Menneskelige politikere 2

For en uke siden hadde jeg en interessant diskusjon med Carl-Erik og Cecilie Staude om rommet for menneskelige sider blant politiske ledere. Den diskusjonen inspirerte meg til å skrive en kronikk om dette temaet som Drammens Tidende i dag publiserer.


Freddy Hoffmann, Jonas Gahr Støre og Bertel Haarder har et par ting felles. De er alle politikere som i det siste har vist fram sine menneskelige sider. På vondt. Men også på godt. 

Om ekteskapet til Drammen Aps ordførerkandidat Masud Gharahkhani, ble varaordfører Freddy Hoffmann (H) sitert på følgende i Drammens Tidende 28. januar:

- Alt tilsier at dette er arrangert på en måte, uten at jeg skal påstå at det er det.
Hoffmann tvilte også sterkt på om det virkelig er mulig for en nordmann å finne kjærligheten i Iran.

Offisielt har det lenge vært hevdet at Norge kun har hatt kontakt på embetsnivå med den palestinske og mildt sagt omstridte organisasjonen Hamas. Men i et intervju med TV2 sa Hamas sin toppleder Khaled Mesaal at han hadde ført flere samtaler med utenriksminister Jonas Gahr Støre. TV2 fulgte fortjenestefullt opp saken og på direkte spørsmål (27. januar) om utenriksministeren hadde hatt samtaler med Meshaal, svarte Støre “Nei”. Så ble han usikker, og ba om at spørsmålet ble stilt på nytt, før han noe motvillig innrømmet at joda, han har hatt samtaler med Hamas-lederen.

Rett før jul gikk klippet med den vanligvis så pertentlige danske ministeren Bertel Haarder, sin “seiersgang” på Yotube. Haardel gikk fra det meste av konsepter og ga journalisten som stilte spørsmål som han syntes var helt håpløse, en verbal omgang han sent vil glemme. Uttrykk som røvhul, dumme svin, du behandler meg som lort og piss meg i øret, dirret i luften.

Drammens Tidende og Hoffmann viderebrakte løse rykter ut til mange av oss som ikke engang ante at slike rykter eksisterte. Samtidig avdekket Hoffmann holdninger som mange finner avskyelige. Støre var slumsete og kom med en løgn på TV. Haardel framviste en oppførsel og brukte ord og uttrykk som ikke sømmer seg noe sted. De fortjener den refsen de har fått.

Samtidig er det en annen side ved disse tre eksemplene som jeg finner grunn til å dvele ved. For de sier meg noe om at politikere også er mennesker. Hva gjør vi mennesker? Vi sprer bl.a. rykter. Vi lyver – visstnok opptil flere ganger hver eneste dag. Vi bruker av og til ord og uttrykk som vi burde ha spart oss for. Kort sagt; vi viser fram ulike sider av oss selv. Gode sider. Dårlige sider.

Det er, og det bør være, strenge krav til oppførsel for den politiske eliten, enten vi snakker om den lokale varianten eller den nasjonale. For toppolitikere er ledere som bør gå foran som gode eksempler. Men også for ledere må det være rom for tabber. Det må være rom for ikke å tenke på omdømmet 24 timer i døgnet.

Det bør rett og slett være plass for menneskelig romslighet, selv på lederplan. Hvis ikke, så ender vi opp med en gjeng lederroboter. Er det bare slike ledere vi vil ha? Og spør du meg, på et mer generelt grunnlag, så er det noe deilig befriende ved politikere som av og til kan gi fullstendig i blaffen i de riktige og flotte medierådene som de stadig vekk får fra diverse PR-folk og kommunikasjonseksperter rundt seg. For det finnes knapt noe kjedeligere enn utelukkende veldreide og medietilpassede ytringer.

Å kunne håndtere media er en sentral del av en toppolitikers hverdag. Det er ikke til å underslå. Jeg vil derfor ha politikere som fikser den biten og som gjør seg bra på TV. Som en Jens Stoltenberg. Men jeg vil også gjerne ha politikere som sleiver og slumser litt. Slik som Thorbjørnene Berntsen og Jagland. Fremfor alt vil jeg ha politikere som er gode når kameralysene og mikrofonene er slått av og journalistblokkene borte. Som en Jan Petersen-type.

For det viktigste er tross alt ikke om man kan briljere i media eller ei. Det viktigste er at man skjøtter det tillitsvervet man har fått av sine velgere, på best mulig måte. Derfor trenger vi et mangfold av helt ulike typer som kan skape friksjon og spenn både i det offentlige rommet som vi velgere ser, men vel så gjerne i de mange krokene vi ikke ser. Vi trenger politikere som viser oss politikkens menneskelige ansikt.

Politikkens menneskeliggjøring har Hoffmann, Støre og Haarder på hver sin måte bidratt til. Det er det kanskje grunn til å være glad for. Tross alt.

Betenkelige partibytter

Hele fem representanter i Drammen bystyre har byttet parti i løpet av inneværende kommunestyreperiode. I tillegg til et par bytter i omegn fikk dette meg til å reflektere rundt partibytter som demokratisk fenomen i Drammens Tidende i går:


Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.


Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?

Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.


Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.


En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.

Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.

Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.

De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.