Analyse av Buskerud valgkrets

Av og til ønsker lokale og regionale medier at jeg skal beregne parti- og mandattall for enkeltfylker.  Mange partier har nå gjennomført nominasjonene før stortingsvalget neste år, og hvilke folk som kommer inn og hvem som må ut fra Stortinget gjør at stoffet kan personifiseres - noe som ofte gjør tallene mer interessante å presentere. I uka som gikk laget jeg tall for Drammens Tidende. Disse ble publisert på lørdag. La oss først ta en titt på dem:        

Tallene er basert på gjennomsnittet av fire nasjonale meningsmålinger fra byråer Respons, Sentio, Gallup og Infact. Målingene er tatt opp i perioden 12.-29. november, og regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som baserer seg på valgstatistikk. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distritsmandatene.

Ap tok fire mandater i 2009, mens H og Frp tok to hver. Sp fikk med seg utjevningsmandatet, noe som totalt sett ga de rødgrønne 5-4 i kretsen. Buskerud er en "vippekrets" som kan gå fra rødt til blått. Mine tall for øyeblikket indikerer borgerlig ledelse 6-3.

Innslagspunktet for et fast mandat i fylket ser ut til å ligge på i overkant av sju prosent. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nivået, så i øyeblikket er utjevningsmandatet det som SV, KrF, V og Sp eventuelt kan håpe på her. På de fleste av beregningene jeg har kjørt den siste tiden, kommer enten V eller Sp ut med utjevningen i fylket. På de aller siste tallene har jeg Venstre og førstekandidat Rebekka Borsch inne, mens Per Olaf Lundteigen (Sp) ryker.

Terskelen for to mandater i Buskerud ser ut til å være rundt 15 prosent, litt avhengig av stemmefordelingen på de øvrige partiene. Det er akkurat rundt dette nivået Frp ligger på nå, i følge mine tall. Ulf Erik Knudsen har takket nei til gjenvalg. Jørund Rytman ble lørdag nominert på topp. Han ser bankers ut. Morten Wold kapret annenplassen, antagelig den eneste (ex-)journalisten i landet med hjerte for Frp.. (det var en fleip som ikke er helt uten grobunn i virkeligheten). Ved inngangen til valgåret lukter det kampplass av Wold.

Klarer ikke Frp å forsvare to mandater, så vil den som blir størst av Høyre og Ap trolig få fire mandater. Høyre har nå et grep om teten, og holder sistemandatet i fylket - noe som i så fall gi både toppkandidat Trond Helleland, andrekandidat Anders Werp, tredjevalget Kristin Ørmen Johnsen og fjerdenominerte Christopher Wand stortingsplasser. Men Wand er helt avhengig av at Høyre holder sitt høye nivå hele veien inn.

Dette betyr at av Buskerud Aps fire frontfigurer i stortingssammenheng; Martin Kolberg, Lise Christoffersen, Torgeir Michaelsen og Laila Gustavsen, så ligger en av dem pt. tynt an. Fylkeslaget avholder sin nominasjon til helgen, og det blir meget interessant hvem av dem som må ta til takke med den usikre fjerdeplassen. Ikke minst på bakgrunn av avdekkingen av Kolbergs bruk/misbruk (stryk det som ikke passer) av sin maktposisjon.    

Summeres dette, så virker sju plasser rimelig sikre i mine øyne. Disse er Helleland, Werp og Ørmen Johnsen (alle H - trekløveret på bildet), de tre første hos Ap (som ikke er klare ennå) og Rytman (Frp). Sistemandatet ser ut til å bli en kamp mellom Wand, Wold og den fjerdenominerte på Aps liste. Jeg holder Wand litt foran  akkurat nå.  
   Frps opinionsnivå er et stort usikkerhetsmoment. Jeg viet derfor kronikkplassen i avisen dette temaet. Kronikken finner du under.           

Frp i trøbbel

Lenge har man kunnet regne to stortingsmandater som sikre for Frp i Buskerud. Nå er andreplassen høyst usikker.


Både ved valget i 2005 og i 2009 plukket Frp lett to mandater i Buskerud. Sist gang var partiet sågar i nærheten av tre mandater, men det holdt ikke hele veien inn for Ida Marie Holen som den gang stod på tredjeplass. Den som i dagens nominasjonsmøte i Frp sikrer seg andreplassen, enten det blir Morten Wold eller en annen, burde kunnet ta mål av stortingsdressen - hvis ting hadde vært noe i nærheten av det som har vært normalen for Frp de siste årene. Men noe har skjedd. For etter mine beregninger ligger partiet nå inne med kun ett mandat i Buskerud.

Vi må dog ta noen forbehold. For det hefter for tiden ekstremt stor usikkerhet til hva som er Frps reelle oppslutning. På onsdag presenterte VG en riksmåling, utført av Infact, som ga Frp kun 12,7 prosent. På torsdag publiserte NRK en måling, laget av Norstat, som ga Frp hele 21,6 prosent. Sentio utførte en Buskerud-måling for DT i september som viste 20 prosent til Frp og to sikre mandater. Noe av årsaken til disse store sprikene ligger i metodene byråene bruker. Noen legger lokalvalget 2011 til grunn når de «vekter» tallene, mens andre baserer seg på stortingsvalget i 2009. Frp gjorde et godt stortingsvalg og et elendig lokalvalg. De byråene som vekter mot 2011 ligger systematisk lavere på Frp enn byråene som vekter mot 2009. Sentio, som er DTs foretrukne byrå, er for tiden blant de som ligger aller høyest på Frp.

Jeg har valgt en mellomløsning og inkluderer både to byråer som vekter mot 2009 og to som vekter mot 2011 som bakgrunn for beregningene i dagens avis. Fordi det etter mitt skjønn finnes gode argumenter for begge metoder. Dette betyr at skulle «2009-byråene» ha rett, så ligger Frps nivå reelt sett trolig et stykke over de 14,6 prosentene jeg kom fram til. Og skulle «2011-byråene» ha rett, så er trolig tallet lavere. Sentios egne råtall for Buskerud (råtall er det folk faktisk har svart meningsmålerne, før tallene «veies»), basert på nasjonale målinger januar – november, gir Frp kun 11,2 prosent.

Min tolkning av råtallene er at de er et veldig dårlig tegn for Frp. Tall som bør gi generalsekretær Finn Egil Holm og andre tallknusere og strateger i partiet både en og to bekymringsrynker. Tallene gir oss også grunn til å spørre Sentio hvordan de begrunner at Frp-tallene veies så kraftig opp. Hvorfor tror de at det er omtrent dobbelt så mange Frp-ere som de som faktisk sier at vil stemme på Frp? Det hadde vært fint og fått et åpent svar på det her i avisen. Vi er, om ikke mange, så i alle fall noen som lurer på dette.

Skulle Frp være på vei ned mot en halvering av sitt 09-resultat, så snakker vi i Buskerud netto om 15 - 20 000 velgere som da enten allerede er borte eller er på vei bort fra Frp. Dette tilfører valgkampen en meget interessant dynamikk. For i så fall - hvor går alle disse velgerne? Mange har satt seg på gjerdet. Mange har allerede gått til Høyre. Eller de sier i alle fall at de vil stemme på Høyre. Kan noen av de andre partiene også plukke opp en del frafalne Frp-velgere? Særlig er disse velgerne en nøkkel for Ap. For også Ap ser ut til å lide store netto tap til Høyre. En god valgkamp kan sørge for at tapene til Høyre blir mindre enn det ser ut nå, men tap blir det etter alle solemerker. Det betyr at for å holde blokkbalansen noenlunde konstant, som er en helt nødvendig forutsetning hvis Stoltenberg og co skal lykkes med å ta en tredje valgseier, så må Ap kompensere ved å tiltrekke seg mange ex-Frp-velgere.

Får Ap 3 eller 4 mandater i Buskerud? Får Høyre 3 eller 4? Klarer Frp å berge sine 2 eller må de nøye seg med 1? Og går utjevningsmandatet til Sp eller Venstre? Det ser, rent matematisk, ut til å være hovedspørsmålene i Buskerud, i det valgåret vi nå snart går inn i. Det er ni måneder igjen, og alle som har vært borti et svangerskap vet at det er lang tid der mye kan skje. I politikken er det nærmest en evighet.


Men foreløpig er det tegn som tyder på at Frp er i trøbbel.

Velferd avgjør

Med jevne og ujevne mellomrom lager jeg prognoser og analyserer for Drammens Tidende. Sist lørdag hadde jeg denne analysen på trykk:

Det brygger opp til velferdskamp neste år. Regjeringspartienes plan for å komme på offensiven er å skremme med at de blå vil true den norske velferdsstaten.



Høyresiden, i betydningen Høyre og Frp, har aldri stått så sterkt som den gjør nå. 50,5 prosent av velgerne sier at de ville stemt på ett av disse partiene hvis det var stortingsvalg i dag. Mine beregninger viser at et slikt valgresultat ville gitt dem hele 87 mandater og rent flertall på Stortinget. Denne sterke vinden nasjonalt, gir gode blå forutsetninger foran lokalvalget neste år.


Jeg har brutt de nasjonale tallene ned på lokalnivå i alle fylker og i våre 20 største kommuner. Drammen lukter fremdeles helblått. Men også i Stavanger, Bærum, Sandnes, Asker, Sandefjord, Ålesund, Larvik og Karmøy ligger det an til rene blå flertall. I Buskerud fylkesting viser prognosen klart blått. I så fall blir det trolig maktskifte. Akershus, Vestfold, Rogaland og Hordaland ser også helblå ut. Regnes KrF og Venstre inn, så er det i tillegg et solid borgerlig forsprang i både Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Endog i tradisjonelt sterke rødgrønne kretser som Telemark, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er det nå en liten borgerlig overvekt. Selv i rødgrønne bastioner som Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane er det kun knappe rødgrønne flertall. Bare i Nord-Trøndelag ser det rødgrønne flertallet greit ut.


Martin Kolbergs plan for 2011 er å farge flere norske storbyer og fylker røde. Foreløpig er malekosten hans knusk tørr. Finansdebatten forrige måned avdekket hvordan de røde har tenkt å få åpnet malingsspannet. Godtgående Høyre skal limes så tett inntil Frp som overhode mulig slik at det kan argumentere langs linjen ”de blå vil rasere velferdsstaten som vi har bygd opp”. Tanken er at det skal bidra til økt velferdsskepsis til de blå, noe som i sin tur kan få fart på den røde motmobiliseringen av velgerne. Håpet er at velgere som det siste året har hoppet opp på gjerdet eller flyktet til Høyre p.g.a. misnøye med regjeringen, skal komme tilbake igjen. Lykkes de med dette, så er potensialet for et stort løft avgjort til stede.


Eldreomsorg er et hovedstikkord når det gjelder velferd. Temaet har preget mye av den politiske agendaen den siste måneden. Ikke minst i kjølvannet av TV2s avsløringer om uverdige forhold. Det tror jeg har bidratt til at Frp har fått et lite løft på målingene. Normalt sett er eldreomsorg Aps paradegren. Valgforskere sier gjerne at Ap ”eier” denne saken. Saken er meget viktig for mange velgere. Partiet må derfor for enhver pris unngå svekket velgertroverdighet her.


”Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldste. Nettopp derfor har regjeringen bevilget en milliard ekstra til kommunene – den såkalte eldremilliarden”, skrev Ap-representantene Torgeir Micaelsen og Tore Hagebakken i et DT-innlegg sist mandag. Sannheten er nok snarere den at Stoltenberg og co bladde opp milliarden for å kjøpe seg ro og forhindre mer velgerflukt. Så gjenstår det å se om milliarden kun blir et engangsbeløp som skaper et forventningspress som kommunene ikke vil være i nærheten av å innfri. Eller om den bidrar til et reelt og varig eldreløft.



Eldreomsorg har vært et svakt punkt hos Høyre i velgerøyne ved de siste valgene. Frp scorer vesentlig bedre. Skal Høyre lykkes med å holde dagens sterke oppslutning, så er partiet avhengig av å få opp standingen sin her. Søsterpartiet i Sverige, Moderatarne, lykkes for tiden stort med å vinne nye velgermarkeder gjennom å framstå som et velferdsparti. Selvransakelsen i norske Høyre etter det elendige valget i 2005, konkluderte med at det kalde ”kalkulator-Høyre” skulle bort og det ”varme og menneskelige” Høyre skulle fram. Holdninger i velferdsspørsmål er selve lakmustesten på om ”nye” Høyre bare er tom retorikk, eller om gamle Ap-velgere trygt kan stemme Høyre i klar forvissing om at partiet snarere vil videreutvikle ”den norske modellen” i stedet for å bryte den ned.


Reelle politiske forskjeller og meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. Derfor tviler jeg på om skremmebilder er måten å vinne moderne velgere på. Høyresiden prøvde å skremme med den ”røde fare” i 2005. Det var skivebom. Venstresiden skremmer nå med den ”blå faren”. Det kan også bli bom.


Hva om alle i stedet snakket mer om egen politikk?

Buskerud Aps tre tøffe utfordringer

Jeg skriver om noen av utfordringene for Buskerud Ap i tiden framover i Drammens Tidende i dag:

Buskerud Aps tre tøffe utfordringer

Ap vant valget. Men i Buskerud er det mange skår i gleden. Utfordringene fram mot valgene i 2011 og 2013 står i kø.

Gjennom en sterk sluttmobilisering klarte Ap å hente de siste velgerne som var nødvendig for å berge fire mandater i Buskerud og dermed sikre Laila Gustavsen en plass på Stortinget. Ap lyktes med dette primært fordi partiet nøt godt av at det ble et ”trygghetsvalg” der regjeringsspørsmålet kom meget sterkt i forgrunnen. Bakgrunnsmateriale fra TV2s valgdagsundersøkelse viser at Ap særlig spiste velgere av lillesøster SV. Men også Venstre og KrF mistet en del velgere til landets største parti. I tillegg greide Ap å mobilisere mange av de usikre velgerne i sluttfasen.

Tilsynelatende bør det derfor nå bare være fryd og gammen blant Buskerud Aps medlemmer, tillitsvalgte og i partiorganene. Går man noe grundigere inn i materien, så er det imidlertid grunn til noen doser bekymring i fylkespartiet. For Ap-framgangen i Buskerud var bare på ni tideler, mens snittet for landet som helhet var 2,7 prosentpoeng. Faktisk er Buskerud, sammen med Sogn og Fjordane, den valgkretsen hvor Ap gikk aller minst fram. Buskerud, med sin høye industrialiseringsgrad, bør normalt sett være blant landets aller beste Ap-fylker. Fortsetter denne negative utviklingen, så vil Buskerud bare være et gjennomsnittfylke for Ap i 2013. I så måte har ikke Buskerud Ap så veldig god grunn til å slå seg på brystet. For valgkampen 09 gjorde åpenbart andre fylkeslag i partiet langt bedre.

Ap gjorde også et godt skolevalg på landsplan, selv om partiet fortsatt sliter langt mer med appellen blant skoleungdom enn blant de ”ordentlige” velgerne. I Buskerud gikk det imidlertid litt skeis - her måtte Ap nøye seg med 21,5 prosent. Det var en tilbakegang på hele 8,1 prosentpoeng sammenlignet med skolevalget i 2007, noe som Buskerud AUF umulig kan være særlig fornøyd med. Bedre skolering av skoledebattantene er en opplagt vei å gå inn mot skolevalget om to år.

SVs svake valg og Aps framgang, førte til at SV ofret finansministeren til Ap. Det betyr at det nå er enda klarere at SV og Sp vil ri sine hjertesektorer (SV: miljø og skole. Sp: Landbruk og distrikt) maksimalt i regjering framover, mens Ap strammer grepet om helheten. Dagens enorme offentlige motsykliske pengebruken i kjølvannet av finanskrisen, kan ikke videreføres inn i 2011. Derfor satte statsminister Jens Stoltenberg inn Sigbjørn Johnsen som finansminister slik at han, ala 90-tallet, kan ta i bruk alle sine pedagogiske evner og hele Hedmark-arsenalet av jovialitet for å forklare det norske folk at det nå må strammes inn. Men tross all mulig sjarm; innstramninger betyr kutt. Og kutt er aldri populært. Derfor kan det bli tøft både for Johnsen, finanskomiteleder Torgeir Michaelsen og hele Ap å stå i mot den negative vinkingen som dette fort kan komme til å få både i nasjonale og lokale medier.

Spørsmålet som kan reises er om Ap etter hvert må innse at et godt lokalvalg i 2011 må ofres i bytte mot et håp om at fruktene av disse innstramningene igjen kan gi dem gjenvalg ved stortingsvalget i 2013. I så fall spøker det for Martin Kolbergs nystartede prosjekt ”Blå byer blir rød” der Ap etter sigende skal sette diverse kluter inn på å ta Drammen fra Høyre. Det som likevel kan være håpet for Ap, er at velgerne velger å straffe de styrende lokalt for disse antatte innstramningene, i stedet for å straffe de som sitter med makten nasjonalt. Men dette håpet er i mine øyne lyseblått. Eller kanskje rettere sagt lyserødt.

Dermed kan noen av Buskerud Aps utfordringer, eller målsettinger om du heller vil, på kort sikt summeres i tre hovedpunkter:
1. Snu den relativt sett nedadgående utviklingen i retning av Buskerud som et gjennomsnittsfylke for Ap, slik at fire mandater på Tinget beholdes også etter 2013.
2. Gjenerobre de tapte skansene hos skoleungdom i Buskerud.
3. Nedkjempe godtgående Høyre og ta tilbake Drammen i 2011.

Moderne velgere må alle partier, også Ap, slåss hver eneste dag for å beholde tilliten fra. Derfor er ikke hviling på valglaurbærene 2009 noe særlig til Ap-alternativ. Tøffe utfordringer venter. Jeg tror det skal bli meget hardt for Buskerud Ap å nå disse tre målene. Men helt umulig er det ikke.

Forsvarer Ap sine fire mandater i Buskerud?

Drammens Tidende trykker en kronikk av meg i dag hvor jeg ser på Aps situasjon i Buskerud:


Kan Ap forsvare fire mandater?

Det er hovedspørsmålet for Buskerud Ap i årets valgkamp. Svaret kan få stor betydning både for regjeringsmakten og statssekretær Laila Gustavsen.

Ap i Buskerud fikk 36,2 prosent av stemmene i 2005. Det holdt til å kapre fire mandater. Fjerdenominerte Torgeir Michaelsen berget sisteplassen med kun 600 stemmers margin ned til Høyre. Siden da har fylkespartiet byttet på mannskapet. Torbjørn Jagland har takket for seg, og Martin Kolberg har kommet inn på førsteplass i hans sted. Sigrun Eng har også gitt seg, noe som har ført til at Michaelsen har rykket opp til sikker tredjeplass og overlatt kampplassen til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Laila Gustavsen fra Kongsberg.

Antagelig må partiet minst over 35 prosent for å beholde de fire mandatene. I øyeblikket ligger Ap i Buskerud akkurat på dette vippepunktet. Mine beregninger, som er basert på gjennomsnittet av de ti siste nasjonale målingene og valgstatistikk fra Buskerud, viser at Gustavsen er hårfint inne. Men hun reddes av Høyres svake oppslutning, og det er uhyre lite som skal til før Anders Werp vipper ut Gustavsen.

Det så lenge stygt ut for Aps muligheter til å gjenskape resultatet fra 2005. I august i fjor lå partiet på 26 prosent nasjonalt og rundt 29 prosent i Buskerud. Det hadde ikke vært i nærheten av å holde. Men i likhet med velgere i de fleste andre land (med unntak av Island og USA), så søkte også norske velgere til de styrende i kjølvannet av finanskrisen. Velgerbevegelsene fra september til januar ga partiet en kraftig dytt opp til midt på 30-tallet nasjonalt, en trend som tilsa at partiet faktisk kunne lukte litt på 40-tallet i Buskerud. Et mer eller mindre vedvarende fokus på krise og atter krise, ga et velgersug etter trygghet. Hvilket parti er tryggere enn det partiet de aller fleste av oss har opplevd som statsbærende – nemlig Ap? Stoltenberg og co utnyttet den sjansen de fikk. Man lyktes i høst og tidlig vinter, godt med å framstå som partiet som folk fortsatt kan stole på når det røyner på. Milliardpakker av ulike slag har gjort at Ap har kunnet sette både den politiske og den mediemessige agendaen.

Det finnes imidlertid grenser for hvor mye krisesnakk vi orker å ta inn over oss. Det finnes grenser for hvor lenge mediene mener at en finanskrise har nyhetens interesse. Den grensen ble kanskje nådd i vinter. Parallelt med at regjeringen, som et produkt av Aps noe begrensede interesse for verdispørsmål, rotet det til i en salig blanding av lemfeldig saksbehandling og manglende politiske teft i flere saker på rappen, deriblant blasfemi og hijab, så ble agendaen flyttet bort fra økonomispørsmål og over på verdi- og innvandringstematikk. Krydret med at Frp trakk snikislamiseringskortet, så har dette den siste tiden gitt et velgerfrafall for Ap som igjen gjør Gustavsens plass meget usikker.

På kort sikt handler det for Ap om å få fokuset bort fra Røkke, verdier og innvandring og tilbake på økonomi og trygghet. En valgkamp som blir en konkurranse om hvem som har den beste politikken for ledighetsbekjempelse, vil antagelig være gull verdt for Ap. Kan man i tillegg få dyttet fram terningkastfavorittene Stoltenberg og Støre i så mange TV-debatter som mulig, paret med at ”rotet” på borgerlig side til stadighet blir fokusert og synliggjort, så lukter det kraftig av et vinnerscenario for Ap.

Men det er fullt mulig å trekke opp flere taperscenarioer også. Bl.a. er det en åpenbar fare at ledigheten blir såpass sterkt økende at velgerne gir partiet skylden for økningen. I et slikt velgertaktisk perspektiv er det grunn til å hevde at finanskrisen kom et halvt år for tidlig for Ap. For valget den 14. september kommer på et tidspunkt da de realøkonomiske konsekvensene har blitt meget merkbare for en rekke velgere. Dette kan fort slå tilbake på partiet.

I tillegg er det grunn til å minne om at norske valgkamper sjelden har en helt entydig retning. I stedet blir ofte et bredt spekter av saker avgjørende. Derfor er det neppe nok for Ap å utelukkende befeste ledighetstronen for å gjøre et strålende valg. Partiet må også være i front i andre saker, som skole og eldreomsorg, og samtidig gjenta den relative suksessen fra 2005 hvor Ap tok tilbake tapte velgerskanser fra SV fordi man la både retorikk og politikk flere hakk i venstreorientert retning. For det tomrommet som den forrige Stoltenberg-regjeringen (2000-01) etterlot seg til venstre, gjorde det fryktelig enkelt for SV å vokse seg store på frustrerte velgere som ikke kjente igjen i Ap.

Greier Ap dette, så kommer det til å gå veien for både Laila Gustavsen og fornyet regjeringsmakt. Greier man det ikke, så kan begge deler ryke.