Viser innlegg med etiketten Klassekampen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Klassekampen. Vis alle innlegg
torsdag 4. august 2011
fredag 24. juni 2011
Rhodos, prognose, mandatfordeling og Kristin Hoff
Jeg hadde et mål før jeg dro om å være helt AV. Prøve å koble ut den daglige tralten og la en annen tilværelse sige inn. Det lyktes bare nesten. "Dessverre" var det både NRK1 og NRK2 på rommet. Dermed ble det noen turer innom både Dagsrevyen og Hurtigruten. Og Iphonen var også med. Ergo ble det for fristende å sjekke de siste opinionsbevegelsene i gamlelandet (men jeg er nå i full gang med å oppdatere meg ytterligere - lokalmålingene har jo haglet mens jeg har vært borte).
Dessuten ringte det noen journalister som jeg ikke klarte å si nei til. Romerikes Blad ville ha kommentarer til fylkestingsprognosen som jeg laget for dem. Det måtte de jo få. Her er forøvrig tallene, som var basert på snittet av mai-målingene:
Klassekampen ville ha kommentarer til en sak om den nye mandatfordelingen i 2013. Det er jo et av mine favorittemaer, og det som ligger ens hjerte nær, er det vanskelig å si nei til.. (jeg har dog mine innvendinger mot framstillingen, men gidder ikke ta dem nå - vil heller gi ros til avisen for å ta opp temaet).
Noen stunder på solsengen, mens Vemund lekte med sine bøtter og spader, ble det tid til. En bok fikk jeg lest; Seierherrene av Roy Jacobsen. Den tok seg opp på i siste halvdel, men jeg slet tungt med å komme igjennom del 1 og skjønner totalt sett i grunn ikke helt den skamrosen som boken, som beskriver velstandutviklingen blant arbeiderfolk i tre generasjoner, har fått.
Frokost fikk man ferdig servert hver dag og som regel lot jeg meg friste av omelett, bacon og pannekaker hver eneste dag...(slikt orker jeg virkelig aldri dra i gang selv hjemme til frokost. Men her bør det nå trimmes..)
Nå må det imidlertid jobbes igjen, og i går var jeg for første gang (tror jeg) på Skøyen (dvs. jeg har jo stadig kjørt bil forbi eller tatt toget igjennom, men Skøyen er - uvisst av hvilken grunn- et sted i Oslo man/jeg bare drar igjennom på vei mot andre steder). Skøyentorget og Karenlyst Allè var imidlertid overraskende trivelig - uten at jeg vil gjøre det til noen vane å stoppe der framover.
Anledningen var et møte med Kristin Hoff (bildet).
Klarer vi å forene noe av det som hun er forbaska god på, med det som jeg (muligens) er brukbar på, så kan vi f.eks. ha grunnlag for et bra foredragsopplegg på gang. Noe som kanskje vil være interessant for partier (både lokalt og sentralt), næringsliv, organisasjoner, mediefolk eller andre politisk interesserte, i forbindelse med den nært forestående valgkampen (men interessen gjenstår å lodde).
Dette samarbeidsprosjektet lover jeg å komme grundigere tilbake til når vi har ting mer klart.
torsdag 9. september 2010
Det nye Arbeiderpartiet
For et par dager siden tok tidligere leder i Rød Ungdom, nå journalist i Klassekampen, Mimir Kristjánsson, kontakt for å snakke med meg om at høyrepartier både i Sverige (M) og Norge (Frp) framstiller seg selv om "Det nye arbeiderpartiet". Saken stod på trykk i dag.
I artikkelen er også Magnus Marsdal intervjuet. Den ligger ikke på nett, og av opphavsmessige årsaker har jeg neppe lov til å gjengi artikkelen i sin helhet her. Så jeg nøyer meg med å lime inn biten med mine ytringer under her. Hva synes du - er det betimelig eller litt for drøyt at M og Frp kaller seg nye arbeiderpartier?
Valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen, som er tilknyttet høyretidsskriftet Minerva, sier han er usikker på hvor nytt fenomenet med «nye arbeiderpartier» på høyresiden egentlig er.
- Det er ikke noe nytt at høyrepartier vender seg inn mot sentrum for å vinne nye velgere. Men det er nytt at man forsøker å appellere direkte til Aps gamle velgere, sier Marthinsen.
Finnes det noen grense for hva man kan mene og likevel kalle seg «det nye Arbeiderpartiet»?
- Nå må partier få lov til å kalle seg hva de vil, men personlig har jeg alltid synes at parallellen mellom for eksempel Ap og Frp har haltet litt. Selv om de til en viss grad har lykkes med å dra arbeidervelgere, er Ap fortsatt det suverent største partiet i arbeiderklassen, sier Marthinsen.
Når det gjelder Nya Moderatarna, mener Marthinsen strategien med å profilere seg som «Sveriges nya Arbetarparti» først og fremst er en retorisk øvelse.
- Jeg har inntrykk av at dette er en retorisk øvelse for å tiltrekke seg litt andre velgere enn de man tradisjonelt har hatt. Samtidig er det en substans i at Moderatarna til en viss grad også politisk har beveget seg inn mot sentrum. Men at de skal være et nytt arbeiderparti blir for drøyt, sier han.
På sikt er det bare resultatene som avgjør om de «nye arbeiderpartiene» kan overta rollen til sosialdemokratiet, mener Marthinsen.
- Retorikk er en ting, men over tid er det resultatene du leverer som betyr noe. Retorikken kan ha vært avgjørende da Reinfeldt ble statsminister i 2006, men etter fire år det politikken regjeringen har levert som avgjør.
Hvis resultatene er på plass, slik Marthinsen mener de er i Sverige, kan det fort bli farlig for de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.
- Sosialdemokratiet kan ikke tillate at de borgerlige får like god eller bedre troverdighet når det gjelder å skape arbeiderplasser. Dette er et felt der sosialdemokratene er avhengig av å ha den beste velgerstandingen, og i Sverige kan det se ut som om de har tapt sitt hegemoni, sier Marthinsen
I artikkelen er også Magnus Marsdal intervjuet. Den ligger ikke på nett, og av opphavsmessige årsaker har jeg neppe lov til å gjengi artikkelen i sin helhet her. Så jeg nøyer meg med å lime inn biten med mine ytringer under her. Hva synes du - er det betimelig eller litt for drøyt at M og Frp kaller seg nye arbeiderpartier?
Valganalytiker og statsviter Svein Tore Marthinsen, som er tilknyttet høyretidsskriftet Minerva, sier han er usikker på hvor nytt fenomenet med «nye arbeiderpartier» på høyresiden egentlig er.
- Det er ikke noe nytt at høyrepartier vender seg inn mot sentrum for å vinne nye velgere. Men det er nytt at man forsøker å appellere direkte til Aps gamle velgere, sier Marthinsen.
Finnes det noen grense for hva man kan mene og likevel kalle seg «det nye Arbeiderpartiet»?
- Nå må partier få lov til å kalle seg hva de vil, men personlig har jeg alltid synes at parallellen mellom for eksempel Ap og Frp har haltet litt. Selv om de til en viss grad har lykkes med å dra arbeidervelgere, er Ap fortsatt det suverent største partiet i arbeiderklassen, sier Marthinsen.
Når det gjelder Nya Moderatarna, mener Marthinsen strategien med å profilere seg som «Sveriges nya Arbetarparti» først og fremst er en retorisk øvelse.
- Jeg har inntrykk av at dette er en retorisk øvelse for å tiltrekke seg litt andre velgere enn de man tradisjonelt har hatt. Samtidig er det en substans i at Moderatarna til en viss grad også politisk har beveget seg inn mot sentrum. Men at de skal være et nytt arbeiderparti blir for drøyt, sier han.
På sikt er det bare resultatene som avgjør om de «nye arbeiderpartiene» kan overta rollen til sosialdemokratiet, mener Marthinsen.
- Retorikk er en ting, men over tid er det resultatene du leverer som betyr noe. Retorikken kan ha vært avgjørende da Reinfeldt ble statsminister i 2006, men etter fire år det politikken regjeringen har levert som avgjør.
Hvis resultatene er på plass, slik Marthinsen mener de er i Sverige, kan det fort bli farlig for de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.
- Sosialdemokratiet kan ikke tillate at de borgerlige får like god eller bedre troverdighet når det gjelder å skape arbeiderplasser. Dette er et felt der sosialdemokratene er avhengig av å ha den beste velgerstandingen, og i Sverige kan det se ut som om de har tapt sitt hegemoni, sier Marthinsen
tirsdag 25. mai 2010
Rødts problemer
I dag er jeg for andre gang sitert i Klassekampen fra samme telefonsamtale med en av avisens journalister. Vinklingen denne gang er på Rødts problemer med å appellere til velgerne. Partiet avholder forvørig landsmøte til helgen. Der blir trolig relativt ukjente Turid Thomassen valgt som ny partileder etter Torstein Dahle.
Mine uttalelser har forvoldt lederen i Rødt Sør-Trøndelag, Ronny Kjelsberg, et visst besvær. Han gir meg pepper for ikke å ha avvist journalistens spørsmål med henvisning til at statistikken er for tynn. Jeg er enig i at det statistiske materialet i Valgundersøkelsen er altfor snaut til å danne et godt bilde av Rødts velgeroverganger, noe jeg også har blogget om tidligere.
Mitt hovedpoeng, som jeg synes kommer ganske så godt fram i dagens KK, er at det likevel er god grunn til å fastslå at Rødt mislyktes med å utnytte SVs regjeringsdeltakelse og høyresving. Det viser jo det svake valgresultatet på 1,3 og null mandater. For første gang i historien satt SV i regjering ved et stortingsvalg. Rødt hadde dermed en historisk mulighet ved dette valget til å framstå som det eneste venstreopposisjonelle partiet i landet med muligheter for Stortingsplass. Potensialet hva gjelder å fange opp tusenvis av SV-velgere som syntes sitt parti var blitt altfor pregløst og regjeringsgrått, burde ha vært stort.
Dette potensialet burde Rødt greid å hente ut, men partiet rotet vekk sjansen. Trolig fordi mange velgere fortsatt ser på partiet som altfor sært, noe som åpenbart gjør terskelen for å gi det sin stemme meget høy. Noe som gjorde at en del potensielle Rødt-velgere faktisk i stedet gikk til Ap eller satt seg på gjerdet.
Hvordan Rødt skal senke denne høye terskelen noe, bør være et hovedanliggende på det kommende landsmøtet.
Mitt tips: Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!
Mine uttalelser har forvoldt lederen i Rødt Sør-Trøndelag, Ronny Kjelsberg, et visst besvær. Han gir meg pepper for ikke å ha avvist journalistens spørsmål med henvisning til at statistikken er for tynn. Jeg er enig i at det statistiske materialet i Valgundersøkelsen er altfor snaut til å danne et godt bilde av Rødts velgeroverganger, noe jeg også har blogget om tidligere.
Mitt hovedpoeng, som jeg synes kommer ganske så godt fram i dagens KK, er at det likevel er god grunn til å fastslå at Rødt mislyktes med å utnytte SVs regjeringsdeltakelse og høyresving. Det viser jo det svake valgresultatet på 1,3 og null mandater. For første gang i historien satt SV i regjering ved et stortingsvalg. Rødt hadde dermed en historisk mulighet ved dette valget til å framstå som det eneste venstreopposisjonelle partiet i landet med muligheter for Stortingsplass. Potensialet hva gjelder å fange opp tusenvis av SV-velgere som syntes sitt parti var blitt altfor pregløst og regjeringsgrått, burde ha vært stort.
Dette potensialet burde Rødt greid å hente ut, men partiet rotet vekk sjansen. Trolig fordi mange velgere fortsatt ser på partiet som altfor sært, noe som åpenbart gjør terskelen for å gi det sin stemme meget høy. Noe som gjorde at en del potensielle Rødt-velgere faktisk i stedet gikk til Ap eller satt seg på gjerdet.
Hvordan Rødt skal senke denne høye terskelen noe, bør være et hovedanliggende på det kommende landsmøtet.
Mitt tips: Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!
tirsdag 11. mai 2010
De unge svikter SV
Jeg ble oppringt av en fyr i Klassekampen i går. Saken står på trykk i den blekka i dag. Finner den ikke på nett, så limer den inn under her:
Velgere: SV har mistet over halvparten av førstegangsvelgerne siden 2001.
Av Lars Unar Størdal Vegstein
De unge velgerne vender SV ryggen, viser den store velgerundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå og Institutt for samfunnsforskning.
Mens 26 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV ved stortingsvalget i 2001, gjorde bare 12 prosent det samme i 2009. Dermed fortsetter den negative trenden 2005, da partiet fikk 15 prosent av førstegangsstemmene.
– Grått og kjedelig
– Dette sier litt om problemene SV er oppe i. Partiet blir ikke lenger betraktet som et radikalt korrektiv til Arbeiderpartiet, men som et grått og kjedelig styringsparti, sier Svein Tore Marthinsen, som dekker norsk politikk som frittstående analytiker.
Valgforsker Bernt Aardal, som har ledet arbeidet med velgerundersøkelsen, forteller at SVs velgere begynner å bli eldre.
– Vi ser at partiet klarer å holde på en del av de eldre velgerne, men at de sliter med rekrutteringen, sier Aardal.
Marthinsen tror det skyldes at mange unge har et helt annet bilde av SV enn befolkningen for øvrig:
– Noe av problemet for partiet er helt klart at mange unge ikke husker SV utenfor regjering. De ser bare på SV som et styringsparti, og det er ikke partiet tjent med.
– Lettere før
Parlamentarisk leder for SV Bård Vegard Solhjell er enig i at det var enklere å kommunisere med unge velgere da SV var i opposisjon.
– Det er ingen tvil om at det er lettere å forklare den posisjonen vi er i nå til en 48-åring enn til en 18-åring som ikke har noe minne om SV som opposisjonsparti, sier han.
Arbeiderpartiet øker
For Ap ser det imidlertid ut som om regjeringsdeltakelsen fører til økt oppslutning blant de yngste velgerne. I 2001 ga bare elleve prosent av førstegangsvelgerne sin stemme til Ap. Ved stortingsvalget i fjor stemte hele 33 prosent av førstegangsvelgerne på partiet.
– Vi må ikke lure oss selv til å tro at man automatisk blir upopulær av å sitte i regjering. Det handler om å kommunisere tydelig hvor viktig SV er for at regjeringen har en tydelig politikk på de områdene som opptar ungdom mest, sier Solhjell, som minner om at SV fremdeles gjør det bedre blant unge velgere enn i befolkningen for øvrig.
– Vi hadde dobbelt så høy oppslutning blant førstegangsvelgere som i resten av befolkningen ved forrige valg. Men dette er helt klart et varsko om at vi må ta spørsmålet om unge velgere og deres behov på alvor, avslutter han.
Tar fram suksessoppskrift
Leder i Sosialistisk Ungdom (SU), Mali Steiro Tronsmoen, er heller ikke veldig bekymret over at moderpartiet synes å miste draget på de yngste velgerne.
– Jeg synes ikke tolv prosent av førstegangsvelgerne er noe alarmerende tall. Vi sliter med oppslutningen over hele fjøla. Likevel er dette helt klart noe vi må ta på alvor, sier hun.
Hun mener SV bør bli flinkere til å fortelle unge om fordelene ved å sitte i regjeringen.
– I skoledebatter opplever vi ofte at AUF prøver å ta æren for deler av regjeringens politikk som SV i virkeligheten står bak. Vi burde nok bli litt freidigere når det gjelder å kommunisere de seirene vi har hatt, sier Tronsmoen.
Hun forteller at SU nå tar i bruk en gammel suksessoppskrift for å tekkes unge velgerne.
– Vi vil satse sterkere på fritidstilbud for unge framover. Det er en viktig sak, som også kan bidra til økt oppslutning blant unge velgere. Det viktige er å involvere seg på lokalt nivå, der utfordringene ligger. Det har gitt suksess tidligere.
Svein Tore Marthinsen tror imidlertid det bare er én ting som kan gjøre at SV igjen blir et stort parti blant de unge.
– Jeg tror ikke SV får fart på oppslutningen blant de unge før de går ut av regjeringen, sier han.
Velgere: SV har mistet over halvparten av førstegangsvelgerne siden 2001.
Av Lars Unar Størdal Vegstein
De unge velgerne vender SV ryggen, viser den store velgerundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå og Institutt for samfunnsforskning.
Mens 26 prosent av førstegangsvelgerne stemte SV ved stortingsvalget i 2001, gjorde bare 12 prosent det samme i 2009. Dermed fortsetter den negative trenden 2005, da partiet fikk 15 prosent av førstegangsstemmene.
– Grått og kjedelig
– Dette sier litt om problemene SV er oppe i. Partiet blir ikke lenger betraktet som et radikalt korrektiv til Arbeiderpartiet, men som et grått og kjedelig styringsparti, sier Svein Tore Marthinsen, som dekker norsk politikk som frittstående analytiker.
Valgforsker Bernt Aardal, som har ledet arbeidet med velgerundersøkelsen, forteller at SVs velgere begynner å bli eldre.
– Vi ser at partiet klarer å holde på en del av de eldre velgerne, men at de sliter med rekrutteringen, sier Aardal.
Marthinsen tror det skyldes at mange unge har et helt annet bilde av SV enn befolkningen for øvrig:
– Noe av problemet for partiet er helt klart at mange unge ikke husker SV utenfor regjering. De ser bare på SV som et styringsparti, og det er ikke partiet tjent med.
– Lettere før
Parlamentarisk leder for SV Bård Vegard Solhjell er enig i at det var enklere å kommunisere med unge velgere da SV var i opposisjon.
– Det er ingen tvil om at det er lettere å forklare den posisjonen vi er i nå til en 48-åring enn til en 18-åring som ikke har noe minne om SV som opposisjonsparti, sier han.
Arbeiderpartiet øker
For Ap ser det imidlertid ut som om regjeringsdeltakelsen fører til økt oppslutning blant de yngste velgerne. I 2001 ga bare elleve prosent av førstegangsvelgerne sin stemme til Ap. Ved stortingsvalget i fjor stemte hele 33 prosent av førstegangsvelgerne på partiet.
– Vi må ikke lure oss selv til å tro at man automatisk blir upopulær av å sitte i regjering. Det handler om å kommunisere tydelig hvor viktig SV er for at regjeringen har en tydelig politikk på de områdene som opptar ungdom mest, sier Solhjell, som minner om at SV fremdeles gjør det bedre blant unge velgere enn i befolkningen for øvrig.
– Vi hadde dobbelt så høy oppslutning blant førstegangsvelgere som i resten av befolkningen ved forrige valg. Men dette er helt klart et varsko om at vi må ta spørsmålet om unge velgere og deres behov på alvor, avslutter han.
Tar fram suksessoppskrift
Leder i Sosialistisk Ungdom (SU), Mali Steiro Tronsmoen, er heller ikke veldig bekymret over at moderpartiet synes å miste draget på de yngste velgerne.
– Jeg synes ikke tolv prosent av førstegangsvelgerne er noe alarmerende tall. Vi sliter med oppslutningen over hele fjøla. Likevel er dette helt klart noe vi må ta på alvor, sier hun.
Hun mener SV bør bli flinkere til å fortelle unge om fordelene ved å sitte i regjeringen.
– I skoledebatter opplever vi ofte at AUF prøver å ta æren for deler av regjeringens politikk som SV i virkeligheten står bak. Vi burde nok bli litt freidigere når det gjelder å kommunisere de seirene vi har hatt, sier Tronsmoen.
Hun forteller at SU nå tar i bruk en gammel suksessoppskrift for å tekkes unge velgerne.
– Vi vil satse sterkere på fritidstilbud for unge framover. Det er en viktig sak, som også kan bidra til økt oppslutning blant unge velgere. Det viktige er å involvere seg på lokalt nivå, der utfordringene ligger. Det har gitt suksess tidligere.
Svein Tore Marthinsen tror imidlertid det bare er én ting som kan gjøre at SV igjen blir et stort parti blant de unge.
– Jeg tror ikke SV får fart på oppslutningen blant de unge før de går ut av regjeringen, sier han.
fredag 8. januar 2010
Valganalytikerens radikale svar
Min replikk til Ove Bengt Berg står på trykk i Klassekampen i dag:
Valganalytikerens radikale svar
I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”.
Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.
Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater.
Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.
Valganalytikerens radikale svar
I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”.
Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.
Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater.
Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.
onsdag 6. januar 2010
Reaksjonær "valganalytiker"?
For et par uker siden ble jeg oppringt av en journalist i Klassekampen som ønsket mine synspunkter på den rødgrønne regjeringens fremstidsutsikter. Jeg svarte som best jeg kunne. Sammen med uttalelser fra Bernt Aardal, Frank Aarerot, Toril Aalborg og Hanne Marthe Narud, ble dette til en artikkel som ble publisert sist lørdag.
Nok en gang finner Ove Bengt Berg det ytterst besværlig at en avis titulerer meg som valganalytiker. I et innlegg i Klassekampen i går fyrer han av denne salven:
Ingen "valganalytiker"
Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem.
Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside http://home.online.no/~b-aardal/), og også stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35.000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.
Hm. Tror jeg må formulere en aldri så liten replikk.
Innspill...?
Nok en gang finner Ove Bengt Berg det ytterst besværlig at en avis titulerer meg som valganalytiker. I et innlegg i Klassekampen i går fyrer han av denne salven:
Ingen "valganalytiker"
Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem.
Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside http://home.online.no/~b-aardal/), og også stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35.000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.
Hm. Tror jeg må formulere en aldri så liten replikk.
Innspill...?
Abonner på:
Innlegg (Atom)