske og kulturelle motsetninger virker å være et stort problem.


Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap. Siste lokalmåling herfra viser at Ap er litt lenger unna rent flertall, men fortsatt svært sterke. Ap-styre er altså klart mest sannsynlig og alt annet enn fire nye år med Nygård vil være en stor skrell i Fredrikstad.

Bompengemotstanderne øker blå sjanse

Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) er vårens store politiske overraskelse. En firedel av velgerne deres kommer fra venstresiden. Denne velgerovergangen kan øke borgerlige muligheter ved høstens valg.

Folkeaksjonen stiller liste i 11 kommuner (Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Skien, Porsgrunn, Askøy, Sola, Klepp, Alver, Øygarden) og 4 fylker (Viken, Vestland, Rogaland og Vestfold og Telemark).

I tillegg stilles det andre lokale bompengelister i Tromsø (Nei til bomring) og Drammen (Nei til bompenger).


Særlig i Bergen har oppslutningen om bompengelisten steget markant med tall over 20 prosent på høyeste enkeltmåling. I Stavanger stilte man liste også ved 2015-valget og fikk 4 prosent og 3 representanter i bystyret. Siste måling fra mars viser ingen framgang der, tvert i mot.

I de øvrige kommunene er dataene fra lokale målinger noe sparsommelige, vi bør avvente ferskere tall for å konkludere mer sikkert. Det blir interessant å se hva som skjer i Oslo når en rekke nye bomstasjoner settes opp i juni, det kan være grunn til å tro at det kan gi FNB vind i seilene også her.

Ser vi på fylkene, så ble bompengemostanderne nylig målt til nesten seks prosent i Vestland, men mer beskjedent i de øvrige fylkene.

Gallup/TV2s siste nasjonale kommunemåling, viser en oppslutning nasjonalt på 3,5 prosent. Deres prognostall antyder vippeposisjoner i både Bergen, Stavanger, Drammen, Sandnes, Askøy og Alver. Siste måling fra Norstat/NRK/Aftp viser mer beskjedne 1,8 prosent nasjonalt.

Hvor henter Bompengemotstanderne sine velgere fra? Bakgrunnstallene tyder på at drøyt halvparten kommer av FNB-velgerne kommer fra Frp og Høyre. Drøyt en firedel kommer fra de rødgrønne partiene Ap, Sp, SV, R og MDG. En av ti kommer fra  hjemmesitterne og en av tjue fra KrF og V.

FNB rekrutterer altså ikke helt uventet flertallet av velgerne sine fra høyresiden. Med tanke på den politiske profilen som bomlistene har, så er likevel det mest interessante at de ser ut til å hente mange velgere også fra venstresiden. Kommer de inn i kommunestyrer og fylkesting rundt omkring, endog i vippeposisjoner, så er det grunn til å tro at de i sin hjertesak, reduksjon/fjerning av bompengene, vil kunne få mer gjennomslag til høyre enn til venstre. FNB sier også nei til eiendomsskatt og ønsker redusere og forenkle byråkratiet, dette peker også i retning av at de mest trolig vil foretrekke et samarbeid til høyre. Det er også i denne retningen de har valgt å gå i Stavanger der de har hatt et samarbeid med H, Frp, V, KrF, Sp og PP i inneværende periode.

Legger vi antakelsen om at FNB i noen grad er å betrakte som et høyreorientert parti, hvilket dog gjenstår å se om er rimelig, så kan deres brede velgerappell gi høyresiden bedre maktmuligheter. I Bergen er det nå for eksempel en reell mulighet for at Høyre og Frp kan få rent flertall sammen med FNB og frata Ap+sentrum-byrådet makten. I Oslo vil FNB-framvekst kunne bryte ned det rødgrønne flertallet. Og i Vestland reduseres  oddsen på at det nye fylket vil bli Høyre-styrt i stedet for dagens rødgrønne styre.
     
Bompengemotstanden handler først og fremst om misnøye med den høye avgiftsbelastningen som bilister må ta for utbyggingen av veier. Men det er også et spark til det etablerte, politiske systemet. Framgangen kan i tillegg leses et uttrykk for at en del velgere synes at partienes "pakker" med løsninger i mange saker er noe fremmedgjørende, det er lettere å forholde seg til, og engasjere seg i, en enkeltsak. Kanskje er det også en form for motreaksjon mot all oppmerksomhet om "det grønne" der mindre bilkjøring står sentralt. Mange mennesker er avhengig av å bruke bilen i sin hverdag.       
     
- Det oppleves urettferdig at det eneste partiet som har tatt kampen mot bomavgifter på alvor, skal straffes for det, sa en Frp-er i Oslo til meg nylig på et arrangement som jeg var ordstyrer for.
 
Det koster å ha makt og ikke få til det man lover å få til. Men FNBs framgang koster for omtrent alle partier. Deres appell langt inn i Aps og Sps rekker er for tiden langt større enn H og Frp kan drømme om.

Det kan faktisk gi H og Frp mer makt.             


     

Von i hangande snøre for KrF

På helgens KrF-landsmøte takkes Knut Arild Hareide av som leder.  Kjell Ingolf Ropstad overtar et parti som ligger på rundt 3,5 prosent på målingene. Det ser mørkt ut, men det finnes noen lys.

KrFs brukte store deler av høsten i fjor på å bestemme seg for hvilken retning partiet vil samarbeide i. Det var stor uenighet om retningen på samarbeidet, men det var forbausende stor enighet om at KrF måtte ta et retningsvalg nå. En erkjennelse som vokste fram etter flere år i mellomposisjon der man følte seg mer og mer presset fra begge sider.

Prosessen munnet ut i at et flertall valgte et samarbeid med høyresiden, til tross for at partileder Hareide la all sin tyngde (!) inn på at man burde velge et samarbeid med venstresiden. Konklusjonen ble blå fordi et flertall i partiet mener KrF har mer til felles, og får mer gjennomslag med Høyre enn med Ap i kjernesaker som familiepolitikk, etiske spørsmål og kristne verdier.

Starten av året gikk med til regjeringsforhandlinger med H, Frp og V som endte med enighet om Granavolden-erklæringen der KrF fikk betydelige gjennomslag i form av stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe.

Dommedag?
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier etter at KrFs traff sin konklusjon. KrF "er sluttkjørt" og  "på vei mot utslettelse", i følge Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand, som framholder at "Erna spiser dem til frokost". Tidligere KrF-politiker Odd Anders With frykter partiet "går dukken". Han har dannet nettverket "Drivkraft" der skuffede, "røde" KrF-ere og ex-KrF-ere kan drive sjelesorg.

De som spår KrF nedenom og hjem kan få litt rett i den forstand at partiet kan gjøre det dårlig i valgene som kommer. Faresignalene har vært der lenge: Partiet har en aldrende velgermasse og man sliter støtt og stadig med å tiltrekke seg andre velgere enn egne. KrF trøbler mange steder med å få folk til å stille på listene, og produktet er at man ikke makter å stille liste i 132 av landets kommuner ved høstens valg. Dette er en utvikling som partiet må snu.

Stor kjerne
Likevel er ikke bildet så dystert som de største KrF-pessimistene skal ha det til. Partier er ofte svært  seiglivede organisasjoner. Bare se på Venstre som med jevne mellomrom er spådd nedenom og hjem siden partisplittelsen i 1972. KrF har, i motsetning til Venstre, et relativt stort "grunnfjell" som holder fast ved sitt parti fra valg til valg, man ble reddet av dette da det meste ellers gikk skeis i valgkampen 2017. De trofaste KrF-erne befinner seg i stor grad på Sør-Vestlandet og har i stor grad sans for KrFs klarere borgerlige linje - her finnes det entusiasme å bygge på. Eldre velgere stemmer i langt større grad enn yngre, så dette er velgere å regne med også på valgdagen (vel og merke de som ikke faller fra av naturlige årsaker før den tid..).

KrFs valgresultat i 2017 endte hårfint over sperregrensen med 4,2 prosent. Partiet har deretter ligget stabilt rundt 4 prosent fram til i fjor høst da det svingte både opp og ned, men etter at retningsvalget ble foretatt i november, har partiet ligget svært stabilit rundt 3,5 prosent (blå graf nedenfor). Det har vært en viss avskalling både velgermessig og medlemsmessig fra de som hadde ønsket et annet retningsvalg, men avskallingen virker ikke dramatisk.

Valgresultatet blir 3,5-4 prosent?
Kommunemålingene viser pussig nok sterkere tall, for tiden på ca 4,5 prosent (rød graf). Pussig fordi normalt sett gjør KrF det noe svakere lokalt enn nasjonalt. Jeg anser et valgresultat i sjiktet 3,5-4 som det mest sannsylige i øyeblikket, noe som vil være klar tilbakegang fra 2015-valget på 5,4 prosent (grønn graf). KrF har imidlertid en del gjerdesittere som kan mobiliseres gjennom en god valgkamp, så et resultat et stykke opp på 4-tallet er ikke umulig.               

Den virkelige første store testen på KrFs retningsvalg, kommer ved stortingsvalget i 2021. Her vil et resultat over sperregrensen være å anse som en stor seier. Framgang for et lite regjeringsparti har høye odds, men Venstre viste ved 2005-valget at også små partier kan gå markert fram i en borgerlig regjering. Riktignok ble V godt hjulpet av taktisk stemmegivning fra Høyre-folk både da og i 2017, et element som forvørig nå også kan hjelpe "blågule" KrF litt mer enn tidligere.

Familie og omsorg
KrF beste velgersak er familiepolitikk. Men selv på sin beste sak er partiet falt ned til tredjeplass etter både Ap og Høyre, i følge valgundersøkelsen 2017 . Der bør ikke KrF ligge hvis man har tenkt å styrke sin stilling, partiet bør være klar sakseier på feltet. KrFs nest beste sak er eldreomsorg, men også her må partiet finne seg i å ligge bak Høyre og Ap, og i tillegg Frp, nede på en fjerdeplass.

I den situasjonen KrF befinner seg i, så virker det fornuftig at familie og omsorg nå løftes fram av den påtroppende partilederen som partiets to hovedsaker i årets valgkamp. De beste sakene må styrkes for å konsolidere, og eventuelt på sikt, øke velgerpotensialet.

KD kan inspirere

Ser man noe lenger fram i tid, så er KrF også avhengig av økt appell hos flere enn kjernevelgerne sine. Her er det mulig å hente inspirasjon fra søsterpartiet Kristendemokratene i Sverige som gjennom hele sine historie stort sett har vært et klart mindre parti enn KrF. Nå er rollene byttet fordi KD har hatt et bemerkelsesverdig oppsving det siste året og ligger i øyeblikket på hele 13 prosent på målingene. Oppskriften der er sterkere fronting av familie og omsorg, et tydelig høyreorientert retningsvalg der man (i motsetning til de fleste andre partier i Sverige) signaliserer at de ønsker snakke med Sverigedemokratene og en dyktig partileder i Ebba Busch Thor som evner å framføre partiets budskap på en glitrende måte. 

Etikk/moral kan bli vinnersak?På sikt kan det også ligge noen interessante muligheter for KrF i framstå som en mer markert motstemme til de generelle liberaliseringstendensene i etiske og moralske spørsmål. Den religiøs/moralske konfliktlinjen i norsk politikk er et viktig grunnlag for KrFs eksistens, men partiet har i liten grad maktet gjøre dette til noen vinnersak. Kommer spørsmål som uvidelse av selvbestemt abort til uke 18 høyere opp på den politiske agendaen i årene som kommer, så kan KrF ta en synlig motposisjon som vil kunne ha appell et godt stykke utenfor de vanlige partirekkene. Også på bioteknologi kan partiet innta en slik rolle.

KrFs to storhetstider på midten av 70-tallet og slutten av 90-tallet, har begge kommet i kjølvannet av EU-avstemninger, men også via økt verdiorientering i velgermassen som har gitt økt etterspørsel etter KrFs politiske løsninger. Dette kan inntreffe igjen hvis den økende oppmerksomheten rundt "norske verdier" som Sp i øyeblikket profiterer på, kan utvides til å omhandle etiske og moralske spørsmål.

Opposisjonsrolle 2021-25 kan løfte partiet?
Det kan ikke utelukkes at den borgerlige regjeringen vil vinne valget også i 2021 og bli sittende helt til 2025. Men det mest sannsynlige er at det blir med åtte år med Solberg-styre og at dagens regjeringspartier vil utgjøre opposisjonen inn mot 2025. I så fall er det lett å se for seg at Frp velgermessig kan profittere på en slik frigjøring. Men også for KrF vil det kunne ligge klare muligheter i en slik opposisjonsrolle.

Partiet fikk det ikke til i en tilsvarende posisjon da den rødgrønne regjeringen styrte 2005-13 fordi først Frp, og så Høyre, var langt dyktigere i sin opposisjonspolitikk, mens KrFs midtenposisjon koblet med blank avvisning av Frp, ikke fungerte særlig godt. En klarere posisjonering på borgerlig side vil kunne gi større muligheter også for KrF til å mobilisere egne velgere og appellere bredere hos velgere som etterhvert vil ønske noe annet enn en rødgrønn styring inn mot neste valg i 2029.

Rogaland, Hordaland og Vest-Agder er KrFs livsforsikring
Hva skjer hvis KrF ramler under sperregrensen i 2021? Da vil de miste alle sine utjevningsmandater. Men partiet har styrke nok i Rogaland, Hordaland og Vest-Agder til å kunne sikre seg direktemandater fra disse fylkene, slik at partiet ikke vil falle ut av Stortinget. Dermed vil partiet, selv i en slik dårlig situasjon, uansett kunne ha en nasjonal politisk plattform å jobbe på fram til påfølgende stortingsvalg i 2025. I 2025 vil et nytt valgsystem være på plass, trolig med større valgkretser, noe som vil gjøre det noe lettere for små partier som KrF å få representasjon. Så det er grunn til å tro at selv med et KrF nede på 3-tallet, så vil partiet spille en nasjonal rolle i vårt politiske landskap.

"Det er von i hangande snøre" sa KrF-nestoren Kjell Bondevik da han på starten av 70-tallet skulle gjøre et relativt håpløst forsøk på å berge stumpene i en borgerlig regjering i full oppløsning på EF-saken. Han endte opp "djupt såra og vonbroten" over Senterpartiets manglende vilje. Det er et mer reelt von for dagens KrF, selv om det for tiden åpenbart finnes andre partier med sikrere framtidsutsikter.

Det kan komme en framtid, som ikke nødvendigvis er særlig fjern, der det er Senterpartiet og Høyre  som må se opp for lekkasjer til KrF.

Sak trumfer person

Personer er viktige i politikk. Det er personer som utgjør partiene. Det er personer som vedtar programmer. Og det er personer som velges inn i kommunestyrer, fylkesting og storting. Personer er viktigere ved lokalvalg enn ved riksvalg. Dyktige frontfigurer kan trekke velgere til sitt parti som normalt ikke ville stemt på partiet. Øyvind Sand (Rælingen Ap), Harald Espelund (Ullensaker Frp) og Runar Bålsrud (Hurdal V) har vært de fremste eksponentene for personeffekter de seneste årene på Romerike. Alle tre er nå ute, eller på vei ut, av politikken. Nye «velgermagneter» vil komme til, kanskje er John-Erik Vika (Eidsvoll Sp) en slik.

Kommunevalgsystemet åpner for mer personstemmegivning enn stortingsvalgsystemet. Til høsten kan du påvirke sammensetningen av kommunestyrene ved å sette ekstra kryss ved kandidater du liker best eller føre opp «slengere» fra andre partilister.

Parti og politiske saker er likevel viktigere enn personer. De fleste velgere stemmer primært på parti og ikke på person også ved lokalvalg. Det er gjerne politikken som avgjør velgernes valg. Jeg vil føye til heldigvis. Velgere har ofte to, tre eller fire partier som de vurderer å stemme på. Valgforskere kaller det «partisett». Hvor stor tillit man har til partiene i enkeltsaker og som helhet, er gjerne viktigste faktor for hvilken partiliste som velgeren til slutt putter i valgurnen.

Fersk valgforskning utført av Langsæther, Gjerløw og Søyland dokumenterer at velgerne stort sett gjør informerte valg. Velgerne er altså ikke så dumme som noen fristes til å tro. Få velgere lar seg blende av medieoppmerksomhet rundt politisk irrelevante oppslag som premierer og fotballkamper som politikere deltar på, i følge forskningsfunnene. Det er den politiske substansen velgere flest er opptatt av. Forskningen ble utført med utgangspunkt i lokalvalgene i Oslo i 2003, 2007, 2011 og 2015, men det er grunn til å tro at funnene har god overføringsverdi til lokalvalg ellers i landet.

Sakene og politikken er altså viktigere enn politikerne. Nylig utførte Norstat en undersøkelse om hva velgerne er opptatt av før høstens valg. Skole, helse og eldreomsorg ble nevnt av flest. Ikke helt overraskende all den tid skole og omsorg er kommunenes to hovedoppgaver. Men også sosiale forskjeller, miljø, familie, skatt, samferdsel og distriktspolitikk ble vurdert som ganske viktige av velgerne. Innvandring kom overraskende langt ned.

Det er store variasjoner blant velgerne etter sosial bakgrunn. Kvinner er klart mer opptatt av helse og miljø enn menn, derimot rager skatt og samferdsel markert høyere blant menn. Unge er mer opptatt av skole og miljø enn eldre, mens eldre naturlig nok er mer opptatt av helse og eldreomsorg enn unge. Folk i byen er mer opptatt av sosiale forskjeller enn på bygda, mens helse og distriktspolitikk opptar flere på landet.

Partier som vil gjøre det godt ved høstens valg, må være troverdige og vinne tillit gjennom politisk substans i slike saker som betyr noe. Velgerne er mer opptatt av løsningene partiene har for å gi gode skole- og omsorgstilbud framover, enn hvem som sier hva og hva som ble gjort i fjor og forfjor. Årets valgkamp bør derfor ikke drukne i ordførerdueller.

Sak trumfer person.    

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 25. mars 2019

Ønsker du å støtte mitt frittstående analysearbeid så kan du vippse 92237487 med et valgfritt beløp eller bruke konto nr  9710 16 46878. 

Rødgrønn ledelse i Oslo og Trondheim. Borgerlig overtak i Bergen og Stavanger

Mine prognosetall viser at Ap ligger an til å beholde lederposisjonen i Oslo og Trondheim. Høyre kan overta Bergen og beholde Stavanger.

Det er et halvt år igjen til høstens kommunevalg, og jeg skal litt nærmere på situasjonen i våre fire største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV, og det ledes av  Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt. 

Ap ligger an til en tilbakegang på rundt fem prosentpoeng, det kan gi et mandattap på 4. SV og Rødt ser ut til å kompensere Aps tap og ligger begge an til å plusse på med to mandater og komme tilbake med en forsterket bystyregruppe på 5. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget.  

På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt og ligger an til å plusse med ett mandat og bli hovedstadens klart største parti. Frp ser ut til å forsvare sitt labre 2015-nivå, mens både KrF og V sliter med holde sine 2015-nivåer. KrF ser dog ut til å beholde sitt ene mandat, mens Venstre kan miste ett av sine og bli stående igjen med tre mandater. Selv om det er forskyvninger innad i blokkene, så er forholdet mellom blokkene rimelig stabilt. 31-28 i rødgrønn favør kan bli utfallet i 2019 som i 2015. I så fall fortsetter dagens rødgrønne byråd. 

Skal de borgerlige flippe flertallet, så tror jeg den beste muligheten ligger i at Venstre og Høyre mobiliserer det som trengs for å plukke hvert sitt ekstra mandat. Begge har stemmereserver som gjør dette fullt mulig å hente inn gjennom valgkampen. Men de røgrønne er favoritter. 

Mine foreløpige prognosetall: 

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap inviterte Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Byrådet av Ap+V+KrF samlet 34 av 67 mandater bak seg. De virker nå helt sjanseløse på å gjenskape dette flertallet.

En normalisering av Høyres oppslutning i Bergen ligger i kortene, og de bør kunne se 30-tallet. Frp har foreløpig brukbare tall på lokale målinger som indikerer at de kan gå litt fram. KrF sliter tungt i Bergen, mens det relativt sett ser litt lysere ut for Venstre her enn mange andre steder. Skulle Ap falle så mye som det ligger an til pt, så kan neppe dagens sentrum-Ap-byråd fortsette. Et mindretallsbyråd av Høyre kan se mest sannsynlig ut, men her kan det tenkes også andre varianter. I så fall blir Harald Victor Hove (H) ny byrådsleder.

Velger KrF og Venstre å komme tilbake til borgerlig side, så er et flertall av H+Frp+KrF+V innen rekkevidde. Men Bompengemotstanderne eller Sp eller MDG er også mulige vippepartier. Det er grunn til å tro at Bompengelisten vil foretrekke at høyresiden, mens Sp og MDG nok vil lene seg i retning venstresiden - men intet er avklart.

SV og Rødt ser ut til å kunne doble sin representasjon, uten at det nødvendigvis vil mer makt. Jeg tror de borgerlige har mest stemmereserver og sikrer flertallet i Bergen, selv om de i øyeblikket mangler ett mandat på flertall på mine foreløpige prognosetall:

Trondheim:  (190' innb). Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V, Sp og Pensjonistpartiet kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket og sliter med karre seg over 30-tallet. SV og Rødt ligger an til å kompensere for drøyt halvparten av Aps tilbakegang på venstresiden. Sp og Høyre styrker seg. Borgerlig samling som også innbefatter Sp har en viss mulighet for flertall. Men KrF er røde i Trondheim, og MDG holder seg trolig til venstre, så fortsatt virker et gjenvalg av Ottervik mest trolig.

Regnes Ap, MDG, KrF, SV og Rødt som en felles konstellasjon, så har disse 36 av 67 mandater inne og således et greit flertall. Men dette fordrer altså støtte fra Rødts potensielt 4 mandater. Kan derimot Ingrid Skjøtskift (H) og co lokke MDG over, så kan flertallet bikke deres vei.      

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Relativt begrensede endringsstrekk i Stavanger; Ap og Høyre ser ut til å holde omtrent 2015-nivå. Det samme gjelder Frp, KrF og SV. Rødt og Sp styrker seg, mens Venstre ligger an til å bli klart svekket. Bompengemotstanderne ligger an til å komme inn med et par representanter.

Borgerlig side mangler ett mandat på flertall på mine prognosetall, men bør ha gode muligheter for å dra dette i land til slutt, særlig hvis Venstre lykkes brukbart med valgkampmobiliseringen. Bompengemotstanderne ligger på vippen i øyeblikket. Ukjent hvilken retning de vil velge, selv om høyresiden på papiret bør stå dem nærmest.

Høyres nye frontkandidat John Peter Hernes er favoritt til å overta ordførerkjedet. Kari Nessa Nordtun (Ap) er ikke sjanseløs, men er underdog.    

Borgerlig seier i storbyene på Vestlandet og rødgrønn seier i Oslo og Trondheim er altså de mest sannsynlige utfallene. Men marginene er ikke større enn at ingen av dem virker helt kjørt på forhånd.

Sp vinner. Ap og Venstre taper

Sp ser ut til bli høstens store valgvinner. Etterfulgt av Rødt, SV og Høyre. Ap og Venstre ligger an til å bli klart svekket. 

I de to foregående blogginnleggene har jeg gått gjennom Rødt og Venstre sin situasjon. I dag vil jeg se litt nærmere på de øvrige partiene. Jeg bruker som vanlig gjennomsnittet av målingene som utgangspunkt for analysen.

Aps svakeste lokalvalg? 
Aps negative utvikling snudde i løpet av sommeren og partiet hevet seg til rundt 28 prosent på stortingsmålingene i for høst. Kommunemålingene er sprikende mellom Gallup/TV2 som indikerer et nivå på 26-tallet og Norstat/NRK som viser rundt 30. Norstat vekter tallene mot 2015-valget som var meget godt for Ap og som dermed betyr at barometertallet blir en del vektet opp. Jeg tror Gallup er nærmest sannheten, for Ap ligger normalt lavere lokalt enn riks.
Ap har bedret sin lojalitet, men sliter fortsatt med lekkasjer til både Sp, SV og Rødt. Et valgresultat noe rundt 27 prosent virker mest trolig i øyeblikket.

Høyre rundt 25 
Høyre har holdt høyt nivå lenge, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet har tiltatt i år. Stortingstallene er nå nede på 22-tallet, mens nasjonale kommunemålinger viser rundt 24. Hovedproblemet for partiet er sviktende lojalitet, mange tidligere H-velgere forsvinner til gjerdet.

Et valgresultat rundt 25 virker mest sannsynlig i øyeblikket, men klarer man ikke stoppe demobiliseringen, så kan en gjentagelse av 2015 på 23, eller endog lavere, ikke utelukkes. Får man derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat på 26 eller høyere fortsatt mulig.

Sp kan skrive historie

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og ser nå 13-tallet på snittet av stortingsmålingene. Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 14 og endog høyere burde slik sett være innen rekkevidde. Derfor er det noe overraskende at kommunemålingene til nå ligger lavere enn Stortingsnivået. Jeg  ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekste ser noe begrenset ut, men partiet har "bare" 11,6 som sin bestenotering gjennom kommunevalghistorien og har i år alle sjanser til å skrive historie.   

Frp omtrent som i 2015

Tendensen har vært nedadgående siden april i fjor for Frp. Nedgangen har skutt fart i år, og Stortings-snittallet ligger nå på rundt 11 prosent. Komunetallet ligger omtrent på valgresultatet fra 2015 på 9,5.

Frps velgerlojalitet er fallende. I tillegg har man et negativt bytteforhold med Sp og Høyre. I øyeblikket ser det ut som partiet har nok med å forsøke forsvare 2015-nivået i valgkampen.
   

SV øker til 6?SV har svingt i intervallet 6-7,5 etter stortingsvalget, men har vokst ytterligere i år og er oppe og lukter på 8-tallet. Kommunenivået er markant svakere og ligger nede på 5-tallet. Det er normalt at SV gjør det svakere lokalt, men differansen er i overkant stor. SV har høy lojalitet til partiet å være og plukker fortsatt godt med tidligere Ap-velgere. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent. 

Lysner litt for KrF 
KrF ser ut til å stoppet nedgangen på rundt 3,5. Partiet står som regel svakere lokalt, så at man nesten ser 5-tallet på kommunemålingene er snålt. KrF lekker primært velgere til gjerdet, så her kan det ligge et mobilseringspotensial. Også Sp og Høyre har forsynt seg med tidligere KrF-velgere, men lekkasjene til Høyre kan nå se ut til å ha stoppet opp i kjølvannet av KrFs borgerligere retningsvalg og inntredenen i Solberg-regjeringen. Et lokavalg for KrF på noe rundt 4 virker mest trolig pt, med nedside ned mot 3 og oppside på 5.   

MDG på status quo

MDG leverte et sterkt lokalvalg sist og kan slite med å forsvare det nivået. Men partiet viser en positiv tendens i år og snittet av kommunemålingene ligger nå over partiets 2015-valg. Framgangen skyldes årimørt økende lojalitet. I likhet med KrF, så virker noe i sjiktet rundt 4 prosent mest sannsynlig. Men mislykkes man i valgkampen, så er partiet fort nede på rundt 3. Oppsiden ligger opp mot 5.       

Valgresultatet?
Basert på min tolkning av tallene, så er følgende valgutfall mest sannsynlig i øyeblikket
(avrundet til nærmeste prosent): 

Ap 27 (-6) 

H 25   (+2)
Sp 14  (+6)
Frp 9   (-)
SV 6    (+2)
Rødt 4 (+2)
KrF 4   (-1)
MDG 4 (-) 

V 3      (-2)
Andre 4 (-1)