Hele fem representanter i Drammen bystyre har byttet parti i løpet av inneværende kommunestyreperiode. I tillegg til et par bytter i omegn fikk dette meg til å reflektere rundt partibytter som demokratisk fenomen i Drammens Tidende i går:
Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.
Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?
Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.
Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.
En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.
Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.
Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.
De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.
Viser innlegg med etiketten Eva Høili. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Eva Høili. Vis alle innlegg
lørdag 18. desember 2010
lørdag 7. november 2009
Hva nå, lille KrF?
KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Et meget viktig møte. For situasjonen er nå dramatisk for partiet. Partileder Dagfinn Høybråten skal holde en meget interessant tale om den politiske situasjonen. Og nestleder Dagrun Eriksen skal lede et utvalg som skal meisle ut en strategi for hvordan skal partiet skal reise seg mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
I denne anledning har jeg analysert KrF-situasjonen for Drammens Tidende - med en aldri så liten innbakt Buskerudvri innbakt:
Hva nå, lille KrF?
KrF gikk på sitt livs valgsmell og har fortsatt nedturen etter valget. Sperregrensen truer. Er partiet dødsdømt eller kan det reise seg igjen?
KrF ligger nede for telling. Historisk dårlige 5,5 prosent lyste svart på hvitt mot alle partiets tillitsvalgte og sympatisører valgnatten. I Buskerud greide ikke partiet mer enn stusselige 3,2 prosent. Og toppkandidaten Eva Høili måtte tåle å se elendige 2,8 prosent i sin egen hjemkrets; Røyken. Etter valget har nedturen fortsatt. Mine gjennomsnittsberegninger av de aller siste opinionsbevegelsene viser at partiet nå er langt nede på 4-tallet nasjonalt. Dette betyr at KrF er så godt som radert ut av Buskerud-kartet – partiets oppslutning her er nå er helt ned i mot 2 blank!
Det er meget dramatisk for partiet. Dette mørke bakteppet skaper nå stort rom for selvransakelse og intern debatt om partiets framtid og veivalg. Hva skal KrF gjøre for å reise seg inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget i 2013? Slik jeg vurderer det så har partiet tre muligheter:
1. Åpne partiet mot nye og urbane velgergrupper ved å liberalisere politikken og ta bort ”mørkemannsstempelet”. Dvs. bl.a. tone ned kampen mot den nye ekteskapsloven, fjerne bekjennelsesparagrafen og liberalisere alkoholpolitikken.
2. Dyrke kristenkonservative kjernevelgere ved å stå enda klarere opp for verdisakene. Øke trykket for å reversere ekteskapsloven og videreføre den positive særbehandlingen av heterofile ekteskap, bli mer restriktive i alkoholpolitikken, åpne opp for Frp-samarbeid og beholde bekjennelsesparagrafen.
3. Kombinere 1 og 2 ved å fokusere på de sakene som forener og dempe de sakene som splitter. Bl.a. maksimere frontingen av familiepolitikken ved å øke kontantstøtten og trykke på for mer u-hjelp og mer restriktivitet i bioteknologilovgivningen.
Uansett hva KrF velger, så er det fallgruver å gå i. Går partiet inn for alternativ nr 1, som er Eva Høilis linje, så er faren at partiet dermed støter fra seg en del av sine kjernevelgere som da ikke vil kjenne seg igjen i partiet. Det er meget farlig for disse velgerne utgjør fortsatt en kjerne som er såpass stor at de redder partiet over sperregrensen. Går KrF for nr. 2 og kjører en ”back to basic”-linje, så er faren at man satser på en utdøende kristenkonservativ velgerase. Hvilket bokstavelig talt kan bety en dødslinje etter hvert som disse velgerne faller fra. Og går man inn for nr.3, så er faren at partiet blir vassent og at KrF detter mellom to stoler ved at partiet støter fra seg litt av grunnfjellet uten å klare å tiltrekke seg nye velgere.
Dette betyr at mange i partiet fort kan få følelsen av at uansett hva man velger, så kan det bli feil. I tillegg rives partiet av et par sterke, indre konfliktlinjer som gjør veivalget alt annet enn opplagt. Høyresiden står mot venstresiden. Dette kommer særlig til syne i regjeringsspørsmålet der flere på høyresiden gjerne ser for seg samarbeid med både Høyre og Frp, mens venstresiden i KrF heller foretrekker Ap. Dernest går det en konflikt mellom de som sogner til den (lav)kirkelige bevegelsen versus de mer ”moderne” kristendemokratene. Denne konfliktlinjen overlapper i en viss grad motsetningen mellom de kristenkonservative og de mer liberale. Her er det samtidig også en generasjonsmotsetning ute og går - unge står mot eldre. Slike konfliktlinjer dempes gjerne når det går bra, mens de trer fram med full kraft når det ikke går bra – som nå.
Noen vil rope etter en ny leder som kan dra partiet ut av uføret. Og når sant skal sies så har ikke Dagfinn Høybråten lyktes særlig godt med å realisere det som var hans hovedmål da han tiltrådte. Nemlig å gjøre partiet tydeligere uten å gjøre det smalere. KrF har snarere blitt det motsatte – mer utydelig og smalere. Det finnes kun en kronprins, og han heter Knut Arild Hareide. Han greide hårfint å kare til seg en plass på Stortinget fra Akershus og kan nå bygge seg opp fra sin base der. Går KrF på nok en smell i 2011, så tror jeg at Dagfinn Høybråtens dager er talte som leder. Men et lederskifte er ingen vidunderløsning. Fordi velgere i liten grad stemmer på personer, men på politikk og saker. Selv om dette selvsagt ofte også henger sammen.
Mange kommentatorer og forståsegpåere har gått til det skritt å mer eller mindre avskrive både KrF og sentrum. Det tror jeg er en altfor forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur åpner for flere partier enn de røde og de blå. Det bør derfor fortsatt være rom for både gule og grønne i vårt politiske landskap. Men noen garanti for at KrF vil reise seg igjen, finnes ikke.
Partiet har nå derfor noen uhyre viktige og vanskelige valg å ta.
søndag 5. juli 2009
Analyse Buskerud
Jeg har laget en Buskerud-prognose på oppdrag fra Drammens Tidende. De nakne tall først:
Rødt 0,9
SV 5,7
Ap 36,1
Sp 5,5
KrF 3,6
V 5,0
H 14,9
Frp 27,8
Andre 0,5
Disse tallene gir denne Drammens- og mannsdominerte Buskerud-benken:
1. Martin Kolberg (60), Ap, Lier
2. Ulf Erik Knudsen (44), Frp, Drammen
3. Lise Christoffersen (54), Ap, Drammen
4. Trond Helleland (47), H, Drammen
5. Jørund Rytman (33), Frp, Drammen
6. Torgeir Michaelsen (30), Ap, Drammen
7. Ida Marie Holen (50), Frp, Ål
8. Laila Gustavsen (35), Ap, Kongsberg
9. Magnar Bergo (60), SV, Drammen, utjevning
Utfordrerne til siste faste mandat:
Anders Werp (47), H, Øvre Eiker. Mangler 0,6 pp /800 stemmer
Magnar Bergo (60), SV, Drammen. Mangler 1,5 pp / 2 100 stemmer
Per Olaf Lundteigen (56), Sp, Øvre Eiker. Mangler 1,7 pp / 2 300 stemmer
Ulla Nordgarden (35), V, Drammen. Mangler 2,2 pp / 3100 stemmer
Eva Høili (54), KrF, Røyken. Mangler 3,6 pp/ 4 800 stemmer
Min analyse som stod på trykk i DT i går:
Thriller om siste mandat
Vår valgprognose viser at det kan bli et rotterace mellom fem stykker om det siste mandatet i Buskerud. Utfallet kan avgjøre hele stortingsvalget.
Prognosen, som er basert på gjennomsnittet av alle utførte meningsmålinger i juni og valgstatistikk fra Buskerud, bekrefter den samme tendensen som vi har sett i noen måneder nå: Frp ligger på nivåer som vil være historisk høye hvis dette blir valgresultatet. Ap og Venstre er også bra posisjonert til å gjøre gode valg. Mens Høyre, SV, Sp og KrF sliter tungt med oppslutningen.
Sju sikre
I Buskerud synes nå de sju øverste plassene å være rimelig sikre. Et jordskjelv må til om ikke Ap skal ta minst tre mandater i Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen. Frp ligger godt an til tre mandater i Ulf Erik Knudsen, Jørund Rytman og Ida Marie Holen. Jeg ville dog drøyd litt med å ta mål av stortingsantrekket hvis jeg var Holen. For et Frp-fall i valgkampen kan sette plassen hennes i fare. Høyre har på sin side en bankers i Trond Helleland. Hovedspørsmålet er dermed, slik det ser ut akkurat nå, hvem som tar med seg det siste faste mandatet i Buskerud. De tallene som vi i dag presenterer, indikerer at Ap og Laila Gustavsen har et ørlite grep om dette.
Utfordrerne
Nærmeste utfordrer, Høyres Anders Werp, kommer dog halsende rett bak. Det lysnet også litt for Senterpartiet på junimålingene, noe som gir Per Olaf Lundteigen et noe mer berettiget håp om å bli gjenvalgt. Også SVs Magnar Bergo og Venstres Ulla Nordgarden har reelle muligheter til å være med hele veien inn. Alle disse tre småpartiene ser fem-tallet på vår prognose. Det betyr at alle er avhengige av et valgkampløft på om lag to prosentpoeng, eller mellom 2000 og 3000 ekstra stemmer, for å nå de forgjettede drøye sju prosentene som holder til stortingsplass. Jeg tror at Venstre har det største vekstpotensialet av småpartiene, selv om de akkurat nå ligger litt bak de andre to. Dette fordrer dog at Venstre fester et enda sterkere grep om Drammensregionen enn hva de klarte sist.
Hva med KrF og Eva Høili? Hennes parti fikk en liten oppmuntring på Respons-målingen i Buskerud for noen uker siden hvor KrF så fem-tallet. En del tyder på at KrF, dessverre for deres del, var målt noe høyt, og at det reelle KrF-tallet i Buskerud i stedet er under fire nå. Er det korrekt så betyr det at KrF og Høili må doble oppslutningen i løpet av de drøye to månedene som gjenstår til valget. Det er for tidlig å fullstendig avskrive Høilis muligheter. Men at det ser fryktelig tungt ut, er en meget nøktern vurdering.
Nøkkelfylket Buskerud
Skulle ikke Magnar Bergo lykkes i forsvare det faste mandatet som han har hatt i inneværende stortingsperiode, så ligger han etter mine beregninger godt an til å kapre utjevningsmandatet og dermed skyve Per Olaf Lundteigen ut av Tinget. Totalt sett gir Lundteigens fall og Frps framgang en mandatforskyvning i borgerlig retning. Og skulle enten Anders Werp, Ulla Nordgarden eller Eva Høili lykkes med å frata Laila Gustavsen sistemandatet, så kan valgkretsen bikke fra klare 6-3 i rødgrønn retning til 5-4 i borgerlig favør. Inntreffer dette scenarioet, så er det mye som tyder på at de rødgrønne kan vinke farvel til flertallet. Dette gjør Buskerud til en uhyre interessant valgkrets å følge. Din stemme kan bli helt avgjørende!
Rødt 0,9
SV 5,7
Ap 36,1
Sp 5,5
KrF 3,6
V 5,0
H 14,9
Frp 27,8
Andre 0,5
Disse tallene gir denne Drammens- og mannsdominerte Buskerud-benken:
1. Martin Kolberg (60), Ap, Lier
2. Ulf Erik Knudsen (44), Frp, Drammen
3. Lise Christoffersen (54), Ap, Drammen
4. Trond Helleland (47), H, Drammen
5. Jørund Rytman (33), Frp, Drammen
6. Torgeir Michaelsen (30), Ap, Drammen
7. Ida Marie Holen (50), Frp, Ål
8. Laila Gustavsen (35), Ap, Kongsberg
9. Magnar Bergo (60), SV, Drammen, utjevning
Utfordrerne til siste faste mandat:
Anders Werp (47), H, Øvre Eiker. Mangler 0,6 pp /800 stemmer
Magnar Bergo (60), SV, Drammen. Mangler 1,5 pp / 2 100 stemmer
Per Olaf Lundteigen (56), Sp, Øvre Eiker. Mangler 1,7 pp / 2 300 stemmer
Ulla Nordgarden (35), V, Drammen. Mangler 2,2 pp / 3100 stemmer
Eva Høili (54), KrF, Røyken. Mangler 3,6 pp/ 4 800 stemmer
Min analyse som stod på trykk i DT i går:
Thriller om siste mandat
Vår valgprognose viser at det kan bli et rotterace mellom fem stykker om det siste mandatet i Buskerud. Utfallet kan avgjøre hele stortingsvalget.
Prognosen, som er basert på gjennomsnittet av alle utførte meningsmålinger i juni og valgstatistikk fra Buskerud, bekrefter den samme tendensen som vi har sett i noen måneder nå: Frp ligger på nivåer som vil være historisk høye hvis dette blir valgresultatet. Ap og Venstre er også bra posisjonert til å gjøre gode valg. Mens Høyre, SV, Sp og KrF sliter tungt med oppslutningen.
Sju sikre
I Buskerud synes nå de sju øverste plassene å være rimelig sikre. Et jordskjelv må til om ikke Ap skal ta minst tre mandater i Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen. Frp ligger godt an til tre mandater i Ulf Erik Knudsen, Jørund Rytman og Ida Marie Holen. Jeg ville dog drøyd litt med å ta mål av stortingsantrekket hvis jeg var Holen. For et Frp-fall i valgkampen kan sette plassen hennes i fare. Høyre har på sin side en bankers i Trond Helleland. Hovedspørsmålet er dermed, slik det ser ut akkurat nå, hvem som tar med seg det siste faste mandatet i Buskerud. De tallene som vi i dag presenterer, indikerer at Ap og Laila Gustavsen har et ørlite grep om dette.
Utfordrerne
Nærmeste utfordrer, Høyres Anders Werp, kommer dog halsende rett bak. Det lysnet også litt for Senterpartiet på junimålingene, noe som gir Per Olaf Lundteigen et noe mer berettiget håp om å bli gjenvalgt. Også SVs Magnar Bergo og Venstres Ulla Nordgarden har reelle muligheter til å være med hele veien inn. Alle disse tre småpartiene ser fem-tallet på vår prognose. Det betyr at alle er avhengige av et valgkampløft på om lag to prosentpoeng, eller mellom 2000 og 3000 ekstra stemmer, for å nå de forgjettede drøye sju prosentene som holder til stortingsplass. Jeg tror at Venstre har det største vekstpotensialet av småpartiene, selv om de akkurat nå ligger litt bak de andre to. Dette fordrer dog at Venstre fester et enda sterkere grep om Drammensregionen enn hva de klarte sist.
Hva med KrF og Eva Høili? Hennes parti fikk en liten oppmuntring på Respons-målingen i Buskerud for noen uker siden hvor KrF så fem-tallet. En del tyder på at KrF, dessverre for deres del, var målt noe høyt, og at det reelle KrF-tallet i Buskerud i stedet er under fire nå. Er det korrekt så betyr det at KrF og Høili må doble oppslutningen i løpet av de drøye to månedene som gjenstår til valget. Det er for tidlig å fullstendig avskrive Høilis muligheter. Men at det ser fryktelig tungt ut, er en meget nøktern vurdering.
Nøkkelfylket Buskerud
Skulle ikke Magnar Bergo lykkes i forsvare det faste mandatet som han har hatt i inneværende stortingsperiode, så ligger han etter mine beregninger godt an til å kapre utjevningsmandatet og dermed skyve Per Olaf Lundteigen ut av Tinget. Totalt sett gir Lundteigens fall og Frps framgang en mandatforskyvning i borgerlig retning. Og skulle enten Anders Werp, Ulla Nordgarden eller Eva Høili lykkes med å frata Laila Gustavsen sistemandatet, så kan valgkretsen bikke fra klare 6-3 i rødgrønn retning til 5-4 i borgerlig favør. Inntreffer dette scenarioet, så er det mye som tyder på at de rødgrønne kan vinke farvel til flertallet. Dette gjør Buskerud til en uhyre interessant valgkrets å følge. Din stemme kan bli helt avgjørende!
mandag 4. mai 2009
NRK Buskerud
De leser åpenbart Drammens Tidende i NRK Buskerud. Min KrF-analyse der på lørdag fører i alle fall til at jeg fra kl 16.30, på radio, skal kommentere partiets og den lokale kandidaten Eva Høilis muligheter.
Oppdatert: Ca 45 min uti dette klippet kan du høre innslaget. Hun pratet mer enn meg, gitt...
Oppdatert: Ca 45 min uti dette klippet kan du høre innslaget. Hun pratet mer enn meg, gitt...
lørdag 2. mai 2009
KrF i bratt motbakke
Jeg analyserer KrFs vekst og fall i Drammens Tidende i dag:
KrF i bratt motbakke
Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.
KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.
KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.
Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.
KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.
KrF i bratt motbakke
Etter å ha vært ledende på borgerlig side på slutten av 90-tallet, er KrF nå redusert til et miniparti.
KrF skulle åpnes opp etter valget av Valgerd Svarstad Haugland som partileder i 1995.Man trengte ikke lenger være avholds eller kristen for å stemme KrF. I valgkampen 1997 gikk partiet fram fra sitt sedvanlige nivå på åtte-ni prosent til hele 14 prosent. Drahjelpen kom fra Thorbjørn Jagland. Ultimatumet om at Ap måtte ha minst 36,9 prosent for å fortsette i regjering, medførte at sentrumsalternativet gikk fra å være et luftslott til å bli realistisk. En stemme på KrF ble en stemme på å få Ap ut av regjering, det tiltrakk borgerlige orienterte velgere.
KrF-framgangen handlet likevel vel så mye om saker, ikke minst kontantstøtten. At denne saken kom så høyt opp på agendaen, godt hjulpet av fanatisk Ap-motstand, var en drøm for KrF. Lovnaden om et løft for minstepensjonistene gjorde velgerappellen enda bredere. KrF seilte fram på en stemningsbølge som sendte min onkel Finn Kristian Marthinsen inn på Tinget som partiets første Buskerud-representant på 20 år. Han var ikke alene, KrF ble faktisk representert i alle landets fylker. KrF fanget opp en verdiorientert tidsånd.
Sentrumsregjeringen greide, uvanlig nok, å bli en tidvis populær regjering. Fordi den kom overraskende, forventningene var lave og fallhøyden liten. I valgkampen 2001 kjørte KrF en kampanje tuftet på målinger som viste at Kjell Magne Bondevik nøt stor personlig popularitet. Det ble hengt opp svære plakater med bilder av Bondevik, ledsaget av slagordet ”stem på en statsminister”. Rådgivningen var elendig fordi det store flertallet av norske velgere ikke stemmer på personer, men på partier og politikk. Valgresultatet ble ikke dårlig; 12 prosent. Men det var tilbakegang og starten på nedturen. Den unorske personifiseringen bidro til nedgangen, partiet skuslet bort sitt livs sjanse til å bli hovedalternativet til Ap.
Sentrumsalternativet ble lagt dødt av velgerne, KrF kom i vippeposisjon og brukte den til å realisere sin plan B; utøvende makt med Høyre. Ekteskapet med Høyre var ikke tuftet på kjærlighet, men på fornuft. Mangelen på lidenskap stod klistret utenpå de ledende KrF-ansiktene. De fikk ikke de man elsket, men de prøvde å elske de som de fikk. Regjeringssamarbeidet gikk seg til og gode økonomiske resultater ble oppnådd. KrF fikk mer gjennomslag enn størrelsen skulle tilsi, men maktet ikke å kommunisere utad hva man fikk til.
Regjeringsslitasjen slo derfor inn for fullt. Nyvunne velgere flyktet. Representanter for KrFs venstreside ble viet bred medieoppmerksomhet for sin kritikk av ”høyredreiningen” i partiet. Kritikken ble etterfulgt av den tungt eksponerte Medhaug-saken. Voldektssaken ble meget belastende for partiet, og mer belastende enn nødvendig grunnet klønete ledelseshåndtering. Resultatet ble et mageplask ved lokalvalget i 2003. En intern havarikommisjon ble satt ned, og partiledelsen ble tillagt et hovedansvar. Partileder Haugland og nestleder Stensnæs fikk sparken. KrF skulle nå framstå som et tydeligere verdiparti. Dagfinn Høybråten ble valgt til å fronte den nye KrF-tydeligheten. ”Vi skal være tydelige uten å være smale” lød tiltredelseserklæringen. Hva man egentlig vil være tydelige på er, seks år etter, fortsatt noe uklart for denne analytiker.
Elementer i folkeliggjøringen av partiet, som en viss liberalisering av alkoholpolitikken og nyansering i Israel-/Palestinaspørsmålet, er fremmede og skurrende orgeltoner for mange tradisjonelle og lavkirkelige KrF-velgere. Da motgangen kom, forsvant ikke bare flesteparten av de nye velgerne, men også en del gamle kjernevelgere. Min onkel ble, i likhet med halve partiets stortingsgruppe, feid ut av Tinget i 2005. Partiet ble trengt helt tilbake til sine kjerneområder på Sør- og Vestlandet og stod igjen med stusselige fire faste mandater (pluss sju utjevningsmandater). KrF forskrevet seg i jakten på å bli større og er nå mindre enn de noen gang har vært siden partiet ble landsomfattende i 1945.
KrF ligger for tiden dønn stabilt på rundt seks prosent nasjonalt. Det betyr at KrF i Buskerud trolig må finne seg i å se det redselsfulle tre-tallet i øynene. For fylkets sekulære profil gjør at KrF sliter ekstra med oppslutningen her. Eva Høili har dermed en mer enn tung oppgave i kampen for stortingsplass. Hun må doble oppslutningen. Det er nesten umulig å se hvordan KrF skal klare det. Jeg ser i grunn kun en mulighet. Og det er at KrF makter å gjøre valget til en slags folkeavstemning om kontantstøtten. For velgerundersøkelser dokumenterer at familiepolitikken er partiets desidert beste kort. Håpet er tynt.
KrF-ere pleier dog å være sterke i troen. Det kan komme godt med i denne valgkampen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)