Velgertrendene 2013 - August 2015

Vi er snaue tre uker unna kommune- og fylkestingsvalget 2015. La oss ta en titt på partienes utvikling på meningsmålingene gjennom de siste to årene og skue fram mot valget 14. september. Jeg legger et månedlig gjennomsnitt av alle nasjonale stortings- og kommunemålinger til grunn for analysen.

Ap på 33
Etter et skuffende stortingsvalg på 30,8 prosent 2013, steg Ap mer eller mindre kontinuerlig fram til vinteren i år. Partiet toppet ut på drøye 41 prosent, et oppsiktsvekkende høyt nivå med tanke på dagens sterke partikonkurranse. Deretter har pilene pekt nedover. Stortingstallene viser nå pr 26. aug ca 37 prosent, mens kommunenivået er 33 prosent. Det er altså en differanse på ca 4 pp mellom stortingsnivå og kommunenivå.
     

Et kommunevalg på 33 prosent vil være partiets beste siden 1987. Men med tanke på at ting så vesentlig lysere ut for bare få måneder siden, så kan det bli en valgseier med bismak. Hvorvidt Ap klarer overta makten i viktige kommuner, er imidlertid det viktigste. Spørsmålet framover nå er om Ap klarer stabilisere seg rundt 33, eller om pilene vil fortsette å peke ned mot valgresultatet i 2011 på ca 32 eller endog lavere. Får man valgkampmaskineriet til å rulle, så kan det heller ikke utelukkes at Ap kan snu trenden og få et resultat i sjiktet 34-35. Lavere enn 30 eller høyere enn 35 er det imidlertid pt vanskelig å se for seg.

Høyre styrer mot 25?
Høyre ble 2013-valget store vinner med 26,8 prosent og regjeringsmakt. Etter en "bandwagon-effekt" som varte til januar 2014 kuliminerte det med at partiet toppet ut på 29 prosent. Deretter har det gått utforbakke, forsterket av elendig budsjettkommunikasjon høsten 2014. Det bunnet ut på ca 21 prosent i februar i år. Stortingsnivået har deretter vært noe stigende og partiet ligger nå rundt 24 prosent. Høyre gjør det bedre når det spørres om velgernes kommunevalgspreferanser. Etter store svingninger mellom 25 og 28, ser det nå ut som man har stabilisert seg rundt 25.

Skulle Høyre oppnå 25 prosent ved årets valg, så vil det være tilbakegang fra partiets glitrende 2011-valg på 28. Men likevel partiets nest beste valg siden 1983. Over 50 prosent av velgerne bor i en kommune som er Høyre-styrt. Hvor mye makt evt. Høyre mister lokalt, vil avgjøre hvordan valget tolkes. Skulle man få ca 25 og beholde makten i Oslo og Bergen, så vil valget nok oppfattes som godt for partiet.

Frp ligger an til 10 
Valgresultatet på 16,3 i 2013 for Frp var en kraftig tilbakegang fra 2009-valget på 22,9. Men det ble likevel feiret som en seier internt fordi resultatet ble langt bedre enn de svakeste målingene antydet og fordi valget innebar regjeringsmakt for første gang i historien. Partiet falt noe etter regjeringsdannelsen med Høyre, men stabiliserte seg rundt 14, før budsjetthøsten 2014 sendte dem ned mot 10-tallet. Deretter har det pekt oppover og partiet ligger nå i underkant av 13 på stortingsmålingene.





Frp står generelt svakere lokalt enn nasjonalt og startet året med kommunemålinger helt nede på 8-tallet. Men man har suksessivt jobbet seg opp i mot 11 og ligger nå i sjiktet 10-11. Dette nærmer seg partiets 2011-valg på 11,4. Noe rundt dette nivået fra sist, er målet internt. Ca 10 er nok det mest trolige, slik jeg tolker opinionsutviklingen akkurat nå, men hverken 9 eller 11 kan utelukkes. Jeg blir dog overrasket hvis vi ser Frp på 8 eller over 12 på valgnatten.

Ser Sp 7-tallet?
Senterpartiet var skuffet over 5,5 prosent ved stortingsvalget 2013. Men etter at man har gransket seg selv og brukt ett år på å finne indre ro, så har Sp i alle fall klart å stabilisere oppslutningen på dette nivået, midt på 5-tallet.

Kommunemålingene ser, som vanlig for dem, bedre ut. Har ligger partiet nå på rundt 7 prosent. , noe som er litt over valgresultatet fra 2011 på 6,7. Får Sp til drømmescenarioet med økt fokus på kommunesammenslåinger fram mot valget, så bør noe opp i mot være 8 være realistisk. Jeg ser for meg et resultat i sjiktet 7-8, men tror det blir for langt opp for dem å bli større enn Frp - slik de har satt som mål.

Venstre 5-6
Venstre gjorde et ok stortingsvalg i 2013 og kom seg godt over sperregrensen med sine 5,2 prosent. Oppslutningen har deretter vist en svakt fallende kurve, og man er nå godt nede på 4-tallet på stortingsmålingene.

Derimot er kommunetallene langt lystigere lesning, sett med Venstre-folk sine øyne. Partiet befinner seg i en stigende trendkanal, og 6-tallet synes inne rekkevidde. Jeg er litt overrasket over at differansen mellom stortingsnivå og kommunenivå er såpass stor, normalt sett er det ca ett fett for partiet om det er lokalvalg eller stortingsvalg med tanke på oppslutningen. Valgresultatet i 2011 var 6,3 og jeg tror partiet skal få det tøft med å tangere det. Men vi skal ikke se bort i fra at evt. økt miljøfokus, som produkt av MDGs inntreden, også kan gagne V fordi de appellerer til mer borgerlig orienterte miljøvelgere i storbyene som synes MDG blir for radikalt og venstreorientert. Et resultat i sjiktet 5-6 mest trolig, men vi kan ikke utelukke hverken 7 eller 4.

5 igjen for KrF?  
Nok et valg på 5-tallet for KrF i 2013 med sine 5,6. Partiet hadde en fallende tendens fram mot fjorårets budsjetthøst, men løftet seg opp mot 6 i kjølvannet av den. Deretter har partiet falt tilbake igjen, og ligger nå rundt 5 på stortingsmålingene.

Normalt sett ligger KrFs kommunenivå litt under stortingsnivå. Men dagens kommunemålinger er omtrent på stortingsnivået på ca 5. Jeg ser for meg at KrF får en relativt flat utvikling inn mot valget på disse nivåene. 5-tallet er nok en gang mest trolig, men hverken 4 eller 6 kan utelukkes valgnatten.  

MDG mot brakvalg på 6 eller mer moderate 3-4?
MDG fikk sitt lille gjennombrudd lokalt i 2011 da de kom inn med en representant i kommunestyrene i mange av storbyene. Og de fikk sitt lille gjennombrudd nasjonalt i 2013 da de fikk inn en representant på Stortinget. Men valgresultatet på 2,8 prosent var likevel en liten skuffelse fordi partiet lå høyere på målingene like før. Etter at man stabiliserte seg midt på 3-tallet på stortingsmålingene etter valget, så har MDG skutt fart og ligger nå godt over sperregrensen.

Også kommunemålingene for MDG ligger i en sterkt oppadgående trendkanal, og nivået er nå faktisk over stortingsnivået. Jeg tviler på om disse tallene helt fanger opp det faktum at partiet "bare" stiller liste i halvparten av landets kommuner, noen velgere som på nasjonale kommunemålinger svarer MDG, kan nok komme til å finne ut at partiet deres ikke er mulig å stemme på i deres kommune. Får MDG ballen virkelig til å rulle, så kan et valg på både 5 og 6 være mulig. Jeg tror dog at det mest realistiske er rundt 4, men 3-tallet kan også bli en realitet. 2-tallet vil være overraskende svakt og 7-tallet ekstremt. Men uansett blir MDG en av valgets vinnere, med tanke på at de bare fikk 0,9 sist.

SV på 3-tallet
SV holdt sperregrensen såvidt fra livet i 2013 og fikk 4,1 prosent. Partiet ble reddet av taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere. I følge samfunnsforskerne Bernt Aardal og Bjørn Erik Rasch studie (kap 11 i "Valg og velgere") ville partiet bare fått 3,5 hvis velgerne ikke hadde stemt taktisk. Partiet har stort sett ligget under 4 prosent på de fleste målinger etter valget. August-nivået er 3,8.    

Normalt sett gjør SV det svakere ved lokale valg. Partiets kommunenivå har svingt en del i år, men man ligger nå omtrent midt på 3-tallet. Jeg tror partiet skal få mer enn nok med å forsøke se 4-tallet på valgdagen, og holder som mest sannsynlig at de havner noe rundt den oppslutningen vi ser nå, kanskje også et hakk lavere.  

Rødt i sjiktet 1,5-2
Rødt lyktes heller ikke i 2013 å få inn en representant på Tinget, selv om det var nære på i Oslo. Og landsresultatet på 1,1 var også en nedgang fra 09-valget. Stortingsoppslutningen har vist en svakt stigende tendens, og er nå på ca 1,5.  

Rødt gjør ofte bedre lokalvalg enn riksvalg, slik at det ikke er spesielt overraskende at deres kommunenivåer ligger noe over stortingsnivået. Snittet av de nasjonale kommunemålingene har svingt mellom 1,5 og 2 og er i dag ca 2. Det vil i så fall være et løft fra 2011-valget på 1,5. I øyeblikket virker et resultat i sjiktet 1,5-2 mest trolig.

De Kristne utfordrer KrF?
Av de øvrige partiene synes jeg vi særlig bør følge med på De Kristne, Feministisk Initiativ og Piratpartiet. De Kristne kan bli en brysom utfordrer for KrF i "Bibelbeltet" på Sør- og Vestlandet. Feministisk Initiativ kan få en viss oppslutning i de største byene. Og det blir interessant å se om Piratpartiet kan følge opp sitt gode skolevalg i 2013 og også få en viss oppslutning ved det "ordentlige" valget noen steder. I tillegg er de lokale listene et spenningsmoment. I kommuner som Hamar, Kongsberg og Porsgrunn kan de få høy oppslutning.

Ap fester grepet

Et gjennomsnitt av meningsmålingene i oktober viser 37 % for Ap. Målingene er basert på at velgerne spørres om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg. Ap gjør det tradisjonelt noe dårligere ved lokalvalg enn riksvalg, partiets lokale nivå er derfor lavere, trolig i sjiktet rundt 34 %. Men skulle Ap gjøre et lokalvalg neste år på 34 %, må vi helt tilbake til 1987 for å finne et bedre valg for partiet.

Hva er årsaken til at Ap ligger så høyt nå? Partiet har nylig byttet partileder. Jonas Gahr Støre har tatt over for Jens Stoltenberg. Enkelte snakker om en «Jonas-effekt». Tallene i grafen viser at dette er misvisende, Ap har vokst rimelig jevnt og trutt helt siden i fjor sommer, ett år før Støre tok over. Partilederens rolle er ofte overvurdert, velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Selv om det også er et samspill. Så vi må lete andre steder etter forklaringer.

Bakgrunnstall viser tre interessante ting: For det første har Ap en imponerende velgerlojalitet, rundt 90 % av Aps velgere fra 2013 sier at de vil stemme på partiet igjen. Dessuten henter Ap nå mange velgere fra de som satt hjemme sist. Pluss at Ap plukker velgere fra andre partier. Bl.a. lekker Høyre og Frp velgere til Ap.


Hovedårsaken til at velgerne flokker seg om Ap, er trolig regjeringsskiftet og at en blå regjering nå har styrt landet i over ett år. Styringsskiftet sank inn i velgernes bevissthet i god tid før stortingsvalget i fjor. Dette ga en motmobiliseringseffekt i valgkampen, men effekten var på langt nær nok til å hente inn det store borgerlige forspranget.

Etter maktskiftet har Ap lyktes med å framstå som selve opposisjonsalternativet, de rødgrønne vennene i Sp og SV sliter begge tungt i skyggen. Normalt sett taper styringspartier valg. De som er misfornøyd med at Norge har en H/Frp-regjering, søker til Ap. Det var nok også en opinionsfordel for Ap at det ble en ren blå regjering, dette gjør det lettere å forsterke de relativt små politiske forskjellene som finnes i det norske, politiske landskapet.

Etter framleggelsen av statsbudsjettet, har eksempelvis Ap lyktes svært godt med å tegne et bilde av at de blå står for en politikk som gir mest til dem som har mest fra før, mens de selv har en langt mer sosial profil. Samtidig har regjeringen, gjennom skatteinnretningen, kombinert med hva mange har oppfattet er smålige kutt i trygdesystemet, gitt Ap relativt lett match her. Ap har fått servert ammunisjon, noe de har visst å bruke.

I så måte tar Erna Solberg og co en stor opinionssjanse, og jeg er litt overrasket over at de tar denne sjansen. For fester det nå seg et inntrykk av dette er en regjering kun for rikinger, et stempel som de eventuelt ikke klarer å bli kvitt, så vil de være sjanseløse på et gjenvalg i 2017. Derfor er det nok mange internt som håper at budsjettforhandlingene med KrF og Venstre skal gi budsjettet en noe annen profil. Samtidig som budsjetteffekten pro Ap i det korte bildet, nok også er en vekker og et signal om at det kan være en ide å legge om kursen noe i de kommende budsjettene inn mot neste stortingsvalg.                  

Ap har festet et opinionsgrep nå.


Dette er en bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 27. oktober