SV på frammarsj

SV viser spreke tendenser i september-starten. Det kan bety trøbbel for MDG og Rødt på sikt. 

Den politiske agendaen høsten 2020 er innledet med en blanding av lokale smitteutbrudd og fortsatt stramme Korona-restriksjoner, Trond Giskes farvel til norsk politikk, debatt rundt SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge) sine markeringer og motdemonstrasjoner, rettssaken mot Laila Bertheussen (tidl. justisminister Tor Mikkel Waras samboer) og flyktningeleiren Moria i brann – med påfølgende diskusjoner om hvor mange Norge bør ta i mot.  

Tilliten til myndighetenes Korona-håndtering er fortsatt stor, selv om den har falt litt de siste ukene. Dette gir Høyre fremdeles en styringsfordel. Giske-saken(e) er, nok en gang, dårlig nytt for Ap velgermessig sett, men utfallet gir kanskje trygghet og ro på lenger sikt. SIAN, Bertheussen og Moria kan i sum være gunstig for Frp. Særlig interessant blir det hvordan Moria slår ut. Til nå har det vært vanskelig å høste positive velgereffekter av liberal innvandringspolitikk.  

Åtte prosent
Fem målinger er pt. publisert i september. Tallene spriker, men holder man seg til gjennomsnittet, er tendensen at SV viser de sprekeste tegnene med åtte prosent. Vi må mange år tilbake for å finne tilsvarende.  Også V kan anse tall over 3 som en liten opptur. De siste fylkesmålingene indikerer endog at 4 er innen rekkevidde. Frp siger fram og ligger nå midt på 11-tallet. Ap lå stabilt i overkant av 24 prosent på de nasjonale målingene den første september-uken, men har denne andre uken fått fæle lokalmålinger i både Buskerud, Trøndelag og Nord-Norge som antyder et landsnivå under 20. Den siste nasjonale målingen viste elendige 19,9. Både H, Sp, KrF, Rødt og MDG ligger relativt stabilt.  

I tabellen nedenfor har jeg brukt 2017-valget som referanse for utviklingen i august og september. I dette lys ligger fortsatt H an til å gjøre et valg omtrent som sist. Både Frp, V og KrF ligger under sitt 2017-nivå. På opposisjonssiden ligger både Sp, MDG, SV og R klart over sine nivåer fra sist, mens Ap sliter under.

Måned	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Sept	4,2	7,9	23,5	14,0	5,1	3,6	3,2	25,1	11,5
Aug	4,3	7,3	24,4	14,0	5,1	3,8	2,9	25,4	11,0
Valg 17	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2

 

Rødt og grønt
Målingene gir grunnlag for å hevde at SV har etablert seg på et høyere nivå enn i 2017. SV berget seg så vidt over sperregrensen i 2013 etter nærmest å ha blitt malt i stykker etter åtte år i Stoltenberg-regjeringen 2005-13. Partiet slet med å få markert sine seire i regjeringssamarbeidet med Ap og Sp og mistet taket på sine tidligere vinnersaker miljø og skole. Sviktende velgerlojalitet og lekkasjer til Ap utgjorde hovedproblemet. SV hadde en rekke målinger etter valget i 2013 og utover i 2014 og 2015på 3-tallet, før pilen så smått begynte å peke oppover i 2016. 

SV klarte etter hvert å samle seg og har, under Audun Lysbakkens ledelse, lyktes med en relativt ambisiøs strategi om å markere partiet både som rødt og grønt. De har ingen klar vinnersak, men har likevel greid å finne en bra nisje for venstreorienterte velgere som synes Ap blir for blast, Rødt for ekstremt og MDG for ensaksorienert. Disse velgerne er det en del av, særlig blant godt utdannede i urbane strøk. SV har fortsatt langt igjen til «all time high», men ligger nå ca. midt mellom det elendige 2013-nivået og partiets sterkeste valg i 2001.  
  
SV må selv ta mye av æren for at man har maktet å slå tilbake. Men partiet har også trukket klare veksler på Aps problemer. Det er en parallell til starten av 2000-tallet hvor SV også den gang høstet solid gevinst på et Ap som slet tungt både med indre strid og et politisk budskap som ikke traff. Ap er SVs viktigste velgerkonkurrent. 

Gir MDG og Rødt trøbbel?
Til nå har både Rødt og MDG hatt en positiv velgerutveksling med SV. Min vurdering er at tydeligere SV-vekst vil gi begge partier problemer med å opprettholde denne netto gevinsten, noe som kan gi trøbbel, særlig hvis marginen ned til sperregrensen er beskjeden. I øyeblikket er det Rødt som har minst margin, MDG virker å ha noe mer å gå på.

Rundt førti prosent av både Rødts og MDGs velgermasse synes at SV er et attraktivt parti å stemme på, hvis vi skal tro tallene om andrevalgspreferanser som Sentio målte på oppdrag av meg for noen uker siden. Langt færre SV-velgere synes MDG eller Rødt er attraktivt. Det understreker faren for MDG og Rødt hvis SV skulle være på frammarsj.    



 

 
    

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 24/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg innsikt i hvor SV kan komme til å få mandater og hvem som ligger best an til å komme på Stortinget 2021-25 fra SV. 

             

KrF - det er servert!

Den mest interessante hendelsen i valgkampens uke 3 fant sted i går. Da fant den rødgrønne regjeringen, med familieminister Audun Lysbakken i front, det for godt å lekke fra neste års budsjett. Og lekkasjen omhandlet at regjeringen fjerner kontantstøtten for 2-åringer fra og med august neste år.

SV sliter tungt på meningsmålingene  og en vurdering kan ha vært at dette kan bidra til å få oppmerksomhet rundt partiet på en politisk sak, i stedet for at partiets representanter stadig må forklare hvorfor det går skeis i denne valgkampen. Å få dreid fokuset over på politikk er bra tenkt, men saken er heller dårlig.

For motstand mot kontantstøtten har aldri vært noen vinnersak for SV. Derimot er det en utmerket sak for KrF. Da partiet fløy høyt mot slutten av 90-tallet, var innføringen av ordningen en av hovedårsakene til framgangen. At kontantstøtte igjen kommer høyt opp på den politiske agendaen er bra for partiet, selv om en diskusjon rundt reduksjon av ordningen ikke kan bli den opinionsdriveren som det i sin tid var.

Den siste uka har det vært tendenser til KrF-framgang i opinionen. Nå får partiet servert en gavepakke av SV som de greit bør kunne åpne i valgkampens sluttfase. Er de opinionstendensene vi har sett de siste dagene holdbare, så kan det gi partiet det siste puffet i ryggen som det trenger for å gå forbi valgresultatet fra 2007 på 6,4 og kanskje sågar passere 7-tallet på valgnatten.

I tillegg har partiet fått en god sak å gå til stortingsvalget 2013 på.      

Kjører SV i grøfta

Kristin Halvorsen er SVs betydeligste politiker i partiets historie. Hun risikerer å bli stående igjen som lederen som styrte partiet til bunns.

Foto: Stig Weston

SV har nådd store høyder med Kristin Halvorsen ved roret. På starten av 2000-tallet var partiet faktisk i nærheten av å være like stort som Ap. Både Halvorsen og SV framstod friske og i reell venstreopposisjon.

Det glødet da Halvorsen snakket om miljø, om “unga våre” og om skolene som burde “skinne like mye som kjøpesentrene”. SV “eide” skole og miljø i mange velgeres øyne. Fordi de var gode. Og de hadde god drahjelp av Irak-krig og et høyredreid Ap som famlet rundt med momsreform og Jens Stoltenbergs direktørvenner.

Men drahjelpen tok slutt. Ap innså, etter en opprivende lederstrid og diverse interngranskninger etter kjempesmellen i 2001, at de måtte bygge en koalisjon for å komme tilbake til makten. Stoltenberg ville helst hatt med seg Venstre og KrF, men fridde til Sp og SV. SV og Halvorsen sa ja, maktkåte og stinne av selvtillit.

Grått og trist
Valgkampen 2005 ble fin for Ap, og elendig for SV. Nesten halvparten av SV-velgerne forsvant i løpet av kort tid. Fordi de innså at SV måtte ofre store deler av politikken sin på det rødgrønne alteret. Ikke minst skole og miljø. SV kom i regjering, men med en stygg bismak. Smaken har senere blitt bare vondere og vondere.

Jo tettere partiet blir knyttet til Ap gjennom regjeringsprosjektet, jo tristere og kjedeligere blir SV. Partiet framstår mer og mer som en vassen kopi av Ap. SV, som ble tuftet på opposisjon mot Ap, har blitt Aps nyttige idiot. For flere og flere velgere er det uforståelig hvorfor man skal stemme på et parti som bare i navnet er sosialistisk. Tapene som man stadig går på, blir godt synlige. De seierne man hanker inn, blir små blaff og er stort sett usynlige.

Personstrategiske bommerter
Kristin Halvorsen har også gjort den ene personstrategiske bommerten etter den andre. Hun burde valgt skole som sitt ministerfelt i 2005 for å styrke partiets kjernesak. I stedet satte hun på Øystein Djupedal. Han var en katastrofe. Fordi han rotet det til for seg selv, men også fordi tanken om å slå sammen barnehage, grunnskole, videregående, høyskole og universitet i ett superdepartement var håpløs. Halvorsen tok i stedet finans. Maktfristelsen ble for sterk. Hun fikk mye skryt for jobben fra økonomer. Ikke minst fordi hun etter hvert hørtes ut som en hvilket som helst finansminister. Ansvarlig, forutsigbar og sosialdemokratisk. Og grå og kjedelig. Ikke helt det SV-velgere ventet seg av dama.

Halvorsen valgte sylferske Helen Bjørnøy til å bestyre miljødepartementet. Hun kom skeivt ut og klarte aldri å rette seg opp igjen. Fordi hun var svak. Men også fordi både Stoltenberg og Halvorsen ønsket å “hjelpe” henne, men i stedet fratok henne autoriteten. Hvorfor Halvorsen valgte Bjørnøy i stedet for dyktige Heidi Sørensen eller Erik Solheim, kan hun bare selv svare på. Et stort feilgrep var det uansett.

Alt har sin tid
Lokalvalget i 2007 ble elendig. Djupedal og Bjørnøy fikk etterpå fyken, uten at det hjalp stort. For SVs velgerproblemer var og er grunnleggende, noe som igjen ble bekreftet via det svake stortingsvalget i 2009.  Aps sluttspurt reddet regjeringsmakten med et nødskrik. Halvorsen skjønte så omsider at finans var et feilspor, og tok over skole. Samtidig som hun sauset hennes trolige arvtaker, Audun Lysbakken, inn i regjeringsmakten ved å gjøre ham til likestillingsminister.

Nylig valgte hun å ta to nye år som partileder. I stedet for å innse at alt har sin tid, og at hennes ledertid og SVs regjeringstid, bør være forbi. Hun lyktes med noe historisk; å få partiet inn i regjering. Hun mislyktes med å få velgerne til å slutte opp om SV som regjeringsparti. Halvorsen har hatt seks år på å få velgerne til å tro på dette, uten å lykkes.

Det er umulig å se hvordan hun plutselig skal lykkes med dette de kommende to årene. Målingene peker nå i retning av et valgresultat godt nede på 5-tallet til høsten. Med nok en svak valgkamp, kan SV også ende nedpå det stusselige 4-tallet. I over 150 av landets kommuner klarer ikke partiet en gang å stille liste. SV er m.a.o. radert bort fra store deler av Norges-kartet.

Under sperregrensen i 2013?
SV nærmer seg et nivå der sperregrensen fort kan komme ubehagelig nær i 2013. Partiet har få lojale velgere og dermed et faretruende lite grunnfjell. Mine beregninger viser at ved et 3,9- resultat, så kan SV risikere å sitte igjen med ett eneste mandat på Stortinget; fra Oslo. Hvis Kristin Halvorsen fortsetter å tviholde på sin taperstrategi, så kan det ene mandatet være henne selv.

Vil hun virkelig, med åpne øyne, kjøre sitt eget parti i grøfta på denne måten?

Kristin Halvorsen går av?

SV-leder Kristin Halvorsen vurderer i disse dager om hun skal trekke seg. Jeg tror hun kommer til å lande på at hun går av. Først og fremst fordi hun har sittet veldig lenge. Skal hun drive med noe annet enn politikk, så bør hun neppe vente særlig lenger. Men også fordi hun nok er i ferd med å innse at SV må ut av regjering for å gjenreise venstreopposisjonen i dette landet. SV må rett og slett ut av regjering for å finne tilbake til sin identitet og sjel. En sjel de i stor grad har solgt i bytte mot noen få regjeringstaburetter de siste fem årene.

Kristin Halvorsen er velgermessig i ferd med å kjøre SV i grøfta gjennom sitt regjeringsprosjekt. Våren 2005 lå partiet på 15-16 prosent på målingene. Gjennomsnittstallet for oktober 2010 viser traurige 5,5 prosent. To av tre SV-velgere er mao. blitt borte. Med tanke på at partiet som oftest gjør svakere lokalvalg enn stortingsvalg, så indikerer dette et valgresultat helt nede på 4-tallet neste år. Situasjonen er meget dramatisk for partiet. Sperregrensen truer.

Så kan man godt si at det vil være feigt å trekke seg i en slik situasjon. Og det er åpenbart et element som kan trekke i retning av at hun sier ja til gjenvalg. Likevel tror jeg hun vil sette hensynet til partiet foran eget ønske om å reise kjerringa. 

Jeg har vanskelig for å se for meg andre arvtakere enn Audun Lysbakken. Han er nok neppe Halvorsens førstevalg, men er den klart beste SV har og er mannen som bør ha de beste kvalifikasjoner til å drive god opposisjonspolitikk. Bård Vegar Solhjell kan være en utfordrer, men virker litt for lett og står for stort sett det samme som Kristin Halvorsen.

Når Kristin Halvorsen går av og SV går ut av regjeringen - enten det nå skjer før eller etter valget i 2013, så vil det åpne opp for nye konstellasjoner i vårt politiske landskap. Ap vil bli fristilt, og sentrumspartienes preferanser kan bli helt avgjørende for hvorvidt vi får en regjering med blått eller sosialdemokratisk tyngdepunkt fram mot 2017.   


Oppdatert: Kristin Halvorsen har valgt å kommentere dette blogginnlegget på følgende måte på twitter:

@SVKristin: Det er alltid veldig rørende når høyrefolk under dekke av å være valganalytiker og av omsorg for SV mener vi skal ut av regj!
@SVKristin: Husk hvordan Erna sleit for halvannet år siden og alle analytikere og presse dømte Høyre nord og ned! Erna gir meg håp!

Venstreopposisjonen er borte

Omsider er den avisløse uken over, og man kan normalisere morgenrutinene igjen. Har du Dagsavisen, så foreslår jeg at du tar en titt på dagens kronikk. Og har du den ikke, så anbefaler jeg at du klikker deg inn her.

Kristin Halvorsens exit-strategi

Den rødgrønne regjeringen mangler sprut, sier SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Klassekampen. Uttalelsen er en sjeldent ærlig dom over snart fem år med rødgrønt styre. Halvorsen har selv hatt all verdens mulighet til å gi prosjektet sprut. Hun har feilet. Dama som før sprutet i opposisjon og i valgkamper og TV-studioer, har blitt grå og kjedelig i posisjon.

Det spørsmålet som nå umiddelbart melder seg, er om Halvorsen her er i ferd med iverksette del 1 av hennes og partiets exitstrategi. For allerede på partiets landsmøte neste år kan Halvorsen komme til å trekke seg.

Etter en fin start på hennes ledertid, har det gått utforbakke med partiet. Regjeringstaburettene har kostet SV hundretusener av velgere. Og det har kostet dem store deler av partisjelen. På et eller annet tidspunkt vil partiet derfor trekke den konklusjon at dette koster langt mer enn det smaker. For partiets del bør den konklusjonen komme jo før jo heller.

Da blir det trolig opp til Audun Lysbakken å forsøke og gjenreise venstreopposisjonen her i landet. Den ligger i dag dønn brakk.

  

Nominasjonsprosessen juni

Nominasjonsprosessen i juni for kåringen av Norges beste politiske blogger 2010 er nå halveis. Minner om reglene: De 15 øverste går videre til ny nominasjonsprosess i juli, mens de fem nederste ryker ut til fordel for fem nye. Det samme vil skje ved inngangen til august, september osv. til vi går inn i 2010. Etter denne utsilingen vil til slutt 20 kandidater gjøre opp om den høyst uhøytidelige tittelen "Norges beste politiske blogger 2010".

Sju hovedkriterier som er lagt til grunn for utvelgelsen er:

1) Bra frekvens på bloggingen. Helst daglig, men minumum ukentlige oppdateringer. Samtidig vil jeg tilføye at det ofte går en grense hvor frekvensen kan gå ut over kvaliteten.

2) God språkføring. Bloggeren må kunne skrive godt.

3) God substans. Bloggen bør tilføre oss noe -helst elementer som man finner ingen eller få andre steder.

4) Mange av blogginnleggene bør være politisk relaterte. Kanskje bør 50 prosent være et rimelig kriterium. Så er det selvsagt også et spørsmål om hvordan politikk skal defineres og om vi skal bruke en bred eller smal definisjon.

5) Åpne for dialog. En god blogg legger opp til dialog med leserne. Dette fordrer også at bloggeren, i alle fall i noen grad, selv bidrar i dialogen med leserne.

6)Få fram personligheten. Bloggen bør i en viss grad ha en personlig vri som gjør at leserne, i alle fall til dels, blir bedre kjent med personen bak. Politikere som f.eks. kun legger ut sine egne taler og kronikker etc faller her noe igjennom.

7) Ikke anonym. Det bør opplyses hvem personen bak bloggen er.


Etter at 142 stemmer er avgitt, er junistillingen følgende:

1. Heidi Nordby Lunde : FEM-programleder, Høyre-dame og liberalist.

2. Sondre Olsen: Fotballinteressert KrF-er.

3. Paul Chaffey: Tidligere SV-er - som har har endret oppfatning med årene. Nå leder av NHO-organisasjonen Abelia.

4. Onar Åm : 2009-vinneren. Kan liberalisten gjenta suksessen?

5. Tore O. Sandvik: Aps fylkesordfører i Sør-Trøndelag.

6. Hanne Blåfjelldal: Frps Opplandsliberalist som kan bidra til å skape kvinnehistorie 14. september.

7. Fredrik Mellem : Et betydelig unntakene som bekrefter regelen om at bloggene til Ap-folk ikke er allverdens.

7. Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder en godt besøkt bloggkok på NA24.

9. Ida Jackson: Finnes det noen bedre bloggrepresentant enn feministen og forfatterspiren Jackson?

10. Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.

10.
Jan Arild Snoen: Mediekritisk liberalist med betydelig framskreden USA-interesse.

I faresonen:
12. Per Aage Pleym Christensen: For mye liberalist for Frp på 90-tallet. Legger ned et imponerende stykke arbeid i www.liberaleren.no.

12. Arne Hjort Johansen: Antagelig langt bedre kjent som hjorthen. Har holdt det jevnt og trutt bloggående siden 2004.

12. Audun Lysbakken: Ligger nok nærmest til å overta SV den dagen fru Halvorsen trekker seg. Men Solhjell og Holmås vil nok ha et ord med i laget...

12. Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.

12.
Inga Marte Thorkildsen: Vestfold SVs førstekandidat som står i fare for både å ryke ut av denne nomiasjonslisten og ryke ut av Stortinget. Det siste er nok det mest alvorlige for henne...

12. Mali Steiro Tronsmoen: Lederen av Sosialistisk Ungdom fortjener vel mer enn to stemmer...eller?

18. Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Hvor er hans støttespillere?

19. Astrid Meland: Dagbla-dame som skriver med snert.

20. Anne Solsvik (: Unge Venstres leder har en blogg som er langt i fra å være ueffen. Men ikke en kjeft har stemt på henne foreløpig. Et faresignal for Venstre...eller bare et tegn på at Solviks velgere som vanlig mobiliseres sent...?

Nye partiledere - noen spekulasjoner

I forkant av stortingsvalget kan en drodle litt over hvilke partiledere som kommer til å trekke seg i neste periode. Dette er mine vurderinger:

Ap: Jens Stoltenberg har sittet en god stund nå, og jeg tipper at han vil gå av i løpet av perioden. Tidlig (2010) hvis Ap gjør det svakt, sent i perioden (2012) hvis Ap gjør det godt. Da er det antagelig duket for Jonas Gahr Støre, med Trond Giske som en mulig utfordrer. Egentlig burde det stå en kvinne for tur, men Helga Pedersen har antagelig surret vekk muligheten allerede.

SV: Et resultatat på 6-7 prosent, slik det ligger an nå, vil få det til å murre i partirekkene. Halvorsens posisjon er dog sterk, så hun velger nok helt selv tidspunktet for sin egen avgang. Men en rekke SV-ere er bitre på hennes lederstil, Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal er et par av dem som har fått erfare at hun ikke er fullt så trivelig intern som hun framstår på TV. Hun vil nok selv ha Solhjell, evt. Holmås som sin etterfølger, men Audun Lysbakken vil seile opp hvis SV trenger venstredreining.

SP: Liv Signe Navarsete fortsetter ut denne perioden, med mindre helsa skulle svikte mer enn den allerede gjør.

KrF: Dagfinn Høybråten tåler nok et svakt resultat til, før han må ha framgang. Dvs. at lokalvalget i 2011 må gi et annet KrF-nivå enn det svake sekstallet man ligger på nå. Jeg ser kun en mulig arvtaker - og det er Knut Arild Hariede. Hverken Dagrun Eriksen eller Inger Lise Hansen tror jeg har det formatet som skal til.

Venstre: Lars Sponheim har bidratt til å stabilisere Venstre over sperregrensen. Han sitter så lenge han vil, men tviler på om han vil noe særlig mer enn et par år til. Da er det nok antagelig duket for Trine Skei Grande, men Ola Elvestuen kan kanskje komme opp som en utfordrer.

Høyre: Tror løpet er kjørt for Erna Solberg med et resultat på 15 eller under. I så fall ligger nok Børge Brende nærmest. Kan ikke helt utelukke Kristin Clemet eller Per Kristian Foss heller. Det er nok for tidlig for Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide - de må nok gjøre opp om dette om ca ti år.

Frp: Siv Jensen sitter fjellstøtt.

Hva tror du ? Hvem er sikre og hvem ryker?

Norges beste politiske blogger

Jeg har to ganger det siste året, satt opp en liste med ti gode politiske blogger for nettstedet Kommentar.no. Men nå er det på tide å få avgjort dette en gang for alle! (eller nei, det er jo helt ikke sant, for også bloggkvalitet endrer seg over tid). For nå skal vi i fellesskap kåre Norges beste politiske blogg. Først skal vi komme fram til en liste på 20 stykker å velge mellom. Deretter skal det stemmes.

Jeg bruker min moderatorrett til å plukke ut ti av de det skal stemmes over, og så kommer dere med forslag til de ti neste (ikke lov å foreslå seg selv!). Deretter legger jeg ut alle 20 til avstemning. Man burde kanskje skille mellom de uavhengige bloggerne og de med partitilknytning, men jeg velger å kjøre alle sammen denne gang.

Først mine (urangerte) ti:

Knut Johannessen (Voxpopuli).

Kjetil Løset

Fredrik Mellem

Filip Rygg

Onar Åm (onarki)

Jan Arild Snoen

Heidi Nordby Lunde (vampus)

Audun Lysbakken

Astrid Meland

Paul Chaffey

Så er det også et definisjonsspørsmål hva som er en blogg og hva som er et..hm..nettsted. Ta f.eks. document.no. Er det en blogg? Eller liberaleren.no?

Men fremfor alt - hvilke blogger er det som åpenbart mangler på min liste og som bør med i denne avstemningen?? Jeg gir frist på en uke med å komme med gode forslag.