Kampen mot sperregrensen

På lørdag hadde jeg følgende politiske analyse av den traurige situasjonen for sentrumspartiene og SV på trykk i Drammens Tidende:



Både SV, Sp, KrF og Venstre kjemper en dramatisk kamp mot sperregrensen. Vil de overleve?


5,5. 4,6. 4,3. 4,1. Nei, det er ikke de begredelige dommerscorene for presten Einar Gelius sine prestasjoner i ”Skal vi danse”. Men gjennomsnittstallene fra oktober for hhv. SV, Sp, KrF og Venstre. I Buskerud sliter disse fire hardt prøvede partiene enda tyngre. Når jeg regner om de nasjonale snittnivåene til Buskerud-forhold kommer jeg ut med den stusselige tallrekken 4,1, 4,6, 2,4 og 3,2. For å ha håp om et fast mandat i fylket, må et parti komme seg over sju prosent. I øyeblikket er ingen av dem i nærheten av dette. Høyre, Ap og Frp deler så godt som hele fylket mellom seg. Hva er årsaken til at sentrum og SV ligger så dypt nede?


Svaret er sammensatt av flere ulike faktorer. Det finnes likevel noen likhetstrekk. For KrF og Sp sitt vedkommende, så er hovedproblemet at de knapt tiltrekker seg nye velgere. Begge partiene har bra lojalitet blant de som tidligere har stemt på dem, men de makter i forsvinnende liten grad å appellere til velgere som satt hjemme eller stemte på andre partier sist. Utfordringen er dermed å gjøre appellen bredere, parallelt med at man greier å holde på dem man har. Faren ved å løpe etter nye velgergrupper er at man støter kjernevelgere i fra seg. Dermed risikerer en å gjøre vondt verre.


Både SV og Venstre har noe bredere appell, men de sliter tungt med å holde på sine tidligere velgere. Lojaliteten er skremmende lav. Over halvparten av deres velgere fra valgene i 2007 og 2009 sier nå at de ikke kommer til å stemme dem igjen. Det er et symptom på misnøye. Når det gjelder SV, så er dette ganske enkelt å forstå. For partiet er ikke til å kjenne igjen fra da de var i opposisjon. Høyre-leder Erna Solberg omtalte SV en gang i tiden som ”den røde fare”. I regjering har ikke partiet vært særlig rødt eller farlig. Kameler er slukt på løpende bånd. Ikke minst i kjernesaker som miljø (gasskraft), skole (kunnskapsskolen) og utenriks (Afghanistan). SV har gått fra å være et friskt venstrekorrektiv, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Dermed har mange tidligere SV-velgere funnet ut at de like godt kan stemme Ap eller holde seg hjemme.


Venstres store problem har i lengre tid vært å skaffe seg noen vinnersaker som kan gjøre dem til noe mer enn et parti som inntar moderate sentrumsstandpunkter i alle saker. Man hadde sitt livs sjanse til å gjøre miljø til en slik vinnersak i valgkampen i fjor. Men daværende partileder Lars Sponheim rotet bort denne muligheten ved å la mye av sin valgkamp handle om å obstruere for Frp og snakke om spill og garantier, i stedet for å konsentrere seg om egen politikk. Dermed skremte han mange velgere rett i fanget på Høyre. Ikke minst i de siste dagene og timene inn mot valget, hoppet mange gamle Venstre-velgere av og partiet ble trykket under sperregrensen og ble kun stående igjen med to stortingsrepresentanter.


Fikk Venstre virkelig to representanter selv om de ramlet under sperregrensen, tenker nok noen. I så fall ikke så rart. For det er en altfor utbredt misforståelse at et parti må over sperregrensen på fire prosent for å ha mulighet til å bli representert på Stortinget. Sannheten er at det kun er de 19 utjevningsmandatene der denne sperregrensen har betydning. For fordelingen av de øvrige 150 mandatene, er det partienes styrke i de enkelte fylkene som er avgjørende. Dette betyr at selv om et parti ikke oppnår fire prosent på landsbasis, så kan man ha lokal styrke nok til å få inn noen representanter og dermed likevel bli en maktfaktor i norsk politikk.


Har de fire partiene en reell mulighet til dette selv om de skulle falle under sperregrensen ved valget i 2013? Jeg har foretatt noen mandatsimuleringer for et slikt scenario og kommet fram til at svaret er ja. SV bør ha et sikkert mandatstikk i Oslo, og har faktisk også en viss sjanse på to der. I tillegg vil Akershus være et håp. Sp kan ikke føle seg for trygg noen steder, men Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag er deres fremste håp. KrF bør ha ett greit mandat fra Rogaland inne, og kan også klare å beholde representasjon fra Hordaland og Vest-Agder. Venstre vil fortsatt ha Oslo og Akershus som sine livsforsikringer.


Dette betyr at man slett ikke kan felle dødsdommene over noen av disse partiene, selv om de skulle falle under sperregrensen. Men alle kjemper nå sitt livs kamp. Venstre har kjempet slik lenge. For SV, KrF og Sp er dette noe nytt. Det er ikke gitt hvem av dem som evner å takle det best.