Hvis historien gjentar seg...

..så vil de borgerlige tette igjen en del av det rødgrønne forspranget.

Er det mulig å si noe om utfallet ved høstens stortingsvalg ved å se på den nære valgkamphistorikken? Spørsmålet trigget meg såpass at jeg de siste dagene har studert alle perioder på 2000-tallet fra mars til stortingsvalget. 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.
 
Ap-fiasko i 2001
Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (KrF, Sp, V) stilte kabinettspørsmål på gasskraftverksaken i 2000 og tapte makten til Jens Stoltenberg og Ap. Stoltenberg-regjeringen gjorde en del grep som nok var fremmed for mange Ap-velgere. Deriblant delprivatisering av Statoil og Telenor og helseforetaksmodellen. Men særlig momsreformen ble en ekstremt dårlig velgersak for Ap på våren. Regjeringspartiet falt fra 31 prosent i mars til 22 i juni. Ap løftet seg litt de siste ukene før valget, men endte på svake 24 prosent. SV fikk mange av de misfornøyde Ap-velgere i fanget og steg fra drøyt 8 i mars til over 12 prosent ved valget.

Høyre økte hele ti prosentpoeng fra mars til juni og nærmet seg 30, før det raknet på oppløpssiden og man kom i mål på 21 prosent – noe som likevel var markant framgang målt mot 1997. Frp hadde enorme nivåer i 2000, men intern uro og utrenskninger av folk som Vidar Kleppe, Jan Simonsen m. fl. bidro til at man kom ned på et valgresultat på under 15. Men perioden mars til valget var relativt stabil med en sidelengs utvikling. KrF var i slutten av sin gode periode og hadde 15-tallet inne i april, men falt ned til drøyt 12 ved valget.

Den borgerlige blokken (H, Frp, KrF, V) økte sitt overtak til de rødgrønne (Ap, SV, Sp) fra fem til ti prosentpoeng i denne perioden. Sp tilhørte «sentrumsalternativet» med KrF og V, men skilte lag med sine sentrumsvenner etter valget. KrF og V gikk inn i Bondevik 2-regjeringen sammen med H, og Stoltenberg 1 var historie.      
  

Borgerlig mobilisering, men rødgrønn maktovertakelse i 2005
SV lå an til et brakvalg på vårparten 2005. Partiet hadde hele 17 prosent inne, men det gikk kraftig utforbakke inn mot valget og man endte i underkant av 9. Ap hadde derimot en fin utvikling i samme periode, fra i underkant av 30 i mars til nesten 33 på valgdagen.

Frp trakk sin støtte til sentrum-høyre-regjeringen i juni 2005 og opplevde god opinionsutvikling inn mot valget. Partiet løftet seg tre prosentpoeng fra mars til valget; fra 19 til 22 prosent. H gikk motsatt vei fra rundt 17 i mars til 14 ved valget. KrF beveget seg sidelengs rundt 7 prosent. V mer enn doblet seg fra målinger på medio 2-tallet i mars til 6 prosent ved valget – viktigheten av at partiet kom over sperren for fortsatt borgerlig flertall ble meget godt klargjort gjennom valgkampen og bidro nok til den sterke framgangen. 

Rødgrønn side ledet med over fem prosentpoeng i mars. Hele forspranget og vel så det ble hentet inn av de borgerlige, slik at det endte 49-48 borgerlig ved valget. Men de rødgrønne vant likevel fem mandater mer (87-82) og den historiske regjeringen av Ap, SV og Sp kunne ta fatt på sin første periode, under ledelse av Jens Stoltenberg.       

 Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Rødgrønt gjenvalg i 2009
Det så lenge ut til å gå i borgerlig favør før valget i 2009. Men finanskrisen høsten 2008 og håndteringen av denne, medførte at Ap ble belønnet med en styringseffekt der man løftet seg fra rundt 26 i august 2008 til 31 prosent i desember samme år. Aps gode utvikling fortsatte inn i valgåret og man gikk fra 33 prosent i mars til over 35 ved valget. SV falt litt (fra 7 til 6) og Sp økte litt (fra 5 til 6). I sum økte de rødgrønne med drøyt to prosentpoeng.

De borgerlige mistet totalt tre prosentpoeng. Først og fremst fordi Frp falt fra sterke nivåer på over 27 prosent i mars til 23 på valgdagen. Også V falt fra rundt 5 til 3,9 og dermed under sperren. H så ut til å gå et nytt dårlig valg i møte, men klarte å snu trenden gjennom valgkampen og økte fra 14 til brukbare 17 prosent. En snuoperasjon som senere skulle vise seg å bli meget viktig både for partiet og partileder Erna Solberg.

Det borgerlige opinionsforspranget skrumpet fra 52-45 i mars til 49-48 ved valget. Det var nok til at de rødgrønne beholdt mandatflertallet (86-83) og Stoltenberg-regjeringen kunne ta fatt på en periode til.       

 

 

Borgerlig utklassing i 2013
I 2013 var det rødgrønne prosjektet slitent. De borgerlig gikk inn i de siste månedene med en enorm ledelse på 60-37. Den ble redusert til 54-40 gjennom valgkampen, men den borgerlige valgseieren ble uansett massiv. Høyre lå på over 32 prosent i mars, falt ned til 27, men leverte like fullt sitt beste valg siden 1985. Frp beveget seg ganske flatt i sjiktet 16-17 prosent. Både KrF og V steg litt og så 5-tallet valgdagen.

Ap økte fra 28 til snaue 31. SV berget seg så vidt over sperren. Også Sp gjorde et svakt valg med en oppslutning midt på 5-tallet.  Ettervalgforhandlingene munnet ut i en H+Frp-regjering, ledet av Erna Solberg og støttet av KrF og V.   

 

Borgerlig gjenvalg i 2017
Det så ut til å gå mot rødgrønn valgseier i 2017, men det snudde på oppløpet. De borgerlige økte i sum fire prosentpoeng, mens de rødgrønne falt med fem pp. Både H og Frp hadde en fin utvikling gjennom valgkampen. H steg fra 23 til 25, mens Frp økte fra 12-tallet til 15. KrF falt litt og V økte litt – begge kom seg over sperren. Dette var i sum nok til å beholde flertallet (88-81) slik at regjeringen Solberg kunne gå på nok en periode.  

Ap så ut til gå mot et bra valg og hadde nivåer midt på 32-tallet inne i mars, men leverte en svak valgkamp og havnet nede på 27 valgdagen. Både SV og Sp hadde en relativt flat utvikling og kom i mål på hhv. 6 og 10 prosent.

Hvis vi legger til MDG og R, som begge fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå (MDG dog litt opp), i den rødgrønne blokken, så fikk begge sider en tilslutning på rundt 49 prosent av velgerne.   

 

 

Rødgrønn seier, men forspranget skrumper i 2021?
Kan vi bruke empirien fra de fem stortingsvalgkampene 2001-17 til å si noe om hvordan det vil gå de neste fem månedene? Det er nok tvilsomt all den tid enhver valgkamp lever sitt eget liv – ikke helt ulikt en fotballkamp. Men det er ett interessante empiri-trekk som det går an dvele ved: Begge gangene de borgerlige har vært i maktposisjon (før valgene i 2005 og 2017) har deres «regjeringsblokk» økt med 4-5 prosentpoeng. Mens den rødgrønne opposisjonen har falt tilsvarende. Skulle det samme skje i år, så vil de borgerlige øke fra dagens 40 prosent til 44-45 prosent. Mens de rødgrønne (Ap, Sp, SV) som i dag har omtrent 49 prosent inne på målingene, vil falle ned til omtrent 45 prosent. Interessant nok er summen av AP+SV+Sp ganske nøyaktig den samme som i mars 2017, selv om partifordelingen innad er høyst ulik (Sp og SV ligger klart høyere nå, Ap mye lavere).

Hovedforskjellen fra 2017 er derfor MDG og Rødt. Begge ligger klart høyere nå enn i mars 2017. Vi har ikke all verdens av sammenlignbar valgkamphistorikk å støtte oss på for disse relativt nye partiene. Men MDG økte både i 2013 og 2017, selv om økningen i 2017 var begrenset. Rødt falt litt i 2013, men fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå i 2017.

Skulle et ovennevnt scenario inntreffe der Ap, SV og Sp i sum taper terreng inn mot valget, og det blir stadig klarere at de ikke kan vinne flertallet, så vil en ny regjering avhenge av MDG og/eller R. Dette er et poeng som borgerlig side kommer til å bruke for alt det som det er verdt og litt til. Det kan sette både Sp og Ap, som ikke ønsker MDG/R-samarbeid, i en klemme som de kan slite med å snakke seg ut av.

«Borgerlig kaos» har blitt brukt som et godt argument av særlig Ap i mange valgkamper tidligere, men dette «kortet» vil fungere relativt dårlig i årets valgkamp hvis «kaoset» kan bli minst like stort på deres side.

Valghistorikken peker i retning av at R og/el MDG vil bli nødvendig for rødgrønt flertall ved årets valg. Det gjenstår å se om den slår til.                   
 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Borgerlig grep

De borgerlige har ledet i alle måneder etter valget. 

Stortingsvalget 2017 endte 88-81 i borgerlig favør hvis man regner i mandater og antar at det gir brukbar mening å dele H, Frp, V og KrF inn i en borgerlig blokk på den ene siden og Ap, Sp, SV, MDG og Rødt i en rødgrønn blokk på den annen side.

Det kan reises relevante innvendinger mot en slik todeling av vårt politiske landskap, men samtidig består regjeringen av H, Frp og V, med delvis støtte av KrF. Mens opposisjonen på Stortinget består av de resterende partiene, så en viss substans har denne inndelingen.

I diagrammet nedenfor har jeg regnet om partienes månedsvise gjennomsnitt av alle utførte nasjonale målingene til mandater fordelt på blokkene, og sammenlignet dette med valgresultatet i fjor. 

Det har vært borgerlig flertall i samtlige måneder etter valget. Flertallet har variert fra 86-83 som minst i oktober og november til 93-76 som mest i januar. Regjeringspartiene H, Frp og V har stort sett ligget svært nær rent flertall alle måneder (mellom 81 og 84 mandater), med unntak av januar da de hadde de "magiske" 85 mandatene akkurat inne.

Etter den borgerlige valgseieren i 2013 klarte de borgerlige å holde på flertallet på målingene i ca ett års tid. Så får vi se hvor lang tid det tar denne gang før pilen eventuelt bikker over i rødgrønn retning.  

Høyre er størst

KrF har ramlet under sperregrensen etter valget, men det er fortsatt borgerlig flertall på snittet av målingene. Valgvinnerne går fram, valgtaperne går tilbake.

Jeg har tatt en titt på alle nasjonale målinger etter valget og legger et gjennomsnitt til grunn for vurderingene:

86-83 borgerlig
De borgerlige hentet inn det rødgrønne forspranget og vant valget 88-81 i mandater. Det er fortsatt borgerlig flertall på målingene. Både oktober og november gir et snitt på 86-83 i borgerlig favør.

Høyre på 2013-nivå
Høyre leverte en sterk valgkamp og kom i mål på 25 prosent ved valget. Stillingen er nå ytterligere styrket og man er helt oppe og lukter på 27-tallet, noe som er på linje med det sterke 2013-valget. I øyeblikket er Høyre Norges største parti. Et resultat på det nivået, ville gitt Høyre fem ekstra distriksmandater fra hhv. Akershus, Buskerud, Rogaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Mens ett av Høyres utjevningsmandater trolig ville røket, slik at man totalt ville kommet opp i 49 mandater.

   

Ap nede på 25-tallet 
Oppsiktsvekkende svak valgkamp og valg av Ap. Etter valget har nedturen bare fortsatt, og man har nå en oppslutning helt nede på 25-tallet. Et resultat på dette nivået ville gjort at Ap hadde tapt distriktsmandater i en rekke valgkretser: Akershus, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Men man ville blitt halveis kompensert for tapet via et par-tre utjevningsmandater.

Frp noe tilbake
Frp leverte et bra valg på over 15 prosent. Partiet har falt litt tilbake etter valget og er nå på rundt 14 prosent. Det ville gitt Frp trøbbel med å forsvare andremandatene i Buskerud og Nordland, men de kunne trolig blitt kompensert noe via ett utjevningsmandat.  

Sp styrkes
Valgvinner Sp har styrket sin stilling etter det svært gode valget og ser nå 11-tallet. Det kunne økt mandatbeholdningen med to, mest sannsynlig hadde det i så fall vært snakk om to utjevningsmandater ekstra.

SV øker 
SV leverte en sterk valgkamp, godt hjulpet av Aps kollaps, og noterte 6-tallet på valgdagen. Partiet har ikke sett seg tilbake etter valget, og bikker i november jammen 7-tallet også. Med et slikt valgresultat, ville SV plusset på med ytterligere to mandater (fra Nordland og Troms) og fått 13 representanter på Tinget.

Venstre stabiliserer på 4-tallet
Det så lenge stygt ut for Norges eldste parti foran årets valg, men en fin sluttspurt berget dem over sperregrensen. Partiet har stablisert seg i overkant av fire prosent etter valget. Mandatmessig ligger Venstre også på status quo (8 mandater) målt mot 2017-valget.
 

KrF under sperregrensen
KrF har  vært i negativ uvikling siden i sommer og berget seg såvidt over sperregrensen ved valget. Etter valget har partiet fortsatt nedturen og er nå nede på 3-tallet. Partiet ville med et slikt valgresualt mistet sine fem utjevningsmandater og blitt stående igjen med kun tre distriktsmandater; ett i Rogaland, ett i Hordaland og ett i Vest-Agder.

MDG står med sitt Oslo-mandat

MDG lyktes ikke med å bryte sperren ved årets valg, og pilen i november har pekt ned og man er nå nede på 2-tallet. Fortsatt innebærer det ett mandat i Oslo, men MDG er nå et godt stykke unna å plukke mandat i Akershus.

Rødt lukter på to mandater 

Rødt lyktes med å bli representert på Tinget med en representant fra Oslo ved valget. Partiet har økt noe etter valget og har bikket 3-tallet på målingene. Dermed er de oppe og lukter på to mandater i Oslo, men mest trolig ville de blitt stående med sin ene med slikt resultat.

Bandwagon
Oppsummert så har fire partier gått fram etter valget: Høyre, Sp, SV og Rødt. Mens Ap, Frp, KrF og MDG har falt tilbake. Venstre har beveget seg sidelengs. Endringene føyer seg stort sett inn i et velkjent mønster der valgvinnere ofte får en viss "bandwagon"-effekt like etter valg, mens valgtaperne opplever det motsatte.

Blokkstillingen er relativt konstant, men det er ikke store bevegelser som skal til i rødgrønn retning før det borgerlige flertallet ryker.

Taktiske stemmer

En av ti velgere legger taktiske vurderinger til grunn når de stemmer. Taktisk stemmegivning er å stemme på et annet parti enn det man liker best for å bedre valgutfallet totalt sett. Det er mange måter å stemme taktisk på. Man kan for eksempel stemme taktisk på et parti for å få det over sperregrensen på 4 prosent og utløse gevinst i form av utjevningsmandater.

I 2005 stemte mange Høyre-velgere taktisk på Venstre for å øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall. Venstre klarte sperren med god margin, men det hindret ikke at det borgerlige flertallet gikk tapt. I 2013 var det en del Ap-velgere som stemte taktisk på SV for å få partiet over sperregrensen. Dette lyktes med liten margin, SV fikk 4,1 prosent. SV ville falt under sperren uten taktiske stemmer. Dette endret likevel ikke det blokkmessige valgutfallet, de rødgrønne tapte stort. 

Ap, Høyre og MDG tapte mest på taktisk stemmegivning i 2013, viser analysetall fra valgundersøkelsen "Valg og Velgere (Aardal og Bergh red). SV og Frp vant mest. 

Både SV og Venstre kan også ved årets valg få taktiske stemmer. Er du en lyseblå Høyre-velger i Akershus, kan en taktisk vurdering være å stemme Venstre for å sikre Abid Raja distriktsmandatet han sliter med å holde og samtidig hjelpe partiet over sperren. Det kan øke sjansen for fortsatt borgerlig flertall og Høyre-dominert regjering.

En Ap-velger som har SV på annenplass, kan putte SV i urnen for å sikre Nicholas Wilkinson fast mandat og gi SV utjevningsmandater i andre fylker. Det kan øke sjansen for rødgrønt flertall og ny regjering. Ulempen for Høyre-velgere som stemmer taktisk på Venstre, er at de kan sette ett av Høyres mandater i Akershus i fare, i øyeblikket er Hårek Elvenes mest utsatt.  Ap-velgere som går taktisk til SV risikerer at partiets sjette mandat (Mani Hussaini) ryker.

Det er flere andre taktiske varianter. Man kan ta utgangspunkt i en sak og si at denne gang stemmer jeg på et annet parti for å påvirke eget parti. Kanskje synes du at Ap er for uklare om kommunereformen, og du vil ha denne reversert i Skedsmo, Sørum og Fet og derfor stemmer Sp, selv om du er mest enig med Ap i de fleste andre saker. Eller du mener ditt Høyre er for snille på innvandringsfeltet og stemmer Frp for å gi dem styrke til å presse Høyre i mer restriktiv retning etter valget.

Noen velgere tenker at partiet jeg liker best er så lite at det ikke har sjanse til å komme på Stortinget, derfor stemmer jeg heller på et større parti. Dette har Rødt slitt med. Partiet har små sjanser i alle valgkretser bortsett fra Oslo, slik at en del av deres velgere ofte vurderer Ap eller SV i stedet for å «kaste bort stemmen» på eget miniparti.  Men kanskje er det nettopp i år Rødt faktisk har reell mulighet for å bryte igjennom hvis taktiske velgere holder seg hos dem.

Taktisk stemmegivning kan også ta utgangspunkt i person og geografi. Er du en velger fra Gjerdrum som synes det er på tide at kommunen får en på Tinget, så kan KrF og Ingunn Ulfsten være et taktisk valg.

Taktiske vurderinger er alltid en del av grunnlaget for noen velgeres stemmegivning. Å velge riktig taktikk er imidlertid ikke lett, hverken ved stortingsvalg eller i livet for øvrig – fordi vi aldri har full oversikt over konsekvensene av våre valg.

Derfor gir mange blaffen i taktikk og stemmer heller på det partiet som ligger hjertet nærmest.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 7. august 2017          

Bård Vegar jevnet ut Malin

Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.

«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009. Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.




Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.

Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.


Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.

For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.

Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.

Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.


Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013

Analyse av valgresultatet 2013

Valget er over og det er tid for å vurdere hva som skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. La oss først se på tallene:

Kilde: NRK

Hvis målestokken er forrige stortingsvalg, har årets stortingsvalg tre vinnere: Høyre, Venstre og MDG. Og fem tapere: Rødt, SV, Ap, Sp og Frp.

Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.

Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.  

Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.

SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.

Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.

Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.

Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.

Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.

Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.                              

     

Valgordningen

Med Stortingsvalget 2013 bare få dager unna, er trolig tiden bra inne for en smule folkeopplysning om den norske valgordningen. Her er noen hovedpunkter:

Stortingsvalg: Noen ganger kan man få et inntrykk av at vi skal ha regjeringsvalg. Men det er altså valg til Stortinget vi skal ha. Stortingsvalget innebærer at vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal styre på vegne av oss de kommende fire årene. I 1820 var det 77 representanter, deretter har antallet (med ett unntak: 1862) økt jevnt og trutt. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005. Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.

Valgkretser: Landet er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Derfor er det mer riktig å snakke om 19 valg i stedet for ett. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.

150 distriktsmandater: De i alt 150 distriktsmandatene fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år. I år får Oslo +2, Akershus +1, Rogaland +1  og Hordaland +1 flere mandater enn i 2005. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat.

Det gir i år følgende valgdistriktsfordeling: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

Fordelingen justeres på nytt i 2021.

Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles stortingsmandater i hver valgkrets som står i forhold til antallet stemmer de får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbrittania, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men vi gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.

Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.

19 utjevningsmandater
I 1989 ble en utjevningsordning med 8 utjevningsmandater innført. Antallet ble økt til 19 i 2005, ett utjevningsmandat til hver valgkrets. Ordningen ble innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt. En folkelig forklaring på hvordan utjevningsmandatene fordeles finner du her, og en mer teknisk her.

3 prinsipper
Oppsummert kan man si at den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:

1. Rimelig samsvar mellom stemmegivning og partienes representasjon på Stortinget.
(Forholdstall, Utjevningsmandater)

2. Styringsdyktighet. Demme opp for et fragmentert storting.
(Sperreterskel)

3. Tilgodese utkantstrøk.
(Arealfaktor)


Prinsippene står i strid med hverandre. I 2009 fikk f.eks. de borgerlige opposisjonspartiene H, Frp, KrF og V ca 50 000 stemmer mer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp. Likevel fikk de rødgrønne et flertall av stortingsmandatene og beholdt regjeringsmakten.

Gode og dårlige kommunepartier

Stortingsvalg og kommunevalg er to forskjellige ting. Noen partier gjør det best ved stortingsvalg, mens andre partier har sin styrke ved kommunevalg. Tror mange. Men det finnes ikke noe entydig mønster over tid for de fleste partier, i følge valgforsker Bernt Aardal (bildet).

Han har satt opp en interessant oversikt på sin hjemmeside over historiske valgresultater og sammenlignet kommunevalgene mot de foregående stortingsvalgene. En oversikt som forøvrig ble gjengitt i flere medier i går. Bortsett fra at Ap og KrF konsekvent gjør det det svakere ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, så er mønsteret sprikende. Både Frp, H, V, Sp og SV varierer. Noen ganger presterer de best ved kommunevalg, andre ganger ved  stortingsvalg.




Jeg har supplert Aardals metode for å gå noe dypere inn i denne tematikken. Å sammenligne kommunevalgene med de forrige stortingsvalgene har noe for seg, men har svakheter (som alle metoder). Den politiske situasjonen, som ligger til grunn for velgernes stemmegivning, kan f.eks. forandre seg mye på to år, slik at sammenligningen ikke blir helt rimelig.

La meg ta ett eksempel: Ved stortingsvalget i 1993 var EU-saken totalt dominerende og stemmegivningen må ses i lys av dette. Det påfølgende lokalvalget i 1995, hvor EU-saken var avgjort og lite på agendaen, kan derfor i liten grad sammenlignes direkte med 1993. Bl.a. gir slik sammenligning et misvisende forhold for Sps vedkommende. Partiet "overpresterte" i 93 pga. EU. Dette er Aardal også selv inne på. Men dette gjelder også andre partier, særlig for Frps del, som "underpresterte" i 93 grunnet splittelse på EU-sak - i tillegg kraftig intern uro og avskallinger. Også ved stortingsvalget i 2001 underpresterte Frp etter mitt skjønn (delvis) som et produkt av intern uro (utrenskninger, sex-skandaler osv), noe som gjør at sammenligningen mellom 01 og 03 blir misvisende (en sammenligning mellom 03 og 05 hadde vært noe riktigere).

For å skape et mer utfyllende og nøyaktig bilde bør vi stille spørsmålet: Hva hadde velgerne stemt hvis det var stortingsvalg og kommunevalg på SAMME TID? Et slikt spørsmål får vi aldri svar på. Men vi kan muligens få en liten pekepinn. For det foregår jo faktisk to separate valg på samme tid her til lands hvert fjerde år; kommunevalget og fylkestingsvalget. Fylkestingsvalget har en viss "rikseffekt" innbakt i seg, selv om effekten selvsagt ikke er like sterk som ved et stortingsvalg.

De fleste velgere stemmer likt ved begge valgene, men slett ikke alle. La oss derfor ta en kikk på hvordan velgerne har fordelt sine stemmer ved disse to valgene siden fylkestingsvalget ble innført i 1975:


Aps kommune- og fylkesresultater er så godt som identiske ved de fem første valgene. Men f.o.m. 95-valget er det en viss stemmedifferanse. I 1999 og 2003 gjorde Ap bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg, mens i 1995 og 2007 gjorde partiet bedre fylkestingsvalg. Mest markert var differansen i 2007 (1,2 prosentpoeng er markert i denne sammenheng..).

Forventningen om at Ap gjør bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg, slår totalt sett ikke helt helt til. Bildet spriker.

Ved alle valg fra og med 1975 til og med 1987 gjorde Høyre bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men i de fem siste valgene fra og med 1991 har Høyre gjort bedre kommunevalg. Differansene er dog ikke all verdens store, men størst ved valget i 2007.
De siste valgene skaper en viss forventning om at Høyre også i 2011 kommer til å gjøre det litt bedre på kommuneplan enn på fylkesplan.  

For Frps del er bildet helt klart: Partiet har konsekvent gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Slik sett er det grunn til å tro at Frp ville scoret enda høyere ved disse valgene hvis det hadde vært snakk om Stortingvalg. Her må det imidlertid føyes til at velgere i mange kommuner ikke har hatt mulighet til å stemme på partiet ved kommunevalg fordi det ikke har kunnet stille liste. Dermed er nok differansen noe større enn hva den reelt sett ville vært hvis en slik mulighet fantes.
 

Også for SVs vedkommende er mønsteret helt klart; partiet gjør alltid bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg. Imidlertid gjelder samme forbehold som for Frps vedkommende; i en del kommuner har ikke SV maktet å stille liste i årenes løp - noe som gjør at det er svakheter også ved denne type sammenligning.

KrF gjør det bedre ved riksvalg enn ved lokalvalg. Ergo er forventningen at partiet gjør fylkestingsvalg enn kommunevalg. Den forventningen slår til for fullt. Som det framgår av tabellen til venstre, så har KrF gjort bedre fylkestingsvalg enn kommunevalg ved samtlige ni valg. KrFs mønster er således så entydig som det får blitt.

I Aardals oversikt framgår det at Sp har gjort bedre kommunevalg enn stortingsvalg de siste 20 årene. Dermed kan en også forvente at partiet vil gjøre litt svakere fylkestingsvalg enn kommunevalg. Men dette slår ikke helt til. Ved fire av ni valg har Sp faktisk gjort det best i fylkestingsvalget. To av valgene; 91 og 95, kan imidlertid kanskje forklares med at EU-effekten ga en viss fylkesgevinst til partiet. Uansett er ikke mønsteret så klart som det en skulle tro.

Venstre har gjort bedre kommunevalg enn fylkestingsvalg i hele perioden 1983-2007. Mønsteret er således ganske klart, selv om differansene ikke er all verdens store.







Jeg har en sammenligningsmetode til på lager. I disse dager lager målebyråene både stortingsmålinger og kommunemålinger. Derfor kan det være verdt å benytte anledningen til å se om det er noen forskjeller i tilslutning for de respektive partiene avhengig av om det er kommunevalg eller stortingsvalg. Nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av både kommunemålingene og stortingsmålingene som er publisert i juni.













Både Frp og Ap har klart høyere nivåer inne på stortingsmålingene enn kommunemålingene. Mens for Høyre og Sps del er det omvendt. Når det gjelder SV, KrF og V så er det heller små forskjeller å spore.


Har vi nå et ok empirisk grunnlag for å konkludere? Vel, det kan alltids bli bedre, men ut i fra en totalvurdering drister jeg meg frampå med å si at når du ser tallene tikke inn på valgkvelden og valgnatten den 12. september, så er det grunn til å tro at tallene for Ap, Frp, KrF og SV sin del hadde vært noe bedre hvis det var snakk om stortingsvalg den dagen. Og at tallene for H, Sp, V og Rødt sitt vedkommende hadde vært et hakk eller to svakere.

Men fasiten får vi aldri.