Nær tosifret SV

 SV noterer nå sitt sterkeste nivå siden 2005.

Sosialistisk Venstreparti, mest kjent som SV, oppnår 9,9 prosent på snittet av de seks første stortingsmålingene i november.

	R	SV	Ap	Sp	MDG	INP	KrF	V	H	Frp	Andre
Storting nov 23	4,9	9,9	19,7	5,8	4,2	4,1	3,9	5,9	26,3	12,9	2,4
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9		3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Endring	+0,2	+2,3	-6,6	-7,7	+0,3	+4,1	+0,1	+1,3	+5,9	+1,3	-1,2

Du leser nå et utdrag av mitt analysebrev nr 47 i 2023. Abonner gjerne på mine analyser ved å Vippse 500 kr (12 mnd) til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse"


Palestina-effekt?
Jeg måtte bla meg et godt stykke tilbake i målingsarkivene for å finne et månedsnivå med tosifret snitt for SV. Helt tilbake til desember 2005 for å være nøyaktig.

     
 

2005 representerte på mange måter sluttfasen av SVs siste storhetsperiode, med et toppunkt i april 2003 der de faktisk bare var tideler unna å være landets største parti. Den gang, som nå, slet Ap med dype problemer. Og vi hadde utenrikspolitikk uvanlig høyt oppe på agendaen. Da var det særlig Irak-krigen som utløste sterke protester, nå er det Israel/Palestina som skaper sterkt engasjement. Utenrikspolitikk spiller sjelden en viktig rolle for velgernes preferanser, men jeg ser ikke bort i fra at uhyrlighetene som utspiller seg i dette området nå kan påvirke opinionen i noen grad – og at SV kan bli noe mer attraktivt.



      

Tegning: Egil Nyhus

Dette var et utdrag av mitt analysebrev nr 47 i 2023. Abonner gjerne på mine analyser ved å Vippse 500 kr (12 mnd) til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse"

SV på frammarsj

SV viser spreke tendenser i september-starten. Det kan bety trøbbel for MDG og Rødt på sikt. 

Den politiske agendaen høsten 2020 er innledet med en blanding av lokale smitteutbrudd og fortsatt stramme Korona-restriksjoner, Trond Giskes farvel til norsk politikk, debatt rundt SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge) sine markeringer og motdemonstrasjoner, rettssaken mot Laila Bertheussen (tidl. justisminister Tor Mikkel Waras samboer) og flyktningeleiren Moria i brann – med påfølgende diskusjoner om hvor mange Norge bør ta i mot.  

Tilliten til myndighetenes Korona-håndtering er fortsatt stor, selv om den har falt litt de siste ukene. Dette gir Høyre fremdeles en styringsfordel. Giske-saken(e) er, nok en gang, dårlig nytt for Ap velgermessig sett, men utfallet gir kanskje trygghet og ro på lenger sikt. SIAN, Bertheussen og Moria kan i sum være gunstig for Frp. Særlig interessant blir det hvordan Moria slår ut. Til nå har det vært vanskelig å høste positive velgereffekter av liberal innvandringspolitikk.  

Åtte prosent
Fem målinger er pt. publisert i september. Tallene spriker, men holder man seg til gjennomsnittet, er tendensen at SV viser de sprekeste tegnene med åtte prosent. Vi må mange år tilbake for å finne tilsvarende.  Også V kan anse tall over 3 som en liten opptur. De siste fylkesmålingene indikerer endog at 4 er innen rekkevidde. Frp siger fram og ligger nå midt på 11-tallet. Ap lå stabilt i overkant av 24 prosent på de nasjonale målingene den første september-uken, men har denne andre uken fått fæle lokalmålinger i både Buskerud, Trøndelag og Nord-Norge som antyder et landsnivå under 20. Den siste nasjonale målingen viste elendige 19,9. Både H, Sp, KrF, Rødt og MDG ligger relativt stabilt.  

I tabellen nedenfor har jeg brukt 2017-valget som referanse for utviklingen i august og september. I dette lys ligger fortsatt H an til å gjøre et valg omtrent som sist. Både Frp, V og KrF ligger under sitt 2017-nivå. På opposisjonssiden ligger både Sp, MDG, SV og R klart over sine nivåer fra sist, mens Ap sliter under.

Måned	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp
Sept	4,2	7,9	23,5	14,0	5,1	3,6	3,2	25,1	11,5
Aug	4,3	7,3	24,4	14,0	5,1	3,8	2,9	25,4	11,0
Valg 17	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2

 

Rødt og grønt
Målingene gir grunnlag for å hevde at SV har etablert seg på et høyere nivå enn i 2017. SV berget seg så vidt over sperregrensen i 2013 etter nærmest å ha blitt malt i stykker etter åtte år i Stoltenberg-regjeringen 2005-13. Partiet slet med å få markert sine seire i regjeringssamarbeidet med Ap og Sp og mistet taket på sine tidligere vinnersaker miljø og skole. Sviktende velgerlojalitet og lekkasjer til Ap utgjorde hovedproblemet. SV hadde en rekke målinger etter valget i 2013 og utover i 2014 og 2015på 3-tallet, før pilen så smått begynte å peke oppover i 2016. 

SV klarte etter hvert å samle seg og har, under Audun Lysbakkens ledelse, lyktes med en relativt ambisiøs strategi om å markere partiet både som rødt og grønt. De har ingen klar vinnersak, men har likevel greid å finne en bra nisje for venstreorienterte velgere som synes Ap blir for blast, Rødt for ekstremt og MDG for ensaksorienert. Disse velgerne er det en del av, særlig blant godt utdannede i urbane strøk. SV har fortsatt langt igjen til «all time high», men ligger nå ca. midt mellom det elendige 2013-nivået og partiets sterkeste valg i 2001.  
  
SV må selv ta mye av æren for at man har maktet å slå tilbake. Men partiet har også trukket klare veksler på Aps problemer. Det er en parallell til starten av 2000-tallet hvor SV også den gang høstet solid gevinst på et Ap som slet tungt både med indre strid og et politisk budskap som ikke traff. Ap er SVs viktigste velgerkonkurrent. 

Gir MDG og Rødt trøbbel?
Til nå har både Rødt og MDG hatt en positiv velgerutveksling med SV. Min vurdering er at tydeligere SV-vekst vil gi begge partier problemer med å opprettholde denne netto gevinsten, noe som kan gi trøbbel, særlig hvis marginen ned til sperregrensen er beskjeden. I øyeblikket er det Rødt som har minst margin, MDG virker å ha noe mer å gå på.

Rundt førti prosent av både Rødts og MDGs velgermasse synes at SV er et attraktivt parti å stemme på, hvis vi skal tro tallene om andrevalgspreferanser som Sentio målte på oppdrag av meg for noen uker siden. Langt færre SV-velgere synes MDG eller Rødt er attraktivt. Det understreker faren for MDG og Rødt hvis SV skulle være på frammarsj.    



 

 
    

Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 24/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg innsikt i hvor SV kan komme til å få mandater og hvem som ligger best an til å komme på Stortinget 2021-25 fra SV. 

             

Partienes posisjoner. Muligheter og utfordringer

Det er under fire måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan er ståa for partiene? Og hvilke muligheter og utfordringer har de på veien mot 9. september?

Arbeiderpartiet:  Viser en svakt stigende tendens i mai, men sliter med å nå 30-tallet og har langt igjen til de 35,4 partiet oppnådde sist. Velgerlojaliteten er for lav, og for mange velgere har gått rett til Høyre. Partiet må mao. mobilisere både gjerdesitterne og "flytvelgerne". Trygghet, stø kurs og advarsler mot farene ved en blåblå regjering ser ut til å bli valgkampmelodien. Må lykkes med å trekke Høyres nyvunne velferdstroverdighet i tvil, parallelt med at "styringstillegget" som de fikk både i 2009 (i kjølvannet av finanskrisen) og i 2011 (etter 22. juli) slår inn på nytt. Har Norges beste valgkampapparat, og Norges beste TV-debattant i Jens Stoltenberg. Men det holder ikke for Jens å gå jevne runder med Erna Solberg i TV-debattene, han må vinne klart omtrent hver gang. En tilleggsutfordring er å gi regjeringskameratene SV og Sp såpass med spillerom at de også kan nærme seg sine 09-nivåer. Mye skal gå Aps vei om alle disse faktorene skal falle på plass.

Høyre: Har ekstremt høy lojalitet og sterk appell blant både tidligere hjemmesittere og blant velgere som stemte Frp og Ap sist. Partiet er fremdeles Norges største på målingene og ser fullmobilisert ut, men man kan ikke se bort i fra at partiet kan lykkes med å støvsuge det borgerlige velgermarkedet ytterligere hvis KrF, Venstre og/eller Frp skulle rakne ala Venstre i 2009 og Frp i 2011. Hovedutfordringene blir likevel å forsvare de velgerskansene man har erobret. Partiet må forberede seg på angrep fra flere kanter. Ap og de rødgrønne vil klistre partiet så mye som mulig opp til Frp. Frp vil markere avstand og egen politikk sterkere og sterkere jo mer vi nærmer oss valget, særlig hvis målingene viser at partiet sliter ytterligere. Mediene vil drive mer kritisk journalistikk jo nærmere vi kommer. Det blir interessant å se hvordan Høyre vil takle dette. Partiet beste kort ligger i at mange velgere er sugne på noe annet og nytt etter åtte år med de rødgrønne. Jeg tror det vil holde hele veien inn for partiet, men Høyres valgkamphistorikk ved stortingsvalg de senere årene er ikke særlig god - med et unntak for 2009-valget.

Fremskrittspartiet: Alt fra 10 til 20 prosent på målingene gjør at usikkerheten rundt partiets reelle nivå er stor. Selv tror jeg mest på målinger som befinner seg i nedre del av intervallet. I så fall ligger partiet an til å bortimot halvere oppslutningen sammenlignet med 09-valget. Utfordringen er den samme som for Aps del; partiet må få ned gjerdesitterne og parallelt få tilbake mange av de som har gått til Høyre hvis de skal gjøre et bra valg. Hvordan Frp på den ene side skal gjennomføre en valgkamp der man viser samarbeidsvilje med Høyre og sentrumspartiene, og på den annen side skal markere avstand og at partiet fortsatt står for noe unikt på områder som økonomi og innvandring blir en nøkkelutfordring å løse. Faren er at partiet "går på en SV" med en storebror som avlyser politikken på område etter område.

Sosialistisk Venstreparti:  Har (sett med egne, og folk som er glade i SV sine, øyne) kommet seg på riktig side av sperregrensen på fire prosent. Men avstanden ned er ikke større enn at de kommende månedene fort kan bli en kamp for å holde grensen fra livet. Skulle partiet ryke under, så risikerer man å bli stående igjen med kun Heikki Holmås som eneste representant 2013-17. Signalene fra leder Audun Lysbakken har gått i retning av at man ønsker å bredde ut partiet. Altså bli et parti som framstår som noe mer enn et miljø- og skoleparti. Konkret innebærer det at partiet vil bygge mer troverdighet på helse og eldreomsorg. Jeg har vondt for å se hvordan partiet, i den pressede opinionssituasjonen og i den regjeringskoalisjonen man nå befinner seg i, skal lykkes med dette på kort sikt. Snarere bør det ligge bedre muligheter til å befeste sin posisjon som miljøparti etter Aps Ja til konsevkensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Venstre brukte med hell "stem taktisk på oss"-kortet ifm. valget i 2005. SV kan appellere tilsvarende til taktiske rødgrønne velgere. Men et eventuelt tilsig av Ap-velgere kan få den rødgrønne vinningen til å gå opp i spinningen. Min vurdering er at SV er det partiet som ligger farligst an av de fire "sperregrensepartiene". Grunnfjellet er for lite hvis det skulle gå filleveien i valgkampen.

Senterpartiet: Mange i partiet pustet nok lettet ut etter at det kom til en løsning i landbruksoppgjøret som bøndene sa seg bra fornøyd. Men Sps hovedutfordring ligger fast: Appellen til andre velgergrupper enn bønder og disktriktsromantikere er for lav. Velgerkonjunkturene jobber i mot Sp år for år: Det blir stadig flere velgere med høyere utdanning i sentrale strøk, velgere som partiet appellerer dårligst til. I likhet med SV ønsker Sp å framstå med mer bredde, og ikke bare være bondepartiet i norsk politikk. Bl.a. har man ambisjoner om å være Samferdselspartiet. 17 prosent av velgerne mente partiet hadde den beste samferdselspolitikken, i følge valgundersøkelsen til Bernt Aardal og co i 2009, bare knepent slått av Ap (19 prosent). Men høy troverdighet på distrikt og samferdsel var ikke nok for at velgerne gikk mann av huse for å stemme Sp i 2009, og det kommer ikke til å være nok i 2013 heller. I motsetning til SV, så bør imidlertid Sp ha et grunnfjell som er stort nok til at partiet holder sperregrensen greit fra livet. I en tid der EU-motstanden er historisk høy, så skulle man tro at potensialet for Norges klareste Nei til EU-parti burde være langt høyere enn 5-6 prosent. Partiet vil nok forsøke å dra opp EU-saken i valgkampen, trolig pakket inn i sin motstand mot EØS, men forsøkene vil neppe lykkes all den tid alle andre partier ser seg mest tjent med å la være å snakke om dette.

Kristelig Folkeparti: Oppslutningen synes å ha stabilisert seg rundt 5 prosent. Den velgermessige utfordringen ligner Senterpartiets: KrF holder ganske godt på tidligere velgere, men appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. I likhet med Sp så tror jeg partiet har et grunnfjell som er stort nok til å holde partiet over sperregrensen også ved dette valget. Selv om både det nystartede De kristne og det noe eldre Kristent Samlingsparti håper å ta noen velgere fra KrFs "base", så tror jeg de ikke utgjør noen særlig trussel. Etter en noe turbulent tid, framstår nå KrF samlet utad bak sin ubestridte leder Knut Arild Hareide. Partiet risikerer å drukne i mediedramaturgien mellom Ap og Høyre og er avhengig av å komme seg ut av denne skyggen for å gjøre det bra. Familiepolitikken er og blir KrFs hovedsak når det gjelder velgertroverdighet, men også eldreomsorg er en god KrF-sak når partiet er på sitt beste.

Venstre: Har trolig lært mye av valgkampen i 2009 da det ble mye spill og garantier og lite politikk. I likhet med KrF ligger også Venstre på rundt 5 prosent på målingene. I motsetning til gamle dager, så gjør partiet nå det best i urbane strøk. Partiets beste valgkretser er Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det er de samme valgkretsene som øker antallet mandater pga. positiv befolkningsutvikling. Og det er de samme valgkretsene som også er Høyres beste. Slik sett bør Venstre ha en lys framtid foran seg. Mange velgere har også Venstre som sitt nr. 2 parti. Men det hjelper lite hvis det er for få som har det som nr. 1. Høyres suksess kan bli Venstres bane, en god del velgere står mellom disse to partiene. Et annet vedvarende problem for partiet er at man ikke har eierskap til noen saker. Nærmest er man på miljø, og med et SV i regjering så burde Venstre kunne styrke seg mer her. Problemet er imidlertid at man er i den samme situasjonen som SV; Venstre har (potensielle) regjeringspartnere som er lunkne til en grønnere politikk.

Rødt: Burde ha tidenes mulighet til å ta opposisjonsrommet til venstre i norsk politikk med et SV som har sittet i regjering i åtte år. Men Rødt har slett ikke klart å ta dette rommet. Så hva kan tale for at Rødt kan klare det om snaue fire måneder? Den nye lederen Bjørnar Moxnes er et positivt tilskudd. Han holder en annen klasse enn den foregående lederen. Rødts primære mulighet ligger i Oslo. Får man samme oppslutning som sist her, ca fire prosent, så tyder alt på at det vil sende Moxnes inn på Tinget siden Oslo har to mandater mer til fordeling enn sist - innslagspunktet flyttes dermed ned. Partiet sliter imidlertid med å komme seg på banen, man havner ofte på utsiden av valgkampene. Og partiet oppfattes nok for ekstremt og outrert til å bli et reelt alternativ for mange venstreorienterte velgere, det blir i stedet som regel et valg mellom Ap, SV eller sofaen for dem. Rødt kan få inn sin Moxnes, men sjansen er minst like stor for at de ikke klarer det denne gangen heller.

Miljøpartiet De Grønne: Partiet fikk et lite gjennombrudd ved valget i 2011 og kan få det store gjennombruddet i år. Den grønne bølgen ute i Europa kan skvulpe litt inn også over vårt land. Noe av årsaken til at det aldri har lyktes for et grønt parti med å etablere seg og bli en maktfaktor, skyldes at vi har manglet de virkelig store miljødebattene her i landet, slik man f.eks har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. En annen årsak har vært at de etablerte partiene, med SV og Venstre i front, har lyktes med å ta opp i seg den grønne konfliktlinjen i - noe som har gjort rommet for nykommere mindre. I likhet med Rødt, så ligger partiets primære mulighet i Oslo. Foreløpig har de hatt noen oppløftende nasjonale målinger, mens de lokale Oslo-målingene ikke har vist det samme løftet. Man er avhengig av at det kommer målinger i sluttfasen som viser at partiets muligheter er reelle, hvis ikke så kan en del potensielle MDG-velgere tenke at å stemme på partiet er bortkastet. Jeg tror vi gjør lurt i å se opp for De Grønne i år - de kan komme til å skrive historie.      

      

Partier i sosiale medier: Sosialistisk Venstreparti

SV noterte 4,1 prosent ved kommunevalget i høst og gjorde med det sitt svakeste lokalvalg siden 1971. Velgerne har flyktet i hopetall siden partiet valgte å delta i en rødgrønn allianse og gå i regjering med Ap og Sp. Flere internt i partiet uttrykker nå misnøye med partiets regjeringsdeltakelse, og Kristin Halvorsen har bedt partiet velge ny leder i en tid der partiet står på randen av sperregrensen.

SV er et parti som man tror vil kunne ha bra dreis på bruken av sosiale medier bl.a fordi det har mange unge i sin midte. Betegnende nok står ledervalget mellom to personer i 30-årene. Slår disse forventningene til? Ifølge Nettavisen, og journalist Pål Nisja Wilhelmsens gjennomgang i sommer, så er svaret ja. Han skriver at SV er "gode på alle områder og svært profesjonelle" og gir partiet terningkast 6. La meg gå denne konklusjonen nærmere etter i sømmene på Twitter, Facebook og partiets nettside.

Manglende dialog på Twitter
 

About @SVparti

• 1,503Tweets
• 2,522Following
• 5,197Followers
• 177Listed

 
SV opprettet sin partikonto @SVparti 7. januar 2009. Venstre og Ap var foran dem i løypa. På disse snart tre årene har det kommet 1503 tweets fra SVs partikontor. Det er en frekvens på rundt 500 i året, eller 1-2 hver dag. Det er et stykke bak Ap og Venstre, men mer enn de øvrige partiene. 2522 stykker har i skrivende stund valgt å følge SV på Twitter. Også her er man bak Venstre og Ap, men foran resten.

Skuer vi bak disse kvantitative tallene, og ser på innholdet i kvitringen, så er det to ting som er slående. For det første er SV flinke til å variere mellom ulike typer informasjon som arrangementer, hendelser,  partistandpunkt, bilder og utspill fra både stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer. Dette gjør at hypingen av egen nettside ikke blir så voldsom sammenlignet med andre partier på Twitter. Partiet forkorter lenker, bruker hashtags og benevner andre, i all hovedsak SV-folk, med deres brukernavn på en måte som er god. Men kan man ikke av og til også nevne andre? Selv om de skulle tilhøre andre partier eller være partiuavhengige. Et parti har ikke noe å tape på å være litt rausere på Twitter, tvert i mot.

For det andre er det påfallende få samtaler som @SVparti deltar i. Jeg måtte scrolle meg gjennom 127 tweets før jeg, i starten av september, fant siste gang en melding fra partiet var en respons på en annen kvitrer. Dette sier noe om at ei heller SV er særlig interessert i å prate med oss andre (minst) kvarte million twitterbrukere.

Det står på ressurser og ikke på vilje, var essensen i Senterpartiets avtroppende kommunikasjonssjef Torvild Sveen sine twitterkommentarer til min analyse av partiet. En analyse som bl.a. konkluderte med lite samtalepreget kommunikasjon i sosiale medier fra partiets side.

Det samme kan sikkert også SV si. Og ressurser er viktig. De partiene som har ressurser til å ansette en eller flere på heltid/deltid med hovedansvar for sosiale medier, bør ha en fordel. Samtidig handler det ikke bare om ressurser, men også om vilje, evne og kunnskap. Mye kan bedres med relativt få, men viktige grep. Både SV, KrF og Sp kan jo ta en titt på hva @venstre gjør på Twitter. Det partiet har ikke mer ressurser, tvert i mot, men har like fullt en twitterkonto som fungerer klart bedre.

Av de fire små partiene, så vurderer jeg altså Venstres konto som den klart beste. Deretter holder jeg SV foran KrF. Mens Sp må ta til takke med sisteplassen.


Lysbakken favoriseres på Facebook
Det første som møter meg når jeg tar turen innom SVs Facebookside, er dette:

Melde meg på SVs nyhetsbrev?? Den framskutte informeringen om nyhetsbrevet signaliserer at dette brevet er det mest spennende partiet har å by Facebook-folket på. Det er et svært snålt signal, og meget merkelig valg av fronting. For hovedgrunnen til at jeg, og trolig de fleste med meg, går inn på partiets Facebookside er slett ikke at vi ønsker å fylle inn vår mailadresse for å få tilsendt et brev en gang i uken. Derimot vil jeg se hva partiet legger ut av informasjon om sin virksomhet, og jeg vil se hva folk som er innom siden er opptatt av. For å finne ut det, så må jeg klikke meg videre og inn på Veggen.

Hos de andre tre partiene som jeg har sjekket ut til nå, så har det vært en valgmulighet om man vil se informasjon som er lagt ut av partiet eller av de brukerne som er innom. Men hos SV finner jeg ingen slik "knapp" (eller er jeg blind?). Det betyr i så fall at all informasjon som legges ut på partiets vegg, utelukkende er initiert av SVs administratorer. Dermed kan vi ikke initiere noe som helst selv, kun klikke på "Like" eller kommentere de oppdateringene som partiet legger ut. Jeg har for eksempel lyst til å legge ut denne analysen på SVs vegg, og dermed kanskje bidra til en debatt om hvordan partiet bruker sosiale medier - men det kan jeg ikke se at jeg har mulighet for å gjøre. Kanskje har partiet vært utsatt for "spamming", eller kanskje det ligger andre vurderinger bak dette, men det gjør informasjonsflyten veldig ensidig.

SVs Facebook-side blir hyppig oppdatert. I likhet med de andre partiene som er sjekket ut til nå, så er også SVs informasjon dominert av hva ulike framtredende representanter av partiet kommer med av utspill. SV deltar noen ganger i kommentarfeltene. Det er bra, men deltakelsen er likevel relativt beskjeden, med stort sett meget korte svar, de få gangene man svarer. Og hvorfor deltar nesten aldri partiets representanter, som informasjonen ofte er knyttet til, selv i kommentarfeltene? Et hederlig unntak her er Karin Andersen.

SV varierer bruken av virkemidler. Statusoppdateringer på Veggen er hovedaktiviteten, men også bilder, videoer og spørsmål blir tatt i bruk. Partiet fyller således sin side med mye innhold som mange av de 6058 "Likerne" og andre som er innom, trolig vil finne relevant. Når partiet nå står midt i en kamp om ledervervet, så slår det meg imidlertid at fordelingen av informasjon med hhv. Audun Lysbakken og Heikki Holmås som frontfigurer, er svært skjev. Jeg foretok en opptelling den siste måneden, og Lysbakken har hele 22 oppslag på Veggen, mens utfordrer Holmås kun har to. I tillegg har de et par felles oppslag ifm. lederkampen. Trolig er det naturlig at Lysbakken har flest oppslag siden han er nestleder, statsråd og blogger oftere. Men 22-2 - er ikke det å favorisere veldig? Dette er en undring som også har slått en av sidens brukere (se under) og som han stiller et betimelig spørsmål om - uten å få svar..  

         

God nettside med mangler
SV har en bra nettside. De har den beste nyhetsstrømmen av de partiene jeg har sjekket ut foreløpig med bl.a. signerte artikler, bra frekvens og fine muligheter for saksfordypning i andre lenker for de av leserne som ønsker det. Nyhetsartikler på en partiside kan aldri bli kritiske ala avisartikler. Men likevel tror jeg det ville løst opp litt i den rene propagandaen som slike nyheter generelt framstår som, hvis  "journalistene" av og til stiller noen spørsmål til politikerne. Jeg synes også at kun en hovedsak på forsiden er i snaueste laget. I arkivet ligger sakene datomessig litt hulter til bulter. Og hvorfor er det ingen kommentarfunksjon til artiklene?

Særlig to ting fanger min interesse på forsiden. Det første er en boble der det står "snakk med oss" oppe i høyre hjørne. Så bra, tenker jeg. Partiet har altså forstått at det bør tilrettelegges for innspill på nettsiden. Klikker man seg inn der, så kommer overskriftene "SV-bloggen, Bli nettaktivist og Snakk med oss" opp. SV-bloggen er en side med lenker til 20 blogger. Ni av partiets elleve stortingsrepresentanter blogger og to av partiets fire statsråder. Hallgeir Langelands er, av en eller annen grunn, den eneste av stortingsbloggerne som ikke inngår i "SV-bloggen". Jeg går ikke inn i kvaliteten i innholdet på disse, men registrerer her, som for de øvrige partier, at både frekvens og engasjement er ujevnt besatt. "Bli nettaktivist" er en slags oppskrift på hvordan de ivrigste SV-folkene kan bruke sosiale medier til å skape en positiv stemning rundt partiet. Disse rådene sier en del om hvordan man tenker, så jeg limer dem inn under.

Flere slett ikke ueffne råd i moderne valgkamp her. Men igjen slår det meg; blir hypen av seg selv, partiet og "vi er best" for stor? Blir denne "få så mange som mulig til å digge oss og elske oss ved å formidle hvor gode vi er"-holdningen i overkant? Jeg tror det. Et generelt trekk, som slett ikke bare gjelder SV, er mangelen på raushet og ydmykhet overfor andre. I stedet for "Legg ut gode sitater fra SV-politikere", så kunne det stå: "Legg ut gode sitater fra SV-politikere, andre meningsfeller og av og til politiske motstandere".

Når jeg klikker videre på "Snakk med oss", så spretter dette opp:



Dette har jeg sans for! Bobler som viser lenker til de plattformene som de ulike sosiale medie-plattformene som SV-representantene på ulike nivåer kan nås på. Men bør snakkeboblene kun gå i retning politikernes munn? Noe av hovedpoenget her, også visuelt, er vel å formidle at vi andre skal kunne snakke til og med politikerne? Ikke bare at politikerne skal snakke.

Øverst på siden heter det at "Vi i SV er tilgjengelig for alle. Dessverre rekker vi aldri å banke på dører og være til stede overalt, men vi håper dere bruker muligheten til å komme i kontakt med oss her. Dere kan følge med på bloggene våre, Facebook eller på Twitter, eller sende en e-post til politikerne våre". Men jeg finner ikke e-post-adressene der.. SV bør ikke glemme at halve Norge tross alt ikke er på Facebook. Og for mange er mail fremdeles en viktig kommunikasjonsmåte.
     

Det andre jeg legger særlig merke til er "knappen" Delta. Går man inn der, så dukker bl.a. denne roperten opp. Den skal illustrere at vi kan gi partiet beskjed om våre synspunkt på saker. Fint, tenker jeg igjen - nok et eksempel på at SV har skjønt dette med å invitere folk inn. Går man videre inn, så er det listet opp fire saker der SV ønsker folks synspunkter. Og mange har ytret seg, kommentarene ligger synlige under sakene (de som ikke vil at det skal være synlig, kan sende mail). Bra tiltak. Det er bare en hake her; sakene er jo ikke oppdatert på 2-3 år! Det blir ikke helt det samme å spille inn gode forslag til statsbudsjettet for 2010.. Fristen gikk visst også ut 21. februar 2008.. Dette er altså eksempel på en side der noen lyse hoder har tenkt noe smart, men der gjennomføringen ikke står i stil med den gode ideen. På tide å fjerne denne siden, eller blåse nytt liv i den, SV!

Ujevne SV
Et par konkluderende sluttpoenger til slutt. Og her, Nettavisen, vil det slett ikke stå at "SV er gode på alle områder". For ut i fra de kriterier som er trukket opp, og de vurderinger som jeg her har gjort knyttet opp mot disse, så er det god grunn til å holde fram at SV tvert i mot er svært ujevne i sosiale medier.

SVs nettside har elementer i seg som flere andre partier har mye å lære av. Nyhetsstrømmen er god, og tanken om tilretteleggingen for innspill er ellers åpenbart grunnleggende. Bra! Men utførelsen på dette siste punktet står ikke helt i stil med den gode intensjonen. På Twitter virker det derimot som partiet helt har glemt at det å prate med folk er noe av det mest elementære i medier som det tross alt er en grunn for at vi kaller sosiale. Facebooksiden er meget god på informasjon, svakere på dialog.

Totalt sett rangerer jeg SV bak Venstre, men foran KrF og Sp i sosiale medier.  

Bra om SV

Journalisten, forfatteren og statsviteren Frank Rossavik har brukt ett år på å skrive boken med det fiffige bokstavrimet "SV - Fra Kings Bay til Kongens bord" (selv synes jeg "Fra Orientering til regjering" ville vært en mer treffende tittel, også den med en viss rimefaktor). Han har brukt tiden godt. For dette er en bok det i framtiden bør være noe bortimot umulig å komme utenom for alle som vil lese seg opp på SV, skrive om partiet eller bare er generelt interessert i norsk politikk.

Rossavik tar oss lesere med på en kronologisk og fascinerende tidsreise på over 50 år, fordelt på 500 sider, sammen med et parti som har søkt og vunnet sin eksistensberettigelse til venstre for Ap i det politiske landskapet. En reise som favner fra utkastelsen fra Ap og den spede partistart i 1961, Kings Bay-dramatikken i 1963, EF-seieren i 1972 og den forunderlige venstresosialistiske samlingen i 1973, via nedturene på slutten av 70 og utover 80-tallet, miljøeffekten i 1989, til reisen i skyggenes dal på 90-tallet og rask vekst og brutalt fall rundt og etter tusenårsskiftet, paret med den historiske regjeringsdeltakelsen 2005-nå.

Det er særlig to røde tråder som fanger og fenger meg når jeg leser denne historien. Det ene er hvor nært SVs oppturer og nedturer er forbundet med Aps oppturer og nedturer. Når Ap gjør det bra, så sliter SV. Og når Ap sliter, så gjør SV det bra. Det andre er de vedvarende spenningene i partiet. Spenninger, eller konfliktlinjer om du heller vil, som handler om aktivister som står mot pragmatikere. Opprørere mot moderate. Venstre mot høyre. Jeg synes Rossavik får fram dette siste på en svært god måte, mens jeg savner en mer analyserende tilnærming til det første.

I det store og hele ville noen flere analytiske vurderinger av begivenhetene og utviklingstrekkene, hevet boken. For Rossavik besitter slike evner, og det er synd at de beskrivende passasjene i boken trenger de analytiske så mye til side. Til hans forsvar skal det dog sies at det å skrive en hel partihistorie i en bok, er et prosjekt som er såpass ambisiøst at mange tøffe prioriteringer må gjøres.

Bokens sterkeste del synes jeg er kapitlene som omhandler slutten av 80- og 90-tallet. Erik Solheims maktovertakelse og parkering av "museumsvokterne" beredte grunnen for Kristin Halvorsens lange ledertid og veien inn i regjering. Solheim var konfliktskapende, men trolig var en slik mann nødvendig for at partiet skulle bli klargjort for regjeringsmakt. Men det er et artig paradoks at noe av det første Thorbjørn Jagland gjorde i sin periode som utenriksminister, var å gjøre Solheim til fredsmegler på Sri Lanka. Eller som Rossavik tørt bemerker: "Hvordan Jagland kom på tanken om å bruke Solheim til å skape fred noe sted må fuglene vite.."

Selve regjeringsperioden er svakere dekket. Bl.a. fordi distansen, naturlig nok, mangler for å kunne sette tingene inn i et perspektiv. Jeg synes likevel det er bra at forfatteren tar oss med helt fram til valget i 2009. For det er nok flere enn meg som synes at den nære historien er vel så interessant som den fjernere. Fylkestingsvalget 2003 ble historisk godt for SV med hele 13 prosents oppslutning. Likevel var resultatet skuffende. Det sier mye om hvor høyt SV svevde i denne perioden og hvor dypt man har falt siden. Årets valg vil nok bli betegnet som ganske vellykket hvis man kommer i mål rundt 6 prosent..

Gleden over regjeringsmakt, paret med fortvilelse over velgerflukt, preger både Kristin Halvorsen og partiet denne siste tiden. Er hun nå i ferd med å kjøre sitt kjære parti i grøfta? Det er et spørsmål som burde vært stilt mot slutten av boken, men som ikke stilles. Og generelt synes jeg Rossavik er for snill og mild. Kanskje fordi han selv har SV-bakgrunn, men kanskje også fordi boken har et slags halvautorisert preg over seg, selv om dette åpenbart ikke er et bestillingsverk fra SV.

Lesere av denne bloggen vet at meningsmålinger er en tematikk som ligger mitt hjerte ganske nær. Derfor er det ikke til å unngå for meg å legge merke til at forfatteren går i den fellen å referere for mange og til dels ekstreme enkeltmålinger for å beskrive partiets opinionsnivåer, i stedet for å konsentrere seg mer om gjennomsnittet. På s. 488 hevdes det bl.a. at "nok en gang så opinionsundersøkelsene pene ut på vårparten. Allerede under landsmøtet kom Dagbladet med en måling der SV fikk 9,9, nesten like mye som Høyre". Dette er misvisende. Her kan du se hvor SV-ekstreme Synovate var den måneden Rossavik refererer til. Alle andre byråer hadde partiet på mellom 6 og 7 prosent.

Jeg har ellers ikke saumfart boken med rødpenn, men merker meg at Rossavik på s. 445 skriver at parlamentarisme ikke er grunnlovsfestet. Det er tull. Grunnlovsfestingen kom riktignok sent, i 2007, men godt! Det har forfatteren fått tilbakemelding om fra meg, og dette rettes nok opp i 2. utgaven.  

Ingen ting av dette bør imidlertid forhindre at boken bør leses. For dette er rett og slett en meget god bok om SV. Uten å være et mesterverk.