Det er kanskje en del av dere som har blitt forledet til å tro at jeg utelukkende er opptatt av partier, valg, tall og analyser. For å bøte på den smule misforståelsen, skal jeg ta dere med inn i helt andre tankerekker.
I vinter skrev jeg en kronikk i Aftenposten som handlet om at livslykke er mer enn arbeidet. Her pekte jeg på at vi opererer med en altfor snever definisjon av arbeid. Og vi har et altfor ensidig fokus på at mennesker utenfor lønnsarbeidet utgjør et problem, i stedet for å fokusere på alle mennesker som ressurser.
I kjølvannet av kronikken min ringte det en fyr som jobbet ved Alf-senteret og mente at mine tanker passer meget godt inn i deres arbeid. Han lurte på om jeg ville holde et foredrag ifb med deres 10års-jubileum 22. - 23. september. Jeg takket ja, og nå sitter jeg her og skal klekke ut ideer for å gi tankene mine mer "kjøtt på beina".
Det ringte også en annen type. En som hadde jobbet med en film om den kraftrammede sangeren og foredragsholderen Anne Marghrethe Lund. Hun hadde et "hjertebegrep" som hun kalte VÆREKRAFT. Smak på det....fint..ikke sant? Et begrep som jeg åpenbart kommer til å trekke fram i foredraget. Kanskje vi bør begynne å snakke mer om en værekraftig utvikling? Kanskje det også kan gi oss en mer bærekraftig utvikling?
På Minervas nettsider havnet vi opp i en interessant diskusjon om borgerlønn kan være veien å gå ift å gi mennesker utenfor det snevre lønnsarbeidet mer livskraft. Og det er igangsatt et forskningsprosjekt som har som siktemål å finne ut om vi har et altfor snevert lønnsarbiedfokus.
Hva tror du? Opererer vi med en for snever arbeidsdefinisjon? Bidrar "arbeidslinja" (folk må opp morran, alle SKAL med osv) til å skape skyld og skam over de som aldri vil kunne være lønnsarbeidende (trygdesnyltere? parasitter? kviser på samfunnets rumpe?) Er borgerlønn veien å gå?
Takknemlig for alle innspill!
Når det kommer til pengeytelser så snakker vi altså om å dele ut noens lønn til andre mennesker.
SvarSlettNår staten gir ut slike goder bør det også følge plikter. Plikt til å bruke sin resterende arbeidskraft og forsørge seg selv, enten i arbeid en selv bestemmer eller noe en blir tildelt.
Det er ingen som tvingen en person til å ta imot penger fra en annen persons lønn og man har da valget mellom ytelser og plikter eller et liv uten plikt til arbeid men ingen rett til statlige ytelser.
Dagens utvikling i Norge avlest fra Sverige (der jeg bor) de siste 20 år er mer enn nok bevis for å bestemt avvise enhver tanke på borgerlönn. Norge har sunket ned i Kuwaittresket og spörsmålet er om det går å finne en vei tilbake. Moral hazard finns ikke bare i finans men også på individnivå. En kontrarevolusjon kommer ikke til å bli nådig og eksesser og collateral damage kan forventes når pendlen svinger over igjen.
SvarSlettDermed er det ikke sagt at en oljestat intelligent kan lönne tjenester til gagn for samfunnet. Men grenseoppdragelsen til parasitteri, middelmådighet, vennekorrupsjon må bli knallhard. Visst innslag av teknokrati, storebror og omelett må til for å holde fribordet til orgiefristelsen og fuskerne. Diverse sludder som kunstnere og annet navlebeskuende må kan hende tom demonstrativt fjernes helt for å beholde troverdigheten til the commons. Latsabber må stilles overfor anleggsjobber feks eller eksistensminimum som ikke må bli attraktivt eller sosialt akseptert. Definisjon av uförhet og förtidspensjon må strammes knallhardt inn.
Videre må ansvar for barn og eldre belönnes kraftig. Kristne fundamentalister får gjerne föde uten fostervannspröve om de tar regningen. Skilsmisser og alenemödre bör ikke belönnes med et öre.
Jeg trodde også at konfektsamfunnet der alle maler sine pasteller hadde värt fint. Dessverre og jeg var allerede forbanna för oljegryna kom : Både naboen og nabokjerringa klarte å lure seg til livslange rentiertilvärelse. Förstnevnte hadde visstnok en slem far men det hindra ikke at han bygde tre hus med egne never mens min far forsökte stappe kjemikunnskaper inn i tjukek huer som aldri skulle bli sluppet fram for presten. Sistnevnte hadde en ekslusiv sykdom og fikk like mye som min for som slet med jobb og en diabetesliknende lidelse norske leger ikek skjönte en puck av.
Nå forvnets vi akseptere at landet deler ut bolig og opphold til hundretusentalls vilt fremmde. Glem det. Stopp dette vanviddet för katastrofen inntreffer. Beklager Marthinsen
Kyle og Elling: Så staten hverken skal eller bør sikre mennesker en minumumslevestandard? Alle trygde- og sosialytelser bør bort?
SvarSlettHuff...
SvarSlettSyns dere ikke det er LITT greit å dele med andre og? Eller er det sånn at hvis man selv har det bra, så kan man drite i de andre? Mye vil ha mer...?
M.
Ja det er jo de evige spörsmål i den forstand at de ikke har fullgode svar. En minimumsstandard som er sosialt akseptert er definitivt moral hazard men på den annen side tar et sivilisert samfunn seg av alle. Trygde- og sosialytelser har ingen mening lenger og spesielt ikke når en tar inn invadringen. Bare cirka 5% burde til enhver tid hjelpes da de ikke er i stand til å passe på seg selv. Da prater vi ikke om normale stadier i et livslöp som barnefödsler og eldrepassing. Ytelser til dette er en helt annen sak.
SvarSlettOmfordeling innen livslöpet bör gå i null men styres opp vha våre enorme finanser. Omfordeling skatt - behovsprövede ytelser for store grupper dvs större enn de hjelpelöse 5%, krever et enormt byråkrati og ender empirisk i et nullsummespill likevel. Meningslöst at begge i yngre barnefamilier skal jobbe for å betale renter på idiotiske bopriser eller å bli prakket på dårlige utdannelser til arbeidslöshet. Pensjonsystemet er en vits når det fremstilles som en ytelse og samordnes bort når en har spinket og spart i private ordninger.
Et annet evig spörsmål er om folk er i stand til å spare. Svaret på det er ja men det krever veldig langsiktige spilleregler.
Jeg har et mye mer optimistisk syn , noen vil si naivt, syn på folk. Selvfølgelig fins det alltid folk som vil utnytte et samfunnns velferdordninger. Det skal vi ikke akseptere, det må samfunnet og aller helst omgivelsene til disse menneskene reagere i forhold til.
SvarSlettLikevel: Jeg er sikker på at det store flertall av de som faller utenfor det klassiske lønnsarbeiderbegrepet både har stor vilje og evne å bidra til samfunnet enten det er i ulike bedrifter eller f.eks.i organisert frivillig arbeid på ulike sektorer. Dette kan ofte bety vel så mye for hvordan samfunnet og hverdagslivet fungerer som mange av oss som er i en eller annen form for lønnet arbeid.
Norsk arbeidsliv er sammenholdt med svært mange andre land svært effektivt. Det gjør at det relativt høye lønnsnivået er "forsvarlig", men det gjør at rommet for de som ikke kan yte maksimalt i jobb av ulike grunner, blir mindre og mindre.
Til daglig er jeg tillitsvalgt i en svært stor offentlig eid bedrift, og har over mange år fortvilt over hvordan effektivitetskaravene har presset svært mange av våre medlemmer ut av arbeid og over på uføreytelser.
For de fleste av disse menneskene er det sånn at de gjerne vil bidra og yte, men rammene innenfor jobben har blitt for stramme. Mange føler seg umyndiggjort, fratatt verdighet og selvrespekt tiltross for at de kan og vil bidra med mye ....bare ikke innenfor de rammene en effektivitesjaktende arbeidsgiver krever.
Jeg syns en diskusjon om borgerlønn og at det kan finnes andre måter enn lønnsarbeidet å gi noe både til samfunnet og omgivelsene på, er viktig. Må si jeg likte bergrepet værekraft godt. Alt for mange får sin værekraft redusert kraftig av klientifisering straks de kommer litt på kanten av et effektivitetsjagende lønnsarbeidersamfunn.
Steinar
Frivillighet : Hva folk gjör friviliig,er ikke hva som etterspörres.
SvarSlettEffektivitet : Offentlig sektor består til de grader av B- og C-laget at A-laget må jobbe med blodsmak i munnen for å kompensere.
Hva forsöker du åstadkomme som svensken sier ?
Ser du ikke at begge foreldre i full jobb som skal kjöre unger, betale svärt hus og to biler er vinninga opp i spinninga ?
Ser du at dagens Norge er en massiv feilallokering av arbeidstagere og kapital ? Og hvordan skal det rettes til ?
Jeg er skeptisk til borgerlønn, særlig fordi mange trygdede da ville få det økonomisk vanskeligere enn i dag. En gruppe som sliter allerede er folk som blir uføre i ung alder. Noe kan kanskje skyldes "sosial arv", men jeg kjenner mange kvinner som ble utsatt for overgrep i barndommen og sliter med store helseplager som voksne. Disse har, naturlig nok, ofte ikke noen familie å støtte seg til.
SvarSlettMen jeg ser én stor fordel med borgerlønn:
Innen psykologien snakker man om "lært hjelpeløshet". Jeg spurte en psykolog jeg kjenner om ikke det som kalles hjelpeapparatet, selv representerer en risiko for å påføre klienter passivitet og depresjon. "Dette er en kobling man ikke har gjort", sa han. Så rart, tenkte jeg. Det er nemlig grundig dokumentert fra sosialtjenesten, og i det senere har vi hørt mange historier fra NAV, om avmektiggjøring av klienter.
I artikkelen Den institusjonelle ydmykingen peker professor Rolf Rønning på ulike former for ydmyking som sosialklienter utsettes for. Han skriver at folk med litt sprukkent selvbilde og frynsete selvrespekt oppsøker sosialtjenesten, men at de kommer derfra enda mer duknakket enn da de kom, og at det er kontraproduktivt å bryte ned det som skulle bygges opp.
Jeg tror absolutt ikke at det i seg selv er depresjonsfremmende å være klient, selv ikke over lengre tid. Tvert imot, en likeverdig og respektfull profesjonell relasjon må være den beste medisin for klienter som har relasjonelle avmaktserfaringer fra tidligere i livet, for eksempel fra familien. Når en betydningsfull Annen tror på deg, blir mestring mye lettere. Men dessverre er kravene til klienter ofte lydighet og underkastelse. Sosiologen Greta Marie Skau sier at klientrollen er en overgang fra en subjekt- til en objektstatus. En slik overgang innebærer en identitetsforskyvning fra å være den som handler, vurderer og tar avgjørelser vedrørende eget liv, til å bli en som er gjenstand for andres vurderinger og avgjørelser. Derfor tror jeg særlig langtidsklienter kan påføres psykiske skader eller få forverret psykiske uhelse.
Det er ikke lediggang, men avmakt som er roten til mye (v)ondt. I utgangspunktet tror jeg ikke at de fleste ønsker å bruke livet sitt til å sitte i sofaen og glane inn i veggen. Vi er sosiale vesener og de fleste kan gjøre noe positivt for andre, selv om arbeidslivet betrakter dem som ressurssvake (det siste skriver Elin Ørjasæter godt om).
Takk for mange gode poenger Sigrun!
SvarSlettDenne tråden er det kjempefint at du har dratt i gang Svein Tore!
Jeg har brukt noen år på å tenke på hva som er NOK. Jeg tror folk trenger mat og ett sted å bo. Det sikrer et eksistensminimum. Hva dette beløper seg til i kroner er ikke så lett å tallfeste, men jeg diskuterte det litt i går.
Da fant vi ut følgende: Antagelig er det ikke mange som tjener mellom 100 og 200.000. De som tjener under har bare strøjobber, og de aller fleste i full jobb tjener over 200.
Hva om en ga 100.000 til alle med inntekt under 100.000. Det betyr jo at alt du tjener mellom 100-200.000 blir "bortkastet", men hypotesen er at det er få i det inntektsspennet.
Så kunne vi starte med å legge ned lånekassa, og gi borgelønn i stedet. Hvis dette ble positivt, kunne vi gått over på andre ytelser, og det er nok å ta av (iflg Wikipedia):
sykepenger, attføringspenger, rehabiliteringspenger, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, barnetrygd, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnerlønn, landbrukstilskudd, ventelønn, etableringstilskudd, sosialhjelp, bostøtte, husbanklån, minstefradrag for skatt, rabattordninger for vanskeligstilte, subsidieordninger for matvarer
I møte med NAV er det mange som går til grunne. Ventetiden er lang, en er redusert til et nummer med lua i hånda. Regelverket er stort og uoversiktelig, og det er ingen verken i eller utenfor NAV som har full oversikt... Mange blir sykere i møte med dette regelverket.
Jeg tror Sigrun har helt rett i at mange vil få mindre ytelser med en slik borgerlønn. Samtidig vil du ikke miste den hvis du jobber litt (opp til fx 100k). Forutsigbarheten blir en helt annen, og adm.utg. blir dramatisk redusert.
Jeg har en dyp tro på at ALLE har livskraft i seg, men i et system der de er et kraftigere og kraftigere skille mellom outsidere og insidere - så vil outsiderne få vanskeligere og vanskeligere med å få livskraften til å blomstre. Etterhvert tror jeg vel også at insiderne vil blomstre av fortere og fortere...
I går ble det brukt tall på 700.000 på folk som er utenfor arbeidsmarkedet. Nå har vel tallet stoppet litt opp, men det er jo helt utrolig høyt. Noe må gjøres!
Et fokust på værekraft - livskraft - bærekraft tror jeg kan være veldig bra. Var på et seminar under Protestfestivalen i Kristiansand, og temaet til Irene Nygårdsvik var "Raushetens økonomi - skaperkraft som drivkraft, penger som bieffekt."
Vi er kommet til et punkt der penger er målet for alt. Enten genererer du penger (er i jobb) eller mottar penger (er på trygd el.l.) Mange trygdede gjør en formidabel innsats i lokalmiljøet på forskjellige områder, og en slik dikotomi er altfor enkel (og stigmatiserende).
I likhet med Sigrun tror jeg at de aller fleste ikke vil bruke livet sitt til å sitte i sofaen og se på TV...
Det som gjør denne diskusjonen ekstra spennende er at den må tas. Alle ser at vi har et problem, og at det må løses. Jo før jo heller. Om 20 år kommer det en enda større eldrebølge enn den vi er på vei inn i nå. Da har Norge antagelig null oljeproduksjon (hvis vi nå får stoppet galskapen i N) og gassproduksjonen er på vei ned. På sikt tror jeg at Staten bør sikre et eksistensminmum, og at hvis du trenger mer enn dette må du forsikre deg på forskjellige måter (på samme måte som en nå er i ferd med å vri pensjonssystemet)
Det er mulig at den løsningen jeg skisserer ikke kan kalles borgerlønn, da den ikke utbetales til alle. Men, det er en løsning alle KAN velge. Noen vil jo si at da flytter alle til Thailand for å leve for 100k i året, men hvis vi ser på pensjonistene i dag, så er det ikke så mange som har flyttet - selv om kolonien i Spania er på noen 1000...
Mange fine innsikter her. Vi skandinaver er alle gode sosialdemokrater i vid mening som Einar Förde uttrykte det. Vi er driftige, stolte, ansvarstagende og kan utrette underverker. OM VI BARE FÅR LOV Svenskene er kan hende verdens mest disiplinerte arbeidsstyrke - noe som kan, jeg sier bare kan, redde landet fra kollaps under skattetrykket. Finnene kom seg opp fra en frontkollisjon i 1992 takket väre egenprodusert kompetanse og sisu mens balterne sliter med sovjetarven. Og nettopp fordi vi faktisk er rette protestantiske virket må vi ikke väre så redde for at det slemme markedet skal skremme opp sarte fölelser hos en del unnasluntrere. De har faktisk godt av det som psykologen over vederlegger. Poenget er altså at en får en reell mulighet til å reise kjerringa når gongongen har gått for förste gangen. Det gjelder narkovrak, fanger og allmennt slappe. Men det må bli alvor : Dvs at en utstrakt hånd er til en jobb på alvor, at en bedömmes på alvor. Og at det er alvor om en misbruker sjanse # 3 feks. Three strikes and you're out. Skremmebildet med Bush, trillionärer og Goldman Sachs er fullstendig malplassert i europeisk sammenheng og ihvert fall i nordisk. Men venstresida klarer fortsatt å komme flyende med redselen for Scrouge. Av og til i livet behöver de fleste en hjelpende hånd men ikke et lass forståsegpåere.
SvarSlettTillegg: Jeg ser ikke borgerlønn som eneste vei ut av nedverdigende behandling av klienter.
SvarSlettMenneskerettighetsperspektivet er en annerledes, og for fagfolk uvant, måte å tenke på omkring klient- og pasientbehandling.
Du tar opp viktige spørsmål synes jeg.
SvarSlettTrygdesystemet vi har i Norge og det komplekse regelverket som regulerer all næringsvirksomhet har som funksjon å skvise ut de som ikke fungerer bra i det moderne industrielle samfunn. Fordelen med et slikt system er at vi har en veldig effektiv arbeidsstokk, og at feks matvarer i butikken nesten alltid blir håndtert veldig hygienisk og ansvarsfullt i henhold til strenge regelverk.
Ulempen med systemet vi har valgt, er at individer som i andre samfunn hadde hatt mulighet til å delta utifra sine forutsetninger, hos oss blir stående "utenfor". I andre land vil de som ikke fungerer så bra i arbeidslivet være materielt fattigere enn i Norge, men de vil i større grad delta. Feks rydde bord på en uterestaurant av og til mot en liten betaling, selge appelsiner langs veien osv. I Norge ønsker vi ikke, og tillater ikke slikt. Lønningene er regulert og for å selge appelsiner langs veien, hvis det i det hele tatt er lovlig, ville kreve mange tillatelser og sikkert en mobil salgsbod med innlagt toalett og varmtvann. Byråkratiske krav som fungerer som hindre for deltagelse for mennesker med dårlig funksjonsevne som følge av kronisk sykdom, psykiske problemer el.
Jeg har selv opplevd å bli syk i voksen alder. Min dårlige helse er helt klart den største begrensningen for min mulighet til å klare meg selv økonomisk. Men bortsett fra den dårlige helsen, er det NAV og alt byråkratiet som er de største hindrene. Jeg mottar trygd og er selvfølgelig takknemlig for det. Men jeg opplever NAV og statens altomfattende regelverk som hindre som reduserer de muligheter jeg kunne hatt til å klare meg på egenhånd økonomisk.
Trygdesystemt kommer trolig til å bli gradvis nedbygget i årene som kommer for å håndtere eldrebølgen og for å forberede Norge på at oljen tar slutt. Sett på bakgrunn av dette mener jeg innføring av borgerlønn ville være en god løsning.
Borgerlønnen kan godt være veldig lav, feks 60.000, hvis man i tillegg sikret ved lov at de helt uten inntekt også har rett til rom på offentlig hybelhus el. Innførte man borgerlønn som automatisk kom inn på bankkonto hvis man i en måned tjente mindre enn feks 5000 kroner, ville man kunne lagt ned store deler av sosial og trygdeetaten, og de som trengte økonomisk hjelp ville slippe å kjempe mot papirmøllen i NAV når de trengte hjelp.
Med borgelønn ville de som blir syke, arbeidsløse eller har behov for mer utdanning automatisk være sikret et eksistensminimum slik at de kan fokusere på å bli friske, komme i arbeid eller studere. Tjente man feks 4500 kroner selv en måned, ville man fått 9500 kr på konto (4500 egen inntekt + 5000 i borgerlønn). Tjente man ingenting selv, ville man hatt 5000 kroner fra staten å klare seg på, pluss lovfestet rett til rom på hybelhus. De første 5000 man tjener selv i måneden burde vært fritatt fra enhver diskusjon i trygderettslig sammenheng, slik at alle som ville hele tiden kunne forsøke å tjene penger selv uten å være redd for å miste rettigheter til økonomisk hjelp fra NAV. Måneder hvor man har utbetalt mindre enn 10000 (egenbeløp + borgerlønn) burde vært fritatt for beskatning.
Borgerlønn kunne med andre ord vært en sikkerhet alle innbyggere hadde. Alle ville hatt trygghet om at man alltid ville ha noen penger å leve for, selv om man feks ble så deprimert at man ikke klarte å komme seg til NAV kontoret eller sende inn de riktige søknadene tidsnok. I tillegg kunne man selvfølgelig ha andre ytelser som det må søkes om, slik at de med varig uførhet eller permanente handicap kunne fått mer utbetalt enn bare borgerlønn alene.
Interessante betraktninger.
SvarSlettSigrun: Synes Ørjasæter skriver tankevekkende om ordbruken av begrepet ressurs. Og jeg som hadde tenkt å si at vi må begynne å se på de 700 000 utenfor det snevre lønnsarbeidsbobla som ressurser i stedet for probler/vandrende katastrofer. Men hva slags begrep bør man bruke da....hm...mennesker?
Lars: Du hevder at vi har et problem. Men hva er problemet? Er det de 700 000 utenfor lønnsarbeidet? Eller er hovedproblemet snarere at vi ser på alle utenfor lønnsarbeidsbobla som et problem - og dermed bidra til å forsterke problemet ved å styrke skam og syldfølelse?
Anonym: Vi kan og bør definitvt diskutere hvordan evt. borgerlønn skal utformes. Men hovedpoenget mitt er at vi må tørre å tenke i noen nye tankebaner. Utfordre et system som har stivnet i formen.
Ditt forslag om borgerlönn og hybelhus kommer aldri til å fungere.
SvarSlett- Vi vil ikke ha narkovrak blant studentene feks. Narkovrak skal avruses på Björnöya. Studier bör bli så eksklusive at hybel og opphold fölger med.
- Vi skal ikke ha gamlehjem og asylmottak på samme sted.
- Soning skjer med fordel i form av kroppsarbeid i en nordlandsfjord.
- Der tenåringsgutter kunne stikke til sjös för, bör det gis muligheter for bra karriere innom forsvaret, landbruk feks
- Jentene bör oppmuntres til å bestemme seg for å stifte familie og skaffe barn innen 30 jfr Willoch.
Sjukdom og arbeidsledighet som beviselig rammer blindt skal kompenseres nesten fullt ut men bare en begrenset tid. Problemet er selvfölgelig avgrensning men det går å väre mye, mye töffere enn i dag. Folk med vondt i ryggen eller allmenn nedstemthet höhö
Immobiliteten og langtidstrygding oppmuntres kanskje av generositeten av å la folk slippe å flytte. Dette er igjen forbundet med odelsrett og stagnasjon utenfor selve bygrensene dvs håplös distriks- og näringspolitikk. Bredband kan bare i mindre grad böte på dette.
Jeg vet ikke helt hvilke kategorier som detter utafor denne lista. Pastellmalere og keramikere kanhende ? Ja vi vet jo hva som skjer om vi ikke tar dem og misfornöyde korporaler på alvor...
For at en generell effektivisering av NAV med sjablonutbetalinger skal finne sted, skal en mengde kameler svelges först :
SvarSlett- utrydding av svart arbeid
- kontroll av skatte-og banktransaksjoner
Dette kan med letthet gjennomföres med realtidsIT men en mengde Apeneser står i veien.
Sett disse 700 000 opp mot antallet polakker, svensker og innvandrere ....
SvarSlettMener dere å påstå at disse 700 000 ikke kan bygge hus eller sjaue på anlegg , stå i kafe eller lempe öl, pelle jordbär og slöye fisk, stelle eldre eller bemanne roboter ? Bare å ramse opp fakta : ta jobben eller få null. Enkelt og greit.
Jeg har dessverre ikke noe forslag til alternativ til "ressurs".
SvarSlettVanligvis liker jeg ikke at folk omtales som ressurssvake eller svake. (Hvem liker å bli kalt svak?). Likevel falt jeg for Ørjasæters kommentar.
Syke og funksjonshemmede blir nemlig vekselvis omtalt som en ressurs og som "de svake iblant oss" av blant andre politikere. Er det arbeidsliv som er tema, er de sterke. Er det helsevesenet det snakkes om, så er de "de svakeste av de svake".
Det må finnes et menneskesyn - og dermed en måte å omtale folk på - som ikke utelukkende ser på hva de i tradisjonell forstand produserer (homo faber
).
Svein Tore,
SvarSlettJeg skisserte opp et scenario for borgerlønn bare for å illustrere hvordan jeg tror borgerlønn lettere vil kunne gjøre mennesker selvstendige enn dagens system, som på mange måter detaljregulerer hvordan de som ikke fungerer i en 9-4 jobb skal forholde seg.
Dagens NAV system er lagt opp ut ifra den ideologiske tankegangen at de som ikke fungerer i det moderne arbeidslivet, skal "parkeres" som passive mottakere av ytelser. En borgerlønn som er lav men som alltid vil være der tror jeg vil resultere i mindre passivitet enn dagens system, og mindre negativ stigmatisering av de som ikke har en 9-4 jobb.
Som Sigrun tror jeg ikke mange vil velge å bruke livet sitt til å sitte i sofen og glane i veggen. De fleste mennesker vil ha et sosialt behov for å delta på en eller annen måte, og et ønske om å bidra med noe til familie eller lokalsamfunn.
Med garantert borgerlønn vil kanskje noen flere enn i dag flytte på småbruk og forsøke seg som keramikk-kunstner, eller være hjemme med barna noen år når de er små. Men vil dette være ugunstig for samfunnet?
Er staten den som er best egnet til å avgjøre hvordan en som er syk praktisk skal løse sin egen livssituasjon? Er kunstnerisk kreativitet i statlig regi kvalitativt bedre enn den som skjer på eget initiativ? Er omsorg for andre mennesker utført av en statsansatt sosionom/barnehagearbeider kvalitativt bedre enn omsorg utført av en privatperson på fritiden?
Sigrun,
Jeg synes du har veldig mange gode poenger angående hvordan mennesker opplever det å forholde seg til et system som NAV. For svært mange tror jeg det er en veldig stor påkjenning å ha å gjøre med NAV, at møtet med NAV gjør mange mennesker vesentlig sykere enn de ellers ville vært. Dette tror jeg gjelder både de som har psykiske lidelser og de som har kroniske sykdommer som blir negativt påvirket av stress. Årevis med usikkerhet og uforutsigbarhet samt et skjemavelde uten like er stressende og deprimerende selv for mennesker med godt humør og masse initiativ i utgangspunktet.
Dette er da også NAVs oppgave, å sortere ut mennesker som ikke fungerer så godt i arbeidslivet, som jo ofte er nettopp stressende og lite tilrettelagt arbeidstakere som har handicap, kronisk sykdom eller psykiske problemer.
At samfunnet velger å stenge de som er syke/har handicap ute fra store deler av arbeidslivet er i og for seg greit. Men at man ikke legger bedre til rette for at disse menneskene kan utnytte sitt potensiale på andre måter er litt rart.
Også var det menneskesynet og filosofien til slutt. La oss begynne med å väre enige om at Norge fortsatt i bunnen er et kristent land der menneskene er like mye verdt. Virkelig. Sosialdemokratiet har bragt denne arven videre. For det andre har vi ingen större klasseforskjeller selv om de muligens öker noe. For det tredje : Bingen tillater oss å plöye ny mark mhp definisjon av menneskeverd og arbeid. Denne muligheten er en luksus som ikke må misbrukes eller bli offer for intellektuell slapphet.
SvarSlettAng definisjon av arbeid, kan jeg bli med på å utvide med mer generös kompensasjon for pass av barn og eldre. Dog kan det ikke bli slik at barnlöse må diskrimineres eller at kristne sekter kan leve på kontantstötte hele livet. Her finns en enorm gevinst å hente for alle : stressa foreldre og eldreomsorgsvurmere.
Om Marthinsen hadde tenkt seg at vi skal ha enda flere krukkemakere og statsvitere i arbeid, må jeg dessverre skuffe ham. Det er altfor mange akademikere av alle kategorier untatt teknikere, sivinger og realister. Jeg kan tom tenke meg å gå så langt å kvotere inn disse i alle viktige fora - inkl bedrifter, finans og samfunn - så som det ble gjort med kvinner i styrer. Det ble jo fulltreff faktisk fordi vinsten med å röske opp i gutteklubben grei mer enn nok kompenserer for evt manglende miljardhåndteringskompetanse. Skal innrömme å ha byttet oppfatning her! Mer teknokrati altså.
Alskens studier og kveldskurser etter egen smak kan knappest regnes som arbeid men hobbyvirksomhet. Jeg vet heller ikke om en bråte såkalt frivillig virksomhet som feks idrettsklubboppmenn skal regnes som lönnet arbeid da amatörfaktoren og effektivitet er noen milliKelvin over det absolutte nullpunkt. Kjerringene går til syklubben for å bable og ikke redde barna i Biafra. Gubbene er i hjemmevernet for å slippe bablet, leke litt med våpen og sekundärt for å bli brukbare soldater.
Hva blir det igjen av vår luksusfilosofering etter at moral hazard og innvandring har tatt ut sin kvote av goodwill ? INGEN VERDENS TING, saldoen er allerede overtrukket flere ganger og vi prater ikke om gryna i seg men om den kapitalen som betyr noe nemlig det skandinaviske protestantiske arbeidsetos eller den sosialdemokratiske arbeidslinjen. Det er viktig å tenke fritt men enda bedre å tenke rett.
Så kan besserwissere slenge diverse ukvemsord etter oss som ikke finns på sofaen. I Sverige kalles vi det flitiga folket og utgjör 20%. Uten oss går det til h_lvete. Det går en grense et eller annet sted også i Norge.
Til anonym som kom med forslag om borgerlönn : Hvorfor svarer du ikke på min konkrete kritikk ? Det er du som skal selge inn noe disruptivt og potensielt katastrofalt.
I går kom jeg i prat med en dame på 80 utenfor pølsekiosken. Hun fortalte om et langt yrkesliv og opptjente rettigheter (hun jobbet i helsevesenet i 45 år).
SvarSlettSå sier hun at hun har 40.000 i mnd i pensjon. Regner med det er brutto, men er et i hele tatt mulig?
Mulig jeg har levd for lenge utenom det ordinært lønnsarbeid (er selvst. næringsdrivende), men dette hørtes rimelig vilt ut...
Jeg har en nær slektning i Tyskland som hadde en "enhver er sin egen lykkes smed"-holdning helt til han som 45-åring fikk hjerneblødning og ble totalt lammet. "Jeg kan aldri mer si det jeg sa før, nå vet jeg at det ikke stemmer," sa han sist jeg var på besøk. Jeg tror mange friske, sterke mennesker hadde hatt godt av en viss refleksjon rundt hvordan de ville fikse livet den dagen de var helt avhengig av andre - enten for en periode, eller for resten av livet. Jeg tror det er svært ydmykende, ikke bare fordi vi helt fra vi som barn begyner å krabbe for å reise oss til å gå ønsker å "klare selv". Men også fordi holdningene man blir møtt av, er at man er omdefinert fra en inntektspost til en utgiftspost. Og det du møtes med, er hvilket regelverk du passer inn i - eller verre: ikke passer inn i. Jeg leker innimellom med tanken på at NAV skulle ha en "virkemiddelkasse" som skulle tilpasses den enkeltes behov, og de ansatte måles ut fra hvor godt de klarte å tilpasse virkemidlene til personene som søker hjelp. Kanskje et par timer med økonomisk rådgiving ville være bedre enn sovepiller for angsten for å ikke kunne betale regninger? Det er mange måter å tenke annerledes, men det er vanskelig så lenge systemet er bygget på redsel for misbruk enn viljen til å se hvor folk er og hva de egentlig trenger bistand til. Eller hva de kan bidra med. Jeg syns begrepet borgerlønn gir signaler om en annen verdighet (jeg er en borger!) enn det å være "trygdet" (og underforstått avskrevet). Men det helper ikke bare å skifte begrep. Det florerer med historier om hvor ydmykende det er å komme til NAV og skulle forklare seg i forhold til paragrafer og regler. Jeg har selv opplevd en annen tenkemåte fra en ansatt på et sosialkontor, da jeg som småbarnsmor (alene sådan)var totalt utslitt av dårlig betalt jobb og kronisk sykt barn. Jeg satte opp mitt begredelige budsjett og trasket den tunge veien for å be om hjelp. Det jeg møtte var en som begynte å spørre meg om hvordan jeg taklet dagene, hva jeg gjorde for å få til det jeg gjorde. Så fortalte han meg hvilke ressurser jeg hadde og hva jeg mestret. Så sa han: "Du trenger at jeg holder deg litt i hånden en periode, for egentlig mestrer du livet litt forbløffende godt. Det du trenger, er å ta deg pauser og koble av for å få krefter til å stå løpet ut." Så foreslo han helt enkle grep, og ringte meg en gang i uken for å følge opp. Han gjorde det også klart at han var der om jeg likevel ikke fikk det til.
SvarSlettJeg har sendt mange gode tanker til den mannen, og gjetter at han ikke er i "systemet" lenger. Hvordan kunne han rapportere på at han fikk meg til å føle stolthet over det jeg maktet, og ikke avmakt over det jeg ikke maktet? På hvilken liste kunne han føre opp de ti minuttene han hver uke "holdt meg i hånden"?
Vi er låst fast i et system der kontroll og begrensing av muligheter antagelig dreper sjeler som prøver å bygge opp konto for værekraft. Og har du fått stempel som "uttafor", er det ingen som ringer eller besøker deg for å leie deg ut på en solskinnsdag og vise deg at verden ikke har glemt deg. Og det taper vi alle på.
Elling: Har akkurat lagt ut en bloggpost om menneskesyn på bloggen min.
SvarSlettVi trenger en mer verdig måte å omtale folk som står utenfor arbeidslivet på. Det er det så fint at også Svein Tore Marthinsen gjør.
Anonym: Nei, jeg tror ikke at flere keramikkkunstnere eller flere som er hjemmearbeidende med barna noen år når de er små er ugunstig for samfunnet. Tvert i mot. Jeg tror at det kan være bra. Faktisk også økonimisk. Fordi mennesker dermed gis muligheter til å ta sine egne valg og løftes opp. Tror det ligger et enormt frigjøringspotensial her.
SvarSlettElling: Statsvitere er brukbare til mer enn du tror! :-)
Lars: 40 000 pr mnd i pensjon hørtes mye ut. Men jeg er ingen pensjonsekspert. Noen som vet?
Randi: Dette var tankevekkende! Og noe jeg fikk lyst til å sitere i foredraget mitt til onsdag. Får jeg lov?
Sigrun : Akademiske diskusjoner til invortes bruk innom profesjonen er rimelig ubrukelig i politisk argumentasjon.
SvarSlettJeg vet ikke om det finns rom for mer smisk enn det som finns nå. Jeg opplever tom at omtale av de som ikke jobber som spennende og misforståtte genier har gått så langt som å frata oss alle verdighet.
Det finns et rom for barmhjertighet og ansvar for de som faller utenfor. Jeg skulle be deg estimere dette rommet : Jeg tror det ligger rundt 5%. Når 50% ikke bare krever å få livstidsfinansiert sine miserable tilvärelser men også å få forståelse, stardom og forskerfokus, er vi beyond enhver fungerende samfunnsmoral.
Elling: For meg er dette ingen akademisk diskusjon - slik det er for deg.
SvarSlettEnig med Sigrun!
SvarSlettHer er det store utfordringer, og en "status quo" er neppe noen løsning på sikt... Nye tanker må til!
Jeg opplever spörsmålene du tar opp på din blogg som relevante for profesjonen og diverse filosofer med agendabehov. Inget vondt i det men dere kommer til å stöte på massiv motstand om dere forsöker å snikinnföre et problemformuleringsprivilegium i rikspolitikken og feks innföre samme sanksjoner på meningsytringer overfor slabbedasker som vi nå har overfor etnisiteter og homofile.
SvarSlettOm det er så om å gjöre å omtale slabbedasker på en ikke-diskriminerende måte, finn gjerne et nytt ord. Det blir omtrent som at vi nå har Down istedet for CP.
Unnskyld provoserende formulering, men dere bör ikke pushe tålmodigheten. Om arbeidslinja mister enda mer status, lurer jeg på når det kollapser. Kontrarevolusjonen kom ikke i dette valget men det kommer sannsynligvis neste gang.
Kuwait er i sammenheng et kompetent manasjert land. Der er alle sikret luksusstandard fordi 1) staten har 1000x mer gryn per snute enn i Norge og 2) fordi gjestearbeidere systematisk aldri kommer til å få politisk innflytelse uansett hvor flinke de er og hvor lenge de gjör mökkajobbene.