Tidenes blåeste valg?

Eller kan de rødgrønne komme seg i land med et anstendig resultat? Jeg analyserer og spekulerer i en kronikk i Dagsavisen. Hiv gjerne inn dine betrakninger.

Må vi mores til døde?

I en meget interessant kronikk i Aftenposten i dag hevder språkviter Eirik Vatnøy at de politiske TV-debattene har blitt så medieregissisert at selve de politiske sakene drukner i dramaturgiens krav til underholdning, personorientering og konflikt. I en analyse for den liberale tankesmien Civita har han bl.a. gått igjennom NRKs valgsendinger Velg!09 og funnet ut at om lag halvparten av programledernes spørsmål dreide seg om regjeringskonstellasjoner.

Jeg synes et nøkkelspørsmål er om programskaperne treffer blink med sine valg av vinklinger. Eller er det snarere slik at man dermed undervurderer sitt publikum? Jeg tror en slags mellomting er det beste. Dvs. at et visst underholdningselement og temperatur bør være til stede for å skape interessere og fenge seere som i utgangspunktet kanskje ikke er mer enn sånn passe interessert i politikk. Samtidig bør det være slik at vi seere ikke alltid må underholdes nærmest til døde. En saklig og god debatt der folk får snakke ut og der det er mulig å følge med på resonnementer, kan også være meget godt TV.

Hva mener du?

Frp fester grepet om Nord-Norge

I den siste bloggposten i serien om partienes geografiske variasjoner knyttet til 09-valget, skal jeg ta en titt på Frp. Partiet har den jevneste geografiske profilen av alle. Frp-oppslutningen svinger mao. mindre fra fylke til fylke og landsdel til landsdel enn for de andre partiene. En forklaring på dette, er at Frp (av stortingsspartiene) er det nyeste tilskuddet i partifloraen og således i mindre grad har sin forankring i de gamle skillelinjene (sentrum-periferi, kultur osv), men i stedet målbærer motsetningene langs nye dimensjoner som særlig innvandringsspørsmålet.

Dette betyr ikke at ikke også Frp har sine geografiske styrker og svakheter. Tradisjonelt har partiet stått sterkt i Oslo og fylkene rundt Oslo, på Sørlandet og Sørvestlandet. Ved de senere valgene har imidlertid Oslo gått fra å være ett av de beste Frp-fylkene til å bli ett av de dårligste. Underliggende velgerstrukturer i Oslo som klart økende innvandrerandel og sterk utdanningsvekst er en stor ulempe for Frp. Også Vest-Agder gjorde partiet en kraftig dipp ved 01-valget, trolig knyttet til at Frp-utrenskningene (med Vidar Kleppe i front) slo særlig sterkt inn her. Men nå har man hentet seg inn og endog vokst så mye at kretsen ved 09-valget ble landets sterkeste Frp-fylke. En topplassering som Vest-Agder deler med Møre og Romsdal, ett annet fylke som har vist en bemerkelsesverdig Frp-styrke ved de tre siste valgene.

Dette betyr at Vestfold, som har vært Frps beste krets siden 1993, ved fjorårets valg måtte ta til takke med tredjeplassen. Fylket har vært noe preget av et sterkt bompengefokus, noe som nok har gagnet Frp ekstra. Når bompengespørsmålet nå er er mer avklart, så har trolig Frp også mistet noen "bompengestemmer". En tilbakegang fra 29,3 i 2005 til 27,2 i 2009 var likevel mer enn ventet ved et valg der Frp på landsplan gikk fra med 0,8 pp.

Frp gikk ellers fram i samtlige andre fylker, med ett unntak. Og det unntaket var Østfold. En titt på lokatallene viser at det sviktet særlig i Fredrikstad med en tilbakegang på godt over tre prosentpoeng. En forklaring på dette kan være at noen velgere har valgt å straffe Frp for lokale forhold som dundrende budsjettunderskudd og Frp-ordfører i pinlige seanser.

Det mest interessante geografiske Frp-trekket er imidlertid at partiet tok noen store jafs i Nord-Norge. Det har tidligere vært sagt og skrevet en hel del om Frps økende styrke i nord, men faktum er at dette stort sett har vært et meningsmålingsfenomen. Ved selve valgene har nordlendingene stemt Frp i mindre grad enn resten av landet. Men ved dette valget gjorde Frp det klart bedre i både Troms og Nordland sammenlignet med landssnittet. Og også i Finnmark er partiet nå like ved sitt gjennomsnitt.

Jeg tror Kystpartiets kollaps ved 09-valget særlig har kommet Frp til gode. De hadde en protestvelgerprofil som lignet Frps og en del av deres velgere har trolig havnet her. Frp har sannsynligvis også utnyttet KrFs voldsomme nedtur i nord til sin fordel. I tillegg må Frp denne gang ha greid å mobilisere noen av dem som tidligere har kunne tenke seg å stemme på partiet, men som har latt være fordi de ikke helt turde når det kom til stykket.

I så måte er noen barrierer brutt for Frp i nord.

Høyre bedrer distriktsprofilen

I min lille bloggserie om partienes geografiske variasjoner, er det nå Høyre sin tur. Et parti som har hatt en bemerkelsesverdig sterk utvikling det siste året. Oppturen startet så smått i valgkampen i fjor og har senere bare ballet på seg i en slik grad at partiet nå endog har passert Frp på gjennomsnittet av målingene.

Jeg fant klare tegn til geografisk nedsliping hva gjelder Aps oppslutning. Og etter å ha studert Høyres valgresultat 2009 synes jeg dette er en bra konklusjon også for vårt nest eldste parti. Det betyr ikke at de geografiske svingningene er små. Tradisjonen tro ble Nord-Trøndelag landets svakeste Høyre-fylke med en oppslutning på 8,9 prossent. Etterfulgt av Hedmark og Finnmark. Mens Akershus for fjerde stortingsvalg på rad ble Høyres beste krets med en oppslutning på 23,1 prosent. Etterfulgt av Oslo og Hordaland.

Men den prosentvise Høyre-framgangen i Akershus og Oslo var mindre enn i mange andre fylker. Hordaland puster nå Oslo Høyre i nakken og kan være forbi i 2013. Også Buskerud, Rogaland og Vestfold fortsetter å være gode kretser for Høyre.

Den geografiske nedslipingen handler ikke bare om at Høyre, relativt sett, gjør det noe svakere i sine to beste kretser. Det dreier seg også om at partiet er i ferd med å redusere sine svakheter i "distriktsfylker" som særlig Oppland, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Troms. Det er således tegn som tyder på at Høyres framgang er denne gang er bredere enn ved det gode valget i 2001 da framgangen var særlig sterk i Høyres beste fylker.

I sum tolker jeg dette som et tegn på at "bypartiet" Høyre nå er i ferd med å feste et bedre grep på distriktene.

        

Sør- og Vestlandet redder KrF

I mine ettervalgsanalyser har jeg tatt for meg de geografiske profilene til Rødt, SV, Ap og Sp. Turen er nå kommet til KrF. Den tradisjonelle kunnskapen om partiets velgere tilsier at KrF har sin styrke på Sør- og Vestlandet, mens man - litt enkelt sagt- står svakt i resten av landet.

Er det slik fortsatt? Ja. Som i 2005, ble partiet ved fjorårets valg stående igjen med fire faste mandater: Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal. I landets øvrige valgkretser har ikke KrF pt. styrke nok til å kapre rene distriktsmandater. Slik sett utgjør Sør- og Vestlandet partiets livsforsikring. For selv om KrF skulle falle under sperregresen ved neste valg, så vil partiet trolig bli representatert fra i alle fall 2-3 av disse fylkene. Jeg holder Rogaland som det sikreste KrF-mandatet, etterfulgt av Hordaland og Vest-Agder, mens Møre og Romsdal er det mest usikre "kortet".

Hva er forklaringen på dette fenomenet? I korte trekk handler det om tradisjon, kultur og verdier. De såkalte motkulturene (avholdsbevegelse, legmannsbevegelse og målsak) har stått, og står fortsatt, sterkere her enn andre steder i landet. Verdikonsevaratismen står sterkere og det samme gjør familieverdiene. Dette er en fordel for motkulturpartiet framfor noe i norsk politikk; KrF. Men vær oppmerksom på at motkulturen på Sør- og Vestlandet (også) er svekket.

Valgresultatet på 5,5 prosent var elendig for KrF. Det var partiets svakeste valg siden partiet ble landsomfattende i 1945. KrF gikk tilbake i samtlige fylker, sammenlignet med 05-valget. Relativt sett var tilbakegangen minst i Aust-Agder og Rogaland. Vest-Agder ble, for niende stortingsvalg på rad, partiets beste krets med en oppslutning på 15,5 prosent. Mens Hedmark var svakest for KrF med stusselige 2,5 prosent. De geografiske variasjonene er dermed meget store for partiet, dog noe mindre enn for  Senterpartiets del.

Det er sikkert noen KrF-ere som hadde håpet på diverse personeffekter av at kjente politikere toppet listene. Jeg kan ikke finne spor av noen Hareide-effekt i Akershus. Det er ingen Tørresdal-effekt å spore i Nord-Trøndelag. Og jeg kan ei heller se tegn til noen Hansen-effekt i Vestfold. Dette forsterker mine stadige tilbakevendene påstander om at personeffekter i rikspolitikken i stor grad er overdrevet.

Jeg merker meg likevel at Rogaland, igjen sånn relativt sett, trender klart positivt for KrF. Eller sagt på kanskje noe mer forståelig måte: KrF-tilbakegangen i Rogaland har vært liten sammenlignet med andre steder. Jeg vil derfor strekke meg til å si at det er mulig at dette kan tolkes som å være en aldri så liten fjær i den hatten som listetoppen Dagfinn Høybråten trolig ikke bruker.

Ellers er det interessant å se hvordan KrF totalt har mistet grepet på Nord-Norge sammenlignet med glansperioden ved valgene i 1997 og 2001. Tilbakegangen har her vært kolossal. Denne trenden har falt sammen med at Ap i stor grad har gjenvunnet mye av den styrken som gikk tapt i nord rundt tusenårsskiftet.
Således er det grunn til å tro at KrF har lekket mer velgere til Ap i nord enn de har gjort andre steder.

 
 


       

Senterpartiet er nest størst..

..i Sogn og Fjordane. Partiet er her om lag like stort som Høyre og Frp til sammen. Dessverre for Sp sin del så er Sogn og Fjordane et heller sært fylke i valgsammenheng (og kanskje i andre sammenhenger også..?). Partiets nest beste fylke er Nord-Trøndelag. Lenge var det omvendt. Fram til 01-valget var Nord-Trøndelag nr 1 og Sogn og Fjordane nr 2 for Sp. Generelt er jeg skeptisk til å tillegge personeffekter stor betydning ved riksvalg, men jeg gjør her et unntak og ser slett ikke bort i fra at partiet her kan ha nytt godt av en Navarsete-effekt de senere årene.

Jeg kan ikke annet enn å trekke litt på smilebåndene over variasjonene i Sps oppslutning i vårt ganske land. De som tror sentrum-periferi-dimensjonen har utspilt sin rolle i norsk politikk, anbefales herved å ta en titt på Sps geografiske profil. For her svinger det fra over 25 prosent i Sogn og Fjordane til 1 fattig prosent i Oslo. Fra 15,6 i Nord-Trøndelag til 3,1 i Akershus. Fra 12,4 i Oppland til 3,2 i Vestfold  - for å ta de seks mest ekstreme fylkene.

Sp er dermed det partiet som desidert har de største geografiske svingningene. Partiets rolle som ivaretaker av produsentinteressene innenfor den konfliktlinjen som Stein Rokkan omtalte som motsetningen på varemarkedet (produsenter vs. konsumenter) er en hovedforklaring på det. Eller noe mer folkelig sagt; Sp er og blir et bondeparti - eller et distriktsparti om du heller vil. Et parti som dermed har heller liten appell i urbane strøk. I så måte er den klare urbaniseringstrenden i velgermassen et meget bekymringsfullt trekk - med tanke på partiets framtid.

Sp gikk beskjedent tilbake på landsplan ved valget i fjor. 6,2 var et minus på 0,3 pp sammenlignet med 05-valget. Historisk sett er det meget svakt, faktisk partiets nest dårligste valg noensinne (bare 2001-valget er svakere). Like fullt var det et resultat som er til å leve med for partiet - man holdt da stangen sånn noenlunde til tross for at man er minipartner i en rødgrønn koalisjonsregjering. Partiet klarte seg langt bedre enn kollega SV.

Sp gikk fram i fire fylker: Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Troms. Mens man stod på stedet hvil eller gikk tilbake i de øvrige 15 valgkretsene. Tilbakegangen var verst i Telemark, Finnmark og Sør-Trøndelag med over ett prosenpoeng i minus.

Jeg må fundere litt mer over hva Sp-framgangen på hele Vestlandet (minus Rogaland) kan skyldes - bortsett fra Navarsete (har du forslag?). I Troms kan en delforklaring være at Kystpartiets fiasko (-7,5 pp) sendte en del av deres tidligere velgere i fanget på Sp.

Konklusjon: Senterpatiets skarpe geografiske profil består. Og Sogn og Fjordane blir mer og mer ekstremt...

Rødts problemer

I dag er jeg for andre gang sitert i Klassekampen fra samme telefonsamtale med en av avisens journalister. Vinklingen denne gang er på Rødts problemer med å appellere til velgerne. Partiet avholder forvørig landsmøte til helgen. Der blir trolig relativt ukjente Turid Thomassen valgt som ny partileder etter Torstein Dahle.

Mine uttalelser har forvoldt lederen i Rødt Sør-Trøndelag, Ronny Kjelsberg, et visst besvær. Han gir meg pepper for ikke å ha avvist journalistens spørsmål med henvisning til at statistikken er for tynn. Jeg er enig i at det statistiske materialet i Valgundersøkelsen er altfor snaut til å danne et godt bilde av Rødts velgeroverganger, noe jeg også har blogget om tidligere.

Mitt hovedpoeng, som jeg synes kommer ganske så godt fram i dagens KK, er at det likevel er god grunn til å fastslå at Rødt mislyktes med å utnytte SVs regjeringsdeltakelse og høyresving. Det viser jo det svake valgresultatet på 1,3 og null mandater. For første gang i historien satt SV i regjering ved et stortingsvalg. Rødt hadde dermed en historisk mulighet ved dette valget til å framstå som det eneste venstreopposisjonelle partiet i landet med muligheter for Stortingsplass. Potensialet hva gjelder å fange opp tusenvis av SV-velgere som syntes sitt parti var blitt altfor pregløst og regjeringsgrått, burde ha vært stort.

Dette potensialet burde Rødt greid å hente ut, men partiet rotet vekk sjansen. Trolig fordi mange velgere fortsatt ser på partiet som altfor sært, noe som åpenbart gjør terskelen for å gi det sin stemme meget høy. Noe som gjorde at en del potensielle Rødt-velgere faktisk i stedet gikk til Ap eller satt seg på gjerdet.
Hvordan Rødt skal senke denne høye terskelen noe, bør være et hovedanliggende på det kommende landsmøtet.

Mitt tips: Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!

SVs geografiske profil

Del 2 i min gjennomgang av partienes geografiske profiler tar for seg SV. Det er et parti som tradisjonelt sett har hatt et bra tak på Nord-Norge, Oslo og til dels indre Østlandet og Trøndelag. Mens man har slitt på Sør- og Vestlandet og til dels Oslofjord-regionen (minus Oslo).

Valget i fjor bekreftet denne SV-profilen. Det er likevel verdt å merke seg noen ferske endringstrekk: Oslo har nå blitt den klart beste valgkretsen for partiet. Tidligere vekslet Finnmark og Nordland på å inneha førsteplassen hva SVs oppslutning angår. Nå er det hele 2,2 prosentpoeng ned fra Oslo på førsteplass (10,3 prosent) til Finnmark på andreplass (8,1).

Som i 2005 ble Møre og Romsdal SVs verste valgkrets. Hadde Norge stemt som velgerne i Møre og Romsdal, ville partiet havnet under sperregrensen. Også i Vest-Agder måtte partiet se det stygge 3-tallet i øynene.

Jeg merker meg at de geografiske forskjellene hva gjelder SVs oppslutning, er økende. I Oslo kommer partiet ut med en fylkesfaktor på 1,66. I Møre og Romsdal med en faktor på 0,61. Mens sprikene i 2005 var 1,5 for beste valgkrets og 0,7 for verste.

Det er også grunn til å bite seg merke i at når et parti går såpass mye tilbake som det SV gjorde ved forrige valg (fra 8,8 til 6,2), så går partiet tilbake i alle valgkretser. Hovedtrekket er derfor at valgvinden blåser i samme retning over hele landet. Men samtidig er det også slik at den blåser sterkere noen steder og svakere andre steder.

Den relative tilbakegangen var sterkest i Aust-Agder. Men også i Kristin Halvorsens gamle hjemfylke, Telemark, gikk det på dunken. Fra å ha vært et fylke der oppslutningen lå godt over landssnittet i 2001, har Telemark SV nå havnet et stykke under snittet (5,3 prosent). Den relative trenden de senere årene er også bekymringsfull, sett med SV-øyne, i fylker som Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Oppland, Nord-Trøndelag og Finnmark. Mens det, i alt SV-mørke, er små relative lysglimt å hente i Rogaland, Sør-Trøndelag og Vestfold - i tillegg til Oslo.

SV har, kanskje overraskende for noen, best tak på velgere med høy utdanning og inntekt. I og med at det blir flere velgere med høyere og høyere inntekt og utdanning, burde framtiden, velgerstrukturelt sett, se ganske bra ut for partiet. Likevel bør det klarere Oslo-stempelet etter valget i fjor vekke bekymring. Fordi SV nå er i ferd med å pådra seg et stempel som eliteparti.

Det kan også bidra til å kaste lys over det faktum at velgerne ikke lenger protesterer mot Ap ved å gå til SV.
     

Rødt trender opp i Oslo

Jeg fortsetter med mine ettervalgsanalyser. Nå synes jeg tiden er inne for å se noe nærmere på de geografiske variasjonene i oppslutning om de ulike partiene ved stortingsvalget. Jeg begynner med Rødt i dag, og skal senere ta for meg de andre partiene i tur og orden.

Rødt hadde reelt sett to sjanser på mandat; Hordaland og Oslo. Av disse holdt jeg Oslo som den klart beste muligheten før valget. Og slik ble det. For Rødt oppnådde kun 2,5 i Hordaland og var dermed ikke i nærheten. 4,0 i Oslo var nære, men det holdt ikke.

Det er godt mulig at en del potensielle Rødt-velgere i de andre 17 valgkretsene ser på en stemme på Rødt som bortkastet og av den grunn vurderer Ap, SV eller blir hjemme. For Rødt gjør det noe bedre ved lokalvalg. Derfor bør en være litt forsiktig med å vurdere den geografiske oppslutningen om partiet ved riksvalg altfor bastant. Men jeg merker meg likevel at Oslo nå er i en klasse for seg hva gjelder partiets oppslutning. Partiet er her f.eks. langt større enn KrF og milevidt foran Sp. Partiet økte med et helt prosentpoeng i byen sammenlignet med 05-valget, og kom i fjor ut med en fylkesfaktor=3,1 (utregnes ved å dividere oppslutningen i fylket på landsresultatet).

Mine beregninger nå viser at Oslo vil få to flere mandater ved valget i 2013 som et produkt av at den fylkesvise fordelingen skal justeres i pakt med befolkningsutviklingen. Dette bør gir Rødt en god sjanse til å komme seg inn på Tinget ved neste korsvei. Det fordrer dog at stemmenivået fra 09 opprettholdes.

Utviklingen i Hordaland bør bekymre partistrategene (i den grad det finnes slike i Rødt..). Her har det gått utforbakke siden valget i 2001. Hordaland var partiets beste i både 2001 og 2005, men er nå solid bak Oslo. Interne problemer kan muligens ta noe av skylden. Like fullt er man nå så langt unna mandat i fylket, at det må bortimot en dobling av oppslutningen til for å ta et mandat i 2013. Selv om også Hordaland vil få ett mandat mer sammenlignet med 2009.

Finnes det noen andre fylker hvor Rødt kan ha en viss reell sjanse i 2013? Nei, er det korte og brutale svaret på det - sett med røde øyne. Man er ikke i nærheten av noe som helst noen andre steder. Da må man i så fall, på noe sikt. håpe på en endring i valgsystemet. F.eks. en senking av sperregrensen til to prosent. Likevel er det noen små lysglimt i Rødts mørke. 1,5 i Troms var relativt sett meget bra. Særlig er oppslutningen i Tromsø et lyspunkt. Også i Telemark og Nordland gjorde partiet det hakket bedre enn hva man kunne forvente, gitt at landsoppslutningen er 1,3. I Sogn og Fjordane trender også Rødt opp.

Men partiet er og blir et storbyfenomen ved riksvalg. Ellers i landet sliter man stort sett meget tungt. Det er hovedbildet.         

Velgeroverganger 2009

I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. Eller forresten - stryk 17. mai. Det er en dag jeg ikke er allverdens begeistret for. Og bursdagene er ei heller helt hva de en gang var. Men uansett; dere skjønner hvor jeg vil. Dette er en god dag. Hva har skjedd? Jo, jeg studerer velgerovergangene fra valget i 2005 til 2009...

Dette er de første publiserte resultatene fra valgundersøkelsen i regi av Bernt Aardal. Foreløpig har vi kun hatt valgdagsmålingene å forholde oss til, men nå får vi omsider mer kjøtt på beina. Denne valgundersøkelsen bygger på velgere som er intervjuet både i 2005 og 2009, i motsetning til valgdagsmålingene som bygger på respondentenes erindring av hva de stemte i 2005. Slike erindringsspørsmål har den svakhet at mange "husker feil", noe som kan gi store feilkilder.

Derfor er det grunn til å holde en knapp på undersøkelsen til Aardal og co for å finne ut hva som egentlig skjedde ved valget i fjor. Jeg er imidlertid noe kritisk til også Aardals undersøkelse fordi bare 690 personer er fulgt fra 2005 til 2009. Jeg ville helst hatt 1000 personer eller mer; 690 er for snaut - særlig for de minste partiene. Dette betyr at vi også må være sunt kritiske til Aardals tall. Og av disse 690, så var det 77 som ikke stemte i 2009. Dvs at utvalgstallet stemmegivere er på lave 613.

Er partifordelingen representativ i utvalget?
Fordelingen ser slik ut (avvik fra valgres. parantes):
Rødt 1,3 (-)
SV 9,6 (+3,4)
Ap 33,6 (-1,8)
Sp 7,0 (+0,8)
KrF 4,9 (-0,6)
V 4,4 (+0,5)
H 20,7 (+3,5)
Frp 17,8 (-5,1)

Vi legger merke til at SV og Høyre er klart overrepresentert i utvalget, mens Frp er solid underrepresentert. Dette må vi ha i mente når vi skal tolke tallene

La oss gå igjennom noen av hovedtallene i ro og mak.

Det første tallet som påkaller interesse er at velgervandringene totalt sett er klart lavere enn i 2005. "Bare" 39 prosent av velgerne byttet standpunkt mellom 2005 og 2009 - mot 47 prosent mellom 2001 og 2005. Dermed brytes en oppadgående trend på den fronten. Jeg må tenke litt mer på mulige årsaker, men en hypotese er at toblokkspolitikkens renessanse 2005-2009 via todelingen rødgrønn regjering vs opposisjon, har bidratt til å semtentere velgerpreferansene i noe større grad.

Så til partiene:

Rødt: Valget 2009 var en stor skuffelse for dem. Med tanke på at SV sitter i regjering og rommet til venstre ligger åpent, burde resulatet vært noe helt annet enn stusselige 1,3. Valgundersøkelsen gir oss dessverre ingen svar - det er alt for få Rødt-velgere i undersøkelsen til å gi noen god empirsk analyse. Men tallene antyder at SV faktisk har en netto gevinst til Rødt - noe som i så fall ville vært meget oppsiktsvekkende. Valget 2009 er uansett et solid tankekors for Rødt - når skal partiet noen gang lykkes når de ikke lykkes selv med  SV i regjering?

SV: SV gjorde nok et elendig valg og endte på traurige 6,2. Hvor gikk SVs veglere fra 2005? Som ventet lekket partiet kraftig til Ap. Hele 16 prosent av SVs 05-velgerne gikk direkte til storebror Ap, i følge undersøkelsen, mens ytterst få gikk andre veien. Dermed led SV et betydelig netto tap til Ap. Også regjeringskollega Sp hentet en del velgere fra SV, mens Høyre faktisk også vokste seg større på SVs bekostning. SV hadde en lojalitetsandel på svake 57. 12 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV - det er dobbelt så mye som ellers i befolkningen, men like fullt et svakt tall til SV å være. Husk også at dette tallet trolig er for høyt pga SVs overrepresentasjon i utvalget, jeg tipper at den reelle andelen førstegangsvelgere som stemte SV ligger i sjiktet 9-10.

Ap: Hentet de 2-3 prosentpoengene i valgkampens sluttfase som var tvingende nødvendig for at de rødtgrønne skulle beholde makten. Ap forsynte seg grovt av SVs og Sps 2005-velgere. Men Venstre avga også noen velgere til Ap. Jeg merker meg at Ap imidlertid led netto tap til både Frp og Høyre. En trend som har forsterket seg etter valget særlig hva gjelder overganger til Høyre. En lojalitetsandel på 73 prosent er solid og viser at Ap evnet å mobilisere. Det må også være oppløftende for partiet at hver tredje førstegangsvelger stemte på Ap. Det er en aldersgruppe som Ap tradisjonelt har slitt veldig i.

Sp: Valgresultatet på 6,2 var ikke all verdens, men det kunne gått verre. For nettotapet til Ap er bekyringsfullt stort, sett med Sp-øyne. Gevinsten fra SV kompenserer imidlertid en god del, slik at partiet holdt stangen fra 05 sånn noenlunde. Valgundersøkslen viser at hele ti prosent av kvinnene i alderen 18-29 stemte på partiet. Det er et overraskende høyt tall. Hyggelig for partiet hvis det stemmer, men min antagelse er at et ensifret tall nok er mer korrekt.

KrF: Gjorde tidenes svakeste valg med sine 5,5. Til tross for at så mange som 69 prosent av partiets 05-velgere stemte på partiet igjen. Den høye lojalitetsandelen illustrerer både partiets styrke og svakhet på en gang. Styrken er at man har en kjerne som er stor nok til å holde partiet over sperregrensen med ok margin selv i dårlige tider. Svakheten er at KrF for tiden ikke evner å tiltrekke seg nye velgere. KrF lekket primært til Høyre.

Venstre: Kollapset i sluttfasen av valgkampen og måtte ta til takke med forsmedelige 3,9 prosent og skarve 2 representanter. Sponheims analyse var at mange Venstre-velgere fra 05 ikke stolte på hans forsikringer om å holde Frp ute fra regjeringskontorene og endte opp med å stemme Ap i stedet. Det er riktig at Venstre lekket noen velgere til Ap. Men Venstre lekket i følge valgundersøkelsen fire ganger så mange velgere til Høyre som til Ap. Det viser at Sponheims analyse ikke holder. Det var nok snarere slik at mange borgerlig orienterte Venstre-velgere så på Sponheim som en sabotør hva gjelder å få stablet et borgerlig alternativ på beina og gikk til mer konstruktive Høyre i stedet. I tillegg hentet nok også Høyre tilbake en del velgere som stemte taktisk på Venstre sist. Venstres lojalitetsandel i 2009 var fryktelig lave 30 prosent. Det er et grusomt tall for partiet.

Høyre: Kom i mål på brukbare 17,2. Ikke mer enn sånn passe i et historisk perspektiv, men ut i fra hvor langt nede partiet lå bare uker før valget, så hadde man god grunn til å være bra fornøyd med valget. Bytteforholdet til Venstre og Frp var særlig positivt for Høyres del. Men partiet dro også bra med velgere fra KrF, Ap og SV. En lojalitetsandel på 73 prosent lar seg også definitvt høre.

Frp: Gjorde historiens beste valg med sine 22,9. Men målingene kort tid før valget bar bud om noe mer. Nettoovergangene indikerer at noe av forklaringen ligger i at Frp nok lekket en del velgere direkte til Høyre mot slutten. Dessuten er jeg overrasket over at lojalitetsandelen er på lave 58 prosent. Mulig at dette reelt sett ligger noe høyere, men uansett ikke i nærheten av de rundt 80 prosentene som mange målinger før valget indikerte. Dette viser at Frps valgkamp ikke var det helt store.

Velgertrender stortingsvalget 2009

Nylig fikk jeg en forespørsel om å holde foredrag om velgtrendene ved fjorårets valg. En forespørsel jeg takket ja til. Jeg har startet forarbeidet ved å sette opp tre hovedstikkord:

1. Regjeringen beholdt mandatflertallet (første gang siden 1993 at en regjering ble gjenvalgt).

2.  Sentrum er sterkt svekket. KrF, V og Sp fikk samlet sin svakeste oppslutning noensinne.

3.  H+Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene.

Det kommer nok vesentlig mer etterhvert bare jeg får tenkt litt, men et sted må man begynne.

Hva synes du var det mest interessante  ved fjorårets valg? Og hvorfor tror du det gikk som det gikk?

Derfor vant de rødgrønne

Sikkert noe uvant for de fleste, delte jeg i forkant av valget valgkretsene inn i tre: Borgerlige angrepskretser, rødgrønne angrepskretser og vippekretser. Tredelingen ble gjort på basis av valgresultatet i 2005 og de fortløpende meningsmålingene.

Med borgerlige angrepskretser mente jeg kretser der de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske om du heller vil) partiene hadde de største sjansene til å frata de tre rødgrønne partiene ett eller flere mandater. Disse kretsene var Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Hvordan gikk det egentlig her?

+2 i de borgerlige angrepskretsene
Fasiten ble at de borgerlige måtte nøye seg med +2 i angrepskretsene. Det ble med +1 i Buskerud og + 1 i Aust-Agder. Særlig var det nok skuffende for de borgerlige at Vestfold nok en gang ble farget rødt. Til tross for en borgerlig stemmeovervekt på hele 54,5 - 43,4, tok de rødgrønne hjem 4 av 7 mandater i kretsen. Høyre var drøyt 700 stemmer unna å frata Ap sistemandatet her. For meg var det også en liten skrell at SV tok med seg utjevningsmandatet i Oppland og dermed kompenserte for at Ap mistet en her. Men da Venstre ramlet under sperregrensen, så ble mye av utjevningskabalen stokket om. Min vurdering på forhånd var at de borgerlige nok burde hatt minst +4 i disse kretsene. +2 ble altså for spedt.

+2 i de rødgrønne angrepskretsene
Ser vi på de kretsene som jeg kalte rødgrønne angrepskretser, Østfold, Vest-Agder, Hordaland og Nord-Trøndelag, så kom de rødgrønne ut med +2 her. Dette var omtrent som ventet, selv om jeg på forhånd trodde at Østfold og Nord-Trøndelag var de aller beste sjansene til rødgrønt pluss. I stedet ble det Vest-Agder og Hordaland som kom positivt ut for regjeringspartiene. I Vest-Agder hadde jeg før valget Venstre inne på et rimelig sikkert utjevningsmandat. Men slike mandater er aldri helt sikre, og Venstres dype fall ga i stedet SV (som i Oppland) sjansen til å kapre et overraskende utjevningsmandat. I Hordaland var det meget viktig for de rødgrønne at Ap klarte å plusse på med en og dermed dytte ut Lars Sponheim fra Tinget. Her stod det på bare ca 300 stemmer.

+1 til de borgerlige i vippekretsene
I de resterende vippekretsene, dvs de kretsene hvor eventuelle mandatendringer kunne vippe begge veier, så ble det som ventet status quo de fleste steder. Riktignok var det en del forskyvninger internt i blokkene, men i forsvinnende liten grad mellom blokkene. Det eneste unntaket ble Akershus, hvor de borgerlige hadde klaff ved at Venstre tok det siste faste mandatet, parallelt med at KrF dyttet bort Sp fra utjevningsmandatet. Dette ga +1 til de borgerlige her og hele 10-6 i borgerlig mandatfavør i kretsen.

Summerer vi opp bildet, så er det grunn til å konkludere med at det særlig var i de borgerlige angrepskretsene det sviktet noe ift. om det skulle blitt et nytt flertall. Det endte 86-83 i rødgrønn favør, mot 87-82 i 2005.

Skal jeg allerede nå plukke ut de borgerlige angrepskretsene fram mot valget i 2013, så vil jeg beholde Vestfold, Oppland og Møre og Romsdal. Og kanskje Buskerud. I tillegg er det mulig at Hordaland kan utvikle seg til å bli en OK borgerlig mulighet.

De rødgrønne ser ut til å kunne få de beste mulighetene til mandatforbedringer i Østfold, Nord-Trøndelag og Akershus.

Men her er det langt fram, nye opinionsbevegelser kan endre bildet og jeg har god tid til å gruble mer på dette...

Analyse av valget i Buskerud

Har analysert stortingsvaget i Buskerud for Drammens Tidende i dag:

Buskerud trender blått

Det blåste en blåere politisk vind i Buskerud enn ellers i landet ved stortingsvalget. Og den rødgrønne regjeringsblokken gikk mer tilbake her.

Stortingsvalget 2009 er over. Det er tid for både valganalytikere og andre politisk interesserte å summere opp hva som skjedde og dernest skue framover. Nasjonalt berget den rødgrønne regjeringsblokken Ap, SV og Sp så vidt sitt mandatflertall, til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50 000 flere stemmer. Ap oppnådde målsetningen om å få inn fire fra Buskerud og er godt fornøyd med det. Men samtidig må det være en malurt i begeret at Ap-framgangen var markert mindre her enn fleste andre steder i landet. Ap gjorde også et overraskende svakt skolevalg i Buskerud, relativt sett. I sum innebærer dette at Buskerud Ap, midt i jubelen, åpenbart har utfordringer å stri med.

Utfordringer har definitivt også regjeringskollega SV. Mye av Ap-veksten kommer som en konsekvens av at regjeringsstorebror er i ferd med å spise opp lillebror. I Buskerud gikk det helt galt for SV. 4,6 er et fryktelig tall, og så lavt at til og med utjevningsmandatet glapp for Magnar Bergo. Et av hovedspørsmålene framover nå er hvor lenge SV ser seg tjent med å sitte i en regjering som de blir minimert av å sitte i. Et spørsmål for Buskerud SV er om den ”sitte rolig i båten”-strategien som partiet, med Bergo i front har kjørt, bør videreføres inn mot neste valg.

De to høyrepartiene Høyre og Frp fikk for første gang i historien over 40 prosent av stemmene nasjonalt. I Buskerud fikk de hele 44,5 prosent, en framgang på 5,4 prosentpoeng fra 2005. Hadde høyrevinden vært tilsvarende sterk ellers i landet, så ville det blitt et borgerlig flertall og antagelig en ny regjering. Særlig har Buskerud Høyre god grunn til å smile. Kanskje har den positive byutviklingen i Høyre-styrte Drammen bidratt til å gi lokalpartiet et ekstra puff.

Frp leverte tidenes beste valg, men det ble ikke det brakvalget som det så ut til å kunne bli. Bl.a. fordi Høyre var dyktigere enn Frp i valgkampen. Frps valgkampfall medførte at partiet ikke klarte å ta de tre Buskerud-mandatene som de lenge så ut til å ha i lomma, noe som nok er litt surt både for partiet og for tredjekandidat Ida Marie Holen.

De tre tidligere sentrumskollegene Sp, KrF og Venstre gjorde samlet sett et historisk svakt valg. I Buskerud ble det skarve 12,4 prosent i sum. Det har fått mange til å spå sentrum sin død i norsk politikk. Jeg tror at det er en forhastet slutning. For Norges flerdimensjonale konfliktlinjestruktur gir rom for flere partier enn røde og blå. Samtidig er det åpenbart at situasjonen i sentrum er alvorlig. Verst er det for Venstre som falt under sperregrensen og står igjen med fattige to stortingsrepresentanter. Noe gikk helt galt de siste dagene før valget for partiet. Avtroppende Venstre-leder Lars Sponheim sin analyse er at velgerne hans flyktet til Ap. De bakgrunnstallene jeg så langt har sett, tyder på at det bare er delvis riktig. For partiet lakk vel så mye til Høyre. Fokuset på regjeringsspørsmål, garantier og spill, i stedet for på politikk, ble katastrofal for Venstre. En sterk medlemsvekt i kjølvannet av valgnederlaget og Venstre-positive underliggende velgerstrukturer (økende utdanningsnivå, liberalisering og urbanisering) gir partiet tro på at man kan komme igjen ved neste valg. Hvordan Venstre, under Trine Skei Grandes ledelse, skal klare å synliggjøre seg i årene som kommer, blir dog en nøtt å knekke.

Også for KrF er sitasjonen dyster. Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, og Eva Høili og lokalpartiet måtte tåle å se elendige 3,2 svart på hvitt valgnatten. Det blir nå et spørsmål om veivalg for KrF. Skal partiet blankpusse sin kristenkonservative profil og dermed utvide sin kjerne ved kanskje å ta tilbake en del velgere som de har mistet til Frp de senere årene? Eller skal KrF søke å appellere til bredere velgergrupper slik man hadde suksess med på slutten av 90-tallet?

Da ser det noe lysere ut for Sp. Partiet berget 6-tallet både nasjonalt og i Buskerud, noe som akkurat var nok til å holde Lundteigen inne på utjevningsmandat. Men også for Sp sin del ligger tunge motbakker på lur. For det er ikke til å komme forbi at velgerstrukturene går i mot partiet. Foreløpig kjemper Sp imidlertid meget godt motstrøms.

For valgvinnerne Ap, Høyre og Frp gjelder det nå å beholde skansene og se etter nye muligheter for å videreføre veksten. For valgtaperne Venstre, KrF og SV handler det om å slikke sår og så meisle ut en strategi som kan snu trenden.

Anniken Huitfelt på stryketoppen

Jeg har hatt et spesielt øye på Akershus valgkrets i år. I går snakket jeg med Romerikes Blad om strykninger og kummuleringer på listene i Akershus. Det viser seg at Aps førstekandidat Anniken Huitfelt troner så desidert på topp i antall strykninger.

Ordningen med muligheten for å stryke kandidater fra listene ble tatt bort i 2003 ved lokalvalg fordi man mente at det var en for negativ form for stemmegivining. Derfor er det i grunn litt underlig at denne muligheten ikke har blitt fjernet også ved stortingsvalg.

Men ved stortingsvalg må over halvparten av velgerne gjøre den samme endringen, for at endringen skal blir reell. Hvilket i praksis aldri skjer. Så egentlig er innslaget av personvalg og velgerpåvirkning ved stortingsvalg en skinnordning.

Hva mener du - var det riktig å fjerne strykeadgangen ved kommunevalg? Og bør vi øke velgernes mulighet for å endre kandidatrekkefølgen ved stortingsvalg?

En valganalytiker forklarer

Hadde en lengre samtale med Romerikes Blad sin poltiske redaktør i forrige uke. Hva vi snakket om? Valget vel... Her kan du lese om noen av spørsmålene som vi berørte.

Valgvake

Har du ingen kule valgvaker å gå på i kveld? Ta vakingen her i stedet - med meg! Jeg skal gi mine vurderinger her utover kvelden og natten. Vær med og spill inn dine vurderinger og still gjerne spørsmål i kommentarfeltet. Jeg svarer på det jeg rekker (men det er vel viss fare for at jeg også må bruke noe tid på henvendelser fra journalister). Kanskje klarer jeg å utrope valgvinneren før TV2 eller NRK tør gjøre det? Vi får se.

Men aller først: Å stemme er ingen plikt, men en rett. En rett som dessverre altfor mange mennesker i denne verden bare drømmer om.
Derfor: Få ræva opp av sofaen og bruk retten din!

Valgresultatet: Et tips

Jeg tror nå, basert på siste info, at valget ender slik:

Rødt 1,7
SV 6,4 11 mandater
Ap 33,0 62 mandater
Sp 6,0 10 mandater
KrF 6,3 10 mandater
V 5,9 9 mandater
H 17,6 30 mandater
Frp 21,9 37 mandater
Andre 1,2

86-83 i borgerlig mandatfavør. Stoltenberg blir sittende, for å vente på borgerlig avklaring. Og avklaringen kommer - etter et par uker med diverse samtaler. Frp gir etter og bidrar til å sette inn en Solberg-ledet regjering av H+KrF+V.

Hva tror du?

De siste trendene: 86-83 i borgerlig favør

Siste trendrapport fra meg, basert på de ferskeste av de ferskeste av nasjonale og lokale målinger.

Rødt: De nasjonale målingene ser hyggeligere ut enn de lokale. Nasjonale peker nå i retning av 2,0. Mens lokale indikerer 1,6. Fortsatt har hverken Dahle i Hordaland eller Folkvord i Oslo vært inne på en eneste lokalmåling. Men begge har en reell mulighet, Folkvord den beste.

SV : Nasjonalt er nivået nå 7,1. I dette snittet inngår Synovates urealistisk høye 9,1. Skreller vi vekk den, er snittet nede på 6,8. Noe bedre lokalt, her er nivået 7,4. Jeg synes ikke at dette ser særlig bra ut for partiet og tror man skal få mer enn nok med å kare seg over 7 i morgen.

Ap: Nasjonalt snitt er nå 32,8. Men her inngår Opinions temmelig urealistisk lave 28,9. Tar vi bort den, er snittet på 33,4. Lokalt ser det ikke så bra ut; 32,5. Aps oppslutning bli uhyre spennende. Får de til et løft over 34, så maksimeres styingstillegget og det rødgrønne flertallet kan forsvares, gitt at SV og Sp holder stangen sånn noenlunde. Jeg tror dog mest på en flat utvkling for partiet rundt 33.

Sp: 5,8 nasjonalt. 6,0 lokalt. Partiet har stagnert og falt noe tilbake etter en fin utvikling i forrige uke. Ser ut som man skal få sin fulle hyre med å gjenskape valgres fra 05 på 6,5. Jeg tror dog at seks-tallet såvidt er innen rekkevidde.

KrF: 6,5 nasjonalt. 6,0 lokalt. Partiet har ligget omtrent dønn stabile på noe rundt og litt over 6 hele veien og 7-tallet synes nå tøft. Dermed kan dette fort bli KrFs svakeste valg noensinne.

Venstre : 5,2 på snittet av de nasjonale målingene. 5,6 lokalt. Bildet er altså omvendt fra tidligere hvor V har ligget lavere lokalt. Jeg tror fortsatt at partiet kan få et lite løft inn mot slutten, men noe særlig mer enn 6 ser vanskelig ut.

Høyre: 16,1 nasjonalt og 15,6 lokalt. Partiet har valgvinden i ryggen, men hvor sterk er den egentlig? Det er spørsmålet. Høyre kan løftes opp til 18 hvis snøballen har begynt å rulle, men 20 ser nå for høyt ut. Beveger man seg flatt inn på rundt 16, så vil ikke mandatgevinsten bli all verdens - mange H-kandidater vil ikke nå opp med 16, men vil vippe inn på 18.

Frp: 22,8 nasjonalt og 23,9 lokalt. Men de aller ferskeste nasjonalt peker i retning av 21-22. Har partiet stoppet nedgangen eller vil det bare balle på seg i dag og i morgen? Jeg tror nå mest på en utvikling inn mot 05-nivået på 22. Men stort asyl-fokus i de siste TV-debattene kan ha virket pro-Frp.


De borgerlige har et stemmeovertak på ca 51-46 (51-48 hvis vi tar med Rødt). Jeg kommer snart tilbake til hvordan jeg tror dette vil slå ut ift mandatfordelingen. Hvis det er slik at de rødgrønne skulle være ørlite grann på frammarsj, noe jeg forsåvidt ikke helt finner empirisk dekning for, så kan høy forhåndstemmegivning trekke i borgerlig retning. Særlig vil Frp (men også SV), nyte godt av et noe høyere andel forhåndsstemmer enn vanlige stemmer - noe som kan bremse litt av fallet for dem begge.

Oppdatert: Når jeg legger inn de nye nasjonale snitttallene inn i Celius, så kommer jeg ut med 86-83 i borgerlig favør. Jeg har da skrelt vekk Rødt. Ser jeg fylkesvis på dette, med lokale målinger innbakt og denne som utgangspunkt , så får jeg at Ap nå plusser på i Hordaland, Møre og Romsdal og Finnmark og totalt sett får 63 mandater (+2 fra 05). Men her er det bare ørsmå marginer flere steder. SV beholder sine 11, mens Sp mister et utjevningsmandat til KrF i Akershus og veksler om fra fast mandat til utjevning i Hordaland. I sum blir dette 83 rødgrønne mandater.

KrF plusser altså i Akershus, men ryker i Hordaland slik at de i sum fortsatt ligger på 11. Venstre mister sitt utjevningsmandat i Finnmark og veksler om fra fast til utjevning i Møre og Romsdal ligger nå totalt på 10 mandater. Høyre veksler om fra fast til utjevning i Finnmark, ellers er de stabilt på 26. Men som sagt; en økning fra 16 opp til 18 prosent er uhyre viktig for partiet, da vil mandatene strømme inn. Frp mister det utjevningsmandatet de lå inne på i Møre og Romsdal og er nå tilbake på 38 - altså nøyaktig som resultatet i 05.

Valganalyse august

Omtrent hele gårsdagen gikk med til å lage snittanalyse basert på alle meningsmålinger i august. Fryktelig mye tall å holde styr på... Produktet av dette arbeidet kan nå lese her. De borgerlige har fremdeles et godt tak på dette - under to uker igjen til valget.

Interconnected og sentral gatekeeper

Har brukt denne morgenen til å finne ut om jeg føler meg interconnected og som en sentral gatekeeper. Og har kommet fram til en erkjennelse av at jeg ikke helt vet hva det betyr. Men jeg stod i mål på miniputtlaget til Dalen i fotball. Kanskje noe av keepergrunnlaget ble lagt der...?